Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

10:04 ~ Ben Lerner

Jeg er så glad for Lesesirkelen 1001 bøker! Jeg hadde nok aldri kommet over Ben Lerner uten den, og nå ivrer jeg etter å lese mer av ham. Han har to andre romaner som jeg ble nysgjerrig på, og han har også skrevet en del poesi. 10:04 valgte jeg fordi jeg vil lese mer samtidslitteratur, og det finnes en del spennende på 1001-listen. 

Boken åpner med en epigraf, som sier mye om teksten som kommer: 

The Hassidim tell a story about the world to come that says everything there will be just as it is here. Just as our room is now so it will be in the world to come; where our baby sleeps now, there too it will sleep in the other world. And the clothes we wear in this world, those too we will wear there. Everything will be as it is now, just a little different.

Allerede fra første side skjønte jeg at dette ville bli en tekst å bruke tid på, den kunne ikke skummes gjennom. Boken betegnes som autofiksjon, og denne miksen av Lerners eget liv og fiksjon er interessant, men også undrende nettopp fordi jeg innimellom begynner å tenke på hva som er hva. 

Den handler om en ung mann som står ovenfor en usikker fremtid. New York, hvor han bor, rammes av stadige superstormer og sosial uro, han har nylig blitt diagnostisert med en potensiell dødelig sykdom og mottatt et uventet forskudd på en bok, og nå har hans beste venn, Alex, spurt om han kan hjelpe henne med å få barn. Bekymringene hans rundt alt dette gjør at han engstelig funderer over fremtiden. Jeg ble så fascinert av skrivemåten og hvordan han tenker om sin egen eksistens og om verden både generelt og på individnivå. Det satte i gang tankeprosesser og filosoferinger som jeg sjeldent har opplevd at en bok har bidratt til, å se livet i nye og andre perspektiver. Fremtiden, og tilbake til fremtiden (ja, filmen Back to the Future fra 1985) er sentralt, nemlig for hvordan vi ser på vår eksistens i den store sammenhengen, eller rett og slett de små nære tingene. Videre er viser tittelen til det tidspunktet i Back to the Future hvor lynet slår ned i klokketårnet og Marty reiser tilbake til sin egen tid, som er ett av klippene i installasjonen fortelleren og Alex går for å se. Denne 24-timers filmen med klipp av tid og klokker fra ulike filmer satt sammen slik at de tilsynelatende viser reell tid får ham til å fundere over tiden, tidsreiser og dette med at det kan finnes mangfoldige fremtider eller verdener eksisterende parallelt, og om Everything will be as it is now, just a little different.

Underveis i boken viser den seg å være den som fortelleren (altså Ben) skriver for forskuddet han fikk, ganske spesielt og ganske artig! Det er vanskelig å gi et ordentlig handlingsreferat eller en god nok beskrivelse av min opplevelse av boken, men jeg kan absolutt anbefale å lese den!

Benjamin S. Lerner (født i 1979 i Topeka, Kansas, USA) er en amerikansk forfatter, poet, essayist og kritiker. Han har studert politisk teori og poesi ved Brown University, og arbeider som professor i engelsk ved Brooklyn College.

Boken hadde jeg med meg overalt, 

her på telttur i Gulen seint på våren :)

.

10:04 av Ben Lerner

Granta Books, 2015

Første gang publisert, 2014

Engelsk

245 sider

Pocket, kjøpt

1001 bøker