Sider

Sider

torsdag 20. desember 2012

En dåre fri ~ Beate Grimsrud


Beate GrimsrudEn sterk bok om å leve med psykisk lidelse.


På forhånd hadde jeg hørt mye positivt om denne boken, blant annet at det skulle være sterk lesing, men mesterlig fortalt. Det sier jeg meg enig i.

Det er ikke alltid like enkelt å si noe om en bok. Aller minst skrive det ned. Dette er en slik bok. Jeg skal gjøre et forsøk:

Fra bokens bakside:

Dette er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den stilige og dekadente kunstnerprinsen Eugen. Stemmene har i stor grad dominert hennes liv, hindret hennes livsutfoldelse og noen drevet henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og selv om kunstneren noen ganger har gavn av stemmene, trenger Eli hjelp for å makte hverdagen og retten til å bestemme i eget liv. Med sitt magiske lysende språk åpner Beate Grimsrud døren til en fascinerende og dramatisk verden. En gripende roman om et menneskes kamp mellom styrke og skjørhet.

Beate Grimsrud, født 1963, er en norsk forfatter, dramatiker og regissør. Hun har bodd i Stockholm siden 1984. Grimsrud debuterte med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår i 1998 og har senere utgitt flere romaner, og mottatt flere priser.

Boken starter med en presentasjon, "Det er jeg som er Eli". Når hun som 6-åring være med i et skuespill har hun helst lyst til å spille Espen Askeladd og rope "Jeg fant, jeg fant!", men med sine lyse lange krøller og nydelige kjoler blir det bestemt at hun er perfekt for prinsesse-rollen. Da skjer det et bytte, og hun er med ett Askeladden. En stemme sier inne i hodet hennes: "Du er Espen. Du er ikke bare Eli. Du er Espen Askeladd på ordentlig. Og ikke alene i kroppen din." Eli blir målløs av en stemme i sitt eget hode, og jeg blir nesten målløs selv når jeg leser det.

Som voksen prøver Eli å lære seg å ikke la seg styre av stemmene, noe som ikke er enkelt. "Velkommen til virkeligheten" og "Velkommen til galskapen" blir samme sak. Innimellom klarer hun sammen med terapeuten å la være å høre på stemmene.

Det er mye positivt, som at hun vet tidlig at det er forfatter hun vil bli. Og så er det så mye smerte! Volds-fantasiene som får henne til å knuse ting.

"Det var Erik som ville ødelegge glassdøren [...] En knust glassdør skulle erstatte smerten. Det som er inni meg skulle strømme ut og fins i glasskårene. Det var sånn han hadde tenkt. Men nå er det jeg som har vondt i hele kroppen. Som har blitt ødelagt." 

Hun ser på alkohol og narkotika som selvmedisinering. 22 år gammel stiller hun seg spørsmålet om det er mulig å få hjelp til å bli kvitt stemmene, men det skal vise seg at hjelpen er vanskelig å få. Hun har for store bakenforliggende problemer, får hun vite.

En dag hun er ute og går dukker plutselig tittelen til den første boken opp: "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår", og hun tenker det kunne vært tittelen på hele livet sitt.

Å være dyslektiker og svaksynt har hele tiden bydd på mange problemer, men hos synssentralen får hun hjelpemidler som åpner opp en ny verden. Ikke minst er hun glad for lydbokspilleren som gir henne hele verdenslitteraturen.

Det er ikke slik at romanen ender med at Eli lever lykkelig resten av sine dager, men hun ser en åpning og blir klar på at hun ikke vil la sykdommen hindre henne i å gjøre ting. Det er sårt å lese om Elis kamp for sin tilværelse, hennes kamp mot stemmene, og som leser føler jeg har fått større innsikt i hvordan det er å leve med en sykdom som denne.

Noen utdrag:

"Jeg har med meg sykkelen inn på rommet og sykler i korridoren. Det er noe jeg vil ha sagt. Men kan bare si det gjennom å slå. Eller ved å miste taleevnen og ligge og skjelve. Jeg slår over i tøylesløse manier. Galskap og utallige ideer. Skriver jeg eller skriver jeg ikke? Lever jeg eller går jeg i søvne  Det dunker på innsiden. Jeg er innelåst i flere kropper, lag på lag med Eli og guttene. Vet ikke hvordan de prøver å hjelpe meg. Er det bare tiden? Bare å vente. Måneder går."

"Heller ikke presten ser med øyne som vil redde meg."

"Jeg husker ikke, men kan ikke glemme."

Prestens ord i farens begravelse: "Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live."

"Jeg har et hull under meg. Et tomrom under gulvet, der alt bare er fremmed og tomt. Der svarene skulle vært, men ikke er. Er jeg fortsatt meg? [...] De har fortalt meg at jeg heter Eli. Hvem skal jeg stole på? Det er bare et smalt, smalt felt i hodet hvor jeg kan stole på noen. Det er ytterst lite som tilhører virkeligheten."

"Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal."

"Jeg blir fulgt tilbake til avdelingen. Går inn i spisesalen. Ingen der. Står foran vognen med kaffe og te, termoser og kavringer. Tenker på det varme vannet mot hånden da jeg var barn. Jeg slapp glasset uten å ville det. Det var en refleks. Bare farmor kunne straffe meg. Jeg tar termosen med kokvarmt tevann og heller det over hodet. Det svir i hodebunnen. Renner i ansiktet, ned på halsen, ned i nakken, ned på ryggen. Smerten vekker meg. Bare jeg kan straffe meg selv."

En smakebit fra s. 463 her.

Flere utdrag kan leses hos Cappelen.

Mange har lurt på om boken er selvbiografisk, men Grimsrud selv har uttalt at kun første kapittel er selvopplevd. Likevel; Elis ytre biografi er identisk med med forfatterens, og her er mange likheter og mot slutten står det at hun er redd for at familien skal lese boken.

Jeg hadde tenkt å gjøre en sammenligning mellom En dåre fri og Skuggen og dronninga, men det har andre gjort allerede her og her, så jeg skal ikke begi meg ut på noe sånt. I alle fall ga begge bøkene innsikt i det å leve med en psykisk lidelse, og jeg anbefaler dem begge!

Kritikerprisen 2010 for beste voksenbok.
Sveriges Radios Romanpris 2011.
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2011, både i Norge og Sverige.
Nominert til Brageprisen 2010. 

En dåre fri av Beate Grimsrud
Cappelen Damm, 2010
Mitt eksemplar: Pocket 2012, kjøpt
510 sider

14 kommentarer:

  1. Gruvegleder meg til å lese den. Jeg liker å lese bøker om mennesker med psykiske lidelser. Slike bøker har en ekstra tyngde jeg setter pris på. Bøker om kjærlighet og slikt kan bli overfladisk sammenlignet (selv om det er mange gode av de og). Da jeg leste omtalen din dukket boka 'Imorgen jeg var en løve' og 'Unyttig som en rose' opp. Jeg leste de i fjor høst og handler om en dame som sliter med det samme som hun over.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er ganske tykk, men med sine korte kapitler går lesingen fort. Nesten for fort, altså at jeg hele tiden tenkte bare litt til nettopp pga det. Bøker om psykiske lidelser har jeg lest en del, selv om de ikke har vært så direkte som "En dåre fri" har jeg hatt stort utbytte av dem. For eksempel gjorde "Dinas bok" et utslettelig inntrykk på meg, og bøkene om Tora. Men en annen bok jeg også leste for maaaange år siden er "Veien til et jeg" av Margaret Aagaard, en personlig beretning som gjorde sterkt innrykk.

      Bøkene du nevner har jeg ikke hørt om, men de skal jeg sjekke opp :)

      Slett
    2. Dina-bøkene står på leselista!

      Slett
    3. Good! Bøkene om Dina leste jeg for maaaange år siden og jeg aner ikke hvilket inntrykk de ville gjort i dag, men da jeg så filmatiseringen av den første boken, kjente jeg igjen mye av handlingen som jeg hadde lest. Lesingen var best. Den ga meg noe helt uvurderlig som jeg aldri kan slippe...

      Slett
    4. Åh, gleder meg sånn når du sier det slik.

      Slett
    5. Ja, det blir spennende å høre hva du synes når du leser dem :)

      Slett
  2. Denne boka er fantastisk sterk! Bra omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg synes det gir godt innsyn i hvordan det er å leve med en sykdom som denne. Takk for det!

      Slett
  3. Takk for fin og grundig omtale! Slike bøker er sterk og viktig lesning!

    SvarSlett
    Svar
    1. At du synes omtalen er fin og grundig gir motivasjon til videre skriving av bøker - takk for det :)

      Slett
  4. Jeg synes omtalen din var bra! Fint at du likte boka. Skulle gjerne sett din sammenligning med Skuggen av dronninga...;) Jeg synes den var bedre, fordi Vaage kommer skikkelig under huden på de han skriver om..Grimsrud er litt mer på overflata på en måte, synes jeg, selv om det også er en god roman, men ikke topp hos meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Anita! Ja, denne boken likte jeg godt og er litt usikker på hvilke av de to som er best. De er veldig forskjellige. Om Vaage er det sagt at han skriver lavmælt, og Skuggen og dronninga er absolutt det, spesielt i forhold til En dåre fri. Men ellers er jeg enig i at Vaage kommer mer under huden på karakterene.

      Slett
  5. Synes du skrev en bra omtale jeg! Er ikke alltid like lett å finne de riktige ordene til omtaler når det er sånne bøker.

    SV;Bare hyggelig!
    Kan underskrive på at det er hard lesing. Håper du får tatt fatt på boken iløpet av nyåret:) Er et viktig tema som taes opp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Nina! Nei, det er ikke alle bøker som er like enkle å si noe om.
      "Mammas svik" ser jeg frem til å lese - eller, det høres kanskje merkelig ut når det gjelder å lese om et tema som det, men det skal i alle fall prioriteres frem på listen.

      Slett