Jane Eyre ~ Charlotte Brontë

Part fairy tale, part Gothic horror, part love story, Jane Eyre is the archetypal account of an orphan's progress through a confusing and often cruel world.

Jane Eyre har vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847. Romanen handler om foreldreløse Jane som vokser opp hos tanten. Tanten bryr seg mest om sine egne barn som hun gir mengder av ros og oppmerksomhet, men misliker Jane som hun ignorerer og straffer urettmessig. 

Jeg har kommet til s. 160 i boken og må si jeg setter språket høyt, selv om det er noe gammeldags, så mange nydelige beskrivelser og formuleringer! Så levende! Setningsoppbygningen er kompleks med stilfulle og forseggjorte ord og uttrykk, og starten av første kapittel viser med én gang Brontës elegante skrivemåte: 

"There was no possibility of taking a walk that day. We had been wandering, indeed, in the leafless shrubbery an hour in the morning; but since dinner (Mrs Reed, when there was no company, dined early) the cold winter wind had brought with it clouds so sombre, and a rain so penetrating, that further outdoor exercise was now out of the question."

s. 17

Historien fortelles i 1. person entall, dette er Janes beretnig. Som leser ble jeg godt kjent med Janes personlighet helt fra begynnelsen, og selvfølgelig varmer det mitt feministiske hjerte at hun ønsker selvstendighet og har tanker om likestilling. Hun har også en klar oppfatning av tantens urimelige oppførsel og hun nekter å la seg dominere av sin eldre fetter. Jane blir sendt til fattigskolen Lowood, en streng evangelisk skole hvor hun til tross for religiøs disiplin og beskjedne forhold møter elever og lærere som hjelper og oppmuntrer henne. 

Synet på barn i den tiden var helt annerledes enn i dag. Selv om dette ble radikalt endret i løpet av 1500- 1600-tallet, og oppfatningen av barn og barndom ble fornyet med Rousseaus Émilie, er det milevis fra dagens syn. Dette kommer godt frem i Jane Eyre, med Janes strenge og triste oppvekst. Jane får en venn på skolen, Helen Burns, som stadig blir straffet og irettesatt. Dette får Jane til å bli nysgjerrig på henne, for hun synes "the punishment seemed [...] in a high degree ignominious, especially for so great a girl" og Jane tenker om henne når de møtes for andre gang at hun vil vise tegn på bekymring, tristhet og skam. Men hun hverken gråter eller rødmer. I stedet sier hun nøkternt at hun er sendt til Lowood for å få en utdannelse, og da må hun bli der og gjøre det som kreves. 

"How can she bear it so quietly - so firmly?" I asked of myself. "Where I in her place, it seems to me I should wish the earth to open and swallow me up. She looks as if she were thinking of something beyond her punishment - beyond her situation: of something not round her nor before her."

s. 80

Helen er tålmodig og tar i mot straff med resignasjon. Hun har sterke religiøse overbevisninger og Jane lærer mye av henne selv om hun er mer opprørsk og ikke kan forstå ideen om at man skal vende det andre kinnet til i møtet med urettferdighet. De to blir etterhvert gode og nære venner til tross for motsetningene, disse er i stedet med på å bygge opp karakteren Jane. Helen dør senere av tyfus i likhet med mange andre av elevene, men Jane klarer seg og fortsetter på skolen. Etter noen år som elev og de to siste som lærer tar hun stillingen som guvernante på Thornfield Hall, et stort herskapshus på landet, for å undervise den franske jenten Adèle. Herskapshusets eier, Mr Rochester er hennes formynder, han er sjeldent hjemme på grunn av mye reising så Jane har ikke møtt ham ennå. 

Husholdersken, Mrs Fairfax, forteller om Mr Rochester at han har en gentlemans smak og vaner og at han forventer at ting gjøres i samsvar med det. Hans karakter er uklanderlig og hevet over enhver kritikk, skjønt han kan sies å være sær. Her referer Brontë til Shakespeares Macbeth: Jane tenker at møbler og gjenstander i tredje etasje får Thornfield Hall til å fremstå som "a home of the past: a shrine of memory" og da hun spør Mrs Fairfax om det spøker i huset, er svaret at hun ikke har hørt om noen. "And yet it is said the Rochesters have been rather violent than a quiet race in their time: perhaps, thought, that is the reason they rest tranquilly in their graves now." Jane svarer: "Yes - "after life's fitful fever they sleep well."

Mrs Fairfax inviterer Jane opp på loftet for å beundre utsikten, og som de er der høres en tydelig og dyster latter som Mrs Faifax bortforklarer med at det nok er en av tjenerne.

Les gjerne en smakebit i et tidligere innlegg, fra da Jane reiste fra Gateshead hvor hun bodde med tanten, fetteren og kusinen. Nå skal jeg sette meg i sofaen og lese mer, og kanskje kommer jeg til der hvor Jane møter husets herre!

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no