Tåpenes sammensvergelse ~ John Kennedy Toole

Juliboken i lesesirkelen 1001 bøker skulle vært blogget om 28. juli så omtalen min kommer litt sent ettersom jeg var bortreist, men siden jeg tross alt har lest boken kan jeg like gjerne skrive noen ord om den også.

Tåpenes sammensvergelse er skrevet av John Kennedy Toole og utgitt posthumt i 1980. Romanen ble belønnet med Pulitzerprisen året etter, noe forfatteren dessverre ikke fikk oppleve, og det var første gang prisen ble delt ut posthumt. Toole tok sitt eget liv i 1969, 32 år gammel og seks år etter at romanen var ferdig. Mange innen den litterære verden roste skrivingen hans, men boken ble refusert, omarbeidet og igjen refusert gjentatte ganger og omsider var det moren, Thelma, som fikk den publisert. Som sekstenåring skrev Toole sin første bok, The Neon Bible, som først ble publisert (i 1954) etter suksessen til Tåpenes sammensvergelse. Refusjonene gikk hardt inn på ham. Han begynte å drikke tett og utviklet depresjoner og paranoia og flere helseproblemer.

Jeg hadde ikke hørt om denne boken før og synes ikke akkurat omslaget var av det mest tiltalende typen. Siden humor er en sjanger jeg sjeldent leser var jeg heller lunken til hele boken, bakpå står det nemlig at Tåpenes sammensvergelse regnes av mange for å være en av etterkrigstidens morsomste romaner. Den starter slik:

En grønn jaktlue var presset sammen mot toppen av et kjøttfullt ballonghode. De grønne ørelappene, som var fylt av langt, uklippet hår og fint øredun, stakk ut på hver side som retningsvisere som pekte i hver sin retning. Fyldige lepper stakk fram under den buskete mustasjen, og snurpet seg sammen til små folder i munnvikene, som var fylt med misbilligelse og smuler av potetchips. I skyggen under den grønne lueskjermen skuet Igantius J. Reillys overlegne blå og gule øyne ned på de andre menneskene som ventet under uret utenfor D. H. Holmes' magasin, og gransket mengden for å finne tegn på dårlig smak. Ignatius merket seg at mange av dem hadde så dyre og nye klær at de med rette måtte anklages for å mangle takt og tone. Det å gå kledd i noe nytt eller i noe dyrt var ganske enkelt et tegn på manglende geometrisk og teologisk sans. Og hvordan da med de sjelelige kvaliteter?

Selv var Ignatius både komfortabelt og fornuftig kledd. Jaktlua beskyttet ham mot snue. De voluminøse tweedbuksene var holdbare og tillot usedvanlig frie bevegelser. De rommet lommer av varm og stillestående luft som var Igantius til velbehag. Den rutete flanelltrøya gjorde det unødvendig med jakke, mens skjerfet beskyttet den utsatte huden mellom kraven og øreflippene. Hans klesdrakt var akseptabel ut fra et hvilket som helst teologisk og geometrisk mål, uansett. og antydet et rikt indre liv.

Og sånn fortsetter det. Og det er jo morsomt!

Romanen handler om tredveåringen Igantius J. Reilly som bor hjemme hos sin mor i New Orleans, tidlig på 1960-tallet. Igantius ligger stort sett i sengen hvor han, mens han pleier fordøyelsen, skriver på sin visjon om historien som skal "bevise for de lesekyndige hvilken uheldig kurs historien hadde tatt i de siste fire hundreår". Når han blir nødt til å ta seg jobb skriver han dagbok, som er full av muligheter; "den kunne bli et levende og sannferdig samtidsdokument om en ung manns problemer av den største interesse", og det kunne den. Det kunne den. Men så er Ignatius slik anlagt at han ser den store sammenhengen:

Det trengs orden og disiplin i vår nasjon hvis den ikke skal gå til grunne. De forente stater har behov for noe teologi og geometri, for smak og sømmelighet. Jeg tror vi balanserer på kanten av avgrunnen.

s. 45 

Og med sitt overutdannede hode begynner han å tenke ut måter å revolusjonere samfunnet på sitt eksentriske vis. Da jeg leste essayet Originalene av Virginia Woolf tenkte jeg straks på Ignatius; "Alle sanne originaler særmerkes ved at de ikke et øyeblikk anser seg selv for å være eksentriske. De er overbevist - og hvem tør påstå at de tar feil? - om at det er verden for øvrig som er kuet og deformert og åndelig avfeldig, mens de alene har levd sitt liv i overensstemmelse med naturens bud". Om de blir arrestert for noe er det ikke drap eller noen annen grov forbrytelse, "[...] de har bare vært det man kaller 'til sjenanse'". Slik er det med Ignatius. Jeg heier på ham: slutt, ikke gjør det, la være å si slikt, ødelegg ikke nå, herregud mann! Til slutt ser jeg en stakkarslig fyr, en karakter som ikke aner hvordan han skal opptre sammen med sine medmennesker og slett ikke hvordan han skal fronte sin "sak" selv om hans "høyt utviklede sosiale samvittighet" ser hva som trengs å gjøres.

Boken er godt skrevet, ingen tvil om det, jeg liker formuleringene og måten forfatteren bygger opp setningene på. Men vittig? Tja! Det er unektelig morsomt å lese om når Ignatius kommer opp i alle de vanvittige situasjonene, spesielt på grunn av måten det er skrevet på, men jeg vil heller si tragikomisk. For leser man forfatterens egen historie ser vi at Ignatius har mange likheter til Toole i sin sjuskete og eksentriske væremåte. Jeg trakk på smilebåndet flere ganger og humret over enkelte uttalelser og betraktninger som kom fra den kanten. Ignatius er uansett en svært pessimistisk mann som sjeldent har noe godt å si om eller til andre; alle disse tvilsomme individene, disse tåpene som sammensverger seg mot ham. Det tragiske er denne karakteren som lever så totalt uten sosiale antenner at han er dømt til et liv uten anerkjennelse, for det han skriver og tenker eller rett og slett å bare være til. Hver gang tramper han så til de grader i salaten at folk rundt ham synes det er plagsomt.

Iallfall; hans kjære mor blir til slutt fullstendig oppgitt og Ignatius tenker at "verden vil en dag få ram på meg under et eller annet latterlig påskudd", han er intelligent og skjønner til slutt at "kabelen er gått opp". Avslutningen får meg til å tenke på at det finnes håp for alle, for det er hele tiden Ignatius som balanserer på kanten av avgrunnen.

Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole
Originaltittel: A Confederacy of Dunces
Oversatt av Nils Werenskiold
Tiden Norsk Forlag, først 1982
Min utgave: 2004
Norsk, bokmål
341 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker