Jeg leste Odinsbarn for to år siden; imponerende fantasy, skrev jeg den gangen. Råta er andre bok i trilogien Ravneringene og som jeg startet å lese i julen. Etterhvert klarte jeg ikke å legge boken fra meg, selv om jeg har mer enn nok pensum å lese dette siste semesteret. Det er uhyre spennende, og anbefales på det sterkeste!Råta starter rett i handlingen og fengslet meg fra første side. Konflikten mellom nord og sør er fremdeles til stede, men ettersom Hirka har forlatt Ymslanda og befinner seg i menneskenes verden er fokuset på konflikten mellom de parallelle verdene. Egentlig mellom det gode og det onde. Men hvem er hva og hvordan skal Hirka klare å skille? Hun blir nødt til å stole på seg selv.
Som i Odinsbarn, veksler historien mellom perspektivene til Hirka og Rime. I den nye verden er Hirka en fremmed, uten å forstå språket eller skikkene, uten å bli forstått eller trodd. Hun lærer seg å overleve blant de merkelige menneskene, mobiler, mat i plastikk og kjøretøyer som beveger seg raskere enn noen hest. "Å overleve: Eksistere. Klare seg. Å ikke dø." Så mange ord hun ikke kjenner! Så mye hun ikke vet om hva man gjør i denne andre verden! Dette fikk meg til å tenke at temaet er høyst aktuelt, med tanke på hvor mange som, frivillig eller ufrivillig, kommer til et nytt land.
Rime går sine egne veier, følger ikke Rådet slik som er forventet av en høyættet rådsmann. Han begynner å undres om Hirka har resit forgjeves. Han føler sorg over at hun er borte, men også håp om at hun fremdeles er i live. Og han vet at få vil tro ham om han fortalte sannheten om Ymslandas eksistens og historiene de har blitt oppfostret til å tro på, at det er løgn alt sammen.
Hirka erfarer mye nytt også ved seg selv, oppdagelser som gjør henne sterkere enn hun trodde var mulig. Men også oppdagelser som gjør henne matt av fortvilelse. Som at hun er nøkkelen til krigen som vil komme. Likevel klarer hun å mobilisere styrke når sammenstøtet mellom det gode og det onde finner sted. Og selv om hun i utgangspunktet kun har seg selv å stole på, oppdager hun at det er noen som vil henne vel. Likevel slutter ikke historien med kampen, det er fremdeles mye som står på spill. Og det viser seg at sannheten er ganske annerledes enn de alle hadde trodd. Og ikke minst jeg som leser. Det er virkelig litt av et høydepunkt, et overraskende et! Etter min mening en kreativ, engasjerende bok nummer to, med en handling som driver fremover i et forrykende tempo. Like imponerende som første bok, og jeg ser frem til å lese siste boken i denne trilogien!
Han gjør det fremdeles vanskelig å jobbe foran pc-en,
og ble gladelig med da jeg skulle skrive dette :)
Råta av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
504 sider
Innbundet, kjøpt
Artig å se deg i bloggeaction igjen Birthe. :) Meg fenget ikke Odins barn, men det kan absolutt hende jeg prøver igjen den dag. Kan være noe med timing, for jeg kan egentlig like fantasy..
SvarSlettJa, jeg har ikke vært særlig aktiv i det foregående året! Nyttårsforsetter er jeg ikke tilhenger av, men har bestemt meg for å lese mer skjønnlitteratur og skrive om det. Tross alt er det en lidenskap :) Fantasy har jeg alltid likt, men det finnes sannelig mye som ikke fenger. Håper du prøver igjen, særlig hvis det var timinigen :)
SlettÅh, jeg må få lest Råta snart. Jeg har både Råta og Evna hjemme, men jeg er alltid så redd for å bli skuffa når jeg liker første bok i en serie veldig godt. Etter din omtale tror jeg den må høyere opp på leselisten igjen!
SvarSlettJeg er også skeptisk til oppfølgere, men denne kan du trygt prioritere høyere på leselisten. Du kommer ikke til å bli skuffet :)
SlettGod anmeldelse:) Jeg tror du kanskje likte Råta bedre enn meg? Jeg er også alltid skeptisk til oppfølgere fordi de pleier å være en nedtur, hehe. Råta er en god oppfølger, men må si at Odinsbarn er fremdeles favoritten i hele trilogien:)
SvarSlettTusen takk, Ina! Ja, jeg likte den nok bedre enn deg, synes det var en skikkelig god oppfølger og gleder meg til å lese siste boken :)
Slett