En smakebit på søndag: Good Morning, Midnight

Sammen med Ina leser jeg nå Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton. Jeg har bare kommet til side 26, men liker boken så langt. Den handler om Augustine, en strålende eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og ønsker å fortsette dette arbeidet. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene. Hun har også forsonet seg med det hun har måttet forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.  

In crystalline prose, Good Morning, Midnight poses the most important questions: What endures at the end of the world? How do we make sense of our lives?

After a while, when the sun had begun to linger in the sky for several hours at a time, Augustine considered the animals in a new context. He thought of the small armory at the observatory, the rack of shotguns he had never used. Ha thought of the taste of fresh meat after almost a year of timeless, tasteless food. He tried to picture himself butchering one of these woolly creatures, cutting away steaks and ribs, dissecting the organs and the bones from the meat, but even in his imagination he couldn't bear it. He was too squeamish, too weak to stomach the blood and the violence. But what about when their supplies waned - would he be able to bear it then?

s. 21