Everything Under ~ Daisy Johnson

Everything Under valgte jeg å lese i forbindelse med Bookerprisens langliste i år. Til min glede kom den også med på kortlisten, men fikk ikke prisen. Daisy Johnson er en britisk forfatter, og den yngste hittil (født i 1990) som har blitt nominert til prisen. Boken viste seg seg å være ganske annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Smussomslaget informerer om handlingen slik:

Words are important to Gretel, always have been. As a child, she lived on a canal boat with her mother, and together they invented a language that was just their own. She hasn't seen her mother since the age of sixteen, though – almost a lifetime ago – and those memories have faded. Now Gretel works as a lexicographer, updating dictionary entries, which suits her solitary nature. 

A phone call from the hospital interrupts Gretel's isolation and throws up questions from long ago. She begins to remember the private vocabulary of her childhood. She remembers other things, too: the wild years spent on the river; the strange, lonely boy who came to stay on the boat one winter; and the creature in the water – a canal thief? – swimming upstream, getting ever closer. In the end there will be nothing for Gretel to do but go back.

Det er to måneder siden jeg ble ferdig med boken, og jeg trodde at det å skrive om en bok såpass lenge etter skulle setter meg i en ufordelaktig situasjon. Spesielt siden jeg har klart å rote vekk notatene! Men nå som jeg tenker etter kommer handlingen til meg som om det var i går jeg lukket siste siden, så jeg skal forsøke å si noe vettugt.

Freud i moderne drakt  

Everything Under består av åtte deler, hvor underkapitlene for det meste veksler mellom The Cottage, The Hunt og The River. Innimellom er det noen få kapitler kalt Sarah. Sarah er Gretels mor som hun blir påminnet om etter en telefon fra sykehuset, og som gjør at hun begynner å huske barndommen, spesielt tiden hun og moren tilbrakte på kanalbåten i området Oxfordshire.

Boken er bygd opp ved at handlingen skjer i nåtid, og leseren får tidlig vite at etter å ha leitet i årevis, fant Gretel moren ved elven og tok henne med til huset hvor hun bor. Johnson svinger mellom nåtid og tilbakeblikk, og på denne måten går den røde tråden gjennom teksten og historien nøstes opp. Det er virkelig godt utført, og nysgjerrigheten for hva som skjedde i Gretels barndom holdes ved like hele tiden. Johnson har sagt at hun ventet på en anledning til å skrive om Ødipus-myten; “I loved the weird darkness of it, the blindings, the sense of rolling fate that carries you to the end of the myth.” Og det er en spesiell historie som overrasket meg, og som jeg absolutt kan anbefale!

Hukommelsen er kompleks, og Freud mente at store og viktige deler av personligheten er utilgjengelig for bevisstheten i det daglige. Da Gretel var seksten ble hun forlatt av moren, noe som har satt dype spor selv om hun i årenes løp ikke har villet vedkjenne seg det. Historien handler om moren og om hendelser i Gretels barndom, men mest av alt handler den om Gretel selv. Etterhvert som minnene flyter frem fra hukommelsen, kommer også de ambivalente følelsene for moren frem. Hun forsøker å finne ut av årsaken til at hun ble forlatt, men moren er aldrende med begynnende Alzheimer og det er vanskelig for Gretel å kommunisere med henne. Likevel, det hun finner ut og husker, er urovekkende, men hun klarer til slutt også å finne fred og akseptere det som har skjedd.

Jeg liker hvordan boken ender, den er tankevekkende på den måten at hele teksten fremstår som mye mer enn hva den gjør ved første øyekast. Fordi den handler om tilhørighet, det å bli sett og anerkjent, og hvor fortapt vi kan bli uten.

I morgen reiser jeg til Gran Canaria, to uker med sommer - herlig!
Dette bildet er fra sommerens tur :)

Everything Under av Daisy Johnson
Jonathan Cape/Penguin, 2018
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt