The Water Cure ~ Sophie Mackintosh

The Water Cure er Sophie Mackintosh sin romandebut, men hun har tidligere skrevet flere noveller. Hun ble født i Sør-Wales i 1988, og bor for tiden i London. Boken leste jeg fordi den var på Bookerprisens langliste og det at den ble lansert som en feministisk dystopi gjorde meg svært nysgjerrig. I ettertid har jeg lest et intervju med Mackintosh hvor hun sier at hun kom over en artikkel som påstod at feministiske dystopier for tiden var en stor trend, og til dette uttaler hun at "dystopian feminism might be a trend, but it’s also our lives". Hun refererer til hendelser i nåtid, som #MeToo og folkeavstemning for eller imot abort, noe som viser at kvinners kropp fremdeles er oppe til debatt. Om dette skriver hun svært bra, og der finnes mange eksempler i vår egen hverdag her i Norge.

Søstrene Grace, Lia og Sky befinner seg på en isolert øy sammen med foreldrene, Mother og King, avsondret fra resten av verden. Ved første øyekast virker det som en god idé ettersom resten av verden er fylt av giftig luft, og etterhvert får jeg vite at det er mennene som sprer giften. Boken åpner med at faren forsvinner, og de antar han er død. Fortellerperspektivet skifter for det meste mellom Grace og Lia, innimellom alle tre som en enhet. Faren er den eneste mannen de kjenner, og han virker å være en varmere person enn den noe kjølige og distanserte moren.

Tittelen henviser til kurene som kvinnene må gjennomgå. Søstrene for å være trygge, og kvinnene som kommer til dem, til 'the promised place', for å bli kurert og renset etter at kroppen har blitt ødelagt. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene fungerer som refleksjoner over livet slik det har vært for søstrene å vokse opp uten kontakt med andre enn hverandre og foreldrene, og over hvordan situasjonen endrer seg. For etterhvert viser det seg at livene deres, og verden utenfor, er alt annet enn hva det ser ut som. Etter at faren dør blir dette mer og mer synlig for søstrene som er lært opp til å passe på hverandre. Å overleve er første prioritet. Og der rammen ser ut til å tilhøre kvinnesfæren, blir det tydelig at slik er det langt ifra. Det er fremdeles patriarkatet som gjelder, som har makten, og som gjør alt for å beholde makten. For det viser seg at den kjølige moren har sine matriarkalske motiver, men hva med det eksisterende maktforholdet? Slutten gir en pekepinn som var overraskende tatt i betraktning hoveddelens innhold. 

The Water Cure er på mange måter en saktegående roman, hvor livet på øyen beskrives uten de store hendelsene. Likevel er denne delen noe intens, for atmosfæren er uhyggelig og jeg har mange spørsmål underveis. Men ut i siste halvdel av boken akselerer spenningen og antall leste sider hver kveld. Selv om Mackintosh ikke hadde intensjon om å skrive en feministisk bok, sier hun at når en bok sirkler rundt kvinnelige stemmer og utforsker hva det betyr å være en kvinne, så er det vanskelig å ikke være feminist. Boken ble skrevet på en tid hvor verden var i endring, og det føltes vanskelig og til tider farlig å være kvinne. På Goodreads rangerte jeg boken med tre stjerner, fordi jeg mente at den på ingen måte kunne sidestilles med Atwood sine dystopier. Nå har jeg endret til fire stjerner, både fordi historien og måten Mackintosh beskriver søstrenes indre liv på, tiltaler meg i sterk grad. Men også fordi jeg tenker at det faktisk finnes bøker som kan være jevnbyrdige. Ja, denne boken kan jeg absolutt anbefale!

The Water Cure av Sophie Mackintosh
Hamish Hamilton/Penguin, 2018
Engelsk
249 sider
Innbundet, gave