onsdag 13. juni 2018

Menn forklarer meg ting ~ Rebecca Solnit

Lesingen av denne boken hensatte meg mange år tilbake da jeg utforsket feministisk teori i sakprosa og romaner hos blant andre Marilyn French, Naomi Wolf, Betty Friedan, Bjørg Vik, Gerd Brantenberg, samt andre i samme sjanger. Jeg husker jeg undret meg over at denne type litteratur ikke var pensum på skolen, og egentlig tenker jeg det samme i dag, for eksempel om denne essaysamlingen som er høyaktuell fordi den viser til faktiske hendelser i samtiden.

Samlingens tittelessay har sin opprinnelse i at forfatteren var sammen med en venninne i et selskap hvorpå en eldre herre henvendte seg til Solnit: "Jeg hører du har skrevet et par bøker." I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Hva handler så de om?" Mens hun forteller om en av sine siste bøker, avbryter han for å snakke om ... akkurat den boken. Han hadde tydeligvis ikke hørt etter, og det kom frem at han faktisk heller ikke hadde lest boken han belærer dem om. Og selv om vennen hennes prøvde å si at det var Solnit som var forfatteren, foredro han uanfektet videre. "Som de kvinnene vi var, ventet vi høflig nok til vi var godt utenfor hørevidde før vi begynte å le, men siden har vi ledd mer eller mindre uavbrutt." Jepp, det er akkurat slik det er, og alle kvinner kjenner seg igjen! Solnit er rask med å poengtere at mennesker av begge kjønn "møter opp på arrangementer for å legge ut i det vide og det brede om irrelevante temaer og konspirasjonsteorier, men den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har [...] et helt bestemt kjønn".

Alle kvinner vet hva jeg sikter til. Det er den arrogansen som, innimellom, gjør ting vanskelig for kvinner på ethvert felt, som holder kvinner fra å ta ordet og fra å bli hørt når de faktisk snakker, som presser unge kvinner til taushet ved å signalisere, på samme måte som trakassering på gaten gjør, at dette ikke er deres verden. Den lærer oss å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes hang til å overvurdere seg selv.
s. 11

Hendelsen dateres til 2008, men som vi vet skjer det ting hele tiden og noen tekster roper om å bli skrevet. Etter at Solnit skrev og publiserte essayet, har den sirkulert videre vidt utover, den traff tydeligvis et ømt punkt hos leserne. Selvfølgelig forekommer det at også kvinner forklarer ting på en nedlatende måte, "men det er ikke et resultat av den enorme maktubalansen som også får langt mer brutale utslag, eller av det større mønsteret som viser hvilken rolle kjønn spiller i samfunnet vårt". Jeg må skyte inn først som sist at Solnit ikke er ute etter å angripe og rakke ned på den mannlige befolkningen, men det handler om dette større mønsteret. Som ikke er noe nytt. Hun mener at "retten til å bli sett og hørt er grunnleggende for å overleve, for verdighet og for frihet."

Essayet førte til begrepet mansplaining, som Solnit i utgangspunktet er ambivalent til, ifølge Dagsavisen. Hun skriver at poenget med teksten var å betrakte denne type samtaler "som den smaleste enden av den kilen som åpner opp rom for menn og snevrer det inn for kvinner; rom til å snakke, til å bli hørt, til å ha retten til å delta, til å bli respektert og til å være et helt og fritt menneske."

De fleste kvinner kjemper på to fronter; en som handler om det aktuelle temaet og en bare for retten til å snakke, til å ha perspektiver, til å bli anerkjent som en som sitter på fakta og sannheter, til å ha verdi, til å være et menneske. Det er blitt bedre, men denne krigen kommer ikke til å avsluttes i min tid. Jeg utkjemper den fortsatt, for min egen del naturligvis, men også for alle yngre kvinner som har noe på hjertet, i et håp om at de skal få rom til å si det.
s. 16
Solnit snakker om et mønster. For eksempel når det gjelder vold mot kvinner. Et utbredt og skremmende mønster som blir konstant oversett. Når vi hver dag leser om voldtekter, er det ingen som faktisk setter dem i sammenheng og påpeker at det faktisk kan ligge et mønster bak. Solnit bruker for det meste USA som referanseramme, men jeg henter noen fakta fra Norge hvor Amnesty sier det anslås hvert eneste år at mellom 8000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt her i landet. Og igjen, selv om så og si alle voldtekter utføres av menn, betyr ikke at alle menn er voldelige! "Menn flest er ikke voldelige," sier Solnit.

Det som er så interessant er at Solnit viser oss det vi ikke snakker om når vi ikke snakker om kjønn. For det er så mye av det; og det vi hører om i nyhetene er som oftest spesielle kriminelle handlinger, men det er også mye dagligdagse overgrep.



Og når menn menn begår overgrep, mord, voldtekter, forklares det med at økonomien er dårlig, de har psykiske problemer, de ruser seg eller det kan være andre årsaker. Uansett så forklares det aldri med kjønn, som er "den mest dekkende forklaringsmodellen av dem alle." Når Solnit sammenligner forklaringer på massemord i USA med overgrep og voldtekt av kvinner så må jeg nesten le (på en sarkastisk måte, for all del!) fordi det er så tydelig at kjønn er oversett i enhver anledning! Og her har vi mønsteret! For å unngå å bli voldtatt eller drept finnes det mange gode råd, men den som begår overgrepene får ingen slike formaninger. Han har derimot retten til å bestemme over kvinnen. Det handler om makt og kontroll. Og de får gjerne rabatt!

Solnit er soleklar på at det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret og hvordan volden føres videre til gutter, som det må tas tak i. Videre i boken kommer forfatteren med eksempler og statistikk, for å underbygge sine påstander. Hun snakker også om det woolfiske prinsipp, som handler om at vi ikke vet hva som skal skje rundt neste sving. Det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig er Solnit sitt argument for håpet, og sier at Virginia Woolf ga oss "det ubegrensede; umulig å få grep om, men viktig å åpne seg for, flytende som vann, grenseløst som begjæret. Et kompass å gå seg vill etter." Dette for å sette fokus på målbarhetstyranniet" og vise oss en mulig sammenheng mellom dette og ødeleggelsen av kloden. Det høres kanskje tvilsomt ut, men hele teksten har en rød tråd som sees gjennom alle essayene og som gir et innblikk i sammenhenger som gir mening. Solnit sier at det har skjedd mye siden Betty Friedans "navnløse problem" i boken The Feminine Mystique. Likevel, vi har langt igjen ennå. Da kan det være oppmuntrende å vende blikket bakover og se hvor langt vi faktisk har kommet.

Ordene er våre våpen


Også interessant var det å lese om det massakren i Isla Vista i California utløste, nemlig en omfattende mediestorm ved bruk av emneknaggen #YesAllWomen. Uttrykket beskrev det helvetet og de redslene kvinner står ovenfor, og kritiserte spesielt et standardsvar menn bruker når kvinner snakket om sin undertrykkelse: "Ikke alle menn."Selvfølgelig er ikke alle menn kvinnehatere og voldtektsmenn, men poenget er at alle kvinner lever i frykt for dem som er det. Dette var i 2014, men også i dag har vi en lignende situasjon: #MeToo. Denne emneknaggen og globale kampanjen i sosiale medier markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Det handler om seksuell trakassering og overgrep i arbeidslivet eller i organisasjoner. Mange som opplever dette lar være å si ifra av frykt for at det skal påvirke arbeidssituasjonen. Fenomenet startet i USA i oktober 2017, og førte til omfattende debatt og at flere mistet sine jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger. kampanjen har skapt bred debatt og ført til avsløringer også i her. Som Dagbladet sier det: "Et isfjell av maktmisbruk og seksuell trakassering har løsnet fra USA og truffet Norge med et brak. Vil #MeToo endre oss?"

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.
- The Handmaid's Tale, Margaret Atwood

Rose-Marie har også og skrevet om boken.


Forlaget skriver at Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk, historiker, aktivist, og forfatter av femten bøker om bla. landskap, miljø, kunst og politikk. Solnit regnes som en av verdens skarpeste essayister og kan med denne essaysamlingen tilføye feministisk ikon til merittlisten.


Menn forklarer meg ting
av Rebecca Solnit
Originaltittel: Men Explain Things to Me
Oversatt av Anne Arneberg
Pelikanen forlag AS, 2017
Norsk, bokmål
127 sider
Pocket, kjøpt

4 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig i at denne typen litteratur burde være pensum, i alle tilfeller på videregående. Men gjerne på ungdomsskolen og. Både jenter og gutter har mye å lære av denne typen bøker.
    Jeg synes konseptet mansplaining er interessant og klarer heldigvis også le av det, selv om det er en realitet vi virkelig møter på. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er utrolig at vi fremdeles holder på med de samme bekymringene som for tyve-tretti år siden! Enig med deg i at det er viktig å kunne le av det, og jeg synes forfattere som klarer å få en til å le samtidig som de har en alvorlig undertone vil nå langt flere enn kun gravalvorlig fakta :)

      Slett
  2. Ja til pensum! Har ikke fått somlet meg til å lese denne ennå, men den er på radaren.

    SvarSlett