Sider

Sider

fredag 31. desember 2021

Petals of Blood ~ Ngũgĩ wa Thiong'o

Petals of Blood ble jeg oppmerksom på i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, til kategorien forfatter fra Afrika. Ifølge snl er boken en skarp kritikk av korrupsjon og utbytting i det moderne Kenya, utgitt på norsk under tittelen Blodige kronblad. Jeg ble fort oppmerksom på dens viktighet da jeg leste introduksjonen, men mest av alt fordi teksten bærer sterkt preg av hvordan forholdene var i Kenya under nykolonialismen. Dette gjør det vanskelig å skrive om den, den er så kompleks!

Baksideteksten forteller at "So eplosive was the theme of this novel that when it was fist published in 1977, its author was taken into custody and held without charges by the so-called liberal Kenyan govenment, inciting intenational protests on his behalft. Yet even Ngũgĩ's blistering criticism of the legacy of colonialism burns with hope for the future."

Romanen tar for seg Kenyas historie, og den utforsker politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England. Utdanning er også et viktig tema. Hovedhandlingen utspilles i den lille landsbyen Ilmorog, hvor læreren Munira kommer for å undervise på skolen der. Han sliter med valg han har tatt, eller mest valg han ikke tok, og synes det er greit å være på dette bortgjemte stedet hvor han kan ta seg en øl eller to i baren til Abdulla. Abdulla kjempet i frigjøringskrigen og så frem til alt det positive ved den nye Kenya, men til slutt havnet han i den lille landsbyen hvor han startet opp en bar. Hit kommer også Wanja, barnebarn til en av landsbyens eldre og som står for tiden før, særlig i det at hun utfører alle de tradisjonelle seremoniene. Wanja får jobb i baren til Abdulla, og hjelper ham med å utbedre den og gjøre den mer populær. En tidligere elev av Munira, Karega, dukker opp for å få belyst noen saker fra den tiden.

Rammen for historien er en brann hvor tre mennesker mistet livet. Hvem stod bak? De tre som døde har alle medvirket til urettferdighet og dårlige forhold ovenfor de fire hovedkarakterene og alle har mulige motiv. Underveis når dette avdekkes, får vi mange tilbakeblikk fra ulike tidsperioder, og særlig Munira oppdager i sin selvransakelse både gamle sår og ubehagelige sider ved seg selv. Det å lese denne romanen gir innblikk i historien til en nasjon og folks strev for å få endene til å møtes, men det er også interessant å lese om enkeltmenneskers personlige historie og hva som gjør at de tar valg som de gjør. 

Absolutt en bok det er verdt å lese! 


Petals of Blood av Ngũgĩ wa Thiong'o
Penguin Classics, 2005
Utgitt første gang, 1977
Engelsk
410 sider
Paperback, kjøpt


søndag 19. desember 2021

Professorn ~ Charlotte Brontë

De tre Brontë-søstrene, Charlotte, Emily og Anne, utga en diktsamling (Poems) i 1845, og en stund senere sendte Charlotte sin første roman, The Professor, til ulike forlag uten den ønskede responsen. Dermed ble ikke romanen utgitt før i 1857, altså etter hennes død. I mellomtiden skrev hun romanene Jane Eyre (1847), Shirley (1849) og Villette (1851). Hittil har jeg lest Jane Eyre og Villette, og nå altså The Professor. På svensk. Her må jeg bare si at engelsk hadde vært bedre, jeg innbiller meg i alle fall at lesingen ville hatt lettere flyt og at teksten ville fortont seg mer troverdig ved å lese det på hennes språk slik hun selv skrev det. 

Uansett, det sies at boken er inspirert av Charlottes opphold ved skolen i Belgia og hennes vennskap med Constantin Heger. Hun og Emily ønsket nemlig å starte en landsbyskole i Haworth og for å få mer kunnskap i fremmedspråk reiste de til Hegers skole i Brussel. Charlotte fikk følelser for Heger, og sendte flere kjærlighetsbrev til Heger etter hun kom tilbake til England, som oftest uten å få svar, og dette ble inspirasjon også til de andre romanene. 

Litteraturforskeren Thomas Sjösvärd skriver i forordet at det er flere måter å lese romanen på, og at den ved første øyeblikk er uten skygger og overraskelser, men på nært hold vil man oppdage dybdene og at skyggene kommer frem. Han trekker tråder mellom tiden boken ble skrevet i, Victoriatiden med sin strenge form, og samtidens endringsvillige krefter og ikke minst mange forfatteres eksperimentering av måter å uttrykke seg på. Det er her, sier Sjösvärd, at vi ikke må overse dybden og skyggene hos Charlotte der hun uttrykker seg ledigere enn mange samtidige.

Jeg ble overrasket over at romanen er fortalt fra et mannlig perspektiv, nemlig William Crimsworth. Det tok litt tid før jeg ble vant til det, fordi jeg forventet en kvinnelig fortellerstemme. Men hvorfor ikke? Hvis Charlotte synes hun fikk uttrykt seg på denne måten, er jeg mer enn villig til å lytte. Og hun har selv sagt at "the middle and latter portion of The Professor is as good as I can write…It contains more pith, more substance, more reality, in my judgment, than much of Jane Eyre.” 

Vi møter William på et tidspunkt der han oppsummerer sitt liv frem mot sitt nåværende ståsted i livet. Han nevner oppveksten uten foreldre, begunstiget av rike slektninger og på grunn av dette et uuttalt krav om takknemlighet. Da han avslår onkelens tilbud om å bli prest, får han ikke mer hjelp fra den kanten, men etter å ha kontaktet broren, som er fabrikkeier, får han en stilling. Her får han absolutt ingen fordeler på grunn av slektskap, snarere tvert imot. Broren mener han må arbeide som andre, helst mer og med større engasjement, men William kjenner på det å bli ydmyket. Er broren sjalu på hans arbeidsinnsats og intellekt, eller er det statusen som gjør at han behandler William ovenfra og ned? William begynner å tvile på om dette er stedet for ham, han finner ikke tilhørighet og opplever en overfladisk livsholdning og tilværelse som han ikke ønsker å være en del av. 

Det som er så spennende med denne romanen, er at Charlotte beskriver helt vanlige folk og hverdagslige hendelser, og det er ingen hemmeligheter på loftet. William drar til Brussel for å undervise på en skole for gutter, og underveis dveler han ved moralske dilemma og tanker om hvordan han ønsker å leve livet sitt, og han finner vennskap og kjærlighet. Hva mer kan vi ønske oss?  

Charlotte brukte materialet fra The Professor i Villette, hvor Paul Emanuel er en forlengelse av karakteren William Crimsworth, og vi kan forstå Williams følelser og sinnstilstand uten at de store følelsesutbruddene dominerer. Men bare det at vi gjerne assosierer Charlotte Brontë utelukkende med Jane Eyre, er god nok grunn til å lese den. Jeg gledet meg i alle fall over å lese Charlottes første romanen, og anbefaler den varmt videre. 


Charlotte Brontë (1816-1855) var en engelsk forfatter, født i Thornton i Vest-Yorkshire. Hun hadde fem søsken, hvorav to av dem var forfatterne Emily og Anne. Flere av Charlottes romaner hører til den engelske litteraturens klassikere.


Romaner av Charlotte Brontë:
Jane Eyre (1847)
Shirley (1849)
Villette (1853)
The Professor (1857)



Professorn av Charlotte Brontë
Originaltittel: The Professor
Oversatt av Anna-Karin Malmström Ehrling og Per Ove Ehrling
Modernista, 2016
Utgitt første gang, 1857
Svensk
303 sider
Innbundet, kjøpt

torsdag 28. oktober 2021

House of Leaves ~ Mark Z. Danielewski

House of Leaves er Mark Z. Danielewskis debutroman fra 2000, og en knakende god en, men også til tider irriterende. Boken er meget spesiell, både plottet og layouten (jf. en smakebit jeg hadde tidligere). Danielewski har eksperimentert med typografien på en spennende måte, og det grafiske designet forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.   


Det er utrolig mye å si om boken, men det viktigste må være at den er ulik andre bøker jeg har lest. Jeg-fortelleren, Johnny, suser rett inn i en mørk, skremmende tilværelse da han begynner å lese en samling med papirer og notater som han har funnet. Det viser seg å være et manuskript kalt The Navidson Record. Johnny ordner og sorterer papirene, og etter hvert som han leser sniker det seg et mørke innover ham som truer med å ta fra ham forstanden. 

Manuskriptet er skrevet av en nylig avdød eldre mann, Zampanò, og er en slags filmkritisk avhandling av en dokumentar, House of Leaves, laget av den prisvinnende fotojournalisten Will Navidson. Navidson gjorde opptak av livet i huset han flyttet inn i sammen med familien, og etter en stund viser det seg at huset er større på innsiden enn på utsiden, og en døråpning som rommer irrasjonelle størrelser. Inne i korridoren befinner det seg en altoppslukende mørk stillhet som av og til spjæres av en gjennomtrengende knurring.

Teksten har mange fotnoter og henvisninger til appendiks, samt Johnnys egne notater og fotnoter. Leseren blir trukket med i en stream of consciousness (Johnny), blandet med den grøssende beskrivelsen av huset og de vitenskapelige kommentarene. Boken har altså mange lag og flere handlinger. Johnny, som er den som bearbeider papirene og får utgitt manuskriptet, bearbeider samtidig sine traumer og sorg. Navidson og familien får vi kun høre om i 3. person gjennom dokumentarfilmen og hva andre har uttalt og/eller teoretisert. På den måten har Danielewski lagt inn flere fortellerstemmer og synsvinkler. Det er her det ble en smule irriterende innimellom, for langt inne i Johnnys bevissthetsstrøm måtte jeg bla langt tilbake for å hente meg inn i manuskriptet igjen. House of Leaves har dermed også flere tema, hvor jeg tenker at hovedtemaet er å utforske seg selv, og det som befinner seg i sinnets irrganger. Det er så mange intertekstuelle referanser at det blir umulig å følge opp, men det er heller ikke meningen ettersom hele romanen er fiksjon. Samtidig er det å lese House of Leaves på samme måte som Johnny leser Zampanòs manuskript. Komplisert? Litt, men etter å ha lest den en gang, får jeg lyst til å lese den på nytt, fordi jeg mistenker enda flere lag. 

House of Leaves er virkelig en original og interessant bok jeg kan anbefale, denne blir ikke glemt med det første!


Mark Z. Danielewski er en amerikansk forfatter, født 1966 i New York. Han er mest kjent for debutromanen House of Leaves (2000), og hans bøker beskrives som en eksperimentell form, med komplekse narrativer i flere lag, typografisk variasjon, og inkonsekvent sidelayout, en stil kjent som ergodisk litteratur (wikipedia).


House of Leaves av Mark Z. Danielewski
Pantheon Books/Random House, 2000
Engelsk
710 sider
Paperback, kjøpt

torsdag 8. juli 2021

Lyst mørke ~ Geir Jacobsen

Endelig har jeg også fått lest Lyst mørke, en nydelig debut av Geir Jacobsen som har gitt meg en fin leseopplevelse, og jeg er glad for at forfatteren gjorde alvor av lysten til å skrive bøker. Forhåpentligvis kommer det mer fra den kanten. 

Baksideteksten:

Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv."

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke skriver Jacobsen lett og fengslende om et alvorlig tema. Det er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Historien er sett fra den 13-årige jeg-fortellerens synsvinkel, hvordan det oppleves at faren blir syk og dør, samt tiden etterpå. Gjennom romanen får vi også innblikk i oppveksten og i hvor stor grad faren har hatt innvirkning på utviklingen av den unges tanker og følelser, "jeg skrudde tiden tilbake...". Sånn sett er det tre ulike tidsperioder; jeg-fortellerens nåtid, tiden da faren var syk og oppveksten. En yngre søster, Siri, og moren er også sentrale karakterer i romanen. De er familie, de er fire. Når faren dør, må de lære seg å være tre, og samtidig leve med savnet etter den fjerde. Som fortelleren sier, har de en ny tidsregning; før og etter. Fortelleren balanserer på kanten av lys og mørke, med mange mørke tanker og det er flere ganger på nippet at balansen tipper over til det mørkeste mørke.  

Det er artig å lese en roman fra åttitallet, med fotball, musikk og annet som hører den perioden til. Faren hadde kunnskap om alt, og mye av det fant han på selv. Han sa aldri "vet ikke", da improviserte han i stedet. En ganske ukonvensjonell far, med en vidunderlig fantasi, livshistorie og hvordan han viser sine barn verden.  

Slutten er åpen og ganske overraskende. Ikke at jeg forstår det slik at det kommer en oppfølger, men at leseren selv kan gjøre seg sine tanker om veien videre, som er positiv og lys. Anbefales!


Lyst mørke av Geir Jacobsen
Forlagshuset Publica, 2021
Norsk
300 sider
Innbundet, lese-eksemplar

lørdag 13. mars 2021

The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.


The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 28. februar 2021

Smakebit: House of Leaves


 

Can Navidson's house exist without the experience of itself?

Is it possible to think of that place as "unshaped" by human perceptions?

s. 172 og 173


For tiden leser jeg House of Leaves sammen med Ina. Det er en meget spesiell bok, både når det gjelder selve plotet og den innvendige layouten. Bokens grafiske design forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format, det er rett og slett genialt hvordan forfatteren har eksperimentert med typografien på en måte jeg ikke har sett før. Og så er selve historien utrolig spennende. Den er omtalt som en grøsser, men andre har definert den som en kjærlighetshistorie, og andre igjen har sagt den er en satire av akademisk kritikk. 

Kort fortalt handler House of Leaves om en ung mann som finner et manuskript som han blir temmelig besatt av. Dette manuskriptet beskriver hvordan Navidson-familien oppdager at huset de har flyttet inn i er større på innsiden enn på utsiden. Det er en dør, eller en åpning, til enorme ganger og korridorer. Hva befinner seg der inne? En mørk stillhet, og knurring. Smakebiten er fra siden jeg er kommet til.


onsdag 10. februar 2021

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.


The Robber Bride av Margaret Atwood
McClelland & Stewart - Penguin, 2019
Utgitt første gang, 1993
Engelsk
602 sider
Pocket, gave