Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.
Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!
Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn.
Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!
Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.
The Robber Bride av Margaret AtwoodMcClelland & Stewart - Penguin, 2019Utgitt første gang, 1993Engelsk602 siderPocket, gave
Denne var veldig bra synes jeg også. Fikk et kikk på henne i fjor og leste seks av hennes bøker, det ble litt mye kjente jeg så nå har jeg satt henne på pause en stund. Men, jeg skal lese mer av henne etter hvert. ;)
SvarSlettHun skriver utrolig bra, og har blitt en av mine favoritter. Jeg har hatt pauser, stort sett, mellom bøkene og det kan være grunnen til at jeg ikke har fått overdose :)
SlettSpennende omtale, jeg fikk veldig lyst å lese boken :)
SvarSlettSå gøy! Håper du leser den, virkelig en bra bok :)
SlettDenne har jeg lest, på norsk for en god stund siden. Jeg likte den, som jeg har likt de fleste av hennes bøker. Den siste jeg leste var Hekseyngel, som er basert på Shakespeares Stormen. Det var da jeg tenkte at Atwood er en utrolig god håndverker, i tillegg til alt det andre jeg kunne si om henne. Original og utrolig dyktig forfatter.
SvarSlettJeg har til gode å ikke like noen av bøkene hennes, selv om de selvsagt kan rangeres. Hekseyngel leste jeg for ca ett år siden, og siden jeg ikke hadde lest det originale skuespillet var jeg jo spent. Boken ga meg den kunnskapen jeg manglet og var, ved siden av brilliant Atwood-skrivestil, absolutt en fin introduksjon :)
SlettFin fin bok. Jeg koste meg da jeg leste den. Atwood er en strålende forfatter som du skriver.
SvarSlettJa, hun er desidert en av mine favorittforfattere. Nå har jeg The Edible Woman stående klar i bokhyllen :)
SlettJeg har også hatt pause fra Atwood en stund, men har notert meg denne som en av de jeg ikke har lest enda. Har tre uleste bøker av henne i hylla, bør vel lese de først. De er nyere; Hekseyngel, Hjertet gir seg ikke (eller no sånt) og Gileads døtre.
SvarSlettDenne kan du trygt supplere hyllen med, og som med de du nevner er det en virkelig god bok som jeg anbefaler :)
SlettDen er vel ikke å få kjøpt lenger, sjekket det for noen år siden, men biblioteket kan jo ha den. De henta en gammel utgave av Surface (huske rikke norsk tittel) også til meg, men den leste jeg ikke ferdig, faktisk.
SlettPå engelsk er den nok å få tak i, jeg fikk min fra forfatterens hjemby :)
SlettDenne har jeg liggende på norsk så tusen takk for påminnelsen. Har ikke lest så veldig mange av Atwood så har mye godt i vente ennå.
SvarSlettJeg anbefaler at du leser den snarest :)) Det er virkelig en god og tankevekkende bok, men så er jo Atwood en strålende forfatter.
SlettSå spennende å lese om denne boka! Den virker rett og slett knallbra. Jeg håper å få tak i den, jeg også:) Og det er veldig interessant at dette med kjønn og kjønnsproblematikk er en rød tråd i forfatterskapet hennes, ikke minst med tanke på hvordan problematiseringa av tematikken utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Diskursen i historiefaget på 1980-1990-tallet var jo nettopp slik som du nevner. I "Gileads døtre" behandler hun dette på en helt annen måte. Det er fascinerende! Vi ser også hvordan kampene forflytter seg, altså hvilke steder som blir arenaer. Her er det f.eks. historiefaget, i "Alias Grace" er det i disse samtalene, i "Den blinde morderen" er det i litteraturen og erindringa (blant annet), i Maddaddam-trilogien er det det naturlige versus det unaturlige, i både "Moralsk forvirring" og i "Hjertet gir seg ikke" er det i relasjonene og hvordan disse arter seg, i "Tjenerinnens beretning" og "Gileads døtre" handler det mest om å overleve og å beskytte det ene de kan ha for seg sjøl (tankene, kassettbåndene, hemmelighetene, kunnskapen, Ardua Hall). Utrolig spennende å se verkene opp mot hverandre slik! Jeg håper vi kan lese mer Atwood sammen i framtida:)
SvarSlettJeg er så heldig å få tilsendt bøker av en venn fra forfatterens hjemland, og har (som jeg tror jeg har nevnt) The The Edible Woman liggende klar. Den kan vi lese sammen :)
SlettDet er absolutt interessant, også hvor sterkt fremtredende friheten er, som jo har sammenheng med kjønnsproblematikken. Skremmende tanke at vi ikke kan ta friheten for gitt, og de oppnådde rettigheter. Veldig interessant at du setter opp verkene mot hverandre slik, å se den røde tråden gjennom forfatterskapet hennes.
Ja, jeg er utrolig misunnelig på deg for akkurat det der!! Men jeg unner deg det samtidig veldig:) Det må være så stas! Ja til samlesing! Jeg kjøper!
SlettFriheten må vi absolutt ikke glemme, det har du helt rett i. Frihet, eller mangel på sådan, er jo et poeng eller et problem eller et omdreiingspunkt for nesten alle personene hennes i nesten alt jeg har lest så langt. Særlig i kombinasjon med det å være kvinne, som du påpeker. Og at det er så mange måter å kues på, frihetsberøves, nedverdiges, degraderes. Atwood gjennomskuer virkelig både ideer, ideologier og reine hersketeknikker - bare tenk på fører Judd for eksempel. Han er så godt skildra at jeg fikk frysninger og klamme hender bare av å lese om disse møtene, om koneforbruket hans, det var jo nesten som om han satt rett ovenfor meg... Æsj! Men det verste er kanskje likevel hvor god Atwood er på disse glidende overgangene. Fra fri til ufri. Når skjer det? Hun går aldri inn og sier at det er HER, NÅ, men hun får med alle de nesten umerkelige justeringene, det vi kvinner går med på, aksepterer, overtales til, bortforklarer, overtenker. Og plutselig er vi der, da, midt i et liv vi ikke vil ha. Og vi skjønner nesten ikke hva som er skjedd. Og i alle fall ikke hvordan vi skal komme oss vekk.
Fy søren, for en fyr! Men sannelig fikk Aunt Lydia sin hevn. Det er utrolig interessant hvordan Atwood klarer å beskrive de glidende overgangene du snakker om, at det starter med små endringer, og litt etter litt er alt forandret.
SlettForresten, innlegg om The Testaments er klart :))
Jeg har denne boken stående i bokhyllen sammen med flere andre av Atwood - uleste. jeg er egentlig veldig glad i Atwood, men har ikke helt vært i humør til disse tykke bøkene.
SvarSlettNå ser jeg jo at det bare er å sette igang. Jeg ble skikkelig inspirert av omtalen din :-)
Det er rett og slett ingenting å stusse på, Atwood har så mye å by på! Veldig kjekt at du ble inspirert av omtalen :)
Slett