Atwood begynte å skrive på The Handmaid's Tale i 1984 da hun bodde i Vest-Berlin, som var inngjerdet av Berlinmuren. Hun fikk virkelig kjenne hvordan det var å måtte være forsiktig, følelsen av å bli spionert på, tausheten, skift av samtaleemner, måten folk utvekslet informasjon på og de ombygde bygningene som pleide å tilhøre folk som hadde forsvunnet.
Ifølge Atwood har det oppstått frykt og uro etter presidentvalget i USA. Både grunnleggende menneskerettigheter og rettigheter kvinner har oppnådd er truet. I dette splittede klimaet, hvor det ser ut til at hat er økende hos mange grupper og alle typer ekstremister uttrykker forakt for demokratiske institusjoner, mener Atwood at det er opplagt at noen skriver ned hva som skjer slik det blir opplevd. Eller de vil huske, og skrive det senere. Hennes spørsmål er: Vil deres budskap bli undertrykt, forbudt og gjemt? Vil de bli funnet århundrer senere, i et gammelt hus, bak en vegg?
Let us hope it doesn’t come to that. I trust it will not.
Hei. Godt innlegg Birthe. Har du sett TV-serien. Det har jeg, men jeg har ikke lest boken enda. Jeg tenker, slik som tjenerinnene med flere må leve i TV-serien - det finnes mange som lever slik idag pga religion og politikk. Det er så ekkelt og trist.
SvarSlettJeg har sett TV-serien og gleder meg til neste sesong, samtidig som det er litt skummelt ettersom det blir en videreutvikling fra boken. Anbefaler forresten å lese den! Ja, det er virkelig trist at mennesker faktisk lever slik.
Slett