Den afrikanske farm ~ Karen Blixen

Jeg leser Den afrikanske farm i forbindelse med bokhyllelesingen og boken skulle vært blogget om allerede, men har kun kommet til side 61. Karen Blixen (1885-1962) bodde i perioden 14. januare 1914 til 14. juli 1931 i Britisk Øst-Afrika (i dag Kenya), hvor hun eide og drev en kaffeplantasje. Hun flyttet dit sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, og de startet sammen Karen Coffee Company Ltd.

Boken skrev hun etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og er hennes andre og mest kjente. Den ble gitt ut i 1937 og handler om hennes opplevelser i Afrika. Med de kjente ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong" starter Blixen med å fortelle om farmen og dens beliggenhet. Det er landskapet som er i fokus og som leser fornemmer jeg hennes kjærlighet til stedet. På farmen ble det dyrket kaffe, selv om distriktet lå litt for høyt for kaffe (400 meter høyere enn hovedstaden Nairobi), og det var vanskelig å få driften til å lønne seg.

"Vi var aldri rike på farmen. Men kaffeplantasje er en virksomhet som folk blir grepet av når de først begynner med det, og de blir aldri kurert."

s. 10

De innfødte var det ikke så lett å bli kjent med, de var meget vare og sky, men Blixen ble etter hvert bedre kjent med dem og selv om det av og til var ensomt, følte hun "at de innfødtes tause, overskyggete tilværelse løp parallelt" med sin egen. Fra ni til ti om morgenen var hun doktor for folkene på farmen; "som kvakksalvere flest hadde jeg stor søkning". Hun traff gutten Kamante som var svært syk, og hun ba ham komme til huset dagen etter. Da hun ikke kunne kurere ham sendte hun ham til det skotske misjonshospitalet, og etter et tre måneders opphold ble ble han værende i Karen Blixens tjeneste til hun reiste fra Afrika.

I de siste månedene før regnet kom, ble hele verden hetere og tørrere for hver dag som gikk. Man gispet. Det var som om også naturen hadde feber.
[...]
Om kvelden like før solnedgang kom landskapet rundt oss plutselig nærmere. Åsene trådte tett inn til huset og var så levende og kraftige med sine mørke grønne og blå farver. Noen timer etter gikk jeg ut igjen og så at stjernene hadde trukket seg inn  i himmeldypet. Jeg følte at natteluften var dyp og full av løfter.

Når det sterke suset kom vandrende over hodet på meg, var det vinden i de høye trærne i skogen og ikke regnet. Når det løp langs jorden, var det vinden i buskene og det høye gresset og ikke regnet. Når det raslet og hvislet tett ved bakken, var det vinden i maisåkrene og ikke regnet. Men det lød grangivelig som regn. Gang på gang lot man seg narre, og man lyttet jo med en viss glede. Det var som om en begivenhet man lengtet etter, ble spilt på scenen.

Men når jorden svarte, liksom en sangbunn, med et dypt, frodig, voksende brøl og hele verden rundt meg sang i alle toneleier og styrkegrader, da var det regnet. Det var som å komme tilbake til havet etter å ha vært lenge borte fra det. Det var som en elskers omfavnelse.

Et år kom ikke det store regnet, og for å samle seg om noe under ventingen begynte hun å skrive historier og eventyr som "kunne føre tankene mine langt avsted til andre land og andre tider". Det er en fryd å lese naturskildringene og beskrivelsene av folkeslag og opplevelser, og jeg ser frem til å lese videre!