En liten oppsummering

En aldri så liten oppsummering av året er på sin plass når jeg føler jeg har lest få bøker, men på bokelskere står det oppført hele 28 stykker. Så da stemmer det nok, og jeg må si meg fornøyd med det. Ser jeg fornøyd ut?

Den egentlige årsaken til at jeg ser fornøyd ut på bildet, som ble tatt på julaften, er at min datter hadde laget fiskebeinsflette i håret mitt som i utgangspunktet er veldig vanskelig å få til noe som helst i. Det er ikke det mest flatterende blidet av meg, men som jeg har sagt før trives jeg bedre bak kamera, men det går greit - man vil jo ikke risikere å ende opp ulest heller :)

Den ene boken jeg leser, The Girl on the Fridge, er ikke så tykk og selv om historiene er korte fester de seg og nekter å slippe taket! Etgar Keret har en egen skrivestil med et dagligdags språk, slang og dialekt som har påvirket mange forfattere i sin generasjon. I et intervju til The Guardian har Keret sagt om sine historier at de "are very compact. I want them to say the most complex things in the simplest way". Det var ikke før etter han ble innrullert i militæret at han tenkte på å bli forfatter, og om årsaken har The Believer et utfyllende intervju. Jeg prøver å finne ut av personen Keret for å få en forståelse av historiene. Hva sier de meg? Kanskje noe om situasjonen i Israel, om det å oppleve vold som hverdagslig.

Januarboken i Lesesirkel 1001 bøker har jeg kommet godt i gang med, ja omtrent halvveis faktisk. Murakami har jeg ikke lest før, men om Kafka på stranden leste jeg at et av særtrekkene til den japanske forfatteren er hans evne til å skrive overbevisende tilforlatelig om de merkeligste ting og at Kafka på stranden kanskje er den rareste boken han har skrevet. Ja, det er en rar bok! Å lese Murakami er som å drømme med øynene åpne, er det blitt sagt. Selv har Murakami uttalt at han ikke skriver for å formidle et bestemt budskap, men for å oppdage noe nytt selv. Han skriver det som ramler inn i hodet mens han holder på og kan ikke svare på hvilken betydning alt har, men likevel prøver  gjennom bøkene å fortelle at hver og en må holde fast ved den man er og ikke prøve å være noen annen. Vi er alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden.

Mål for 2013 vil være å henge med på Lesesirkelen, samt gjennomføre Off the Shelf Challenge. Ellers skal Jane Eyre leses ut, andre boken i Hungergames-serien (før filmen) og om mulig Les Misérables (også før filmen).

Ønsker alle et fantastisk leseår 2013! 

The Monk ~ M. G. Lewis

Matthew Gregory Lewis var en engelsk forfatter som skrev sitt mesterverk, The Monk, før han fylte tjue. Boken ble utgitt første gang i 1796 og er inspirert av tyske skrekkhistorier fra romantikken og Ann Radcliffes arbeid. Lewis var medlem av Underhuset da boken kom ut og han ble kalt både umoralsk og pervers.

Romanen starter i Madrid og Kapusinerkirken opplever at folk fra hele Madrid kommer for å høre den høyt respekterte munken Ambrosio, kjent som the "Man of Holines", tale. Som nyfødt ble Ambrosio funnet ved kirkedøren og blir av de andre munkene sett på som "a present from the Virgin".

Den vakre Antonia og tanten Leonella er nykommere i byen og møter Don Lorenzo og hans venn i kirken, hvor Don Lorenzo straks fatter interesse for den unge Antonia. Til tross for sin blyghet snakker Antonia med Lorenzo om munken og det som ligger foran ham; for etter å ha levd innenfor klosterets vegger er det nå han skal erfare livet utenfor, og ytterst få vender seirende tilbake etter prøvelsene ved å møte fristelsene. Ingen av dem tviler likevel på Ambrosios karakter og at han vil være blant disse få - det er sagt om Ambrosio at hans eneste feil er hans "too great severity".

Det blir dermed litt tragikomisk å lese om hvordan munken Ambrosio til de grader er seg bevisst disse prøvelsene og kampen for å vike unna fristeler. For eksempel når det gjelder Rosario, novisen som aldri viser sitt ansikt, men som dedikert og pliktoppfyllende gjør sine oppgaver; "he loved him with all the affection of a Father". Når Roasario klager over sitt liv, snakker Ambrosio om fordelene ved å tilhøre et klostersamfunn og hvordan fellesskapet skjermer mot umoralske handlinger.

Og hva skjer? Rosario viser seg å være en kvinne og ikke bare det: hun nærer en dyp kjærlighet til Ambrosio. Munken er overrasket, forvirret og harm, men føler også forfengelighet og stolthet. Smigret kjenner han en hemmelig glede over at en ung og vakker kvinne har forlatt verden for ham og ubevisst banker hjertet av begjær. Det blir en del frem og tilbake, til slutt bestemmer han seg for at hun skal få bli i klosteret. Tross alt, hun er en dødelig kvinne og ikke selveste djevelen!

"Ambrosio was yet to learn, that to an heart unacquainted with her, Vice is ever most dangerous when lurking behind the mask of Virtue".

s.74 

Rosarios egentlige navn er Matilda, hans beundrede Madonna, som han kaster sitt begjær med all sin tyngde over. Hun er ikke uvillig, tvert imot. Hun elsker ham jo! Ambrosio ser det annerledes; hun er en fristerinne.

Parallelt fortelles også historien om Lorenzo og Antonia, samt kjærligheten mellom Lorenzo's søster, Agnes, og Raymond. Raymonds historie er i seg selv utrolig, underveis begynner jeg å skjønne hva man mente med at Lewis parodierte sjangeren han selv skrev. Og kvinner er (fremdeles) fristerinner enten det er bevisst eller ubevisst. De som ikke er fristerinner er uskyldige, men likefullt vakre. Så har man de som tillater seg å føle noe for en mann som ikke gjengjelder det, og ikke er vakre. Synd for dem! De kan råtne hjemme i sin ensomhet, eller lage kvalme for sine mer "heldige" medsøstre.

Agnes setter all sin lit til Raymond for å bli fri fra sin skjebne, men etter romansen mellom dem vil hun ikke ha noe med ham å gjøre siden han forførte henne til tross for at han lovet å vente. Hun ønsker å bli værende i klosteret, men da hun oppdager at hun er gravid sender hun ham et brev hvor hun ber ham om hjelp til å rømme: "[...] I am now obliged by circumstances to chuse between death and perjury. Woman's timidity, and maternal affection, permit me not to balance in the choice".

Etter lidenskapens fysiske brunst er det selvfølgelig vanskelig for en munk å erkjenne det syndige i sine handlinger, "the pleasures which He had just tasted for the first time [...]", og Ambrosio roper til Mathilda: "Dangerous Woman!". Matilda gir ham leksen tilbake og jeg synes Lewis på mange måter har gjort henne mer veltalende og reflektert enn munken. Etterhvert begynner munken å se seg mett på Matilda. Han drives fremdeles mot henne, ikke av kjærlighet, men av "the cravings of brutal appetite"og med et sultent begjær betrakter han andre kvinner med stadig større grådighet.

Joda, jeg fikk nesten litt medlidenhet med munken ettersom han var opplært av de andre munkene til å se på medfølelse for andres feil som en forbrytelse. Hans naturlig gode kvaliteter viste seg av og til, men klosteret ga ikke rom for å oppdage dårlige egenskaper så andre lidenskaper lå i dvale til de våknet med voldsomhet. Likevel, medlidenhet? Neppe.

Ambrosio fortsetter å være Madrids idol, ivrig som han er etter å bevare sitt gode rykte, hvilket skal vise seg å bli vanskelig. Når han møter Antonia vokser hans begjær til uante høyder. Matilda tilbyr seg å hjelpe ham, hun kan nemlig svartekunstner som kan fikse det slik at Ambrosio får Antonia helt for seg selv. Men det går ikke helt som planlagt. Etter at munken har voldtatt henne føler Antonia føler seg totalt ødelagt for alltid og ønsker å dra hjem for å "weep unrestrained my shame and my affliction". Men det går ikke munken med på, han er redd for at verden skal få greie på hans ugjerninger.

"Here shall you stay, and witness my sufferings; witness what it is to die in the horrors of despondency, and breathe last groan in blasphemy and curses! And who am I to thank for this? What seduced me into crimes, whose bare remembrance makes med shudder? Fatal Witch! was it not thy beauty? Have you not plunged my soul into infamy? Have you not made me a perjured Hypocrite, a Ravisher, an Assassin!"

Romanen inneholder mange av de typiske trekkene for en gotisk roman. Her er mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og banditter. Det er snakk om tilværelsens gode og onde krefter.

Jeg leste et sted at The Monk er en voldelig fortelling om ambisjoner, mord og incest. Kampen mellom å fastholde ved klosterløftet og virkeliggjøre personlige ambisjoner leder hovedkarakteren, munken Ambrosio, inn i fristelse og brudd på sine løfter, deretter til seksuell besettelse og voldtekt, og til slutt mord for å skjule sin skyld. Men jeg må si at historien på mange måter også er en fortelling om kvinner og deres situasjon på den tiden. Jeg irriterte meg over at kvinnene absolutt skal fremstilles som de som leder menn inn i fristelse, og måtte minne meg selv på hvilken tid boken ble skrevet. Bortsett fra at Matilda får sin hevn er det likevel menn som er i fokus, og når det blir giftermål er det ikke for at kvinnene skal få et bedre liv. Ekteskapet er rett og slett uunngåelig.

Nå som jeg skriver dette har jeg levert boken tilbake til biblioteket, men jeg mener at det var i forordet at jeg leste følgende: Lewis lekte også med konvensjoner, alt fra grusom realisme til sosial komedie. Han parodierte til og med sjangeren han skrev. Moralen fra Lewis: mer skremmende enn fristelse og synd er den unike sannheten at alle mennesker har en demon i seg - men det er de som har til hensikt å være mest moralsk rettferdige som alltid er de mest ondsinnede og farligste.

Til tross for mine innvendinger synes jeg boken er leserverdig. Det har mye med selve språket å gjøre, men også det at den tar opp samfunnspolitiske forhold og retter kritikk mot religionen. Innenfor kirkesamfunn i dag er problemene med kyskhet blitt fremstilt som om det kun er de siste årene det har vært vansker, men et viktig moment fra Lewis er at han belyser at det allerede for 300 år siden var kjent som et gjennomgåene problem.

Boken lånte jeg som sagt på biblioteket og ble lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker.

Revolusjonen etter Jane Eyre

Jane Eyre er ikke bare en kjærlighetshistorie, men også første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Romanen tar opp sosiale forhold i datidens samfunn, og en vanlig oppfatning om boken er at Brontës egen stemme omgir Janes tanker og handlinger, og dermed forfatterens syn og samfunnskritikk. I utgangspunktet har romanen en klassisk handlingen der en ung og fattig kvinne møter kjærligheten hos en eldre og velstående mann, men da boken kom ut i 1847 ble den møtt med hard kritikk. Noen mente at Janes stolthet og mangel på ydmykhet var eksempel på de største syndene hos en kvinnelig heltinne.

I en artikkel på klassekampen.no leste jeg at Brontë selv ble karakterisert som en kvinne med et sinn som bare inneholdt "sult, opprør og raseri", mens kritiker og forfatter Margaret Oliphant hevdet at "den mest alarmerende revolusjonen i moderne tid har fulgt i fotsporene til Jane Eyres invasjon". Videre i artikkelen står det at Jane Eyre markerer et vannskille i litteraturhistorien og romanens litterære betydning ligger i at forfatteren makter å skrive frem en kvinnelig selvbevissthet og selvrefleksjon. Litteraturprofessor Irene Iversen uttaler at "gjennom Janes vilje til å skape og reflektere over sin egen skjebne involveres kvinner i en fremtredende trend i europeisk litteratur på 1700- og 1800- tallet". Hun mener at Jane Eyre var et viktig bidrag til etableringen av en bevissthet om det å være et individ og et selv.

Forfatter Stevie Davies beskriver romanen som en "innflytelsesrik feministisk tekst", og Brontës kritikk av kvinners posisjon kommer godt til uttrykk med Janes betraktninger. Hun liker seg på Thornfield Hall i sin nye tilværelse, men lengter likevel etter noe mer. Hun kjenner en smertelig uro, en rastløshet som kun lindres når hun vandrer frem og tilbake i herregårdens korridor i tredje etasje, i stillhet med sine tanker og frustrasjonen over sine begrensede muligheter bare fordi hun er kvinne:

It is in vain to say human beings ought to be satisfied with tranquility: they must have action; and they will make it if they cannot find it. Millions are condemned to a stiller doom than mine, and millions are in silent revolt against their lot. Nobody knows how many rebellions besides political rebellions ferment in the masses of life which people earth. Women are supposed to be very calm generally: but women feel just as men feel; they need exercise for their faculties and a field for their efforts as much as their brothers do; they suffer from too rigid a restraint, too absolute a stagnation, precisely as men would suffer; and it is narrow-minded in their more privileged fellow-creatures to say that they ought to confine themselves to making puddings and knitting stockings, to playing on the piano and embroidering bags. It is thoughtless to condemn them, or laugh at them, if they seek to do more or learn more than custom has pronounced necessary for their sex. 

s. 161-162

Who's Playing in the Christmas Tree

Gulvet er vasket og ved er hentet inn

vi har laget pepperkaker 

og vi har pyntet tre. 

Og gjett hvem som er spesielt glad for juletreet! 

Ikke mye hviling der i gården!   

Charlotte Brontë

Charlotte Brontë (1816-1855) var en britisk forfatter og den eldste av de tre berømte Brontë-søstrene. Hun ble født i Yorkshire, England, som den tredje av seks barn, to år eldre enn Emily og fire år eldre enn Anne. Deres mor døde da Charlotte bare var halvannet år, og Charlotte ble i 1824 sendt sammen med tre av søstrene sine til en kostskole. Forholdene her var så dårlige at Charlottes helse tok varig skade, og to av de eldste søstrene døde av tuberkulose. Senere brukte Charlotte skolen som bakgrunn for Lowood School i boken Jane Eyre. Faren hentet søstrene hjem og de vokste opp på en prestegård hvor de levde tilbaketrukket, men selv om de levde isolert fra omverdenen var barndommen preget av intellektuell frihet og et et nært forhold til naturen.

Søstrene ble oppdratt til å bli guvernanter, som var den eneste respektable måte for velutdannede kvinner å skaffe seg en inntekt på. Charlotte arbeidet som som guvernante etter endt skolegang før hun i 1842 dro sammen med Emily til Brussel for å lære fremmede språk og administrasjon. De hadde planer om å starte en pikeskole, og tiden i Brussel brukte Charlotte til handlingen i The Professor og Villette.

Ved siden av sin prestegjerning var faren forfatter og alle søsknene var opptatt av skriving. Etter at Charlotte kom tilbake til England utga de tre søstrene en diktsamling i 1846 under mannlig pseudonym, Charlottes var Currer Bell. I 1847 gjorde hun ferdig Jane Eyre som ble publisert med stor suksess og som ble hennes mest berømte roman. Den skildrer en kvinnes oppvekst og kjærlighet, men setter også søkelys på enslige kvinners situasjon i datidens samfunn. Begge de yngre søstrene var også forfattere, Emily skrev Wuthering Heights og Anne skrev Agnes Grey og The Tenant of Wildfell Hall.

Charlotte giftet seg i 1854 med presten Arthur Bell Nicholls, mot farens vilje på grunn av hans dårlige økonomiske situasjon. Kort etter ble hun gravid, men døde før barnet ble født. Dødsårsaken skal være tuberkulose, men mange biografer antyder at hun døde av svangerskaps-komplikasjoner. Hennes første bok, The Professor, ble gitt ut etter hun døde. Utenom romanene skrev hun også dikt og historier.

Romaner av Charlotte Brontë:

Jane Eyre (1847)
Shirley (1849)

Villette (1853)

The Professor (1857)

Kilder:
snl.no
forfatterweb.dk
wikipedia

O, Jul med din Glæde og barnlige lyst!

Formen har ikke vært helt på topp den siste uken og dermed har juleforberedelsene blitt utsatt, men på ett eller annet tidspunkt nytter det ikke lengre å overse julen så i dag har jeg hatt en intensiv juleshopping. Samtidig leser jeg som bare det! Ja, det er snakk om rene storlesingen nettopp fordi jeg er ferdig med pensum, og fordi jeg tenker at jo flere bøker jeg starter på jo flere får jeg lest har jeg ikke mindre enn tre bøker som stormleses (er det et ord? Vel, jeg fikk 21 resultater på google). Misforstå meg rett, jeg leser med glede og interesse, og bruker den tiden det tar. Jeg er ingen rask leser sånn sett, men liker å dvele ved ord, setninger og formuleringer. For meg blir stormlesing en intensiv lesing omtrent som juleshoppingen; veloverveid og planlagt, og til ettertanke.

For eksempel stod jeg fast i et avsnitt av Jane Eyre:

"She had no great talents, no marked traits of character, no peculiar development of feeling or taste which raised her one inch above the ordinary level of childhood; but neither had she any deficiency or vice which sunk her below it. She made reasonable progress, entertained for me a vivacious, though perhaps not very profound, affection; and by her simplicity, gay prattle, and efforts to please, inspired me, in return, with a degree of attachment sufficient to make us both content in each other's society."

s. 160

Meningen er åpenbar, men for å få den fulle betydningen av nyanser i karakterbeskrivelsen måtte jeg oversette en god del av ordene. It came to me at last! Hva med:

"Hun hadde ingen spesielle talenter eller fremtredende karaktertrekk, ingen særegen følelsesmessig modning eller smak som hevet henne en tomme over den ordinære barndom. Men hun hadde heller ingen mangler eller laster som senket henne under. Hun gjorde rimelig fremgang, underholdt meg entusiastisk, skjønt kanskje ikke særlig dypsindig. Med sin troskyldighet, muntre skvaldring og anstrengelser etter å behage inspirerte dette meg til gjengjeld, med tilstrekkelig tilknytning, å gjøre oss begge tilfreds i hverandres selskap."

Jane Eyre ~ Charlotte Brontë

Part fairy tale, part Gothic horror, part love story, Jane Eyre is the archetypal account of an orphan's progress through a confusing and often cruel world.

Jane Eyre har vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847. Romanen handler om foreldreløse Jane som vokser opp hos tanten. Tanten bryr seg mest om sine egne barn som hun gir mengder av ros og oppmerksomhet, men misliker Jane som hun ignorerer og straffer urettmessig. 

Jeg har kommet til s. 160 i boken og må si jeg setter språket høyt, selv om det er noe gammeldags, så mange nydelige beskrivelser og formuleringer! Så levende! Setningsoppbygningen er kompleks med stilfulle og forseggjorte ord og uttrykk, og starten av første kapittel viser med én gang Brontës elegante skrivemåte: 

"There was no possibility of taking a walk that day. We had been wandering, indeed, in the leafless shrubbery an hour in the morning; but since dinner (Mrs Reed, when there was no company, dined early) the cold winter wind had brought with it clouds so sombre, and a rain so penetrating, that further outdoor exercise was now out of the question."

s. 17

Historien fortelles i 1. person entall, dette er Janes beretnig. Som leser ble jeg godt kjent med Janes personlighet helt fra begynnelsen, og selvfølgelig varmer det mitt feministiske hjerte at hun ønsker selvstendighet og har tanker om likestilling. Hun har også en klar oppfatning av tantens urimelige oppførsel og hun nekter å la seg dominere av sin eldre fetter. Jane blir sendt til fattigskolen Lowood, en streng evangelisk skole hvor hun til tross for religiøs disiplin og beskjedne forhold møter elever og lærere som hjelper og oppmuntrer henne. 

Synet på barn i den tiden var helt annerledes enn i dag. Selv om dette ble radikalt endret i løpet av 1500- 1600-tallet, og oppfatningen av barn og barndom ble fornyet med Rousseaus Émilie, er det milevis fra dagens syn. Dette kommer godt frem i Jane Eyre, med Janes strenge og triste oppvekst. Jane får en venn på skolen, Helen Burns, som stadig blir straffet og irettesatt. Dette får Jane til å bli nysgjerrig på henne, for hun synes "the punishment seemed [...] in a high degree ignominious, especially for so great a girl" og Jane tenker om henne når de møtes for andre gang at hun vil vise tegn på bekymring, tristhet og skam. Men hun hverken gråter eller rødmer. I stedet sier hun nøkternt at hun er sendt til Lowood for å få en utdannelse, og da må hun bli der og gjøre det som kreves. 

"How can she bear it so quietly - so firmly?" I asked of myself. "Where I in her place, it seems to me I should wish the earth to open and swallow me up. She looks as if she were thinking of something beyond her punishment - beyond her situation: of something not round her nor before her."

s. 80

Helen er tålmodig og tar i mot straff med resignasjon. Hun har sterke religiøse overbevisninger og Jane lærer mye av henne selv om hun er mer opprørsk og ikke kan forstå ideen om at man skal vende det andre kinnet til i møtet med urettferdighet. De to blir etterhvert gode og nære venner til tross for motsetningene, disse er i stedet med på å bygge opp karakteren Jane. Helen dør senere av tyfus i likhet med mange andre av elevene, men Jane klarer seg og fortsetter på skolen. Etter noen år som elev og de to siste som lærer tar hun stillingen som guvernante på Thornfield Hall, et stort herskapshus på landet, for å undervise den franske jenten Adèle. Herskapshusets eier, Mr Rochester er hennes formynder, han er sjeldent hjemme på grunn av mye reising så Jane har ikke møtt ham ennå. 

Husholdersken, Mrs Fairfax, forteller om Mr Rochester at han har en gentlemans smak og vaner og at han forventer at ting gjøres i samsvar med det. Hans karakter er uklanderlig og hevet over enhver kritikk, skjønt han kan sies å være sær. Her referer Brontë til Shakespeares Macbeth: Jane tenker at møbler og gjenstander i tredje etasje får Thornfield Hall til å fremstå som "a home of the past: a shrine of memory" og da hun spør Mrs Fairfax om det spøker i huset, er svaret at hun ikke har hørt om noen. "And yet it is said the Rochesters have been rather violent than a quiet race in their time: perhaps, thought, that is the reason they rest tranquilly in their graves now." Jane svarer: "Yes - "after life's fitful fever they sleep well."

Mrs Fairfax inviterer Jane opp på loftet for å beundre utsikten, og som de er der høres en tydelig og dyster latter som Mrs Faifax bortforklarer med at det nok er en av tjenerne.

Les gjerne en smakebit i et tidligere innlegg, fra da Jane reiste fra Gateshead hvor hun bodde med tanten, fetteren og kusinen. Nå skal jeg sette meg i sofaen og lese mer, og kanskje kommer jeg til der hvor Jane møter husets herre!

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no

En dåre fri ~ Beate Grimsrud

En sterk bok om å leve med psykisk lidelse.

På forhånd hadde jeg hørt mye positivt om denne boken, blant annet at det skulle være sterk lesing, men mesterlig fortalt. Det sier jeg meg enig i.

Det er ikke alltid like enkelt å si noe om en bok. Aller minst skrive det ned. Dette er en slik bok. Jeg skal gjøre et forsøk:

Fra bokens bakside:

Dette er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den stilige og dekadente kunstnerprinsen Eugen. Stemmene har i stor grad dominert hennes liv, hindret hennes livsutfoldelse og noen drevet henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og selv om kunstneren noen ganger har gavn av stemmene, trenger Eli hjelp for å makte hverdagen og retten til å bestemme i eget liv. Med sitt magiske lysende språk åpner Beate Grimsrud døren til en fascinerende og dramatisk verden. En gripende roman om et menneskes kamp mellom styrke og skjørhet.

Beate Grimsrud, født 1963, er en norsk forfatter, dramatiker og regissør. Hun har bodd i Stockholm siden 1984. Grimsrud debuterte med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår i 1998 og har senere utgitt flere romaner, og mottatt flere priser.

Boken starter med en presentasjon, "Det er jeg som er Eli". Når hun som 6-åring være med i et skuespill har hun helst lyst til å spille Espen Askeladd og rope "Jeg fant, jeg fant!", men med sine lyse lange krøller og nydelige kjoler blir det bestemt at hun er perfekt for prinsesse-rollen. Da skjer det et bytte, og hun er med ett Askeladden. En stemme sier inne i hodet hennes: "Du er Espen. Du er ikke bare Eli. Du er Espen Askeladd på ordentlig. Og ikke alene i kroppen din." Eli blir målløs av en stemme i sitt eget hode, og jeg blir nesten målløs selv når jeg leser det.

Som voksen prøver Eli å lære seg å ikke la seg styre av stemmene, noe som ikke er enkelt. "Velkommen til virkeligheten" og "Velkommen til galskapen" blir samme sak. Innimellom klarer hun sammen med terapeuten å la være å høre på stemmene.

Det er mye positivt, som at hun vet tidlig at det er forfatter hun vil bli. Og så er det så mye smerte! Volds-fantasiene som får henne til å knuse ting.

"Det var Erik som ville ødelegge glassdøren [...] En knust glassdør skulle erstatte smerten. Det som er inni meg skulle strømme ut og fins i glasskårene. Det var sånn han hadde tenkt. Men nå er det jeg som har vondt i hele kroppen. Som har blitt ødelagt." 

Hun ser på alkohol og narkotika som selvmedisinering. 22 år gammel stiller hun seg spørsmålet om det er mulig å få hjelp til å bli kvitt stemmene, men det skal vise seg at hjelpen er vanskelig å få. Hun har for store bakenforliggende problemer, får hun vite.

En dag hun er ute og går dukker plutselig tittelen til den første boken opp: "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår", og hun tenker det kunne vært tittelen på hele livet sitt.

Å være dyslektiker og svaksynt har hele tiden bydd på mange problemer, men hos synssentralen får hun hjelpemidler som åpner opp en ny verden. Ikke minst er hun glad for lydbokspilleren som gir henne hele verdenslitteraturen.

Det er ikke slik at romanen ender med at Eli lever lykkelig resten av sine dager, men hun ser en åpning og blir klar på at hun ikke vil la sykdommen hindre henne i å gjøre ting. Det er sårt å lese om Elis kamp for sin tilværelse, hennes kamp mot stemmene, og som leser føler jeg har fått større innsikt i hvordan det er å leve med en sykdom som denne.

Noen utdrag:

"Jeg har med meg sykkelen inn på rommet og sykler i korridoren. Det er noe jeg vil ha sagt. Men kan bare si det gjennom å slå. Eller ved å miste taleevnen og ligge og skjelve. Jeg slår over i tøylesløse manier. Galskap og utallige ideer. Skriver jeg eller skriver jeg ikke? Lever jeg eller går jeg i søvne  Det dunker på innsiden. Jeg er innelåst i flere kropper, lag på lag med Eli og guttene. Vet ikke hvordan de prøver å hjelpe meg. Er det bare tiden? Bare å vente. Måneder går."

"Heller ikke presten ser med øyne som vil redde meg."

"Jeg husker ikke, men kan ikke glemme."

Prestens ord i farens begravelse: "Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live."

"Jeg har et hull under meg. Et tomrom under gulvet, der alt bare er fremmed og tomt. Der svarene skulle vært, men ikke er. Er jeg fortsatt meg? [...] De har fortalt meg at jeg heter Eli. Hvem skal jeg stole på? Det er bare et smalt, smalt felt i hodet hvor jeg kan stole på noen. Det er ytterst lite som tilhører virkeligheten."

"Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal."

"Jeg blir fulgt tilbake til avdelingen. Går inn i spisesalen. Ingen der. Står foran vognen med kaffe og te, termoser og kavringer. Tenker på det varme vannet mot hånden da jeg var barn. Jeg slapp glasset uten å ville det. Det var en refleks. Bare farmor kunne straffe meg. Jeg tar termosen med kokvarmt tevann og heller det over hodet. Det svir i hodebunnen. Renner i ansiktet, ned på halsen, ned i nakken, ned på ryggen. Smerten vekker meg. Bare jeg kan straffe meg selv."

En smakebit fra s. 463 her.

Flere utdrag kan leses hos Cappelen.

Mange har lurt på om boken er selvbiografisk, men Grimsrud selv har uttalt at kun første kapittel er selvopplevd. Likevel; Elis ytre biografi er identisk med med forfatterens, og her er mange likheter og mot slutten står det at hun er redd for at familien skal lese boken.

Jeg hadde tenkt å gjøre en sammenligning mellom En dåre fri og Skuggen og dronninga, men det har andre gjort allerede her og her, så jeg skal ikke begi meg ut på noe sånt. I alle fall ga begge bøkene innsikt i det å leve med en psykisk lidelse, og jeg anbefaler dem begge!

Kritikerprisen 2010 for beste voksenbok.
Sveriges Radios Romanpris 2011.
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2011, både i Norge og Sverige.
Nominert til Brageprisen 2010. 

En dåre fri av Beate Grimsrud
Cappelen Damm, 2010
Mitt eksemplar: Pocket 2012, kjøpt
510 sider

jeg vant, jeg vant

I postkassen lå pakken jeg har ventet på siden jeg vant julegiveawayen hos Heidi. Jeg har gledet meg til å lese en av hennes favorittforfattere; Etgar Keret, som var helt ukjent for meg før hun nevnte ham på bloggen sin. Keret er født 1967 i Israel og vokste opp i Tel Aviv. Han er forfatter og filmregissør, ansatt ved og underviser ved Tel Aviv University Film School, og har gitt ut åtte bøker i Israel, samt skrevet en musikal og en spillefilm. Boken jeg har fått heter The Girl on the Fridge, og er en samling korte historier fra starten av forfatterskapet.

Og se det fine bokmerket! To føtter som stikker ut og vitner om en leseglad som er klemt mellom sidene i boken. Ja, i kveld blir det lesing og sjokoladespising, husbonden liker fruktpastiller så dem kan han forsyne seg av. Selv er jeg en sjokoholiker. Tusen takk, Heidi :)

A birthday-party magician whose hat tricks end in horror and gore; a girl parented by a major household appliance; the possessor of the lowest IQ in the Mossad—such are the denizens of Etgar Keret’s dark and fertile mind. The Girl on the Fridge contains the best of Keret’s first collections, the ones that made him a household name in Israel and the major discovery of this last decade.

Skuggen og dronninga ~ Lars Amund Vaage

En dramatisk og sterk historie fra slutten av 1950-tallet, om annerledeshet. Og om et mørkt kapittel i psykiatriens historie. 

Etter mange år i Oslo reiser Mikal tilbake til hjembygden på Vestlandet hvor han besøker bestemoren, Sara, som han hadde sluttet å besøke. Det var en frigjørende tanke han hadde kommet frem til. Etter at han flyttet fra bygden "hadde han ikkje funne nåde for hennar blikk".

Forandringen ved at han vokste og ikke lengre var en guttunge la ikke Sara merke til og hun mente han var en annen. Å plutselig bli avskåret og utestengt er uendelig sårt og forvirrende for et barn som ikke får vite noe om det som skjer. Bestemoren var den som forandret seg, en forandring som førte til at hun ble stemplet som "galen" og innlagt på sinnsykehuset. Det gjorde også sønnen hennes, Sam. "Som berre mangla ein K i namnet for å heita Skam".

Jeg skjønner fort at det har vært noe spesielt med denne bestemoren. Mennesket. Som var så annerledes enn de andre i bygden. Som kunne snakke om følelser der andre var tause. Etterhvert folder sidene seg ut for en annerledeshet som gjør vrangforestillingene sterkere og hun blir mer og mer uimottakelig for andre mennesker. Bortsett fra Sam. Når han blir borte bikker det over for henne. Hennes forestilling om at hun er adoptert og at hennes egentlige mor er dronningen av Arabia blir mer og mer levende for henne.

Historien veksler mellom fortid og nåtid, og rommer flere forteller-perspektiv. Det første er barnet Mikal. Han har vært i huset til bestemoren, bestefaren og Sam så lenge han kan huske og det er hans erindringer fra den tiden første del av boken handler om. Han går i fjerde klasse når Sam blir innlagt og like etterpå Sara, og han klarer ikke å holde seg borte fra huset selv om han har fått beskjed om det. Han lister seg inn i hagen og noen ganger ser han bevegelse, men det er aldri Sara eller Sam. Når Sara er "frisk" og kommer hjem, blir ingenting som før. Selvsagt. Hun er stemplet som galning og ser fortsatt syner og hører stemmer. Selv om det er mye hun har glemt etter alle elektrosjokkene er det andre ting hun husker. Som er verre og hun kjenner at hun er blitt mer ensom, "men hjarta var ikkje viska ut".

Vaage har uttalt at elektrosjokk ble brukt som straff, "de kalte det behandling, men jeg synes det er vanskelig å tro på at det går an å kombinere behandling og straff".

Både Saras og Sams stemme forteller deres historie på en annen måte enn barnet Mikal, og som leser får en innblikk i hvordan virkeligheten fortoner seg for dem. Om annerledesheten, hvordan den blir oppfattet og mottatt av omverden. Sterke og såre følelser formidles gjennom et poetisk språk, ved at det ikke blir hverdagslig og banalt og samtidig gir de hverdagslige ordene klarhet til språket.

Vaage fikk Melsom-prisen i 2011 for Skuggen og dronninga, en pris som skal fremme nynorsk. Begrunnelsen var blant annet at han har vært opptatt av de som skiller seg ut eller faller utenfor på ulike måter, og denne "utanforposisjonen" utforsker han med sitt "leitande, presise og musikalske språk".

Dette er en bok som festet seg og som gjorde det vanskelig å begynne på en ny. Jeg gjorde det likevel, det var nemlig En dåre fri, som omhandler det samme tema og kanskje på grunn av det ble det enklere å hoppe rett i ny lesing.

Skuggen og dronninga av Lars Amund Vaage
Forlaget Oktober, 2010
153 sider
Lånt på biblioteket 

En smakebit på søndag [en dåre fri]

Boken er på 510 sider så jeg blir nok ferdig i løpet av dagen. Det frister ikke å gå ut, regnet som kom i går har sammen med vinden smeltet det meste av snøen og jeg mistenker at isen ligger speilglatt på fortauene. Nei, da skal jeg heller kose meg inne med boken og vente på at pinnekjøttet blir ferdig. Bare duften som brer seg i huset kan få en hver til å bli sulten!

En dåre fri av Beate Grimsrud:

s. 463

Boken på vent og andre bokhyllerelaterte ting

For tiden er det stort sett bøker på vent det dreier seg om for mitt vedkommende, og jeg har en følelse av at listen over bøker som skal leses kommer til å bli mye lengre enn de faktisk leste. Likevel, jeg har nettopp lest Skuggen og dronninga og startet på En dåre fri, så helt gale er det ikke. Pensum ligger bak meg, og nå skal jeg konsentrere meg om noen oppgaver som skal legges frem til eksamen. Dessuten blir det praksisperiode rett etter nyttår og med det enda flere oppgaver som skal gjennomføres. Spennende, og jeg kjenner at jeg er forventningsfull og en smule nervøs!

Med alle de uleste bøkene i bokhyllen vil det være en idé å bli med på utfordringen som Beathe skriver om: The off the Shelf Challenge 2013, som går ut på å lese et visst antall av bøkene i bokhyllen i løpet av året.

Ellers har Heidi en julegiveaway hvor en kan vinne en novellesamling. Trekning er den trettende, så det er ennå tid til å bli med :)

Boken jeg har på vent fikk jeg i en bokpakke: Skam av Salman Rushdie

Aschehoug skriver om boken: Med romanen Skam bekreftet Salman Rushdie sin posisjon som en av vår tids store fortellere. Som Midnattsbarn handlet om India, handler Skam om Pakistan. Det er en fantastisk fortelling - et billedteppe av sjelden styrke. Vi føres inn i en verden av korrupsjon, mord, statskupp og undertrykkelse, av lidenskap, glede, brorskap, vold og hevn.

Forfatteren skildrer livet i en pakistansk storfamilie, livet i storbyene og på landet, kvinners kåt, politikere og militære - alt sammen med et skjevt smil, en kjærlig penn og sprelsk fantasi.

Skam ble innstilt til Booker-prisen og fikk en overveldende mottakelse.

Boken på vent hos Beathe.

En smakebit på søndag: Kattedamen

Det er sant: Jeg kommer til å få benevnelsen Kattedamen ute blant folk! 

Tre katter begynner å bli litt i meste laget vil nok mange tenke. Det tenkte jeg også, 

men hva gjør man ikke når ens datter fortvilet ringer og

forteller at husverten ønsker pusen hennes ut.

I løpet av uken...

Det er ikke meningen at den skal bo hos oss permanent, det er ment som et midlertidig hjem. 

Et fosterhjem. Til vi finner noen som har lyst på en liten og kosete pus. 

Møtet med de to andre pelsdottene som bor her oppleves litt skummelt:

Lørdagskveld med bok og en pus å stryke, hva mer kan en ønske! Boken er Skuggen og dronninga av Lars Amund Vaage, en gripende fortelling om psykisk lidelse og møtet med omverden og psykiatrien (sinnsykehuset er vel mer korrekt å si), og ikke minst det å være annerledes.

"Sara studerte seg sjølv ute i mørkret. Samansokken sat ho i stolen med hendene på armlena. Den raude kjolen var blitt nesten brun. Det maskeaktige ansiktet lyste bleikt. Det kvite håret stod opp som ei såte. Ho var på ein båt, tenkte ho. Ho reiste ut fjorden saman med dei andre båtane. Ho kjende vinden frå dei båtane som kom imot, andre vegen. Så kjende ho også bølgjene som breidde seg og tok tak i skroget under henne. Men ho var glad for at ho skulle ut i verda. Ho var ferdig med livet sitt her. Kor godt det var at dette livet var slutt."

s. 93

Embroideries ~ Marjane Satrapi

I Embroideries er det som i Persepolis forfatteren selv som er jeg-fortelleren, i den samme tegnede utgaven. Teheran, tidlig på 1990-tallet; Marjane Satrapi, som er noen og tyve, lager til samovaren (tekoker). I denne skal teen koke fra tre kvarter til en time for at den skal nå sin rette styrke. Teen samler kvinnene for å vie seg til favorittaktiviteten, diskusjon. Marjanes bestemor definerer diskusjonens hensikt:

"To speak behind others' backs is the ventilator of the heart."

Dette er en kort fortelling om ekteskap, kjærlighet og sex. Vinklet humoristisk, med en alvorlig undertone. Marjane får høre forskjellige historier av de forskjellige kvinnene, og særlig underholdende fant jeg beretningen om hun som hadde gjort et grep da ektemannen begynte kikke på andre (yngre) kvinner. Hun fikk fett fjernet fra rumpen og satt inn i brystene, noe som gjorde at mannen var superfornøyd og hun fikk seg en god latter hver gang han kysset brystene hennes - som egentlig var rumpen...

Det er også råd å få, gjerne av den motsetningsfylte sorten for kvinnene har ulike meninger om både menn og hvordan en skal hengi seg til dem. Eller ikke. Uansett, i følge forlaget [...] deler kvinnene hemmeligheter, sorger, savn og ofte sjokkerende historier om, blant annet, hvordan "fake" jomfrudommen, hvordan unngå arrangert ekteskap, hvordan glede seg over plastisk kirurgi og fordelene av å være en elskerinne.

Embroideries henspeiler på slanguttrykket for embroidery, broderi, som betyr å får sin vagina sydd slik at det ikke skal merkes at hun ikke lengre er jomfru. En av kvinnene uttrykker det slik:

"Women's morals are relaxing! Today's grils are no longer virgins before marriage. They do everything like men and get sewn up again to get married! This way, everyone is happy!"

Den alvorlige undertonen ligger i seksualpolitikken etter revolusjonen, men Marjane Satrapi kommer ikke med direkte kritikk slik som i Persepolis, som er en mye mer politisk roman. Min feministiske overbevisning tilsier opprør, men måten Satrapi fremstiller omstendighetene på gjør meg mer engasjert enn opprørt. Mye er også gjenkjennelig og overførbart til vårt vestlige samfunn, det er ikke bare i undertrykte land kvinner snakker om disse tingene! Underliggende argumenterer Satrapi for et mer åpent syn på ekteskap, kjærlighet og sex. Eller man kan si kvinnesyn.

Embroideries av Marjane Satrapi

Pantheon Books, 2005

144 sider

Lånt på biblioteket

Himmelsk # 114 [ettermiddag og bøker]

Forrige tirsdag satt jeg i et datarom på høgskolen en ettermiddag. Like før jeg skulle hjem, så jeg ut vinduet og fikk se solen idet den var på vei ned. Mobilen ble sporenstreks fisket frem fra jakkelommen - et slikt syn måtte foreviges!

I retning solnedgangen prøvde jeg å fange fargene:

På ingen måte suksessfullt. Fra passasjersetet i en skitten bil og med mobilkamera er det en tilnærmet umulig oppgave. Likevel, et glimt at hva himmelen hadde å by på synes jeg kom bra frem.

Forresten; det er nesten utrolig, men innimellom nilesing av pensum har jeg klart å gjøre meg ferdig med The Monk! Og hva gjør man når en bok er ferdig? Man starter på nye! Og er man som meg, bryter en alle forsetter og planer og gyver løs på bøker det overhodet ikke var meningen å lese. Ihvertfall ikke på nåværende tidspunkt.

Etter at jeg leste Persepolis ville jeg lese mer av Satrapi og bestilte Embroideries på biblioteket, og når jeg først var i gang bestilte jeg like godt Skyggen og dronninga som jeg ble anbefalt i forbindelse med En dåre fri. Ingen av dem stod på leselisten og bokhyllen inneholder et høyt antall uleste bøker, men sånn er livet; uforutsigbart :)    

En smakebit på søndag [just sweet]

Jeg elsker å bake; kaker, cupcakes eller deilige kjeks, det bringer så mye glede både til meg og til familien min. Baker du med kjærlighet og føler oppskriften nøye, så blir det alltid bra!

s. 6 (baketips)

Sitatet er hentet fra boken Just Sweet av Manuela Kjeilen som jeg fikk av min datter til bursdagen tidligere denne uken. På bokens bakside står det: I denne fargeglade og innbydende boka deler Manuela flere av sine favorittoppskrifter. Cupcakes, cookies, kaker og sweets, her bugner det av lekre og sukkersøte fristelser du enkelt baker og dekorerer selv. Alle oppskriftene er illustrert med trinn-for-trinn-bilder og inspirerende ferdigbilder.

Etter at jeg oppdaget bloggen hennes, passion4baking, har jeg så og si ikke brukt andre oppskrifter når det gjelder baking. Kjeksene er for eksempel veldig populære her i huset. Andre bøker fra Manuela er Love, Manuela (2011) og Manuelas Hjemmebakst (2012).

Himmelsk # 113 [en fin dag]

Første desember og en fin morgen - ja, jeg vet; morgen og morgen, 

men bildene ble tatt for under en time siden:

Ha en fin lørdag :)

Boken på vent [en dåre fri]

Jeg har ført opp ganske mange bøker på leselisten i det siste. Det er det jeg gjør når jeg ikke leser pensum. Eller om munken Ambrosio. Var det noen som sa denne boken var skremmende? I så fall har jeg ikke kommet til det ennå. Om en ikke skal regne med at begjær og kjærlighet tross alt kan være både fryktinngytende og skjebnesvangert.

En bok jeg lenge har hatt på leselisten fant jeg da jeg sjekket Bokelskere hvor jeg så at En dåre fri er en av de første skal-lese-bøkene jeg har ført opp. Tidlig denne måneden kom jeg over boken til 79 kroner, et tilbud jeg ikke kunne gå forbi. Siden har den stått i bokhyllen.

Da boken kom ut høsten 2010 lovprises boken i en anmeldelse på dagbladet.no; "Beate Grimsrud har skrevet en av høstens store norske romaner" og i en anmeldelse på nrk/litteratur noen dager før kan en lese at "hun har skrevet en roman som det ikke finnes maken til". At boken "er et orginalt verk, det er opprørende, utpreget litterært, men likevel helt enestående".

Overskriften i Dagbladets anmeldelse lyder: Grimsrud skriver fletta av Knausgård - gal kvinnes dagbok med påfallende selvbiografiske element. 

En dåre fri har jeg hørt mye positivt om, men også en del om at boken var vanskelig - så jeg har lyst til å lese den for å gjøre meg opp min egen mening om dette interessante temaet.

En smakebit på søndag [the monk]

En kald morgen, bare 0,2 grader ute, kanskje en spasertur senere vil gjøre godt. Det har vært en lang uke og værmeldingen lover om sol bak en sky så forhåpentligvis kan jeg ta kamera med. Ellers ingen planer, bortsett fra å lese og se en film; Snow White and the Huntsman.

I boken The Monk leser jeg om munken Ambrosios kvaler over sitt fysiske begjær som han til slutt gir etter for, men før det snakker han til den unge novisen, Rosario, om fordelene ved å tilhøre et klostersamfunn:

"Tis in this particular that I place the principal merit of a Monastic Instititutution. It secludes Man from the temptations of Vice; It procures that leisure necessary for the proper service of the Supreme; It spares him the mortification of witnessing the crimes of the worldly, and yet permits him to enjoy the blessings of society".

s. 50

Tegneserie og grafisk roman

Finnes det et skille mellom tegneserier og grafiske romaner? 

Hva består det i så fall i?

Dette ble jeg nysgjerrig på i forbindelse med lesingen av Persepolis, og siden Berit har lurt på det samme surfet jeg litt rundt på nettet og fant følgende:

En tegneserie er rekker av bilder som står i en innbyrdes sammenheng og som regel fremstiller et handlingsforløp (snl.no). Det er en egen kunstform og kan deles inn i flere sjangere, blant annet grafiske romaner, etter egelsk graphic novel - en lengre tegnet serie i bokform.

I følge en dansk artikkel brukes begrepet til å skille mellom den mer litterære tegneserie og den alminnelige tegneserie. Begrepet grafisk roman ble utbredt etter at den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner hadde "a graphic novel" som undertittel på fremsiden av En kontrakt med Gud (1979). I den nevnte artikkelen sies det også at begrunnelsen for en ny genre visstnok ligger i den engelske betegnelsen for tegneserie "comic"; Eisners tegneserie var på ingen måte ment som humoristisk underholdning.

En grafisk roman har gjerne en historie fra begynnelse til slutt, i motsetning til den tradisjonelle tegneserien som ofte avslutter med en cliffhanger. I en tradisjonell roman må dessuten bildene forestilles i eget hode. Da jeg leste koblingen til det forhistoriske mennesket og hvordan de fortalte historier ved hjelp av bilder innså jeg at tegneserier slett ikke er noe nytt!

Nå har jeg lyst til å lese The Sandman av Neil Gaiman, en tegneserie som regnes som en av de viktigste i moderne tid og representerer gjennombruddet for forfatteren. Den får bli en bok på vent :)

Persepolis ~ Marjane Satrapi

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform av Marjane Satrapi. Den ble utgitt første gang i Frankrike i 2000, da i fire deler, og samlet i 2002. På norsk utgitt av No Comprendo Press i 2005. Boken skrev jeg opp som en fremtidig favoritt, og det går jeg ikke tilbake på. Ikke bare er den super som roman, men i en historiesammenheng burde denne være obligatorisk i enhver undervisning. Denne boken burde vært med på 1001 listen!

Boken lånte jeg på biblioteket og til tross for at jeg på forhånd hadde hørt at den var tykk ble jeg overrasket over størrelsen. En tegneserie på 344 sider virket overveldende, men da jeg startet lesingen ble jeg umiddelbart fengslet.

De svart-hvite tegningene samsvarer godt med teksten og er til tross for sin enkelhet svært uttrykksfulle, noe som gjør lesingen av Marjanes oppvekst til en spenningsfylt og engasjerende opplevelse. Selv har forfatteren sagt at hun ikke lærte å tegne kropper på på kunstskolen i Iran fordi islam ikke tillot det, men hun utviklet sin egen stil. Med denne grafiske romanen er det ingen grunn til å ha negative holdninger ovenfor tegneserien som litteraturform!

Marjane Satrapi ble født i Iran (1969) og boken handler om hennes oppvekst i tiden etter den iranske revolusjonen da sjahen ble styrtet. Marjane forteller om hvordan det var å bo i Teheran under Irak-Iran krigen, til hun som fjortenåring reiser til Wien uten foreldrene. Etterhvert flytter hun tilbake til Iran og så til Paris hvor hun bor nå. Marjane er utdannet illustratør og har gitt ut flere barnebøker.

Hennes radikale foreldre var intellektuelle og politisk bevisste og følgelig i opposisjon til sjahens styre og etterhvert Ayatollah Kohmeini. Romanen starter da Marjane var ti år, i 1980 (her snublet jeg over en mulig faktafeil, for om hun er født 1969 er hun vel ikke ti i 1980?), året etter revolusjonen som senere ble kalt "Den islamske revolusjonen". For eksempel var forandringen svært markant i og med at den inntraff omtrent fra den ene dagen til den neste; det ene året går hun på en konfesjonsløs skole for så plutselig å skulle bære sjal og gå i kjønnsdelte klasser. Den iranske revolusjonen forandret Iran fra et autokratisk og vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk, og Marjane blir etterhvert kjent med landets lange historie, samt at hun er oldebarn av en av Irans siste keisere.

Som barn ville Marjane bli profet: "Allerede som seksåring var jeg sikker på at jeg var den siste profeten" og hun hadde lange diskusjoner med Gud hver kveld (jeg har postet et innlegg om akkurat dette). Etterhvert mister hun Gud av syne, og føler hun mister alle holdepunkter når krigen mellom Iran og Irak starter.

For meg som er oppvokst med frihet til å velge, det være seg påkledning, politiske meninger, religiøs tro...you name it, er det opprørende å lese at det for eksempel ble lovfestet bruk av sjal for å beskytte kvinnene mot potensielle voldtektsforbrytere: "Kvinnens hår inneholder stråling som hisser opp mennene. Kvinnene må skjule det!" Marjane understreker likevel at det fantes en slags rettferdighet ved at det for mennene var forbudt å bruke slips - det ble sett på som vestens symbol, og menns bare armer hisset opp kvinner så kortermede skjorter var også forbudt.

På et tidspunkt viser Marjane sin motstand mot det hun kalte for morens hjemlige diktatur ved å røyke sigaretter i smug. Om dette sier hun at det brakte henne ut av barndommen for godt. Juli 1982 var den indre krigen blitt viktigere enn krigen mot Irak og alle som viste motstand mot regimet ble forfulgt. Marjane får høre mange historier om mennesker som arresteres og tortureres, og hun blir selv arrestert av De kvinnelige revolusjonsgardistene:

Etter å ha opplevd sin jødiske venninnes død var fjortenåringen Marjane i opprør og ikke redd for noenting. Hun opponerte på mange måter, men spesielt med påkledning og verbal argumentasjon, noe som førte henne opp i flere farlige situasjoner. Det ble bestemt at hun skulle dra til Østerrike, og november 1984 reiste hun alene til Wien. Her startet hun på veien mot det hun kalte "en selvstendig og frigjort iransk kvinne", men oppdaget at det var vanskelig å bli integrert. Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste at hennes første store skritt mot assimilasjon i den vestlige kulturen var seksuell frigjøring! 

Min datter på seksten leste boken parallelt med meg og innimellom hadde vi noen artige og interessante samtaler. For eksempel lurte hun på om det var noen sammenheng mellom Persepolis og Metropolis. Det finnes flere definisjoner på "metropolis", men grovt sett kan det sies å være en storby (også kalt en metropol). Metropolis er et gresk ord som betyr "moderby". Persepolis var en antikk hovedstad i det Persiske riket, nå lokalisert i Iran. Sammenhengen er rett og slett at polis er det greske navnet på by.

En aldri så liten digresjon. Vi har også snakket om religion og egyptere, men nok om det: Livet i Wien ble ikke som Marjane hadde tenkt og etter fire år reiste hun tilbake til Teheran, hvor hun umiddelbart merket den undertrykkende atmosfæren. Nå ville hun "sette strek over fortiden og se inn i fremtiden".

Derimot går hun inn i en dyp depresjon, mye fordi livet hennes ikke bedret seg etter at hun kom hjem og hun fikk vanskeligheter med å integreres tilbake til det iranske samfunnet. Hun prøvde å ta selvmord, men da det ikke fungerte fant hun ut at hun måtte ta seg sammen og ved å gripe tak i utseende ble hun en "sofistikert kvinne". 

"Og på denne måten, sterk og uovervinnelig, gikk jeg min nye skjebne i møte."

Forvandlingen ga livet en helt ny retning og på en fest i 1989 møtte hun Reza, mannen hun senere giftet seg med. Sammen startet de på Kunstakademiet og hun fant tilbake til sin stolthet og verdighet.

Kontrasten mellom offentlig og privat liv var totalt forskjellige, mellom det offisielle bildet av landet og folks virkelige liv som fant sted i lukkede rom (klikk på bildet til venstre for å lese teksten).

For Marjane krevde det å være "en gift kvinne" for mange kompromisser hun ikke kunne akseptere og hun angret på ekteskapet.

De ble enige om at skilsmisse er det beste og Marjane bestemte seg for å reise fra undertrykkelse til frihet i september 1994, denne gangen til Paris.

Persepolis er, som det står bakpå boken, både en politisk og en personlig historie, sterkt fortalt og fremstilt. Når jeg leverer inn boken til biblioteket skal jeg låne andre del. Det ser jeg frem til. Jeg ser også frem til Heidi sin omtale av boken, hun har nettopp lest denne og skal skrive om den i slutten av måneden. Bokens tykkelse kan forresten tydelig sees i et innlegg hun skrev. Jeg går utifra at bok nummer to er like tykk...

Satrapi har uttalt till det engelske forlaget: "Folk spør hele tiden hvorfor jeg ikke skrev en bok. Men det er akkurat hva Persepolis er; beslektede sider mellom permer. En grafisk roman er ikke tradisjonell litteratur, men det betyr ikke at den er annenrangs. Bilder er også en måte å skrive på".

Jeg har veldig lyst til å ta opp kvinners rettigheter og bruk av sjal/skaut, men det får være til en annen gang. Nå er det boken som er i fokus, og selv om historien er subjektiv føler jeg at som leser får jeg et nyansert bilde av landet og menneskene. For Marjane Satrapi var det å skrive Persepolis viktig fordi hun ikke ønsket at de som døde og led under forskjellige undertrykkende regimer skal glemmes.

"Jeg synes ikke at en hel nasjon skal dømmes etter de gale handlingene til noen få ekstremister."  - Marjane Satrapi

Edit 23.11.12: Heidi gjorde meg oppmerksom på at det ikke finnes en bok nummer to, det er den engelske utgaven som er i to deler og den norske er samlet i en. Og jeg som hadde gledet meg til å lese om livet i Paris! Vel, kanskje Satrapi skriver en toer en gang... 

En smakebit på søndag [eselører]

For en stund siden var jeg så heldig å vinne Eselører hos Bokelskerinnen,

og boken kom i postkassen sammen med et koselig kort hvor hun beklager

fargen. Jeg hadde nemlig ønsket et svart omslag, og det var utsolgt. Det gjør 

ingenting! Oransje gjorde seg veldig fint i hyllen :)

Dette står bakpå boken:

Det finnes uendelig mange bøker å velge blant, 

og altfor liten tid til å lese dem alle. Derfor er 

det så viktig å velge de riktige bøkene. Eselører 

gir deg hundrevis av gode tips og råd fra norske

bokhandlere, kulturjournalister, bokanmeldere 

og bibliotekarer. I tillegg byr vi på spennende 

historier fra bøkenes verden og en litterær reise

gjennom de siste femti årene.

Mange kuriosa, anekdoter, illustrasjoner og fakta er også tatt med i boken,

smakebiten min er en av dem som jeg synes var veldig bra:

På siden Eselører kan man forresten lage egne lister over favorittbøker,

eller andre lister.

Prosessen

På ene siden har uken gått uforståelig fort, men på den andre siden langsommelig. Jeg skal forsøke å forklare denne motsetningen; dagene har vært innholdfylte (jeg nekter å bruke beskrivelsen "tidsklemmen"!) og på samme tid har alt innholdet forskjøvet de påtrengende tankene angående stillingen min i barnehagen hvor jeg jobber.

"Barnehagene er lovpålagt å ha et visst antall barn per førskolelærer. Mange barnehager har tolket regelverket feil og har dermed hatt for få førskolelærere. Nå vil kunnskapministeren rydde opp i praksisen med en veileder til kommunene." 

På grunn av denne bestemmelsen har altså stillingen min stått i fare, noe jeg skrev om allerede i april og deretter tidligere denne måneden. Det hele kulminerte med to kolleger; meg og en annen. I dag hadde vi møte med representant fra kommunen, to fra fagforeningen, styrer og tillitsvalgte. Resultatet ble at min kollega valgte å "flytte på seg". Hovedgrunnen er at jeg har femti prosent stilling og dette gjør det vanskelig å få puslespillet til å gå i hop og min kollega ønsket ikke å ha femti her og femti der. Forståelig nok.

Jeg er glad. Jeg tillater meg å kjenne på det, men samtidig føler jeg meg som synderen. En helt uventet reaksjon inntraff etter at jeg kom hjem fra seinvakt. All energi forlot meg etter møtet tidligere i dag og presset eksploderte i pannen. Da jeg skulle gjøre meg klar til kveldens julebord var alle lemmer slappe og saltvann rant fra øynene...

En smakebit på søndag [persepolis]

Hver kveld hadde jeg lange diskusjoner med Gud.
- Gi meg litt mer tid, Gud, jeg er ikke helt klar. Joda, hellige lys, du er mitt valg, mitt siste og mitt beste valg.
Bortsett fra bestemor, var det ingen som trodde på meg.
- Hva vil du bli når du blir stor?
- Jeg skal bli profet.
- Ha, ha, ha! Hun er gæren!
Foreldrene mine ble innkalt.
- Barnet deres er forstyrret. Hun vil bli profet!
- Og så?
- Er dere ikke bekymret?
- Nei, slettes ikke!

s. 12

Persepolis av Marjane Satrapi