To Kill A Mockingbird ~ Harper Lee

Nelle Harper Lee utga kun én bok, To Kill A Mockingbird, og for denne romanen ble hun tildelt Pulitzerprisen i 1961, året etter utgivelsen. Bokens hovedtema er rasisme i sørstatene på 1930-tallet og kom ut i en tid da kampen for like rettigheter for svarte og hvite snart skulle møte sitt høydepunkt. Den ble en bestselger over natten og er siden blitt en tidløs klassiker som er solgt i over 30 millioner eksemplarer.

I Have a Dream

Handlingen er lagt til en liten sørstatsby på 1930-tallet kalt Maycomb. Det er Scout Finch (hennes egentlige navn er Jean Louise) som forteller og hun er syv år når historien starter. Scout bor sammen med faren, Atticus som er en kjent advokat, og broren Jem som er fire år eldre. Moren døde da Scout var to år og hun husker henne ikke så godt som broren. Innbyggerne i byen er hardt rammet av Den store depresjonen, men familien Finch klarer seg greit. I nabohuset bor familien Radley som har barrikadert seg inne i huset etter en tragisk hendelse. Dette huset er skremmende og de frykter Boo Radley som aldri går ut av huset. En dag blir søskenparet kjent med Dill, en gutt som er på besøk hos tanten. Han vil absolutt at de skal forsøke å få Boo til å komme ut. Det gjør han til slutt, men ikke slik de hadde forventet. Sommeren er uansett fylt med bekymringsløse uteaktiviteter.

Etter sommeren skal Scout begynne i første klasse på skolen. Her synes jeg det var interessant å lese om datidens barnesyn nå som jeg holder på med dette i pedagogikken. Læreren har en måte å undervise på som på den tiden var å anse som en helt ny metode, for eksempel mener hun at det er skadelig for læringen at barn har kunnskap om bokstaver før de begynner på skolen. Men faren har et ganske annerledes syn på tingene og gir barna et råd om å forsøke å sette seg inn i andre menneskers perspektiv før de dømmer dem:

s. 39

Oppvokst uten mor og med en far som er mye borte pga jobben tilbringer Scout mye tid sammen med broren, og Dill når han er der om somrene. Scout synes ikke faren er som skolekameratenes fedre, han er eldre enn dem og gjør ikke ting som de andre fedrene sysler med. Når han ikke er på kontoret sitter han og leser. Og han vil ikke lære dem å skyte med luftgeværene de fikk til jul. Men de finner snart ut at de kan være stolt av ham. En dag sier han: 

"I'd rather you shot at tin cans in the back yard, but I know you'll go after birds. Shoot all the bluejays your want, if you can hit'em, but remember it's a sin to kill a mockingbird."

s. 119

Dette er direkte forbundet med bokens tittel og sangfuglene er en metafor for uskyldige mennesker som blir skadet pga ondskap og andre menneskers uvitenhet eller fordommer for "mockingbirds don't do one thing but make music for us to enjoy". Samtidig har faren sagt ja til å forsvare Tom Robinson, en svart mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit jente, noe som fører til at barna blir plaget på skolen og andre steder pga hans beslutning. Han forsøker å forklare dem hvorfor, at saken "is something that goes to the essence of a man's conscience, [...] I could't go to church and worship God if I didn't try to help that man." Det er ikke så lett å forstå, men de skjønner etterhvert ett og annet. 

Og det er dette som er essensen i historien. Atticus var forut for sin tid i det han ser sine barn som individer og han viser dem hvordan de kan holde hodet høyt og ikke la seg hisse opp over noe folk sier til dem, men med empati sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. De lærer at alt ikke er som det tilsynelatende ser ut til og at alle har sine kamper å kjempe, selv om det ikke alltid er synlig eller opplagt for andre. Denne rettsaken er Atticus sin kamp og det handler om å stå for det en mener er rett uansett hva som skjer. 

Rettssaken fører med seg mange samtaler om rett og galt, om urettferdigheten i at en hvit manns ord går over en svart manns uansett, og til tross for usikre bevis blir Tom Robinson dømt til døden. 

På skolen snakker læreren om Hitler og forskjellen mellom demokrati og diktatur, om at man ikke tror på forfølgelse av noen i et demokrati som USA og at forfølgelse av andre mennesker kommer av fordommer. Scout sammenligner dette med rettssaken i Maycomb og stiller spørsmålet "how can you hate Hitler so bad an' then turn around and be ugly about folks right at home..?". Der hun tidligere tydelig viste et barns tankegang i saker som var vanskelige å forstå har hun nå helt klart utviklet seg.

Mot slutten blir Scout og Jem angrepet av en mann med kniv på vei hjem fra en Halloween feiring. I mørket ser de ikke hva som skjer og blir svært overrasket over at det er Boo Radley som redder dem. Senere viser det seg at overfallsmannen er faren til den påstått voldtatte jenten og at han er død - han "falt på sin egen kniv". Boo blir et symbol på en sangfugl og Scout viser at hun har skjønt noe viktig på veien inn til voksenlivets til tider vanskelige verden og at det har skjedd en utvikling med henne. Hun viser modenhet når hun er enig i at en rettsforfølgelse av Boo Radley vil være "sort of like shootin' a mockingbird."

To Kill A Mockingbird er en oppvekstroman og det er i det hele tatt mye å forholde seg til for barna. Det å skulle møte voksenlivet kan ofte være brutalt, men jeg synes faren gir barna en fin overgang selv om det er en del konflikter og voldsomme hendelser. Som leser opplevde jeg at Scout erfarer noe viktig, nemlig troen på godhet og rettferdighet. Jeg hadde nettopp lukket Jazz da jeg begynte på denne boken og selv om tema er det samme er det en helt annen leseopplevelse. Da tenker jeg ikke på selve historien, men måten den formidles på. Jeg fikk ikke noen nærhet til personene som stort sett skildres utenfra og lesingen gikk tregt fordi jeg rett og slett synes boken var litt kjedelig. Historien er fin og viktig, men det er noe med skrivemåten som gjorde at den ikke fenget helt. Likevel, jeg likte mye av innholdet som er et viktig bidrag til amerikansk historie og jeg likte avslutningen hvor faren leser høyt for henne før hun sovner, for selv om hun har gjennomgått en modning i løpet av romanen er hun fremdeles et barn som ikke er fylt ni år ennå: 

"An' they chased 'n' never could catch him 'cause they didn't know what he looked like, an' Atticus, when they finally saw him, why he hadn't done any of those things...Atticus, he was real nice..."

His hands were under my chin, pulling up the cover, tucking it around me. "Most people are, Scout, when you finally see them."

He turned out the light and went into Jem's room. He would be there all night, and he would be there when Jem waked up in the morning."

Boken leste jeg ferdig ute i solen på søndag :)

To Kill A Mockingbird av Harper Lee
Grand Central Publishing, 1982
Engelsk
376 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

It's All About (Love) Me

I helgen var husbonden og jeg på utstillingen It's All About Love Me på Galleri VOX av Bjørn Hølbakken. Utstillingen består av ti malerier og presenteres som en installasjon - et rom i rommet. Da vi kom var stedet stengt med en lapp "straks tilbake" festet til ruten.

Det tok heldigvis ikke mange minuttene før en hyggelig dame kom og låste opp slik at vi kunne gå inn og se utstillingen. Hun fortalte oss litt om kunstneren og om selve utstillingen, for eksempel det at den er satt opp som en installasjon fordi Hølbakken ønsket å synliggjøre et valg man har; å gå inn i rommet eller stå utenfor. Det at installasjonen er ordnet i en sirkel sa hun var fordi han ville vise noe om tid, at tiden ikke nødvendigvis er lineær med en begynnelse og en slutt, men at alt henger sammen og dermed berører både fortid, nåtid og fremtid hverandre. Hun fortalte også en del om galleriet og vi var svært takknemlige for informasjonen. 

Alle maleriene er selvportretter hvor kunstneren har satt seg inn i roller han til daglig ikke alltid er bekvem med å vise frem, eller ønsker å vedkjenne seg. Intensjonen er å vise det ikke alltid like tydelige skillet mellom fasade og innhold. For meg er maling en fascinerende måte å uttrykke seg på og dermed kunne bevisstgjøre opplevelser og følelser - ja jeg kommer i tanker om barn og maling, barn og kunst, ettersom det er mitt felt for tiden og hvor viktig det er at de får uttrykke seg uten at noen skal fortelle dem hva de skal lage!

På bloggen sin skrev han på åpningsdagen at utstillingen er ganske personlig og at han ikke bare skal bedømmes som kunstner, men kanskje også som menneske. "Som mennesker blir vi alle vurdert og klassifisert, hele tiden, ut i fra innhold og fasade, hva vi gjør og hva vi ikke gjør, hva vi viser og hva vi skjuler, og det er det utstillingen min inviterer til: Se meg, og se samtidig deg selv". 

Denne utstillingen anbefales hvis du er i nærheten av Bergen! 

En smakebit på søndag [to kill a mockingbird]

I dag er det bloggdato for To Kill A Mockingbird og selv om jeg har hatt god tid på meg har jeg ikke klart å bli ferdig med boken. Jeg vet ikke, men den fenger ikke helt. Jeg har litt over hundre sider igjen så det kan jo hende jeg bruker litt av søndagen til å lese den ut. Her er i alle fall en smakebit:

"I'd rather you shot at tin cans in the back yard, but I know you'll go after birds. Shoot all the bluejays your want, if you can hit'em, but remember it's a sin to kill a mockingbird."

That was the only time I ever heard Atticus say it was a sin to do something, and I asked Miss Maudie about it.

"Your father's right," she said. "Mockingbirds don't do one thing but make music for us to enjoy. They don't eat up people's gardens, don't nest in corncribs, they don't do one thing but sing their hearts our for us. That's why it's a sin to kill a mockingbird."

s. 119

Rikka Gan ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en norsk forfatter jeg ikke visste noe om før jeg leste innlegget til Hedda om Rikka Gan. Boken lånte jeg på biblioteket før ferien og leste den innimellom essayene til Woolf. Romanen er forholdsvis kort med bare 120 sider, men likevel til tider vanskelig å lese. Det skyldes nok de gotiske elementene og Jølsens fantasifulle skildringer. Hennes eget liv var også fascinerende med en gåtefull død står det på wikipedia og det er uvisst om det var planlagt eller ei da hun brått døde av en overdose sovemedisin. Også mens hun levde var samtiden fascinert over hennes skjønnhet og uborgerlige livsstil og i likhet med de mannlige bohemene kunne hun sjokkere, for eksempel en gang hun var i Roma så klatret hun opp i Trevi-fontenen og satte seg på hodet til Neptunstatuen. I norsk litteraturhistorie regnes hun som en viktig sjanger- og språkfornyer.


Ragnhild Jølsen (1875-1908) vokste opp på den gamle storgården Ekeberg i Enebakk. Hennes første bok, Ve's mor, kom ut i 1903 og er ifølge snl en kraftig og særpreget kvinneskildring. Slekten hadde sterke kunstneriske og tekniske interesser som felespill, treskjæring, oppfinnelser og sans for tekniske nyvinninger, og Jølsens dikting bærer preg av natur, sagn og tradisjon fra Enebakk. Da faren gikk konkurs måtte gården selges og familien flytte, noe som gikk hardt inn på Jølsen, og det er vanlig å lese Rikka Gan på bakgrunn av dette.

Rikka Gan er Jølsens andre roman, utgitt i 1904, og handler om Rikka Torsen som bor på slektsgården Gan. I innledningen presenteres gården som et mørkt og skyggefullt sted med "sagn som gnistret i mørket" og med en arv fra en slekt av sterke kvinner og svake menn som har gitt Rikka et stolt og stridig sinn. Det er tidlig på 1800-tallet og familien blir nødt til å selge gården til den rike Mattias Aga og for kunne fortsette å bo på gården må Rikka ofre drømmer, kropp og sjel. Med frykt for fremtiden, "som om ikke fortiden også hadde sine skygger", kommer det en klarhet til henne, at uansett hva hun gjorde så ville livet bli verdiløst for henne selv. Det handler om drømmer og lengsler, om lyst og erotikk, og hemmeligheter. Om sårhet, om et liv hun ikke kan få. Rikka klarer ikke å se lyst på tilværelsen, hun ser "bare gråværet, [...], sort sorg og sort natt". I sin ensomhet plages Rikka av sine egne tanker og andres fordømmelse. Likevel fremstår hun aldri som et passiv offer, hun er viljesterk og freidig. I etterordet skriver Astrid Lorenz at få norske forfattere er kommet nærmere et mesterportrett av en farlig, sterk og sammensatt kvinne.

I Rikka Gan har Ragnhild Jølsen skildret kvinners følelser og erotiske begjær, noe som var dristig den gangen for en kvinne. Rikka søker tilflukt i skogen og skildringene av naturen er fantastisk lesing, sammen med bildene av samfunn og mennesker i oppløsning. På denne tiden var mye i oppbrudd og Jølsen levde i brytningstiden mellom bygdesamfunnet og det moderne industrisamfunnet, og sånn jeg forstår det handler romanen mye om kvinners rolle i denne nye tiden og konfliktene som oppstår på det personlig plan ved å leve i et kjønnsdelt samfunn. Denne boken likte jeg! Det er en bok som har festet seg og som jeg kommer til å bære med meg i lang tid. Nå gleder jeg meg til å lese oppfølgeren Fernanda Mona.

Rikka Gan av Ragnhild Jølsen
Den norske Bokklubben, 1988
Norsk, bokmål
120 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

A Room of One's Own

Ja, du trodde nok jeg skulle messe om Virginia Woolf igjen, men den gang ei! Denne gangen handler det om meg selv, for overraskelsen med to hele vegger bokhylle pluss hjørnehylle er nå fylt opp med det jeg har av bøker - skjønt, det er fremdeles noen på loftet som ikke har fått innpass og det er helt greit. Her er det (til høyre) skjønnlitteratur og (til venstre) faglitteratur. De tilsynelatende tomme hyllene fungerer foreløbig som sorteringsløsning for pensum og jobbrelaterte saker, ufattelig oversiktlig i forhold til før! Nå trenger ikke bøkene å stå dobbelt og jeg har satt dem opp alfabetisk etter forfatter. Det spørs selvfølgelig hvor lenge jeg klarer å holde dette systemet, men allerede nå har jeg merket at det forenkler mye. For eksempel har jeg fått synliggjort hvilke bøker jeg faktisk har og det å finne frem er enklere enn da jeg måtte gå gjennom alle sammen.

Nå er jeg klar for semesteret med litt mer oversiktlighet omkring meg - og jeg glemte nesten å nevne at jeg fikk igjen pc-en min i dag :)

Indiskresjoner og andre essay ~ Virginia Woolf

Endelig var jeg på nett! Eller - på nett har jeg vært, men pc-en min måtte inn til reparasjon forrige mandag og det kunne ta over en uke før jeg fikk den tilbake. Den er der fremdeles. Heldigvis har jeg fått låne husbondens pc, men den har ikke tillatt meg å skrive innlegg på bloggen, det gjorde heller ikke pc-ene på jobb. Muligens det har noe å gjøre med ie-utgaven, hva vet jeg, men jeg ble ihvertfall hindret i å skrive omtalene som planlagt før skolen startet. Nå sitter jeg på HiB og har endelig funnet et pc hvor jeg kan poste noen tanker om essaysamlingen som jeg har lest sammen med Hedda:

Indiskresjoner og andre essay er en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, den første samlingen utgitt på norsk, med et bredt utvalg av essayene som spenner over hele hennes tid som forfatter, fra 1905 til begynnelsen av andre verdenskrig. Selv ga hun kun ut to essaysamlinger, The Common Reader (1925) og The Common Reader: Second Series (1932), men i ettertid er de fleste av hennes artikler, essay, kåserier, foredrag og anmeldelser blitt samlet i flere bind.

Jeg er ingen litteraturviter eller -kritiker og er ikke på noen måte utdannet i det feltet så jeg skal ikke forsøke meg på noen analyse av essayene eller skrivingen til Woolf, men rett og slett formidle hvordan jeg opplevde dem og kanskje gjøre andre nysgjerrig på å lese samlingen som inneholder et bredt utvalg av Virginia Woolfs essay. De spenner over hele hennes tid som forfatter, men mest sentralt står de litterære essayene. Innlegget er kanskje langt, men jeg håper du holder ut og blir like begeistret som meg som nå har kjøpt boken til odel og eie! 

Jeg startet med det første essayet, En nattlig vandring, som satte meg akkurat i den rette stemningen til å fortsette for her var den Woolf jeg kjente igjen fra Til fyret i det hun skildrer hvordan det er å vandre ute nattestid og skildringer var hun ufattelig god på.

Deretter leste jeg om George Eliot som jeg ble nysgjerrig på da jeg leste Middlemarch for mange år siden. I likhet med mange andre ga hun ut bøker under mannlig pseudonym for å sikre at de ble tatt seriøs. Essayet er en hylles til Eliot og Woolf tar for seg biografien George Eliot's life as related in her letters and journals som ble publisert av ektemannen fem år etter at hun døde. Biografien syntes hun var "uhyre deprimerende lesing" for selv om hun delte farens interesse for litterære biografier var hun kritisk til hvordan de portretterte "store menn" og at kompleksiteten i livshistoriene ikke kom ordentlig frem. Å lese med Woolfs briller fikk meg til (som mange ganger før) å tenke på hva vi skulle ha gjort uten alle disse kvinnene som utrettet så mye på tvers av konvensjonene, spesielt etter at jeg nettopp hadde lukket Rikka Gan.

Jeg bladde tilbake til essayet før: Jane Eyre og Stormfulle høyde. Det var interessant å få et nytt perspektiv på Brontë-søstrene og dermed se bøkene fra en annen side. For eksempel mente Woolf at livsvilkårene gjorde at de ikke fikk utviklet seg som forfattere og hadde de kunnet beveget seg bort fra den avsidesliggende prestegården ville det de skrev utviklet seg til å bli enda bedre. Uunngåelig måtte jeg lese om Austen, som vi vet så lite om siden søsteren brente all korrespondanse dem i mellom med unntak av noen få brev (av trivielt innhold). På bakgrunn av de få opplysningene, "litt sladder, noen få brev og bøkene" har Woolf laget et praktfullt portrett av henne som er verdt å få med seg: "Den mest fullkomne kunstner blant kvinner, den forfatter hvis bøker er udødelige, døde 'nettopp idet hun begynte å få tro på sin egen suksess'". 

Så valgte jeg å lese essayene etterhvert som de ble presentert i innledningen av Anka Ryall som skriver at essayene "først og fremst er [...] skrivekunst på høyt nivå" og at vi her møter "den lekne og vittige" Virginia Woolf. Mange av Woolfs essay har lesing og litteraturens forhold til "livet selv" som tema, og hun var opptatt av at lesing og skriving skulle være uavhengig av kjønn og "at det skillet som virkelig betyr noe for en skribent ikke går mellom seriøse og populære medier, men mellom ytringsfrihet og sensur". Dette kunne være spesielt vanskelig for kvinner som til forskjell fra menn måtte streve med det faktum at den litterære verden var skapt av menn og dermed hadde flere restriksjoner. Hun kalte denne selvsensuren for "Engelen i huset", en stemme fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive. Engelen sa: "Hør, vennen min, du er en ung kvinne. Du skriver om en bok som er skrevet av en mann. Vær forståelsesfull, vær snill, smigre, bedra, bruk alle vårt kjønns kunstner og knep. La ingen ane at du har egne meninger. Fremfor alt, vær kysk". For at en kvinnelig forfatter skulle kunne skrive som hun vil måtte hun ta livet av Engelen; "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev". Likevel, selv om hun tok livet av Engelen stod det fremdeles mange fordommer å kjempe mot. I dette essayet, Yrker for kvinner, som var et foredrag holdt for The National Society for Women's Service i 1931, oppfordrer hun tilhørerne om å tenke over hvordan de skal innrede sine nyvunne egne rom, spørsmål som kvinner for første gang hadde anledning til selv å stille og besvare.  

Ryall skrivet at etter at Woolf ble sin egen forlegger kunne hun som romanforfatter skrive som hun ville, men hun innså likevel at kompromisser var unngåelige når hun skulle skrive essay, både i forhold til redaktør og leser. Woolf kritiserte også samtidens forfattere for ikke å fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke var en god nok metode. Selv om dette virker som et forsvar for en modernistisk metode, skriver Ryall, så er det ikke tilfelle for Woolf mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter" (sitater fra Moderne litteratur). Ifølge Woolf endret menneskenaturen seg rundt 1910 - viktoriatiden var over og det kom en ny epoke i engelsk litteratur som gjorde en ny metode nødvendig. En slik utvikling av noe helt nytt tok tid, det var mye prøving og feiling og derfor var samtidslitteraturen såpass dårlig, men "vi står skjelvende på randen av en av de store epoker i engelsk litteratur" (Herr Bennett og fru Brown) og kun ved å arbeide videre kunne denne nye metoden oppnås. Dette skillet tok hun også opp i Sett med samtidens blikk hvor hun argumenterer for at den holdningsmessige endringen som, selv om den viser seg ved manglende mesterverk i litteraturen, vil gjøre seg gjeldende bare vi er tålmodige ved å "speide mot horisonten, se fremtiden i forhold til fortiden, og slik berede veien for kommende mesterverker". 

Både Hedda og jeg har kost oss med denne essaysamlingen, Woolfs skrivestil er utrolig spennende og, for å bruke Woolfs eget uttrykk, så var det "uhyre interessant" lesing. Hun bruker mye metaforer og essayene er ikke lest i en håndvending, flere må leses sakte og noen ganger om igjen for ordentlig å få tak på meningen. De må fordøyes og noen ganger måtte jeg stoppe opp og stille meg selv spørsmålet: Hva mente du nå, Virginia? Det noe med hvordan setningene er bygd opp og måten hun for eksempel analyserer andre forfatteres arbeid, både hvordan og hva de skriver, men også på bakgrunn av livsvilkår. Jeg liker det litterære uttrykket hun eksperimenterte seg frem til, og jeg merket meg ved det Ryall (takk og pris for innledningen!) skriver om at det er nær sammenheng mellom essayene og romanene og at noe av det som kjennetegner Virginia Woolf er overskridelsen av konvensjonelle skiller mellom forskjellige sjangere. Og så må jeg bare nevne hennes entusiasme for lesingens gleder og hennes tro på den alminnelige leseren som "i motsetning til den profesjonelle litteraturkritikeren og forskeren ikke er opptatt av å formidle kunnskaper eller korrekte meninger til andre".  

Lesingen av boken bærer preg av dager på stranden, for eksempel da jeg skulle til å lese om Christina Rossetti og plutselig ble avbrutt av en svettedråpe som landet i boken. På tide med et bad! Og det var like greit for jeg innrømmer flatt at jeg ikke visste en tøddel om Christina Rossetti. Det gjør jeg nå. 

Ryall nevner at Woolf noterte i dagboken sin under arbeidet med den første Common Reader at hun ville "utforske litteratur med tanke på å besvare visse spørsmål om oss selv" uten å bli for personlig. Dette paradokset; aldri være seg selv, og likevel alltid, er således viktig for forståelsen av essayene – og jeg skjønner hva Ryall mener: essayene er skrevet i en personlig tone med henvisninger til eget liv, men "de tar aldri form av bekjennelser", for eksempel i essayene om reiser og vandringer hvor hun fletter inn historier som kommer til henne underveis.  

Det jeg nevnte tidligere om den vittige Woolf kan absolutt Er jeg en snobb? være et eksempel på. Dette var et uformelt foredrag holdt i 1936 for en gruppe nære venner og handler om snobberiets kjerne som hun tilla ønsket om å gjøre inntrykk på andre. Ved å fortelle en opplevd historie, en svært underholdende sådan, utforsket hun sitt eget snobberi og ganske så finurlig innpakket i språket også andres. Uten direkte å refse, hun får frem sitt poeng med vittig ironi. Andre ganger handler det om vandringer i London som tegner et stemningsfullt bilde av byen samt betraktninger om hvordan ting i byen fungerer. Hva kan jeg si, annet enn I'm in love med denne praktfulle bruken av språket, hun får frem så mange nyanser som ellers er uvanlig når det gjelder å beskrive en vandring eller reise, som i Til Spania - jeg må undres over hvordan lesingen ville vært på originalspråket når oversettelsen er så glimrende! Og bruken av sitater faller så naturlig, de sklir rett inn i teksten som en forlengelse av tankene hun forfatter på papiret. 

Det var Line som gjorde meg oppmerksom på essaysamlingen da jeg skrev om Virginia Woolf tidligere. Hun synes essayisten Woolf er helt vidunderlig, noe jeg kan skrive under på nå som jeg har lest Indiskresjoner og andre essay! I innlegget Til fyret kommer jeg inn på at Woolf ikke ønsket å kalle seg feminist, noe Line forklarte med at hun mente at romanene ble dårligere av et politisk budskap, men at hun i aller høyeste grad var opptatt av kvinners vilkår og essayene belyser dette ytterligere. Jeg føler jeg har kommet mer på innsiden av forfatteren Woolf, men også mennesket hun var med mange tanker og skarp innsikt på mange områder. På mange måter følte Woolf seg som en outsider. Dette var noe jeg grublet en del på og i Kvinner og litteratur ser jeg at hun syntes det var nødvendig å ta opp andre ting enn bøkene til kvinnelige forfattere fordi skrivingen var påvirket av andre forhold enn ren kunst. Svarene ligger i det hun kalte "de upåaktede liv", og dette dukker ifølge Ryall "stadig opp i essayene som ledd i et feministisk oppgjør med viktoriatidens (og farens) beundring for ‘store menn’". Levevilkårenes forutsetning var "strengt regulert av lov og sedvane". Dette ser jeg for eksempel i hennes tekster om kjente og mindre kjente kvinnelige forfattere som for eksempel i Geraldine og Jane. Om Charlotte Brontë som "levde sitt liv i dagligstuen" og trente "seg opp i å bruke sin forstand til å observere og analysere mennesker" - til å bli romanforfatter, ikke poet". Videre at endringene i samfunnet gjorde at kvinner (vanlige og uvanlige) kunne skrive mer uavhengig av sine livsvilkår selv om det fremdeles var hindringer som måtte forseres før en kvinne kunne skrive nøyaktig slik hun ville.   

Jeg måtte humre litt over Originalene, "som særmerkes ved at de ikke selv synes de er eksentriske" (s. 211), men for andre oppfattes som "til sjenanse" for da kom jeg til å tenke på Ignatius! Det er så mange interessante tanker, og måten hun uttrykte seg på vitner om en belest og intelligent kvinne! Det at hun var opptatt av å formidle "moments of being" synes jeg kommer like godt frem i essayene som i Til fyret, så skal jeg lese mer Woolf? Yesss! Neste ut er Mrs Dalloway, lånt på biblioteket uten at jeg har lesetid igjen. Den kommer, hvis ingen andre står på liste, til å bli levert tilbake ulest. Men en gang!

Indiskresjoner og andre essay: Virginia Woolf
Utvalg og innledning: Anka Ryall
Oversatt av Merete Alfsen
Norsk, bokmål
276 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda

En smakebit på søndag [indiskresjoner]

Sammen med Hedda leser jeg Indiskresjoner og andre essay, en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, som vi skulle blogge om denne helgen, men ingen av oss er ferdige med boken så vi satser på neste helg istedenfor. Ute regner det og selv om jeg har satt altandøren åpen synes jeg det er litt sur vind, dermed passer det bra å tilbringe søndagen innendørs med en bok i hånden. Og hvilken lesing! Dette er interessant, morsomt og spennende! Så bra er denne essaysamlingen at jeg kjøpte meg et eksemplar til odel og eie, den dumper ned i postkassen min i neste uke. Likevel, jeg er redd innlegget kommer til å bli fryktelig langt for å skrive noe vettugt med få linjer ser jeg for meg kan bli problematisk.

I essayet Moderne litteratur, Woofs mest kjente, kritiserer hun samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode:

Vender man blikket innad, vil man se at livet slett ikke er 'slik'. Studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag. Sinnet mottar myriader av inntrykk - trivielle, absurde, flyktige eller sylskarpt risset inn. Fra alle kanter kommer de, en uopphørlig strøm av millioner av atomer; og idet de treffer, idet de danner livet slik det er på en mandag eller en tirsdag, faller tyngdepunktet annerledes enn før; det viktige øyeblikket kom ikke her, men der; slik at dersom en dikter var en fri mann og ikke en slave, om han kunne skrive som ha ville og ikke som han måtte, om han kunne bygge sitt verk på egne følelser og ikke på konvensjoner, så ville det ikke finnes handling eller komedie eller tragedie eller romantikk eller katastrofe på den vedtatte måten, og kanskje ikke en eneste knapp påsydd slik skredderne i Bond Street mener det skal gjøres. Livet er ikke en rad med gigg-lykter symmetrisk arrangert; livet er en lysende glorie, noe halvt gjennomsiktig som omslutter oss fra bevissthetens begynnelse og til slutten. Er det ikke romanforfatterens oppgave å formidle denne omskiftelige, denne ukjente og uinnskrenkede energien, hva den enn måtte oppvise av avvik og floker, ispedd minst mulig av det uvedkommende og det utvendige? Vi ivrer ikke bare for tapperhet og oppriktighet; vi påstår at romaner egentlig bør handle om noe litt annet enn hva sedvanen tilsier.

Virginia Woolf, Moderne litteratur

Papegøyeblomst i Puerto de Mogán, Gran Canaria.

Saman er ein mindre aleine ~ Anna Gavalda

Anna Gavalda (f. 1970) er en fransk journalist og forfatter bosatt i utkanten av Paris. Hun debuterte i 1999 med novellesamlingen Eg vil at nokon skal vente på meg og som romanforfatter i 2002. Foruten å skrive skjønnlitteratur er hun fast bidragsyter til magasinet ELLE, og hun regnes som en av de fremste forfattere i sin generasjon i Frankrike.

Saman er ein mindre aleine ble en bestselger i Frankrike da den kom ut i 2004, den er oversatt til mange språk og filmatisert i 2007. Handlingen er lagt til området rundt Eiffeltårnet i Paris. Jeg kjøpte boken etter at Heidi skrev så entusiastisk om den og om forfatteren, og jeg satte den opp på listen over sommerlektyre siden den har stått så lenge i bokhyllen så jeg tok den med meg til Gran Canaria og leste på stranden. Boken likte jeg veldig godt og skal absolutt lese mer av Gavalda. Det muntlige språket med mye dialog utforsker og går i dybden på karakterene, ihvertfall nok til at historiene deres blir troverdige og gir innblikk i årsaker, gjorde at jeg mot slutten satt i sanden med en klump i halsen. Selv om boken i utgangspunktet ikke er en grinebok. Med sine 612 sider virker boken som en murstein. Det er den ikke for de mange dialogene tar plass og lesingen er såpass intens at den er relativt rask å komme gjennom.

Bakpå står det at det er en medrivende fortelling om fire mennesker, Camille, Philibert, Franck og Paulette som av ulike grunner møtes. Det er en roman om kjærlighet, om livet, om relasjoner og kokkekunst. Men etterhvert som jeg leste synes jeg det handlet om så mye mer: den handler om mennesker som strever for ikke å bryte sammen, om å være så redd for ikke å skylde noen noe at en ikke kan slippe andre mennesker for nært inn, om å ramle ned i hull fra barndommen, og andre hull for den saks skyld. Den handler om å føle at en ikke har noe å gi, om å kjempe usynlige kamper og alltid si at det går bra når andre spør selv om en holder på å revne innvendig. Om ensomhet, for "kva er vitsen med kjensler når ein har dei aleine?". Den handler om projisering og kontroll. 

Den handler om å være redd:

Det kjennest ut som eg går ut når eg forsvinn inn i meg sjøl, dessutan...Og vasar rundt der...Det er trass alt stort...

s. 230

Men boken handler også om å innse at fra nede i hullet er det kun én vei, og det er opp. Den handler om å gjøre seg forstått, om å bryte det harde skallet og tørre å slippe noen innenfor. Om å kjenne på at livet er verdt å leve! Om "ein verden som kjem til endes..." Den handler om å finne balansen.

Knips.
Ingen rører seg.
Tida står stille.
Å lykke.

Den handler om å finne litt lykke i tilværelsen, å tørre å stole på den. Å tørre å stole på andre mennesker, tørre å lukke opp. Og plutselig kan livet akselere! Den handler om å kjenne på at en kan være sammen. Og likevel frie. Om å ta ansvar. Om å akseptere gjenferdene og tomheten etter alle skuffelsene. Den handler om å være redd, men satse likevel. Om å hele sårene, få dem til å gro. Og om vennskap - det er alltid noen som synes du er en ... engel. Om å åpne seg. Sammen går det an. Om angst, tvil, om å "senke vindebrua". Den handler om livet!

Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda
Originaltittel: Ensemble, c'est tout
Oversatt av Tove Bakke
Det Norske Samlaget, 2005
Min utgave, 2010
Norsk, nynorsk
612 sider
Pocket, kjøpt

Tåpenes sammensvergelse ~ John Kennedy Toole

Juliboken i lesesirkelen 1001 bøker skulle vært blogget om 28. juli så omtalen min kommer litt sent ettersom jeg var bortreist, men siden jeg tross alt har lest boken kan jeg like gjerne skrive noen ord om den også.

Tåpenes sammensvergelse er skrevet av John Kennedy Toole og utgitt posthumt i 1980. Romanen ble belønnet med Pulitzerprisen året etter, noe forfatteren dessverre ikke fikk oppleve, og det var første gang prisen ble delt ut posthumt. Toole tok sitt eget liv i 1969, 32 år gammel og seks år etter at romanen var ferdig. Mange innen den litterære verden roste skrivingen hans, men boken ble refusert, omarbeidet og igjen refusert gjentatte ganger og omsider var det moren, Thelma, som fikk den publisert. Som sekstenåring skrev Toole sin første bok, The Neon Bible, som først ble publisert (i 1954) etter suksessen til Tåpenes sammensvergelse. Refusjonene gikk hardt inn på ham. Han begynte å drikke tett og utviklet depresjoner og paranoia og flere helseproblemer.

Jeg hadde ikke hørt om denne boken før og synes ikke akkurat omslaget var av det mest tiltalende typen. Siden humor er en sjanger jeg sjeldent leser var jeg heller lunken til hele boken, bakpå står det nemlig at Tåpenes sammensvergelse regnes av mange for å være en av etterkrigstidens morsomste romaner. Den starter slik:

En grønn jaktlue var presset sammen mot toppen av et kjøttfullt ballonghode. De grønne ørelappene, som var fylt av langt, uklippet hår og fint øredun, stakk ut på hver side som retningsvisere som pekte i hver sin retning. Fyldige lepper stakk fram under den buskete mustasjen, og snurpet seg sammen til små folder i munnvikene, som var fylt med misbilligelse og smuler av potetchips. I skyggen under den grønne lueskjermen skuet Igantius J. Reillys overlegne blå og gule øyne ned på de andre menneskene som ventet under uret utenfor D. H. Holmes' magasin, og gransket mengden for å finne tegn på dårlig smak. Ignatius merket seg at mange av dem hadde så dyre og nye klær at de med rette måtte anklages for å mangle takt og tone. Det å gå kledd i noe nytt eller i noe dyrt var ganske enkelt et tegn på manglende geometrisk og teologisk sans. Og hvordan da med de sjelelige kvaliteter?

Selv var Ignatius både komfortabelt og fornuftig kledd. Jaktlua beskyttet ham mot snue. De voluminøse tweedbuksene var holdbare og tillot usedvanlig frie bevegelser. De rommet lommer av varm og stillestående luft som var Igantius til velbehag. Den rutete flanelltrøya gjorde det unødvendig med jakke, mens skjerfet beskyttet den utsatte huden mellom kraven og øreflippene. Hans klesdrakt var akseptabel ut fra et hvilket som helst teologisk og geometrisk mål, uansett. og antydet et rikt indre liv.

Og sånn fortsetter det. Og det er jo morsomt!

Romanen handler om tredveåringen Igantius J. Reilly som bor hjemme hos sin mor i New Orleans, tidlig på 1960-tallet. Igantius ligger stort sett i sengen hvor han, mens han pleier fordøyelsen, skriver på sin visjon om historien som skal "bevise for de lesekyndige hvilken uheldig kurs historien hadde tatt i de siste fire hundreår". Når han blir nødt til å ta seg jobb skriver han dagbok, som er full av muligheter; "den kunne bli et levende og sannferdig samtidsdokument om en ung manns problemer av den største interesse", og det kunne den. Det kunne den. Men så er Ignatius slik anlagt at han ser den store sammenhengen:

Det trengs orden og disiplin i vår nasjon hvis den ikke skal gå til grunne. De forente stater har behov for noe teologi og geometri, for smak og sømmelighet. Jeg tror vi balanserer på kanten av avgrunnen.

s. 45 

Og med sitt overutdannede hode begynner han å tenke ut måter å revolusjonere samfunnet på sitt eksentriske vis. Da jeg leste essayet Originalene av Virginia Woolf tenkte jeg straks på Ignatius; "Alle sanne originaler særmerkes ved at de ikke et øyeblikk anser seg selv for å være eksentriske. De er overbevist - og hvem tør påstå at de tar feil? - om at det er verden for øvrig som er kuet og deformert og åndelig avfeldig, mens de alene har levd sitt liv i overensstemmelse med naturens bud". Om de blir arrestert for noe er det ikke drap eller noen annen grov forbrytelse, "[...] de har bare vært det man kaller 'til sjenanse'". Slik er det med Ignatius. Jeg heier på ham: slutt, ikke gjør det, la være å si slikt, ødelegg ikke nå, herregud mann! Til slutt ser jeg en stakkarslig fyr, en karakter som ikke aner hvordan han skal opptre sammen med sine medmennesker og slett ikke hvordan han skal fronte sin "sak" selv om hans "høyt utviklede sosiale samvittighet" ser hva som trengs å gjøres.

Boken er godt skrevet, ingen tvil om det, jeg liker formuleringene og måten forfatteren bygger opp setningene på. Men vittig? Tja! Det er unektelig morsomt å lese om når Ignatius kommer opp i alle de vanvittige situasjonene, spesielt på grunn av måten det er skrevet på, men jeg vil heller si tragikomisk. For leser man forfatterens egen historie ser vi at Ignatius har mange likheter til Toole i sin sjuskete og eksentriske væremåte. Jeg trakk på smilebåndet flere ganger og humret over enkelte uttalelser og betraktninger som kom fra den kanten. Ignatius er uansett en svært pessimistisk mann som sjeldent har noe godt å si om eller til andre; alle disse tvilsomme individene, disse tåpene som sammensverger seg mot ham. Det tragiske er denne karakteren som lever så totalt uten sosiale antenner at han er dømt til et liv uten anerkjennelse, for det han skriver og tenker eller rett og slett å bare være til. Hver gang tramper han så til de grader i salaten at folk rundt ham synes det er plagsomt.

Iallfall; hans kjære mor blir til slutt fullstendig oppgitt og Ignatius tenker at "verden vil en dag få ram på meg under et eller annet latterlig påskudd", han er intelligent og skjønner til slutt at "kabelen er gått opp". Avslutningen får meg til å tenke på at det finnes håp for alle, for det er hele tiden Ignatius som balanserer på kanten av avgrunnen.

Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole
Originaltittel: A Confederacy of Dunces
Oversatt av Nils Werenskiold
Tiden Norsk Forlag, først 1982
Min utgave: 2004
Norsk, bokmål
341 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Sommerlesing og feriebilder

Merk: Jeg har endret visningsnavnet mitt fra Melusine til mitt navn irl nemlig Birthe slik at alle innlegg og kommentarer heretter vil vises med det navnet :)

~ 

Ellers har jeg vært meget tro mot min leseliste for sommeren, kun én bok er ulest (Den ensomme polygamisten) og Austens samlede verker fikk ikke plass i kofferten og uansett ville den ikke vært særlig håndterbar på stranden. Hemmeligheter har jeg heller ikke lest da jeg ikke har skaffet den ennå, men så har det også presset seg frem noen bøker som ikke var med i planen slik det gjerne gjør: Rikka Gan, Jazz og to av Woolf. På flyet hjem startet jeg på To Kill A Mockingbird. Sier meg svært fornøyd for det har vært bra lesing, noe som kanskje kan skimtes på det øverste bildet. Det andre er fra Amadores stranden på kveldstid og det siste ser jeg på utsikten over Puerto Rico en kveld.

¡Hola!

Det er alltid godt å komme hjem etter å ha vært borte en stund; få ting slår det å sove i egen seng eller å ha ens saker og ting omkring og da vi låste opp ytterdøren sent i går kveld smilte jeg selv om jeg uten problemer kunne vært i sol og varme enda lengre, men borte bra og hjemme best! Hadde jeg hatt en leilighet, et eget sted der på 27. breddegrad ville saken stilt seg annerledes, men når badehåndklærne er stive av salt, solkrem og sand er det på tide å vaske dem eller kaste dem. Vi fikk stappet dem oppi bagasjen sammen med minnene om en fantastisk fin ferie og nå ligger de på vaskerommet klar for vask. Ikke minnene, de skal inn i fotoalbumet jeg planlegger å lage hos FotoKnudsen. Vel innendørs løp ungene for å se etter om pusene var inne, neida, joda, bare en, nei her en til da mangler bare en. Har du sett her inne, mamma? Nei, så langt har jeg ikke kommet. Men kom å se! Jeg kom for å se. Overveldet og målløs ringte jeg min far og takket:

Overraskelsen med to hele vegger bokhylle pluss hjørnehylle tok virkelig brodden av det å måtte gå rett på jobb i morges (heldigvis hadde jeg seinvakt). 

Jeg forsøkte meg på et panoramabilde med mobilen uten særlig kvalitetsmessig godt resultat bortsett fra at rommet kan sees sånn noenlunde:

I kveld fikk jeg ryddet frem pc-en og kommet meg på nett etter to uker og gudskalvite at ungdommene hadde vanskeligheter med å være uten!