Middlemarch. Bilder av livet i provinsen ~ George Eliot

Middlemarch. Det forekommer meg som en umulig oppgave å skulle beskrive dette verket! Så stort, så mye, så intens! Romanen er skrevet av Mary Ann (eller Marian) Evans (1819-1880), publisert under pseudonymet George Eliot på slutten av 1860-årene, og ble første gang utgitt i åtte deler i løpet av 1871 og 1872. Langholm skriver i forordet at Middlemarch er en realistisk roman i dens "balanse mellom interessen for de enkelte personenes utvikling, og interessen for den sosiale bakgrunnen."

Gjennom 944 sider (i mine eksemplarer inkluderer det forord, etterord, mottositater og noter) har Hedda og jeg storkost oss, ja, det har vært en sann fornøyelse å lese og vemodig å bla om siste side og lukke permen. Handlingen er lagt til den imaginære engelske småbyen Middlemarch fra september 1829 til like før reformlovgivningen i 1832. Dette danner bakteppe for et samfunn i endring. Blant de mange karakterene i romanen er Dorothea Brooke mest fremtredende, sammen med legen Tertius Lydgate. Men også Will Ladislaw, Fred Vincy og hans beiling til Mary Garth, Nicholas Bulstrodes skam og vanære, og Rosamond Vincy spiller viktige roller for handlingen. Dorothea og Celia Brooke er av svært god familie. Den nittenårige Dorothea er vakker og begavet med teoretiske anlegg, og "lengtet etter noe som kunne gi henne en dypere erkjennelse av verden," og hun har planer om gjøre noe stort og godt for andre, noen mener det grenset mot religiøs fanatisme. Nettopp dette fører henne inn i et ekteskap med en mye eldre prest og forsker, Mr. Causabon. Han er utrolig pedantisk, en stiv tørrpinn, men for Dorothea er han den mest interessante mannen hun har truffet, og hun tenker at han vil være den som skal veilede henne og vise henne den store sannheten, at de skal samarbeide om hans storverk; Nøkkelen til alle mytologier, og iverksette hennes planer om store og gode gjerninger. Men slik går det ikke.

Ganske snart viser det seg at Mr. Causabon ikke er interessert i at Dorothea skal ta del i hans arbeid, han ønsker ikke at hun ser på alle notatene som ligger usystematisk og usortert, ei heller hjelpe henne i å utvide sin intellektuelle horisont. Han er redd for at hun skal oppdage at storverket han har holdt på med i alle år er foreldet og umoderne, og uten verdi for samtiden. På bryllupsreisen er han mer opptatt av å samle materiale enn å være sammen med sin unge hustru, som på sin side utforsker Roma på egen hånd, og møter Will Ladislaw, en ung idealistisk mann som er i slekt med Mr. Causabon. Ganske snart forelsker han seg i Dorothea, som med sin naive, uselviske og altruistiske innstilling, ikke innser før senere hva hennes følelser for ham betyr.

Så er det Lydgate, også idealistisk og intelligent, dedikert til sin legegjerning og med planer om å revolusjonere legevitenskapen. Ettersom han er relativt fattig er han avenging av rike velgjørere, selv om han er fast bestemt på å forbli uavhengig av både politikk, andre personer og hva som er passende i samfunnet. Det skal vise seg å være et vanskelig forsett. Hans lidenskap tilhører forskningen, men gifter seg med Rosamond som viser seg å være ham en krevende hustru da hennes forventninger overstiger hans økonomiske kapasitet, og konfliktene mellom blir større og større.

Men han siktet ikke bare mot å bli en bedre lege enn det som var vanlig. Han ville oppnå noe mer; kanskje kunne hans arbeider og oppdagelser på anatomiens område føre til ny kunnskap og bli et ledd i en kjede av oppdagelser. Dette var hans mål, dette brant han for.

s. 165

Rosamonds bror, Fred, er forelsket i Mary, som ikke ønsker å gifte seg med en døgenikt. Han setter seg i gjeld for å kunne leve ut sine lyster som innbefatter hester og spill, og dermed må han gjennomføre farens krav om å bli prest, men da blir det ikke ekteskap med Mary, det er hun klinkende klar på. Hvis hun skal gifte seg, skal det bli med en mann som er tro mot seg selv. Denne utviklingen er spennende å følge med tanke på at den ordinære Mary på mange måter er den som har størst spillerom selv uten utsikter til formue av noe slag. 

Romanen kretser mest rundt Dorothea og Lydgate, og hvert kapittel innledes med et treffende sitat som passer til innholdet. Flere ganger måtte jeg si til meg selv at Eliot sannelig var i besittelse av en stor mengde kunnskap om forfattere, tenkere og ulike personer som har hatt noe å si for utviklingen av blant annet vitenskapen! Og alt er så fantastisk bra skrevet, det er ikke kjedelig et eneste sekund! Selv den allvitende fortellerstemmen er så godt skrevet inn at den i sin til tider moraliserende pekefinger gjør helheten til en av de beste leseopplevelsene mine. Endringene i samfunnet flettes sammen av denne fortellerstemmen, sammen med de hendelser som inntreffer og praten mellom middlemarcherne. Og spesielt dette med ekteskapet er jo interessant ettersom George Eliot selv levde sammen med en mann (George Henry Lewes) i mange år uten å være gift, og i romanen ligger det kritikk mot datidens ekteskapsinngåelser som vanligvis var arrangerte utifra fornuft. At Fred hadde tanker om å gifte seg med Mary var uhørt, det passet ikke det han hadde lært om at alt som betyr noe er penger, stand og status. 

George Eliot skrev med politisk skarpsindighet, hennes bøker er ikke ment som underholdningslitteratur, og noe av årsaken til pseudonymet var at hun ikke ønsket å bli assosiert med datidens triviallitteratur, eller den såkalte dameromanen. Middlemarch tar opp mange tema som var aktuelle, som idealisme, religion, utdanning og politiske reformer, og siden samfunnet var i en endringsprosess er romanen ekstra interessant, men jeg vil trekke frem kvinnespørsmålet. Eliot viser at kvinner absolutt kunne ha tanker og ideer om andre ting enn det som befant seg i de huslige sfærer, for eksempel ergret Dorothea seg over det at hun ikke hadde greie på sosialøkonomi alltid ble brukt mot henne, hennes tanker og ideer. Som kvinne hadde hun jo ikke fått anledning til å lære det, og må støtte seg på det andre, mannlige, personer har skrevet eller sagt. Hun vil gjerne være klok selv, og ikke bare nøye seg med en klok ektemann. Eliot skapte en roman som var annerledes enn det som var vanlig fra kvinnelige forfattere, og dermed bidro til å utvikle den moderne romanen. Slik tingene utvikler seg får Dorothea til slutt handlingsrom til å virkeliggjøre noen av sine idealer, og Eliot viser at et lykkelig ekteskap er de hvor partene får bestemme

Emily Dickinson skrev i et brev til sine kusiner Louse og Fannie Norcross: "What do I think of 'Middlemarch'?" What do I think of glory – except that in a few instances this "mortal has already put on immortality." George Eliot was one. The mysteries of human nature surpass the "mysteries of redemption," for the infinite we only suppose, while we see the finite.

Det er bare å applaudere, og mer skal leses av Eliot! Virkelig fascinerende hvordan Eliot makter å føye sammen så mye innhold i en sammenheng hvor man aldri mister tråden, men ser betydningen av hver enkelt relasjon mellom karakterene og det som skjer. Anbefales på det sterkeste!

Dette blir årets siste innlegg, og jeg benytter anledningen til å ønske alle et riktig godt nytt år :)

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen av George Eliot
Originaltittel: Middlemarch. A Study of Provincial Life (1871-1872)
Oversatt og med etterord av Mona Lyche Ramberg
De norske Bokklubbene A/S, 1996
Norsk, bokmål
Bind 1: 480 sider
Bind 2: 464 sider
Innbundet, kjøpt