Pinnsvin og pensum

Anita nevnte til mitt innlegg om Suspicion av Friedrich Dürrenmatt, Jens Bjørneboe og eksperimentene som ble gjort også her i Norge og jeg ble oppmerksom på boken, "Jonas", som jeg leste i min ungdom. Uten å gjøre sammenligniger, men i mitt pensum (teksten er ikke en del av mitt pensum, men et sidespor) kom jeg over:

Så kom den dag da han gjorde sin store
oppdagelse om bokstavene. Han skjønte plutselig
at der var to sorter av dem, to slags bokstaver, -
og at de små krøllete betød det samme som de
store; at man hadde to slags tegn – et stort pent
tegn, og et lite, stygt og krøllet et – for hver lyd.
Før hadde han trodd at de små, krøllete var en
fortsettelse av de andre, at de sto for nye, ukjente
lyder som han ikke hørte.

Fra ”Jonas” av Jens Bjørneboe

Nå i mine eksamensforberedelser i norsk kommer jeg over utrolig mye som har betydning for språkutvikling hos barn, og denne scenen står spikret hos meg (uten at jeg den gang tenkte over aspektet språkutvikling).

I helgen oppdagde vi et pinnsvin utenfor huset, det lå bare der og vi lurte på om det var sykt.
Ikke at pinnsvinet i seg selv var en dialogpartner, men det gjorde mye for hva vi kunne snakke om: For eksempel hadde hverken jeg eller trettenåringen faktisk kjent på et før:

Hvem vet, men vi så at pinnsvinet gikk ut i hagen og vi har ikke settt det igjen. 

Kan det hende at pusekatten har en pote med i spillet? 

Northanger Abbey ~ Jane Austen

Northanger Abbey var den første romanen Jane Austen gjorde ferdig og klar for publisering, selv om hun tidligere hadde begynt på Pride and Prejudice og Sense and Sensibility. Likevel ble den ikke publisert før etter hennes død.

Jane Austen startet på boken, som hun først kalte Susan, høsten 1798 og skrev den ferdig i 1799. I 1803 solgte hun manuskriptet for £10 til Crosby & Co., en bokselger i London, som besluttet å ikke utgi den. I 1813 kjøpte Austen det tilbake for samme sum, og fleipet i et brev fra 1817 med at "Miss Catherine is put upon the Shelve for the present, and I do not know that she will ever come out."

Hovedkarakterens navn ble endret til Catherine, og tittelen på manuskriptet ble tilsvarende omgjort. Jane Austen døde i 1817 hvorpå hennes bror, Henry, fikk romanen publisert sammen med Persuasion i 1818. Da hadde han forandret tittelen til Northanger Abbey. Det er blitt antydet at endringen ble gjort fordi populære gotiske romaners titler ofte refererte til stedet hvor handlingen foregikk, og denne tittelen vil således gjøre leseren oppmerksom på hvilken sjangertype Austen satiriserer.

Som jeg nevnte da jeg startet på boken er dette en satirisk komedie. Satirisk i det den gjør narr av tidens samfunn og enkeltmenneskets skrøpeligheter. Sosial satire kan også brukes, men begrepet komedie referer til komedien som oppstod i antikken: et skuespill som i motsetning til tragedien har en lykkelig slutt. En litterær komedie er underholdning, men med kontroversielle tema til ettertanke for leseren.

Romanen er i to deler og starter med å beskrive, ganske så overdrevent (det var her jeg måtte sjekke ut bokens sjanger), Catherine Morland's oppvekst - fra barn til å skulle bli presentert for offentligheten som en ung kvinne:

But when a young lady is to be a heroine, the perverseness of forty surrounding families cannot prevent her. Something must and will happen to throw a hero in her way.

s. 11

Følgelig blir hun invitert av familiens velstående venner Mr og Mrs Allen til å tilbringe noen uker i Bath, og hun takker ja. Men det første ballet da! Jeg skrev på en postitlapp: Ballet var skuffende. Mange folk og C. fikk ikke danset, de kjente ingen der. Men hun hadde blitt sett, og to herrer hadde uttalt at hun var "pretty". C. fornøyd. På neste ball blir hun imidlertid presentert for en dansepartner (the hero!), Mr Henry Tilney, og jeg for ironien Austen benytter seg av. Under samtalen stiller Henry de sedvanlige spørsmålene om vær og vind og Catherine "turned away her head, not knowing whether she might venture to laugh" når han gir uttrykk for å gjøre narr av disse konvensjonene. Dessverre ser hun ham ikke igjen før senere, og i mellomtiden får hun en venn i Isabella Thorpe og en beundrer i broren hennes, James.

Northanger Abbey er også en oppvekstroman. Å gå fra barn til voksen er ingen enkel prosess, og dagens mellommenneskelige relasjoner har ikke forandret seg nevneverdig: vi kan gjerne le i ettertid av mye som skjedde i oppveksten, men da det sto på var det ikke særlig morsomt. Falske venner, baksnakking, misforståelser, finne sin egen identitet, you name it! Austen klarer å skildre disse opplevelsene på en humoristisk måte og det er nok dette som gjør Austen's bøker tidløs og aktuelle.

Catherines naivitet og uerfarenhet gjør at hun har vanskeligheter med å skjelne mellom det hun leser og det virkelige liv. For eksempel sammenligner hun menneskene rundt seg med karakterene fra bøkene hun leser, og får ikke med seg hva som faktisk skjer - noe som fører til misforståelser og problemer. For eksempel ser hun ikke James Thorpe's forsøk på å oppvarte henne og når hun uten å mene det gir ham falske forhåpninger om ekteskap skjønner hun ikke det spor av det når hun blir konfrontert med det. Hun er også blind for at Isabella slett ikke er den gode venninnen hun utgir seg for. Denne mangel på livserfaring gjør at hun heller ikke får med seg at sin egen bror og Isabella utvikler et romantisk forhold, ikke før hun får vite at de er forlovet.

Isabella blir raskt opptatt med å omgås og flørte med Catherines bror, John, som også er i Bath. Dermed bestemmer Catherine seg for å bli venner med Henrys søster, Eleanor (som, selvsagt, er rake motsetningen til Isabella). En dag dag tar hun en spasertur sammen med dem. Hun oppdager at begge er like glade i bøker som hun selv er, også Udolpho: "...now I shall never be ashamed of liking Udolpho myself."

Det morsomme er at Austen parodierer tidens gotisk litteratur, og da særlig The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe. Nå angrer jeg på at jeg hoppet over den boken! Catherine leser den med stor interesse og selv om Isabella også har lest boken i tillegg til mange andre populære romaner, er hun mer opptatt av å snakke om hva hun skal ha på seg og annet overfladisk snakk. Catherine er derimot typen til å fordype seg i Udolpho og bli "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". De gotiske romanene var delvis en reaksjon på opplysningstidens borgerlige, realistiske romaner og markerer overgangen til romantikken i europeisk kulturhistorie. Austen bruker de karakteristiske gotiske elementene på en svært humoristisk måte, og mange av disse romanene nevnes i Northanger Abbey med negativt fortegn. For eksempel når Catherine spør John Thorpe om han har lest Udolpho:

"Udolpho! Oh Lord! not I; I never read novels, I have something else to do".
Catherine, humbled and ashamed, was going to apologize for her question, but he prevented her by saying, "Novels are all so full of nonsense and stuff; there has not been a tolerably decent on come out since Tom Jones, except The Monk; I read that t'other day; but as for all the others, they are the stupidest things in creation".

s. 43

John Thorpe er arrogant og selvopptatt (ja, han er en tåpelig dust) og ikke en person hvis meninger man skal ta alvorlig. At Austen har lagt disse ordene i hans munn viser at hun mener The Monk er dårlig litterær smak.

I del 2 skjer det en utvikling hos Catherine, spesielt etter å ha reist fra Bath. Hun blir nemlig invitert til Northanger Abbey av General Tilney, og gleder seg til å utforske stedet med sine gotiske "briller". "Her passion for ancient edifices was next in degree to her passion for Henry Tilney", og hun forestiller seg lange, fuktige passasjer, smale rom og ødelagte kapell - og har et lite håp om å oppdage en mørk og dyster hemmelighet.

Henry fungerer som en korrigering på Catherines uvitenhet. Han har lengre livserfaring og som prest har han også mer erfaring med samspillet mellom mennesker, og selv om mye av ironien hans beror på dette er han også en omsorgsfull "gentleman". Han tiltrekkes av Catherines naive uerfarenhet, og noen ganger erter han henne for det, spesielt i første del av boken. Også i andre del ser vi en del av dette, for eksempel når Catherine sier da hun gjennomskuer Isabellas løgner at "I have never been so decived in any one's character in my life before", og Henry svarer: "Among all the great veriety that you have known and studied." Likevel; han er en sjarmerende gentleman.

Northanger Abbey viser seg å være alt annet enn hun hadde forestilt seg; innredningen er moderne, og selv om vinduene er bevart i gotisk stil, er glassene byttet ut med klare ruter. Likevel oppdager hun straks mysterier som må undersøkes, for eksempel en gammel kiste hun bruker mye energi og fantasi på å få åpnet. Det viser seg at den kun inneholder sengetepper. Hvor trivielt er ikke det! Og langt fra hva de gotiske romanene hun har lest! Hun innbiller seg at generalen har en hjerteløs personlighet og gjør ham til en ondsinnet karakter fra gotiske romaner, og spinner videre på historien sin helt til Henry viser henne hvor tåpelig det er at hun lager seg slike forestillinger. Fra da av oppfører hun seg slik en "novelistic character should", og "the anxieties of common life began soon to succeed to the alarms of romance". Hun modnes til en ung dame med livserfaring, klokere enn hva hun var i starten av romanen.

Hva med kjønn, er det et tema i boken? Tja, Northanger Abbey betraktes ikke som en feministisk roman, men ifølge brev Austen har skrevet kommer det frem at hun hadde et kvinnesyn som ikke var vanlig på den tiden, blant annet mente hun at kvinner bør handle rasjonelt for seg selv istedenfor å streve etter å imponere det motsatte kjønn. Men på den tiden var en kvinnes eneste utsikter til "inntekt" å gifte seg eller ved å arve, og en ugift kvinne var avhengig av sine slektninger (slik som Austens egen situasjon). I likhet med Mansfield Park snakkes det om hvorvidt ekteskapene er fordelaktige eller ikke, og da er det inntekt det går på. Spesielt i Mansfield Park kritiserer Austen det aristokratiske klassesystemet hvor den førstefødte sønn arver alt mens de yngre tvinges til å finne andre måter å tjene til livets opphold. Jentene ble sett på som finansielle eiendeler når de giftet seg og arvet kun hvis de ikke hadde brødre.

Single women have a dreadful propensity for being poor, which is one very strong argument in favour of matrimony.

Jane Austen (i et brev 13 mars 1816)

Ved å fremstille Catherine som en utypisk hovedkarakter parodierer hun gotiske romaner, men setter også spørsmålstegn ved tidens litterære kvinneideal. Catherine lar seg ikke pille på nesen, og mener for eksempel at det er galt å gifte seg for penger. Flere steder i boken viser hun at hun kan tenke selv og lar seg ikke presse av sosiale konvensjoner, hun handler rasjonelt for seg selv. Sitatet på side 104: "A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can" er et tydelig eksempel på hvordan Austen gjør narr av de som faktisk mente at det skulle være slik.

Northanger Abbey av Jane Austen
Barnes & Noble Books, 2005
Språk: Engelsk
236 sider
Kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

En callgirls intime betroelser ~ Belle De Jour/Brooke Magnanti

Belle er ung, velutdannet - og luksusprostituert i London. Dette er hennes historie om tiden som callgirl, og boken starter slik:

For det første skal du vite at jeg er en hore.
Jeg mener ikke å ta lett på det. Jeg bruker ikke begrepet som en analogi til en skrivebordjobb eller ærlig slit innenfor våre nye medier. Mange venner av meg vil si at å gå i et årelangt vikariat eller å ende opp som selger, kan sammenlignes med prostitusjon. Det kan det ikke. Det vet jeg fordi jeg både har jobbet som vikar og pult for penger, og beskjeftigelsene har ingen likhetstrekk overhodet. De tilhører ikke samme planet, knapt nok samme solsystem. 

Historien er basert på dagboknotater opprinnelig publisert i en blogg som The Guardian kåret til årets beste i 2003. Her skrev Belle De Jour i over et år om livet som luksusprostituert. Hun valgte selv å selge kroppen sin for å spe på studielånet i forbindelse med sin doktorgrad i nevrologi, men livet som callgirl er ikke uproblematisk. Hun er hele tiden redd for at venner og familie skal oppdage hvordan hun tjente penger, og selv om kjæresten er forståelsesfull er det likevel ikke enkelt å kombinere. 

Jeg regnet etter - husleie, antall dager i en måned, nettofortjenesten etter kvelden. Jeg hadde ventet å føle anger eller forundring over å ha latt meg bruke mot betaling, men kjente ikke noe slikt i det hele tatt. De hadde hygget seg, og for et velstående par spilte ikke utgiftene til middag og drosje noen rolle. Og når sant skal sier, hadde jeg ikke opplevd det som noe ork.

s. 13

Boken ble en suksess og lå lenge på engelske bestselgerlister, men ærlig talt kan jeg ikke skjønne hvorfor. Javel, det er grei underholdning. Den er ganske morsomt skrevet. Og til tider er det interessant å lese om hennes opplevelser. Likevel endte jeg opp med å skumme gjennom den uten å lese alt. Og jeg fant ikke ut om greide "å overleve som et helt menneske" som det spørres om på baksiden. Den alfabetiske guiden til sexarbeid i London er til tider artig, men de siste bokstavene gadd jeg ikke lese. Ikke var det noe het, dampende sex heller - jeg hadde håpet å få en innføring i den populære fiftyshades-serien, men den gang ei.

I november 2009 ble Belles identitet avslørt, og kvinnen bak er Brooke Magnanti. Hun uttalte da at det føltes mye bedre å slippe løgnene og å kunne forsvare sine erfaringer som sexarbeider for skeptikere og tvilere. Hun har senere skrevet flere bøker under pseudonymet, samt The Sex Myth: Why Everything We're Told Is Wrong (2012) som er signert med sitt egentlige navn. Denne tar opp emner innen seksualstudier og sosiologisk forskning på effektene av voksen underholdning og sexarbeid. Mens noen mente at boken er en skarp analyse av seksualpolitikk, har andre kritiserte den. Blant andre feministen Julie Bindel som uttalte: "I disagree with just about everything she has to say". 

En callgirls intime betroelser av Belle De Jour
Bazar, 2005 (min utgave: 2012)
Språk: Norsk bokmål
Sider: 386
Pocket

Jane Austen

Den britiske forfatteren, Jane Austen, ble født 16 desember 1775 i Hampshire og var datter av presten George Austen og hans kone Cassandra. Hun vokste opp som syvende barn i en søskenflokk på åtte, og andre datter av to. Informasjon om Jane Austens liv er knapp. Hovedkilden er familiebrev, spesielt korrespondanse mellom Jane og søsteren, Cassandra, fra 1796 og fremover. Dette er supplert med familiehistorier som ble skrevet ned et halvt århundre etter Jane Austens død.

Utdanningen foregikk hovedsaklig hjemme hvor Austen leste bøker, instruert av faren og de eldre brødrene. På denne tiden fantes det ikke organisert statstøtte for utdanning, ihvertfall ikke for kvinner. Det fantes noen lokale veldedighetsskoler eller dagskoler arrangert av kirken, som den St. John Rivers får i stand i Charlotte Brontë's roman Jane Eyre - men det var ikke dette samfunnsnivået Jane Austen skrev om. For kvinner dreide det seg helst om å oppnå ferdigheter på områder som sying, musikk og språk. Et opphold utenom sfæren i hjemmet hadde Jane imidlertid da hun i 1783 ble sendt sammen med Cassandra til Oxford for å bli undervist av Mrs. Ann Cawley (søster av en onkel). Senere flyttet de med henne til Southampton, men et utbrudd av tyfus i byen gjorde at de begge smittet og Jane var døden nær, og de ble hentet hjem. I perioden 1785-1786 hadde Jane og Cassandra sin eneste utdanning utenfor familien da de var på en kostskole i Reading. Egentlig var Jane for ung til å ha noe utbytte av skolen, men det er blitt fortalt at moren skal ha sagt "if Cassandra's head had been going to be cut off, Jane would have had hers cut off too". De to søstrene stod hverandre nær og var venner gjennom hele livet, og i desember 1786 var søstrene hjemme igjen fordi foreldrene ikke hadde råd til å ha dem begge på skolen. Jenteskoler, av typen som Dickens satriserer i Store forventninger, var lite anerkjent, og Jane Austen skrev en replikk i sin Juvenilia (se lengre ned) at han "knew nothing more at the age of 18 than what a twopenny Dame's School in the village could teach him".

I følge en biograf var livet hos familien Austen i en "open, amused, easy intellectual atmosphere" hvor tanker og meninger om politikk og samfunn ble tatt opp og diskutert. Faren ga også døtrene sine kostbart papir og annet materiale slik at de kunne tegne og skrive, og Jane Austen var påvirket av Shakespeare og engelsk romankunst så vel som av samtidens skrekk- og triviallitteratur.

Det er antatt at Jane Austen allerede i 1787 begynte å skrive dikt, historier og skuespill for sin egen del og for familiens underholdning. Senere samlet Austen sammen 29 kopier av disse tidlige arbeidene i tre notatbøker, nå referert til som the Juvenilia, som inneholder segmenter skrevet mellom 1787 og 1793. Det finnes håndskrevne bevis på at Austen fortsatte å arbeide på disse segmentene så sent som i perioden 1809-1811, og niesen og nevøen, Anna og James Edward Austen, la til mer så sent som i 1814. Blant disse arbeidene finnes en satirisk roman i brevform kalt Love and Friendship hvor Jane Austen spotter populære sentimentale romaner. Et annet manuskript er The History of England; her parodierer Austen populære historiske verk. Interessant nok fant jeg en sammenligning ført av stipendiat Richard Jenkyns i det han mener tekstene i Juvenilia ofte er voldsomme og anarkistiske, og ser dem opp mot Laurence Sternes romaner på 1800-tallet og Monty Python i det tyvende.

Jane Austen leste mye, både tidens populærlitteratur og mer seriøs litteratur. Faren hadde et bibliotek med fem hundre bøker, og hun har skrevet at familien var "great novel readers, and not ashamed of being so". På den tiden ble romaner avskrevet som verdiløst og direkte ødeleggende for sinn og hjerne. I Northanger Abbey forsvarer hun romanene, selv om hun også gjør narr av at mange romaner var virkelighetsfjerne. Romaner hadde omtrent samme rykte den gangen som masseprodusert romantiske bøker har i dag.

Som voksen fortsatte hun å bo i foreldrenes hjem, sysselsatt med aktiviteter som var vanlig for kvinner på den tiden: øvde på klaveret, assisterte moren og søstrene med å føre tilsyn med tjenerne og være med på slektningers fødsler og dødsleie. Hun var stolt av sine ferdigheter som syerske, deltok regelmessig i kirken og sosialiserte seg med venner og naboer, noe som ofte betydde dansing. Broren, Henry, skal senere ha sagt at "Jane was fond of dancing, and excelled in it". Tidlige brev beskriver danser og selskap i Hampshire, samt turer til blant annet London, Bath og Southampton.

Det er lite som tyder på noen seriøs oppvarting av menn og det kan ha vært mange årsaker til det. En av dem er sannsynligvis at faren, som Mr. Bennet i Pride and Prejudice, hadde en respektabel inntekt, uten å være rik og dermed ikke kunne hatt mye å gi til døtrene i medgift. Fra desember 1795 til januar 1796, da Jane Austen var tyve, hadde hun en kort romanse med en nevø av sin nære venn Mrs. Anne Lefroy. Han het Thomas Lefroy, og Austens brev viser tydelig at de tilbrakte mye tid sammen. Til Cassandra skrev hun at "I am almost afraid to tell you how my Irish friend and I behaved. Imagine to yourself everything most profligate and shocking in the way of dancing and sitting down together", men ingen av dem hadde penger og ekteskap var dermed upraktisk. Forholdet mellom dem er hovedfokus i den biografiske filmen Becoming Jane. Da familien bodde i Bath oppstod et romantisk forhold mellom Jane og en mann, men det eneste man vet om det er hva Cassandra fortalte til ulike nieser mange år etter Jane Austen's død, og ingenting ble nedskrevet før mange år etter det igjen: Mens familien hadde et opphold et sted ved kysten, skal Jane ha møtt en ung mann som ble forelsket i henne og hun i ham. Da de skiltes skal han ha sagt at han ville komme tilbake, men kort etter fikk de beskjed om at han var død. Man kan ikke vite hvordan Austen reagerte på dette, men mange har fundert på om romanen Persuasion til en viss grad reflekterer denne hendelsen. En mer kjent hendelse er fra desember 1802 da Jane Austen ble fridd til av en seks år yngre mann. Hun aksepterte først, men trakk seg like etter. Ettersom ingen av hennes brev til Cassandra er bevart fra perioden juni 1801 til august 1804 kan ingen vite hvordan disse hendelsene påvirket henne.

De første 25 årene av sitt liv tilbrakte Jane Austen i Hampshire, men da faren pensjonerte seg solgte familien alt og flyttet til Bath i 1800. Jane var ikke særlig begeistret, og skrev lite i denne perioden. For det meste var det noen bearbeidelser av Susan (senere utgitt som Northanger Abbey) hun fikk gjort. Da de flyttet til Southampton i 1806, mimret hun tilbake to år senere i et brev til Cassandra at det var med "what happy feelings of Escape!" å forlate Bath. Etter farens død flyttet moren og Jane til brødrene, og bosatte seg i et lite hus i nærheten. Hun gjenopptok skrivingen rett etter å ha kommet tilbake til Hampshire, og bearbeidet Sense and Sensibility som ble akseptert av en redaktør enten sent i 1810 eller tidlig i 1811. Den fremstod anonymt i oktober 1811 med påskriften "By a Lady", og det var kun hennes nærmeste familie som visste hvem som hadde skrevet den. Det kom ihvertfall to gunstige anmeldelser av boken, og det første opplaget ga henne en profitt på £140.

Oppmuntret av suksessen begynte hun å bearbeide First Impressions som hun senere omdøpte til Pride and Prejudice. Årsaken til at hun ga den nytt navn var muligens for å unngå forvirring rundt andre bøker for i årene mellom avslutningen av First Impressions og omarbeidelsen til Pride and Prejudice var to andre verk publisert med samme navn. Boken ble solgt november 1812, og hennes "own darling child" publisert januar 1813. Jane Austen hadde allerede begynt på Mansfield Park i 1812 og fortsatte arbeidet utover i 1813. Dette året ble hennes forfatterskap kjent utenfor familien, og siden hun hadde solgt rettighetene til Pride and Prejudice fikk hun ingenting av profitten da andre opplag kom ut. Et opplag nummer to ble også samme år utgitt av Sense and Sensibility. I mai året etter ble Mansfield Park utgitt, og utsolgt i løpet av seks måneder. Da hadde hun allerede startet på Emma, som ble utgitt desember 1815. Et andre opplag av Mansfield Park kom ut februar 1816, men ble ingen suksess og pengene hun tapte spiste opp det meste av profitten på Emma. I august 1815 hadde hun begynt på Persuasion som ble ferdig skrevet et år senere, selv om hun var begynt å kjenne seg syk.

Tidlig i 1817 startet hun på en ny roman, Sanditon, men måtte oppgi prosjektet i mars. Hun skrev testamente i april og etterlot nesten alt til Cassandra. I mai flyttet hun til Winchester for medisinsk behandlig, og døde der 18 juli 1817, da var hun 41 år. Det er ikke kjent hva hun døde av, men sannsynligvis var det Addisons sykdom, men både brystkreft og tuberkulose er blitt foreslått. Hun ble begravet i Winchester Cathedral 24 juli 1817. Inskripsjonen på gravsteinen er de siste årene blitt beryktet for sitt trykk på hennes "sweetness" og kristne ydmykhet til tross for at det utifra bøkene er tydelig at Jane Austen ikke var noen Fanny Price. Imidlertid kan dette ha vært i tråd med tidens konvensjoner.

Romanene hennes regnes som ubestridte klassikere i britisk litteratur, og skildrer livet til engelsk overklasse på landet. De kretser alle rundt temaene kjærlighet, ekteskap og familieforhold, og er verdsatt for ironien og humoren, men også for de underliggende seriøse kvalitetene. Et gjennomgående tema er nødvendigheten av moralsk oppdragelse, og de lykkelige ekteskapene i romanene inngås mellom moralsk likeverdige partnere. De fleste hovedpersonene gjennomgår en utvikling, der de til slutt lærer seg selv og andre å kjenne i dypeste forstand. Deres historie frem til den lykkelige slutt skildres med stor psykologisk innsikt, ironisk sans for det absurde, og en stilsikkerhet i dialogene som gjør forfatteren til en av de helt store i britisk romankunst.

Av de seks store romanene ble fire publisert anonymt mens hun levde, med påskriften "By a Lady". Flere av romanene ble påbegynt lenge før de ble utgitt i omarbeidet form. Sense and Sensibility, Pride and Prejudice og Northanger Abbey ble påbegynt og arbeidet med fra 1795 til 1799 (titlene var da Elinor and Marianne, First Impressions og Susan). Lady Susan ble antagelig også skrevet i denne perioden. First Impressions/Pride and Prejudice ble tilbudt en redaktør av Jane Austens far, men denne ville ikke en gang se på manuskriptet.

Romanene Persuasion og Northanger Abbey ble bearbeidet for utgivelse av broren, Henry, og publisert posthumt i slutten av 1817 i en kombinert utgave i fire bind. Som med de tidligere romanene ble ikke navnet nevnt på tittelsiden, det stod kun "By the author of Pride and Prejudice, Mansfield Park, &c", men verket inneholdt en "Biographical Notice of the Author" av Henry og bekreftet for første gang Jane Austen som forfatteren.

Det finnes kun to autentisk bevarte portretter av Jane Austen, begge laget av søsteren Cassandra. Det ene er tegnet bakfra, og det andre er av ganske dårlig kvalitet (pluss at det er manipulert på en svært dårlig måte). En mer estetisk adapsjon, men ikke originalt, er brukt på siden jeg har konferert med. Bilde av familiens våpenskjold er tilgjengelig i både gråskala og farge, og det latinske mottoet kan oversettes med "Who(ever) envies (me) is lesser/smaller (than I)".

On my! Litt langt innlegg, men jeg bare måtte finne ut av denne kvinnens liv og gjøren :)

Vektløs ~ Magni Iren Moan Grlj

Fra min snille søte nabo, Beathe, fikk jeg tidlig på søndags-formiddagen denne boken. Altså i går. Og nå er den ferdiglest.

Vektløs av Magni Iren Moan Grlj er hennes personlige beretning om mange år med spiseforstyrrelsen anoreksia. Boken er kort og lettlest, og jeg sitter igjen med ny kunnskap og større forståelse for sykdommen og tankegangen en anorektiker utvikler. Egentlig har jeg lyst til å sitere hele boken, for jeg synes at dette er en bok alle burde lese!

Spiseforstyrrelser er ifølge Hougen, som har skrevet forordet, den hyppigste dødsårsaken blant unge mennesker i Norge, og man regner med at mange hundre tusen lider av sykdommen. Sykdommen kan være vanskelig å forstå, og Vektløs viser hva mangel på forståelse gjorde med Magni. Derfor er dette en viktig bok som kan hjelpe andre å til å forstå, for selv om menneskene rundt er velmenende kan ubetenksomhet gjøre tilstanden verre. Boken er en dokumentasjon på hvordan livet hennes ble til et mareritt, et mareritt som hun beskriver som et svart hull: anorexia nevrosa.

For Magni startet det med uskyldig slanking, som ble en kamp på liv og død. Rundt henne ble det jevnlig snakket om dietter, kalorier, rumpe, mage og vekt. Det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Spesielt mot sommeren er det stort fokus på bikinikroppen. Det skriker mot oss fra alle kanter, enten vi vil eller ikke. Hos Magni vokste det frem en forakt for de matglade, overvektige damene som ikke klarte å styre apetitten, vekten og kiloene sine, men som stadig snakket om den nyeste slankekuren og å kvitte seg med noen kilo. Hun begynte å se på sin egen kropp, og skulle bare ta av et par kilo.

De skulle bare visst hvor mye jeg løy og bløffet om alt jeg sa jeg spiste og drakk. Jeg syntes de var utrolig lettlurte, men så var jeg blitt ganske så utspekulert og flink til å lyve også, da. Ingen skulle komme å si at jeg ikke hadde kontrollen.

Kontroll er et nøkkelord, og matlaging ble ironisk nok hennes nye yndlingsbeskjeftigelse. Stor var tilfredsstillelsen av å kunne lage fristende retter for deretter ikke å smake en eneste bit selv. Det ga henne en følelse av makt å vite at hun kunne bestemme over sin egen kropp, og hun kunne fryde seg over alle kaloriene de andre inntok. Årsaken til anoreksia er kompleks, og for mange er opplevelsen av høyt forventningspress og angst for å svikte være sentral. Følelsen av å være mislykket, ubrukelig. Å forsøke å kontrollere appetitten blir et uttrykk for å gjenvinne kontrollen i livet.

Samtidig som Magni slanket seg, og etterhvert sultet seg, trente hun mye. Hun telte kalorier inn og kalorier ut, og forsøkte alltid å spare kalorier der hun kunne. Til slutt endte hun opp med kun å spise noen få fiberknekkebrød og litt kål, hvis hun da i det hele tatt spiste. Stort sett lurte hun seg unna måltidene. Det er forferdelig å lese om når moren kom med godbiter og Magni gjemte dem i skapet. Når hun var alene tok hun dem frem og puttet i munnen, nøt smaken av et stykke sjokoladekake. Deretter spyttet hun den ut i en serviett.

Herregud, så godt det var! Og samtidig som jeg nå kunne nyte smaken av alle de farlige kakene, ble jeg ikke tykk. Jeg passet alltid på å ikke svelge en eneste gang før jeg hadde pusset tennene og fått alt søtt og fett ut av munnhulen. Ingen ekle kalorier skulle lure seg ned i magen min.

Jeg tenker: Gud, hvor slitsomt! Lyvingen, sultingen, kaloritellingen. Den selvpålagte isolasjonen som følge av å kunne være i fred til å trimme og telle kalorier, og unngå risikoen for å måtte spise noe. Et strengt regime! Og kroppen reagerer: hun mistet menstruasjonen, frøs hele tiden, håret ble tynt og livløst, øynene store og innhulte, hun gråt mye, hadde konstant dårlig samvittighet og hvis hun spiste noe fikk hun voldsomme samvittighetsnag fordi hun har mistet kontrollen. Da hun var på det tynneste, veide hun 33 kg.

Dette var på 80-tallet, da kunnskapen om spiseforstyrrelser var små. I dag har heldigvis økt oppmerksomhet rundt sykdommen gjort at den blir tatt mer på alvor og behandlingstilbudet bedre. Ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening har kvinnebevegelsen bidratt til å sette kritisk søkelys på kulturelle faktorer som det tynne skjønnhetsidealet. Selv om myten om kvinners skjønnhet utfordrer oss hver dag, er det ikke bare kvinner som rammes av spiseforstyrrelser. Også gutter og menn utvikler spiseforstyrrelser, ofte som et ønske om å bli sunnere, få større muskler og lavere fettprosent.

Magni sammenligner anorektikeren med alkoholikeren; det er ikke bare å ta seg sammen og slutte "med det tullet". Hennes historie har et lyspunkt, men det er sterkt å lese om hennes vei ut av det svarte hullet og tilbake til livet!

• Intervju med Moan Grlj:
  Anorexia nevrosa - eller når det å drikke et glass vann synes på magen
• Beathes omtale 
• Anitas omtale

Vektløs - fra mine år med anorexia av Magni Iren Moan Grlj
Commentum Forlag, 2013
Språk: Norsk bokmål
Sider: 129

En smakebit på søndag [jane eyre]

Charlotte Brontë ble født 21 april (1816), og i den anledning hadde jeg lyst til å se Jane Eyre på film. Jeg er nemlig ferdig med boken! Denne klassikeren er den mest filmatiserte noen sinne, og den versjonen jeg har valgt er en jeg har sett før: en miniserie fra 2006 som har fått hele 9 Emmy nominasjoner.

Jeg kan huske at denne serien er lagt tett opp til boken, og at den skapte en følelsesmessig reaksjon som gjorde det til en vakker og romantisk filmopplevelse. Dessverre får jeg ikke sett den i dag fordi jeg ikke fant den under handlerunden i går. Playcom var utsolgt - dvs, i datasystemet kunne de ikke se hvilken versjon de hadde hatt inne, men den kunne bestilles så det gjorde jeg. Men siden jeg ikke kan vite om det er den rette, kjøpte jeg den likegodt fra cd.on i morges. De har flere versjoner, og dessuten flere Austen-filmatiseringer, blant annet Northanger Abbey så jeg klikket på "kjøp" knappen til den i samme slengen. Jeg måtte skynde meg å logge ut før jeg klikket på flere "kjøp" knapper!

Jeg ble også inspirert av Anita som nettopp har sett den fra 2011, og som nå vil ha mer så her kommer utdrag fra boken, side 616 og 617:

En ny litterær (kvinne)kanon

Et supert initiativ fra Karen og Ellikken går ut på å bidra til listen over bøker skrevet av og om kvinner som alle menn burde lese, ved å foreslå tre bøker som på en eller annen måte kan bidra til å skape mer forståelse for kvinners liv, leven og utfordringer, eller rett og slett er så bra at de må leses av alle.

Årsaken til at dette kom i stand er Karens innlegg om "mannlige lesere og kvinnene de ikke leser" som er basert på en liste over "21 Books Written by and About Women That Every Man Should Read". Denne listen er et motsvar på GQ's (opprinnelig Gentlemen's Quarterly) liste "The New Canon: The 21 Books from the 21st Century Every Man Should Read” som inneholder kun tre bøker skrevet av kvinner.

Karen skriver at det er "en kjent sak at kvinner leser kvinner OG menn, mens menn leser mest menn. Hva har det å si for forståelsen av hverandres kjønn, og innsikten i andre mennesker? For empati og sympati?" og hevder at kvinner forstår menn bedre enn menn forstår kvinner. Derfor denne litterære kanonen som menn kan ta i bruk for bedre å forstå det andre kjønn.

Her er min liste:

1. Jane Eyre av Charlotte Brontë

Jane Eyre er ikke bare en kjærlighetshistorie, men også første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Romanen tar opp sosiale forhold i datidens samfunn, og ble møtt med hard kritikk da den kom ut. Det ble hevdet at Janes stolthet og mangel på ydmykhet var eksempel på de største kvinnelige synder.

2. Persepolis av Marjane Satrapi

Persepolis handler om Marjane Satrapis oppvekst i tiden etter den iranske revolusjonen som forandret Iran fra et autokratisk og vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk. Det er både en politisk og en personlig historie. 

3. Alias Grace av Margaret Atwood

Grace blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver og hans hustru, og gitt psykologisk behandling på grunn av forbrytelsen og sin avvikende seksualitet som setter henne i kategorien "dårlig jente". Hun blir underlagt patriarkatet og de mannlige legene , og de påtvungne forventningene til kvinnerollen, men hun er ikke et passivt offer: hun bruker det hun kan for å forsvare seg.

En smakebit på søndag [northanger abbey]

Jeg plukker opp tråden fra forrige søndag hvor jeg presenterte hovedkarakteren Catherine i Northanger Abbey. Hun er fremdeles ingen "heroine". Catherine sammenligner menneskene rundt seg med karakterene fra bøkene hun leser, noe som fører til misforståelser og problemer. Hun ser ikke hva som skjer mellom andre rundt seg, og ettersom hun har problemer med kommunikasjonen utad får hun ikke med seg at John Thorpe beiler til henne og fritter henne ut om ekteskap:

[...] she hurried away, leaving him to the undivided consciousness of his own happy address, and her explicit encouragement.

s. 116  

Utstilling - og etterarbeid

Jeg sliter. På mandag skal arbeidsboken i forming leveres inn til eksamen og vurderes. I den forbindelse må vi som studenter ha vært på en utstilling i hvert semester, og i dag har jeg vært på ”Doktor Proktors sensasjonelle samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes (D.D.S.Ø.I.F.)”. 

Fantastisk! Det er mitt inntrykk. Så kommer all skrivingen og det vanskeligste av alt; utvelgelsen av bilder og det faktum at å skrive oppgaver som dette skal være på et akademisk nivå. Uansett er det utviklende ettersom da jeg først leste oppgavetekstene lurte på hvordan jeg i alle dager skulle få råstoff nok til å kunne skrive noe som helst. Etterhvert som skrivingen skred frem fant jeg ut at det vanskeligste var å gjøre begrensinger! 

I denne utstillingen er det fantasi og humor som er i fokus:, og i et intervju med Dagbladet svarte Jo Nesbø slik på spørsmål om han ga fantasien totalt fritt spillerom:

Det kan ikke være anarki, anarki er kjedelig. Det må eksistere regler og en orden i kaoset. Men det morsomme ved å skrive for barn, er at barn hver eneste dag forholder seg til en verden som fortoner seg absurd. De får stadig ny informasjon som snur opp ned på verdensbildet deres, så når det kommer en månekameleon og en trussel om at verdens undergang er nær, er ikke det noe spesielt oppsiktsvekkende for dem. Barn takler den type informasjon mye bedre enn vi voksne gjør.

Fantasi og humor er gjennomgående i barnebokserien om Doktor Proktor, og bøkene kan gi inspirasjon til egne fortellinger og skrøner hvor man dikter seg selv inn i historien. Man later rett og slett som om man har vært i sin egen fortelling.

På utstillingen møter vi blant annet Månekameleonen (Kamelonus lunaris):

Dette dyret kommer fra månen, og kan forvandle seg til hva det skal være. Ryktene sier at den kom til jorden ved å snike seg om bord i Apollo-11, altså den første månelandingen. Månekamelonen er det mest hensynsløse, utspekulerte, grusomme og morderiske i hele D.D.S.Ø.I.F., og den spiser mennesker som vi spiser kjøttkaker og er muligens opptakten til verdens undergang.
Og her har vi en liten Gul Neglelaks. Den suger seg fast på stortåen og blir sittende fas, og selv om man får løsnet den vil tåneglen blir gul og fargen vil ikke forsvinne. Neglelaksen har en forkjærlighet for menn over førti år:

Alt er veldig bra laget til, med verksted for å lage egne fantasifulle dyr og en koselig lesekrok. Her er ekstremt mye å fabulere og undres over! Jeg bare tenker: oh my, så mye fantasien KAN gjøre om den blir verdsatt. 

Hva synes du - er det ikke spennende hva som kan komme frem i en kontekst som dette? 

Bokryggpoesi i april

Hos Karen og på fb :)

Boken på vent [catching fire]

Helt siden jeg leste The Hunger Games har jeg hatt lyst til å få med meg fortsettelsen, og i alle fall bok nummer to før filmen kommer i november. Da har jeg heldigvis litt tid på meg. Lysten til å lese den eskalerte da jeg gjennomgikk første bok om igjen, og ettersom alle de tre bøkene pryder sekstenåringens bokhylle har jeg funnet frem Catching Fire. Et steg i riktig leseretning. Nå skal jeg lese ferdig Northanger Abbey og Jane Eyre før jeg starter på noen ny bok. Det er i alle fall planen.

Katniss Everdeen survived the Hunger Games.
Now the Capitol wants revenge. 

Against all odds, Katniss Everdeen and Peeta Mellark are still alive. Katniss should be relieved, but now there are whispers of a rebellion against the Capitol - a rebellion that Katniss and Peeta may have helped create.

As the nation watches Katniss and Peeta, the stakes are higher than ever. One false move and the consequences will be unimaginable. 

En smakebit på søndag [northanger abbey]

Stolthet og fordom. Jeg har lest boken. Jeg har sett filmen: "Jane Austens fantastiske verden fylt av romantikk, intelligens og sterke følelser tar ennå en gang plass på den hvite duken i en ny filmatisering av Stolthet og fordom". Etter de første sidene av Northanger Abbey lurte jeg på hvilken type bok jeg hadde i hendene:

No one who had ever seen Catherine Morland in her infancy, would have supposed her born to be an heroine.

s. 7

Jeg trodde dette var en type Stolthet og fordom, men etter som jeg fortsatte å lese de overdrevne beskrivelsene av miljø og personer måtte jeg på nettet for å undersøke boken nærmere og fant at de språklige virkemidlene er der utelukkende for å parodiere datidens samfunnsforhold, det er altså en satirisk komedie! 

Mansfield Park regnes som Austens mest ambisiøse roman, og hovedtemaet i alle bøkene hennes anses å være sosiale endringer, så jeg skal i tenkeboksen ovenfor Northanger Abbey. Den er ikke spennende å lese, men snarere interessant. Og det får meg til å tenke: vil noen om to hundre år sitte å analysere bøkene skrevet i tyvetretten og undres over våre sosiale strukturer?

Suspicion ~ Friedrich Dürrenmatt

Suspicion er oppfølgeren til The Judge and His Hangman skrevet av Friedrich Dürrenmatt (1921-1990), og sammen med The Pledge er historiene utgitt under samlebetegnelsen The Inspector Bärlach Mysteries. Suspicion kom ut som bok i 1953, men hadde før det blitt publisert som serie i et tidsskrift mellom 1951 og 1952.

Som i The Judge and His Hangman beveger inspektør Bärlach seg i gråsonen mellom kriminalitet og rettferdighet. I den første manipulerer han en morder til å utføre et nytt drap for å få has på en annen kriminell, og i Suspicion legger han seg inn på en klinikk for å avsløre en tidligere nazi lege. Begge historiene kombinerer eksistensiell filosofi og detektivsjangeren.  

Bärlach har konstante magesmerter grunnet kreft og skal opereres. I sykesengen leser han en del magasiner, og et bilde i en artikkel får hans venn og doktor, dr. Hungertobel, til å blekne. Bärlach får vite at bildet er av den tyske dr. Nehle, en mann som utførte grusomme eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleirer, men som det nå antas har begått selvmord. Dr. Hungertobel forteller at denne Nehle ligner på en kollega, dr. Emmenberger, som var i Chile under krigen, og som nå leder en berømt privat klinikk i Sveits.

Bärlach får straks mistanke om at disse er en og samme person, og ettersom han ikke har noe å tape, er han mer interessert i at rettferdigheten skal skje fyllest enn å fange kriminelle - med hvilke midler som helst. "[...] There is something very wrong with the way the world is run". Sånn sett er dette mer en kamp mellom det gode og det onde, enn en tradisjonell krimroman. Selvfølgelig blir Bärlach gjenkjent på klinikken og det blir et kappløp mot tiden.

Det er ikke bare Bärlach som opptrer som dommer med sine egne lover: hans jødiske venn, Gulliver, var offer for Nehles eksperimenter med operasjoner uten bedøvelse, og han er den eneste som overlevde torturen:

"[...] I refuse to make a distinction between peoples, I refuse to speak of good and bad nations; but I do have to make one distinction between human beings, this was beaten into me, and from the first blow that cut into my flesh I distinguished between the torturers and the tortured. [...] If there is a God, Commissar, and my desecrated heart hopes for nothing more, then there are no nations in his sight, but only human beings, and he will judge each one by the measure of his crime and the measure of his justice."

 s. 126-127

Dürrenmatt lar Gulliver være stemmen som sier: "My God, Commissar, let us fight for a world where freedom means the same for everyone", og der Bärlach kaller dr. Emmenberger en nihilist svarer han at han tror faktisk på noe; på seg selv og sin egen frihet. Dr. Emmenberger gir Bärlach en sjanse til å unnslippe døden og gå fri hvis han kan overbevise ham om at han tror sterkt nok på noe som kan sidestilles eller overgå hans egen nihilistiske bekjennelse. Bärlach sier ingenting, og klokken tikker.

Det er ingen heseblesende lesing med action og høyt adrenalinnivå, og skurken får vi presentert i begynnelsen. Spenningen består i å dvele ved filosofiske spørsmål som drar handlingen fremover. Det høres gjerne ikke spennende ut i seg selv, og Bärlach ligger jo stort sett i sykesengen, men dialogen mellom ham og de andre karakterene (særlig dr. Emmenberger og Gulliver) og det faktum at han ligger der for å dø (hvordan skal han komme seg ut av den situasjonen?) gjør at jeg leser engasjert helt til siste side. Fascinerende hvor mye forfatteren får frem på disse få sidene: Hva ligger bak de nihilistiske tankene om frihet, og hvorfor gjør ikke Bärlach rede for sitt syn? Mange spørsmål dukker opp, men også svar. Her ligger spenningen!

Above all, be suspicious of your fatherland.
Nobody is more inclined to become a murderer than a fatherland.

- Friedrich Dürrenmatt

Suspicion av Friedrich Dürrenmatt, i The Inspector Bärlach Mysteries
The University of Chircago Press, 2006
Språk: engelsk
114 sider
Kjøpt, paperback

At the end of your comfort zone

Jeg sitter sammen med femtenåringen og hjelper ham med et tresiders handlingsreferat til bokomtalen han har i lekse. Boken er The Hunger Games og han lurer på hvordan han skal formulere situasjonen der søsteren til Katniss blir valgt som tributt for Distrikt 12. Jeg foreslår at han skriver noe sånt som "da det første navnet blir ropt opp, er det Primrose Everdeens navn og Katniss melder seg frivillig" og så gå videre til neste avsnitt. Han dra på det og synes det blir følelseløst å unngå å ha med hvordan Katniss har det der og da. Så skriver han inn fortvilelsen og de sterke følelsene Katniss opplever og beskriver mer av situasjonen. Jeg lærte noe der! Ofte når jeg skal skrive om en bok blir det et kort referat av handlingen, og ikke hvordan jeg opplevde boken. Det handler om å lytte til mer enn det en er vant til.

~

Life begins at the end of your comfort zone

Sometimes Real life really begins

when you find the strength to face your fears

heal your inner child,

accept and Love yourself for who you are 

- And finally have the Courage to step out side your comfort zone

(hentet herfra)

Fra utstillingen Toner i tråd av Åse Eriksen. 

Jane Eyre - en språklig perle

Part fairy tale, part Gothic horror, part love story, Jane Eyre is the archetypal account of an orphan's progress through a confusing and often cruel world.

Det er ikke bare historien som er bra i denne boken, men språket! Jeg har lyst å vise frem poesien i Brontës komplekse setningsoppbygning. Setningsleddene er så omstendelig og utførlig sammenflettet! Hendelser og måter å si ting på kunne vært sagt på en mye enklere måte, men som leser presenteres vi for intrikate tankerekker og ikke bare korte beskrivelser.

Advarsel (som jeg selvsagt skulle ha kommet med for lenge siden): Det blir jo en del spoilere i disse innleggene, så hvis du ikke ønsker å vite nøyaktig hva som skjer bør du nok unngå skriveriene mine om Jane Eyre.

Just sayin' :)

Etter at Jane forlot Thornfield og brukt sine siste penger til transport, blir hun nødt til å sove ute. Da hun våkner går hun til nærmeste landsby for å prøve å finne arbeid. Hun er sulten og tilbyr sitt lommetørkle av silke og hansker i en butikk i bytte mot mat, men det er lite hjelp å få. Senere får hun litt brød hos en bonde:

A little before dark I passed a farm-house, at the open door of which the farmer was sitting, eating his supper of bread and cheese. I stopped and said - "Will you give me a piece of bread? for I am very hungry." He cast on me a glance of surprise; but without answering, he cut a thick slice from his loaf, and gave it to me. I imagine he did not think I was a beggar, but only an eccentric sort of lady, who had taken a fancy to his brown loaf. As soon as I was out of sight of his house, I sat down and ate it.

I could not hope to get a lodging under a roof, and sought it in the wood I have before alluded to. But my night was wretched, my rest broken: the ground was damp, the air cold: besides, intruders passed near me more than once, and I had again and again to change my quarters; no sense of safety or tranquillity befriended me.

s. 467-468

Etter enda en natt ute, går hun for å finne arbeid - uten hell. Så hun vandrer avgårde mot heiene.

As the wet twilight deepened, I stopped in a solitary bridle-path, which I had been pursuing an hour or more.

"My strength is quite failing me," I said in a soliloquy. "I feel I cannot go much farther. Shall I be an outcast again this night? While the rain descends so, must I lay my head on the cold, drenched ground? I fear I cannot do otherwise: for who will receive me? But it will be very dreadful, with this feeling of hunger, faintness, chill, and this sense of desolation - this total prostration of hope. In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or believe, Mr. Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively. Oh, Providence! sustain me a little longer! Aid! - direct me!"

s. 468-469

Hun ser et lys og kommer til et hus utenfor landsbyen hvor hun blir stående utenfor en stund å betrakte beboerne før hun våger å banke på. Hushjelpen, Hannah, åpner, men Jane blir avvist som en simpel tigger med uærlige hensikter og sendt på dør. Akkurat da kommer husets herre, Mr St John Rivers, hjem og lurer på hva som er på ferde:

"Hush, Hannah! I have a word to say to the woman. You have done your duty in excluding, now let me do mine in admitting her. I was near, and listened to both you and her. I think this is a peculiar case - I must at least examine into it. Young woman, rise, and pass before me into the house."

s. 477-478

Jane blir tatt inn av Rivers-søsknene og kommer til hektene etter noen dager. Hun blir etterhvert kjent med de to søstrene Diana og Mary, og broren Mr Rivers. Fra en samtale en av de første dagene: 

I had now swallowed my tea. I was mightily refreshed by the beverage; as much so as a giant with wine: it gave new tone to my unstrung nerves, and enabled me to address this penetrating young judge steadily.

s. 492

Oppholdet ender med at Jane tar imot Mr Rivers' tilbud om å hjelpe til med å starte en skole, hvor hun også får et sted å bo. Jeg har nå kommet til side 544, og er svært spent på hvordan gjensynet med Mr. Rochester blir (jeg vet jo det kommer, jeg har sett én filmatisering allerede).

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
Språk: Engelsk
650 sider
Kjøpt