Sider

Sider

onsdag 29. august 2018

The Waves ~ Virginia Woolf

Virginia Woolf regnes som en av modernismens mest sentrale forfattere, og var med å fornye romankunsten. Hun syntes ikke den tradisjonelle romanformen kunne uttrykke det hun ønsket og begynte å eksperimentere med fortellingens form. Med teknikken stream of consciousness skildret hun karakterenes indre liv og virkelighet. Hun var opptatt av å utforske forholdet mellom identitet, tid og bevissthet, og hennes frie prosaform ga henne mye anerkjennelse.

Det jeg likte så godt med Til fyret, var å få innblikk i det som befinner seg under overflaten; det indre livet til karakterene. Merete Alfsen, som har oversatt boken til norsk, sier at med The Waves går Woolf aller lengst i å fjerne seg fra den tradisjonelle romanformen, og det kan jeg absolutt være enig i! I et tidligere innlegg nevnte jeg hvor spesiell denne boken er, og der Til fyret regnes blant de mest vanskelige bøkene, går The Waves den en høy gang.

Boken ble publisert i 1931 og handler om seks venner som møtes etter mange år. Det er Bernard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis. De deler opplevelser fra barndommen som har innvirket på livene deres. Boken har ingen plott, og om den norske oversettelsen sier forlaget at Woolf selv har sagt at hun ville skrive ”til en rytme, ikke til en handling”. Virginia Woolf ønsket å vise at ulike mennesker kan ha ulik oppfatning av en enkelt hendelse, og var opptatt av tema som liv og død. Dette synes jeg kommer godt frem i The Waves; at den eneste meningen med livet er at døden kommer, spesielt mot slutten hvor Bernard oppsummerer. Det er ingen samtaler, men karakterenes monologer som er det dominerende. De seks personene møtes i begravelsen av en god venn, Percival, og Woolf har benyttet seg av den indre dialogen, eller stream of consciousness, på en noe annerledes måte enn i for eksempel Til fyret. Riktig nok er personene beskrevet ved deres egne tanker og enetaler, og ikke utfra ytre kjennetegn, men samtidig er disse monologene ekstremt fortettet og komplekse. Spesielt de første sidene er vanskelige å komme gjennom fordi det som nevnt er så annerledes enn andre romaner. Et handlingsreferat er derfor vanskelig å komme med ettersom det skjer ingenting som kan beskrives på et ytre plan. Vi blir altså kjent med personene gjennom hver enkelt sine tanker og monologer om seg selv og hverandre, og slik utforsker Woolf livets gang. Innimellom brytes dette med det som i introduksjonen kalles interludes, eller mellomspill, som består av nydelige landskapsbeskrivelser. Det er ni av dem, og i den første, har solen ennå ikke stått opp. Disse beskrivelsene følger solens gang, som i det siste går ned og mørket overtar. Et eksempel kan leses i dette innlegget.

Det er en utrolig fin bok, og det er mye som er skrevet og sagt om den. Jeg velger å fokusere på det poetiske språket, og hvordan Woolf makter å belyse menneskers bevissthet. Skjønt, det er ikke usannsynlig at jeg vil finne andre meninger i boken ved en gjenlesing, slik Margaret Atwood gjorde da hun leste Til fyret på nytt. Og bølgene! Det er selvfølgelig et viktig element i romanen, og det handler om rytmen: "All writing is nothing but putting words on the backs of rhythm. If they fall off the rhythm one’s done." Merete Alfsen har oversatt det til "Å skrive er å få ord til å ri på rytmer." Videre at rytmene kan sammenlignes med bølger, og at bevisstheten er "flytende, men syklisk og gjentagende snarere enn lineært." Virginia Woolf skrev i dagboken at hun strevde med å "få de gode formuleringene til å skinne. Den ene bølgen etter den andre." Det synes jeg hun klarte utmerket! Til og med lesingen av boken kom inn i en rytme, etter å ha forsert de første sidene.

The Waves av Virginia Woolf
Oxford World's Classics, 2015
Engelsk
190 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

søndag 26. august 2018

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -
Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.
s. 7  


Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.



fredag 24. august 2018

Cry, the Beloved Country ~ Alan Paton


Enda en bok jeg er glad for å ha lest! Ikke bare på grunn av innholdet, men også måten forfatteren har klart å fremstille temaet fra flere perspektiv. Cry, the Beloved Country fra 1948 gjorde Alan Paton internasjonalt kjent, og var et av de første vitnesbyrdene på apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden. Den er oversatt til norsk med tittelen Gråt, mitt elskede land (Wikipedia). Boken kjøpte jeg på Boksalongen mot slutten av fjoråret, og hadde den med på sommerens ferie til Gran Canaria hvor den for det meste ble lest på Amadores-stranden.

Alan Paton (1903-1988) var en sørafrikansk forfatter, liberaler og antiapartheidaktivist som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg kan godt forstå at denne boken har havnet på 1001 bøker å lese-listen, spesielt med tanke på det jeg skrev innledningsvis. Først i boken har forfatteren skrevet et notat hvor han redegjør for bokens tilblivelse. Litt artig at han startet å skrive den i Trondheim! Det var i september 1946, og avsluttet i San Francisco julaften samme år. Cry, the Beloved Country handler i utgangspunktet om en far som drar for å lete etter sin sønn som ikke har gitt livstegn fra seg. Presten Stephen Kumalo mottar et brev underskrevet Msimangu, også prest, som forteller om Kumalos søster, Gertrude, som er syk, og videre at han ønsker at Kumalo skal komme til Sophiatown (en forstad til Johannesburg).

Kumalo looked at his letter. It was dirty, especially about the stamp. It had been in many hands, no doubt. It came from Johannesburg; now there in Johannesburg were many of his own people. His brother John, who was a carpenter, had gone there, and had a business of his own in Sophiatown, Johannesburg. His sister Gertrude, twenty-five years younger than he, and the child of his parent's age, had gone there with her small son to look for the husband who had never come back from the mines. His only child Absalom had gone there, to look for his aunt Gertrude, and ha had never returned. And indeed many other relatives were there, though none so near as these.
s. 9

All roads leads to Johannesburg


Sør-Afrika. Johannesburg. Det er her det skjer. Stephen Kumalo reiser til den store byen for å hjelpe søsteren, og kanskje finne sønnen. Stephen Kumalo og hustruen har kun ett barn; sønnen Absalom. I denne søken oppdager han en ny verden. Han blir møtt av Msimangu, og får bo hos en kristen kvinne som har et kall for å hjelpe andre mennesker. Når han møter søsteren er hun ikke syk i den forstand han først trodde, men i psykisk nød fremtvunget av pengemangel og fortvilelse. Dette har ledet henne ut i prostitusjon og fremstilling av ulovlig brennevin, og Kumalo får vite at mange driver med dette. Hun vil gjerne være med tilbake til landsbyen, og broren får henne innkvartert hos Mrs Lithebe, sammen med sin lille sønn. Så møter han broren sin, som er annerledes enn han husker. Istedenfor å arbeide som snekker, er han nå politisk aktiv og sier han er mer fri fordi han er sin egen herre med eget foretak. Sammen med Msimangu drar Kumalo rundt på leting etter sønnen, og underveis får han kunnskap om mye av det som skjer i storbyen og i folks bevissthet. Dette skildrer Paton på en fantastisk måte, uten å moralisere i selve teksten. Men han beskriver de faktiske hendelsene og ved at karakterene snakker om det, får vi innblikk i de sosiale forholdene i datidens Sør-Afrika, altså rett før innføringen av apartheidsystemet. Selv om systemet ennå ikke var gjeldene, var samfunnet gjennomsyret av diskriminering av den svarte befolkningen.

The white man has broken the tribe. And it is my belief—and again I ask your pardon—that it cannot be mended again. But the house that is broken, and the man that falls apart when the house is broken, these are the tragic things. That is why children break the law, and old white people are robbed and beaten.
s. 25

Msimangu har en drøm om at alle en dag skal bli forenet, både svarte og hvite. Han og Kumalo snakker mye sammen om forholdene i samfunnet. De følger sporene etter Kumalos sønn, som til slutt ender med mord. Absalom har sammen med to andre brutt seg inn i et hus i en hvit bydel for å stjele, men blir overrasket av eieren, Arthur Jarvis, som blir skutt. Det er Absalom som trykker på avtrekkeren. Arthur var en kjent ingeniør som var opptatt av sosiale problemer og for sin innsats for den ikke-europeiske befolkningen. 

Det er her jeg mener at Paton har fremstilt temaet fra flere perspektiv på en glimrende måte. Han skildrer Kumalos søken og hvordan han får kunnskap om de sosiale problemene underveis. Samtidig får vi høre om hvordan den faren til Arthur, James, opplever sønnens død. Først med sinne og fortvilelse, men når de to møtes, oppdager de blant annet at de kommer fra samme sted. De to historiene sammenflettes, og begge får en ny innsikt; i hverandres situasjon og i samfunnets. På denne måten viser Paton samfunnet fra begge sider, og menneskene som er involvert blir fremstilt levende og dynamiske. Det fine med boken er nettopp at begge sider blir beskrevet uten å være formanende, men likevel får forfatteren frem sitt budskap om hvordan diskriminering fører til at familier blir splittet og at de som diskrimineres utvikler hat mot overmakten. Og om hvordan mennesker fra den hvite befolkningen enten mener de har full rett til makten, har sympati med den svarte befolkningen, eller også forsøker å gjøre endringer. Men som oftest skjer det hver for seg. Om de hadde gått sammen ville apartheid kanskje vært mulig å unngå.

Nå føler jeg at jeg har gjentatt meg selv flere ganger, og skal ikke si mer enn at de to mennenes historier er viktige vitnesbyrd om forholdene like før apartheidsystemet ble innført, sammen med folks historier, tanker og følelser som spesielt Kumalo møter. Det er virkelig bra skrevet og interessant å lese, samt at man får en god innsikt i hvilken innvirkning dette hadde for menneskene som ble berørt. Også  J.M. Coetzee skriver også om hvordan det systemet skapte og befestet sosiale og mentale mønstre hos folk, om enn på ulik måte enn Paton.

Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn de reneste diamanter.
Nelson Mandela, Veien til frihet, 1994

Denne boken har jeg forøvrig ulest i bokhyllen, den bør jo ikke være ulest så veldig lenge!

Cry, the Beloved Country av Alan Paton
Vintage Publishing, 2002
Engelsk
240 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

søndag 19. august 2018

Frankenstein ~ Mary Wollstonecraft Shelley

Frankenstein or, The Modern Prometheus er en roman jeg lenge har hatt lyst til å lese, og da med spørsmålet i bakhodet; er den slik som Ringeren i Notre Dame, hvor den opprinnelige fortellingen har lite til felles med Disney-versjonen? Uansett, beretningen om romanens tilblivelse er minst like spennende som selve boken, og om dette skriver Mary Shelley (1797-1851) i forordet. Boken ble utgitt i 1818, og introduksjonen skrev hun in 1831 på oppfordring om å si noe om opphavet til historien. Ettersom hun var datter av to kjente forfattere (Mary Wollstonecraft og William Godwin), mener hun at det ikke var besynderlig at hun tidlig tenkte på skriving selv. Sommeren 1816 tilbrakte hun og ektemannen, den kjente poeten Percy Bysshe Shelley, i Sveits hvor de ble kjent med Lord Byron. På grunn av dårlig vær, oppholdt de seg mye innendørs (les gjerne mer i i dette innlegget), hvor de leste spøkelseshistorier som de mente var altfor lite skremmende. Lord Byron foreslo at de skulle skrive hver sin skrekkhistorie, og etter et mareritt en natt visste Mary nøyaktig hva hennes historie skulle handle om. "What terrified me will terrify others; and I need only describe the spectre which had haunted my midnight pillow."

Og som vi vet ble skrekkhistorien hennes umåtelig populær, og regnes i dag som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Dracula. Veddemålet innbefattet fire personer; Mary Shelley, hennes ektemann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori. Sistnevntes The Vampyre er i ettertid blitt kjent og han regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.


Romanen Frankenstein starter med brev fra Robert Walton til sin søster i London hvor han forteller om forberedelsene til en ekspedisjon nordover. En slik ferd har vært hans drøm siden han var barn, og nå er det gått seks år siden han besluttet å foreta reisen til områder som ikke tidligere er utforsket. Det første brevet er preget av entusiasme, men med innsikt i farene ved en slik ekspedisjon. For selv om han forgjeves forsøker å overbevise seg selv om at Nordpolen består utelukkende av is, frost og tomhet, så tenker han om det at "it ever presents itself to my imagination as the region of beauty and delight. There, Margaret, the sun is for ever visible, its broad disk just skirting the horizon, and diffusing a perpetual splendour." Mary Shelley beskriver hans intense ønske om å gjøre noe ingen andre har gjort før ham og bli berømt for det, på en fantastisk måte. Skjønt, skrivemåten er svært gammeldags sett med våre moderne øyne, med mange ord og uttrykk som man ikke finner i det engelske språket i dag. Teksten er ikke slik at leseren skal tolke eller lese noe mellom linjene, og handlingen er kronologisk fortalt etterhvert som fortellingen glir fremover og ender med en uventet avslutning.

Brevene er datert 17-, så handlingen er lagt til en eller annen gang på 1700-tallet. I neste brev er Robert Walton fremdeles full av entusiasme og pågangsmot, men han savner en venn å dele en (eventuell) suksess med, og forteller at selv om han skriver ned sine tanker, er det ikke det samme som å ha en følelsesmessig kommunikasjon. Det første brevet er fra desember, og i august skriver han om en merkelig hendelse hvor han og mannskapet på båten har observert en hundeslede i rask fremgang bortover isen. Deretter drar de opp en forfrossen mann, og det er ikke den samme de så forsvinne i horisonten. Etterhvert som han kommer til live, utvikles et vennskap mellom de to mennene, og Walton ser på ham som vennen han har savnet. Men når Walton forteller om ekspedisjonen sin, blir han advart på det sterkeste, og gjesten forteller sin historie slik at den andre skal forstå hvilken galskap det kan være å følge én kurs for å søke kunnskap, visdom og suksess. Som sagt har Walton mål om å være først til Nordpolen, slik Victor Frankenstein ønsket å være først med å skape det perfekte menneske.

Heretter er boken delt inn i kapitler, hvor vennen forteller sin historie. Han ble født i Genève, Sveits, og heter Victor Frankenstein. Handlingen er forsåvidt godt kjent; han forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men ender opp med å skape et monster som fører til stor ulykke. Mer skal jeg ikke si om handlingen, den må leses og oppleves! Men det er klart at det var mange strømninger i tiden som gjorde at blant andre Mary Shelley så sitt snitt til å advare menneskeheten. Mot et jag etter suksess, mot konsekvensene ved å tukle med naturen, og i vårt moderne samfunn kan det advares mot blant annet genteknologien. Det er interessant å merke seg ulike dystopier som er kommet opp gjennom årene, det være seg bøker eller filmer. For eksempel holder jeg på å se serien Westworld på HBO, som er basert på spillefilmen Westworld fra 1973. Den handler om underholdning i fremtiden, hvor man betaler en formue for å få ethvert ønske og begjær oppfylt i en fornøyelsespark med menneskelignende roboter. Temaet i originalfilmen var hvordan verden kollapser når vi tukler med vitenskapen: En elektronisk feil i datasentralen gjør at robotene begynner å styre seg selv. Det oppstår kaos når de inntar en fiendtlig holdning til stedets gjester.

I don't want to play cowboys and Indians anymore, Bernard! I want their world. The one they've denied us!
- Dolores Abernathy

Skapningen til Frankenstein ønsker også en del av verden. Noen å snakke med, dele tanker med og ha omsorg for. Stifte familie og han noen å dele gleder og sorger.


Undertittelen, The Modern Prometheus, henviser sannsynligvis til den greske guden Prometevs, som skapte de første menneskene av leire. Men som jeg leste i neste åndedrag, var denne referansen vanlig i Storbritannia på den tiden når når det var snakk om at vitenskap og teknologi kunne ha dyptgripende innvirkning for menneskene, og var nok ikke myntet spesifikt på Frankenstein. Til spørsmålet innledningsvis må jeg si at ja, romanen var helt annerledes enn filmer jeg har sett og annerledes enn den historien om Frankenstein jeg vanligvis har assosiert tittelen med. Og mange tror faktisk at det er monsteret som har fått navnet Frankenstein. Jeg skal ikke begi meg ut på analyser av romanen, da jeg ikke har forutsetninger i så henseende, men en inngående artikkel her har mange interessante betraktninger (NB! spoilere!). Romanen inneholder mange referanser til andre bøker og tekster som utvider handlingen på en god måte.

Om du ikke har lest Frankenstein, er det bare å hive seg rundt og starte! Jeg ble forbauset over dens imponerende dybde, og mener det er mesterlig skrevet. Spesielt beundringsverdig er det å tenke på at Shelley kun var atten år da hun begynte å skrive den. Nå har jeg jo en forkjærlighet for dystopier og fantastisk litteratur, og må absolutt trekke frem Margaret Atwood som er en mester i å skissere foruroligende scenarioer om hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. Selv om romanen Frankenstein er gammel, er den fortsatt aktuell og relevant til dagens forskning. Boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den her.

Jeg sier bare: skynd deg å les!

Frankenstein or, The Modern Prometheus av Mary Wollstonecraft Shelley
Penguin Clothbound Classics, 1985 (2013, denne utgaven)
352 sider
Engelsk
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

torsdag 16. august 2018

Vinterdans ~ Marit Beate Kasin


Vinterdans av Marit Beate Kasin valgte jeg å lese i forbindelse Moshonistas biografilesesirkel i kategorien 'Polfar-ing og Villmark-ing' som hadde bloggdato i går. Jeg ble noe usikker på hvorvidt boken kunne kalles en biografi, eller selvbiografi ettersom forfatteren er den samme som det fortelles om. Etter å ha lest om dette, kan jeg absolutt argumentere for sjangeren selvbiografi.

1000 kilometer. 14 hunder. Én kvinne. Bokens undertittel lover dramatikk og spenning, og omslaget gir et ekstra løfte om dette. Jeg gledet meg til lesingen! Den starter rett på beskrivelser fra Kasins første Finnmarksløp. Hun og hundene er 813 kilometer inn i løpet. Kroppen hennes er i ulage, det er voldsom vind og dårlige forhold på fjellet. Jeg merker umiddelbart at skrivemåten er uvant, jeg føler meg ikke helt komfortabel med å lese tekster som hakker slik som denne og har ord og uttrykk som er fjerne fra mitt vokabular. For eksempel å kalle hunder for bikkjer, det lyder så negativt i mine ører. Men jeg tar meg i det og tenker at det nok er dialekten, for teksten er i en muntlig sjanger. Denne skildringen er kort og stopper helt plutselig, deretter kommer en dobbeltside av Kasin og hundespannet, og neste kapittel er faktaorientert. Her holdt jeg på å miste tråden, for om meningen er å la leseren få et dramatisk innblikk i forholdene i hundeløpet ved at forfatteren forteller om det direkte og så ut av det blå begynner å ramse opp fakta om løpet, om planene for det, og hvordan forberedelsene hadde vært, så holdt jeg på å falle av lasset. Dett var ikke helt det jeg hadde forventet, men jeg var fast bestemt på å lese videre. For det første hadde jeg kjøpt boken, og for det andre ville jeg delta i biografilesesirkelen.

Innimellom skildringene av løpet kommer altså fakta om selve løpet, men også Kasins egne kommentarer til hvordan hun pleier å gjøre det på sjekkpunktene, hvor avhengig kjørerne er av handlerteamet, detaljer om foring, om hva som skjer med kroppen når søvnmangelen blir stor, hva som skjedde i løpet året før, og så er det inn i selve løpet igjen. Og nye fakta bryter opp teksten. Men samtidig gir hun innblikk i hvordan humør og motivasjon svinger. Fra å juble og tenke at "nå lever vi drømmen" til å virkelig lure på hva hun holder på med, med smerter, apati og manglende fokus.

Etter hennes første Finnmarksløp ble hun klar over sin egen utrente fysikk. Prøvelsene med smertene hadde ødelagt mye av opplevelsen, tanker og følelser hadde strømmet på uten kontroll og hun bestemte seg for at det ikke skulle skje igjen. Hun hadde prioritert at hundene var i toppform, men hadde oversett seg selv.

Økt selvinnsikt var noe av det viktigste jeg tok med meg hjem fra mitt første Finnmarksøp, sammen med en sterkere selvtillit og fornyet tro på at drømmer blir virkelighet, om man er villig til å forplikte seg til konkrete mål, og legge ned den nødvendige arbeidsinnsatsen.
s. 42

Å leve drømmen


Dermed startet hun å tilegne seg mest mulig om fysisk og mental trening, og fikk seg mange aha-opplevelser. Også det "at vi allerede har det vi trenger, bare vi lærer å se det og bruke det". Så følger et kapittel hvor Kasin forteller om oppveksten, at hun ble kalt hundejenta og at hun - endelig - fikk sin egen hund etter å ha hatt med familiens hunder å gjøre. "Respekt for og kjærlighet til dyr og natur var noe foreldrene mine overførte til meg og mine to brødre," og dette kjenner jeg meg igjen i! Nå begynte jeg å like boken bedre. For jeg innså at det handlet ikke om tåpelig stahet for å skulle gjennomføre et løp til tross for smerter og andre prøvelser, eller om litterære kvaliteter. Det handlet om "å leve drømmen", det enkle og ekte, det sterke samspillet mellom menneske, hund og natur, slik hun hadde følt så sterkt i oppveksten. Sammen med samboeren, Susana, begynte de å planlegge fremtiden, og resultatet er kennelen Vinterdans. Kasin forteller om det økonomiske aspektet som aldri vil bety en strøm med penger. Deres valuta er hverdagslykke, noe som er verdt mye mer enn penger. Videre forteller hun om hvordan de har bygget opp sitt egen hundespann, og deres første valpekull hvor kun tre av syv valper overlevde etter en smittsom leverbetennelse. Dette ga et nytt perspektiv på livet, med fokus på ubetinget kjærlighet, om håp og vilje, om verdien om å kjempe for enkeltindividene og jobbe med de hundene man har.

Så var det klart for Finnmarksløp nummer to, som startet med kaos for deres del, men endte med andre plass. Kasin begynte å tenke på verdens lengste og mest prestisjefylte langtistanseløp; The Iditarod Trail Sled Dog Race i Alaska, og vi får mye historie knyttet til dette løpet og hennes tanker rundt det. I et hundeløp kan det oppstå mange farlige situasjoner, og Kasin sier at det bare er ved å være redde at vi kan handle med mot. Hun slår et slag for sårbarheten, frykten for å feile, at det å være sårbar ikke er det samme som å være svak.

Lykkes jeg, er det fint. Lykkes jeg ikke, er det også greit, for uansett har jeg vist mot og erfart. Med dette tankesettet går ikke suksessen til hodet, eller feilene til hjertet. Det handler om å akseptere det som kanskje er det viktigste av alt: Du kan ikke bli bedre, med mindre du er villig til å mislykkes. Målet mitt er ikke å komme frykten til livs, men aldri å la den stoppe meg.
s. 123

Videre forteller Kasin om Finnmarksviddas mystiske landskap, om sjamaner og om da hun mistet spannet sitt under sitt tredje Finnmarksløp og ingen hadde stoppet dem. Likevel fant hun dem igjen stående uskadd og på linje, klare til å løpe videre. Da var følelsen av å ha fått hjelp, at de ikke hadde vært alene i uværet, sterk. Selv om påkjenningene, både fysiske og psykiske, er store foran, under og i tiden etter et løp, er hun aldri i tvil om det er verdt det. Mye av fascinasjonen ligger nettopp i at det er krevende, for det handler like mye om å overvinne som om å vinne. Dette gjør boken leseverdig både for hundeinteresserte, og for andre. I det at Kasin forteller om sin egen erfaring og sin vei mot større selvinnsikt. At vi har det i oss, det gjelder bare å åpne opp, å finne veien innover. For meg ble dette en fin leseopplevelse som viste meg at en bok kan ha kvaliteter selv om de tilsynelatende er fraværende i starten.


Urinstinktet vårt vekkes når de første snøfillene legger seg. Da er vi igjen pionerer på sporet av opprinnelsen, på leting i det ukjente, søkende, lekende, dansende i alt det hvite.
s. 137

Fra forlaget: Marit Beate Kasin (f. 1983) er hundekjører og journalist. 2008 startet hun kennelen Vinterdans. Marit og hundene konkurrerer i norgeseliten og har mange gode resultater, blant annet ble de beste rookie/førstegangskjører på Finnmarksløpet i 2015, Norgesmester i 2016 og sammenlagtvinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017. Marit jobber i redaksjonen i avisa Valdres på Fagernes, og bor i Øystre Slidre i Valdres.

Vinterdans av Marit Beate Kasin
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
214 sider
Innbundet, kjøpt

mandag 13. august 2018

Bel Canto ~ Ann Patchett

Tidligere i år fikk jeg denne boken anbefalt av Ann Helen da vi hadde et tvangslesekafétreff i Boksalongen hvor vi ransaket hyllene for interessant lesestoff. Hun hadde lest den og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse etter å ha hørt hva den handlet om. Bel Canto er Ann Patchetts fjerde roman, utgitt i 2001. Den ble tildelt den britiske Orange Prize, som ved siden av Man Booker Prize og Costa Book Awards er den største heder en kvinnelig forfatter kan få i England. Den fikk også den anerkjente prisen PEN/Faulkner Award, og kom på flere topplister, inkludert Amazon's Best Books of the Year. I romanen er opera sentralt og tittelen henviser til et uttrykk innen opera som betyr "vakker sang", og i 2015 ble det laget en opera på bakgrunn av romanen.

Nok opplisting, nå til selve boken! I et fattig Sør-Amerikansk land blir det arrangert et bursdagsselskap for en mulig investor, Katsumi Hosokawa, som er styreleder for et stort japansk selskap. Han er operaentusiast og en kjent operasanger, Roxane Coss, er invitert for å synge. Selskapet holdes i visepresidentens hus, og mot slutten blir de avbrutt av terrorister som stormer bygningen og vil ta presidenten som gissel. Det viser seg at presidenten ikke er tilstede, han har meldt avbud i siste liten. Dermed blir hele selskapet tatt som gisler istedenfor. Ganske snart blir kvinner og syke satt fri, men Roxanne Coss blir som eneste kvinne igjen. Terroristene vil ikke sette flere fri før de har fått innvilget sine (nye) krav.

Ann Patchett ble inspirert av gisseltakingen i den japanske ambassaden i Peru i 1996, og har sagt at "I definitely have a theme running through all my novels, which is people are thrown together by circumstance and somehow form a family, a society. They group themselves together. So as I'm watching this on the news, it was as if I was watching one of my own novels unfold. I was immediately attracted to the story." 

Og det er nettopp dette det handler om. For når terroristene og gislene befinner seg i det samme huset over lang tid utvikles interaksjoner, det er tross alt mennesker det handler om. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Hosokawa og Cross, og mellom Hosokawas oversetter, Gen, og en ung terrorist som heter Carmen. Dette paret må, av opplagte grunner, holde sin kjærlighet hemmelig. Det er spesielt disse relasjonene som har hovedfokus i romanen, men vi får også innblikk i andre relasjoner og hvilke tanker enkelte av gislene gjør seg, både direkte og indirekte. 

Etterhvert er det flere som faktisk håper at de kan fortsette å være i huset, at de kan leve sammen i fordragelighet. Det er kanhende fordi livet er blitt satt på vent, ingen trenger å bekymre seg over dagligdagse saker annet enn det som er der og da, og dag for dag. Og dette skildres slik at jeg også håper det. Nesten. For det kan jo ikke vare, det må ta en slutt, selv om den ble brå og om enn ikke uventet, så kom den bardust. Men ved beskrivelsene av personenes håp, drømmer, deres fortid og hva de tenker om fremtiden, både terrorister og gisler, får jeg sympati for dem. Patchett skildrer dem dynamiske, og selv om noen av karakterene kan sies å være litt klisjéaktige, er ikke dette noen hindring for en god leseopplevelse. Musikk har som sagt en viktig rolle, og det er interessant hvordan denne kobler både terrorister og gisler sammen. Roxane synger, "as if she was saving the life of every person in the room." Helt til slutt ender boken med en epilog som var overraskende, men likevel ikke etter å ha tenkt meg om. Jeg vil ikke gi noen spoilere for dere som vil lese boken, og det håper jeg virkelig at mange gjør, for den ga meg noe å tenke på! 

Jeg leste at denne romanen kan kategoriseres under sjangeren magisk realisme. Da hevet jeg øyenbrynene, men det fantastiske med den er at terroristene gjør det operasangeren forlanger, og gislene oppdager et lykkelig fellesskap i fangenskapet. Dette tøyer sannelig reglene for hva som faktisk kan skje i virkeligheten. 


Bel Canto av Ann Patchett
Fourth Estate/ Harper Collins, 2002
Engelsk
318 sider
Pocket, kjøpt

lørdag 11. august 2018

Eva Trout ~ Elizabeth Bowen

Denne boken leste jeg helt uten forventninger ettersom jeg ikke visste noe om forfatteren eller bøkene hennes på forhånd. Grunnen til at jeg kjøpte boken var at den var månedens bok (mai) i 1001 Monthly Book Club i gruppen Boxall's 1001 Books You Must Read Before You Die på Goodreads. Elizabeth Bowen (1899-1973) var en irsk forfatter, som i dag regnes som et av 1900-tallets store navn i den engelske litteraturen. The Death of the Heart (1938) anses som en av hennes mest sentrale verk; en av de store romanene fra førkrigstidens England.

Jeg kan med én gang si at jeg likte boken svært godt! Den er annerledes enn noe annet jeg har lest, ganske atypisk for å være en roman. Som da jeg leste Til fyret, som var min første Virginia Woolf bok, også en atypisk roman som jeg likte særdeles godt. Til fyret bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på, og har ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Men tilbake til Eva Trout. Boken leste jeg for det meste på stranden, jeg hadde som sagt kun med meg pocketbøker bortsett fra Frankenstein og likevel hadde jeg overvekt på flyet! Eva Trout er Bowens sist skrevne bok, utgitt i 1968, og den kom på kortlisten til Bookerprisen i 1970. En introduksjon av Tessa Hadley forteller meg at etter at foreldrene døde, lærte Bowen seg å se det usedvanlige under overflaten av det som fremstår som høyst ordinært. Hun var, ifølge Hadley, opptatt av ulikhetene i folks liv, mer enn det de har til felles. Det atypiske er skrivemåten, og jeg skal forsøke å forklare det nærmere.

Eva er en karakter man ikke helt blir klok på. Det er kanskje ikke så rart, for hun blir ikke helt klok på seg selv. Hun er foreldreløs, da moren døde tidlig uten at hun fikk bli kjent med henne, og faren døde senere. Ingen har lært henne noe om livet og hvordan man takler det. Bowen skriver på ingen måte slik at man får forklart noe som helst, her kreves det sannelig sin leser! Jeg ble forbauset over hvor lite informasjon man får og samtidig er teksten spekket med nettopp informasjon. Det gjelder å lese mellom linjene, og å være oppmerksom hele tiden. Og da mener jeg absolutt hele tiden, for det nytter ikke med skumlesing.

Hvor vil forfatteren med denne teksten? Eva vokser opp avskjermet fra livet i sin helhet, og etter at faren dør er det hans elsker, Constantine, som er vergen hennes. Hun venter på sin millionarv som hun skal få når hun blir 25, som er neste bursdag. I mellomtiden bor hun hos the Arbles. Iseult Arble har vært hennes skolelærer, og de to utviklet et nært forhold. Nå er situasjonen ganske annerledes. Forholdet er forsåvidt fremdeles nært, men vi får vite svært lite om hva som gjorde at de stagnerte i dette forholdet. Det vil si, gjennom samtaler og tilbakeblikk gis det akkurat så mye opplysninger til at jeg som leser kan sette dem i sammenheng. For hvordan har det vært for Eva å ikke bli sett? Hun har ikke nok kunnskap eller erfaring til å oppføre seg som en voksen, eller til å klare seg i samspill med andre voksne uten å lage katastrofer. Det er en intrikat skrivestil, og det atypiske er som i Til fyret; ingen tråder nøstes opp slik at leseren får et oppklarende plot. Skjønt, slutten kan virke uunngåelig, men samtidig ble jeg nesten litt arg ettersom Eva endelig begynte å få nok erfaringer og erverve seg livskunnskap og modenhet til å være en selvstendig kvinne. Slik jeg oppfatter teksten, ønsker Bowen å skildre hvordan en mangelfull barndom fører til at et menneske blir ufullstendig i forhold til følelser og tanker.

Boken anbefales, det er interessant å lese bøker som krever såpass mye av leseren, og denne har satt seg godt fast. Jeg kommer til å sette opp flere av bøkene hennes på leselisten.

Amadores, Gran Canaria
Eva Trout av Elizabeth Bowen
Vintage Publishing, 1999
Engelsk
268 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

søndag 5. august 2018

En smakebit på søndag: The Waves

Med meg i bagasjen til Gran Canaria hadde jeg blant annet The Waves. Jeg valgte utelukkende pocketbøker på grunn av vekten, ja bortsett fra Frankenstein, som jeg leste sammen med Ina. Jeg har lest omtrent halve boken, og liker den godt. Likevel, det er en svært annerledes roman enn det jeg er vant til. Også annerledes enn Til fyret. Jeg skal ikke si mer om det nå, det kommer i anmeldelsen når boken er ferdiglest. Her er i alle fall en liten smakebit. Skjønt, det er vanskelig å finne frem til én som kan vise bokens fortreffelighet.

The sun fell in sharp wedges inside the room. Whatever the light touched became dowered with a fanatical existence. A plate was like a white lake. A knife looked like a dagger of ice. Suddenly tumblers revealed themselves upheld by streaks of light. Tables and chairs rose to the surface as if they had been sunk under water and rose, filmed with red, orange, purple like the bloom on the skin of ripe fruit. The veins on the glaze of the china, the grain og the wood, the fibres of the matting became more and more finely engraved. Everything was without shadow. A jar was so green that the eye seemed sucked up through a funnel by its intensity and stuck to it like a limpet. Then shapes took on mass and edge. Here was the boss of a chair; here the bulk of a cupboard. And as the light increased, flocks of shadow were driven before it and conglomerated and hung in many-pleated folds in the background.
s. 64 





lørdag 4. august 2018

Rosens navn ~ Umberto Eco


Da var ferien uomtvistelig slutt, og hverdagen slo hardt inn i slaraffenlivets late dager. En del bøker har jeg fått lest, og forhåpentligvis kommer anmeldelsene på løpende bånd, men sannsynligvis vil det ta sin tid. Uansett, først ut er Rosens navn, som er Umberto Eco sin første roman, utgitt i 1980, som jeg for det meste leste på Amadores-stranden på Gran Canaria. Jeg visste lite, om ingenting, om denne forfatteren da Hedda foreslo å lese den sammen, så jeg ble nysgjerrig. Spesielt da hun nevnte at Eco med vilje hadde gjort de første femti sidene kjedelige for å riste av uinteresserte lesere. Om forfatteren står det mye på nettet, blant annet har Wikipedia nyttig informasjon. For eksempel om nettopp det at han har lagt inn atskillelige "filosofiske og teologiske diskusjoner" (denne siden inneholder spoilere), for å advare leseren om at det ikke dreier seg om en vanlig kriminalroman. For romanen kan leses som krim eller detektivroman, men det er også andre måter å lese den på.

Romanen handler om broder William fra Baskerville som en novemberdag i 1327 ankommer et kloster i de norditalienske fjellene sammen med sin lærling, Adso fra Melk. Han er utsendt for å megle i maktkampen mellom paven i Avignon og keiser Ludvig IV, men allerede første dagen blir en av munkene i klosteret funnet drept. De neste dagene blir enda flere av beboerne drept, og Abbeden ber William om å bistå i granskningen av disse forbrytelsene. Han kjenner til at William er særdeles god til å løse vanskelige saker med sin utpregede deduktive metode, og William sier ja til å gjøre et forsøk. Dermed starter en intens etterforskning hvor jeg som leser blir sugd inn i en virvelstrøm av klassisk detektivvirksomhet, historiske hendelser, kjærlighet, begjær, kunnskapstørst, sensur og mye annet. Handlingen utspiller seg over syv dager, og disse dagene preges av både det som skjer i umiddelbar nærhet; klosteret, men også det som skjer andre steder i verden.

Allerede fra første side får jeg et frempek på romanens allsidighet og Ecos måte å få leseren med på tolkingen av teksten, og da spesifikt med det første kapitlets tittel; Selvfølgelig, et manuskript. Deretter følger en beskrivelse av hvordan jeg-personen, som forøvrig antakeligvis er forfatteren, kom over et manuskript og etter mye om og men bestemte seg for å publisere de nedskrevne hendelsene som angivelig er fra Adsos hånd. Adso skriver i prologen at han nå er en gammel mann og skriver om "de forunderlige og rystende begivenheter som ble [ham] forunt å bivåne i [sin] ungdom."

Bokens inndeling er slik at de syv dagene fungerer som hovedkapitler, og for hver dag følger underkapitler etter tidebønnene. Gjennom disse dagene og innimellom tidebønnene følger vi Adso og hans læremester der William anvender sin deduktive metode, svært inspirert av Roger Bacon som anses som en av de tidligste talsmenn for den vitenskapelige metode, og teologien til Thomas Aquinas. William nærer en iboende skepsis mot universelle ideer, og ser det individuelle og det enkelte avgrensede fenomen som mer rasjonelt.

Selv om teksten inneholder mange filosofiske betraktninger, er den ikke vanskelig å lese. Man må bare være konsentrert og for all del ikke skumlese noe! Det kan høres ut som tørrkjedelig lesing, med munker i et middelaldersk kloster og filosofiske spørsmål. Overhodet ikke! Skjønt, noen passasjer var ganske tunge, men for det meste glir teksten fremover mot et dramatisk høydepunkt. Som nevnt får man underveis utfordret intellektet med Williams tankegang og hans lærde samtaler med de andre munkene. Det er nok ikke tilfeldig at Eco valgte å legge handlingen til høymiddelalderen da denne perioden var preget av økonomisk tilbakeslag, feilslåtte avlinger og hungersnød, samt svartedauden, og flere kriser innen kristendommen. Blant annet får vi et historisk innblikk i konflikten mellom pave Johannes XXII og den tysk-romerske keiser Ludvig IV. Det jeg vil frem til, er at i denne tiden ble folk torturert og brent som kjettere hvis de ikke trodde eller ga uttrykk for at de trodde på den rådende retningen. Dette tenker jeg at Eco viser frem som et tankekors til vår egen tid, hvor vi stadig opplever fanatisme og dens destruktive virkning. Det strides også om hvorvidt Jesus eide noe eller ikke, og denne striden stakk dypt fordi det handlet om hvordan alle samfunnslag burde leve et fullkommet liv.  Og ikke minst - sannheten har en sentral rolle i romanen, for hvem har rett til å definere sannheten?

"Men hvem hadde rett, og hvem har rett i dag, hvem har tatt feil," spurte jeg høyst forvirret.
"Alle hadde rett på sin vis, og alle tok feil."
s. 218

Aristoteles har en sentral rolle i denne fortellingen, spesielt med sin antatt tapte Poetikk II, som kan være et verk som fokuserer på komedien til forskjell fra Poetikken hvor tragedien er det sentrale. Noe som forøvrig er utrolig spennende i seg selv, og helt sikkert et materiale til konspirasjoner. Men også det at han "la grunnlaget for moderne vitenskap og filosofi, og er fortsatt aktuell innen blant annet etikk, politisk filosofi og metafysikk", noe som broder William setter høyt. I alle fall refereres det til hans logikk, som setter premiss for flere av henvisningene til senere filosofer og forfattere. Men på et sted i romanen advarer William Adso mot å ha for stor tiltro til syllogismene, fordi verdien av logikken er avhengig av hvordan man anvender logikken.  William er demokratisk i forhold til datidens etikette, og han har evnen til å se ulike perspektiver på en sak. Adso prøver å henge med i hans filosofiske og logiske tankegang, og etterhvert blir han dyktigere til å resonnere. Den tapte boken blir forsøkt gjemt bort fordi den anses av enkelte som farlig, faktisk anses alt skrevet av Aristoteles som farlig og må gjemmes bort slik at ikke folk blir forført av det. I 1983 ga Eco ut Randbemerkninger til Rosens navn, og her forklarer han mye av teksten slik han hadde tenkt det da han skrev den, men fortsatt slik at leseren må selv tolke både romanen og hans bemerkninger.

Og selvfølgelig; biblioteket! I abbediets bibliotek finnes det "flere bøker enn noe annet sted i kristenheten," og munker kommer langveisfra for å skrive av manuskripter som bare finnes der. En makeløs samling, med andre ord, som kan komme alle til gode, i alle fall mener William det. Men biblioteket voktes, og ingen uvedkommende kan entre. Kunnskap er makt, og makt er ikke tilskrevet hvem som helst. Hvis all den nye viten som munkene begjærlig fant frem til skulle flomme fritt ut fra klosterets murer, ville stedet miste sitt preg og sine hemmeligheter.

Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem. Når du får en bok i hendene, skal du ikke feste deg ved hva den sier, men hva den har villet si [...]
s. 340

Jeg må si at Eco har en fantastisk måte å beskrive natur og omgivelser på, og ikke minst den nøkterne livstroen til William, Jeg fant at Eco har benyttet seg av intertekstualitet i stor grad, og da i forhold til nyere tids litteratur og at han er opptatt av at når leseren "har gjort seg kjent med annen litteratur og historiske begivenheter åpner det seg nye lag i teksten." Dette var synlig for meg innimellom, men jeg kan ikke si at jeg på noen måte gjenkjente mer enn noen få av disse. Faktisk var det eneste koblingen til Sherlock Holmes og Dr. Watson, men jeg må si det er uhyre interessant og synes at forfatteren har utviklet en gjennomtenkt og velskrevet roman som jeg godt kan tenke meg å lese flere ganger og da med et annet perspektiv. Et detektivperspektiv, for å finne alle disse forbindelsene. Dette er absolutt en bok som er verdt å lese! Den har så mange lag, så mye i selve teksten og så mye mellom linjene å utforske. Fremfor alt er den et godt stykke skrivekunst!

Hedda har skrevet om boken her.

Overalt søkte jeg ro, men fant det ikke før jeg satt i min krok med en bok.
- Thomas à Kempis, tysk augustinermunk (1380-1471)






Rosens navn av Umberto Eco
Originaltittel: Il nome della rosa/Oversatt av Carsten Middelthon
Tiden Norsk Forlag, 2016
Norsk, bokmål
587 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker