Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt

Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Løpe ulv ~ Karin Ekman

Løpe ulv har fått enormt gode omtaler og blitt nominert til og fått flere gjeve priser. Men jeg er litt skuffet. Kanskje hadde jeg for høye forventninger til Ekmans første roman på ti år, men fant ikke den Ekmanske magien som jeg hadde gledet meg til. Boken har jeg lest sammen med Ina, og hennes anmeldelse kan du lese her.

Fra forlaget:

Ulf Norrstig er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med læreren Inga i nesten fem tiår. De to trenger ikke alltid å snakke så mye, men deler kjærligheten til både bøkene og naturen. Et møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen, viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for Ulf, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda.

Ekman gir leseren storslagne naturskildringer, en vakker kjærlighetshistorie og et skarpt blikk på vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss, i denne korte fortellingen som vil bli stående som et hovedverk i hennes store forfatterskap.

Hvis jeg ser på de rosende anmeldelsene som presenteres på forlagets side, stemmer de ikke helt overens med min egen oppfatning. Ja, det er en velskrevet, engasjerende og spennende fortelling. Ja, det er nydelige beskrivelser av naturen. Ja, det er flott å komme tett på relasjonen mellom menneske, skog og rovdyr. Likevel kjenner jeg ikke duften av naturen stige opp fra sidene. Jeg ser ikke naturen med nye øyne, eller at naturskildringene er med på å heve den litterære kvaliteten til aller ypperste nivå. Det dype og eksistensielle som Ekman er så god på glimrer med sitt fravær, og slutten er langt fra å være overrumplende.

Når det er sagt så likte jeg denne korte romanen, og skildringene av naturen er virkelig fine, som når Ulf møter ulven og gjør sine betraktninger omkring dette flotte dyret og ikke minst opplevelsen av at tiden opphørte. Alt romanen ikke er, det er greit. Den trenger ikke å være et mesterverk for å ha noe viktig å si, nemlig viktigheten av å stoppe opp og tenke over naturens betydning for vår eksistens her på jorden. For opplevelsen med ulven fører med seg så mye mer, både det at Ulf får mer selvinnsikt og hans horisont begynner å strekker seg lengre utover. Men også lokalsamfunnet merker tidens endringer. Noen endringer prøver Ulf å gi et lite dytt, mer eller mindre off the record. 

Jeg leste et sted at "løpe ulv" er et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen, men merket for livet, ved at den ene hånden er formet til klo. Det er nettopp det Ulf gjør, han løper ulv. Han identifiserer seg med ulven, han ser den slik han aldri har sett ulv tidligere, og ser den i sammenheng med omgivelsene. Selvransakelsen gir ham nye perspektiver på sammenhengene mellom dyr, natur og mennesket.

Lesingen av Løpe ulv har vært inspirerende med tanke på mine egne erfaringer med å ferdes i naturen og mitt ønske om å bevare den. Blant annet har jeg de siste årene fått åpnet øynene for det å se på en helt annen måte enn tidligere da jeg løp fra fjelltopp til fjelltopp. Naturen er i ubalanse, og det er dette Ekman forteller oss med denne boken. Vi er i krig med moder jord, som guvernøren i New York kaller det. Det er på tide å slutte med å ture frem i samme spor. Isbreene smelter, dyrearter forsvinner, været er mer ekstremt. Å lese Løpe ulv med dette i tankene fikk meg til å tenke på The Overstory, som er et forsvar for skogene, og sitatet: “The best arguments in the world won't change a person's mind. The only thing that can do that is a good story."

Nå skal jeg ut på tur i skogen, lage bål og drikke varm te. Jeg skal nikke til trærne og fuglene, og si til dem: "Ha en gledelig juletid!"

Løpe ulv av Karin Ekman
Originaltittel: Löpa varg, 2021
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Aschehoug, 2022
Norsk, bokmål
177 sider
Innbundet, kjøpt

The Heart of Redness ~ Zakes Mda

The Heart of Redness har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker. Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som, ifølge snl, har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter og romanene karakteriseres som magisk realisme, "der han ofte tar utgangspunkt i konkrete historiske hendelser som han så bearbeider for å vise sammenhengen mellom historie og samtid og hvordan historien til Sør-Afrikas mange kulturer står i konflikt med og gjensidig avhengighet til hverandre."

Romanen minner litt om Petals of Blood, som tar for seg Kenyas historie, samt politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England, uten sammenligninger for øvrig. Men også Cry, the Beloved Country (1948) ga meg bedre innsikt i sørafrikansk historie.

I The Heart of Redness blir vi kjent med hendelser fra det nittende århundre som følger menneskene inn i den nye tiden. Tenåringsjenten Nongqawuse fikk i 1856 et syn som førte til at xhosaene drepte kveget sitt. Dette fordi åndene skulle til gjengjeld kaste de britiske nybyggerne på sjøen, fylle opp kornlagrene og gi folket flottere og friskere kveg.  Men profetien mislykkes og splittet xhosaene i to grupperinger; Believers og Unbelievers. Nå er det 150 år senere, og de to gruppene er fremdeles i konflikt med hverandre.   

Det er en del mennesker i romanen, men hovedpersonen er Camagu, som er kommet tilbake til Johannesburg etter å ha vært mange år i Amerika under apartheid. I Sør-Afrika opplever Camagu å bli temmelig desillusjonert, spesielt fordi han oppdager at ting fungerer annerledes enn i Amerika og hans utdanning, erfaring og kunnskap ikke betyr noe uten nettverksbygging og lobbyvirksomhet. Han havner i Qolorha hvor han inngår forbindelser med begge de rivaliserende gruppene og følger en pågående konflikt angående planer om å bygge et stort kasino og turist resort i landsbyen. Han dras inn i deres fortid og fremtid, og samtidig i et merkelig kjærlighetsforhold med Xoliswa Ximiya på den ene siden og Qukezwa på den andre. De to kvinnene står for to ulike perspektiver, både for leseren og for Camagu. Xoliswa Ximiya er symbolet på den nye tiden, mens Qukezwa står med begge føttene plantet i den gamle. 

She played the umrhubhe, the musical instrument that sounded like the lonely voice of mountain spirits. She sang of the void that the demise of Gxagxa, Twin's brown-and-white horse, had left in their lives. She cursed the lungsickness that had taken him away. She spat at those who had brought it into the land.
[...]

Through the voice of the umrhubhe she saw the new people riding on the waves, racing back according to the prophecies, and led by none other than Gxagxa and the headless patriarch. 

  
The song of the umrhubhe creates a world of dreams.

s. 154

Zakes Mda skriver levende og innsiktsfullt, og fletter inn historiske begivenheter på en fin måte, men det kan noen ganger være en smule komplisert å følge med på da det er mange navn og hendelser å holde rede på. Med denne romanen retter han søkelys på den vanskelige situasjonen til det fattige og undertrykte folket i Sør-Afrika som et resultat av kolonialiseringen, apartheid, og det å skulle forholde seg til den nye tiden.

Som smussomslaget sier, er The Heart of Redness "a seamless weave of history, myth, and realist fiction. It is, arguably, the first great novel of the new South Africa - a triumph of imaginative and historical writing." Og det er grunn nok til å lese den!

The Heart of Redness av Zakes Mda
Farrar, Straus and Giroux, 2002
Utgitt første gang, 2000
Engelsk
278 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Køen ~ Vladimir Sorokin

Moskva, tidlig på 1980-tallet. Tusenvis av mennesker er samlet i en kø. Noen pludrer. Noen drikker. Noen krangler. Noen svermer. Noen sviker. 

... og ingen vet nøyaktig hva de venter på.

Vladimir Sorokin visste jeg lite om, men Køen har jeg av en eller annen grunn satt på listen over bøker å lese og da Ina ville bli med var det bare å starte. Det er en utfordrende bok å lese, mest fordi den utelukkende inneholder replikker fra folk som står i denne endeløse køen. Folk brukte visstnok en tredjedel av sine våkne liv i disse køene, det er ganske utrolig! Jeg leste et sted at Køen "er et strengt konseptualistisk verk", og for å gi et inntrykk av boken synes jeg det er nødvendig å se på hva Ingunn Lunde, professor i russisk, har skrevet i forordet. Replikkutvekslingene ga nemlig ikke alltid mening. Hvem er det som snakker? Til hvem? Hva skjer?

Derfor er det greit å vite noe om bakgrunnen for boken, om ikke annet så for å se den i et litteraturhistorisk lys. Konseptualistene for eksempel, avviser kunstens tradisjonelle oppgave som er å representere, fortolke og gi mening til virkeligheten. Kunsten skal snarere frigjøre seg fra all ideologisk, historisk eller kulturell ballast. I litteraturen innebærer det en dekonstruksjon hvor språklige virkemidler tilsidesettes; selve språket mister sin funksjon og ordene blir tomme og meningsløse. I den sovjetiske virkeligheten fantes det mye materiale for prosjektet, som var å tømme klisjeene for ideologisk, historisk og kulturelt innhold, og å kombinere og sette dem opp mot hverandre i nye sammenhenger. Slik sett fremstår språket som det egentlige fremstilte, som hovedpersonen. Videre sier Lunde at dette er tydelig i Køen, som er et av Sorokins helt tidlige og trolig mest konseptualistiske verker, der språket "frembringer en frydefull blanding av replikker, ord, meningsutvekslinger og stiler."

Køen ble skrevet i 1982-83 og utgitt i Paris i 1985. Mange viser til samfunnskritikken når de omtaler boken, men Sorokin avviser at Køen er en kritikk av den sovjetiske virkeligheten, da folk faktisk ofte stor i kø i timevis etter både mat, klær, sko og importerte varer. "Køen," sier Sorokin, " interesserer meg ikke som et sosialistisk fenomen, men som utgangspunkt for en særskilt språklig praksis, et utenomlitterært polyfont monster." Ja, det er nettopp det den er; mange stemmer på en gang som albuer seg frem for å bli hørt. 

I begynnelsen fokuserte jeg på å holde rede på navnene, for selv om det ikke er noe narrativ så snakker folk til hverandre og nevner hverandres navn, og sånn sett er det en handling. Folk står i denne køen som virker altoppslukende på livene deres. Vadim blir kjent med Lena, det snakkes både om vestlige klær og musikk, politikk, det klages og kjeftes, folk kommer og går, andre holder plassen deres ("var vi bak dere?"). En dame lager liste over hvem som er i køen slik at de kan fortsette dagen etter, men så er det opprop midt på natten så det er best å være til stede. Mange blanke sider illustrerer at de sover. Når de skal spise ordner de køen seg i mellom, eller rett og slett flytter den. Det er som om selve livene deres er organisert rundt disse køene. Og hva venter de på? Ingen vet.

- Ta det med ro'a! Ikke dytt!

- Det er de foran som dytter, ikke jeg!

- Herregud! Vær litt forsiktig for faen...

- Au, vi blir jo helt most...Hei! Ta det litt med ro'a!

- Men det er jo ikke meg!

- Hæ, hva skjer? Hvorfor går vi bakover?

- Hva skjer'a?

- Jeg ser ingenting...

- Hei, skjønner du hva som skjer?

- Vi må rette ut køen.

- For noe tull...Det var jo her jeg stod for en time siden... Hva er vitsen med dette...

- Det er bare å innordne seg - litt til...

- Men så kommer det til å gå fortere sånn, da.

- Det tviler jeg på. Du dytter... Hei, gi deg med den dyttinga!

- Jeg dytter ikke, jeg står helt rolig, jo.

- Har vaskeriet stengt alt?

- Ja. Jeg sa jo at det bare var så vidt jeg rakk det. 

- Ja, da rakk ikke vi det. Vi får gå etter lunsj, da.

s. 22

I etterordet sier Sorokin farvel til køen og det han kaller den kollektive kroppen, som Jeltsin oppløste i september 1993. Sorokin har sagt at en forfatter må skrive slik at "det ryker av papiret" - "Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse, fortsetter han. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokatør, jeg har dypere anliggender enn som så."

Selv om jeg kan huske sovjettiden hadde nok teksten hatt mer effekt om jeg leste den tidligere enn nå når alt dette er på avstand. Jeg er glad for at jeg kom meg gjennom boken, og gjentar viktigheten av det historiske perspektivet den gir, og det er faktisk artig å lese tekster som dekonstruerer tradisjonelle virkemidler. 

Køen av Vladimir Sorokin
Første gang utgitt, 1985
Oversatt av Hege Susanne Bergan
Flamme Forlag, 2009
Norsk, bokmål
240 sider

Pocket, kjøpt

Femten år. Den revolusjonære våren ~ Vigdis Hjorth

Med Femten år. Den revolusjonære våren kan jeg føye til enda en Vigdis Hjorth-bok til leste-bøker-listen. Flere skal det bli, for jeg liker måten Hjorth skriver på. Denne boken egner seg særlig godt for unge da den kan bidra til å lette egne opplevelser av identitetsutvikling og det å få større bevissthet om sin søken etter en egen livsretning. Den kan gi innsikt og forståelse. For meg ble det mye gjenkjennelse og dessuten ga lesingen et innblikk i hvordan et barn kan oppleve sine omsorgspersoner og sine omgivelser.

Romanen handler om Paula som lever et trygt og godt liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror. "Det var en rytme i tilværelsen. Det hadde det antagelig alltid vært, men først da hun var ti-elleve, ble hun bevisst om den og følte trygghet ved den, at dagene i hovedsak var forutsigelige." Det at ting ikke forandret seg var så fint. Men selvfølgelig forandrer det seg likevel. 

For å få frem Paulas gryende fremmedfølelse og oppvåkning har Hjort tatt i bruk kontraster. Som Karen, bestevennen hennes. De har det ganske ulikt hjemme og hun merker stadig oftere at forskjellen på dem er at Karen ikke "har den tyngden, det loddet i hjertet som hun." Det er som om hun har en vulkan i kroppen. En utålmodighet og en uro som ikke forsvinner. Karen er derimot mer tilfreds og virker lykkelig med en større ro. Hjemme hos henne er det helt legitimt å ikke få gode karakterer og å kunne si det man tenker, i motsetning til hos Paula. Karen gir henne andre perspektiver.

Paula har sine metoder for å kvitte seg med tyngden. Hun går ut i naturen, sitter under en diger gran, skriver. Moren og barna tilbringer somrene i Østfold hos farmor og farfar, eller hos mormoren på Vestlandet. Besteforeldrene har sterk autoritet. Så sterk at foreldrene later som om tilværelsen er annerledes enn den er. De setter opp en fasade for å vise en mer vellykket utgave av familien. Og når Paula oppdager at moren skriver direkte usannheter til mormoren, begynner hun å tenke over hvordan livet egentlig er og essensielle spørsmål dukker opp. Vigdis Hjort skriver slik at jeg nærmest kan kjenne spenningen i familien dirre. Paula observerer moren, observerer faren, observerer søsteren, observerer lillebroren. Hun ser at de også har mer på innsiden som ikke kommer ut, men blir fortiet og fortrengt. 

Noen ganger frykter hun at vulkanen inni henne skal få utbrudd. Familiens rytme er brutt, Paulas rytme i familien er brutt. Det er både sårt og fint å lese hvordan den unge Paula strever med sine tanker og prøver å få innsikt i en verden som fortoner seg falsk og løgnaktig, men samtidig vakker og innbydende. Dette avsnittet illustrerer akkurat dette, hvor sikker hun blir på sin beslutning om å bryte ut:

Når hun streifet omkring i skogene over Tovevann i lange og lyse sensommerettermiddager, kjente hun at noe løste seg opp i henne samtidig som noe sterkt og vondt og rått vokste fram, og hun tenkte at om hun bare lot det vokse, ville hun få krefter nok. Og familien forstod ikke hva som løste seg opp og i hvert fall ikke hva som vokste fram i deres egen midte, i den ustadige, for det var utenkelig for dem. Men begge prosessene, oppløsningen og veksten, var smertefulle og krevende, så hun gjemte seg i skogene for å skrike av smerte som kattene som fødte i mørket på den fuktige jorda under hagens stikkelsbærbusker, hun var i ferd med å føde seg selv og ønsket sitt nye jeg velkommen, og det var vondt, men hun tålte det på hemmelige glenner i skogen hun fant fordi hun tillot seg å gå vil. Og hun ropte på seg selv liggende på marken, ropte navnet sitt, først hviskende, Paula, men så høyere og til slutt som om hun ropte på en hund som hadde rømt og som hun håpet skulle komme tilbake, og etter en stund var det som om hun ikke ropte, men jorda. 

s. 129-130

Hvor vanskelig er ikke denne tiden! Det å være ung, finne sin egen retning og identitet. Paulas utvikling, fra den trygge rammen i barndommen til opprøret, skildres helt nydelig. Langsomt, for Hjort bruker tid, noe som er flott med tanke på denne utviklingens forløp som rett og slett tar tid. Jeg kjenner nærmest på kroppen hvor sorgfullt og vondt det er, og befriende.

Femten år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2022
Norsk, bokmål
192 sider
Innbundet, kjøpt

Engler og insekter ~ A.S. Byatt

En gammeldags telefonkiosk i Eidfjord fungerer som et ta-en-bok-om-du-vil-bibliotek, og så kan man legge igjen en bok man er ferdig med. Det er jo fantastisk! Jeg måtte jo inn og se, og kom ut med en Byatt. Hele sommeren har jeg vekslet mellom den og andre pågående bøker. Forrige uke ble siste side lest, og jeg kan si med det samme at den damen har et skikkelig spennende språk!

Boken inneholder to fortellinger fra viktoriatidens England. Den første heter Morpho Eugenia som handler om William Adamson, en ung naturvitenskapsmann som etter ti år dypt inne i Amazonasjungelen vender hjem til England. Han får tilbud om å bo på Bredeley Hall hos den tidligere presten og amatørbiologen Sir Harald Alabaster, for å systematisere hans samlinger av sommerfugler og andre insekter. De to har brevvekslet i årene William var i Amazonas og Sir Harald er levende opptatt av tidens brennende spørsmål, særlig spørsmålet om Guds eksistens sett i lys av Darwins oppdagelser. William kommer snart i konflikt med hans syn ettersom Sir Harald ikke liker at vitenskapen undergraver hans religiøse overbevisning. 

Av Lady Alabaster får han i oppgave å hjelpe til med barnas vitenskapelige utdannelse, og huslæreren, Matty Crompton, vil at han skal sette opp et levedyktig maursamfunn slik at barna skal får se hvordan insektsamfunn fungerer.

Det går ikke lang tid før William blir glødende forelsket i vakre Eugenia, datteren i huset. I dagboken skriver han:

Jeg dør om jeg ikke får henne.

Selvfølgelig dør jeg ikke; det er absurd - men de gamle ordene fra et gammelt eventyr synes mest dekkende for det skredet, eller den malstrømmen, som har inntruffet i min sjel siden i aften. 

Han frir til henne, og da Sir Harald gir sitt ja er det med Williams samtale og tanker i gjengjeld. Eugenia blir fort gravid, og William fortsetter sine studier av maur sammen med Matty og barna. Hans opprinnelige plan var en ny ekspedisjon, og sånn sett er han ikke lykkelig med livet på Bredeley Hall hvor han ikke finner seg til rette, ikke har en plass. Han "bekymret seg for at han hadde mistet sitt mål, ja sitt kall, av syne."  

Lesing i teltet.

Men hva er en herregård uten hemmeligheter? Byatt har en enorm litterær kvalitet som av mange karakteriseres som "intellektuell lekenhet". Maurstudiene fører til at William avdekker lag på lag med skjulte sannheter bak det han hadde tatt for gitt om det meste, også om Gud, kjønn og familieliv. I Matty finner han en forskningspartner og oppdager også at hun er en dyktig skribent med evne til å se den røde tråden i kompliserte tankerekker, og de diskuterer etter hvert mer enn maur. Han synes hun er både skarp og begavet.

Da den store hemmeligheten kommer frem, snur det opp ned på Williams syn på livet på Bredeley Hall og han tar en viktig avgjørelse. 

...

Den ekteskapelige engel handler om en gruppe spiritualister som samles til seanser i 1875. Forholdet dem i mellom er i fokus, men særlig deres forhold til deres kjære som de forsøker å få kontakt med på den andre siden. Emily Jesse, søster til dikteren Alfred Tennyson, prøver å nå sin døde forlovede, Arthur Hallam, som Alfred udødeliggjorte i diktet In Memoriam. Etterhvert 

Linjene som er mest sitert er følgende:

I hold it true, whate'er befall;

I feel it when I sorrow most;

'Tis better to have loved and lost

Than never to have loved at all.

Som kan indikere et romantisk forhold mellom mann og kvinne, men er skrevet i forbindelse med Alfreds beste venns død. I Den ekteskapelige engel antydes det, fra Emily og mot slutten fra Alfred selv, at de hadde mer enn et vennskapelig forhold. Om enn ikke direkte uttalt fra noen av dem, ei heller at det var fysisk. Emily har mange tanker rundt dette, og fordi hun fremdeles sørger over sin døde forlovede kretser bevisstheten hennes omkring ham. Vi får også innblikk i Tennesybarnas oppvekst, noe som øker forståelsen for deres kreative ferdigheter, og da særlig Alfred. 

Så er det Lilias Papagay og Sophy Sheekhy. To nære venner som sammen hadde enorm fantasi og evne til å se "de overnaturlige besøkende med sine øyne og hørte dem med sine ører". Byatt skriver slik at karakterene er troverdige selv med dette overnaturlige aspektet, og det at leseren kommer godt på innsiden av dem gjør historien svært spennende.

...

Det er alltid moro å lese Byatt. Både språket og det at hun lar karakterene tenke og snakke filosofisk om smått og stort er utrolig interessant. Ifølge Store Norske Leksikon er et av hennes hovedtemaer mulighetene for et godt samspill mellom selvstendighet og nærhet i forholdet mellom kvinner og menn. Hun er en intellektuell forfatter i den forstand at hun er opptatt av ideer, men følelser står også sentralt. Jeg er glad for at jeg tittet innom den telefonkiosken!

Engler og insekter av A.S. Byatt
Originaltittel: Angels & Insects, 1992
Oversatt av Knut Johansen
Pax Forlag, 1998
Norsk, bokmål
310 sider, innbundet

Lives of Girls and Women ~ Alice Munro

I Lives of Girls and Women følger vi Della (Del) Jordan fra hun er barn og vokser opp i utkanten av en liten by i Canada. Historiene har en sammenheng som gir en helhetlig mening, men i motsetning til en roman har hvert kapittel ulike tema, og dette kalles novellesyklus. Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001-bøker til kategorien bok utgitt mitt fødselsår. Fra før har jeg lest to av hennes novellesamlinger For mye lykke og Utsikten fra Castle Rock som jeg likte godt. Og - nå har jeg hatt denne siden oppe lenge uten evne til å sette ord på min opplevelse av den. Sitter med fingrene på tastaturet og ser ut i luften, kjenner på at denne boken kommer til å bli med meg videre i tankene. Jeg skal gjøre et forsøk, og har bestemt meg for et lite sammendrag først:

Alice Munro regnes som en av de fremste novelleforfatterne og ble i 2013 tildelt Nobelprisen i litteratur. Hun skriver om mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv, og i Lives of Girls and Women skildres Dels oppvekst på det avsidesliggende stedet skildres svært levende. Hennes oppdagelser i området rundt samt det som skjer i de voksnes verden blir spennende lesing selv om det ikke skjer så mye hele tiden. Likevel, ytre hendelser påvirker henne på det indre plan og hun gjennomgår mange kriser og da særlig i form av hvilke valg hun skal ta. Fra enklere valg til mer eksistensielle, som for eksempel spørsmålet om Gud, og hun ønsker klare svar. Moren har en betydningsfull rolle for henne, hun er opptatt av vitenskap og kunnskap og mener at jenter må ta utdannelse for å kunne styrke sin livssituasjon. Hennes forsøk på å endre kvinners situasjon gjør at hun faller i unåde av lokalsamfunnet og noen ganger skammer Del seg over moren. Del forstår etter hvert at foreldrene ikke er lykkelige sammen slik hun har trodd, og moren flytter med barna inn til byen.

Noen ganger er gode bøker vanskelig å skrive om. Og man kan jo undres over viktigheten av en bok med fortellinger av vanlige folks hverdagsliv. Likevel, det er nettopp det jeg liker å lese. Vel og merke når forfatteren beskriver det slik at det blir interessant og jeg må ha boken med meg overalt. Slik er det med Alice Munro og Lives of Girls and Women. Jeg blir engasjert i Dels oppvekst og hennes ungdomsutprøvinger, hennes søken etter sin egen identitet. Og Munro skriver om alle de små hendelsene som utgjør et liv, hun gjør det slik at vi skjønner at de små hendelsene slett ikke er små, men viktige opplevelser. Alt det som foregår på innsiden av hver av oss som gjør livet dramatisk og storslagent, dette skriver Munro om så overbevisende og levende! Kvinners liv. Vanlige liv levd med individuelle erfaringer og opplevelser som gjør hvert enkelt liv uvanlig. Dette er noe av essensen jeg slet med å få frem. Boken anbefales :)

Lives of Girls and Women av Alice Munro

Utgitt første gang, 1971
Vintage Books, 2015
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Karitas ~ Kristin Marja Baldursdottir

En uke av sommerferien skulle tilbringes med sekk og telt på Hardangervidda, noe som betydde at jeg måtte ha med en lett bok. Valget ble denne pocketboken som jeg lånte av min mor etter at hun hadde gitt den gode skussmål. Jeg var litt skeptisk da jeg så omslaget og leste forlagets beskrivelse av romanen som storslått "om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om sterke kvinneskjebner på begynnelsen av 1900-tallets Island," men tenkte det kunne være grei lesing mens solen gikk ned over vidda. 

Boken starter i 1915 og handler om islandske Karitas Jónsdóttir som er nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren ble slukt av havet for flere år siden, og på tross av trange kår bestemmer moren seg for at alle skal ha en utdanning slik at de kan få seg en bedre tilværelse. Hun ønsket også at jentene skulle få ta del i forandringene som tiden var fylt med, at kvinner går på skole, sitter i bystyret og stiftet fagforening. Veiskillet for Karitas blir et tilfeldig møte med en malende kvinne som fører til at hun begynner på kunstakademiet i København.

Kunsten blir en viktig del av livet for Karitas, men så forelsker hun seg i fiskeren Sigmar, og livet tar igjen en vending. Hun flytter med ham til hans lille hus hvor de gifter seg og får barn. Etter hvert innser at det blir vanskelig å kombinere kunstneriske ambisjoner med den tradisjonelle islandske husmorrollen. Sigmar har sine planer som skal bidra til at de får et bedre liv, men Karitas opplever mye sorg og tap og reiser til slutt til en kvinne, Audur, som er kjent for å ha helende effekt på kvinner med arr.

En smakebit fra der Audur tar Karitas med for å plukke urter, men hennes egentlige plan er å bestige Islands høyeste topp slik at Karitas skal kunne se sitt eget liv i perspektiv:

Den bitreste erfaringen er den man får mest nytte av senere, sa öræfikvinnen med usedvanlig dyp stemme. Hun så seg over skulderen og betraktet den hvite vidda og vill fortsette. Fortsette? sa Karitas skeptisk, og humøret sank litt, når skal vi plukke, da? På veien ned, sa Audur helt rolig, det er livsfarlig, ropte Karitas, det er folk som har falt ned i sprekkene og omkommet her oppe! Audur så skarpt på henne: Livet er fullt av sprekker. Det er derfor hvert skritt er så viktig. Folk har falt ned i sprekker og dratt seg opp igjen ved hjelp av mot og tålmodighet. Har du aldri falt ned i en sprekk? Befinner du deg ikke i en sprekk nå? Så fortsatte hun å gå mens hun mumlet: Sprekkene er fortsatt lukket. Vi går over til det nordligste punktet på Skerjatangi og spiser matpakken der.

s. 390

Romanen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006, noe som kan være forståelig fordi temaer som drømmer og lengsler, lykke og sorg, stor lidenskap beskrives på en fengslende måte. Jeg synes derimot dette ble litt lite realistisk ettersom ytterpunktene er så store, enten voldsom lykke eller bunnløs sorg. Det er altså mye dramatikk gjennom hele boken. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er positivt, men rent språklig har den ikke mye ved seg. Det er underholdningsverdien den skårer på, og det å lese om hvordan kvinner hadde det på Island på den tiden er absolutt svært interessant. Jeg skal uansett lese oppfølgeren, Karitas: Kaos på lerret, ganske snart.

Karitas av Kristin Marja Baldursdottir
Originaltittel: Karítas án titils (2004)
Gyldendal, 2013
Norsk
464 sider
Pocket, lånt

The Book of Accidents ~ Chuck Wendig

Boken åpner med en prolog hvor en mann, Edmund Walker Reese, blir henrettet i den elektriske stol for å ha drept fire jenter. Allerede her får jeg en kald gysning på ryggen, for i samme øyeblikk strømmen slås på, forsvinner han. Det skjer også andre merkelige ting, for eksempel når en jeger kommer over en skadet gutt. Gutten oppfører seg merkelig, og Mike ender opp død. Dette er kun et lite frempek på hva vi har i vente.

Selve romanen handler om Nate, Maddie og deres sønn, Oliver, som er ekstremt følsom. Han har en spesiell evne til å sense andres emosjoner, særlig smerte, frykt og angst, noe som blant annet har ført til at bøllene på skolen er etter ham. Han går i terapi for å lære å beskytte seg mot å la hva andre føler gå for mye inn på seg.

Nate får vite at faren er døende, men han har ingenting til overs for denne "tremendous piece of garbage"- faren og ønsker ikke å ta imot tilbudet om å overta huset. Etter å ha diskutert med Maddie, bestemmer de seg likevel for å flytte, i håp om at det vil gjøre tilværelsen lettere for Oliver. Både Nate og Maddie opplever uforklarlige hendelser, også etter at de har flyttet. Barndomshjemmet er fullt av minner, stort sett vonde, og Nate hjemsøkes av dem samtidig som han prøver å forstå det som skjer.  

Jeg tenkte først at dette var en thriller, men boken har for så vidt ingen tydelig sjanger. Det er snarere en blanding av ulike sjangertyper, med blant annet thriller som i spenning med psykologisk preg, overnaturlig skrekk/grøsser og elementer av apokalypse. Forholdet mellom familiemedlemmene er sterkt fremtredende og gjennomgår en fase med utfordringer - hva kan et forhold tåle? Begge sitatene i starten av boken bidrar til å se både det en far er i forholdet til sin sønn (dette gjelder for øvrig for begge foreldre), og hvor sterk man må være for å hindre at andre trakker en ned. Et godt grep fra forfatteren! Forholdet far og sønn går igjen, for det er en del asshole-fedre i denne historien.

Dermed, midt oppe i bisarre, uforklarlige hendelser blir forhold satt på prøve, og hver og en må selv ta stilling til hvordan de skal reagere ovenfor ondskap, både av den grøssende overnaturlige typen og den mer realistiske ondskapen som foregår i mellommenneskelige forhold. 

Jeg likte boken svært godt, og er den første jeg ha lest av Chuck (Charles David) Wendig. Han er en amerikansk forfatter som er kjent for sin blogg Terribleminds, og har skrevet Star Wars trilogien Aftermath som jeg godt kan tenke meg å lese. Det samme med Wanderers, en post-apokalyptisk serie som høres spennende ut! Men altså, jeg synes Wendig har snekret sammen et godt plot med The Book of Accidents. Nå har jeg lagt vekt på romanes mellommenneskelige forhold, men helheten Wendig har flettet dette sammen med det skrekkinngytende er verdt oppmerksomhet.

Litt fra baksideteksten: 

[...]

Because Nate was a child being abused by his father, and has never told his family. Because Maddie was a little girl who saw something she shouldn't have. Because something sinister, something hungry, walks in the tunnels and the mountains and the coal mines of this town in rural Pennsylvania...

And now, what happened all those years ago is happening again, and this time, it is happening to Oliver. When he meets a strange boy with secrets of his own and a taste for dark magic, he has no idea that what comes next will put his family at the heart of a battle of good versus evil.

Høres det ikke spennende ut! Det tar litt tid å se den røde tråden, men Wendig har som sagt gjort det bra. Litt etter litt får leseren kjennskap til de bakenforliggende hendelsene for de merkelige tingene som familien opplever. Frempekene gir etter hvert mening, og leseren holdes i spenning fra perm til perm - en skikkelig pageturner med andre ord. Jeg kunne nok ønsket å komme litt nærmere inn på karakterene, men da ville boken blitt enda lengre, og 530 sider holder selv om den er lettlest. Boken har jeg lest sammen med Ina. Vi har lest en del bøker sammen nå, det er alltid interessant å prate underveis om boken, men denne gangen har vi ikke oppdatert hverandre så mye og jeg er nysgjerrig på hva hun skriver om The Book of Accidents.

The Book of Accidents av Chuck Wendig
Del Rey Books, 2021
Engelsk
530 sider
Innbundet, kjøpt

Mitt menneske ~ Herbjørg Wassmo

Mitt menneske er en oppfølger til romanen Det sjuende møte (2000), noe jeg ikke ble jeg ikke klar over før boken var ferdiglest. Det står for så vidt i baksideteksten at den er en frittstående oppfølger, men står godt alene (jeg opplevde ikke at jeg gikk glipp av noe).

Forlagets omtale av boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske på fjellet.

Jeg likte denne boken godt, og synes jeg fant tilbake til Wassmo slik jeg leste Dina-trilogien. Handlingen spenner over tidsrommet 1984-2019, og gjennom romanen veksler Gorm og Rut som fortellerstemme. Nå som de har funnet hverandre igjen, skriver han i notatboken sin, den han tyr til for å sortere tankene; "For hun er hans menneske. Ikke for at han skal eie henne. Men for at han skal møte henne med kjærlighet." Og det er jo nydelig, å elske noen betingelsesløst. Men klarer de å håndtere dette største av alt, gjennom alle problemene som dukker opp?

Wassmo har sagt at det var mannen, hennes menneske, som utfordret henne til å skrive om å møte mennesket i sitt liv og å tørre å skrive om det som kan blir banalt - "for kjærligheten er jo banal for alle andre enn de det gjelder". Wassmos fortellerkunst gjør lesingen både spennende og interessant, og hun skriver om vanlige liv. Kjærligheten er ikke banal, men noe vakkert som skjer mellom to mennesker. Om Rut sitt nye, frie liv som hun undrer på om hun har kompetanse for å klare. Gorm som innser at han må ta tak i sjelelivet sitt. Begge har mye bagasje med inn i forholdet, og det er mye som går dem imot. Likevel klarer de å holde fast. På kjærligheten, og på søken etter en dypere personlig mening. For det er ikke utelukkende forholdet deres boken handler om, men like mye Gorm og Rut som individer og deres individuelle utvikling. Kunst har en sentral rolle, der Rut er maler, og Gorm utdanner seg innen litteraturvitenskap og blir forfatter. Wassmo har lagt inn mange referanser til både billedkunst og litteratur, og Gorms lesing av Trolldomsfjellet går igjen som en rød tråd i hans utvikling. 

Selv om forutsetningene deres kan virke ulike, har Wassmo lagt til rette for at det skal være enklere for dem å holde fast. Som Marta Norheim sier, hjelper det at hun har gjort karakterene symmetriske. Særlig det at begge har skyldfølelse for et søsken som døde, de har barn de ikke har fulgt opp, de sliter med dårlige relasjoner til enkelte i familien, og begge er kunstnere. Men absolutt en troverdig roman som skildrer livets turbulens, og Wassmo klarer å få frem at kjærligheten er verdt å ta var på til tross for problemer og dramatiske hendelser. Om det å satse på det mennesket du vil ha nær. 

Virkeligheten finnes i menneskesinnet, og ingen andre steder.

George Orwell, 1984

(sitat i starten av boken)

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo
Gyldendal, 2021
Norsk
464 sider
Innbundet, kjøpt

Den motvillige fundamentalist ~ Mohsin Hamid

Den motvillige fundamentalist valgte jeg til Lesesirkelen 1001 bøker for Asia-kategorien. I boken tar Mohsin Hamid opp viktige spørsmål spørsmål som er like aktuelle i dag som da den ble publisert i 2007. Boken er en lang monolog, noe som er ganske spesielt. Det fungerer greit nok, men blir til tider litt masete. Noe som gjør enetalen bra, er at Changez får frem sin historie uten innvendinger, samt utviklingen fra å være svært vestlig orientert til å søke sin identitet og tilhørighet langt fra den amerikanske drømmen. 

Monologen foregår ved et kafebord i Lahore, hvor Changez sitter sammen med en amerikaner som er tydelig utilpass og urolig. Han forteller om sin tid i Amerika og hvordan han levde immigrantenes drøm. Med toppkarakterer fra Princeton fikk han jobb i et firma som drev med finansanalyse. Han blir forelsket i en rik amerikansk jente, og blir introdusert til Manhattan-sosieteten som gir ham assosiasjoner til posisjonen hans egen familie hadde i Lahore. Han stiger fort i gradene på jobben og alt ligger til rette for en strålende fremtid som new-yorker. Så skjer 9/11, og livet tar en ny vending. Etter hvert som hans person blir mistenkeliggjort i ulike settinger blant annet på grunn av hudfargen, og det at USA startet krigen i Afghanistan, gjorde ham rasende og satte følelsene i sving. Han oppdaget noe ved seg selv, nemlig at han ble "fanget av symbolikken" i det som skjedde 9/11 og det at noen faktisk hadde "brakt Amerika i kne." Dette er noe han tenker mye på, og gjør at han vender seg fra sin personlige amerikanske drøm, ser den smuldre opp.

Den motvillige fundamentalist gir et innblikk i hva som kan føre til at et menneske vender seg mot fundamentalisme. Den type fundamentalisme som den vestlige verden frykter og tenker på som lenker i det at den er frihetsberøvende og en fiende av den frie tanken. Boken stiller også spørsmål ved hva fundamentalisme er, og at den kan opptre i ulike former. Teksten er lettlest og fungerer godt, krydret med humor og ironi, men akkurat denne monolog-teknikken likte jeg ikke. Det ble for kunstig og ga for lite driv til historien. Og selv om tankene til Changez gir innblikk i et menneskets endring, blir jeg som leser ikke godt nok kjent med karakteren til å sympatisere med ham der han finner "en troskap og tilhørighet som er mer fundamental enn penger og makt, og kanskje også kjærlighet."

Den motvillige fundamentalist av Mohsin Hamid
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist, 2007
Cappelen Damm, 2007 (denne utgave, 2013)
Oversatt av Mona Lange
Norsk
160 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Den hvite byen ~ Karolina Ramqvist

Den hvite byen er en frittstående oppfølger av Kjæresten, som jeg leste for en stund siden. Nå er det elegante, moderne, alltid rene huset med utsøkt interiørdesign mørkt og dystert. Og skittent. Hele atmosfæren er mørk og dyster, den siver ut og omslutter meg allerede fra første side. Ramqvist bruker slutten av vinteren til å beskriver både Karins sinnstilstand og hvordan livet hennes har tatt en ny vending. Hun har nå en baby å ta hånd om, og jeg skjønner at John ikke lengre er til stede, at han ikke deltar i Karin og barnets hverdag. Himmelen er grå, snø og is kaster mørke skygger rundt huset. Inne er det dimt, kaldt og skittent.

 

Slik har det vært lenge, og Karin enser knapt om det er dag eller natt. Hun tar hånd om barnet, det får mat og nærhet, men hun er likevel ikke helt til stede. Namsmannen er etter henne, hun kommer til å miste alt. Hun er ikke lengre kjæresten til John. Og det er ingen hjelp å få. 

Hun lurte på om kroppen kunne fortsette å produsere brystmelk etter at man var død. Hvis det skulle skje henne noe, at hun skulle sette noe i halsen og bli kvalt, eller at et blodkar skulle briste i hjernen, eller om noen skulle komme inn her og rydde henne av veien en gang for alle, da ville det antagelig ta lang tid før noen begynte å savne henne. Men vis hun hadde nok melk i brystene, ville Dream ha en mulighet til å overleve likevel, til noen kom, tenkte hun (s. 27).

Den røde tråden fra Kjæresten, nemlig spørsmålet om hva feminisme handler om, er ikke uttalt i klartekst på samme måte. Men Karins valg bølger uansett mellom linjene, den alvorstunge stemningen vibrerer gjennom hele boken i sterk kontrast til det lyse og lette fra første bok. Det er interessant å få et innblikk i Stockholms gangstermiljø, sett fra kjærestens perspektiv. Hun visste hva hun involverte seg i, men ikke hvordan det ville bli. 

Som Bjørnekvinnen er skrivemåten personlig og nær, det er det som gjør at atmosfæren kryper under huden på meg. Jeg likte disse to bøkene skikkelig godt! Hvordan Ramqvist bygger historien opp er virkelig strålende gjort. Finnes det er lyspunkt i den mørke tilværelsen? Karin ønsker å gjøre det hun kan for å ta vare på barnet, og som leser følger jeg den røde tråden helt til siste side. Og jeg simpelthen fryder meg over slutten!

Den hvite byen ble nominert til Sveriges Radios romanpris. 
Ramqvist mottok Vi:s litteraturpris, og PO Enquist-prisen romanen i 2015.

Den hvite byen av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Den vita staden, 2015
Gyldendal, 2016
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
172 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Kjæresten ~ Karolina Ramqvist

Etter å ha lest Bjørnekvinnen, nevnte Ingun at Den hvite byen var verdt å lese. På biblioteket oppdaget jeg at boken er en frittstående oppfølger av Kjæresten (2009), og da ville jeg lese den først. Denne boken handler nettopp om det; å være kjæresten til en mann. Karin er kjæresten til John, en kriminell mann som kjøper et hus til henne hvor hun nærmest blir innestengt. Ikke at det er et krav, mer som en uuttalt forventning. Hun tenker umiddelbart på Karen Hill, som stadig dukker opp i tankene hennes og trekker paralleller til sitt eget liv. 

Handlingen utspilles over noen få dager der Karin går hjemme og venter på at John skal komme hjem fra jobb. Boken er lettlest, men med en ubehagelig og rå stemning som sitter lenge i. Beskrivelsene av det elegante og moderne huset hvor alt er nyvasket til enhver tid, alt er perfekt, også Karin. Hennes ambisjoner forsvant da hun møtte John, hun ville bare være kjæresten hans. Han er en type som får ting gjort og som ingen svikter. Hun har brutt med familie og venner, nå er det kun kjærestene til Johns gangstervenner hun har kontakt med. Moren skammer seg over valgene hennes, av at hun blir forsørget av en mann. Moren er feminist, og Karin spør retorisk, "Men mor, handlet ikke feminismen om å gjøre det man vil?" Her er den røde tråden, og gjennomgående i romanen er at Karins tanker stadig kretser omkring valget hun har gjort.

Når han er borte, er hun desperat etter livstegn. Han ville ta seg av henne, sa han, men "et eller annet sted i kjernen av å få det man alltid har hatt lyst på, var det en tomhet." Hun går rundt i huset, ligger seg på hans side i sengen, går inn på badet hans, har på seg t-skjorten hans - hun prøver å ikke tenke, men tankene kommer, de lar seg ikke tvinge så lett vekk. Den røde tråden er således synlig, i det at hun selv har valgt dette livet, hun får alt penger kan kjøpe, men likevel ønsker hun seg noe annet. Eller rettere sagt, hun ønsker at de to skal kunne leve et såkalt normalt liv. 

Måten Ramqvist skriver på gjør at Karins ørkesløse vandring i huset kommer under huden. Karins tanker og hva hun føler ovenfor sine egne valg - det kommer så tett på og gjør noe med meg som leser. Den røde tråden handler om hvilke valg vi tar, og hvordan leve med dem. Spørsmål dukker opp, som må vi forsvare våre valg? For hvem? Handler feminisme om å gjøre hva man vil? Hvem skal definere hva som er greit? Karin har aldri turt å gjøre det hun vil før hun møtte John, men når hun først gjør det, passer det ikke. Noe hun mener er hyklersk da feministene sier "vær deg selv, ta for deg og gjør det du vil - men du må gjøre det på vår måte."

Likevel trenger tanken frem om at dette ikke er bra for henne, at tomheten hun kjenner på er et signal på at hun må tenke seg om. Anbefales! 

Kjæresten av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Flickvännen, 2009
Gyldendal, 2010
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
264 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

H(A)PPY ~ Nicola Barker

 

Mitt valg i Lesesirkelen 1001 bøker for kategorien Bok utgitt mellom 1961 og listens ende ble H(A)PPY av Nicola Barker. En fascinerende historie!

-------------------------------------

Imagine a perfect world where everything is known, where everything is open, where there can be no doubt, no hatred, no poverty, no greed. Imagine a System which both nurtures and protects. A Community which nourishes and sustains. An infinite world. A world without sickness, without death. A world without God. A world without fear.

Could you...might you be happy there?

H(A)PPY is a post-post apocalyptic Alice in Wonderland, a story which tells itself and then consumes itself. It's a place where language glows, where words buzz and sparkle and finally implode. It's a novel which twists and writhes with all the terrifying precision of a tiny fish in an Escher lithograph – a book where the mere telling of a story is the end of certainty.

-------------------------------------

Jeg hadde kun lest baksideteksten da jeg startet på boken, og syntes den virket tankevekkende. Allerede fra første side ble jeg raskt sugd inn i handlingen om Mira A. Dette er hennes fortelling, hennes narrativ. I en postapokalyptisk fremtid har Mira A tilpasset seg den nye verden hvor alle skapninger er likeverdige. Hun forteller om The New Path, og det høres forlokkende ut. Tenk på en tilstand hvor vi kan starte på nytt, en helt ny verden hvor alt er mulig! Etter hvert blir det mer som et mantra. For i denne perfekte verden er det ikke rom for individualitet eller egne tanker. Det er egoistisk og vil skade det fellesskapet som er bygget opp rundt The Young, de som skal ta den nye verden videre. Selv om de blir oppmuntret til egne valg, vet de likevel hva som forventes og da blir valgene deretter. Og fremfor alt er det forbudt å fortelle historier.

Could you...might you be happy there?

Vi skjønner at boken ikke handler om å være lykkelig i dette samfunnet, i alle fall ikke hvis man begynner å stille spørsmål og lager seg narrativer. Det gjør Mira A. Et narrativ om seg selv, om den verden hun lever i. Og da går det galt. Det er nemlig nuet som er viktig, og for så vidt fremtiden for at Systemet skal bestå, det som har vært er det for all del ønskelig å holde i fortiden. Måten Barker bygget opp romanen, sammen med skrivestilen, gjør den utrolig spennende. Typografien bidrar til å holde på atmosfæren ved at den hele tiden viser sinnstilstanden til Mira A, slik den vises for henne fra sin personlige graf. Språk og musikk understreker stemningen. Særlig begeistret er jeg for språket. Historien i seg selv er kanskje ikke det mest interessante, men språket gjør at spenningene i plottet løfter det jeg tenker er budskapet. For hva vil forfatteren med denne boken? Innimellom kan jeg ikke la være å tenke på at det er noe satirisk ved den, nettopp på grunn av hvordan hun legger vekt på ord og språk. Og i disse dager med en pågående krig som gir et gufs av tankefrihet i lenker, uten sammenligning for øvrig, blir H(A)PPY en uhyggelig, men absolutt tankevekkende og interessant roman!

Nicola Barker ble født i Cambridgeshire, England 1966. Hun tilbrakte deler av oppveksten i Sør-Afrika. Hun har skrevet flere romaner og noveller, og har mottatt flere priser. H(A)PPY vant Goldsmiths-prisen i 2017 og kom på langlisten for Women's Prize for Fiction i 2018.

H(A)PPY av Nicola Barker

Penguin, 2017
Engelsk
284 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Jacob's Room ~ Virginia Woolf

Jacob's Room (1922) er Virginia Woolfs tredje roman, etter The Voyage Out (1915) og Night and Day (1919), og det er med denne at hun for alvor startet med teknikken og skrivemåten som videre med Mrs. Dalloway (1925) viser at hun var med på å fornye romanens form. På grunn av det eksperimentelle, som kom til å prege hennes senere arbeider, i Jacob's Room er den ansett som en viktig modernistisk tekst.

Boken er annerledes enn det jeg hadde sett for meg, mest fordi jeg antok at Jacobs historie ble fremstilt fra hans perspektiv. Men det er gjennom andre at karakteren Jacob trer frem, og det sånn sett flere fortellinger. Det har selvsagt vært skrevet mye om Virginia Woolf, og jeg har blitt virkelig glad bøkene hennes. Etter å ha lest Til Fyret, Orlando, The Waves, Mrs Dalloway, essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, og ikke minst Anka Ryall sin bok om forfatterskapet; Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, var det nå å ta for meg Jacob's Room.

Boken har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker i kategorien kvinnelig forfatter. Den åpner med at Betty Flanders er på stranden i Cornwall med sine barn, lille John, Jacob og Archer. Hun har vært enke i to år, og det er mye for henne uten hjelp av mannen. Helt fra starten er bevissthetsstrømmen tydelig, selv om romanen også har mange passasjer med direkte tale og beskrivelser. Betty har mye å tenke på, og selv om hun er sammen med barna, er hun mentalt fraværende. Romanen drives fremover i tid, men hovedkarakteren får vi ikke vite mye om. Ikke direkte, han er på en måte hele tiden i bakgrunnen. Woolf maler med pennen, og gir beskrivelser av personer nær ham, og personer som tilfeldig dukker opp. Landskapsbeskrivelsene er også nydelige, og på ingen måte klisjeaktige, men på Woolfs særegne måte. Slik følger vi livet til Jacob, fra han vokser opp, utdanner seg ved Cambridge, og til slutt hans brå død i krigen. Den første verdenskrig hører vi lite om, og avslutningsvis ved at moren går gjennom hans rotete rom, men den er der som et mørkt, ullent bakteppe.

Jacob's Room er ikke den boken av Woolf jeg har likt best, men ved å ha lest den, kan jeg se utviklingen til de neste romanene, fra svakt eksperimenterende til virkelig å bruke stream of consciousness som metode. Og det er spennende! Det kan også være krevende, for selv om denne boken er kort må man følge med hele tiden, og det er alltid en del mellom linjene. Den fraviker fra en vanlig oppbygging av plot eller en tradisjonell måte å fortelle en historie, så hva boken handler om blir ikke like enkelt å få tak på. Et annet viktig punkt er hva forfatteren vil med boken. Da jeg leste, kjente jeg på menneskenes strev med å få endene til å møtes, ensomhet og sorg, og det å finne en mening i tilværelsen. Alle har sitt, og det kan være en frustrerende, men også givende reise. I dette tilfellet fikk ikke Jacob oppleve voksenlivet, eller utfordringene menneskene rundt ham hadde, og hvordan det kunne være å finne ut av det. Alt dette skriver Woolf så utrolig godt om, selv den minste trivialitet blir interessant, jeg anbefaler virkelig å lese bøkene hennes!

 

Jacob's Room av Virginia Woolf

Utgitt første gang, 1922

Bibliotech Press, 2018

Engelsk
160 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Gjør meg levende igjen ~ Kerstin Ekman

 

Gjør meg levende igjen er en temmelig kompleks bok, og slett ikke enkel å skrive om. Det er så mye i denne teksten, og det er vanskelig å si akkurat hva den handler om. 

Den aldrende Oda har for mange år siden opprettet en samtalegruppe med noen andre kvinner som alle er ganske ulike både i alder og bakgrunn. Den yngste, Sigge, er litteraturstudent, Ruth jobber på sosialkontoret, og det er Sylvia, Blenda, Kajan og Ulla.

I romanen har Ekman skapt et intertekstuelt forbindelse til Eyvind Johnsons Krilontrilogi fra 1940-tallet, en motstandsroman som han skrev under krigen som protest mot unnfallenhet og den svenske nøytralitetspolitikken, og er en sterk kritikk mot nazisme og fascisme. Selv om jeg ikke har lest denne, får jeg godt nok innblikk i hva det er som driver kvinnene, da spesielt Oda, til å insistere på at samtale er viktig fordi det kan endre tingenes tilstand. Hennes elskede Johan, som døde for mange år siden, trodde på resonnementet, den fornuftige samtalen. Han var med i en samtalegruppe, og deres diskusjonsmønster fører Oda sammen med de andre kvinnene videre (eller er det Johnsons?). Den gangen var bakteppet den andre verdenskrig, nå er det borgerkrigen i Jugoslavia som får tankene om det frie ordet til å blusse opp igjen. Men hjelper det egentlig å snakke om det, blir det noen endring? Baksideteksten sier at gamle idealer som solidaritet, ytringsfrihet, toleranse, forsvinner bak dataskjermene i det moderne IT-samfunnet og erstattes av mer raffinerte former for umenneskeliggjøring, vold og undertrykking. Og hvordan kan man bli hel som menneske under slike forhold?  

 

Parallelt fortelles historien om Mariella som leter etter sin forsvunne storesøster, Rosemarie. Nettopp som et eksempel på tidens kynisme. De syv kvinnene har alle sitt å slite med, gjennom samtalene og det som skjer med dem selv og rundt dem må de revurdere, ta frem og kjenne på glemte og nye følelser og tanker. Kvinnene representerer ulike verdener som får nye betydninger. Det er ingen absolutte sannheter eller endelige løsninger. Til slutt møtes de parallelle fortellingene.

Jeg leste denne tykke boken ganske raskt, for en fortellerkunst! Slik Ekman bruker språket er fascinerende og gjorde at jeg ble slukt inn i handlingen på en medrivende måte. Og akkurat i disse dager er ideen om demokratiet og den frie tankeutvekslingen et tankekors. "Vi får inte glömma! Remember! N’oubliez pas! Glem det ikke! Kom ihåg!" (s. 554), som kvinnene leser leser fra Eyvind Johnsons Krilon själv (les det her). Jeg leste et sted at Gjør meg levende igjen aktualiserer budskapet fra Krilontrilogien om den faste troen på menneskets godhet og nødvendigheten av å stå opp for humanismen og moralen. Men mest av alt er det interessant å lese om hvordan kvinnene finner noe i seg slev, og i hverandre sammen de kan enes om og som setter tankene deres i perspektiv. 

Baksideteksten sier også noe om tittelen, at den "henspiller på Didos sørgesang over Æneas i Purcells opera av samme navn. Re-member me lyder teksten der: Gjør meg hel. For kvinnene i Odas diskusjonsklubb gjelder det nettopp å gjøre livet til et hele. I skildringen av deres forsøk på å finne fotfeste i sin samtid nøster kriminalforfatteren, kvinneforfatteren og sivilisasjonskritikeren Kerstin Ekman på mesterlig vis opp de viktigste trådene i sitt forfatterskap."

Gjør meg levende igjen av Kerstin Ekman
Originaltittel: Gör mig levande igen, 1996

Aschehougl, 1997
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
573 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Wide Sargasso Sea ~ Jean Rhys

Wide Sargasso Sea er skrevet som en oppfølger til Jane Eyre, noe som er direkte årsak til at jeg la meg denne boken på minnet for mange år siden. Nå har jeg endelig lest den, og da sammen med Ina som har bokbloggen I Bokhylla. Vi har litt ulik oppfatning av boken, dels fordi Ina ikke har lest Jane Eyre, og dermed gikk glipp av den meningsfulle intertekstualiteten hvor dialogen mellom de to romanene gir interessante krysninger. Likevel, boken er i tre deler, og de to første gir ingen direkte koblinger til den nevnte teksten, men det er jo absolutt et pluss å ha lest Brontës kjente roman. Inas anmeldelse finner du her.

Handlingen i Wide Sargasso Sea er lagt til tiden før Jane forelsker seg i Edward Rochester, på øyen Dominica i Karibia, hvor Jean Rhys ble født i 1890 (hun døde i Exeter i Storbritannia i 1979). I Jane Eyre skriver Charlotte om det å kunne skape et liv for seg selv som kvinne, å være selvstendig uavhengig av ekteskap og samfunnets krav. Dette tar også Rhys opp i Wide Sargasso Sea, hvor hun poengterer den skjeve maktbalansen mellom menn og kvinner i ekteskapet. Hun skriver også om tema som rase, karibisk historie, slaveri og kolonialisme. 

Introduksjonen forteller at Sargassohavet er et vanskelig område å navigere i, lik situasjonen for romanes karakterer. I dette farvannet skal hovedkarakteren, Antoinette, bevege seg i. Det er for det meste fra hennes perspektiv romanen blir fortalt, men også ektemannens etter at hun giftet seg. Hans navn nevnes ikke, men ut fra hans forbindelser forstås det at han er den mannen Jane forelsker seg i senere, og dessuten nevnes Thornfield Hall mot slutten. Vi følger Antoinette gjennom oppveksten og frem til hun dør, og det spesielle med å lese boken er at jeg vet hva som skjer med henne. Gjennom det hun opplever og situasjonen hun er i, kan jeg se og forstå hva som fører henne frem til å bli The Madwoman in the Attic. I Jane Eyre representerer The Madwoman in the attic det gotiske elementet, mens i Wide Sargasso Sea kommer det mer indirekte til uttrykk ved at det skjulte aldri blir fullt avslørt. Og nettopp dette aspektet gjør romanen så utrolig spennende og interessant! Det at den mentalt syke, innesperret på et loft, får en stemme, opplevelser, følelser og rom for handling og virke. Boken anbefales varmt, spesielt for kvaliteten dens av menneskelig innsikt og hvordan Rhys belyser kvinners kamp for en selvstendig tilværelse.

Jean Rhys (født Ella Gwendolen Rees Williams) var en britisk forfatter, født på Dominica i Karibia. Hun er best kjent for Wide Sagrasso Sea, men har skrevet flere romaner og noveller. Hun debuterte med novellesamlingen The Left Bank i 1927, og er også kjent for romanene Voyage in the Dark (1934), Good Morning, Midnight (1939).

Wide Sargasso Sea av Jean Rhys
Penguin Classics, 1997
Utgitt første gang, 1966
Engelsk
151 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Jente, 1983 ~ Linn Ullmann

 

Første bok som jeg har lest av Linn Ullmann, og jeg kommer utvilsomt til å lese noen av de andre romanene hennes. Jeg likte skrivestilen, hvordan hun får meg engasjert i denne historien, for "gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig" (s. 75-76).

Karin er seksten år og bor i New York sammen med sin mor. Hun skulker skolen, drikker seg full, og er i det hele tatt på søken etter sin egen identitet, sin vei. Hun treffer en motefotograf som inviterer henne til Paris for å bli modell. Han er førtifire, de har sex, han tar bilder av henne, men hva mer har de sammen? Som voksen prøver Karin å finne ut av minnene sine, og å forstå den unge jenten.

Linn Ullmann skriver om sin egen opplevelse den gangen i 1983, hun sier selv at "historien har hengt over meg" og at hun "har prøvd å skrive denne boken siden [hun] begynte som forfatter i 1998". Jente, 1983 er tenkt som del av en trilogi, hvor De urolige (2015) er den første. Her er det ett hovedtema i hver bok; minner, begjær og raseri.

Det kan argumenteres for at selvbiografiske bøker som dette er unødvendige, i alle fall for offentligheten. Ville boken blitt like godt mottatt om det var jeg som hadde skrevet den? Retorisk, kanskje, men like fullt et betimelig spørsmål. Når vi skal fortelle historiene om våre liv er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på. Vi husker så forskjellig, og dermed blir minnene ulike. Ullmann er opptatt av hukommelse, men sier at glemselen er vel så viktig fordi den åpner for forestillingsevnen. En klisterhjerne har ikke rom for diktning, da kan man ikke forestille seg hva som skjedde eller hva som kan ha skjedd. 

Når jeg skriver i notatboken min, vet jeg at det ikke skal publiseres og jeg trenger ikke å forme det, selv om det er en fin øvelse å gi erfaringene og tankene form. Men det er positivt at forfattere deler sine opplevelser og hvordan det har påvirket livene deres. En jeg snakket med om Jente, 1983, stilte spørsmålet: trenger vi virkelig bøker som dette, som graver i fortiden og utleverer både seg selv og andre? Ja, sa jeg, det trenger vi. For det er fint å vite at andre også går rundt med opplevelser de ikke blir ferdig med, som har vært med på å forme dem som mennesker, selv om disse opplevelsene ikke er sensasjonelle eller unike. Men for personen selv er de unike og de har betydning for forståelse av en selv. Og Linn Ullmann har en gripende skrivemåte, det er besettende og tankevekkende. 

Så ja, jeg vil absolutt anbefale denne boken, for akkurat som med Arv og miljø, kan det handle om å bli fri. Å forstå, akseptere og tilgi seg selv, og på den måten frigjøre seg.

Jente, 1983 av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2021
Norsk
261 sider
Innbundet, kjøpt