Det tok heldigvis ikke mange minuttene før en hyggelig dame kom og låste opp slik at vi kunne gå inn og se utstillingen. Hun fortalte oss litt om kunstneren og om selve utstillingen, for eksempel det at den er satt opp som en installasjon fordi Hølbakken ønsket å synliggjøre et valg man har; å gå inn i rommet eller stå utenfor. Det at installasjonen er ordnet i en sirkel sa hun var fordi han ville vise noe om tid, at tiden ikke nødvendigvis er lineær med en begynnelse og en slutt, men at alt henger sammen og dermed berører både fortid, nåtid og fremtid hverandre. Hun fortalte også en del om galleriet og vi var svært takknemlige for informasjonen.
Alle maleriene er selvportretter hvor kunstneren har satt seg inn i roller han til daglig ikke alltid er bekvem med å vise frem, eller ønsker å vedkjenne seg. Intensjonen er å vise det ikke alltid like tydelige skillet mellom fasade og innhold. For meg er maling en fascinerende måte å uttrykke seg på og dermed kunne bevisstgjøre opplevelser og følelser - ja jeg kommer i tanker om barn og maling, barn og kunst, ettersom det er mitt felt for tiden og hvor viktig det er at de får uttrykke seg uten at noen skal fortelle dem hva de skal lage!
På bloggen sin skrev han på åpningsdagen at utstillingen er ganske personlig og at han ikke bare skal bedømmes som kunstner, men kanskje også som menneske. "Som mennesker blir vi alle vurdert og klassifisert, hele tiden, ut i fra innhold og fasade, hva vi gjør og hva vi ikke gjør, hva vi viser og hva vi skjuler, og det er det utstillingen min inviterer til: Se meg, og se samtidig deg selv".
Denne utstillingen anbefales hvis du er i nærheten av Bergen!
