Bøker og bokhyller: februar

Bokhyllen min fylles opp av bøker jeg ikke har tid til å lese. Denne måneden supplert med En callgirls intime betroelser som jeg fikk til morsdagen. Av Heidi fikk jeg tilsendt Stryk meg over håret og i lesesirkel 1001 bøker kom mars-boken på tirsdag, onsdag kom april-boken og juni-boken har jeg også kjøpt.

Attpåtil har jeg bestilt The Great Gatsby, Grense Jakobselv og De krenkede. Sånn går det når bokklubben sender meg gavekort og tilbud om gratis bok. På mobilen har jeg nå tre bøker, og ennå har jeg planer om flere bokkjøp. Og jeg har tross alt holdt meg unna mammutsalget.

Like fort som bokhyllen fylles opp tømmes den. Ja, ikke sånn å forstå at bøkene på uforklarlig vis forsvinner i løse luften, men sekstenåringen har fått seg ny hylle på rommet og dermed også den idé at den trenger bøker. Mange bøker. Så da jeg skulle lete etter en bok i dag, syntes jeg den overfylte bokhyllen min hadde minket betraktelig med antall bøker. Hun innrømmet sin tidvise innhenting av lesestoff, men det er greit. Hun leser, jeg leser, og så lenge bøkene er i huset er jeg fornøyd.

For å komme til poenget så slipper jeg ihvertfall å lure på hva jeg skal lese når jeg blir ferdig med Jane Eyre :)

Cosmos fra hagen, sommer 2012

Smakebit på søndag [jane eyre]

Bildet er tatt fra Lille Lungegårdsvannet i Bergen. 

Husbonden og jeg var i går ettermiddag på vei til å se Anna Karenina på kino. 

En fantastisk filmopplevelse!

Sist jeg skrev om Jane Eyre var det fra kapittel 16, nå skal jeg begynne på 25. Overraskende at smålesing innimellom alt annet kan føre til fremdrift i en roman slik! Og det uten at jeg mister tråden. Denne månedens lesesirkelbok bød på vansker, det var rett og slett mye mer fristende å lese Jane Eyre i ledige stunder. Det vil si, jeg brukte morgenene før skole eller jobb til å lese Storm i juni. Andre stunder ble viet Jane Eyre. Uansett - jeg skulle startet ha på den neste boken i lesesirkelen, men den er ikke kommet ennå. Til postkassen altså :)

Men å! For en roman! Smakebiten er tatt ut fra en sammenheng hvor Jane svarer fornuftig, men samtidig emosjonelt på Mr Rochesters frieri. Det er med sine betraktninger om Miss Blanche Ingram som hans kone hun svarer, og med sine følelser som hun nekter å slippe fri.

"Do you think, because I am poor, obscure, plain, and little, I am soulless and heartless? You think wrong!"

s. 361

Etter en del snakk sier Jane at hans brud (Miss Ingram) står mellom dem, og han sier:

"My bride is here," he said, again drawing me to him, "because my equal is here, and my likeness. Jane, will you marry me?"

s. 363

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt

Storm i juni ~ Irène Némirovsky

Irène Némirovsky er best kjent for den posthumt utgitte romanen Suite Française, utgitt på norsk under tittelen Storm i juni, som beskriver hvordan folk i Frankrike opplevde okkupasjonen fra 4. juni 1940 og 1. juli 1941.

Som jeg har nevnt tidligere utgjør forordet i boken en historie i seg selv og som gjorde lesingen av boken spesielt dramatisk. Det handler om Irène Némirovskys liv og da hun i 1941 begynte å skrive på en roman som skulle skildre livene i Paris den måneden Frankrike ble invadert av Tyskland. Hun var allerede en suksessfull forfatter bosatt i Paris og hadde planlagt en serie på fem bøker, men kun Storm i juni og Dolce ble ferdig før hun ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun døde i 1942. Manuskriptet fikk hun gjemt unna i en koffert, som de to døtrene fikk berget. Først på 1970-tallet leste de morens manuskript og den eldste datteren, Denise Epstein, brukte mange år på å maskinskrive notatene og senere lagret på en datamaskin. Søstrene besluttet så å få boken utgitt, i Frankrike kom den ut i 2004, og på norsk ble den utgitt i 2006.

Familien Némirovsky flyktet fra den russiske revolusjonen i 1918 da Irène var tenåring. I Frankrike ble hun en anerkjent forfatter, men var nødt til å flykte fra Paris sammen med mann og barn til en landsby da landet ble okkupert.

I forordet får jeg vite at Irène Némirovsky tviler på at hun får fullført sitt store verk, og 3. juni 1942 skriver hun testamente og instrukser for barnas formynder. Hun har en fornemmelse om at hun ikke kommer til å overleve krigen, og skriver notater som hun kaller Notater om Frankrikes tilstand, samtidig som hun holder på med Storm i juni.

11. juli skriver hun til forlagsredaktøren: "Kjære venn [...] tenk på meg. Jeg har skrevet mye. Jeg går ut fra at det kommer til å bli posthume verk, men det får tiden til å gå." To dager etter blir hun arrestert.

Utgivelsen av romanen har sin egen historie: Formynderen flyktet med de to døtrene, og hadde med seg en koffert med fotografier, familiepapirer og det siste manuskriptet som var skrevet med små bokstaver for å spare på blekk og papir under krigen. I dette siste verket hadde Irène "trukket opp et nådeløst portrett av det veike, beseirede og okkuperte Frankrike". Et øyeblikksfoto av Frankrike og franskmennene, som Myriam Anissimov skriver i forordet.

Det er altså med dette som bakteppe at jeg leser romanen. Leser om menneskene som flykter fra Paris i Storm i juni, fra alle samfunnslag og hvordan krigen og Frankrikes sammenbrudd virker på dem. Dolce skildrer livet i en okkupert landsby, med fokus på enkeltskjebner. En tanke jeg noterte ned etter de to første innledende kapitlene samt forordet, er at jeg glad for at jeg bestemte meg for å være med på lesesirkelen. Det spørs om jeg hadde lest denne boken ellers, men likevel så jeg frem til å bli ferdig med den, starten var treg og det ble ikke bedre før i annen del. Og selv der kommer jeg ikke skikkelig innpå personene.

De to delene kan leses hver for seg, men etter å ha lest notatene fra notisboken til Irène Némirovsky skjønner jeg at Storm i juni kun er innledningen til et større verk. Delene henger sammen og karakterene skal være bindeleddet. I denne sammenheng trer de to bindene bedre frem, og jeg forestiller meg at å lese resten ville gitt en helt annen leseopplevelse.

"Det som knytter alle disse menneskene sammen, er tross alt tiden, utelukkende tiden. Er det nok? Jeg mener: Merker man dette båndet tilstrekkelig sterkt?"

- Fra notisboken, 24. april 1942

"Jeg tror at det som gir Krig og fred den vidden Forster snakker om, ganske enkelt er det faktum at boken i Tolstojs tanker bare var et første bind, som skulle etterfølges av Dekabristene. Det han gjorde ubevisst (kanskje, for jeg er naturligvis ikke sikker, jeg bare forestiller meg det) - nå ja, det har gjorde bevisst eller ubevisst, er svært viktig i en bok som Storm, og så videre. Selv om enkelte personer kommer frem til en konklusjon  må selve boken gi inntrykk av bare å være en episode...slik vår epoke i virkeligheten er, i likhet med alle epoker, naturligvis."

- Fra notisboken, 3. juli 1942

Det siste hun skriver er notater til tredje bind, Fangenskap: "Furutrærne rundt meg. Jeg sitter på den blå genseren min, midt i et hav av gjennombløtt og råttent løv etter nattens uvær, som på en flåte, med bena under meg. I vesken har jeg 2. bind av Anna Karenina, K.M.s dagbok og en appelsin.

[...] Det viktigste her, og det mest interessante, er følgende: Historiske og revolusjonære fakta, og så videre, må bare berøres lett, mens det som skal utdypes, er dagliglivet, følelseslivet og først og fremst den komedien dette utgjør."

- Fra notisboken, 11. juli 1942

Storm i juni av Irène Némirovsky
Oxford University Press, 2008

560 sider

Kjøpt, paperback

Lesesirkel 1001 bøker

Toni Morrison: Happy Birthday!

Toni Morrison er 82 år i dag!

Morrisons forfatterskap består av mange bøker med skildringer av den svarte befolkningens liv i USA, og gjort særlig kvinnenes liv kjent. Hennes best kjente bøker er er De blåeste øynene, Sula, Sangen om Salomon og Elskede. Den siste romanen ble utgitt i fjor, men jeg har ikke funnet at den er oversatt til norsk ennå. En fantastisk forfatter!

Fra Song of Solomon

Irène Némirovsky

Jeg har kommet ganske langt i boken Storm i juni av Irène Némirovsky, hver morgen leser jeg noen sider før jeg drar avgårde til skole eller jobb. Å stå tidlig opp og drikke kaffe, lese avis og bok er egentlig en ypperlig morgenrutine i en travel hverdag. Uten denne spørs det om jeg hadde kommet gjennom en eneste av de påbegynte bøkene. Nå var det ikke meningen å snakke om boken jeg leser, men om forfatteren. Det er nemlig med hennes egen dramatiske historie i bakhodet at bokens handling trer frem spesielt dramatisk.

Irène Némirovsky var en russisk-fransk forfatter av jødisk slekt, født 1903 i Kiev. Hennes mest kjente verk er den posthumt utgitte romanen Suite Française, altså Storm i juni. Den første romanen David Golder som hun begynte på i 1925 og ga ut i 1929, gjorde henne til en kjent og respektert forfatter i Frankrike. Selv ble hun overrasket over at hennes "lille roman" ble møtt med begeistring og lovprisninger.

Familien Némirovsky hadde gjort det godt innen kornhandel, og Irènes far var en av Russlands rikeste banksjefer. Irène vokste opp under tilsyn av guvernanten da foreldrene fulgte lite opp i hjemmet, og mangel på omsorg og kjærlighet gjorde henne til et ulykkelig og ensomt barn som henga seg til bøkene og skrivingens verden. Da Irène var femten flyktet familien til Frankrike etter den russiske revolusjonen, men en flammende antisemittisme gjorde livet i det nye landet vanskelig.

Hun giftet seg i 1926 med Mikhail Epstein, og konverterte sammen med sine døtre til Den romersk-katolske kirke i 1939, men til tross for sin berømmelse ble søknadene om fransk statsborgerskap avvist. I 1940 ble de ofre for nazistenes raselover som sa at alle med jødiske forfedre, uavhengig om de selv praktiserte den jødiske religion, skulle betraktes som jøde. Sammen med døtrene forlot de Paris og bosatte seg i en landsby i øst.

Juni 1942 ble hun arrestert som statsløs jøde av det franske politiet og deportert til Auschwitz hvor hun i følge det offisielle leirkartoteket døde av tyfus. Ifølge senere kilder skal hun ha blitt drept i gasskammeret 17. august 1942.

Til sammen skrev Iréne Némirovsky femti noveller og femten romaner, og betraktes i dag som en av de største forfatterne i 1900-tallets eruopeiske litteratur. Fire av bøkene er oversatt til norsk. Hun skrev også i antisemittiske tidsskrifter og omgikk folk fra ytterste høyre side. Det er diskutert hvorvidt Iréne var påvirket av anti-jødiske holdninger og selvhat. Hennes beskrivelser av pengegriske jøder ble i alle fall godt mottatt av trettitallets antisemitter, men selv nektet hun aldri for at hun var jøde. Hun beskrev jøder slik de ble behandlet, og der bøkene hennes har trekk av antisemittisme er det mer et utslag av tidens jødiske selvhat.

Historien om hennes liv er like fascinerende og dramatisk som hennes fortellinger.

En smakebit på søndag [storm i juni]

Morsdag og fastelavn, det betyr boller og kake - herlig! Men først søndagens smakebit, fra Storm i juni av Irène Némirovsky. Sitatet er fra bokens del to, Dolce, som jeg straks skal starte på:

Liten bok

Fem uker praksis er over og det har ikke blitt mye lesing i bøkene jeg holder på med, skjønt morgenene har vært en god del lengre enn vanlig så jeg har skiftet litt mellom Jane Eyre og Storm i juni før jeg har satt motorvarmeren på bilen og kjørt avgårde til barnehagen jeg skulle være i fem uker. Det aller første jeg tenkte etter at jeg hadde besøkt stedet før praksisperioden var at fem uker var fryktelig lenge, men den ene uken har passert etter den andre og før jeg visste ordet av det var perioden over. Jeg kommer til å savne dem; de små som kravler opp på fanget for å bli lest for, vil ha hjelp til puslespill og tegne sammen eller se på gravemaskinen som holder på utenfor vinduet.

Leke - som forunderlig nok ennå er undervurdert - hvem gjør hva, er det noen som ikke kommer inn i leken, hvem tilpasser seg og hvem hevder seg? Og hvordan. Alt dette har betydning for læring, på alle måter, og jeg er ikke enig i den reklamen som for en tid tilbake sa at pga sitt oljefunn var de nasjonens bærebjelke for landet. Det er jo ikke det, etter min mening starter oppbyggingen av bærebjelken i barnehagen og den starter med de voksne som barna møter. Det er for alle et reflekterende spørsmål, hvilken voksen vil du at barnet ditt skal møte når du er på jobb?

En av høstens oppgaver på HiB var å lage trykkmaterialer som skulle være utgangspunkt for en liten bok, og jeg kunne ikke skjønne hvordan barna skulle kunne klare noe som dette: MEN selvfølgelig, det er ikke nødvendig å lage det så avansert. Bare ta 2-3 ark, brett dem sammen og bind dem med et eller annet bånd. Min bok, en fortelling eller bare tegne der og da. La dem fortelle og lytt :)

Boktema [heia sverige]

Tematips hos Geir i dag er "Heia Sverige", og da må jeg trekke frem den svenske forfatteren Kerstin Ekman (født i 1933) og trilogien Vargskinnet, en trilogi som beskriver Sverige på 1900-tallet. Det er i det nordlige Jämtland og grensetraktene mot Norge i det lille tettstedet Svartvattnet som handlingen foregår. Den første boken, Guds barmhjertighet, leste jeg for mange år siden og lenge før jeg begynte å skrive om bøkene jeg leser. På gamlebloggen skrev jeg litt om trilogien etter at jeg somlet meg til å lese andre bok og var halvveis i den siste.

I Guds barmhjertighet møter vi jordmoren Hillevi som i 1916 kommer til Svartvattnet i Jämtland  hun er utdannet i universitetsbyen Uppsala og er full av viten om hygiene og ønske om å gjøre noe for andre mennesker. Møtet med den barske tilværelsen blir helt annerledes enn hun hadde forestilt seg, men hun klarer å skape en tilværelse for familien. Fortelleren i romanen, Kristin, er en samejente som blir tatt i mot som forsterdatter av Hillevi. Det er hun som sikrer forbindelsen mellom de levende og de døde, og som formidler den grunnleggende følelsen av å være stilt utenfor et fellesskap som er så levende skildret. Mennesket er et ømtålelig vesen; den som ikke er som andre, må kjempe for ikke å gå under. Dette gjelder alle de tre hovedpersonene: Hillevi, Kristin og unggutten Elis, som rømmer til Norge for å unnslippe farens brutalitet.

I andre bok, Morgen kommer, blir krigen et sentralt tema for hvordan livene til menneskene i Svartvattnet endrer seg. Hillevi og Tronds datter, Myrten, er blitt voksen og drar til Stockholm. Med seg har hun en hemmelighet som ikke en gang fostersøsteren Kristin vet om. Men så har Kristin sine egne tap, likevel prøver hun å trenge gjennom glemselen og forbinde det gamle med det nye. Elis, kunstneren, er tilbake i Sverige og han har også sine hemmeligheter. Den kampen forrige generasjon måtte føre for ikke å gå under, må denne generasjonen fortsette enten det gjelder retten til kjærlighet, til kunstnerisk utfoldelse eller til å føre videre arven fra flere kulturer uten påtrykk fra noen. 

Tredje bok, Skrapelodd, forteller om sterke kvinneskjebner i den jämtlandske bygden Svartvattnet på 1900-tallet. Her er historien om presten Ingefrid, som kommer tilbake til forfedrenes jord, og om hvordan dette besøket setter hennes eget liv og hennes religiøse tro på nye og avgjørende prøver. I bygda bor også den berømte glasskunstneren Elias Eriksson. Ingefrids og Elias' liv flettes sammen, deres livshistorier nøstes opp - og en avgjørende avsløring kommer nærmere og nærmere. Kerstin Ekman er en utrolig forteller, og hun fører oss inn i et tidløst landskap fylt av spennende menneskeskjebner, historier og myter. For denne boken mottok hun den prestisjefylte Augustprisen 2003.

Jeg er ikke helt sikker på hva som gjorde at det skulle gå så mange år fra jeg leste første bok og til jeg fortsatte på trilogien, for dette ga meg en fantastisk leseopplevelse! Skribent og frilanser, Nina Aspen skrev for Bokklubben at hun skulle ønske at fortellingen om disse menneskene ikke tok slutt, og at den heldigvis lever "og puster" videre som erindring og opplevelse. Det er det som er god litteratur. "For det er snakk om stor litteratur, dette, så stor at betydelig litterære utmerkelser og priser runger i bakgrunnen". Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

I bokhyllen har jeg stående enda en trilogi fra Ekman; Hekseringene, Springkilden og Englehuset (Katrine-Holm-serien) som jeg ser frem til å begynne på.

"Store, brogede, vævede tæpper - sådan er Kerstin Ekmans romaner." 

(Fra en artikkel jeg synes oppsummerer Ekmans skrivekunst)

Smakebit på søndag

En litt annerledes smakebit fra meg i dag. Etter start av praksisperioden har jeg ikke fått lest så mye i bøkene jeg holder på med, og ihvertfall ikke begynt på en ny. Siden jeg allerede har smakebiter fra dem, velger jeg i dag en liten bok jeg fikk av en venn til jul. Denne fant jeg ut var perfekt til oppskrifter fra blant annet rema sine hefter som ellers bare slenger rundt helt til de blir kastet. Er den ikke fin?

The Moonstone ~ Wilkie Collins

Jeg leste ut The Moonstone september i fjor, men har jo helt glemt å skrive et avsluttende innlegg om boken! Den var satt opp til april-lesing i Lesesirkel 1001 bøker, og da var jeg omtrent halvveis.

Rachel Verinder får en diger indisk diamant i gave til sin 18-års dag, den er et arvesmykke fra hennes onkel, en korrupt engelsk offiser som har tjent i India i 1799. Samme natt blir diamanten stjålet og mistanken falle på en hushjelp, Rachels fetter Franklin Blake, en trupp indiske gjøglere og på Rachel selv. Den berømte kriminalbetjenten Cuff tilkalles, og sammen med Betteredge forsøker de å løse mysteriet med den forsvunne steinen. Utover å være meget verdifull, er diamanten også av stor religiøs betydning og tre hinduprester har dedikert livet for å finne den og føre den tilbake til tempelet hvor den først ble stjålet.

Den komplekse handlingen blir fortalt fra flere perspektiv, og med hovedkarakterenes fortellinger ble jeg revet med av mysteriet for å finne ut hvem som er tyven og om diamanten blir funnet. Beviser blir lagt frem og som leser kan jeg selv leke detektiv. For en som sjeldent leser krim ble dette en positiv leseropplevelse! Likevel, det var ikke den eneste grunnen til at jeg måtte lese videre. Jeg liker denne skrivestilen fra Viktoriatiden, måten å sette sammen ord og setninger på. Det er også mange gode landskapsbeskrivelser og personskildringer.

En annen ting er at mange av denne tidens forfattere skrev samfunnskritisk, og Collins var selv klar over at det han skrev kunne fornærme enkelt kretser. Handlingen er satt til perioden før den avgjørende datoen 1857, da det indiske mytteriet (Sepoy-opprøret) startet. En periode med velstand i det Britiske Imperiet, men også kvinneundertrykkelse. Til tross for enkelte tidstypiske kvinneskikkelser, har Collins skrevet noen sterke og uavhengige kvinnekarakterer, for eksempel Rachel. Ved å gjøre det rettes søkelyset på kjønnsdiskrimineringen på den tiden, selv om Collins ikke akkurat kan kalles en feminist.

The Moonstone ble utgitt første gang i 1868, og regnes for å være den første engelske krimroman; i følge lyrikeren T. S. Eliot er dette den første og den beste av alle engelske detektivromaner. Det kan argumenteres i mot, men boken har uansett inspirert senere forfattere.

Wilkie Collins (1824-1889) var en av de mest leste engelske forfattere i sin tid. Han skrev både noveller, romaner og skuespill. De mest kjente verkene er The Woman in White og The Moonstone.

The Moonstone av Wilkie Collins
Oxford University Press, 2008
Språk: engelsk
560 sider
Kjøpt, paperback
Lesesirkel 1001 bøker