Si at vi har hele dagen ~ Anne Kyong-Sook Øfsti

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti fikk jeg låne av min skjønne nabo Beathe. Hun skrev så fint om boken, blant annet at det er en vakker og rørende fortelling som hun håpet så mange som mulig fikk øynene opp for, så jeg fikk lyst til å lese den. Det har jeg nå gjort.

Boken handler om Korea-adopterte Rebekka som sørger over sin døde søster, Marion, også adoptert. Etter å ha vært sykemeldt begynner hun på jobb igjen som familieterapeut, men får ikke sorgen på avstand. Etter flere panikkanfall tar hun fire ukers ferie og bestemmer seg for å reise til Korea for å finne Marions biologiske mor og fortelle om kreften som førte til en altfor tidlig død. Med seg har hun en sorgdagbok hvor hun noterer tanker og hendelser hun ønsker å fortelle søsteren, som barn snakket de ofte om at de kanskje var søstre på ordentlig. Foreldrene, spesielt moren, blir engstelig, men har ventet på denne dagen. Hun er likevel redd for å miste enda en datter.

I Korea skal Rebekka bo en uke hos en vertsfamilie mens hun er i Soul, I-Sook og hennes datter Ji-Su, før hun reiser videre til Busan og barnehjemmet Marion og hun ble ado. Fra nå er det to fortellerstemmer i boken; Rebekka og I-Sook. Det blir tidlig klart at I-Sook har en eldre datter hvis minner hun har fortrengt, men når Rebekka kommer dukker det hun har valgt å glemme frem. Ji-Su er den som stiller nærgående spørsmål til Rebekka og bidrar til at Rebekka begynner å tenke over sin egen biologiske mor. Samtidig sliter I-Sook med sine tanker om den gangen hun var gravid uten å være gift. Hennes mor omtalte det som den dypeste skam som var brakt over familien.

Når Ji-Su sier at i Korea er blod tykkere enn vann, og at familie og slekt er det viktigste av alt, synes Rebekka det er underlig at landet har eksportert  hundre tusenvis av sine egne barn. På et tidspunkt er de innom temaene adopsjon og Koreas mørke samvittighet og Rebekka er snakker indignert om Korea som har tjent seg rike på adopsjonsordningen, om patriarkat og forakt for enslige mødre. Ji-Su tar Rebekka med til Almetrehuset, til komfortkvinnene. Under annen verdenskrig kidnappet det japanske militæret kvinner og tvang dem til å arbeide som prostituerte under eufemismen "komfortkvinner", de som vendte tilbake ble utstøtt av familiene, de ble sett på som urene. Møtet med disse kvinnene blir sterkt for Rebekka:

Det jeg kjenner på er nytt og uventet, der er kroppslig; jeg merker en fysisk forbindelse til disse kvinnene, et genetisk minne avleiret i kroppen.

De var mine formødre også. Jeg kjenner det. Som om deres overgrep sitter i kroppen som en hukommelse.

s. 118

Møtet med barnehjemmet i Busan sender henne ut på en leting som endelig gir henne svar: det finnes så mange grunner til at mennesker handler som de gjør. I-Sook går gjennom en leting i minnene, om Måneskinnstrappen hvor barna ble lagt for å bli funnet. Slik møtes disse to parallelle fortellingene i det at begge når en erkjennelse som for hver av dem er av essensiell betydning.

Si at vi har hele dagen er gripende, uten å være sentimental, språket enkelt og lettfattelig uten at det er negativt ettersom det på en likefrem måte får frem tunge og vanskelige følelser hos de to forteller-stemmene. Ikke minst er boken til ettertanke med spørsmålet "hvem kunne jeg blitt om alt hadde vært annerledes?".

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
224 sider
Innbundet, lånt av Beathe

Om kjærlighet og skygge ~ Isabel Allende

Da var det tid for innlegg i Bjørgs Bokhylle-lesesirkel og siden oppfordringen var å lese en bok som opprinnelig er skrevet på spansk valgte jeg Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende som lenge har stått ulest. Hennes første roman Åndenes hus kom i 1982 og er en slektskrønike med mange selvbiografiske trekk og mye mystikk. Om kjærlighet og skygge er den andre romanen hennes (1984) og har også et sterkt preg av det overnaturlige. Den er basert på en sann historie: om oppdagelsen av femten lik i en forlatt gruve, ofre for politisk forfølgelse. Boken kan sies å være både en kjærlighetsroman, kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.

Handlingen er satt til 1970-årenes Chile og er delt inn i tre deler. I den første "En ny vår" blir vi kjent med to unge mennesker og miljøet rundt dem. Irene arbeider som journalist for et moteblad og er ofte på oppdrag sammen med fotografen Francisco. Francisco er utdannet psykolog, men har måttet finne jobb utenfor sitt fagområde fordi hans private praksis alltid stod tomt og psykologistudiet var stengt. Det var som fotograf han møtte Irene, som er forlovet med en offiser. Francisco jobber også i det hemmelige motstandsarbeidet og sammen med broren på hans legekontor i et fattigkvarter, som var en slående kontrast til "damebladets flitterstas og lettsindighet".

En dag drar de for å intervjue en slags helgen som ble sagt å kunne utrette mirakler. Evangelina får stadige anfall, alltid til samme tid på døgnet - anfall som lignet epilepsi uten å være det. Da de ankommer huset hvor Evangelina bor dukker mange ulike mennesker opp for å bivåne anfallet. Nøyaktig klokken tolv blir de vitne til noe usedvanlig; ikke bare har Evangelina anfall, men en vaktstyrke kommer kjørende og styrter bevæpnet inn i huset. Da løytnanten skal arrestere henne sleper den spinkle og spede skikkelsen ham med ut og kaster ham noen meter bortover.

Dette blir opptakten til et brutalt møte med virkeligheten for Irene. Hun hadde levd i uskyld, men det var ikke av sløvhet eller dumhet - det var normen i hennes miljø og hun var oppdratt til å fornekte alle negative kjensgjerninger. Senere når Francisco setter Irene av utenfor hjemmet sitt har han vanskelig for å legge bånd på seg ovenfor hvordan hun tar episoden, det er som hun ikke aner hvilken fare de var i: "Hvorfor tar du sånn på vei, Francisco? Det gikk jo bra, bare noen kuler i luften og en død høne, det var det hele, lo hun da de skilte lag." Og Francisco som lenge har prøvd å holde henne utenfor all elendigheten, uretten og undertrykkelsen han daglig var vitne til, synes det er forbløffende at hun kan "seile så uskyldig over det opprørte havet som skyllet sine flodbølger inn over landet". Men idet han skal til å riste henne skjønner han at hun ikke er skapt for de skitne realitetene og "ønsket lidenskapelig at han kunne være hos henne til evig tid for å beskytte henne mot skyggene."

I del to, "Skyggene", blir Evangelina tatt til fange og ingen får vite noe om hvor hun er eller hva som har skjedd. Irene og Francisco bestemmer seg for å lete etter henne, og slik får Irene kjennskap til hvor mange som leter etter sine savnede og til diktaturets brede spekter av redsler. Men hun opplever også en oppvåkning, blant annet tør hun å kjenne på sine følelser for Francisco og innser at hun aldri har elsket sin forlovede.

Del tre, "Mitt elskede land", fører letingen dem til en nedlagt gruve hvor de finner ikke bare Evangelina, men også flere andre lik. Det blir svært farlig, og fordi de forsøker å oppnå rettferdighet og de ansvarlige dømt, må de til slutt flykte fra landet og skyggenes redsler.

Innimellom denne rammen har Allende flettet flere ulike historier, blant annet om familiene til Irene og Francisco, personene rundt Evangelina. Allendes personer trer frem etterhvert, og stadig nye historier fortelles. Helheten viser hvordan folk levde under diktaturet og hvordan de forsøkte å overleve i de vanskelige tidene til tross for omveltningene. Om usikkerhet og mistenksomhet, blandet sammen med religiøse og overnaturlige elementer. Og blandet sammen med politikk og kjærlighet får jeg i denne boken, som i alle hennes bøker, god innsikt i hvordan det var å leve under militærjuntaen, og jeg synes Allende fletter de ulike historiene godt sammen uten å miste helheten av syne. Dessuten liker jeg godt utviklingen til de to hovedpersonene, det at de er så fast bestemte på å søke rettferdighet og jo mer de involverer seg i saken, jo mer involverte blir de i hverandre.

Romanen er også filmatisert, den kan jeg godt tenke meg å se.

Isabel Allende er født i 1942, Peru, men vokste opp i Santiago, Chile. Hun arbeidet som journalist og lærere på 1960- og 70- årene, mens hun publiserte fortellinger for barn og og skrev dramatikk. Det var først i 1982 Allende slo igjenom for forfatter med romanen Åndenes hus som kom på norsk i 1984. Bøkene hennes er oversatt til nesten 30 språk. I 1975 dro hun i eksil etter at hennes onkel, daværende presiden Salvador Allende, ble styrtet og drept i et voldelig kupp ledet av Augusto Pinochet. For tiden bor hun i San Rafael, California.

Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende
Originaltittel: De amor y de sombra (1984)
Gyldendal Norsk Forlag, 1986
Norsk, bokmål
257 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing

Ferieslutt og noen bilder

Denne helgen nyter jeg de siste dagene av tre ukers ferie, og det er første gang på mange år vi ikke har reist til utlandet. Stort sett har vi oppholdt oss hjemme, men husbonden og jeg tok en tur til Rosendal og på veien gikk vi turen opp til Bondhusbreen. Det er utrolig å se gamle bilder av breen da den var mye større og da vi kom frem kunne vi ikke engang ta på den slik jeg hadde håper fordi det var altfor bratt. Men det var uansett en fin tur som jeg anbefaler å ta. God sommer videre til alle som titter innom :)

På vei oppover

Zoomet inn

Meg :)

Stolt!

Sett fra parkeringsplassen

De usynlige ~ Roy Jacobsen

Det nærmer seg stemmegivning for Bokbloggerprisen 2013 og nå har jeg lest alle de nominerte bøkene, men er litt usikker på hvilken jeg skal stemme på. I alle fall, De usynlige av Roy Jacobsen var sist ut, en bok jeg likte svært godt.

De usynlige handler om livet på en øy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid, og starter med at presten kommer til øyen for å forberede dåpen av tre år gamle Ingrid. Han tenker om Barrøy at til tross for at den hjemmefra ser ut som en svart stein i horisonten, viser seg som den grønneste hage - slik mange av øyene der ute er.

Ingrid bor på den lille øyen sammen med foreldrene Hans og Maria, bestefaren Martin og tanten Barbro. Forlaget kan opplyse at Jacobsen selv har kjent dette miljøet hele liver og han har uttalt at "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Med De usynlige har Roy Jacobsen klart å synliggjøre livet på en slik øy på mesterlig vis. Ikke bare er språket godt, men beskrivelsene nøkterne og detaljerte slik at jeg som leser drives inn i landskapet, hører bølgene slå mot steinene og kjenner saltsmaken.

Det er ikke enkelt å forlate en øy. Noen ganger er det en som forsøker, men kommer raskt tilbake. For eksempel forsøker Hans å gi søsteren, Barbro, en plass å tjene slik at hun kan klare seg på egen hånd. Men Barbro er ikke helt som andre, og det ender med at hun blir med tilbake. Det er mye som ikke snakkes om, men blikk, kroppsspråk og kommentarer seg imellom gir dem de nødvendige opplysningene om hva den andre mener.

Men Hans kan ikke se på søstera. Han setter seg på den andre siden av rorkulten, så seilet kommer mellom dem. Men han er ikke utenfor Marias blikk av den grunn, hun er syvogtyve år, hun er sterk og kommer fra en annen øy, hun har husmorskole og kunne ha hatt plass hvor som helst, men hun er på Barrøy, med ham, Hans Barrøy, som er femogtredve der han sitter i skjul for sin egen søster og en irriterende skam, det er to sider av samme sak, skammen og skjulestedet, men stadig utsatt for Marias blikk, det viker ikke før han innrømmer at han er en tosk, det holder med et nikk. Da flytter hun blikket ut i bølgene og får det irriterende smilet på leppene som gjør henne enda mer uovervinnelig.

s. 22

Ingrid derimot, stiller spørsmål. Om ting foreldrene ikke kan besvare. Eller vil. For eksempel om hvorfor hun ikke har søsken. Det er uansett et godt liv. Som også byr på utfordringer. Hvert år er Hans borte i tre måneder på Lofotfiske, noe som alltid er hardt for de som blir igjen. Det er tøft å si adjø for de vet aldri om han kommer hjem igjen. Så er det den første vinterstormen - Ingrid må lære det grunnleggende prinsipp: at en øy går aldri under, selv om stormen herjer som verst. Sommeren kan også være hard, med tørke som nesten gjør at både mennesker og dyr bukker under. Da gjelder det å være snarrådig.

Hans er geskjeftig og bygger blant annet kai med hjelp av noen svensker som har flyktet fra krigen. Da de er ferdige og svenskene dratt viser det seg at Barbro er gravid. Det blir en gutt som får navn etter svensken, Lars. Det var et hardt slit, fra morgen til kveld. De var avhengige av god helse, for eksempel når Hans må amputere en tå og ikke kan dra til Lofoten, dermed mister de den inntekten. Når Ingrid begynner på skolen var det to uker skole og to uker hjemme, men det utvider horisonten hennes. Likevel er det nok øylivet som gir henne sterk karakter, og når livet plutselig forandrer seg viser hun seg både fremsynt og handlekraftig. Det handler om øyens fortsettelse.

Som sagt så likte jeg De usynlige veldig godt og synes Jacobsen med denne romanen har gitt et viktig bidrag både til fortellerkunsten og norgeshistorien. For meg har det gitt meg innsikt i livet på en øy lagt ute i havgapet, og samtidig har Jacobsens miljø- og personskildringer vært svært fine å lese. Anbefales!

Roy Jacobsen (født 1954) er en norsk forfatter som debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han er bosatt i Oslo. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004.

De usynlige av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2013
Norsk, bokmål
236 sider
Pocket, lånt av Beathe

Harens år ~ Arto Paasilinna

Harens år er mitt første bekjentskap med forfatteren Arto Paasilinna. Boken ble utgitt første gang i 1975, på norsk i 2004, og er hans store gjennombruddsroman.

Bakpå boken står det å lese at Harens år er en beretning om hvordan en liten hare kan forandre et helt livsløp. Noe som er ganske riktig! Om boken har noe som helst med det det kinesiske horoskopet å gjøre er uvisst, men i Harens år kan man oppleve et roligere tempo enn det foregående året, preget av nytelse og velvære, mildhet og harmoni. 1975 var nettopp Harens år, og akkurat dette året gjalt det å gripe og utnytte mulighetene, noe hovedpersonen, Vatanen, gjør så til de grader! Det har med personlig utvikling å gjøre, å ta hensyn til livsstilen. Hva har en hare med dette å gjøre?

Jo, det har seg slik at Vatanen er på en reportasjereise sammen med en kollega og plutselig kjører de på en liten hareunge. Han går for å se hvordan det gikk med den, den har brukket beinet og Vatanen bestemmer seg for å pleie den. Han vender ikke tilbake. Kollegaen fortsetter videre, og det virker ikke som om noen tar det så tungt at Vatanen er borte, selv om konen i begynnelsen forsøker å overtale ham til å komme tilbake. Ikke tar han det så tungt selv heller. Han liker ikke livet sitt, konen, jobben, og hvorfor ikke vandre med haren? Selv om det er tilfeldig at han blir værende ettersom kollegaen ikke venter, så blir det hans nye liv. Han tenker at han burde dra tilbake, men drar likevel avgårde. Med haren på innerlommen. Han ringer sin venn for å selge ham båten sin:

- Si meg, hvordan har det seg at du vil selge båten? Har du fått nok?
- Sånn kan man godt si det.

s. 18

Fordi han har haren med seg møter han vennlighet der han ferdes, den er jo så søt, og får ordnet seg både mat, drikke og jobb. Han slites mellom tanken på å burde dra tilbake og å fortsette, men en del episoder gjør at han bestemmer seg for å fortsette, selv om det ikke er helt enkelt å stikke av sånn uten videre. Så han drar videre gjennom Finland. Og underveis opplever han mangt og meget, hvert kapittel har en ny historie om mennesker han møter og absurde hendelser. Det er jo vittig. For eksempel når han er på politistasjonen og har haren med seg, til og med politifolkene blir vennlig innstilt pga den og hjelper ham å gi den mat og vann. Det ender med at han blir med lensmannen til hans hytte hvor han møter en besynderlig type som hevder at presidenten er erstattet av en dobbeltgjenger. Innimellom skummet jeg, som når Vatanen går og bærer på en kalv og det drar ut over flere sider. Men da han skal seg en blund i en avsidesliggende kirke og presten tydeligvis har sitt å stri med, eller da han helt tilfeldig blir stående midt oppe i et statsarrangement - det er så sprøtt! Paasilinna forteller med en absurd humor, og samtidig er det et overhengende alvor som jeg ikke kan sette fingeren på. Retter forfatteren kritikk til samfunnet slik det utviklet seg? Det at folk har det så travelt med alt? Så jeg googlet litt og fant blant annet at før Arto Paasilinna skrev boken gjorde han som Vatanen, han solgte båten og kjøpte en hytte i skogen. Her skrev han Harens år på tre måneder. "Alt jeg skriver er absurd", har han sagt i et intervju. Det er mye humor, "men bak humoren ligger alvorlige temaer."

Vatanen tenker innimellom på hvor annerledes liver er blitt, han har det jo ikke travelt med å dra noen steder, og er godt fornøyd med endringene. Boken er artig, morsom, og det jeg liker best er at hovedpersonen fortsetter. Han drar ikke tilbake, men utnytter sjansene og for ham blir det alt annet enn et kjedelig liv! Både artig og tankevekkende å lese. Slik sett har forfatteren brukt den lille haren for å vise at liv kan forandres, man kan endre sin livsstil.

Arto Tapio Paasilinna (født 1942) er en finsk forfatter og tidligere journalist. Harens år er hans mest suksessrike bok, den er oversatt til mange ulike språk, og Paasilinna er en av de mest populære nålevende finske forfattere i hjemlandet som til sammen har gitt ut 35 romaner. Med svart humor skildrer han sine landsmenns angivelig melankolske lynne.

Harens år av Arto Paasilinna
Originaltittel: Jäniksen vuosi (1975)
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2004 - Min utgave: 2013
Oversatt av Nøste Kendzior
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Flommens år ~ Margaret Atwood

Flommens år av Margaret Atwood har jeg lest like intensivt som Oryx og Crake, skjønt jeg hadde et opphold i lesingen fordi hverken Hedda, som jeg leser trilogien sammen med, eller jeg selv hadde anledning til denne konsentrerte og spente lesingen med skolearbeid hengende over skuldrene. Nå er imidlertid skuldrenene senket og bøker er lest, ikke minst andre boken i MaddAddam-trilogien som ble utgitt første gang i 2009. Helt utrolig fantastisk lesing! Jeg slukte boken rått, men ikke så å forstå at det er en pageturner i den forstand at sidene flyr avgårde. Neida, en må tenke og lese nøye, men det er så ekstremt spennende at boken er umulig å legge fra seg!

Atwood foretrekker å karakterisere trilogien for "speculative fiction" fordi det betegner noe som er sannsynlig i fremtiden. Og sannsynlig er nettopp det som skjer i disse bøkene. Flommens år er en parallellroman til Oryx og Crake, og vi er tilbake i Nord-Amerika etter at en katastrofe har endret alt liv på jorden. Handlingen veksler mellom hovedpersonene Toby og Ren i år 25 (flommens år) og retrospeksjon frem til katastrofen. Både Toby og Ren har tidligere vært medlem av sekten Guds Gartnere og er blant de få som overlever, uten at de vet om hverandre, men lever fra dag til dag i håp om å oppdage andre overlevende.

I et landskap hvor alt vokser vilt, overgrodde blomsterbed og plener som har vokst til ugressjorder, biler som har krasjet og står forlatt, glimt av knokler, forsøker Toby å holde motet oppe. Men det er liv også: fugler kvitrer, hunder bjeffer, der er mus, frosk, lamøver - bare ikke tegn til andre mennesker.

Men noen må jo være igjen, hun kan ikke være den eneste på planeten. De må finnes andre. Men er de venner eller fiender? Hvordan skal hun kunne vite forskjellen hvis hun får øye på en?

s. 15

Ren er i en annen situasjon. Hun jobbet som nattklubbdanser hos et veldrevet etablissement hvor mennene fra topp-enklavene kom, og har overlevd fordi hun måtte i karantene da Den vannløse flommen kom. Hun fikk en rift i biohinne-drakten og måtte vente på testresultatene. Dessverre er det ingen som kan låse henne ut, men hun har tilgang på luft, vann og mat. Enn så lenge. 

Etterhvert som vi følger de to kvinnenes ensomme liv fortelles deres historie, av dem selv i tilbakeblikk, mens de holder på med sitt daglige, noe som er nøkternt beskrevet. Men historien er ikke fortalt etter strengt kronologisk mønster, og stadig kommer det overraskelser akkurat da jeg tror jeg har skjønt i hvilken retning handlingen tar. Mellom kapitlene om Toby og Ren er det innslag av prekener, talt av Adam En, en slags leder for sekten, til de andre gartnerne. Den første handler om Skapelsens dag, deretter om de ulike dagene som markerer minne om ulike helgener etterfulgt av sang fra gartnernes muntlige salmebok. Gartnerne beplantet hustak for å "frelse Guds Skaperverk fra det forfall og den ufruktbarhet som omgir oss", og disse hagene skaffet dem også mat som ikke var forurenset. De lagret også mat til å ha når Den vannløse flommen kom, dette var noe Adam En lenge hadde varslet ville skje og "da vil alt kjøp og salg opphøre, og vi vil være henvist til våre egne ressurser, midt i Guds gavmilde Hage." 

Guds befaling om å "oppfylle jorden" betydde ikke at vi skulle fylle den til trengsel med oss selv og dermed utslette alt annet.

Talt av Adam En, s. 65

Gjennom de to kvinnenes historier får vi også innblikk i hvordan andre havnet hos gartnerne og hvordan livet artet seg der. I et samfunn hvor sivilisasjonen er snudd på hodet og tilnærmet anarki hersker og "alle var i lommen på noen" må en stole på seg selv, men Gartnerne forsøker å holde sammen. Det er lett å skyve det som skjer bort, som når Toby tenker tilbake på oppveksten: "Jeg visste det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." Det er jo mørkt, dystert og pessimistisk, men Atwood er som nevnt en glimrende forteller og bruker språket praktfullt, både miljø- og personskildringene får frem budskapet godt, nemlig hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken? Det dystopiske ved å advare mot en negativ samfunnsutvikling blandes med en idealistisk tankegang hvor elementer fra Bibelen står sterkt. Hva kan skje når vi tukler for mye med naturen? Som Adam En sier: "Vi er alle i hendene på hverandre." Vi er avhengige av hverandre, men det vil alltid finnes drittsekker og Atwood beskriver vold, blod og sex i en verden som ikke lengre er slik vi kjenner den. Det er uhyggelig, hardt og brutalt. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold.

Historiene krysser hverandre på uventede og spennende måter, og både Snømann og Crake dukker opp som sentrale karakterer, samt andre fra Oryx og Crake opptrer i boken og binder sammen løse tråder slik at ubesvarte spørsmål får en oppklaring. Nå ser jeg frem til siste boken i denne fascinerende trilogien!

Hedda har skrevet om boken her :)

Flommens år av Margaret Atwood
Originaltittel: The Year of the Flood

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2011
Norsk bokmål
447 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Atwood og Woolf

I første boken i MaddAddam-trilogien, Oryx og Crake, har Margaret Atwood tatt med to sitater før innholdsfortegnelsen, det ene fra Til fyret av Virginia Woolf:

Var en aldri trygg? Ble en aldri klok på verden? Fantes det ingen ledestjerne, intet ly, var det hele et mirakel, var det bare å kaste seg ut fra den høyeste tind?

Da Atwood leste boken på nytt i godt voksen alder fant meninger i den som hun ikke hadde sett som nittenåring. "How was it that, this time, everything in the book fell so completely into place? How could I have missed it - above all, the patterns, the artistry - the first time through?" [...] How could I not have grasped that the person painting and the one writing were in effect the same? And the way time passes over everything like a cloud, and solid objects flicker and dissolve? And the way Lily's picture of Mrs Ramsay - incomplete, insufficient, doomed to be stuck in an attic - becomes, as she adds the one line that ties it all together at the end, the book we've just read?"

Artikkelen ble skrevet kort tid før boken kom ut, og det er kanskje ikke rart at Woolf dukker opp i romanen etter at den ga et slikt sterkt inntrykk. Et annet sted i boken minnes Jimmy (Snømann) menneskehetens store verker og nevner blant annet Til fyret. Nå har jeg nettopp lest andre boken, Flommens år, og anmeldelse kommer på mandag.

God sommer videre :)

Roser fra Baroniet, Rosendal.

The Ocean At The End of The Lane ~ Neil Gaiman

Neil Gaiman har jeg vært nysgjerrig på en stund og har fra før kun lest barneboken Coraline, en bok jeg leste for ungene mine da de var mindre og som vi likte godt - etterpå koste vi oss med filmen. Det er delte meninger om Gaimans bøker, men han er kjent for sine verker innen science fiction og fantastisk litteratur og har mottatt mange internasjonale priser. Nå har jeg lest The Ocean At The End of The Lane sammen med Rufsetufsa som også hadde lyst til å lese mer av Gaiman. Hun ble ikke like begeistret som meg, selv om hun liker andre av bøkene hans. The Ocean At The End of The Lane har jeg lest mange rosende anmeldelser av, blant annet har Astrid Terese skrevet et fin innlegg som var delaktig i at jeg ønsket å lese boken. Boken er Gaimans første for voksne siden 2005.

En mann har vært i begravelse og kjører til det som en gang var barndomshjemmet, "it felt like I had driven back in time." I enden av veien ligger Hempstock-gården hvor han stopper. Han snakker med Mrs Hempstock og går så til dammen som ligger like ved. Etterhvert dukker minnene opp. Minner han trodde for lengst var glemt. Han husker elleveåringen Lettie Hempstock som bodde der sammen med sin mor og bestemor. Han husker alt. Så sitter han der ved dammen som Lettie hadde overbevist ham om var et hav. Han husker syvårsdagen sin, bursdagsbesøket hvor ingen kom, og hvor glad han var i å lese. Han husker hendelsen som brakte skrekken gjennom fra en annen verden, og kun Hempstock-kvinnene kunne hjelpe. Han husker hvor fint det var å ha en venn. Sammen med Lettie må han bekjempe skrekken og sende monsteret tilbake dit det kom fra - det blir en farefylt og skremmende ferd.

Det overnaturlige i boken er spennende, men det er også nostalgiske innslag i det at den middelaldrende mannen husker tilbake på hendelser som preget barndommen hans. Foreldrene tror ikke på ham når det gjelder monsteret, det er i det hele tatt mye som han ikke forteller dem fordi de ikke ville tro ham. I dette ligger en maktesløshet ovenfor de voksne som definerer sannheten og virkeligheten, som bagatelliserer barnets frykt.

Adults follow paths. Children explore. Adults are content to walk the same way, hundreds of times, or thousands; perhaps it never occurs to adults to step off the paths, to creep beneath rhododendrons, to find the spaces between fences.

s. 76

En dør åpnes til en annen virkelighet og det som kommer kan ødelegge den verden syvåringen kjenner, men gamle Mrs Hempstock som husker The Big Bang, Lettie og moren har evner han ikke ante fantes. Som fantasy er dette en dramatisk, utrolig og eventyrlig historie som jeg anbefaler også til de som ikke er fan av sjangeren for boken kan også leses som et barns utvikling og møte med voksenlivet. Det å oppdage at foreldrene ikke alltid er den stødige klippen de skal være. Kanskje vi alle skulle forsøke å ta barns perspektiv oftere - jeg har i alle fall fått et godt inntrykk av Neil Gaiman, og hvis de andre bøkene hans er som denne har jeg virkelig noe å se frem til!

The Ocean At The End of The Lane av Neil Gaiman
Headline Publishing Group, 2013
Engelsk
248 sider
Innbundet, kjøpt

Disse øyeblikk ~ Herbjørg Wassmo

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 har jeg lest Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo. Ifølge forlaget er dette en selvbiografisk roman, selv svarer Wassmo noe svevende i et intervju: "I den grad noen av mine personer virkelig er meg, er denne hun mer meg enn noen av de andre [...] dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Personene i boken har ikke navn, og hovedpersonen er hun, i starten av boken en jente på 15 år som ønsker at hun kunne bodd alene med moren og søsteren. Faren hater hun, og planlegger å ta livet av ham. Disse øyeblikk er en fortsettelse på Hundre år som handler om Wassmos oldemor, mormor og mor, hvor det kommer frem at hun ble seksuelt misbrukt av faren. Nå er hun ikke lenger redd for ham: "Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne så er det en som kan finne det." Moren ser hennes sinne og advarer henne mot å bli som ham.

Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv. Bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt. Å lese slik liker jeg, at alt ikke serveres fiks ferdig. Som Sara Lidman, en av de døde som hun snakker med i drømmene, sa om å skrive: "Er det noe som er for vanskelig, så avskyelig, voldsomt, så fortell noe annet, noe som kan speile uten avsky. Ingen grusomme detaljer må drepe alvoret i det som skjer og gjøre at leserens innlevelse blokkeres. Stol på leserens fantasi."

Hun føler seg som en outsider, kan ikke vise hvem hun egentlig er. Blir gravid uten å være gift, faren omtaler henne som 'skammen' og hun tenker på å ta livet sitt. Hun snakker med døde mennesker, for eksempel Hamsun som ble født i samme rom som sønnen hennes. Senere er det hans kone, Marie, hun har samtaler med. En hel måned før hun skal begynne på gymnaset sitter de i hagen og snakker. Moren skal passe gutten, og om lørdagene tar hun fergen over fjorden for å besøke ham. Hun kjenner på ensomhet, føler seg feig og unnvikende, at hun vasser rundt i livet sitt og bare venter.

Etter å ha lest Raskolnikov (også utgitt som Forbrytelse og straff) har hun lange samtaler med ham, han blir hennes storinkvisitor. En dag kommer han hun møtte en sommer, sier han er glad i henne og de skriver brev mens han er i militæret. Selv vet hun ikke hva hun føler, hun opptrer avvisende, men kjenner på aleneheten og det at hun er utskjemt. Hele tiden må hun passe på så hun ikke blir som faren - hun får ikke sove, og de få timene hun faktisk sover drømmer hun om drapet - som Raskolnikov og hans indre kamp. Alle disse tankene hun ikke kan dele med noen! Hun klarer ikke å dra tilbake til skolen, blir værende hos gutten og foreldrene. Går inn i en depresjon, men en dag bestemmer hun seg for å skaffe seg en utdannelse slik at hun og gutten kan klare seg selv. Kommer inn på lærerskolen, det gjør også han som skriver brev. Nå opplever hun mestring, dette skal hun klare! De to gifter seg og etter utdannelsen flytter de langt nord i landet hvor unge lærere "blir premiert for å binde seg der for fire år", og tar gutten med seg og får senere en datter.

Romanen handler mye om å stå opp for egne meninger, selv i svigerfarens hus. "Det hjelper ikke å ha utdannelse og fast arbeid som pedagog. Kvinner protesterer ikke i patriarkens hus. Det sitter i veggene." Mennene drar på jakt og til fjells for å fiske, men det er forventet at kvinnene holder seg i heimen. En dag bestemmer hun seg for å dra til fjells alene. Mannen stirrer vantro på henne og når hun kommer tilbake etter noen dager møter svigerfaren henne i døren: "E du her, endelig? Fysj, du ter dæ som et mannfolk! sier han med den dype stemmen full av dom." Likevel kan hun tyde noe som ligner respekt i blikket hans. Når mannfolkene er på jakt eller parterer kjøtt er de i øyeblikket, uten tanker for morgendagen. Hun kunne lært mye av det, men går på med alt som må gjøres.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke tanker uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.

s. 137

"Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult." Hun føler seg ensom, "prøver å kamuflere seg ved å være vennlig. Av og til tror hun at de gjennomskuer henne. Det gjør dagen tom." Å være "likanes" er viktig, det å ikke skille seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. "Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke." Hun undres om de andre ser at hun ikke er den som hun gir seg ut for, og inkvisitoren kommer stadig tilbake: "Du tror du vet alt og ser ned på dem som ikke skryter så mye av sitt engasjement som du?" Men hun lar seg ikke skremme, og i den travle hverdagen skriver hun i stjålne øyeblikk.

Hun kjenner bølger av noe som må være tilfredshet. Sitter på en stein med en sydvest under baken og vet at dette må hun ta vare på. Huske. Ørsmå øyeblikk av noe merkelig hun ikke kan formulere. En sinnstillstand av varme og ro.
Lykke? Det vet hun ingenting om.

s. 184

Hvordan kan vi forklare med ord hvem vi er, "er det mulig å forklare sannheten om det å være menneske?" Simone de Beauvoir er også en hovedpersonen snakker med, og hun sier at man skriver ut fra det man har gjort seg selv til - "Man fødes ikke som kvinne, man blir det." Simone sier videre at livet får mening bare gjennom handling og selv om man har ansvar for mye er en selv det største ansvaret. Disse samtalene gjør henne tryggere på seg selv, og gjennom romanen får vi innblikk i Wassmos vei frem til etablert forfatter. Det er en lang reise, og hun tenker at øyeblikkene, "de merkelige små øyeblikk som man bare husker, lenge, selv om de kanskje ikke er så storartede" er viktige. Slik er romanen også bygget opp, av ulike øyeblikk fra et liv som til slutt gir henne en erkjennelse av endelig å ha sitt eget rom og hun blir fri fra fortielsen og skammen.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013
Norsk, bokmål
384 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

En smakebit på søndag (disse øyeblikk)

I formiddag leste jeg ut Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, en bok som nå har gitt meg tilbake den Wassmo jeg likte så godt å lese med Dina- og Tora-bøkene. Anmeldelse kommer snart, jeg har akkurat startet tre ukers ferie og skal ikke reise noen steder så det blir god tid til både lesing og skriving. Her er en smakebit fra romanen:

Trygt.
I drømmen er utryggheten det andre mennesket. Skikkelsen som snur seg og går. Det forårsaker denne tomheten. Noen ganer vet hun hvem det andre mennesket er, men ikke alltid. Oftest er det bare en som er tapt. En som skal et sted hun ikke skal følge med. En som vender ryggen til og går.
I drømmen blir hun stående et øyeblikk før hun går i motsatt retning. Helt frivillig. Uten opprør. Sier til seg selv at ingen kan bli stående i all evighet i et veikryss bare fordi noen gikk.
Den forlatte er sin egen tomhet.

Fugletribunalet ~ Agnes Ravatn

Kåringen av Bokbloggerprisen 2013 nærmer seg og jeg har to bøker igjen å lese; Disse øyeblikk og De usynlige. På mandag leste jeg Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Boken var lest på en ettermiddag - ikke fordi den var så ekstremt spennende, men pga det enkle språket med korte setninger.

Boken starter in medias res ved at jeg-fortelleren, som er hovedpersonen, er på vei gjennom skogen og når frem til en eldre trevilla. Her bor Sigurd Bagge, en grovbygd, mørk førtiåring som hovedpersonen presenterer seg for som Allis Hagtorn. Hun er der for å hjelpe ham i huset og hagen mens konen er på reise. Allis merker med en gang at han er distansert og svært ordknapp. Om seg selv synes Allis at hun er uten viljestyrke og selvdisiplin, og håper oppholdet langt fra omverdenen kan bidra til å gi henne en fastere karakter. Bagge er sannelig en underlig fyr og sammen med Allis undres jeg over hvorfor han har valgt å bosette seg ensom ute i skogen. Allis har søkt dit pga en offentlig skandale hvor hun ble beskyldt for å ligge seg til en tv-jobb, og hun ønsker å gjøre seg fri fra skyld. 

Underveis i lesingen er det noe som skurrer. Allis er 32 år, men virker umoden og temmelig desperat etter oppmerksomhet. Hun tenker utelukkende på Bagge og seg selv og ham i erotisk setting. Han på sin side holder på avstanden og slipper henne ikke inn i sin lukkede verden. Kanskje det er nettopp derfor hun finner ham attraktiv. Jeg synes hun virker besatt av hans underlige og distanserte væremåte, han er konstant i tankene hennes. Hun lengter etter ham selv om han er til stede, og håper konen hans ikke kommer tilbake. Til og med når han viser farlige og voldelige tendenser er hun lykkelig for at han er der. På et tidspunkt flykter hun pga redsel, men kommer tilbake fordi hun tror han ikke kan klare seg uten henne. Det synes jeg er å gå litt langt. Typisk at kvinner skal være hjelpende og tenke at bare de er tålmodige så åpner han seg.   

Etterhvert kommer de to nærmere hverandre og et komplisert kjærlighetsforhold utvikles mellom dem. Allis får vite hvorfor han lever som han gjør, og hun forteller sin egen historie. Romanen er absolutt spennende, men jeg kan ikke la være å tenke på at den hadde gjort seg bedre på film. Den kryper ikke inn under huden på meg slik at jeg grøsser eller lurer veldig på hva som skjer videre, og slutten er forutsigbar til tross for en overraskende vri. Nå høres det ut som jeg er veldig negativ, men Fugletribunalet fascinerte meg ikke slik den har gjort med så mange andre. Kanskje jeg hang meg for mye opp i stereotypene, og det at Allis ikke viser vilje til faktisk å endre seg slik hun i begynnelsen har sterkt ønske om. Men jeg liker måten handlingen er lagt opp på; at hemmeligheter og hendelser blir avdekket etterhvert, det holder lesetempoet oppe og spenningen ved like, og det enkle språket med korte setninger gir en intens leseopplevelse.

Fra forlaget: Agnes Ravatn debuterte med romanen Veke 53 i 2007. Hun har gitt ut flere kritikerroste og prisbelønte bøker, og er kjent for sin særegne, vittige stemme og skarpe blikk for menneskelig svakhet.

Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Det Norske Samlaget, 2013
Norsk, nynorsk
208 sider
Innbundet, lånt på biblioteket