Brød og melk ~ Karolina Ramqvist

 

Karolina Ramqvist oppdaget jeg for en tid tilbake, og igjen kjenner jeg på dette personlige og nære, og vet at denne teksten har festet seg under huden. Også i denne boken handler det om kvinners liv. Denne gangen i tre generasjoner.

Fra forlaget:

I Brød og melk skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren – og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken.

I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat – og å lage rispudding så datteren vil smake.

Brød og melk er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Mat er kjærlighet. Kjærlighet er mat. Sies det. 

Boken starter med at fortelleren har søkt hjelp hos andre som har et vanskelig forhold til mat, og skal fortelle historien sin, "for det er den eneste måten å bli fri fra dette på, har de sagt." Men det er ikke enkelt. Både fordi hukommelsen er upålitelig, og fordi minnene fremkaller et vell av følelser. Hun tror ikke fortellingen vil befri henne, men prøver likevel. Det blir en reise bakover til barndommen og oppveksten, hvor mat er sentralt. Eller er det hun som gjør det til noe sentralt? 

Hun vokser opp sammen med moren, som ofte er opptatt med jobb, venner eller kjæreste. Spiseforstyrrelser handler som kjent først og fremst om følelser, og den lille jenten er stadig overlatt til seg selv. Hun er engstelig, urolig og ensom. Maten hjelper henne å fortrenge de vonde følelsene. Det er vanskelig å sette ord på dette og at hun har behov for at moren er mer til stede. Mormor og morfar bor lengre unna, men kommer med toget hvis hun trengte pass og hun er ofte hos dem. De står for en lun varme, hun blir sett og akseptert. Og så lager mormoren så god mat. Helt annerledes enn den hun får hjemme hos moren. De vanskelige følelsene fortsetter i voksen alder, "så fort noe ble vanskelig, kom jeg til å tenke på mat."

For meg var maten så mye. Den fysiske sulten var én del, men de andre måtene jeg sultet på, og suget etter det virket som jeg alltid hadde i meg, var større. Jeg hadde blitt vant til å vende meg mot maten for å fylle alle mine behov, og virkningene av spisingen hadde nådd så dypt inn i meg at jeg ikke kunne se omfanget av det.

s. 45

Det enkle språket Ramqvist bruker, og som jeg kjenner igjen fra de andre bøkene, er så kraftfullt! Det at fortellingen er selvbiografisk gjør den mer personlig og sterkere. Selv om spiseforstyrrelse er hovedtema i boken, er dette også en fortelling om oppvekst og familie med mye varme og gode minner. Boken anbefales til alle, enten man selv har et problematisk forhold til mat eller kjenner noen som har det. Ramqvist skriver som sagt bra og lesingen var oppslukende, interessant og jeg hadde vanskeligheter med å legge den fra meg. Nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren!

 

Brød og melk av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Bröd och mjölk (2022)
Gyldendal, 2023
Oversatt av Trude Marstein
Norsk, bokmål
267 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Den hvite byen ~ Karolina Ramqvist

Den hvite byen er en frittstående oppfølger av Kjæresten, som jeg leste for en stund siden. Nå er det elegante, moderne, alltid rene huset med utsøkt interiørdesign mørkt og dystert. Og skittent. Hele atmosfæren er mørk og dyster, den siver ut og omslutter meg allerede fra første side. Ramqvist bruker slutten av vinteren til å beskriver både Karins sinnstilstand og hvordan livet hennes har tatt en ny vending. Hun har nå en baby å ta hånd om, og jeg skjønner at John ikke lengre er til stede, at han ikke deltar i Karin og barnets hverdag. Himmelen er grå, snø og is kaster mørke skygger rundt huset. Inne er det dimt, kaldt og skittent.

 

Slik har det vært lenge, og Karin enser knapt om det er dag eller natt. Hun tar hånd om barnet, det får mat og nærhet, men hun er likevel ikke helt til stede. Namsmannen er etter henne, hun kommer til å miste alt. Hun er ikke lengre kjæresten til John. Og det er ingen hjelp å få. 

Hun lurte på om kroppen kunne fortsette å produsere brystmelk etter at man var død. Hvis det skulle skje henne noe, at hun skulle sette noe i halsen og bli kvalt, eller at et blodkar skulle briste i hjernen, eller om noen skulle komme inn her og rydde henne av veien en gang for alle, da ville det antagelig ta lang tid før noen begynte å savne henne. Men vis hun hadde nok melk i brystene, ville Dream ha en mulighet til å overleve likevel, til noen kom, tenkte hun (s. 27).

Den røde tråden fra Kjæresten, nemlig spørsmålet om hva feminisme handler om, er ikke uttalt i klartekst på samme måte. Men Karins valg bølger uansett mellom linjene, den alvorstunge stemningen vibrerer gjennom hele boken i sterk kontrast til det lyse og lette fra første bok. Det er interessant å få et innblikk i Stockholms gangstermiljø, sett fra kjærestens perspektiv. Hun visste hva hun involverte seg i, men ikke hvordan det ville bli. 

Som Bjørnekvinnen er skrivemåten personlig og nær, det er det som gjør at atmosfæren kryper under huden på meg. Jeg likte disse to bøkene skikkelig godt! Hvordan Ramqvist bygger historien opp er virkelig strålende gjort. Finnes det er lyspunkt i den mørke tilværelsen? Karin ønsker å gjøre det hun kan for å ta vare på barnet, og som leser følger jeg den røde tråden helt til siste side. Og jeg simpelthen fryder meg over slutten!

Den hvite byen ble nominert til Sveriges Radios romanpris. 
Ramqvist mottok Vi:s litteraturpris, og PO Enquist-prisen romanen i 2015.

Den hvite byen av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Den vita staden, 2015
Gyldendal, 2016
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
172 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Kjæresten ~ Karolina Ramqvist

Etter å ha lest Bjørnekvinnen, nevnte Ingun at Den hvite byen var verdt å lese. På biblioteket oppdaget jeg at boken er en frittstående oppfølger av Kjæresten (2009), og da ville jeg lese den først. Denne boken handler nettopp om det; å være kjæresten til en mann. Karin er kjæresten til John, en kriminell mann som kjøper et hus til henne hvor hun nærmest blir innestengt. Ikke at det er et krav, mer som en uuttalt forventning. Hun tenker umiddelbart på Karen Hill, som stadig dukker opp i tankene hennes og trekker paralleller til sitt eget liv. 

Handlingen utspilles over noen få dager der Karin går hjemme og venter på at John skal komme hjem fra jobb. Boken er lettlest, men med en ubehagelig og rå stemning som sitter lenge i. Beskrivelsene av det elegante og moderne huset hvor alt er nyvasket til enhver tid, alt er perfekt, også Karin. Hennes ambisjoner forsvant da hun møtte John, hun ville bare være kjæresten hans. Han er en type som får ting gjort og som ingen svikter. Hun har brutt med familie og venner, nå er det kun kjærestene til Johns gangstervenner hun har kontakt med. Moren skammer seg over valgene hennes, av at hun blir forsørget av en mann. Moren er feminist, og Karin spør retorisk, "Men mor, handlet ikke feminismen om å gjøre det man vil?" Her er den røde tråden, og gjennomgående i romanen er at Karins tanker stadig kretser omkring valget hun har gjort.

Når han er borte, er hun desperat etter livstegn. Han ville ta seg av henne, sa han, men "et eller annet sted i kjernen av å få det man alltid har hatt lyst på, var det en tomhet." Hun går rundt i huset, ligger seg på hans side i sengen, går inn på badet hans, har på seg t-skjorten hans - hun prøver å ikke tenke, men tankene kommer, de lar seg ikke tvinge så lett vekk. Den røde tråden er således synlig, i det at hun selv har valgt dette livet, hun får alt penger kan kjøpe, men likevel ønsker hun seg noe annet. Eller rettere sagt, hun ønsker at de to skal kunne leve et såkalt normalt liv. 

Måten Ramqvist skriver på gjør at Karins ørkesløse vandring i huset kommer under huden. Karins tanker og hva hun føler ovenfor sine egne valg - det kommer så tett på og gjør noe med meg som leser. Den røde tråden handler om hvilke valg vi tar, og hvordan leve med dem. Spørsmål dukker opp, som må vi forsvare våre valg? For hvem? Handler feminisme om å gjøre hva man vil? Hvem skal definere hva som er greit? Karin har aldri turt å gjøre det hun vil før hun møtte John, men når hun først gjør det, passer det ikke. Noe hun mener er hyklersk da feministene sier "vær deg selv, ta for deg og gjør det du vil - men du må gjøre det på vår måte."

Likevel trenger tanken frem om at dette ikke er bra for henne, at tomheten hun kjenner på er et signal på at hun må tenke seg om. Anbefales! 

Kjæresten av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Flickvännen, 2009
Gyldendal, 2010
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
264 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Bjørnekvinnen ~ Karolina Ramqvist

 

En dag i desember var jeg innom biblioteket, og ble gående mellom reolene med skjønnlitteratur, uten noe konkret mål. Hånden gled over bokryggene, og stoppet ved en med hvitt omslag og enkel svart skrift. Tittelen Bjørnekvinnen tiltalte meg. Den ble med meg hjem, og lest i løpet av kort tid. 

Baksideteksten:

I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overleverer de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.

I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, og blir som besatt. Noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var og hvem hun nå er blitt.

Karolina Ramqvist er en av de mest innflytelsesrike svenske forfattere og feminister i sin generasjon, og i Bjørnekvinnen skriver hun en altoppslukende metaroman om eksil, ensomhet og det å være kvinne.

Allerede i starten ble jeg nysgjerrig, da jeg-fortelleren (forfatter, kvinne) sier at det ikke finnes noen begynnelse eller slutt på denne historien. Og hva kan det faktisk slås fast som fakta om Marguerite? Svært lite, men bokens hovedperson graver og leter. Hun hørte fortellingen fra en venn for lenge siden, og siden har hun tenkt på henne konstant. Hvordan hun så ut, kledd i bjørneskinnene og istykkerslitt høyhalset kjole, eller naken med bloduttredelser, hva hun gjorde, hvordan hun overlevde. Men også hvordan hun gjorde seg klar til reisen, og rideturen til havnen, forholdene om bord på skipet og ilandsettelsen. Alle detaljene. Hovedkildene er Heptameron av dronning Margrete (Marguerite) av Navarra (1492–1549), og historier av François de Belleforest og André Thévet, samt Elizabeth Boyer som skrev mange bøker om historiske kvinner, blant annet Marguerite de la Rocque.

Skrivemåten er personlig og nær, sett fra jeg-fortellerens synsvinkel og leseren får hennes opplevelse av historien om Marguerite, hva hun finner ut og hvordan hun setter det inn i en sammenheng, men like mye er dette historien om henne selv. Det er det som er så spennende, og her har Karolina Ramqvist har virkelig skrevet en bok til ettertanke! Ikke minst handler det om skriving og fortellinger, og hvordan jeg-fortellerens historie flettes sammen med Marguerites, både i et historisk og et feministisk perspektiv. Det feministiske er ikke et høylytt rop, men kommer til uttrykk mer indirekte ved blant annet der jeg-fortelleren samtaler med og betrakter sin tenåringsdatter, hvor generasjonsforskjellene blir så tydelige etter hvert som hun forsker i historien fra 1500-tallet. Men også der Ramqvist spinner en rød tråd mellom alt dette og jeg-fortellerens liv, tanker og opplevelser. 

[...] Ved siden av meg på setet lå en pocketbok jeg skulle lese på flyet, det var et essay av en amerikansk journalist som hadde bekymret datteren min på grunn av sin tittel: Derfor er jeg ikke feminist. Et feministisk manifest (...)

Diskusjonene våre hadde i flere år handlet om identitet og identitetspolitikk i forskjellige former, og jeg hadde likt å få innblikk i tankene hennes og også gledet meg over hvordan teorier som jeg selv hadde interessert meg for mange år tidligere, da de ble ansett for å være verdensfjerne og irrelevante, nå synes å ha "sivet ut" på akkurat den måten man den gangen sa at de aldri kom til å gjøre.

s. 61

Det er mesterlig gjort, og jeg tror jeg har funnet en ny favorittforfatter. 

Ønsker alle leseglade et strålende 2022 :)

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Originaltittel: Björnkvinnan, 2019
Gyldendal, 2020

Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
336 sider
Innbundet, lånt på biblioteket