Barnas bok ~ A.S. Byatt

Etter at jeg leste Besettelse av A.S. Byatt ble jeg fascinert av forfatterens språk, innsikt i menneskenaturen og fantasi, men det skulle gå lang tid før jeg fant frem en ny roman av henne. Byatt ble tildelt Bookerprisen i 1990 for Besettelse, og i 2008 kåret The Times henne til en av de 50 viktigste, britiske forfattere etter 1945.

Jeg begynte å lese boken på engelsk (The Children's Book), den ble første gang utgitt i 2009, men innså raskt at det kom til å ta altfor lang tid med tanke på at jeg skulle delta i lesesirkelen 1001-bøker. Dette var for april, med kategorien kvinnelig forfatter. Så jeg byttet til den norske utgaven, og jeg unngikk å slå opp i ordboken, men jeg unngikk likevel ikke å bruke lang tid, det er en murstein av en bok. Uansett, den er ferdiglest omsider.

Barnas bok er en omfattende og tidkrevende roman som følger flere familier i England fra 1895 til slutten av første verdenskrig. Det er et imponerende karaktergalleri, detaljerte fortellinger og mye historie som det krever konsentrasjon å følge med på. Til å begynne med var det noe uvant, og tanken kom over meg om jeg faktisk orket å lese videre. Heldigvis gjorde jeg det, for Byatt har en fantastisk fortellerstil som rent språklig er imponerende, men også det at mye sies mellom linjene og viktige elementer blir ikke avslørt før de bør. Baksideteksten sier mye om handlingen:

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.   

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A.S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.

Familienes historier er forbundet på flere måter, og utover i teksten dukker det opp mer enn én hemmelighet, noen mer overraskende og mørkere enn andre. Ifølge Wikipedia er karakteren Olive løst basert på livet til Edith Nesbit. Bøkene hun skriver er inspirert av sine egne barn, og hun skriver også egne bøker til dem. Hun og Humphrey tilhører Det fabianske selskap, en britisk intellektuell sosial reformbevegelse. Byatt har sagt at utgangspunktet for boken var eventyrene, for tiden før første verdenskrig var en umåtelig rik periode for eventyr. Men hun fant ut at barna til barnebokforfatterne ikke var lykkelige mennesker, de ble på en måte ekskludert. Og da hun leste om Nesbit, fant hun ut at hun og ektemannen var med å grunnlegge Det fabianske selskap, noe som var interessant ettersom hun ikke assosierte det å skrive historier for barn med politisk agitasjon.

Det er absolutt en bok jeg anbefaler å lese, man får som nevnt mye historie og ikke minst hvordan det kunne oppleves å vokse opp under og etter Viktoriatiden, en periode som hovedsakelig var preget av fremskritt og optimisme. Samtidig var det streng seksualmoral, og kvinner skulle gifte seg og holde huset i orden. Derfor er det gledelig å lese om kvinnenes kamp for et selvstendig liv, spesielt Dorothy som velger å utdanne seg til lege selv om hun da må forbli ugift. Man kunne ikke samtidig arbeide som lege og være en god hustru. Den norske utgaven er oversatt av Merete Alfsen, som har en lang liste med forfattere hun har oversatt til norsk, blant annet Ali Smith, Virginia Woolf, Jane Austen, Alice Hoffman, Margaret Atwood, William Nicholson og Amy Tan. Barnas bok var "strevsom og vanskelig fordi den var så stor, og fordi den krevde mye research," og hun har virkelig gjort en fantastisk jobb!

Barnas bok av A.S. Byatt
Originaltittel: The Children's Book, 2009
Oversatt av Merete Alfsen
Forlaget Oktober as, 2011
Norsk, bokmål
735 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del III]

Så - siste og avsluttende innlegg om Gaskells biografi av Charlotte Brontës liv. Les første (her) og andre (her) del før dette :)

Vi har nå kommet til volum II i The Life of Charlotte Brontë, og søstrene har omsider fått utgitt sin diktsamling, under pseudonymene Currer (Charlotte), Ellis (Emily) og Acton (Anne) Bell, men kun to utgaver ble solgt. Charlottes litterære håp var avtagende gjennom sommeren 1846, men alle tre fortsatte å skrive med publisering som mål, og romanene Wuthering Heights, Agnes Grey og The Professor ble sendt til ulike forlag bare for å bli returnert, og i en nedstemt og deprimert tilstand begynte Charlotte å skrive en ny roman; Jane Eyre.

De tre søstrene fortsatte med sin vane å legge bort arbeidet klokken ni om kvelden og hadde samtaler om det de hadde skrevet. Charlotte fortalte Gaskell at det var i en av disse stundene hun bestemte seg for å gjøre sin heltinne helt enkel og lite attraktiv. På denne tiden hadde faren en operasjon mot grå stær, og selv om det kom et tilbud om å åpne en skole, besluttet hun at hun skulle være hjemme for å være til hjelp og trøst. Men lite skjedde i livet, humøret var omskiftelig og selv om hun har mye å være takknemlig for, føltes det som om livet forsvant.

Det gikk likevel fremover skrivingen, The Professor gikk fra forlegger til forlegger, Wuthering Heights og Agnes Grey ble akseptert (om enn med en dårlig avtale). Mange skuffelser skulle komme, men i oktober ble Jane Eyre publisert, og gjorde Charlotte til den første av søstrene som fikk en roman utgitt. Romanen ble for det meste godt mottatt, men fikk også negativ kritikk. Søstrene oppmuntret henne til å fortelle faren om suksessen, som ble overveldet, men glad. Etter publiseringen var hele England nysgjerrig på den ukjente forfatteren, og anmeldelsene var "full of praise of this great, unknown genius." Som suksessen med Jane Eyre begynte å bli større, planla Charlotte noen hyggelige opplevelser for lillesøsteren, deres "little one", men Annes helse var så svak at hun knapt orket å ta en liten spasertur.

Charlotte korresponderte med flere forfattere og filosofer, blant annet G. H. Lewes, som var en av de hun søkte råd hos uten å føle seg forpliktet til å følge dem. Endelig, i desember 1847 ble Wuthering Heights og Agnes Grey publisert, og romanene ble møtt både positivt og negativt. Gaskell sier at Charlottes liv ble todelt; forfatteren Currer Bell, og kvinnen Charlotte Brontë. Her snakker Gaskell om forskjellen mellom å være forfatter som mann og som kvinne, der en mann enkelt og greit skifter yrke, mens det står ingen klar for å overta daglige plikter for en kvinne.

Jeg visste fra før at Charlotte ikke akkurat beundret Jane Austen, og Gaskrll viser et utdrag hvor hun kritiserte Lewes' beundring for. Etter hans anbefaling leste hun Pride and Prejudice etter hans anbefaling, "and what did I find? An accurate, daguerreotyped portrait of a commonplace face; a carefully-fenced, high-cultivated garden with neat borders and delicate flowers; but no glance of a bright, vivid physiognomy, no open country, no fresh air, no blue hill, no bonny beck. I should hardly like to live with her ladies and gentlemen in their elegant but confined houses.”

Vinteren ble hard, med mye sykdom som spesielt gikk utover Anne som var svak fra før. Motløs skriver Charlotte da hun fylte trettito skriver at "youth is gone - gone, - and will never come back; can't help it... It seems to me, that sorrow must come some time to everybody, and those who scarcely taste it in their youth, often have a more brimming and bitter cup to drain in after life; whereas, those who exhaust the dregs early, who drink the lees before the wine, may reasonably hope for more palatable droughts to succeed." Anne hadde skrevet på The Tenant of Wildfell Hall, og om sommeren reiste de to søstrene til London hvor forleggeren (Mr. Smith) først ikke klarte å tro at disse to kvinnene var forfatterne, men inviterte dem med i operaen, på utstilling og middag med familien. Boken ble utgitt i 1848.

Med Branwell gikk det ikke så bra, og familien hadde mye sorg på grunn av ham; "he sleeps most of the day, and consequently will lie awake at night. But has not every house its trial?" Han døde i september 1848, da var han trettien år. Gaskell er sterkt dømmende ovenfor kvinnen som hun mener forårsaket hans sykdom og død. Mer sorg var ventende; Emily var på denne tiden svært syk, og døde i desember samme år, tretti år gammel. Det er hjerteskjærende å lese brevene fra Charlotte om dette, og hverken faren eller Anne var ved god helse. Hvordan skulle det gå?

Annes tilstand ble ikke forandret, hverken til det bedre eller verre. Charlotte selv opplevde smerter i bryst og rygg, og skriver "I avoid looking forward or backward, and try to keep looking upward. This is not the time to regret, dread, or weep. What I have and ought to do is very distinctly laid out for me; what I want, and pray for, is strength to perform it. The days pass in a slow, dark march; the nights are the test; the sudden wakings from restless sleep, the revived knowledge that one lies in her grave, and another not at my side, but in a separate and sick bed. However, God is over all."

I mars 1849 ble Annes tilstand mye verre, og Ellens familie inviterte dem til Scarborough for at Anne skulle få en luftforandring. Etter mye frem og tilbake, og brevene er full av omsorg for søsteren, reiste de 24. mai, men Anne døde den 28. Da Charlotte kom tilbake til Haworth følte hun ingen glede over å være hjemme, slik hun alltid ellers gjorde, forståelig nok. "I don not know how life will pass, but I certainly do feel confidence in Him who has upheld me hitherto. Solitude may be cheered, and made endurable beyong what I can believe. The great trial is when evening closes and night approaches. At that hour, we used to assemble in the dining-room - we used to talk. Now I sit by myself - necessarily I am silent. I cannot help thinking of their last days, remembering their sufferings, and what they said and did, and how they looked in mortal affliction. Perhaps this will become less poignant in time."

"My life is what I expected it to be. Sometimes when I wake in the morning, and know that Solitude, Remembrance, and Longing are to be almost my sole companions all day through - that at night I shall go to bed with them, that they will long keep me sleepless - that next morning I shall wake to them again, - sometimes, Nell, I have a heavy heart of it. But crushed I am not, yet; nor robbed of elasticity, nor of hope, nor quite of endeavour. I have some strength to fight the battle of life. I am aware, and can acknowledge, I have many comforts, many mercies. Still I can get on. But I do hope and pray, that never may you, or any one I love, be placed as I am. To sit in a lonely room - the clock ticking loud through a still house - and have open before the mind's eye the record of the last year, with its shocks, sufferings, losses - is a trial."

Charlotte hadde begynt å skrive på Shirley like etter publiseringen av Jane Eyre, og selv om livet var vanskelig, fortsatte hun arbeidet, og manuskriptet ble akseptert og publisert i oktober 1849. I november reiste hun til London, "the big Babylon", hvor hun møtte Mr. Thackeray for første gang, en forfatter hun beundret og dedikerte andre utgave av Jane Eyre til, men hvis møte ble en skuffelse. Som hennes helt mente hun at han hadde en spesiell misjon med sitt forfatterskap, og at dette ikke stod til forventningene. Tilbake i Haworth var livet "so unvaried that the postman's call was the event of her day." Men hun leser og skriver, hva skulle hun gjort uten bøkene! Hennes identitet begynte å bli mer og mer kjent, men Charlotte var urolig for hvordan det ville påvirke andres syn på bøkene hennes, spesielt at forfatteren er en kvinne. Utover i 1850 kom folk reisende til Haworth for å se stedet som var beskrevet i Shirley, og blant disse var Sir James og Lady Kay Shuttleworth, som overtalte Charlotte til å bli med dem videre til sitt hus Gawthorpe Hall, og senere til London. Hun ønsket ikke å reise fra sin syke far, og tok bøkene og the moors til trøst, og hun skrev brev. I juni reiste hun likevel, og forleggeren fikk ordnet det berømte portrettet gjort med kritt av George Richmond. I august reiste Charlotte til Kay-Shuttleworths sommerhus, og da var også Gaskell invitert. Etter dette første møtet, ble de gode venner.

Mange utdrag fra Charlottes brev er viet til kritisk og litterære emner, som var hennes hovedinteresse på den tiden, sammen med redigeringen av søstrenes arbeider og skriving av små memoarer om dem. Og hun gikk mye oppe på heiene, og hun leste. 10. desember kommer den andre utgaven av Wuthering Heights ut, og like etter besøker hun Miss Martineau, et besøk som gjorde henne godt, "and gave her a stock of pleasant recollections, and fresh interests, to dwell upon in her solitary life." I brevene finnes det mange referanser til Miss Martineau's karakter og vennlighet. Charlotte var imponert over hennes intellekt og "moral powers", og selv om hun hadde sine feil "to me they appear very trivial weighed in the balance against her excellences."

Charlotte hadde en tid skrevet på Villette, men opplevde stadig at hun ikke klarte å skrive og var "both grieved and angry with herself for her inability." I mellomtiden var hun foruroliget og trist over Miss Martineau's nyeste arbeid, skrevet sammen med Henry George Atkinson; Letters on the Nature and Development of Man (1851), som var "the first exposition of avowed atheism and materialism" hun noensinne hadde lest. Denne våren var spesielt vanskelig for Charlotte, "the depression of spirits to which she was subject began to grasp her again, and 'to crush her with a day- and night-mare,' og for å unngå å synke like dypt som om høsten, inviterte hun sin gamle venn til Haworth noen uker i mars. Besøket gjorde henne ytterst godt, og ved denne anledning sa hun at det "will not do to get into the habit of running away from home, and thus temporarily evading an oppression instead of facing, wrestling with and conquering it, or being conquered by it."

Videre gir Gaskell et utdrag fra ett av Charlottes brev; "I quote it because it relates to a third offer of marriage which she had, and because I find that some are apt to imagine, from the extraordinary power with which she represented the passion of love in her novels, that she herself was easily susceptible of it." Dette er det tredje frieriet hun mottok og avviste.

Ifølge Gaskell hadde Charlotte alltid farens helse i tankene, noe som vises i brevene, hvor hun nevner det på en eller annen måte. Da Ellen var på besøk ble faren forkjølet, men på bedringens vei bestemte Charlotte seg for å benytte seg av en invitasjon til et besøk i London. Dette året ble Verdensutstillingen (The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations) holdt i Hyde Park, men Charlotte hadde ingen intensjoner om å bli der lenge og avtalte med sine venner om at hennes opphold skulle være stille og rolig. Hun skriver i juni at hun hadde deltatt på Thackerays andre foredrag, som var "a genuine treat to me," og deretter på the Crystal Palace, "a marvellous, stirring, bewildering sight - a mixture of a genii palace, and a mighty bazaar, but it is not much in my way; I liked the lecture better." Under forelesningen hadde hun stor oppmerksomhet rettet mot sin person, "in order to look at the author of Jane Eyre." Denne sommeren var hun i London en hel måned, og på veien hjem besøkte hun Elizabeth Gaskell. I et brev skriver hun at faren og tjenestefolkene synes hun så bedre ut enn da hun reiste, så det må ha gjort henne godt og hun kjennte selv at både humør og helse kjennes bedre.

Utover høsten dette året oppstod de vanlige virkningene av hennes isolerte liv å vise seg; hodeverk, og elendige våkenetter, men "as to running away from home every time I have a battle of this sort to fight, it would not do," og hun takket nei til invitasjoner. Et besøk av Miss Wooler gjorde henne likevel godt, men hun hadde fortsatt vansker med å skrive på Villette. Heldigvis ble hun bedre, og i februar 1852 skrev hun i brevform en kritikk av Thackerays nyeste bok, The History of Henry Esmond, som hun fant fornøyelig, men likevel ikke ville hun ikke rose hverken forfatteren eller boken spesielt fordi hun synes han som vanlig var "unjust to women."

Arbeidet med Villette stod stille, og om våren ønsket hun å være hjemme da en tåkeleggende hodepine gjorde situasjonen svært krevende for henne. Men så bestemte hun seg for å reise til Filey, en liten fiskerlandsby og feriested  i North Yorkshire, samme sted som hun hadde vært med Ellen noen år tidligere. Sent i mai reiste hun alene, for å komme til krefter etter sykdom og depresjon. Vel hjemme igjen klarte hun å skrive videre, og i oktober nærmet slutten seg for Villette. Innimellom hadde hun besøk, men "work first, then pleasure."

I november fullførte hun Villette, og sendte den til forleggeren (den ble publisert i 1853). Nå kunne hun unne seg en forandring, og forandring ble det! Gaskell skriver om hvordan Arthur Bell Nicholls (1818-1906), som hadde arbeidet som farens kirkeadjutant siden mai 1845, fridde til Charlotte i desember 1852. Charlotte snakket med faren, som var sterkt imot, og hun sa nei til ekteskapet. Dermed sa Nicholls opp jobben hos faren, og Charlotte takket ja til invitasjonen fra Mrs. Smith om et besøk i London, som ble det siste. 

Vinteren 1852-3 ble mye bedre for Charlotte enn den foregående, men det kom til en uoverensstemmelse mellom henne og Miss Martineau, som hadde såret henne dypt både i en artikkel om Villette og i et personlig brev, og Charlotte mente Miss Martineau hadde gjort en feilbedømmelse, ikke bare med tanke på henne som forfatter, men som karakter. I mars begynte anmeldere å finne feil ved Villette, og Charlotte gjorde sitt beste for å tilbakevise kritikken mot karakterene i boken.

På denne tiden var det en del besøk, Charlotte reiste til nære venner og de kom til henne. Gaskell skriver om åpenhjertige diskusjoner om litteratur og politikk, og selv om Charlotte kunne fremstå som stille og sjenert, ble hun livligere når det ble snakk om emner som interesserte henne. 

Med tiden forsonte Charlottes far seg med tanken på datterens ekteskap, og tillot i april 1854 at Mr. Nicholls fikk besøke datteren. Ekteskap ble akseptert og det ble bestemt at Mr. Nicholls skulle ha tilbake stillingen som kirkeadjutant. Charlotte begynte å gjøre de nødvendige forberedelser, blant annet for å supplere garderoben, oppussing i prestegården, innkjøp av brudekjole. Bryllupet skulle stå 29. juni, og Ellen og Miss Wooler kom dagen før for å hjelpe til med de siste forberedelser. Om kvelden kunngjorde faren at han ikke hadde helse til å gå til kirken og dermed ikke kunne gi sin datter bort. Miss Wooler kom til unnsetning, og ville gjerne gi sin gamle elev bort. Selv om det var få inviterte, hadde nyheten spredt seg og mange kom for å overvære bryllupet, "seeing her 'like a snow-drop,' as they said." Etter vielsen dro brudeparet til Irland for å besøke Mr. Nicholls familie og venner. Det ble en lykkelig tid, men nå har hun en å ta hensyn til; "time is not my own now; somebody else wants a good portion of it [...]."

Tidlig i 1855 ble Charlotte overfalt av ubrutt kraftig kvalme, og stadig tilbakevendende svakhet. Da en lege ble tilkalt, sa han at det hadde naturlige årsaker og ville bli bedre med tiden. Men det ble bare verre, og hun klarte til slutt ikke å ta til seg mat. Hun døde 31. mars 1855. 

Heddas innlegg om søstrene (HER) anbefales.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt