Boktema [born in the usa]

Ukens tema er amerikanske forfattere, og jeg har lyst til å trekke frem John Steinbeck og Vredens druer som jeg leste i august 2012 i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker. Den ga så mye mersmak at jeg har notert meg flere av bøkene hans på leselisten.

Boken handler om en familie som blir tvunget av 1930-årenes tørke og økonomisk depresjon til å dra fra gården sin i Oklahoma og søke arbeid som fruktplukkere i California.

Det er fellesskapsfølelsen mellom romanskikkelsene jeg ble så fascinert av, den er så sterk! Steinbeck hadde et grunnleggende humanistisk syn på tilværelsen, noe som han baserte på erkjennelsen om at det er det menneskelige fellesskap som skaper samfunnsendringer. Dette sees tydelig i romanen ved skillet mellom "vi" og "jeg". Før Steinbeck begynte på romanen skrev han: "I want to put a tag of shame on the greedy bastards who are responsible for this [the Great Depressioon and its effects]."

Steinbeck debuterte med Cup of Gold (Månens gylne beger) i 1929, og hovedverket The Grapes of Wrath kom ut i 1939. Omtale av denne boken har jeg skrevet her :)

Vredens druer ~ John Steinbeck

Vredens druer er en roman fra 1939 av den amerikanske forfatteren John Steinbeck. På norsk kom den i 1940.

Originalens tittel: The Grapes of Wrath (1939)
Oversetter: Arthur Omre
Utgitt, denne utgaven: 1979, Gyldendal Norsk Forlag (innbundet)
Sider: 384
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Lånt på biblioteket

Fra bokomslaget: 

"Vredens druer" gir et mektig og rystende bilde av kriseårenes Amerika. I slutten av 1920-årene hadde banker og storspekulanter tatt jorden tilbake fra hundretusener av farmere i Oklahoma, og "okiene" ble hjemløse. Romanene gir oss historien om en av disse familiene - Joad'ene. De blir plutselig en dag satt på landeveien, de hører ikke lenger til noe sted. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg, i en gebrekkelig lastebil, mot vest. Mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.

Steinbeck delte kår med okiene under det lange trekket på Highway 66 og gjennom ørkenen; han kjente de dramatiske skjebnene han forteller om. "The Grapes of Wrath" gikk som en farsott over Statene, men den kom lenger. Hollywood kjøpte filmrettigheten, farmere i California brente den på bål, over hele verden fant lesere frem til dette eposet og ble betatt; av gru, av menneskelighet, av humor og skjønnhet.

Hva skriver man vel om en klassiker som denne! Ikke enkelt med en bok som regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur, men her er mitt inntrykk av boken:

Vredens druer var sterkt medvirkende til at Steinbeck fikk Nobels litteraturpris i 1962. Komiteen slo fast at Steinbeck var en av mesterne i moderne amerikansk prosadikting og romanen står som et minnesmerke over depresjonens elendighet.

Det slo meg umiddelbart at romanen inneholdt svært gode beskrivelser; utrolig hvordan og hvor mye han får sagt om et tørt og solsvidd område! Boken har et regelmessig skifte av sjanger hvor annenhvert kapittel er fortellende, og annenhvert er essayistisk reflekterene (se wikipedia), noe jeg finner interessant fordi det gir innblikk i forfatterens syn på tiden. For eksempel kapittel 5 hvor bankenes vesen blir skildret, man får en aha-opplevelse av å lese om traktorens fremferd over jordene mens folkene blir overkjørt (billedlig talt, men etterhvert mer bokstavelig siden de får kjenne forandringene på kropp og sinn). 

Et eksempel: "Vi har ikke rå til å holde forpaktera, Og dem sier: Den parten som en forpakter får, er akkerat den profitten vi ikke har tåd til å miste. Og dem sier: Hvis vi slår sammen alle jordene til ett støkke, kan vi så vidt får det til å lønne seg. Så traktor-kjørte dem alle forpaktera vekk fra jorda." (s. 45)

I kapittel 11 blir traktorens fremferd skildret mer utførlig, menneskenes følelser for jordene. Som bestefaren som døde, "han tilhørte den jorda. Han kunne ikke forlate den"  - for bestefaren og plassen var akkurat det samme.

Det er forferdelig å lese om fluktens vei, Highway 66, og frykten de kjenner mellom byene hvis noe skulle svikte med bilene. På den strabasiøse reisen til California får familien høre fra flere hold at det forjettede land slett ikke er slik de forestilte seg. Når de endelig kommer frem blir de møtt med fiendtlighet og Tom sier til politiet: "Vi er ikke lasaroner...vi ser etter arbe. Vi tar all slags arbe." (s. 215) I møtet med kontraktører og politi blir de sett på på inntrengere og og annenrangs mennesker. Tom prøver å forklare for more at det ikke er loven politiet holder seg til, men at de prøver å ta motet fra dem. "Dem prøver på å knekke oss...dem tar fra oss alt, æra og alt sammen."

De gode og fine skildringen av landet de kommer til gjør dem alle fra seg av forventning og drømmen om et bedre liv blir klarere enn noensinne før:

"Våren er vidunderlig i California. Dalene der frukttrærne blomstrer er duftende lyserøde og hvite strømmer på et still hav. De første slyngtrådene snør seg fra gamle, knudrete vinstokker, henger i slør for å dekke stammene. De grønne åsene er runde og bløte som bryster. Og på flatlandet strekker rekker av blek, grønn salat og tynne små blomkålplanter seg milevis like ved uvirkelige grågrønne aritsjokk.planter."  

Familien kom omsider til den fine regjeringsleiren nær Weedpatch, men oppdaget at de til tross for alle fasiliteter måtte jobbe for en dollar og kjøpe mat for en dollar.

Til tross for vonde opplevelser finnes det også samhold og klokskap. "...en kar i fengslet prøvde å starte en forening. Men dem samme folka han prøvde å hjelpe, kasta han ut. Han sa: En må huske på at hver gang det går et skritt fremover, så glir det litt tilbake, men aldri helt tibake. Og det betydde at det ikke var å kaste bort tia, selv om det kunne se sånn ut." (s. 326).

Som når mennene i familien arbeider uvitende om at de er streikeforbrytere for fem cent og de streikende får 2,5. Denne lønnen holder ikke til mat, det oppstår slagsmål og Tom vil dra for å skåne familien. De får det til å virke så enkelt, samholdet, men i den nye verden holde det ikke. Samholdet i familien er spesielt, og hvordan de ser hverandre, og noe som er nødvendig når en arbeider tett sammen for å skaffe daglig innkomme. På reisen ser de at det slett ikke trenger å være slik, men jeg har en særlig godfølelse for moren som stort sett ordner opp og de andre tør ikke gjøre noe uten hennes bifall. Hun holder orden på familien og snakker om enn ikke i veldige vendinger så dypt nok. Dypt nok til at vi skjønner hun forstår dem alle.

Slutten er overraskende, men ikke mer enn at jeg som leser heller blir overrumplet. Om den uventede slutten tenker jeg at den var til ettertanke om forholdene under depresjonsårene.

På slutten av kapittel 25: "Og i folkets øyne står nederlaget skrevet. Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme, og de blir tunge, tunge nok til å høstes."

"Det går ikke an å skremme en mann som også er sulten i de forpinte mavene til de små barna sine. Han har kjent en frykt som er større enn enhver annen."

s. 209

En smakebit fra s.183

Til slutt: Boken leste jeg i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker, og den ga meg en ytterst bra leseropplevelse som jeg anbefaler sterkt andre å lese og oppleve!

PS: Politiken.dk skriver (8/1-2013) at Steinbeck kun fikk nobelsprisen i 1962 fordi komiteen ikke kom til enighet. Dette skal være hemmeligstemplede dokumenter som nettopp er offentliggjorte, og en av komitémedlemmene skal ha uttalt at "de åpenlyse kandidater glimtet med sitt fravær".

En smakebit på søndag [vredens druer]

Vredens druer er en roman fra 1939 av den amerikanske forfatteren John Steinbeck

Handlingen er plassert i depresjonsårene, og forteller historien til en familie av landbruksarbeidere som blir drevet fra gården av tørke og tvunget til å flytte vestover. Romanen beskriver i detalj situasjonen for amerikanske jordbrukere og landarbeidere og viser til kooperative løsninger på problemene med industrialisering.

Smakebiten er hentet fra der familien har kommet til California, men har igjen å krysse ørkenen. I det de gjør seg klar møter de en mann som er på vei tilbake fordi han ikke får seg ordentlig arbeid til å fø familien. Han vil heller sulte i hjel sammen med folk han kjenner enn å sulte i hjel sammen med folk som hater ham. Han sier:

- Pent land, men det blei stjælt for lenge sia. Du kommer over ørkenen og inn i landet omkring Bakersfield. Og du har aldri sett så vakkert land, appelsinhager, og druer, vakreste landet du har sett noen gang. Og du passerer jord som er flat og fin med vann tredve fot nere, og den jorda ligger brakk. Men du kan ikke få noe av den jorda. Den tilhører "Land- og Kveg Kompaniet". Og hvis dem ikke vil dyrke jorda, så blir a ikke dyrka. Prøv å plant litt korn, og du kommer i fengsel.

s. 183