Løpe ulv ~ Karin Ekman

Løpe ulv har fått enormt gode omtaler og blitt nominert til og fått flere gjeve priser. Men jeg er litt skuffet. Kanskje hadde jeg for høye forventninger til Ekmans første roman på ti år, men fant ikke den Ekmanske magien som jeg hadde gledet meg til. Boken har jeg lest sammen med Ina, og hennes anmeldelse kan du lese her.

Fra forlaget:

Ulf Norrstig er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med læreren Inga i nesten fem tiår. De to trenger ikke alltid å snakke så mye, men deler kjærligheten til både bøkene og naturen. Et møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen, viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for Ulf, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda.

Ekman gir leseren storslagne naturskildringer, en vakker kjærlighetshistorie og et skarpt blikk på vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss, i denne korte fortellingen som vil bli stående som et hovedverk i hennes store forfatterskap.

Hvis jeg ser på de rosende anmeldelsene som presenteres på forlagets side, stemmer de ikke helt overens med min egen oppfatning. Ja, det er en velskrevet, engasjerende og spennende fortelling. Ja, det er nydelige beskrivelser av naturen. Ja, det er flott å komme tett på relasjonen mellom menneske, skog og rovdyr. Likevel kjenner jeg ikke duften av naturen stige opp fra sidene. Jeg ser ikke naturen med nye øyne, eller at naturskildringene er med på å heve den litterære kvaliteten til aller ypperste nivå. Det dype og eksistensielle som Ekman er så god på glimrer med sitt fravær, og slutten er langt fra å være overrumplende.

Når det er sagt så likte jeg denne korte romanen, og skildringene av naturen er virkelig fine, som når Ulf møter ulven og gjør sine betraktninger omkring dette flotte dyret og ikke minst opplevelsen av at tiden opphørte. Alt romanen ikke er, det er greit. Den trenger ikke å være et mesterverk for å ha noe viktig å si, nemlig viktigheten av å stoppe opp og tenke over naturens betydning for vår eksistens her på jorden. For opplevelsen med ulven fører med seg så mye mer, både det at Ulf får mer selvinnsikt og hans horisont begynner å strekker seg lengre utover. Men også lokalsamfunnet merker tidens endringer. Noen endringer prøver Ulf å gi et lite dytt, mer eller mindre off the record. 

Jeg leste et sted at "løpe ulv" er et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen, men merket for livet, ved at den ene hånden er formet til klo. Det er nettopp det Ulf gjør, han løper ulv. Han identifiserer seg med ulven, han ser den slik han aldri har sett ulv tidligere, og ser den i sammenheng med omgivelsene. Selvransakelsen gir ham nye perspektiver på sammenhengene mellom dyr, natur og mennesket.

Lesingen av Løpe ulv har vært inspirerende med tanke på mine egne erfaringer med å ferdes i naturen og mitt ønske om å bevare den. Blant annet har jeg de siste årene fått åpnet øynene for det å se på en helt annen måte enn tidligere da jeg løp fra fjelltopp til fjelltopp. Naturen er i ubalanse, og det er dette Ekman forteller oss med denne boken. Vi er i krig med moder jord, som guvernøren i New York kaller det. Det er på tide å slutte med å ture frem i samme spor. Isbreene smelter, dyrearter forsvinner, været er mer ekstremt. Å lese Løpe ulv med dette i tankene fikk meg til å tenke på The Overstory, som er et forsvar for skogene, og sitatet: “The best arguments in the world won't change a person's mind. The only thing that can do that is a good story."

Nå skal jeg ut på tur i skogen, lage bål og drikke varm te. Jeg skal nikke til trærne og fuglene, og si til dem: "Ha en gledelig juletid!"

Løpe ulv av Karin Ekman
Originaltittel: Löpa varg, 2021
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Aschehoug, 2022
Norsk, bokmål
177 sider
Innbundet, kjøpt

Gjør meg levende igjen ~ Kerstin Ekman

 

Gjør meg levende igjen er en temmelig kompleks bok, og slett ikke enkel å skrive om. Det er så mye i denne teksten, og det er vanskelig å si akkurat hva den handler om. 

Den aldrende Oda har for mange år siden opprettet en samtalegruppe med noen andre kvinner som alle er ganske ulike både i alder og bakgrunn. Den yngste, Sigge, er litteraturstudent, Ruth jobber på sosialkontoret, og det er Sylvia, Blenda, Kajan og Ulla.

I romanen har Ekman skapt et intertekstuelt forbindelse til Eyvind Johnsons Krilontrilogi fra 1940-tallet, en motstandsroman som han skrev under krigen som protest mot unnfallenhet og den svenske nøytralitetspolitikken, og er en sterk kritikk mot nazisme og fascisme. Selv om jeg ikke har lest denne, får jeg godt nok innblikk i hva det er som driver kvinnene, da spesielt Oda, til å insistere på at samtale er viktig fordi det kan endre tingenes tilstand. Hennes elskede Johan, som døde for mange år siden, trodde på resonnementet, den fornuftige samtalen. Han var med i en samtalegruppe, og deres diskusjonsmønster fører Oda sammen med de andre kvinnene videre (eller er det Johnsons?). Den gangen var bakteppet den andre verdenskrig, nå er det borgerkrigen i Jugoslavia som får tankene om det frie ordet til å blusse opp igjen. Men hjelper det egentlig å snakke om det, blir det noen endring? Baksideteksten sier at gamle idealer som solidaritet, ytringsfrihet, toleranse, forsvinner bak dataskjermene i det moderne IT-samfunnet og erstattes av mer raffinerte former for umenneskeliggjøring, vold og undertrykking. Og hvordan kan man bli hel som menneske under slike forhold?  

 

Parallelt fortelles historien om Mariella som leter etter sin forsvunne storesøster, Rosemarie. Nettopp som et eksempel på tidens kynisme. De syv kvinnene har alle sitt å slite med, gjennom samtalene og det som skjer med dem selv og rundt dem må de revurdere, ta frem og kjenne på glemte og nye følelser og tanker. Kvinnene representerer ulike verdener som får nye betydninger. Det er ingen absolutte sannheter eller endelige løsninger. Til slutt møtes de parallelle fortellingene.

Jeg leste denne tykke boken ganske raskt, for en fortellerkunst! Slik Ekman bruker språket er fascinerende og gjorde at jeg ble slukt inn i handlingen på en medrivende måte. Og akkurat i disse dager er ideen om demokratiet og den frie tankeutvekslingen et tankekors. "Vi får inte glömma! Remember! N’oubliez pas! Glem det ikke! Kom ihåg!" (s. 554), som kvinnene leser leser fra Eyvind Johnsons Krilon själv (les det her). Jeg leste et sted at Gjør meg levende igjen aktualiserer budskapet fra Krilontrilogien om den faste troen på menneskets godhet og nødvendigheten av å stå opp for humanismen og moralen. Men mest av alt er det interessant å lese om hvordan kvinnene finner noe i seg slev, og i hverandre sammen de kan enes om og som setter tankene deres i perspektiv. 

Baksideteksten sier også noe om tittelen, at den "henspiller på Didos sørgesang over Æneas i Purcells opera av samme navn. Re-member me lyder teksten der: Gjør meg hel. For kvinnene i Odas diskusjonsklubb gjelder det nettopp å gjøre livet til et hele. I skildringen av deres forsøk på å finne fotfeste i sin samtid nøster kriminalforfatteren, kvinneforfatteren og sivilisasjonskritikeren Kerstin Ekman på mesterlig vis opp de viktigste trådene i sitt forfatterskap."

Gjør meg levende igjen av Kerstin Ekman
Originaltittel: Gör mig levande igen, 1996

Aschehougl, 1997
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
573 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Boktema [heia sverige]

Tematips hos Geir i dag er "Heia Sverige", og da må jeg trekke frem den svenske forfatteren Kerstin Ekman (født i 1933) og trilogien Vargskinnet, en trilogi som beskriver Sverige på 1900-tallet. Det er i det nordlige Jämtland og grensetraktene mot Norge i det lille tettstedet Svartvattnet som handlingen foregår. Den første boken, Guds barmhjertighet, leste jeg for mange år siden og lenge før jeg begynte å skrive om bøkene jeg leser. På gamlebloggen skrev jeg litt om trilogien etter at jeg somlet meg til å lese andre bok og var halvveis i den siste.

I Guds barmhjertighet møter vi jordmoren Hillevi som i 1916 kommer til Svartvattnet i Jämtland  hun er utdannet i universitetsbyen Uppsala og er full av viten om hygiene og ønske om å gjøre noe for andre mennesker. Møtet med den barske tilværelsen blir helt annerledes enn hun hadde forestilt seg, men hun klarer å skape en tilværelse for familien. Fortelleren i romanen, Kristin, er en samejente som blir tatt i mot som forsterdatter av Hillevi. Det er hun som sikrer forbindelsen mellom de levende og de døde, og som formidler den grunnleggende følelsen av å være stilt utenfor et fellesskap som er så levende skildret. Mennesket er et ømtålelig vesen; den som ikke er som andre, må kjempe for ikke å gå under. Dette gjelder alle de tre hovedpersonene: Hillevi, Kristin og unggutten Elis, som rømmer til Norge for å unnslippe farens brutalitet.

I andre bok, Morgen kommer, blir krigen et sentralt tema for hvordan livene til menneskene i Svartvattnet endrer seg. Hillevi og Tronds datter, Myrten, er blitt voksen og drar til Stockholm. Med seg har hun en hemmelighet som ikke en gang fostersøsteren Kristin vet om. Men så har Kristin sine egne tap, likevel prøver hun å trenge gjennom glemselen og forbinde det gamle med det nye. Elis, kunstneren, er tilbake i Sverige og han har også sine hemmeligheter. Den kampen forrige generasjon måtte føre for ikke å gå under, må denne generasjonen fortsette enten det gjelder retten til kjærlighet, til kunstnerisk utfoldelse eller til å føre videre arven fra flere kulturer uten påtrykk fra noen. 

Tredje bok, Skrapelodd, forteller om sterke kvinneskjebner i den jämtlandske bygden Svartvattnet på 1900-tallet. Her er historien om presten Ingefrid, som kommer tilbake til forfedrenes jord, og om hvordan dette besøket setter hennes eget liv og hennes religiøse tro på nye og avgjørende prøver. I bygda bor også den berømte glasskunstneren Elias Eriksson. Ingefrids og Elias' liv flettes sammen, deres livshistorier nøstes opp - og en avgjørende avsløring kommer nærmere og nærmere. Kerstin Ekman er en utrolig forteller, og hun fører oss inn i et tidløst landskap fylt av spennende menneskeskjebner, historier og myter. For denne boken mottok hun den prestisjefylte Augustprisen 2003.

Jeg er ikke helt sikker på hva som gjorde at det skulle gå så mange år fra jeg leste første bok og til jeg fortsatte på trilogien, for dette ga meg en fantastisk leseopplevelse! Skribent og frilanser, Nina Aspen skrev for Bokklubben at hun skulle ønske at fortellingen om disse menneskene ikke tok slutt, og at den heldigvis lever "og puster" videre som erindring og opplevelse. Det er det som er god litteratur. "For det er snakk om stor litteratur, dette, så stor at betydelig litterære utmerkelser og priser runger i bakgrunnen". Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

I bokhyllen har jeg stående enda en trilogi fra Ekman; Hekseringene, Springkilden og Englehuset (Katrine-Holm-serien) som jeg ser frem til å begynne på.

"Store, brogede, vævede tæpper - sådan er Kerstin Ekmans romaner." 

(Fra en artikkel jeg synes oppsummerer Ekmans skrivekunst)