Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

The Way of Kings [part one] ~ Brandon Sanderson

 

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, en fantasyserie som skal bestå av ti bøker. Akkurat nå er fire utgitt, samt to noveller. Jeg har lest del en av The Way of Kings sammen med Ina, men ettersom vi hadde noe ulik oppfatning av boken fortsetter jeg sannsynligvis alene.

Som jeg nevnte i en smakebit, er Brandon Sanderson kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn, og The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. En av årsakene til at jeg var nysgjerrig på forfatteren er at han fullførte Robert Jordans The Wheel of Time, og da jeg så boken i en spennende bokhandel inne i Stockholms gamle stan slo jeg til.

Det er en kompleks verden Sanderson skriver frem, men ikke like kompleks som The Wheel of Time. Eller er det bare lenge siden jeg leste den serien? Uansett er det jo mye å holde rede på, men det viktige blir gjentatt i ulike situasjoner og av ulike karakterer, slik at kompleksiteten avtar etter hvert. I den forbindelse må jeg ta med bokens innledning, som nok er viktig for senere hendelser selv om det ikke kommer helt frem i denne første delen. Her får vi vite at ni av ti ledere av the Knights Radiants har overlevd et slag i et gjentakende slag i en ødeleggende syklus (the Desolation). Vanligvis gjenoppstår de for å kunne kjempe igjen, men ikke denne gangen. De ni bestemmer seg for å bryte pakten, the Oathpact, de lar sine Shardblades være igjen og går hver til sitt.

Det går tusenvis av år, nærmere bestemt 4 500 år. Vi befinner oss i Roshar, en steinete verden med voldsomme og ødeleggende stormer, ganske ugjestmildt med andre ord. Etter at de ti ordenene kjent som the Knights Radiant falt, bestod deres Shardblades og Shardplate. Dette er mystiske sverd og rustninger som transformerer vanlige menn til nesten usynlige krigere, og er sterkt ettertraktet, til og med kongedømmer er i handelen for å få tak i dem. Det er stadige kriger, og selve boken åpner med et at kongen i Alethi, Gavilar, blir myrdet, noe som resulterer i en langvarig konflikt. Midt oppi dette blir vi kjent med Kaladin, Dalinar og Shallan. 

Men også andre stemmer kommer frem, som Dalinars sønn, Adolin, og Szeth fra Shinovar, som myrdet kongen. Jeg har en følelse av at alle disse kommer til å krysse hverandres spor på et eller annet tidspunkt, men med 10 bøker er det mye som kan skje. Kaladin er en naturlig leder, men har gjort noe som har gjort ham til slave, solgt og kjøpt av flere slaveeiere. Nå er han en bridgeman i Highprince Sadeas hær, og fra før har han alltid hatt hang til å bry seg om sin neste, noe han fortsetter med. Hans far var lege, og egentlig skulle han bli det samme, så han kan mye om helbredelse. Han tar seg av de han er i tropp med, og det ender med at han blir leder av troppen. The spren, Sylphrena (kalt Syl) møter Kaladin og blir med ham, og de har en del artige samtaler hvorpå Syl utvikles i forhold til hva en spren i utgangspunktet er. Så er det Shallan, som opplever at familien står på gyngende grunn da faren dør. Hennes plan er å dra til Jasnah Kholin for å bli hennes lærling, men egentlig er det for å forbytte Jasnahs Soulcaster med den ødelagte som tilhørte faren for å at familien skal kunne holde det gående. Med denne kan man transformere noe til noe annet, noe som er svært nyttig. Dalinar er Highprince of Alethkar og en berømt Shardbearer. Han arbeidet sammen med kong Gavilar for å forene Alethkar, men har vansker med å få de andre til å se formålet med dette. Adolin er hans sønn, og Dalinar har trent ham opp til å bli en leder. Han ser at faren har syner og visjoner om fremtiden, om at de må gjøre noe for å forene de andre mot en felles fiende, men også at han sakker akterut mot nye tider, noe som er temmelig ambivalent for ham. 

Jeg ser frem til å lese mer om hvordan det går med karakterene og hvordan det hele utvikler seg. Ina var ikke like begeistret som meg, så fortsettelsen gjør jeg som nevnt alene. 

The Way of Kings (Part One) av Brandon Sanderson

Serie: The Stormlight Archive 

Orion, 2011

Engelsk

594 sider

Pocket, kjøpt

Mary Barton ~ Elizabeth Gaskell

 

Mary Barton satte jeg opp som oktoberboken i Lesesirkelen 1001-bøker, og jeg startet på den i oktober, men ble altså ikke ferdig før nå. Falt av lasset, det var det jeg gjorde. Men det er greit, lesing skal være en glede, ikke noe kappløp eller en konkurranse, og videre skal jeg si noe om denne klassikeren.

I følge snl var Elizabeth Gaskell (1810-1865) en av de mest kjente engelske forfatterne på midten av 1800-tallet. Hun skrev om sosiale ulikheter og kvinners kår, men også nostalgiske skildringer av et landsbyliv som var i ferd med å gå tapt under industrialiseringen. Hennes best kjente romaner er Cranford (1853), North and South (1855) og Wives and Daughters (1864-1866). Hun er også kjent for å ha skrevet den første biografien om Charlotte Brontë. 

Mary Barton ble utgitt i 1848 og handlingen er lagt til Manchester i 1830- og 1840-årene. Det var her hun og mannen William Gaskell bosatte seg etter at de giftet seg. Omgivelsene i industribyen ga inspirasjon til romanen, som har undertittelen A Tale of Manchester, og Elizabeth Gaskell viser ulikhetene i samfunnet. På denne tiden var det harde kår for de som ikke hadde så mye, noe Gaskell skildrer overbevisende. 

Som med Brontë-biografien, hvor Gaskell bevisst unnlot å ta med det som kunne virke pinlig og opprørende, er det også i Mary Barton spor av mangelfull eller feilaktig informasjon. I min utgave har Shirley Foster skrevet en introduksjon som jeg fant jeg svært nyttig. Foster sier at perioden da Gaskell skrev Mary Barton var en sosialt og politisk urolig tid, og Manchester var med sin enorme vekst gjenstand for mye bekymring. Og man fryktet at revolusjonen i Europa på slutten av 1840-årene skulle smitte over på Storbritannia. Så det var modig av Gaskell å beskrive ulikhetene og urettferdigheten i samfunnet, for det var ikke alle som var rede for verken sannheten eller endringer. Foster forteller også om kritikken som romanen mottok, som forståelig var delt, og sier en del om bakgrunnen for at Gaskell skrev som hun gjorde.

Men om romanen sammenligner situasjonen mellom fattig og rik, handler den, som tittelen sier, mer konkret om Mary Barton. Hun er 13 da moren dør under en fødsel, og må ta over mye av ansvaret i husholdningen. Hennes yngre bror døde tidlig, av underernæring, og hun ser at faren blir deprimert og involverer seg sterkt i fagforeningsbevegelsen. Når Mary er rundt 17 har hun arbeid hos en sydame, faren forbyr henne å jobbe på en fabrikk. Jem, som hun har kjent siden hun var liten, er forelsket i henne. Det er også Harry Carson, og det er ham hun dagdrømmer om. Eller, hun drømmer om livet hun kan få ved å gifte seg med ham siden han er sønn av en rik fabrikkeier. Hun ser for seg at hun kan gi faren et bedre liv. Men da hun sier nei til Jem, innser hun at det er ham hun faktisk elsker. Hun bestemmer seg for å unngå Harry, som konfronterer henne , men hun sier bestemt nei til hans tilbud om ekteskap. Videre byr ikke anledningen seg for at hun kan fortelle Jem om sine følelser, og en stund senere blir Harry skutt og dør av skadene. Alt peker mot Jem som blir arrestert og må belage seg på henging. Mary bestemmer seg for å finne ut av saken, og skaffe ham det nødvendige alibiet. 

Det er andre karakterer med også, som Marys venninne Margaret og bestefaren hennes Job, Will og Alice. Faren til Harry, Mr Carson, er viktig for å belyse den rike fabrikkeieren. J

eg må også nevne morens søster, Esther, som faren klandrer for at moren døde og ikke vil ha noe med å gjøre. Hun har på grunn av omstendighetene måttet livnære seg som prostituert, men har hele tiden Mary i tankene og vil gjøre sitt for at ikke hun skal ende i samme uføre som henne selv.

Jeg vil ikke si hvordan historien utvikler seg videre, i tilfelle du har tenkt å lese boken, og uansett finnes hele handlingen å finne på nettet. Men alt blir oppklart med en lykkelig slutt. Det som jeg likte med boken er hvordan Gaskell viser forholdene i samfunnet på den tiden. Hvor vanskelig det var for folk å klare seg i dårlige tider, og at fordelingen av gode var ytterst urettferdig. Gjennom karakterenes historier får vi dypere innblikk i situasjonen for de fattige, og med dette sier Gaskell mye om kvinnenes situasjon. Gaskell gir ingen konkret løsning på de sosiale ulikhetene, men som Foster sier så er det sentrale i reformvisjonen hennes er at man må lytte mer til hverandre og være mer generøse. Dette kan, som nevnt, komme av at det på den tiden var lite aksept for å skrive om den nedarvede forskjellen. Et motiv som Gaskell lar sine karakterer og det som skjer vitne om, er at konfliktene ikke vil bli løst før kvinner og menn, arbeidere og arbeidsgivere (masters), forstår og sympatiserer med hverandre. 

Mary Barton av Elizabeth Gaskell
Oxford World's Classics, 2008
Utgitt første gang, 1848
Engelsk
437 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Livet - illustrert ~ Lisa Aisato

 

Hin dagen kikket jeg i bokhyllen for å lete etter en bok, og oppdaget (går det virkelig an!) Livet av Lisa Aisato. Ja, den var ulest (det går tydeligvis an). Jeg hadde jo gledet meg til den, og så har den på en eller annen måte blitt glemt innimellom andre leste og uleste bøker og annet som befinner seg i bokhyllen min. Men den er ikke ulest lengre, og godt er det! En bok som dette skal ikke være ulest, den skal blas i fremover og bakover, den skal ligge fremme slik at man kan ta den frem når som helst, til ettertanke eller bare for å beundre bildene.

Aisato skriver på omslaget at hun lenge har hatt en drøm om å utgi en samlebok med et utvalg av sine beste illustrasjoner. Da hun gikk gjennom samlingen, innså hun at det rett og slett var livet som lå illustrert fremfor henne, og med klassikere og nye tegninger ble ikke bare samleboken en realitet, den ble også en hyllet til livet, med opp- og nedturer. I boken følger vi livet fra barndom til alderdom, kjærlighet, sorg, tvil og glede. Illustrasjonene beskriver virkelig godt alle disse fasene vi er innom, enten det er slik eller slik. For Aisato skiller ikke mellom kjønn eller hudfarge, men ser på livet slik det kan fortone seg for alle og enhver. Jeg er fristet til å si helt politisk korrekt. Det er det eneste ankepunktet, men som kulturanmelder Gry Elise Jacobsen sier det, så tar Lisa Aisatos ingenting for gitt. Noen mener at Aisatos bilder er kitsch, men illustrasjonene er både originale og oppriktige slik jeg ser det, og om de er bredt omfavnet handler det om at de treffer noe hos svært mange. Og akkurat det er viktig, for bildene er virkelig fulle av uttrykk og får frem akkurat den stemningen som teksten forteller om. Teksten er kort, kun en setning til hvert oppslag, og gir dermed stort rom for å ta inn over seg bildene.

Boken anbefales varmt!

Livet - illustrert av Lisa Aisato
Kagge Forlag, 2019
Norsk, bokmål
190 sider
Innbundet, gave

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del II

Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid."

Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.

For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen. 

Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.

Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule. 

Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.

Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket. 

Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien. 

Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret." 

Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly. 

Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall. 

Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder. 

Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes! 

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Plattform ~ Michel Houellebecq

Valg av septemberboken i 1001 lesesirkelen, som var mannlig forfatter, falt på Plattform av Michel Houellebecq. Forfatteren er kjent for sine romaner som har skapt debatt og skandale. De grunnleggende bestanddeler førte til en mediedebatt som raste i over ett år da den ble publisert i 1998, og likeledes med Plattform som kom ut tre år etter. Både i Frankrike og internasjonalt vakte romanen stor oppsikt, og jeg skrev etter å ha lest De grunnleggende bestanddeler at jeg ikke kom til å lese mer av Houellebecq, til det var jeg for uenig i hans beskrivelse av tilværelsen. Likevel, hver gang navnet hans dukker opp blir jeg nysgjerrig, og bestemte meg for å utfordre meg selv. Plattform er også ubehagelig lesing, men er det en dårlig bok?
  

Baksideteksten:

Bokas hovedperson, Michel, er en desillusjonert byråkrat i kulturdepartementet. Ingenting ser ut til å kunne rokke ved hans resignerte livsholdning, inntil han treffer Valérie, som jobber for en av landets største reiseoperatører. Sammen finner de løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet: sexturisme. Det vestlige mennesket har blitt kaldt, rasjonelt og ekstremt individorientert, seksualiteten klinisk og steril. For å kunne bryte dette mønsteret, gjenoppdage kroppens gleder og lære å hengi seg til noe større enn seg selv, er nytelsesreiser til Thailand svaret. Reiser vi ikke alle på ferie for å få et lite eventyr?, spør Michel.

Igjen har Houellebecq skrevet en roman det ikke er mulig å forholde seg likegyldig til. Karakterenes høyst kontroversielle oppfatninger om seksualitet, religion og moral sjokkerer. Men bak de sensasjonspregete ytringene møter vi mennesker som også evner å vekke sympati. Det er noe ubehagelig aktuelt ved denne romanen – både ved Michels usminkede refleksjoner om seg selv og samtiden, og ved den desperasjonen som kommer til uttrykk gjennom hans ekstreme løsninger.

Jeg har ikke tenkt å skrive særlig mye om boken, men den er ikke dårlig. Den tar opp enkelte tema som kan være ubehagelige å lese om, som sexturisme. Og spørsmålet melder seg; er det en menneskerett å ha sex? Begjær, lyst, kåthet. Det er noe alle (tror jeg) kjenner på og ønsker seg. Men har vi rett til å utnytte andre for å få det? I boken argumenteres det for at det ikke nødvendigvis er utnyttelse, men at det har en gjensidig nytteverdi. Det er jo bare tull all den tid vi vet at prostitusjon er utnyttelse av svakerestilte mennesker. Plattform er en roman, men selv om det er fiktivt, vises forfatteren selv gjennom hovedpersonen, som heter Michel (!). Og mye er samsvarende fra De grunnleggende bestanddeler, det at tilværelsen er kjip og hovedpersonens gjennomgående negativitet ovenfor det meste er en irriterende befrielse fra alt det som skal være så korrekt. Nå er det særdeles søkt, at Michel som er en såpass lite imøtekommende fyr skal ende opp med den flotte, unge og seksuelt sultne Valérie. I boken får til og med de prostituerte orgasme på orgasme, det må være en  manns våte drøm. Men akk så usannsynlig. Houellebecq har har nok skrevet om sin fantasi. Det som gjør at boken faktisk kan sies å være bra, er at denne desillusjonerte mannens tanker om det ene og det andre er interessante og relevante for tiden vi lever i. Jeg er overbevist om at hvis vi kun leser om det som interesserer oss og som ligger nært verdiene og livssynet vi har, får vi et begrenset perspektiv. For å få øye på helheten, ubehagelig eller ikke, må vi også få med oss hva som rører seg hos ulike mennesker og på ulike plan.  

Plattform av Michel Houellebecq
Originaltittel: Plateforme (2001)
Oversatt av Per E. Fosser
Cappelens Forlag, 2002
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Et innlegg om sommerferiens bøker

Ferien ble tilbrakt høyt til fjells og av fem medbrakte bøker ble tre lest og én påbegynt.

Vår av Ali Smith

Som jeg skrev i en smakebit på boken, er dette tredje del i Smiths romantetralogi. "En umulig fortelling om en umulig tid, " sier forlaget. Og det kan de ha rett i, for Smiths bøker er ganske umulige. I alle fall ved første øyekast. Jeg liker å referere til foredraget av oversetteren Merete Alfsen når jeg skriver om Ali Smith, hvor hun blant annet sier at bøkene ble skrevet fortløpende fordi de skal handle om nå, samtidig som de griper tilbake i tiden. 

Første side kaster meg inn i noe som ligner en tirade, en anklage mot dagens samfunn. Men våren er tid for nytt liv, renselse, vekst, og den første stemmen er... våren, som sier klart i fra om at "kødd med klimaet mitt, så gjør jeg livet surt for dere." Deretter er det Richard, tv- og filmregissør, som står på jernbaneperrongen et sted i Nord-Skottland en tirsdag morgen i oktober 2018. Egentlig bor han i London, men på impuls har han tatt toget nordover, han har forlatt livet sitt. Hans gode venn og kollega, Paddy, er død. Hun beriket livet hans. Og hun hadde kunnskaper om så mangt. 

Mye av teksten handler om Katherine Mansfield og Rainer Maria Rilke, og jeg fikk virkelig lyst til å lese noe av disse to forfatterne ("det de skriver, det forandrer alt. De bryter mønsteret. De er moderne. [...] de to store, hjemløse forfatterne, de store outsiderne."), spesielt Mansfield som også Simone de Beauvoir tidvis henviser til. Men uansett, det er ikke alltid lett å henge med i Smiths romaner. 

I boken tar Smith opp politikk (toryene ved makta igjen, folk på gata igjen), Brexit, #metoo, klimaendringene. Både Trump og andre får passet sitt påskrevet. Fjell har også en fremtredende betydning. Og snøskred. Richard forlot livet sitt, tilsynelatende av ulike grunner, men til syvende og sist på grunn av forandringer. Forandringer som tar fra ham meningen med livet. Han legger seg på togskinnene; for en lettelse å være ferdig med alt sammen! Det er Brit som stanser ham.

Starten på del to er nesten som en dystopisk skrekkfilm, men er i aller høyeste grad her og nå. En annen viktig karakter er jentungen som får til det umulige, som å spasere rett inn i forvaringssenteret hvor Brit arbeider, og får ledelsen til å vaske toalettene. Brits stemme viser en annen side av verden, men samtidig mye av det samme som Richard. "Moren trodde alltid at nyhetene var viktig. Nå for tiden visste alle at det ikke var det man så på for å finne ut hva som virkelig foregikk. Bortsett fra moren. Hun trodde fremdeles på tv. Gamle folk gjorde det." Disse setningene måtte jeg sende på familysnappen, for vi gamle får stadig høre at nyhetene ikke MÅ må sees klokken syv på nrk :D

Måten Smith legger ordene i munnen på sine karakterer minner litt om Atwood. Og det at alt ikke blir fortalt med én gang eller kronologisk, men ting blir klarere etterhvert, og til slutt har man oversikten. I historien er det altså et barn som skaper forandringer, og andre følger henne som en Messias. Det er kanskje det som skal til for å stanse skredet. Man får øye på håpet om en ny og bedre verden. 

Jeg ser allerede etter vårtegn.

~ Katherine Mansfield

Vår av Ali Smith

Originaltittel: Spring, 2019

Oversatt av Merete Alfsen

Forlaget Oktober, 2020
Norsk, bokmål
302 sider

Innbundet, kjøpt

Skyggedanseren av Sara Omar

I juni hørte jeg en direktesending fra Litteraturhuset med Sara Omar og Hilde Sandvik i samtale om æreskultur, sosial kontroll, islam og feminisme; Med pennen som våpen og livet som innsats. Her snakker hun om den nye boken som ble utgitt tidligere i år, og er en fortsettels på historien om Frmesk fra debutboken Dødevaskeren. Vi får høre om oppveksten i Kurdistan på 1990-tallet, og om hennes nye liv i Danmark og Tyskland på 2000-tallet, samt hva som skjedde før Frmesk kom til Danmark. 

Boken har en annen tematikk enn Dødevaskeren, nemlig barneprostitusjon og utnyttelse av barn, og Sara Omar sier den er en slags vasking av de mange jentene som har mistet livet i undertrykkelsen. I Skyggedanseren vises grusomhetene enda verre enn i den foregående boken. Omar forteller at hun har sett og vært vitne til utnyttelse av barn, og at hun i boken åpnet døren til et muslimsk hjem og viser hvordan det kan være. Så er det opp til folk å tenke over det, men at hun ikke skriver noe som ikke har skjedd. Men boken handler også om de unge mennene. Mange ber om råd for hvordan de kan leve annerledes, hvordan de kan slippe å være slik som sin far. Omar kaller det for en bevegelse, en stille revolusjon.

Hilde Sandvik spurte om hvordan det er å utsette seg for fare slik Omar har gjort, og hun svarte: "Jeg er klar over at det er en risiko hver gang jeg snakker om det og skriver om det, for en kvinne med min bakgrunn skal ikke det.", men legger til at mange som har vært kritiske, har etter å ha lest boken og hørt henne snakke om dette, skjønt at det er i orden å stille spørsmål. 

Omar fortalte om den rystende historien om mannen som i februar drepte sin kone og deres åtte år gamle sønn, og mener den danske stat burde brukt pengene for å få døtrene til Danmark for å hindre at de blir utsatt for utnyttelse. 

I Skyggedanseren tar Sara Omar opp den særdeles ubehagelige muligheten til å gifte seg i et såkalt "gledesekteskap". Her er hva jeg noterte av det hun sa om dette:

• gledesekteskap: en imam vier et barn (9-14 år) til en voksen mann
• jeg kaller det for prostitusjon
• imamen tjener penger, jentene er dem det går utover
• når mannen er ferdig med dem, kan han bare gå
• mannen får beskjed om ikke penetrere vaginalt, kun analt, i tilfelle hun skal giftes senere
• det finnes ingen alder hvor kvinnen er gifteklar, hun er klar når familien mener hun er klar
• gledesekteskap er nevnt i hadith

Boken er forferdelig lesing, skikkelig grusomt! Men absolutt nødvendig. Om Frmesk har Sara Omar sagt at "jeg skriver ingenting jeg ikke har opplevd, sett eller hørt. Men om det er meg eller mennesker jeg kjenner jeg skriver om, er egentlig likegyldig. Frmesk er over alt."

Som stein døde jeg og reiste meg igjen som en plante

Som plante døde jeg og reiste meg igjen som et dyr

Som dyr døde jeg og reiste meg igjen som et menneske

Hva her jeg å frykte? Hva her jeg mistet ved døden?

~ Rumi

En må-lese-bok!

Skyggedanseren av Sara Omar
Først utgitt i Danmark, 2020
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Aschehoug, 2020
Norsk, bokmål
440 sider
Innbundet, kjøpt

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff

Jeg har likt de bøkene jeg har lest av Bergljot Hobæk Haff, og denne føyer seg inn i rekken, og som er en historisk roman om attentatet mot den russiske keiser Aleksander II i 1881. Den minner meg bittelitt om Jeg, Bakunin som er "en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført av den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse."

Baksideteksten:

«Terrorisme er krig, bare i mindre målestokk.» Replikken er lagt i munnen på Andrej Zjeljabov, som i 1881 ble dømt til døden for medvirkning til drapet på tsar Aleksander 2. Sammen med ham ble også Sofia Perovskaja dømt og henrettet. Med stor dikterisk kraft tegner Bergljot Hobæk Haff disse to livsskjebnene. Andrej og Sofia er medlemmer i en bevegelse som arbeider for frigjøring av den russiske allmuen. Så driver det undertrykkende tsarregimet dem gradvis over mot terrorvirksomhet, en vei som kulminerer med sprengningen av Vinterpalasset og attentatet mot tsaren. Attentatet er en roman om troskap mot idéer og mennesker, om ordenes styrke og vilje til å skape forandring. Romanen retter søkelyset mot maktmisbruk og en motstandskamp som til sist munner ut i terror, med fortvilte paralleller til vår egen tid.

I romanen følger vi Sofia og Andrej gjennom barndom og frem til dødsstraffen for å ha vært med på attentatet mot keiseren. Hun er fra aristokratiet, han er sønn av livegne bønder, og de møtes som unge aktivister. Hobæk Haff gir et interessant bilde av hvordan de, fra å være fredelige aktivister, blir radikale og tyr til vold for å fremme saken og få slutt på undertrykkingen av folket. Romanen er ikke tørr og kjedelig slik den ved første øyekast kan virke, men er virkelig spennende lesing! 

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004
Norsk, bokmål

257 sider
Innbundet, gave

Smakebit: Vår

Vår er tredje boken i en årtidsserie som starter med Høst og fortsetter med Vinter. Nå gleder jeg meg til den siste boken! Forlaget skriver at romanen "er en umulig fortelling om en umulig tid. Ali Smith skriver poetisk og politisk om utestengelse og umenneskelighet, men også om håpet og verdigheten som fortsatt finnes. Slik åpner hun døren og lar vårlyset sive inn."

 Her er en liten smakebit:

April.
Den lærer oss alt.
Årets kaldeste, mest utrivelige dager kan komme i april. Det gjør ikke noe. Det er april.

[...]

April, den lovløse, siste måneden av våren, det store konnektivet.
Gå forbi en hvilket som helst blomstrende busk eller tre, og du kan ikke unngå å høre det, maskinduren, det nye livet i full gang i tidsfabrikken.

Stillitsen ~ Donna Tartt

Stillitsen har stått i bokhyllen min siden 2014, og med sine 841 sider passet det utmerket å lese den i månedens 1001-bok som skulle være en på 500 sider eller mer. Jeg har irritert meg, jeg har grublet og tenkt, jeg har vært oppgitt og frustrert, men mest av alt har jeg likt denne historien om Theo. Tartt har gitt stemmen til Theo, som skriver denne historien for å forstå, men samtidig ønsker han ikke å forstå, fordi det vil innebære å svike faktum. På slutten kommer han til en innsikt: 

SPOILER! Hopp over skriften i kursiv, den avslører ikke så mye, men det kan være nok :)

Han snakker om en mellomsone, den som er mellom virkeligheten på den ene siden og punktet der bevisstheten treffer virkeligheten, en regnbueende, der skjønnheten blir til, der to helt forskjellige flater blandes og flyter sammen for å tilgodese oss med det livet ikke gir oss; og det er her, i dette rommet, all kunst eksisterer, og all magi.

Og - vil jeg også hevde - all kjærlighet. [...] Og på samme måte som musikk befinner seg i rommet mellom notene, på samme måte som stjernene er vakre takket være verdensrommet rundt, på samme måte som solen treffer regndråper i en viss vinkel og kaster et prisme av farger over himmelen - slik er rommet der jeg eksisterer, og ønsker å fortsette å eksistere, og som jeg, skal jeg være helt ærlig, håper jeg dør i, nettopp denne mellomstrekningen: der fortvilelsen traff ren annerledeshet og skapte noe sublimt.

Og det er derfor jeg har valgt å skrive disse sidene slik jeg har skrevet dem. For bare ved å gå inn i mellomsonen, i den mangefargede randsonen mellom sannhet og usannhet, er det mulig å holde ut å være her og skrive alt sammen.

Så, jeg startet med slutten. Men hele historien kulminerer med denne innsikten Theo gradvis erkjenner for seg selv og sitt liv, og det starter da han som trettenåring opplever at moren dør i en eksplosjon på et av New Yorks kunstmuseum. I forvirringen som oppstår, får han med seg et maleri; Stillitsen (The Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Tartt har sagt at kunstverket er spesielt, siden fuglen er både fanget og fri, noe som jeg synes er et sentralt tema i romanen. 

Mange mener boken er for lang, og at de siste 400 sidene er skuffende. Ikke hør på dem! Ja, den er lang, men på en positiv måte. Hvordan skal man kunne si noe om sitt liv uten å bruke mye plass? Når moren dør flytter Theo inn hos familien til en skolekamerat hvor han bor til faren plutselig annonserer at han kommer for å ta ham med seg til Las Vegas. Tiden her blir avgjørende for livet hans videre; hans valg, mangel på handling, forelskelse og kjærlighet, vennskap. Underveis er Tartt innom store spørsmål som hva er sannhet, hvordan kan man gjenkjenne skjønnhet, og finnes udødelighet? Theo sliter med identiteten, å finne seg selv i denne til tider vanskelige verden, men det er så fint å lese om prosessen og hvordan han kommer frem til en erkjennelse for seg selv. 

Stephen King sier at dette er en "rarity that comes along perhaps half a dozen times per decade, a smartly written literary novel that connects with the heart as well as the mind." Han har mye rett i det, og bildet som Theo har med seg blir et symbol på det som er vakkert og ekte. Stillitsen kan jeg absolutt anbefale, den ga meg mye å tenke på og Tartt har en svært god skrivestil som uten å være belærende gir næring til tankevirksomhet og nye perspektiver. 

Stillitsen av Donna Tartt
Originaltittel: The Goldfinch (2013)
Oversatt av Hilde Lyng
Tiden Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
841 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Bak skapet står øksen ~ Torborg Nedreaas

Som jeg satt og leste årets første nyhetsbrev fra Torborg Nedreaasselskapet som kom i slutten av juni, og forfatter og litteraturprofessor Willy Dahls tanker om Nedreaas, ble jeg oppmerksom på at jeg ennå hadde mer å lese fra denne bergenske forfatteren. Dahl sier at kravet hun satte til seg selv, at det kunstneriske uttrykket måtte være ekte - bare da kunne det være sant, ga ham assosiasjoner til dagens virkelighetslitteratur. Verdt å lese! Så jeg klikket meg inn på nettsiden og Nedreaas sin første publikasjon, nemlig Bak skapet står øksen. Det er link til boken hos Nasjonalbiblioteket, så jeg begynte å lese. Og kunne ikke stoppe. 

Torborg Nedreaas er mest kjent for fortellingene om Herdis; Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971), og romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), hvor hun skriver om tabubelagte tema som kvinners seksuelle begjær og abort. 

Bak skapet står øksen er en novellesamling utgitt høsten 1945, som skildrer forholdene i Norge under den tyske okkupasjonen. Novellene er sterk lesing, og gjorde dypt inntrykk på meg. Til tider var fortellingene rett og slett ubehagelige. Fortellingene er et forsvar for tyskerjentene, altså de norske kvinnene som var sammen med tyske soldater. Disse kvinnene har fått liten plass i skjønnlitteraturen, og den dag i dag er deres historier blitt mindre undersøkt enn andre deler av krigshistorien. Benedicte Jensen Araldsen skriver i sin masteroppgave at hun "har til gode å lese annen skjønnlitteratur som har et så nyansert syn på tyskerjentene så tett opptil krigen", og hun har rett. For novellene tar også for seg livet til småkårsfolk generelt, der krigen i sin unntakstilstand satte hele det hverdagslige livet på hodet. Tyskerjente eller tyskertøs, bare ordet gir negative assosiasjoner! Og Nedreaas skrev så modig om disse kvinnene rett etter krigens slutt, da folk flest så på dem som de verste svikerne. 

Og det er nettopp dette som kommer frem i novellene. Ved å velge å være sammen med "fienden" utfordret de konvensjonene, og selve begrepet "tyskerjente" viser at de ble sett på som styrt av sine drifter, at de var uansvarlige og lite selvstendige individer. Det nyanserte ved novellene er også at mennene, barna og andre stemmer kommer frem, og gir leseren innblikk i hvordan det kunne være å leve slik, midt i unntakstilstanden og den usikre tiden. Mye fortvilelse kommer frem! Men også hvordan en ung jente kunne ta det skritt å være sammen med en tysker. Det kunne være forelskelse. Eller at hun kom fra fattige kår og krigen muliggjorde et bedre liv. Omsorgssvikt er et annet tema Nedreaas bringer opp. Og begjær. Uten å bryte en nedskrevet lov, ble kvinnene som var sammen med tyske soldater utsatt for psykiske og fysiske overgrep. Jeg har selv en i familien som var sammen med en tysk soldat, de var forelsket og det var ikke enkelt for dem. Etter krigen flyttet de til Tyskland, og han ønsket aldri å besøke Norge igjen.

Romantikken og erotikken er sterk, og den kjenner ingen nasjonale grenser, skriver Araldsen, og sier videre at novellene hovedsaklig formidler "poenget om at tyskerjenter ikke kan dømmes likt og kjapt – uten å ta hensyn til de store individuelle forskjellene." Novellene kan gi bevissthet og refleksjon om at ingen må være for snare til å dømme andre. Torborg Nedreaas var en av dem som høsten 1945 tok til orde mot en statlig kommisjon som foreslo å "løse problemet" med tyskerjentenes barn med å sende dem ut av landet. Hun skrev i kommunistavisen Arbeidet i Bergen og spurte ironisk, men med stort sinne, hva som hadde skjedd: Hadde norske myndigheter brukt krigen til å lære det nazistene visste, at uønskede mennesker kunne deporteres og dermed forsvinne?

Bak skapet står øksen av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1975
Utgitt første gang: 1945
Norsk, bokmål
136 sider
Nasjonalbiblioteket