Bare Alberte ~ Cora Sandel

Nå har jeg levd med Alberte så lenge at det føles rart å ikke skulle lese mer om henne. Men trilogien er avsluttet og Alberte fant til slutt veien hun lette etter. Og friheten. Når det gjelder disse bøkene er det viktig å være klar over at det finnes mange ulike versjoner, og min utgave er basert på førsteutgaven og inneholder rettelser og mye som ble sensurert bort. Under andre verdenskrig ble for eksempel flere sider med politisk innhold tatt ut av Bare Alberte, så skal du lese trilogien anbefaler jeg denne utgaven. Jeg har lest trilogien sammen med Hedda.

I Bare Alberte møter vi Alberte i Bretagne sammen med sønnen på fem år, Liesel, Pierre og Jeanne, samt datteren deres. Pierre, en anerkjent forfatter, er en av Siverts bekjentskaper, og Sivert selv er ventende etter å ha gjort suksess med sine malerier. Sammenlignet med Jeanne er Alberte håpløs med husmorting, gutten er tynn og svakelig og klærne hun syr henger totalt på skakke og "er ubehjelpelig i hele snittet". Pierre er den som oppmuntrer henne til å skrive, selv om hun gjemmer seg bak alt som må gjøres. "Er det kommet dit med Dem, at De må koke og sy, så kok og sy. Da er det altså intet å gjøre." Men hun griper anledningen og finner frem mappen med lappene, ser fiendtlig på dem.

Hvad skal hun gjøre med denne plutselige tretimers frihet? Frihet er noe hun står håndfallen med og ikke forstår sig på. Hun hadde masser engang. Den rant bort mellem fingrene på henne, mens hun drev omkring og beså sig i tilværelsen, var publikum. Da det omsider demret for henne, at nå hadde hun besett sig nok, nå øinet hun sammenheng, hadde et og annet å si om livet, tok livet henne i nakkeskinnet og slipper henne ikke igjen. Som for grundig å slå fast at for sent er for sent.

s. 412

Sivert "akter det for intet det hun gjør", og hun selv rår ikke med skrivingen som kun Liesel og Pierre støtter henne åpent i. Hva skal det hele være godt for? Det hun har er løst og fillet, uten begynnelse og ende. Men plutselig kan hun oppleve en klarhet og setter streker, retter, tilføyer. Hun tenker på at hun kanskje blir alene med gutten en gang og trenger en inntekt, og hun vet at det vil lysne, "det er som et puzzle, det varer lenge, før en ser hvad det skal bli". Lappene blir til sider og i bunker. Hun aner veien å gå, til å kunne skaffe seg et og annet, ha medbestemmelse i sitt liv. Selvstendighet. Forholdet til Sivert er anstrengt. Alberte føler stor takknemlighet ovenfor ham, for alt han har skaffet henne og gutten. Likevel, side om side med medfølelse og moderlighet, kjenner hun frykt og uvilje. Hun dras mot Pierre som inspirerer henne til å skrive. Tilbake i Paris henger det trykkende spørsmål over henne: Når gikk hun feil? Hvor gikk hun feil?

"Men sjeldent hender det, en lengter efter. Andre ting hender."

s. 498  

Hun forfølges av en nagende følelse av tid som går og av at noe helt annet skulle skje. Slik går dagene, men så møter hun igjen Pierre og sammen med ham opplever hun følelsen av å være fremme. Hun tenker på å forlate Sivert, men da får hun ikke ha gutten hos seg, så hun sier ja til å reise til Norge. Her klarer hun å samle sine skriverier til et manuskript, tar mot til seg og drar alene til Kristiania for å selge det. I visshet om at hun ikke blir den samme etter det, ikke skal tilbake.

Livet forandrer oss som mennesker, vi er ikke den samme som i ungdommen. Det viser også trilogien. Både Alberte og Sivert går gjennom en utvikling, likeså som de andre karakterene, som Pierre etter å ha vært i krigen og venninnen Liesel etter aborten. I lys av tiden bøkene ble skrevet i (Bare Alberte ble utgitt i 1939) vises konflikten mellom ønsker og det å fylle den tradisjonelle kvinnerollen, dette går som en rød tråd gjennom trilogien. Utviklingen mot voksen kvinne, mot selvstendighet og det å gjøre noe mer utover det kvinnerollen pålegger, sees i romanen ved Albertes trang til å finne sin vei. Men det kommer ikke av seg selv, en er nødt til å handle.

Bare Alberte av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.

s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun forandres etterpå, spesielt fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.
 

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

The Jungle Book ~ Rudyard Kipling

The Jungle Book er jo kjent for de fleste, faktisk regnes den som "et av de klassiske verk i moderne barnelitteratur" (Wikipedia). Men jeg visste ikke at det var en samling korte historier, og jeg visste lite om forfatteren. For eksempel at han var en av de mest populære forfatterne i England på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, eller at han fikk Nobelprisen i litteratur. Boken kom første gang på norsk i 1914. Kipling (1965 - 1936) ble født i India hvor han tilbrakte barndommen frem til seks-årsalderen. Da reiste han med foreldrene til England, og i voksen alder skrev han romaner, noveller, dikt og barnebøker, ofte med skildringer fra India i det britiske imperiets tid. I ettertid har boken blitt filmatisert flere ganger, og hvem kjenner vel ikke Disney-utgaven med alle de morsomme historiene om alt Mowgli finner på. For det er gutten Mowgli det handler om. Og litt til.

I første kapittel, "Mowgli's brothers" forteller sjakalen Tabaqui Mother Wolf og Father Wolf at den halte tigeren Shere Khan er på jakt etter mennesker, noe som opprører dem ettersom the Law of the Jungle forbyr dem å drepe mennesker fordi dette til syvende og sist fører til at menn da kommer med våpen slik at alle i jungelen lider. Mens Father Wolf ser etter Shere Khan finner han en "naked brown baby who could just walk"og tar ham med til Mother Wolf hvor gutten finner seg til rette blant ulveungene. Mother Wolf får raskt ømhet for den lille "valpen" som hun kaller Mowgli, så da Shere Khan kommer for å lete etter ham jager hun tigeren bort med en advarsel om at gutten en dag kommer til å jakte ham.

Og slik skal det gå. Men først vokser Mowgli opp sammen med ulvene. Bjørnen Baloo tar på seg å være hans lærer og den svarte panteren, Bagheera, kjøper ham fri fra å bli drept for prisen av en okse. Father Wolf lærer gutten "the meanings of things in the Jungle" og innimellom sover og spiser han. Slik går 10-11 år, da forteller Bagheera en dag at Mowgli snart vil være en mann og at han er i fare i jungelen etter at Shere Khan har dannet en gjeng for å styrte lederen av ulveflokken. Mowgli tar et oppgjør med flokken, og kapitlet slutter med at han går for å møte "those mysterious things that are called men". Som nevnt ble jeg overrasket over denne plutselige utgangen på historien, jeg hadde trodd at det var en begynnelse og en slutt på Mowglis liv i jungelen med en del i midten som fortalte om alle de eventyrlige opplevelsene.

De to neste kapitlene beskriver litt mer om hvordan Mowgli lærer the Law of the Jungle, og dessuten mye mer for å kunne leve i jungelen. Slangen Kaa, som i Disneys versjon fremstilles som den utrettelige jegeren etter Mowgli (sammen med Shere Khan), hjelper til å redde ham etter at han blir bortført av apene. Sannelig litt av en overraskelse etter at min opplevelse av Jungelboken var at Mowgli hadde en fantastisk tid sammen med dem, selv om han måtte utfordre lederen. I originalen derimot ble han hjelpeløst fraktet avgårde og måtte stole på sine venner for å finne tilbake til balansen.

Vi får også vite om hvordan Mowgli har det i landsbyen hvor han lærer å være menneske. Så får han besøk av en av ulvebrødrene som forteller at Shere Khan har sverget å drepe ham, og Mowgli legger en plan for å gjøre det av med tigeren en gang for alle. Det fører til at han forlater landsbyen og jakter alene i jungelen, men han er ikke alene for alltid for noen år senere gifter han seg - "But that is a story for grown-ups".

Deretter kommer historien om Kotick, den hvite selen som gjør sine ytterste anstrengelser for å finne et sted hvor han og de andre selene kan være i fred for menneskene, om mungoen Rikki-tikki som forsvarer en menneskefamilie mot to kobraer, om gutten som lærer å bli elefant-fører, og om dyrene som natten før en militær parade snakker sammen om å være redd og å samtidig gjøre sin plikt for dronningen.

The Jungle Book har vært artig å lese, spesielt å se hvordan den var i forhold til Disneys versjon som er lys og lett med eventyr og festligheter, en sorgløs tilværelse både for Mowgli og dyrene i jungelen. Selv om farer lurer innimellom fungerer disse som spenningsmoment, og ikke som reelle kriser. I originalen er det mye mer brutalitet og selv om mange av historiene handler om å takle motgang og ikke gi opp, viser de også at livet er hardt og kan være vanskelig. Jeg tenker at Kipling har brukt dyrene for å beskrive nettopp dette for barn, og da er det egentlig litt merkelig at disse sekvensene er tatt bort i nyere tid. Dette var litt som å lese Ringeren i Notre Dame av Victor Hugo, bortsett fra at den var ekstremt annerledes enn slik vi kjenner den fra Disney. Faktisk ble lesingen etter kapitlene om Mowgli litt i drøyeste laget og jeg innrømmer å ha skummet gjennom det siste kapitlet, rett og slett fordi det var ett eller annet som ikke appellerte helt til meg. Men jeg kunne godt tenke meg å lese flere originaler som Disney har latt seg inspirere av, hvordan er Rødhette mon tro!

Jeg har lest The Jungle Book sammen med Ina etter samlesingen vår av Neil Gaimans The Graveyard Book som er inspirert av denne boken. Nå blir det nok flere Gaiman-bøker, men for all del: les de originale historiene opp mot Disneys adapsjoner, det er fascinerende hvor annerledes de kan være!

The Jungle Book av Rudyard Kipling (1894)
Illustratør: J. Lockwood Kipling/W. H. Drake
Macmillian, 1895
Engelsk
277 sider
Pocket, lånt på biblioteket

De grunnleggende bestanddeler ~ Michel Houellebecq

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq var september-boken i lesesirkelen 1001-bøker som jeg er på etterskudd med. Som nevnt hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg leste denne boken, men gjentar at ifølge store norske leksikon førte Houellebecqs gjennombruddsroman til en mediadebatt som raste i over ett år da den kom ut i 1998, spesielt på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme i sine tekster har vakt heftig oppsikt og debatt.

Cappelen skriver om boken at det er "romansensasjonen som fikk franskmennene til å rase" og har tatt med et sitat fra The Independent (1999) som forteller at "Boken omtales nå - med rette, kan man trygt hevde - som den viktigste romanen mot slutten av et millennium".

Hva er det så med denne boken? En ting er i alle fall sikkert, jeg kommer ikke til å lese den om igjen. Eller andre av forfatteren. Uansett klarer jeg ikke å få den ut av hodet. Betyr det at den er bra? Eller fordi om innholdet er ubehagelig betyr det at det var en dårlig leseopplevelse?  

Houellebecq snakker om en metafysisk forvandling, altså "radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde" (s. 5) og fremholder kristendommen som et eksempel. Slikt skjer ikke ofte, men ettersom metafysikken tar for seg de mest grunnleggende spørsmål og kan defineres som "viten om de første prinsipper og årsaker" blir det ytterst interessant når en forandring inntreffer. 

Fra skjebnesamfunn til valgsamfunn

I alle fall, en samfunnsendring har funnet sted innenfor de fleste områder de siste årene. For meg som nå holder på med førskolelærerutdanningen er paradigmeskiftet i synet på barn og barndom interessant. Dette har sammenheng med synet på mennesket. Før ble barn sett på som objekter, tomme kar, som skulle fylles med kunnskap, mens nå er det vesentlig å se barn som subjekter, altså aktive og medskapende til egen kunnskap. De grunnleggende bestanddeler følger Michel og Bruno, to halvbrødre som vokser opp hos bestemødrene sine og på internatskoler fordi foreldrene er opptatt av å realisere seg selv. Moren er midt i en egen frigjøringsprosess blant hippiene i California og fedrene er opptatte på sine kanter. 

Guttene vokser opp og blir særdeles desorientert som individer og i samfunnet, hver på sin måte. Frigjøring sees på i denne boken som noe ekstremt negativt og forfatteren bruker de to brødrene for å vise hvordan. Forfatteren bruker fakta og vitenskapelige ord og vendinger for å få frem sitt poeng, som er kritikk av samfunnet slik det har utviklet seg, og når jeg leste etterordet hadde jeg vanskeligheter med å forstå hvor Houellebecq vil hen - "Denne bok er tilegnet mennesket."

De to guttene har liten tilknytning til voksne, noe som gir dem begrensninger i bagasjen som samfunnsmedlemmer. I vårt nydefinerte samfunn kan man si at mennesket konstruerer sin egen virkelighet, men forfatteren støtter seg til Nietzsche og Kant som mener at moral er absolutt. De grunnleggende bestanddeler tillegger moralen som vesentlig fordi den 

i praksis alltid [er] resultat av en blanding av rent moralske bestanddeler, i variable proporsjoner, og andre bestanddeler av mer hellener mindre obskur opprinnelse, oftest religiøs. Jo viktigere de rent moralske bestanddelene er, jo lenger og lykkeligere vil det samfunnet som bekjenner seg til moralen kunne leve. I sin ytterste konsekvens vil et samfunn som styres etter rent moralske prinsipper kunne leve like lenge som verden selv

s. 35

Michel tenker kun på forskningen sin og har så og si knapt vært sammen med en kvinne, mens Bruno har sex som sin hovedbeskjeftigelse. Som førtiåringer har ingen av dem noen illusjoner igjen, som Bruno tenker, "Men hva hadde han igjen å leve for? [...] Hans viktigste mål i livet hadde vært sex, og han var klar over at det kunne han ikke lenger gjøre noe med. I så henseende var Bruno et uttrykk for sin tid" (s. 65). Det ender dårlig for dem begge, og når Bruno ikke en gang klarer å få seg et knull skyldes det ikke utelukkende samfunnet, men like mye ham selv.

Fra nå av fantes det bare to hypoteser. Enten var de skjulte verdier som bestemte partiklenes atferd ikke stedegne, det vil si at partiklene kunne ha forskjellige slags momentan innflytelse, avhengig av en vilkårlig avstand. Eller man måtte avstå fra teorien om elementære partikler, det vil si grunnleggende bestanddeler som, uten at man hadde kunnet konstatere det, besitter iboende verdier. Man stod med andre ord foran et stort ontologisk tomrom - med mindre man forholdt seg radikalt positiv og nøyde seg med å utvikle en matematisk formalisme som forutsatte konstaterbare størrelser, og definitivt ga avkall på tanken om en underliggende virkelighet. Naturligvis var det dette siste alternativet som vant de fleste forskeres oppslutning.

s. 131 

At dette skal være "den viktigste romanen mot slutten av et millennium" kan jeg ikke helt forstå. Samfunnskritikken er lite konstruktiv og teksten fokuserer utelukkende på påvirkningen mellom samfunn og individ, og de grunnleggende bestanddelene som Houellebecq skriver om er ikke statisk slik jeg ser det. Det kan hevdes at et skikkelig ungdomsopprør trengs hvis en ser på samfunnet som et prestasjonsamfunn, og mye kan diskuteres om hvorvidt dagens livsvilkår er til det positive for alle. Kroppsfikseringen er også et tema som bør være gjenstand for kritisk blikk. Likevel synes jeg ikke denne boken bidrar til dette. Det er ikke det at jeg vegrer meg for å lese sexskildringer eller kynisme slik den råder i De grunnleggende bestanddeler, jeg har ikke behov for å fremstå som politisk korrekt i så måte. Romanen peker på at 60- og 70-tallets ungdomsopprør og frigjøring har spilt fallitt og at det kun er økonomien som faktisk har utviklet seg i liberal retning, og at kjærlighet er reduseres til en alles-mot-alles kamp. Samfunnsutviklingen sees da som økonomisk og seksuell konkurranse, fordi liberalismen som skulle frigjøre mennesket førte til individualisme. Jeg synes det har avgjørende betydning at menneskesynet er endret og at barn nå ses som aktive og kompetente her fra første stund, noe som uten tvil kommer både samfunnet og individet til gode. Å lese om de to brødrene som ser på seg selv som offer for samfunnsomveltningen og ute av stand til å gjøre noe med livene sine, men kun peker på at samfunnet har gjort dem slik, blir heller søkt for meg.

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq
Originaltittel: Les particules élémentaires (1998)
Cappelen Damm, 2000
Oversatt av Per E. Fosser
Norsk, bokmål
332 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Guden for små ting ~ Arundhati Roy

Litt sent ute med augustboken i lesesirkelen 1001 bøker, Guden for små ting (1997) av den indiske forfatteren Arundhati Roy, men boken ble ferdiglest 14. september og nå endelig har jeg somlet meg til å skrive om den. Dette er første og hittil eneste roman som Arundhati Roy har skrevet, men kunngjorde i 2007 at hun arbeider med sin andre roman. Hun skriver på engelsk og er en kjent aktivist og forfatter av politiske essays. Handlingen i Guden for små ting er lagt til Kerala i India, hvor Arundhati Roy selv vokste opp, og er sentrert rundt en syrisk-kristen familie i det øvre sosiale sjikt. 

Romanen handler om barndommen til tvillingene, Rahel og Estha, og hvordan de små tingene i livet kan endre menneskers liv. Historien fortelles i hovedsak ut fra Rahels perspektiv, men skifter innimellom slik at leseren også kommer mer under huden på andre sentrale karakterer. Allerede tidlig er det tydelig at en hendelse har gått så sterkt inn på Rahel at den har fulgt henne helt inn i voksen alder. Så sterkt at hun ikke kan kvitte seg med den, med skyldfølelsen og det som henger ved en slik destruktiv følelse.

I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få dusin timer kan påvirke utfallet av et helt liv. Og når det skjer, da må disse få dusin timene, liksom bergede rester av et brent hus - den forkullede klokken, det sotete fotografiet, de svidde møblene - gjenreises av ruinene og undersøkes. Konserveres. Gjøres rede for.

Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en historie. På den annen side, å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem, er bare én måte å se det på.

Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. Lenge før marxistene kom. Før britene tok Malabar-kysten, før den nederlandske dominanser, før Vasco da Gama ankom, før zamorinen erobret Calicut. Før tre purpurkledde syriske biskoper som var myrdet av portugiserne, ble funnet drivende i sjøen med kveilede havslanger ridende på brystet og østers i det tovete skjegget. Det kunne havdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan.

Og hvor mye.

s. 33-34

Og derfra kommer hele historien om hva som skjedde i 1969 da tvillingene var syv år gamle. Hendelsen i som førte til at Rahel ikke klarer å slå seg til ro, men driver rotløs omkring etter at hun flyttet hjemmefra og etter mange år vender hun tilbake, trettien år gammel. Hun er kommet for å treffe broren, Estha, som hun ble skilt fra da de var barn. Men historien presenteres ikke kronologisk, og det er noe jeg liker godt. Den hopper frem og tilbake i tid og alt er ikke åpenbart logisk. Det er rett og slett en fornøyelse at brikkene kommer på plass litt etter litt, som et intrikat puslespill. En rekke sidehistorier bidrar til det jeg nevnte om å bli kjent også med andre karakterer, men først og fremst får en forståelse for hvordan ting kunne gå som det gikk. "Ting kan endre seg på en dag." Og så må en streve med å finne en måte å leve med det som var skjedd på. 

Jeg synes boken retter fokus mot barndom og hvor prisgitt barn er menneskene rundt seg, men også hvordan samfunnet er innrettet. For eksempel blir mennesker i Indias kaste- og klassesystem delt inn i høyere og lavere samfunnslag, og selv om det i dag er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av kaste har den likevel relevans særlig på landsbygden og i visse sammenhenger. I tidsrommet som hovedhandlingen i romanen dreier seg rundt er dette fremdeles praktisert og viser begrensningene i livet som en slik tradisjon medfører. Heldigvis har synet på barn endret seg og forhåpentligvis også i India. Begrensningene omfatter også hvem man kan gifte seg med og hvem man kan elske. Da er det best å holde seg til de små tingene. De store tingene vil alltid lure innenfor. 

De små tingene. Som i den store sammenhengen slett ikke er så små. De er betydningsfulle. De viser det som ikke kommer frem, ordene mellom linjene. De store tingene. Som man vet, men ikke kan snakke om.

Boken anbefales!

Guden for små ting av Arundhati Roy
Originaltittel: The God of Small Things (1997)
Pax Forlag, 1997
Oversatt av Ragnfrid Stokke
Norsk, bokmål
277 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

The Graveyard Book ~ Neil Gaiman

Det har vært så som så med lesing i det siste, men nå er jeg ferdig med The Graveyard Book av Neil Gaiman, en bok jeg har lest sammen med Rufsetufsa. Boken kom ut første gang i 2008 (på norsk i 2010) og er Gaimans mestselgende barnebok som også er tildelt flere priser.

Jeg likte The Ocean At The End of The Lane, men synes The Graveyard Book er hakket bedre, noe som kan komme av at førstnevnte ble lansert for voksne mens jeg synes det er lite som skiller de to bøkene sådan. Den kunne like gjerne vært en barnebok og jeg kunne ønske jeg hadde oppdaget Gaiman da ungene mine var yngre. Uansett, jeg har kost meg med The Graveyard Book, som handler om Nobody (Bod) Owens, en gutt som vokser opp på en kirkegård etter at familien hans blir myrdet av en mann ved navn Jack. Gutten på atten måneder våknet den natten av lyder, klatret ut av sengen og stabbet ut av huset og videre opp bakken til kirkegården. Ekteparet Owens (gift i 250 år) finner ham og blir straks henrykte, de har nemlig aldri hatt barn. Guttens familie viser seg, og moren ber Owens innstendig om å beskytte ham fra mannen kalt Jack, som fremdeles er etter ham. På kirkegården møter han derimot motstand og må dra med uforrettet sak. Den lille gutten får bo hos ekteparet på kirkegården, de kaller ham Nobody Owens (forkortet til Bod) ettersom han ligner på "nobody but himself". En av beboerne, Silas, går med på å være hans verge og han får the Freedom of the Graveyard som betyr at han kan gjøre mye av det de døde kan, blant annet å se i mørket, gjøre seg usynlig og gå steder levende ikke kan. Silas er hverken død eller levende og kan forlate kirkegården for å skaffe mat til Bod. Han lærer også Bod blant annet å lese, men flere spøkelsene har andre kunnskaper de lærer bort til gutten. For eksempel overtar Miss Lupescu når Silas er borte og hun har viktig lærdom til Bod. Det skal komme godt med!

Hvert kapittel er viet hendelser i Bods liv etterhvert som han vokser opp, det er både farlig og utviklende, og ikke helt enkelt å balansere på grensen mellom de dødes og de levendes verden. Mannen kalt Jack er fremdeles på jakt etter ham for å avslutte det han startet. Det viser seg at Bod er den som kan forandre alt, han er midtpunktet for kampen mellom det gode og det onde som blant annet Silas og Miss Lupescu har kjempen i årtusener.

Fantasy er en sjanger jeg har likt siden jeg selv kunne gå på biblioteket og låne bøker, det var da jeg oppdaget de spennende bøkene. The Graveyard Book er ingen kosebok for små barn. Her er drap, skremmende vesener, død og ondskap. Men Bods utvikling mot ungdom byr også på visdom og vennskap. Det er uendelig fint, og samtidig litt trist. Bod kan ikke bli værende på kirkegården, hos sin familie som har tatt seg av ham fra han var bitteliten. Han må gå sine egne veier, sette spor etter seg i den levende verden. Han har steder å besøke, ting å gjøre: “Face your life, its pain, its pleasure, leave no path untaken.” (s. 288).

The Graveyard Book kan jeg varmt anbefale, og har du barn vil dette være boken å finne frem sammen hvis de for eksempel liker Harry Potter. Eller kanskje de ennå ikke har oppdaget fascinasjonen som ligger i fantasiunivers som det Gaiman her tryller frem? Da har mange noe virkelig spennende i vente.

You're always you, and that don't change, and you're always changing, and there's nothing you can do about it.

s. 280

Edit: Rufsetufsa har skrevet begeistret om boken (her) og gitt den terningkast 6 :)

The Graveyard Book av Neil Gaiman (2008)
Illustratør: Chris Riddell
Bloomsbury Publishing, 2009 - min utgave, 2001
Engelsk
289 sider
Pocket, kjøpt

Mockingjay ~ Suzanne Collins

Mockingjay er tredje og siste bok i trilogien The Hunger Games av Suzanne Collins som jeg nå endelig har lest, tradisjonen tro har jeg lest en bok hver sommer de siste tre årene og ettersom planen har vært å lese bøkene før filmene fant jeg frem Mockingjay fra min datters bokhylle. Den første boken er best, den andre nestbest og den siste, vel jeg skummet gjennom den rett og slett. Det er jo absolutt en spennende historie, og filmene har vært gode, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke helt orket å nilese denne boken. I ettertid tenker jeg det kan komme av Atwood (ah, Atwood - en trilogi fra henne kan aldri skummes!), eller også muligens at jeg hadde for mange bøker å lese før skolestart. Jeg holder en diger knapp på det første, og jeg skal forsøke å forklare.

Bøkene jeg holder på med, bortsett fra Mockingjay
 - den ble jeg ferdig med for noen dager siden. 

Jeg mener fremdeles at trilogien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon. Men der jeg i første boken opplevde å "glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus", ble Mockingjay litt av en tidtrøyte. Og dosen med romantikk, vel den er temmelig fraværende, noe som er forståelig og som jeg skal komme tilbake til. Jeg kan rett og slett karakterisere det som tvangslesing, og det er sjeldent en god idé.

Etter at Katniss Everdeen ble berget av rebellene og våkner opp i Distirict 13, er hun tilbake i District 12, hvor hun vokste opp. Byen er ødelagt og huset hvor hun og søsteren Prim vokste opp er en askehaug. Collins skriver på samme måte som i de andre bøkene, og godt er det - en forventer at det går i samme fortellerstil - en fortellerstemme som beskriver nøkternt det som skjer. Ingenting overlates til  fantasien. Alt blir fortalt etterhvert som handlingen skrider fremover, men med tilbakeblikk fra Katniss sitt tidligere liv. Dette gjør historien mer forståelig, at hun vegrer seg mot å være rebellenes symbol, at hun vegrer seg mot å bli for intim både når det gjelder kjærlighet og ellers i det sosiale samfunnet. Hennes tanker utgjør denne boken og hun slites fremdeles mellom Peeta og Gale, men hennes hovedbekymring er hva som vil skje med de hun er glad i. Hun tenker på at alt er hennes skyld, alle de døde og at alt hun har forårsaket.

The girl who was on fire 

I District 13 befinner alt seg under jordens overflate, det er slik de har klart å overleve og ha både et forsvar og et samfunn unndratt fra the Capitol. Peeta er tatt til fange av president Snow og kommunikasjon skjer via tv-skjermen. På et tidspunkt vises clip hvor Peeta forteller fra arenaen, og han sier at det å drepe koster "everything you are." Ingen har noen gang snakket om hvordan det var å være i arenaen, og dette blir Katniss sin bane. Hun kan ikke være symbolet for rebellene uten å drepe, men kan likevel ikke forsone seg med at så må gjøres.

Nå høres jeg veldig negativ ut, men boken er ikke så ille som det høres ut og jeg vil anbefale å lese den hvis du liker filmene, eller sjangeren for den saks skyld. Det er bare meg som sammenligner med Atwood og da falt Mockingjay mange hakk under. Det positive er at historien tok en overraskende vending og det jeg liker spesielt godt er at ikke alt ender i lutter glede og med en strålende lys fremtid. Katniss modnes på mange måter og det at hun tæres av død og elendighet, og særlig av spillets kyniske regler, synes jeg viser en driv i boken. For det er et spill. Fremdeles. Hun går med på å være the Mockingjay, rebellenes symbol, men erfarer at begge sider gjør akkurat det samme, bruker like metoder og taktikk i krigen. The games are still on. 

Det handler om frihet. I District 13 opplever hun om mulig enda strengere kontroll enn i the Capitol. Så hva er frihet? Å kunne gjøre det man har lyst til, men innenfor etiske begrensninger. Det er dette som gnager hos Katniss. Oppdagelsen av at det ene samfunnet er lik det andre gjør henne frustrert, forståelig nok. Her i Norge har vi stor frihet til å være den man vil, til å velge side, religion, politiske partier, hva man vil spise, hvem man vil ha sex med, hvilken utdannelse man ønsker. I andre land er slikt strengt kontrollert. Jeg tenker at friheten ligger i dette. At man kan velge. 

Uten å spoile mer av denne siste boken som jeg er glad for å ha lest ettersom de foregående bøkene var hendelsesrike og dramatiske, vil jeg advare mot sterke bilder:

Dette er nok bare en pus som liker å kose seg i varmen, men jeg mistenker en av de andre pelsdottene for å likvidere en fugl - og hvem vet hva de driver med når de ikke er kosete puser, for en av disse sommerdagene møtte det meg et skrekkelig syn på kjøkkengulvet:

Sånn er det der ute, en hard verden og man kan alltids tenke om et samfunn er bra eller ikke - hvis man hadde anarki ville det muligens endt slik for alle og enhver. Hvem vet.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Mockingjay av Suzanne Collins
Scholastic, 2010
453 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt

Si at vi har hele dagen ~ Anne Kyong-Sook Øfsti

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti fikk jeg låne av min skjønne nabo Beathe. Hun skrev så fint om boken, blant annet at det er en vakker og rørende fortelling som hun håpet så mange som mulig fikk øynene opp for, så jeg fikk lyst til å lese den. Det har jeg nå gjort.

Boken handler om Korea-adopterte Rebekka som sørger over sin døde søster, Marion, også adoptert. Etter å ha vært sykemeldt begynner hun på jobb igjen som familieterapeut, men får ikke sorgen på avstand. Etter flere panikkanfall tar hun fire ukers ferie og bestemmer seg for å reise til Korea for å finne Marions biologiske mor og fortelle om kreften som førte til en altfor tidlig død. Med seg har hun en sorgdagbok hvor hun noterer tanker og hendelser hun ønsker å fortelle søsteren, som barn snakket de ofte om at de kanskje var søstre på ordentlig. Foreldrene, spesielt moren, blir engstelig, men har ventet på denne dagen. Hun er likevel redd for å miste enda en datter.

I Korea skal Rebekka bo en uke hos en vertsfamilie mens hun er i Soul, I-Sook og hennes datter Ji-Su, før hun reiser videre til Busan og barnehjemmet Marion og hun ble ado. Fra nå er det to fortellerstemmer i boken; Rebekka og I-Sook. Det blir tidlig klart at I-Sook har en eldre datter hvis minner hun har fortrengt, men når Rebekka kommer dukker det hun har valgt å glemme frem. Ji-Su er den som stiller nærgående spørsmål til Rebekka og bidrar til at Rebekka begynner å tenke over sin egen biologiske mor. Samtidig sliter I-Sook med sine tanker om den gangen hun var gravid uten å være gift. Hennes mor omtalte det som den dypeste skam som var brakt over familien.

Når Ji-Su sier at i Korea er blod tykkere enn vann, og at familie og slekt er det viktigste av alt, synes Rebekka det er underlig at landet har eksportert  hundre tusenvis av sine egne barn. På et tidspunkt er de innom temaene adopsjon og Koreas mørke samvittighet og Rebekka er snakker indignert om Korea som har tjent seg rike på adopsjonsordningen, om patriarkat og forakt for enslige mødre. Ji-Su tar Rebekka med til Almetrehuset, til komfortkvinnene. Under annen verdenskrig kidnappet det japanske militæret kvinner og tvang dem til å arbeide som prostituerte under eufemismen "komfortkvinner", de som vendte tilbake ble utstøtt av familiene, de ble sett på som urene. Møtet med disse kvinnene blir sterkt for Rebekka:

Det jeg kjenner på er nytt og uventet, der er kroppslig; jeg merker en fysisk forbindelse til disse kvinnene, et genetisk minne avleiret i kroppen.

De var mine formødre også. Jeg kjenner det. Som om deres overgrep sitter i kroppen som en hukommelse.

s. 118

Møtet med barnehjemmet i Busan sender henne ut på en leting som endelig gir henne svar: det finnes så mange grunner til at mennesker handler som de gjør. I-Sook går gjennom en leting i minnene, om Måneskinnstrappen hvor barna ble lagt for å bli funnet. Slik møtes disse to parallelle fortellingene i det at begge når en erkjennelse som for hver av dem er av essensiell betydning.

Si at vi har hele dagen er gripende, uten å være sentimental, språket enkelt og lettfattelig uten at det er negativt ettersom det på en likefrem måte får frem tunge og vanskelige følelser hos de to forteller-stemmene. Ikke minst er boken til ettertanke med spørsmålet "hvem kunne jeg blitt om alt hadde vært annerledes?".

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
224 sider
Innbundet, lånt av Beathe

Om kjærlighet og skygge ~ Isabel Allende

Da var det tid for innlegg i Bjørgs Bokhylle-lesesirkel og siden oppfordringen var å lese en bok som opprinnelig er skrevet på spansk valgte jeg Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende som lenge har stått ulest. Hennes første roman Åndenes hus kom i 1982 og er en slektskrønike med mange selvbiografiske trekk og mye mystikk. Om kjærlighet og skygge er den andre romanen hennes (1984) og har også et sterkt preg av det overnaturlige. Den er basert på en sann historie: om oppdagelsen av femten lik i en forlatt gruve, ofre for politisk forfølgelse. Boken kan sies å være både en kjærlighetsroman, kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.

Handlingen er satt til 1970-årenes Chile og er delt inn i tre deler. I den første "En ny vår" blir vi kjent med to unge mennesker og miljøet rundt dem. Irene arbeider som journalist for et moteblad og er ofte på oppdrag sammen med fotografen Francisco. Francisco er utdannet psykolog, men har måttet finne jobb utenfor sitt fagområde fordi hans private praksis alltid stod tomt og psykologistudiet var stengt. Det var som fotograf han møtte Irene, som er forlovet med en offiser. Francisco jobber også i det hemmelige motstandsarbeidet og sammen med broren på hans legekontor i et fattigkvarter, som var en slående kontrast til "damebladets flitterstas og lettsindighet".

En dag drar de for å intervjue en slags helgen som ble sagt å kunne utrette mirakler. Evangelina får stadige anfall, alltid til samme tid på døgnet - anfall som lignet epilepsi uten å være det. Da de ankommer huset hvor Evangelina bor dukker mange ulike mennesker opp for å bivåne anfallet. Nøyaktig klokken tolv blir de vitne til noe usedvanlig; ikke bare har Evangelina anfall, men en vaktstyrke kommer kjørende og styrter bevæpnet inn i huset. Da løytnanten skal arrestere henne sleper den spinkle og spede skikkelsen ham med ut og kaster ham noen meter bortover.

Dette blir opptakten til et brutalt møte med virkeligheten for Irene. Hun hadde levd i uskyld, men det var ikke av sløvhet eller dumhet - det var normen i hennes miljø og hun var oppdratt til å fornekte alle negative kjensgjerninger. Senere når Francisco setter Irene av utenfor hjemmet sitt har han vanskelig for å legge bånd på seg ovenfor hvordan hun tar episoden, det er som hun ikke aner hvilken fare de var i: "Hvorfor tar du sånn på vei, Francisco? Det gikk jo bra, bare noen kuler i luften og en død høne, det var det hele, lo hun da de skilte lag." Og Francisco som lenge har prøvd å holde henne utenfor all elendigheten, uretten og undertrykkelsen han daglig var vitne til, synes det er forbløffende at hun kan "seile så uskyldig over det opprørte havet som skyllet sine flodbølger inn over landet". Men idet han skal til å riste henne skjønner han at hun ikke er skapt for de skitne realitetene og "ønsket lidenskapelig at han kunne være hos henne til evig tid for å beskytte henne mot skyggene."

I del to, "Skyggene", blir Evangelina tatt til fange og ingen får vite noe om hvor hun er eller hva som har skjedd. Irene og Francisco bestemmer seg for å lete etter henne, og slik får Irene kjennskap til hvor mange som leter etter sine savnede og til diktaturets brede spekter av redsler. Men hun opplever også en oppvåkning, blant annet tør hun å kjenne på sine følelser for Francisco og innser at hun aldri har elsket sin forlovede.

Del tre, "Mitt elskede land", fører letingen dem til en nedlagt gruve hvor de finner ikke bare Evangelina, men også flere andre lik. Det blir svært farlig, og fordi de forsøker å oppnå rettferdighet og de ansvarlige dømt, må de til slutt flykte fra landet og skyggenes redsler.

Innimellom denne rammen har Allende flettet flere ulike historier, blant annet om familiene til Irene og Francisco, personene rundt Evangelina. Allendes personer trer frem etterhvert, og stadig nye historier fortelles. Helheten viser hvordan folk levde under diktaturet og hvordan de forsøkte å overleve i de vanskelige tidene til tross for omveltningene. Om usikkerhet og mistenksomhet, blandet sammen med religiøse og overnaturlige elementer. Og blandet sammen med politikk og kjærlighet får jeg i denne boken, som i alle hennes bøker, god innsikt i hvordan det var å leve under militærjuntaen, og jeg synes Allende fletter de ulike historiene godt sammen uten å miste helheten av syne. Dessuten liker jeg godt utviklingen til de to hovedpersonene, det at de er så fast bestemte på å søke rettferdighet og jo mer de involverer seg i saken, jo mer involverte blir de i hverandre.

Romanen er også filmatisert, den kan jeg godt tenke meg å se.

Isabel Allende er født i 1942, Peru, men vokste opp i Santiago, Chile. Hun arbeidet som journalist og lærere på 1960- og 70- årene, mens hun publiserte fortellinger for barn og og skrev dramatikk. Det var først i 1982 Allende slo igjenom for forfatter med romanen Åndenes hus som kom på norsk i 1984. Bøkene hennes er oversatt til nesten 30 språk. I 1975 dro hun i eksil etter at hennes onkel, daværende presiden Salvador Allende, ble styrtet og drept i et voldelig kupp ledet av Augusto Pinochet. For tiden bor hun i San Rafael, California.

Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende
Originaltittel: De amor y de sombra (1984)
Gyldendal Norsk Forlag, 1986
Norsk, bokmål
257 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing

De usynlige ~ Roy Jacobsen

Det nærmer seg stemmegivning for Bokbloggerprisen 2013 og nå har jeg lest alle de nominerte bøkene, men er litt usikker på hvilken jeg skal stemme på. I alle fall, De usynlige av Roy Jacobsen var sist ut, en bok jeg likte svært godt.

De usynlige handler om livet på en øy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid, og starter med at presten kommer til øyen for å forberede dåpen av tre år gamle Ingrid. Han tenker om Barrøy at til tross for at den hjemmefra ser ut som en svart stein i horisonten, viser seg som den grønneste hage - slik mange av øyene der ute er.

Ingrid bor på den lille øyen sammen med foreldrene Hans og Maria, bestefaren Martin og tanten Barbro. Forlaget kan opplyse at Jacobsen selv har kjent dette miljøet hele liver og han har uttalt at "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Med De usynlige har Roy Jacobsen klart å synliggjøre livet på en slik øy på mesterlig vis. Ikke bare er språket godt, men beskrivelsene nøkterne og detaljerte slik at jeg som leser drives inn i landskapet, hører bølgene slå mot steinene og kjenner saltsmaken.

Det er ikke enkelt å forlate en øy. Noen ganger er det en som forsøker, men kommer raskt tilbake. For eksempel forsøker Hans å gi søsteren, Barbro, en plass å tjene slik at hun kan klare seg på egen hånd. Men Barbro er ikke helt som andre, og det ender med at hun blir med tilbake. Det er mye som ikke snakkes om, men blikk, kroppsspråk og kommentarer seg imellom gir dem de nødvendige opplysningene om hva den andre mener.

Men Hans kan ikke se på søstera. Han setter seg på den andre siden av rorkulten, så seilet kommer mellom dem. Men han er ikke utenfor Marias blikk av den grunn, hun er syvogtyve år, hun er sterk og kommer fra en annen øy, hun har husmorskole og kunne ha hatt plass hvor som helst, men hun er på Barrøy, med ham, Hans Barrøy, som er femogtredve der han sitter i skjul for sin egen søster og en irriterende skam, det er to sider av samme sak, skammen og skjulestedet, men stadig utsatt for Marias blikk, det viker ikke før han innrømmer at han er en tosk, det holder med et nikk. Da flytter hun blikket ut i bølgene og får det irriterende smilet på leppene som gjør henne enda mer uovervinnelig.

s. 22

Ingrid derimot, stiller spørsmål. Om ting foreldrene ikke kan besvare. Eller vil. For eksempel om hvorfor hun ikke har søsken. Det er uansett et godt liv. Som også byr på utfordringer. Hvert år er Hans borte i tre måneder på Lofotfiske, noe som alltid er hardt for de som blir igjen. Det er tøft å si adjø for de vet aldri om han kommer hjem igjen. Så er det den første vinterstormen - Ingrid må lære det grunnleggende prinsipp: at en øy går aldri under, selv om stormen herjer som verst. Sommeren kan også være hard, med tørke som nesten gjør at både mennesker og dyr bukker under. Da gjelder det å være snarrådig.

Hans er geskjeftig og bygger blant annet kai med hjelp av noen svensker som har flyktet fra krigen. Da de er ferdige og svenskene dratt viser det seg at Barbro er gravid. Det blir en gutt som får navn etter svensken, Lars. Det var et hardt slit, fra morgen til kveld. De var avhengige av god helse, for eksempel når Hans må amputere en tå og ikke kan dra til Lofoten, dermed mister de den inntekten. Når Ingrid begynner på skolen var det to uker skole og to uker hjemme, men det utvider horisonten hennes. Likevel er det nok øylivet som gir henne sterk karakter, og når livet plutselig forandrer seg viser hun seg både fremsynt og handlekraftig. Det handler om øyens fortsettelse.

Som sagt så likte jeg De usynlige veldig godt og synes Jacobsen med denne romanen har gitt et viktig bidrag både til fortellerkunsten og norgeshistorien. For meg har det gitt meg innsikt i livet på en øy lagt ute i havgapet, og samtidig har Jacobsens miljø- og personskildringer vært svært fine å lese. Anbefales!

Roy Jacobsen (født 1954) er en norsk forfatter som debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han er bosatt i Oslo. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004.

De usynlige av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2013
Norsk, bokmål
236 sider
Pocket, lånt av Beathe

Harens år ~ Arto Paasilinna

Harens år er mitt første bekjentskap med forfatteren Arto Paasilinna. Boken ble utgitt første gang i 1975, på norsk i 2004, og er hans store gjennombruddsroman.

Bakpå boken står det å lese at Harens år er en beretning om hvordan en liten hare kan forandre et helt livsløp. Noe som er ganske riktig! Om boken har noe som helst med det det kinesiske horoskopet å gjøre er uvisst, men i Harens år kan man oppleve et roligere tempo enn det foregående året, preget av nytelse og velvære, mildhet og harmoni. 1975 var nettopp Harens år, og akkurat dette året gjalt det å gripe og utnytte mulighetene, noe hovedpersonen, Vatanen, gjør så til de grader! Det har med personlig utvikling å gjøre, å ta hensyn til livsstilen. Hva har en hare med dette å gjøre?

Jo, det har seg slik at Vatanen er på en reportasjereise sammen med en kollega og plutselig kjører de på en liten hareunge. Han går for å se hvordan det gikk med den, den har brukket beinet og Vatanen bestemmer seg for å pleie den. Han vender ikke tilbake. Kollegaen fortsetter videre, og det virker ikke som om noen tar det så tungt at Vatanen er borte, selv om konen i begynnelsen forsøker å overtale ham til å komme tilbake. Ikke tar han det så tungt selv heller. Han liker ikke livet sitt, konen, jobben, og hvorfor ikke vandre med haren? Selv om det er tilfeldig at han blir værende ettersom kollegaen ikke venter, så blir det hans nye liv. Han tenker at han burde dra tilbake, men drar likevel avgårde. Med haren på innerlommen. Han ringer sin venn for å selge ham båten sin:

- Si meg, hvordan har det seg at du vil selge båten? Har du fått nok?
- Sånn kan man godt si det.

s. 18

Fordi han har haren med seg møter han vennlighet der han ferdes, den er jo så søt, og får ordnet seg både mat, drikke og jobb. Han slites mellom tanken på å burde dra tilbake og å fortsette, men en del episoder gjør at han bestemmer seg for å fortsette, selv om det ikke er helt enkelt å stikke av sånn uten videre. Så han drar videre gjennom Finland. Og underveis opplever han mangt og meget, hvert kapittel har en ny historie om mennesker han møter og absurde hendelser. Det er jo vittig. For eksempel når han er på politistasjonen og har haren med seg, til og med politifolkene blir vennlig innstilt pga den og hjelper ham å gi den mat og vann. Det ender med at han blir med lensmannen til hans hytte hvor han møter en besynderlig type som hevder at presidenten er erstattet av en dobbeltgjenger. Innimellom skummet jeg, som når Vatanen går og bærer på en kalv og det drar ut over flere sider. Men da han skal seg en blund i en avsidesliggende kirke og presten tydeligvis har sitt å stri med, eller da han helt tilfeldig blir stående midt oppe i et statsarrangement - det er så sprøtt! Paasilinna forteller med en absurd humor, og samtidig er det et overhengende alvor som jeg ikke kan sette fingeren på. Retter forfatteren kritikk til samfunnet slik det utviklet seg? Det at folk har det så travelt med alt? Så jeg googlet litt og fant blant annet at før Arto Paasilinna skrev boken gjorde han som Vatanen, han solgte båten og kjøpte en hytte i skogen. Her skrev han Harens år på tre måneder. "Alt jeg skriver er absurd", har han sagt i et intervju. Det er mye humor, "men bak humoren ligger alvorlige temaer."

Vatanen tenker innimellom på hvor annerledes liver er blitt, han har det jo ikke travelt med å dra noen steder, og er godt fornøyd med endringene. Boken er artig, morsom, og det jeg liker best er at hovedpersonen fortsetter. Han drar ikke tilbake, men utnytter sjansene og for ham blir det alt annet enn et kjedelig liv! Både artig og tankevekkende å lese. Slik sett har forfatteren brukt den lille haren for å vise at liv kan forandres, man kan endre sin livsstil.

Arto Tapio Paasilinna (født 1942) er en finsk forfatter og tidligere journalist. Harens år er hans mest suksessrike bok, den er oversatt til mange ulike språk, og Paasilinna er en av de mest populære nålevende finske forfattere i hjemlandet som til sammen har gitt ut 35 romaner. Med svart humor skildrer han sine landsmenns angivelig melankolske lynne.

Harens år av Arto Paasilinna
Originaltittel: Jäniksen vuosi (1975)
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2004 - Min utgave: 2013
Oversatt av Nøste Kendzior
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Flommens år ~ Margaret Atwood

Flommens år av Margaret Atwood har jeg lest like intensivt som Oryx og Crake, skjønt jeg hadde et opphold i lesingen fordi hverken Hedda, som jeg leser trilogien sammen med, eller jeg selv hadde anledning til denne konsentrerte og spente lesingen med skolearbeid hengende over skuldrene. Nå er imidlertid skuldrenene senket og bøker er lest, ikke minst andre boken i MaddAddam-trilogien som ble utgitt første gang i 2009. Helt utrolig fantastisk lesing! Jeg slukte boken rått, men ikke så å forstå at det er en pageturner i den forstand at sidene flyr avgårde. Neida, en må tenke og lese nøye, men det er så ekstremt spennende at boken er umulig å legge fra seg!

Atwood foretrekker å karakterisere trilogien for "speculative fiction" fordi det betegner noe som er sannsynlig i fremtiden. Og sannsynlig er nettopp det som skjer i disse bøkene. Flommens år er en parallellroman til Oryx og Crake, og vi er tilbake i Nord-Amerika etter at en katastrofe har endret alt liv på jorden. Handlingen veksler mellom hovedpersonene Toby og Ren i år 25 (flommens år) og retrospeksjon frem til katastrofen. Både Toby og Ren har tidligere vært medlem av sekten Guds Gartnere og er blant de få som overlever, uten at de vet om hverandre, men lever fra dag til dag i håp om å oppdage andre overlevende.

I et landskap hvor alt vokser vilt, overgrodde blomsterbed og plener som har vokst til ugressjorder, biler som har krasjet og står forlatt, glimt av knokler, forsøker Toby å holde motet oppe. Men det er liv også: fugler kvitrer, hunder bjeffer, der er mus, frosk, lamøver - bare ikke tegn til andre mennesker.

Men noen må jo være igjen, hun kan ikke være den eneste på planeten. De må finnes andre. Men er de venner eller fiender? Hvordan skal hun kunne vite forskjellen hvis hun får øye på en?

s. 15

Ren er i en annen situasjon. Hun jobbet som nattklubbdanser hos et veldrevet etablissement hvor mennene fra topp-enklavene kom, og har overlevd fordi hun måtte i karantene da Den vannløse flommen kom. Hun fikk en rift i biohinne-drakten og måtte vente på testresultatene. Dessverre er det ingen som kan låse henne ut, men hun har tilgang på luft, vann og mat. Enn så lenge. 

Etterhvert som vi følger de to kvinnenes ensomme liv fortelles deres historie, av dem selv i tilbakeblikk, mens de holder på med sitt daglige, noe som er nøkternt beskrevet. Men historien er ikke fortalt etter strengt kronologisk mønster, og stadig kommer det overraskelser akkurat da jeg tror jeg har skjønt i hvilken retning handlingen tar. Mellom kapitlene om Toby og Ren er det innslag av prekener, talt av Adam En, en slags leder for sekten, til de andre gartnerne. Den første handler om Skapelsens dag, deretter om de ulike dagene som markerer minne om ulike helgener etterfulgt av sang fra gartnernes muntlige salmebok. Gartnerne beplantet hustak for å "frelse Guds Skaperverk fra det forfall og den ufruktbarhet som omgir oss", og disse hagene skaffet dem også mat som ikke var forurenset. De lagret også mat til å ha når Den vannløse flommen kom, dette var noe Adam En lenge hadde varslet ville skje og "da vil alt kjøp og salg opphøre, og vi vil være henvist til våre egne ressurser, midt i Guds gavmilde Hage." 

Guds befaling om å "oppfylle jorden" betydde ikke at vi skulle fylle den til trengsel med oss selv og dermed utslette alt annet.

Talt av Adam En, s. 65

Gjennom de to kvinnenes historier får vi også innblikk i hvordan andre havnet hos gartnerne og hvordan livet artet seg der. I et samfunn hvor sivilisasjonen er snudd på hodet og tilnærmet anarki hersker og "alle var i lommen på noen" må en stole på seg selv, men Gartnerne forsøker å holde sammen. Det er lett å skyve det som skjer bort, som når Toby tenker tilbake på oppveksten: "Jeg visste det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." Det er jo mørkt, dystert og pessimistisk, men Atwood er som nevnt en glimrende forteller og bruker språket praktfullt, både miljø- og personskildringene får frem budskapet godt, nemlig hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken? Det dystopiske ved å advare mot en negativ samfunnsutvikling blandes med en idealistisk tankegang hvor elementer fra Bibelen står sterkt. Hva kan skje når vi tukler for mye med naturen? Som Adam En sier: "Vi er alle i hendene på hverandre." Vi er avhengige av hverandre, men det vil alltid finnes drittsekker og Atwood beskriver vold, blod og sex i en verden som ikke lengre er slik vi kjenner den. Det er uhyggelig, hardt og brutalt. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold.

Historiene krysser hverandre på uventede og spennende måter, og både Snømann og Crake dukker opp som sentrale karakterer, samt andre fra Oryx og Crake opptrer i boken og binder sammen løse tråder slik at ubesvarte spørsmål får en oppklaring. Nå ser jeg frem til siste boken i denne fascinerende trilogien!

Hedda har skrevet om boken her :)

Flommens år av Margaret Atwood
Originaltittel: The Year of the Flood

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2011
Norsk bokmål
447 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

The Ocean At The End of The Lane ~ Neil Gaiman

Neil Gaiman har jeg vært nysgjerrig på en stund og har fra før kun lest barneboken Coraline, en bok jeg leste for ungene mine da de var mindre og som vi likte godt - etterpå koste vi oss med filmen. Det er delte meninger om Gaimans bøker, men han er kjent for sine verker innen science fiction og fantastisk litteratur og har mottatt mange internasjonale priser. Nå har jeg lest The Ocean At The End of The Lane sammen med Rufsetufsa som også hadde lyst til å lese mer av Gaiman. Hun ble ikke like begeistret som meg, selv om hun liker andre av bøkene hans. The Ocean At The End of The Lane har jeg lest mange rosende anmeldelser av, blant annet har Astrid Terese skrevet et fin innlegg som var delaktig i at jeg ønsket å lese boken. Boken er Gaimans første for voksne siden 2005.

En mann har vært i begravelse og kjører til det som en gang var barndomshjemmet, "it felt like I had driven back in time." I enden av veien ligger Hempstock-gården hvor han stopper. Han snakker med Mrs Hempstock og går så til dammen som ligger like ved. Etterhvert dukker minnene opp. Minner han trodde for lengst var glemt. Han husker elleveåringen Lettie Hempstock som bodde der sammen med sin mor og bestemor. Han husker alt. Så sitter han der ved dammen som Lettie hadde overbevist ham om var et hav. Han husker syvårsdagen sin, bursdagsbesøket hvor ingen kom, og hvor glad han var i å lese. Han husker hendelsen som brakte skrekken gjennom fra en annen verden, og kun Hempstock-kvinnene kunne hjelpe. Han husker hvor fint det var å ha en venn. Sammen med Lettie må han bekjempe skrekken og sende monsteret tilbake dit det kom fra - det blir en farefylt og skremmende ferd.

Det overnaturlige i boken er spennende, men det er også nostalgiske innslag i det at den middelaldrende mannen husker tilbake på hendelser som preget barndommen hans. Foreldrene tror ikke på ham når det gjelder monsteret, det er i det hele tatt mye som han ikke forteller dem fordi de ikke ville tro ham. I dette ligger en maktesløshet ovenfor de voksne som definerer sannheten og virkeligheten, som bagatelliserer barnets frykt.

Adults follow paths. Children explore. Adults are content to walk the same way, hundreds of times, or thousands; perhaps it never occurs to adults to step off the paths, to creep beneath rhododendrons, to find the spaces between fences.

s. 76

En dør åpnes til en annen virkelighet og det som kommer kan ødelegge den verden syvåringen kjenner, men gamle Mrs Hempstock som husker The Big Bang, Lettie og moren har evner han ikke ante fantes. Som fantasy er dette en dramatisk, utrolig og eventyrlig historie som jeg anbefaler også til de som ikke er fan av sjangeren for boken kan også leses som et barns utvikling og møte med voksenlivet. Det å oppdage at foreldrene ikke alltid er den stødige klippen de skal være. Kanskje vi alle skulle forsøke å ta barns perspektiv oftere - jeg har i alle fall fått et godt inntrykk av Neil Gaiman, og hvis de andre bøkene hans er som denne har jeg virkelig noe å se frem til!

The Ocean At The End of The Lane av Neil Gaiman
Headline Publishing Group, 2013
Engelsk
248 sider
Innbundet, kjøpt

Disse øyeblikk ~ Herbjørg Wassmo

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 har jeg lest Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo. Ifølge forlaget er dette en selvbiografisk roman, selv svarer Wassmo noe svevende i et intervju: "I den grad noen av mine personer virkelig er meg, er denne hun mer meg enn noen av de andre [...] dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Personene i boken har ikke navn, og hovedpersonen er hun, i starten av boken en jente på 15 år som ønsker at hun kunne bodd alene med moren og søsteren. Faren hater hun, og planlegger å ta livet av ham. Disse øyeblikk er en fortsettelse på Hundre år som handler om Wassmos oldemor, mormor og mor, hvor det kommer frem at hun ble seksuelt misbrukt av faren. Nå er hun ikke lenger redd for ham: "Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne så er det en som kan finne det." Moren ser hennes sinne og advarer henne mot å bli som ham.

Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv. Bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt. Å lese slik liker jeg, at alt ikke serveres fiks ferdig. Som Sara Lidman, en av de døde som hun snakker med i drømmene, sa om å skrive: "Er det noe som er for vanskelig, så avskyelig, voldsomt, så fortell noe annet, noe som kan speile uten avsky. Ingen grusomme detaljer må drepe alvoret i det som skjer og gjøre at leserens innlevelse blokkeres. Stol på leserens fantasi."

Hun føler seg som en outsider, kan ikke vise hvem hun egentlig er. Blir gravid uten å være gift, faren omtaler henne som 'skammen' og hun tenker på å ta livet sitt. Hun snakker med døde mennesker, for eksempel Hamsun som ble født i samme rom som sønnen hennes. Senere er det hans kone, Marie, hun har samtaler med. En hel måned før hun skal begynne på gymnaset sitter de i hagen og snakker. Moren skal passe gutten, og om lørdagene tar hun fergen over fjorden for å besøke ham. Hun kjenner på ensomhet, føler seg feig og unnvikende, at hun vasser rundt i livet sitt og bare venter.

Etter å ha lest Raskolnikov (også utgitt som Forbrytelse og straff) har hun lange samtaler med ham, han blir hennes storinkvisitor. En dag kommer han hun møtte en sommer, sier han er glad i henne og de skriver brev mens han er i militæret. Selv vet hun ikke hva hun føler, hun opptrer avvisende, men kjenner på aleneheten og det at hun er utskjemt. Hele tiden må hun passe på så hun ikke blir som faren - hun får ikke sove, og de få timene hun faktisk sover drømmer hun om drapet - som Raskolnikov og hans indre kamp. Alle disse tankene hun ikke kan dele med noen! Hun klarer ikke å dra tilbake til skolen, blir værende hos gutten og foreldrene. Går inn i en depresjon, men en dag bestemmer hun seg for å skaffe seg en utdannelse slik at hun og gutten kan klare seg selv. Kommer inn på lærerskolen, det gjør også han som skriver brev. Nå opplever hun mestring, dette skal hun klare! De to gifter seg og etter utdannelsen flytter de langt nord i landet hvor unge lærere "blir premiert for å binde seg der for fire år", og tar gutten med seg og får senere en datter.

Romanen handler mye om å stå opp for egne meninger, selv i svigerfarens hus. "Det hjelper ikke å ha utdannelse og fast arbeid som pedagog. Kvinner protesterer ikke i patriarkens hus. Det sitter i veggene." Mennene drar på jakt og til fjells for å fiske, men det er forventet at kvinnene holder seg i heimen. En dag bestemmer hun seg for å dra til fjells alene. Mannen stirrer vantro på henne og når hun kommer tilbake etter noen dager møter svigerfaren henne i døren: "E du her, endelig? Fysj, du ter dæ som et mannfolk! sier han med den dype stemmen full av dom." Likevel kan hun tyde noe som ligner respekt i blikket hans. Når mannfolkene er på jakt eller parterer kjøtt er de i øyeblikket, uten tanker for morgendagen. Hun kunne lært mye av det, men går på med alt som må gjøres.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke tanker uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.

s. 137

"Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult." Hun føler seg ensom, "prøver å kamuflere seg ved å være vennlig. Av og til tror hun at de gjennomskuer henne. Det gjør dagen tom." Å være "likanes" er viktig, det å ikke skille seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. "Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke." Hun undres om de andre ser at hun ikke er den som hun gir seg ut for, og inkvisitoren kommer stadig tilbake: "Du tror du vet alt og ser ned på dem som ikke skryter så mye av sitt engasjement som du?" Men hun lar seg ikke skremme, og i den travle hverdagen skriver hun i stjålne øyeblikk.

Hun kjenner bølger av noe som må være tilfredshet. Sitter på en stein med en sydvest under baken og vet at dette må hun ta vare på. Huske. Ørsmå øyeblikk av noe merkelig hun ikke kan formulere. En sinnstillstand av varme og ro.
Lykke? Det vet hun ingenting om.

s. 184

Hvordan kan vi forklare med ord hvem vi er, "er det mulig å forklare sannheten om det å være menneske?" Simone de Beauvoir er også en hovedpersonen snakker med, og hun sier at man skriver ut fra det man har gjort seg selv til - "Man fødes ikke som kvinne, man blir det." Simone sier videre at livet får mening bare gjennom handling og selv om man har ansvar for mye er en selv det største ansvaret. Disse samtalene gjør henne tryggere på seg selv, og gjennom romanen får vi innblikk i Wassmos vei frem til etablert forfatter. Det er en lang reise, og hun tenker at øyeblikkene, "de merkelige små øyeblikk som man bare husker, lenge, selv om de kanskje ikke er så storartede" er viktige. Slik er romanen også bygget opp, av ulike øyeblikk fra et liv som til slutt gir henne en erkjennelse av endelig å ha sitt eget rom og hun blir fri fra fortielsen og skammen.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013
Norsk, bokmål
384 sider
Innbundet, lånt på biblioteket