The Heart of Redness ~ Zakes Mda

The Heart of Redness har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker. Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som, ifølge snl, har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter og romanene karakteriseres som magisk realisme, "der han ofte tar utgangspunkt i konkrete historiske hendelser som han så bearbeider for å vise sammenhengen mellom historie og samtid og hvordan historien til Sør-Afrikas mange kulturer står i konflikt med og gjensidig avhengighet til hverandre."

Romanen minner litt om Petals of Blood, som tar for seg Kenyas historie, samt politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England, uten sammenligninger for øvrig. Men også Cry, the Beloved Country (1948) ga meg bedre innsikt i sørafrikansk historie.

I The Heart of Redness blir vi kjent med hendelser fra det nittende århundre som følger menneskene inn i den nye tiden. Tenåringsjenten Nongqawuse fikk i 1856 et syn som førte til at xhosaene drepte kveget sitt. Dette fordi åndene skulle til gjengjeld kaste de britiske nybyggerne på sjøen, fylle opp kornlagrene og gi folket flottere og friskere kveg.  Men profetien mislykkes og splittet xhosaene i to grupperinger; Believers og Unbelievers. Nå er det 150 år senere, og de to gruppene er fremdeles i konflikt med hverandre.   

Det er en del mennesker i romanen, men hovedpersonen er Camagu, som er kommet tilbake til Johannesburg etter å ha vært mange år i Amerika under apartheid. I Sør-Afrika opplever Camagu å bli temmelig desillusjonert, spesielt fordi han oppdager at ting fungerer annerledes enn i Amerika og hans utdanning, erfaring og kunnskap ikke betyr noe uten nettverksbygging og lobbyvirksomhet. Han havner i Qolorha hvor han inngår forbindelser med begge de rivaliserende gruppene og følger en pågående konflikt angående planer om å bygge et stort kasino og turist resort i landsbyen. Han dras inn i deres fortid og fremtid, og samtidig i et merkelig kjærlighetsforhold med Xoliswa Ximiya på den ene siden og Qukezwa på den andre. De to kvinnene står for to ulike perspektiver, både for leseren og for Camagu. Xoliswa Ximiya er symbolet på den nye tiden, mens Qukezwa står med begge føttene plantet i den gamle. 

She played the umrhubhe, the musical instrument that sounded like the lonely voice of mountain spirits. She sang of the void that the demise of Gxagxa, Twin's brown-and-white horse, had left in their lives. She cursed the lungsickness that had taken him away. She spat at those who had brought it into the land.
[...]

Through the voice of the umrhubhe she saw the new people riding on the waves, racing back according to the prophecies, and led by none other than Gxagxa and the headless patriarch. 

  
The song of the umrhubhe creates a world of dreams.

s. 154

Zakes Mda skriver levende og innsiktsfullt, og fletter inn historiske begivenheter på en fin måte, men det kan noen ganger være en smule komplisert å følge med på da det er mange navn og hendelser å holde rede på. Med denne romanen retter han søkelys på den vanskelige situasjonen til det fattige og undertrykte folket i Sør-Afrika som et resultat av kolonialiseringen, apartheid, og det å skulle forholde seg til den nye tiden.

Som smussomslaget sier, er The Heart of Redness "a seamless weave of history, myth, and realist fiction. It is, arguably, the first great novel of the new South Africa - a triumph of imaginative and historical writing." Og det er grunn nok til å lese den!

The Heart of Redness av Zakes Mda
Farrar, Straus and Giroux, 2002
Utgitt første gang, 2000
Engelsk
278 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Køen ~ Vladimir Sorokin

Moskva, tidlig på 1980-tallet. Tusenvis av mennesker er samlet i en kø. Noen pludrer. Noen drikker. Noen krangler. Noen svermer. Noen sviker. 

... og ingen vet nøyaktig hva de venter på.

Vladimir Sorokin visste jeg lite om, men Køen har jeg av en eller annen grunn satt på listen over bøker å lese og da Ina ville bli med var det bare å starte. Det er en utfordrende bok å lese, mest fordi den utelukkende inneholder replikker fra folk som står i denne endeløse køen. Folk brukte visstnok en tredjedel av sine våkne liv i disse køene, det er ganske utrolig! Jeg leste et sted at Køen "er et strengt konseptualistisk verk", og for å gi et inntrykk av boken synes jeg det er nødvendig å se på hva Ingunn Lunde, professor i russisk, har skrevet i forordet. Replikkutvekslingene ga nemlig ikke alltid mening. Hvem er det som snakker? Til hvem? Hva skjer?

Derfor er det greit å vite noe om bakgrunnen for boken, om ikke annet så for å se den i et litteraturhistorisk lys. Konseptualistene for eksempel, avviser kunstens tradisjonelle oppgave som er å representere, fortolke og gi mening til virkeligheten. Kunsten skal snarere frigjøre seg fra all ideologisk, historisk eller kulturell ballast. I litteraturen innebærer det en dekonstruksjon hvor språklige virkemidler tilsidesettes; selve språket mister sin funksjon og ordene blir tomme og meningsløse. I den sovjetiske virkeligheten fantes det mye materiale for prosjektet, som var å tømme klisjeene for ideologisk, historisk og kulturelt innhold, og å kombinere og sette dem opp mot hverandre i nye sammenhenger. Slik sett fremstår språket som det egentlige fremstilte, som hovedpersonen. Videre sier Lunde at dette er tydelig i Køen, som er et av Sorokins helt tidlige og trolig mest konseptualistiske verker, der språket "frembringer en frydefull blanding av replikker, ord, meningsutvekslinger og stiler."

Køen ble skrevet i 1982-83 og utgitt i Paris i 1985. Mange viser til samfunnskritikken når de omtaler boken, men Sorokin avviser at Køen er en kritikk av den sovjetiske virkeligheten, da folk faktisk ofte stor i kø i timevis etter både mat, klær, sko og importerte varer. "Køen," sier Sorokin, " interesserer meg ikke som et sosialistisk fenomen, men som utgangspunkt for en særskilt språklig praksis, et utenomlitterært polyfont monster." Ja, det er nettopp det den er; mange stemmer på en gang som albuer seg frem for å bli hørt. 

I begynnelsen fokuserte jeg på å holde rede på navnene, for selv om det ikke er noe narrativ så snakker folk til hverandre og nevner hverandres navn, og sånn sett er det en handling. Folk står i denne køen som virker altoppslukende på livene deres. Vadim blir kjent med Lena, det snakkes både om vestlige klær og musikk, politikk, det klages og kjeftes, folk kommer og går, andre holder plassen deres ("var vi bak dere?"). En dame lager liste over hvem som er i køen slik at de kan fortsette dagen etter, men så er det opprop midt på natten så det er best å være til stede. Mange blanke sider illustrerer at de sover. Når de skal spise ordner de køen seg i mellom, eller rett og slett flytter den. Det er som om selve livene deres er organisert rundt disse køene. Og hva venter de på? Ingen vet.

- Ta det med ro'a! Ikke dytt!

- Det er de foran som dytter, ikke jeg!

- Herregud! Vær litt forsiktig for faen...

- Au, vi blir jo helt most...Hei! Ta det litt med ro'a!

- Men det er jo ikke meg!

- Hæ, hva skjer? Hvorfor går vi bakover?

- Hva skjer'a?

- Jeg ser ingenting...

- Hei, skjønner du hva som skjer?

- Vi må rette ut køen.

- For noe tull...Det var jo her jeg stod for en time siden... Hva er vitsen med dette...

- Det er bare å innordne seg - litt til...

- Men så kommer det til å gå fortere sånn, da.

- Det tviler jeg på. Du dytter... Hei, gi deg med den dyttinga!

- Jeg dytter ikke, jeg står helt rolig, jo.

- Har vaskeriet stengt alt?

- Ja. Jeg sa jo at det bare var så vidt jeg rakk det. 

- Ja, da rakk ikke vi det. Vi får gå etter lunsj, da.

s. 22

I etterordet sier Sorokin farvel til køen og det han kaller den kollektive kroppen, som Jeltsin oppløste i september 1993. Sorokin har sagt at en forfatter må skrive slik at "det ryker av papiret" - "Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse, fortsetter han. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokatør, jeg har dypere anliggender enn som så."

Selv om jeg kan huske sovjettiden hadde nok teksten hatt mer effekt om jeg leste den tidligere enn nå når alt dette er på avstand. Jeg er glad for at jeg kom meg gjennom boken, og gjentar viktigheten av det historiske perspektivet den gir, og det er faktisk artig å lese tekster som dekonstruerer tradisjonelle virkemidler. 

Køen av Vladimir Sorokin
Første gang utgitt, 1985
Oversatt av Hege Susanne Bergan
Flamme Forlag, 2009
Norsk, bokmål
240 sider

Pocket, kjøpt