Fra min snille søte nabo, Beathe, fikk jeg tidlig på søndags-formiddagen denne boken. Altså i går. Og nå er den ferdiglest.Vektløs av Magni Iren Moan Grlj er hennes personlige beretning om mange år med spiseforstyrrelsen anoreksia. Boken er kort og lettlest, og jeg sitter igjen med ny kunnskap og større forståelse for sykdommen og tankegangen en anorektiker utvikler. Egentlig har jeg lyst til å sitere hele boken, for jeg synes at dette er en bok alle burde lese!
Spiseforstyrrelser er ifølge Hougen, som har skrevet forordet, den hyppigste dødsårsaken blant unge mennesker i Norge, og man regner med at mange hundre tusen lider av sykdommen. Sykdommen kan være vanskelig å forstå, og Vektløs viser hva mangel på forståelse gjorde med Magni. Derfor er dette en viktig bok som kan hjelpe andre å til å forstå, for selv om menneskene rundt er velmenende kan ubetenksomhet gjøre tilstanden verre. Boken er en dokumentasjon på hvordan livet hennes ble til et mareritt, et mareritt som hun beskriver som et svart hull: anorexia nevrosa.
For Magni startet det med uskyldig slanking, som ble en kamp på liv og død. Rundt henne ble det jevnlig snakket om dietter, kalorier, rumpe, mage og vekt. Det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Spesielt mot sommeren er det stort fokus på bikinikroppen. Det skriker mot oss fra alle kanter, enten vi vil eller ikke. Hos Magni vokste det frem en forakt for de matglade, overvektige damene som ikke klarte å styre apetitten, vekten og kiloene sine, men som stadig snakket om den nyeste slankekuren og å kvitte seg med noen kilo. Hun begynte å se på sin egen kropp, og skulle bare ta av et par kilo.
De skulle bare visst hvor mye jeg løy og bløffet om alt jeg sa jeg spiste og drakk. Jeg syntes de var utrolig lettlurte, men så var jeg blitt ganske så utspekulert og flink til å lyve også, da. Ingen skulle komme å si at jeg ikke hadde kontrollen.
Kontroll er et nøkkelord, og matlaging ble ironisk nok hennes nye yndlingsbeskjeftigelse. Stor var tilfredsstillelsen av å kunne lage fristende retter for deretter ikke å smake en eneste bit selv. Det ga henne en følelse av makt å vite at hun kunne bestemme over sin egen kropp, og hun kunne fryde seg over alle kaloriene de andre inntok. Årsaken til anoreksia er kompleks, og for mange er opplevelsen av høyt forventningspress og angst for å svikte være sentral. Følelsen av å være mislykket, ubrukelig. Å forsøke å kontrollere appetitten blir et uttrykk for å gjenvinne kontrollen i livet.
Samtidig som Magni slanket seg, og etterhvert sultet seg, trente hun mye. Hun telte kalorier inn og kalorier ut, og forsøkte alltid å spare kalorier der hun kunne. Til slutt endte hun opp med kun å spise noen få fiberknekkebrød og litt kål, hvis hun da i det hele tatt spiste. Stort sett lurte hun seg unna måltidene. Det er forferdelig å lese om når moren kom med godbiter og Magni gjemte dem i skapet. Når hun var alene tok hun dem frem og puttet i munnen, nøt smaken av et stykke sjokoladekake. Deretter spyttet hun den ut i en serviett.
Herregud, så godt det var! Og samtidig som jeg nå kunne nyte smaken av alle de farlige kakene, ble jeg ikke tykk. Jeg passet alltid på å ikke svelge en eneste gang før jeg hadde pusset tennene og fått alt søtt og fett ut av munnhulen. Ingen ekle kalorier skulle lure seg ned i magen min.
Jeg tenker: Gud, hvor slitsomt! Lyvingen, sultingen, kaloritellingen. Den selvpålagte isolasjonen som følge av å kunne være i fred til å trimme og telle kalorier, og unngå risikoen for å måtte spise noe. Et strengt regime! Og kroppen reagerer: hun mistet menstruasjonen, frøs hele tiden, håret ble tynt og livløst, øynene store og innhulte, hun gråt mye, hadde konstant dårlig samvittighet og hvis hun spiste noe fikk hun voldsomme samvittighetsnag fordi hun har mistet kontrollen. Da hun var på det tynneste, veide hun 33 kg.
Dette var på 80-tallet, da kunnskapen om spiseforstyrrelser var små. I dag har heldigvis økt oppmerksomhet rundt sykdommen gjort at den blir tatt mer på alvor og behandlingstilbudet bedre. Ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening har kvinnebevegelsen bidratt til å sette kritisk søkelys på kulturelle faktorer som det tynne skjønnhetsidealet. Selv om myten om kvinners skjønnhet utfordrer oss hver dag, er det ikke bare kvinner som rammes av spiseforstyrrelser. Også gutter og menn utvikler spiseforstyrrelser, ofte som et ønske om å bli sunnere, få større muskler og lavere fettprosent.
Magni sammenligner anorektikeren med alkoholikeren; det er ikke bare å ta seg sammen og slutte "med det tullet". Hennes historie har et lyspunkt, men det er sterkt å lese om hennes vei ut av det svarte hullet og tilbake til livet!
- Intervju med Moan Grlj:
Anorexia nevrosa - eller når det å drikke et glass vann synes på magen - Beathes omtale
- Anitas omtale
Vektløs - fra mine år med anorexia av Magni Iren Moan Grlj
Commentum Forlag, 2013
Språk: Norsk bokmål
Sider: 129
