Maktens slør

Margaret Atwood er en interessant dame! Hun skriver romaner, dikt og artikler, er aktiv i sosiale medier og dessuten en svoren miljøaktivist. Dystopien Oryx and Crake har jeg planer om å lese på nyåret, kanskje jeg starter på den før for fremtidsverdenen er ikke helt ulik den i The Handmaid's Tale, som er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut.

Atwood skriver i en artikkel om The Handmaid's Tale at "the title has become a shorthand for repressive regimes against women", og at boken ofte blir omtalt som en feministdystopi, noe hun mener ikke er helt korrekt. I en ren feministdystopi vil mennene ha større rettigheter enn kvinnene, Atwood kaller det et tolags struktur; mennene i det øverste og kvinnene i det nederste. Gilead er derimot et vanlige diktatur, formet som en pyramide; menn og kvinner med mest makt øverst, men generelt rangeres menn og kvinner på samme nivå. Altså synkende nivå av makt og status med menn og kvinner i hvert, helt ned til bunnen hvor de ugifte mennene må tjenestegjøre i gradene før han blir tildelt en hustru.

The Handmaids (tjenerinnene) er en pariakaste innenfor pyramiden; verdsatt for det de kan være i stand til å gi  - sin fruktbarhet - men ellers forbudt å røre ved. Imidlertid gir det høy status å ha en Handmaid, slik det var å ha mange slaver eller et høyt antall tjenere. Siden regimet opererer under dekke av streng puritanisme, er ikke disse kvinnene å betrakte som et harem, deres funksjon er kun å føde barn.

Om Atwoods fremtidsverden er interessant, er det også tankevekkende at bruken av niqab har økt her i landet de siste to årene - plagg som dekker hode, ansikt, hals og med en glipe til øynene. Samtidig finnes det grupperinger som jobber for blant annet høyere status for menn og begrenset skilsmissetilgang for kvinner, motstykket til humanistiske verdier.

Bildet er fra en illustrert utgave.

The Hours ~ Michael Cunningham

Da Virginia Woolf arbeidet med utkastet til romanen Mrs. Dalloway, kalte hun den The Hours, og hun skrev i dagboken sin i 1923:

I have no time to describe my plans. I should say a good deal about The Hours, and my discovery: how I dig out beautiful caves behind my characters: I think that gives exactly what I want; humanity, humor, depth. The idea is that the caves shall connect and each come to daylight at the present moment.

Tittelen The Hours viser til timene gjennom en dag, "studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag" sier Virginia Woolf i essayet Moderne litteratur. Cunningham leste boken som femtenåring uten helt å forstå innholdet eller betydningen av romanen, men kunne se symmetrien i setningene:

I thought, wow, she was doing with language something like what Jimi Hendrix does with a guitar. By which I meant she walked a line between chaos and order, she riffed, and just when it seemed that a sentence was veering off into randomness, she brought it back and united it with the melody.

Å lese Mrs. Dalloway forvandlet ham til en leser. Selv har jeg dessverre ikke lest den, hvilket er synd siden det skal være mange paralleller til romanen som jeg har gått glipp av. Boken står klar i hyllen så den skal jeg lese snarest, men jeg vet at det dreier seg om en dag i Mrs. Dalloways liv hvor hun arrangerer et selskap. Det gjør også The Hours. Cunninghams barndom var uten høydepunkter, og det er en av grunnene til at han liker så godt Mrs. Dalloway. Forstaden han bodde i var et helt vanlig sted, men for ham var det magisk, merkelig, komplisert og enestående, og da han leste Mrs. Dalloway som handler om en vanlig dag i livet til en vanlig person tenkte han sannelig skulle han forsøke det samme, å formidle magien i det vanlige og alminnelige!

The Hours ble utgitt i 1989 og starter med at Virginia Woolf er på vei mot en elv, hun fyller lommene sine med stein og vasser ut i vannet og drukner. Deretter følger vi tre ulike kvinner i tre forskjellige tidsperioder, en dag i deres liv. Utenom Woolf, som arbeider med romanen Mrs. Dalloway i 1923, er det i nåtid Clarissa Vaugne, og i 1949 Laura Brown, som presenteres og kapitlene veksler mellom disse. Romanen fletter sammen historiene; Virginia skriver den, Laura leser den og Clarissa lever den.

For å imitere Woolfs Mrs. Dalloway har Cunningham benyttet teknikken stream-of-consciousness, noe jeg synes han har gjort på en bra måte ettersom strømmen av tanker og følelser gjør at jeg som leser kommer på innsiden av personene. På denne måten kommer handlingen til syne, sammen med en del dialog. Likevel er det nok denne teknikken som har vært vanskeligst å kopiere. Det er når jeg leser om den fiktive Woolf at jeg ikke helt skjønner hvor Cunningham vil, derfor var det så greit å lese om bakgrunnen for hvorfor han skrev boken. For hva kunne han vite om hvordan hun tenkte eller handlet, men så viser det seg at The Hours har ført til at Cunningham er blitt en slags godkjent ekspert på hennes liv og arbeid. Han har visst gjort mye reasearch for å skrive boken.

For eksempel er det mye Clarissa tenker på når hun om formiddagen er på vei for å kjøpe blomster til et selskap hun skal holde. Da hun var atten fikk hun tilnavnet Mrs. Dalloway av, sin beste venn og tidligere elsker, Richard. Hun dveler ved denne tiden, og forsøker å se for seg hvordan livet hadde vært om hun hadde tatt andre valg den gangen, "still, there is this sense of missed opportunity", og hun innser at det faktisk var lykke hun opplevde den gangen for over tretti år siden. Virginia våkner til en god dag og bestemmer seg for å jobbe med romanen, "at this moment there are infinite possibilities, whole hours ahead", men sliter med tilbakevendende hodepine og stemmene hun hører. Og Laura Brown skal lage til bursdags-middag for sin mann, men hun strever med husmorrollen, og befinner seg i en tilstand der hun vakler mellom det hun ønsker å gjøre og det som er forventet av henne - "...overhead was what she loved; life; London; this moment of June" er en setning fra Mrs. Dalloway hun stadig kommer tilbake til. Etter å ha bakt kake, ordnet med middagen og fått pass til sønnen tar hun inn på hotell for å lese ferdig boken.

Det handler om eksistens og væren i verden og i egne liv, om lykke, kjærlighet, identitet. Eller mangel på sådan. På hver sin måte føler de tre kvinnene seg ulykkelige og maktesløse i møte med konvensjonene i tiden de lever, og det til tross for at de er aksepterte medlemmer av samfunnet. Likevel, det er noe som mangler og det er dette Woolf fikk så godt frem i Til fyret, som er den eneste romanen jeg har lest, men også i essayene. Tankestrømmen og refleksjonene omkring disse som jeg likte så godt å lese i Til fyret kommer ikke like godt frem i The Hours. Men for all del, boken er bra! Og med en overraskende sammenfletting av historiene når dagen går mot slutt, litt slik som var Woolf egen intensjon. Dette er den type bøker jeg foretrekker å lese, men denne havner ikke på favorittlisten min, i den forbindelse var jeg nok for skeptisk i utgangspunktet ettersom The Hours blir betraktet som en imitasjon. Det er uansett ingen kopi og forskjellene er kanskje dens styrke, det får jeg forhåpentligvis vite mer om når jeg leser Mrs. Dalloway. Eller kanskje jeg bare var trøtt da jeg leste ut boken i går kveld!

The Hours av Michael Cunningham
Harper Perennial, 2006
Engelsk
226 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Jeg leser: noveller

Innimellom en lang skoledag og personalmøte på jobben hentet jeg boken jeg har ventet på; For mye lykke av Alice Munro som skal blogges om 10. desember. Jeg må si jeg er spent på boken, så jeg skal rett og slett lage litt kakao og sette meg godt til rette i sofaen for å lese den første novellen.

Fra baksiden:

I den første fortellingen får en mor hjelp fra helt uventet hold med å mildne smerten etter å ha mistet sine tre små barn. I en annen reagerer en kvinne på et uvanlig og ydmykende overfall på en kløktig, om enn ikke anbefalelsesverdig måte.

I andre historier avsløres de virkelig dype hullene i et ekteskap, barns uventede ondskap og hvordan en gutt som har et vansiret ansikt, opplever denne skavanken som noe som både henger sammen med det som er bra, og det som er dårlig i livet hans.

Alice Munro gir oss igjen sammensatte, vanskelige hendelser og følelser, og hun bearbeider stoffet til fortellinger på en måte som kaster lys over de uforutsigelige måtene menn og kvinner forholder seg til - og ofte til og med hever seg over - det som skjer i livene deres.

En smakebit på søndag (the hours)

Etter en uke med massive nedbørmengder som resulterte i at veiene var som elver på fredag og husbonden tilbrakte over to timer i bilen for å hente meg og deretter komme hjem, en kjøretur som ellers tar rundt tjue minutter, ja så klarnet det opp i dag. Selv om regnet ikke er langt unna var det også lyspunkt i sikte og jeg fikk tatt dette bildet før kveldsmørket, og redigerte det litt i paint shop pro for bedre å få frem fargene:

Det går tregt med lesingen av bøkene jeg holder på med, og i The Hours har jeg bare kommet til side tjuetre (hvor smakebiten er fra) så for å bli ferdig til bloggdatoen må jeg nok prioritere denne de neste dagene. Men så er det eksamenslesning for tiden og jeg klarer ikke helt å være på andre kanaler. Jeg satser på å bli ferdig i løpet av neste helg! I alle fall; Clarissa er på vei for å kjøpe blomster og stopper ved en bokhandel for å kjøpe en bok til en som har hatt fødselsdag, hvor hun blir stående og tenke på et minne som dukket opp:

Clarissa would have been three or four, in a house to which she would never return, about which she retains no recollection except this, utterly distinct, clearer than some things that happened yesterday: a branch tapping at a window as the sound of horns began; as if the tree, being unsettled by wind, had somehow caused the music. It seems that moment she began to inhabit the world; to understand the promises implied by an order larger than human happiness, though it contained human happiness along with every other emotion. The branch and the music matter more to her than do all the books in the store window. She wants for Evan and she wants for herself a book that can carry what that singular memory carries.

s. 23

Honningkrukken ~ Gert Nygårdshaug

Honningkrukken er første boken i krimserien om Fredric Drum, gastronom og hobbyarkeolog. Han er også vinkjenner og sjef for den lille gourmetrestauranten "Kasserollen" i Oslo. Det er høst og Drum er i Frankrike for å kjøpe vin til restauranten, nærmere bestemt i en kommune i Bordeaux; St. Emilion, vinkjennernes Mekka - "bare navnet hadde en god vins ingredienser i seg; bløte vokaler som trillet og vokste i munnen. Lang ettersmak; etterlyd".

Boken starter in medias res; Fredric Drum faller ned i en underjordisk grotte. Etterhvert kommer det frem hvordan han har havnet der, men ikke hvorfor. Selv tenker han at noen har arrangert "ulykken" for å bli kvitt ham, men jeg synes det er lite sannsynlig utifra det lille jeg vet i begynnelsen av historien. Og lite vet også Drum på det tidspunktet. Jeg synes han nok var litt for konspiratorisk i tankegangen så tidlig. Hvorfor i all verden skulle noen ønske en vin-oppkjøper av veien? Årsakssammenhengene blir tydeligere lengre ut i historien, og på denne måten holdes spenningen vedlike. For spennende er det, og sidene snus i raske vendinger! For etterhvert skjønner jeg jo at Drum har reist rundt i verden og erfart mange farlige episoder i sin søken etter svar på oldtids-myter.

Sittende sammen med vinkjennerne og château-eierne på torget får Drum vite om tragedien som har rammet vinbyen; syv mennesker er sporløst forsvunnet. Drum har alltid med seg en fem-takket krystall som han konfererer med når vanskeligheter oppstår. Som kjent stimulerer krystallene intuisjonen og fremhever den "sjette" sans, og selv om Drum ikke er overtroisk mener han at denne kommuniserer med ham ved at han må tolke fargene. Han har nok bruk for den, for han har altså rotet seg bort i mye i løpet av sine tretti to år.

Romantikk er det også plass til. Fredric Drum drømmer om en var og fin romanse, og det kan endelig se ut til å skje når han møter Geneviéve - hun får hjertet hans til å banke i en helt annen takt. I mellomtiden er han opptatt av hemmelig skrifter, kodeløsing og rebuser, og som utdannet dechiffreringsekspert er hobbyen hans å tyde hittil utydede urspråk. For eksempel har han i mange år prøvd å tyde Linear B, skriften som ble brukt til å skrive det språket som i dag kalles mykensk, en tidlig form av gresk. Til syvende og sist er det dette som hjelper ham i å løse mysteriet med de forsvunne menneskene i St. Emilion. Han dechiffrerer nemlig også mennesker, og det er fort gjort med Geneviéve. Når hun er den neste som forsvinner får Drum bruk for alle sine kodenøkler.

Jeg liker ikke så godt romaner med lydhermende ord, som "splæsj" og "knakk", men heldigvis er dette ikke et påtrengende problem. Drum havner i den ene farlige situasjonen etter den andre, og mange ganger er han centimeter fra døden. Jeg er fremdeles en padawan når det gjelder krim og vet ikke helt hvordan en god krim skal være i følge kriteriene, men at Honningkrukken er spenning er det ingen tvil om! Skjønt; spenning er relativt og noen vil nok finne romanen som en smule saktegående.

Når Drum mener å ha funnet løsningen er det ekstra engasjerende fordi jeg ikke får vite hva det er før mange sider senere, og at kapitlene avsluttes med cliffhangere gjør jo sitt til at jeg ble drevet videre i bladvendingen. Oppklaringen på sin side var overraskende og original, om enn makaber. Knut Faldbakken skrev i sin anmeldelse at dette kanskje var utslagsgivende for at han "bare" fikk annenpris i Aschehougs krim- og spenningsbokkonkurranse i 1985. Det er også hevdet at Nygårdshaug fornyet krimsjangeren (husk vi snakker medio åttitallet) ettersom han brøt med sjangerkravene ved å trekke inn historie, myter og eventyrlige elementer. Bøkene om Drum ble mottatt som spennende og annerledes krim. For meg er det et positivt tegn siden jeg fremdeles famler meg frem i krimverden og ikke vet hva som er en god krimkarakter eller en dårlig, og siden jeg liket Drum tyder det bra for meg.

Det handler mye om vin, men jeg ble ikke like vintørst som Faldbakken siden jeg foretrekker tørr hvitvin og i St. Emilion snakkes det mest om rødvin. Jeg har ikke peiling på vin og ser utelukkende på etikettene for å finne ut om vinen er tørr slik jeg liker den. I boken er det mye om årganger og den slags uten at jeg kan relatere meg til det fordi jeg mangler kunnskaper på området. Likevel; jeg fikk et innblikk i produksjon av vin og ikke minst konkurransen rundt vinproduksjon og handel.

Enkelte ganger stusset jeg litt over hvor overivrig Fredric Drum er til å begi seg ut på farlige veier (les: dumdristige), men spenning er spenning og forbindelsen til Linear B er interessant, spesielt siden oppklaringen gir et nytt spørsmål; om minoskulturen - og jeg får virkelig lyst til å lese neste bok i denne serien for å se om Drum finner ut hvordan denne kulturen bukket under. Det at løsningen ligger i at Drum tolker de urgamle tekstene er ekstra spennende! 

Jepp, jeg fortsetter med høstbladene mine :)

Anita, som er den som fikk meg nysgjerrig på Nygårdshaug, skriver etter at hun var på litterær salong med forfatteren, at han alltid har vært opptatt av myter, arkeologi, mystiske steder og å finne svar på det som ennå er ukjent. Mye av dette kombinerer han i serien om Fredric Drum, og etterhvert Skarphedin Olsen. Nygårdshaug liker å besøke stedene han skriver om, og til tross for slunken lommebok har han smakt årgangen av St. Emilion han skriver om i Honningkrukken. Hun likte boken og jeg nikker gjenkjennende i det hun sier om Drums "overlevelsesinstinkt og humor og type" og at plotet faktisk er "ganske brutalt og bestialsk".

Gert Nygårdshaug var nemlig en fattig forfatter i 1985 da han gjorde research i vinbyen Saint-Emilion. Ikke hadde han råd til hotell og ikke til å kjøpe Bordeaux-vinene han skrev om i Honninkrukken. Turistkontoret innlosjerte ham hos en eldre mann på Château Cardinal Villemaurine som han brukte som utgangspunkt. Til sammen har Nygårdshaug skrevet elleve bøker i serien og jeg har satt dem alle på listen over bøker å lese.

Honningkrukken av Gert Nygårdshaug
Aschehoug & Co., 1985
Norsk bokmål
203 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Anette arrangerte en lesesirkel hvor novemberboken var Honningkrukken og siden hun nå har tatt en bloggpause har jeg likevel fullført boken, sammen med:

Som dagene går

Bildet av meg er tatt i august. Hva jeg tenker på er umulig å huske, men jeg synes å erindre at jeg var så jublende glad for bokhyllene og dessuten lå det en alvorlighet bak; nemlig at jeg kunne samle bøker uten å få lest særlig mange av dem. Sykkelbildet er fra slutten av september. Denne måneden har det blitt lite sykling, det er nok på tide med vask og smøring før sykkelen settes bort for sesongen.

Som nevnt hoper det seg opp med uleste bøker. Det er helt greit, det er en tid for alt, men noe lesing av skjønnlitteratur blir det jo! På biblioteket lånte jeg Honningkrukken og en bok av Alice Munro. Planen var å lese For mye lykke i desember, men det var umulig å oppdrive en Munro-bok. Alle skulle visst lese nobelprisvinneren og den kjekke bibliotekaren foreslo at jeg satte meg opp på en bok som ikke hadde så lang ventetid og så jeg gjorde, men i dag fikk jeg melding fra biblioteket om at For mye lykke lå klar til meg så jeg henter den i morgen og avgjør hvilken som blir desemberboken. 

Jeg har også skaffet meg mitt eget eksemplar av Ragnhild Jølsen - Romaner og fortellinger. Den var ikke å oppdrive noen steder, men etter råd fra Hedda fant jeg den på antikvariat.net og nå står den pent i bokhyllen min :)

Denne uka gikk fort, i overmorgen er det alt onsdag, sa mannen.

En smakebit på søndag (porselenspiken)

I morges våknet jeg tidlig. Veldig tidlig - ute var det mørkt og inne var det bare kattens mjauing som brøt stillheten i huset, hun ville ha mat. Det ville jeg også, og sammen spiste vi frokost. Kaffen måtte jeg drikke alene for katten ville ut, og til den trengte jeg noe å lese. Siden avisen ikke var kommet og The Hours lå igjen på soverommet fant jeg frem Porselenspiken som har stått i bokhyllen siden i sommer. Forfatteren, Gunn Marit Nisja, sier at den handler om mennesker som møtes og hvordan livene deres påvirker hverandre:

Om boken:
Kristin oppfyller sin livsdrøm om å åpne eget spisested. Med dette går hun imot det hun er "født til", hun er nemlig odelsjente, og når faren brått går bort, forventes det at hun skal komme hjem og ta over drifta.

Når Kristin ansetter eksnarkomane Marta på nitten år, forandrer det alt. Marta har kommet fra en annen del av landet og vil starte på nytt. Gjennom å bli kjent med Martas livshistorie, får Kristin nytt perspektiv på sin egen.

På bilturen mot Isfjorden begynte jeg sakte å forstå det, jeg hadde mistet faren min den natta. Jeg så for meg øynene til mamma, fikk ikke lyden fra hjertestarteren ut av hodet. Jeg klarte ikke tanken på å legge meg for å sove med den lyden i ørene. Hendene mine holdt hardt i rattet for ikke å riste for mye.

s. 24 

Kaffe smaker fortreffelig på morgenkvisten!

Timene: Stream of consciousness

Jeg kom over en artikkel om stream of consciousness på Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier da jeg leste Til fyret av Virginia Woolf. Det jeg er interessert i nå er om hvorvidt Michael Cunningham har benyttet seg av denne teknikken i månedens 1001-bok, The Hours. Boken har jeg nettopp startet på og etter å ha lest fjorten sider synes jeg teksten hopper frem og tilbake i tid og rom for på den måten å uttrykke strømmen av tanker og følelser slik de oppstår hos personene. Det forekommer meg at til tross for bare litt over to hundre sider vil lesingen ta tid siden det er mye å dvele ved og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal like boken eller ikke. Jeg må jo gi den en sjanse, det er mange sider igjen, og jeg likte filmen da jeg så den for mange år siden!

Menneskets indre verden, vår psyke, er en åpen kjegle mot dypet, samtidig som den avgrenser hva vi oppfatter i den ytre virkelighet.

- Zéraffa (1972) 

Høstbladene jeg presset i en avis i forrige uke ligger fremdeles klar til bruk,

er de ikke fine?

En smakebit på søndag (honningkrukken)

Etter å ha lukket Hollases krønike startet jeg rett på Honningkrukken av Gert Nygårdshaug. Nygårdshaug har jeg hatt en stund på leselisten siden Anita skriver så entusiastisk om bøkene hans og da Anette arrangerte lesesirkel med hans første bok nå i november meldte jeg meg sporenstreks på. Dessverre har Anette tatt bloggpause, men boken skal jeg lese uansett. Jeg har kommet til side 114 og smakebiten er fra slutten av kapittel 6.

Om boken: 
Fredric Drum befinner seg i et av Frankrikes mest tradisjonsrike vindistrikter, St. Emilion. Uforvarende vikles han inn i et forsvinningmysterium - syv mennesker er blitt borte, antagelig drept, i løpet av de siste månedene. Og mye tyder på at Fredric skal bli det åttende offer...

Klokken ble elleve. Fredric var sunket ned i en slags tanketom apati med hendene under haken ved skrivebordet. Øyene var lukket halvt igjen.
Hvorfor hadde hun ikke kommet?
Klokken var halv ett da han krøp ned under lakenene. Han fikk ikke sove. Tankene på at det hadde hendt Geneviève Brisson noe rispet sinte klor i hodet hans.

s. 114

Det er høst her og det er også høst i Frankrike når Drum er der :) 

Hollases krønike ~ Ragnhild Jølsen

"Ragnhild Jølsen gikk sine egne veier både som privatperson og forfatterinne", skriver Astrid Lorenz i etterordet til Rikka Gan. Tenk å leve i denne tiden, å oppleve endringene som århundreskiftet 1900 - 2000 førte med seg! Kvinnefrigjøringen som gjør at vi kan føle oss så til de grader heldige at disse kvinnene gikk i bresjen for oss! Camilla Collett og Amalie Skram skrev om kvinneundertrykkelse og foreslo løsninger, men var samtidig bundet av samfunnets konvensjoner. Jølsen levde ganske annerledes; som ugift og med arbeid i mange år som telegrafist, hun hadde også prøvd seg som guvernante. Hun skrev med en annen stemme, en hun brukte til å male litterære bilder for å diskutere kvinnesak. Skjønt, beskrivelsene av kvinners følelser, erotiske begjær og lengsler vakte oppsikt og fikk kritikerne til å tvile på om det faktisk var en kvinne som stod bak bøkene fordi tekstene var altfor "ukvinnelige".

Jeg blir full av beundring og respekt med tanke på hvordan dette kunne virke inn på et menneske i et samfunn der pseudonym helst ble brukt når man ikke ville bli avfeid pga feil kjønn når en ønsket å oppfattes som seriøs, og at Jølsen åpent skrev slik hun gjorde! Selv om Jølsen ble anerkjent i samtiden og regnes som en meget original og talentfull forfatter, er bøkene hennes lite lest i dag. Det er som Marianne Bjørneboe sier det, "nærmest en aura av noe lukket, tilbaketrukket og mystisk over både forfatter og verk".

La meg bli som leoparden 

Ved siden av Rikka Gan (1904) er Hollases krønike (1906) et av Ragnhild Jølsens storverk. Den handler om den hensynsløse Hollas som har slått seg ned i en bygd og på uhederlig vis overtatt storgården Munkejord. Boken, som jeg nå har jeg lest sammen med Hedda, åpner med en beskrivelse av Hollas. Hollas, den onde, som smidde mens jernet var varmt, bokstavelig og i overført betydning. Hollas har flyttet inn på Munkejord gård og hvor han kommer fra er uvisst, men første del av boken dveler ved å vise hans vesen: han skyr ingen midler for å få det som han vil og lyver gjerne for å unngå skader på seg selv og for å øke sitt jordiske gods. Det er kun Krumholt, eieren av nabogården, som våger å gå i mot Hollas. Han er like slu og hensynsløs, og han representerer bondelist der Hollas representerer ondskap.

Her er mystikk, overtro og religion, eventyr og sagn. Det er spennende å tenke på at alle historiene og sagnene Jølsen fikk høre fra blant annet sin mor fra området hun vokste opp gjorde sitt til å fargelegge hennes fantasi.

Hollas bruker sine sambygdinger som marionetter. Da han kjøper kirken blir han den mektigste i bygden og får tilnavnet "kirkefyrsten". Når han smir mens jernet er varmt betyr det at han forfalsker penger, men også at han legger planer for hvordan ting skal gå hans vei. Selv om han er oppfarende og impulsiv er handlingene hans gjennomtenkte slik at de en dag skal bære frukt. En dag får han øynene opp for Angelica, prestens søster, som kom til bygden for kort tid siden. Hun er hans motsetning i det at hun søker skjønnhet og maler i lyse farger. Hollas selv har hang til å utsmykke i mer mørke tema. Angelica bestemmer seg for, i en stemning av høytid og hellig begeistring, å male et stort bilde av Kristus, menneskeguden.

Teksten er ispedd gamle sagn, for eksempel om kirketaket som reflekterer landskapet, og ingen kunne vel finne på å spasere på kirketaket som var "[...] laget av bly [...], men  - hva stenger vel ondskap ute?". Hollas bruker også dette til sitt formål, han er sin egen herre, og med sin veltalenhet snakker han presten rundt. I alle fall er presten tvilende og usikker på Hollases fremferd i det at han ønsker å gjøre fromme gjerninger - disse er selvsagt kun for å nå frem til Angelica. Angelica er på sin side forelsket i Otto Kefas, "manndommens gud - mannen - Adam - [...] som vi kvinner gjerne ville gi eplet til, og som godtroende og uten visdom gjerne tar den røde frukt og trøstig biter til."

Jeg ser at jeg har undervurdert mannstypen Jølsen skriver om, da jeg leste de to andre romanene. Otto Kefas er samme type som Daniel Falbe i Rikka Gan, en som kvinner finner ytterst tiltrekkende, men som er vanskelig å oppnå for kvinnen når hun ønsker tilfredsstillelse. Da tenker jeg seksuelt, men også som en leder og som en likeverdig partner. Disse rollene kumulerer i farsfiguren, mannsfiguren, noe kvinnene til Jølsen forsøker å løsrive seg fra og samtidig driver mot. Kan det være tidsånden?

Naturen stod sterkt hos Jølsen, og hun brukte den mye i sin dikting. I Hollases krønike går Angelica til åkeren, som er et bilde på ekte kjærlighetsliv, og har sex med "ham hun attrådde". Det er et skjønt eventyr, "skjønnere enn noengang drømt". Skjønnere enn virkeligheten. Men kan det vare? Neida, Hollas, den onde, manipulerer og spolerer til sitt eget beste og har ingen medlidenhet med andre. Han klarer å veilede Angelica i maleriet, som på sin side er i sin drømmeverden og han i sin egosentriske. Dette kan ikke forenes, og det gjør det heller ikke. Bygdefolket ser at bildet ligner Hollas, den onde djevelen, der Angelica, prestens søster, mente det skulle være Kristus - Otto Kefas. Etter at Angelica har malt over tavlen med svart, ber hun en bønn. En bønn for kvinner og for seg selv. Om at hun må få bli som leoparden; hvis pletter er dens kjennemerke, slik hennes egne nå er blitt, men likevel fri og frank i skogen.

Det skjedde etter denne time, at Angelica, prestens søster nærmest ble å ligne med en eolsharpe. Men den, hvis såre klang bukter seg som spindelvev i blest, river seg løs, flommer så vidt over jord, sukker i sum - om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag de forstår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger.

Hollases forfengelighet krenkes da Angelica maler over kirketavlen, og siden hun er reist fra bygden kan han ikke hevne seg på henne. Dermed blir det andre som får unngjelde. Blant annet lar han en forhekset stokk være veibudstikke som sendes fra hus til hus, resulterende i at pesten bryter ut i bygden. Jølsen innleder ofte kapitler og avsnitt med en formaning. For eksempel: "Men den som graver en grav for andre, skal selv falle i den". Og det gjør Hollas til slutt. Men ikke uten først å lure presten. Kvinners kår og kjærlighetens konflikter preger bøkene til Jølsen, og i Hollases krønike belyses dette på en mer munter måte enn i Rikka Gan, som er mye mørkere. Romanen handler også om striden mellom bondelist og ondskap, og denne striden fortsetter selv etter Hollases død. "Hollas lever evindelig", det er en evig strid mellom godt og ondt.  

Jeg liker å tenke at Jølsen drepte sin engel og ble som leoparden; fri og frank.

Hollases krønike av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger, Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Hollases krønike: 144
Innbundet, lånt på biblioteket