Middlemarch. Bilder av livet i provinsen ~ George Eliot

Middlemarch. Det forekommer meg som en umulig oppgave å skulle beskrive dette verket! Så stort, så mye, så intens! Romanen er skrevet av Mary Ann (eller Marian) Evans (1819-1880), publisert under pseudonymet George Eliot på slutten av 1860-årene, og ble første gang utgitt i åtte deler i løpet av 1871 og 1872. Langholm skriver i forordet at Middlemarch er en realistisk roman i dens "balanse mellom interessen for de enkelte personenes utvikling, og interessen for den sosiale bakgrunnen."

Gjennom 944 sider (i mine eksemplarer inkluderer det forord, etterord, mottositater og noter) har Hedda og jeg storkost oss, ja, det har vært en sann fornøyelse å lese og vemodig å bla om siste side og lukke permen. Handlingen er lagt til den imaginære engelske småbyen Middlemarch fra september 1829 til like før reformlovgivningen i 1832. Dette danner bakteppe for et samfunn i endring. Blant de mange karakterene i romanen er Dorothea Brooke mest fremtredende, sammen med legen Tertius Lydgate. Men også Will Ladislaw, Fred Vincy og hans beiling til Mary Garth, Nicholas Bulstrodes skam og vanære, og Rosamond Vincy spiller viktige roller for handlingen. Dorothea og Celia Brooke er av svært god familie. Den nittenårige Dorothea er vakker og begavet med teoretiske anlegg, og "lengtet etter noe som kunne gi henne en dypere erkjennelse av verden," og hun har planer om gjøre noe stort og godt for andre, noen mener det grenset mot religiøs fanatisme. Nettopp dette fører henne inn i et ekteskap med en mye eldre prest og forsker, Mr. Causabon. Han er utrolig pedantisk, en stiv tørrpinn, men for Dorothea er han den mest interessante mannen hun har truffet, og hun tenker at han vil være den som skal veilede henne og vise henne den store sannheten, at de skal samarbeide om hans storverk; Nøkkelen til alle mytologier, og iverksette hennes planer om store og gode gjerninger. Men slik går det ikke.

Ganske snart viser det seg at Mr. Causabon ikke er interessert i at Dorothea skal ta del i hans arbeid, han ønsker ikke at hun ser på alle notatene som ligger usystematisk og usortert, ei heller hjelpe henne i å utvide sin intellektuelle horisont. Han er redd for at hun skal oppdage at storverket han har holdt på med i alle år er foreldet og umoderne, og uten verdi for samtiden. På bryllupsreisen er han mer opptatt av å samle materiale enn å være sammen med sin unge hustru, som på sin side utforsker Roma på egen hånd, og møter Will Ladislaw, en ung idealistisk mann som er i slekt med Mr. Causabon. Ganske snart forelsker han seg i Dorothea, som med sin naive, uselviske og altruistiske innstilling, ikke innser før senere hva hennes følelser for ham betyr.

Så er det Lydgate, også idealistisk og intelligent, dedikert til sin legegjerning og med planer om å revolusjonere legevitenskapen. Ettersom han er relativt fattig er han avenging av rike velgjørere, selv om han er fast bestemt på å forbli uavhengig av både politikk, andre personer og hva som er passende i samfunnet. Det skal vise seg å være et vanskelig forsett. Hans lidenskap tilhører forskningen, men gifter seg med Rosamond som viser seg å være ham en krevende hustru da hennes forventninger overstiger hans økonomiske kapasitet, og konfliktene mellom blir større og større.

Men han siktet ikke bare mot å bli en bedre lege enn det som var vanlig. Han ville oppnå noe mer; kanskje kunne hans arbeider og oppdagelser på anatomiens område føre til ny kunnskap og bli et ledd i en kjede av oppdagelser. Dette var hans mål, dette brant han for.

s. 165

Rosamonds bror, Fred, er forelsket i Mary, som ikke ønsker å gifte seg med en døgenikt. Han setter seg i gjeld for å kunne leve ut sine lyster som innbefatter hester og spill, og dermed må han gjennomføre farens krav om å bli prest, men da blir det ikke ekteskap med Mary, det er hun klinkende klar på. Hvis hun skal gifte seg, skal det bli med en mann som er tro mot seg selv. Denne utviklingen er spennende å følge med tanke på at den ordinære Mary på mange måter er den som har størst spillerom selv uten utsikter til formue av noe slag. 

Romanen kretser mest rundt Dorothea og Lydgate, og hvert kapittel innledes med et treffende sitat som passer til innholdet. Flere ganger måtte jeg si til meg selv at Eliot sannelig var i besittelse av en stor mengde kunnskap om forfattere, tenkere og ulike personer som har hatt noe å si for utviklingen av blant annet vitenskapen! Og alt er så fantastisk bra skrevet, det er ikke kjedelig et eneste sekund! Selv den allvitende fortellerstemmen er så godt skrevet inn at den i sin til tider moraliserende pekefinger gjør helheten til en av de beste leseopplevelsene mine. Endringene i samfunnet flettes sammen av denne fortellerstemmen, sammen med de hendelser som inntreffer og praten mellom middlemarcherne. Og spesielt dette med ekteskapet er jo interessant ettersom George Eliot selv levde sammen med en mann (George Henry Lewes) i mange år uten å være gift, og i romanen ligger det kritikk mot datidens ekteskapsinngåelser som vanligvis var arrangerte utifra fornuft. At Fred hadde tanker om å gifte seg med Mary var uhørt, det passet ikke det han hadde lært om at alt som betyr noe er penger, stand og status. 

George Eliot skrev med politisk skarpsindighet, hennes bøker er ikke ment som underholdningslitteratur, og noe av årsaken til pseudonymet var at hun ikke ønsket å bli assosiert med datidens triviallitteratur, eller den såkalte dameromanen. Middlemarch tar opp mange tema som var aktuelle, som idealisme, religion, utdanning og politiske reformer, og siden samfunnet var i en endringsprosess er romanen ekstra interessant, men jeg vil trekke frem kvinnespørsmålet. Eliot viser at kvinner absolutt kunne ha tanker og ideer om andre ting enn det som befant seg i de huslige sfærer, for eksempel ergret Dorothea seg over det at hun ikke hadde greie på sosialøkonomi alltid ble brukt mot henne, hennes tanker og ideer. Som kvinne hadde hun jo ikke fått anledning til å lære det, og må støtte seg på det andre, mannlige, personer har skrevet eller sagt. Hun vil gjerne være klok selv, og ikke bare nøye seg med en klok ektemann. Eliot skapte en roman som var annerledes enn det som var vanlig fra kvinnelige forfattere, og dermed bidro til å utvikle den moderne romanen. Slik tingene utvikler seg får Dorothea til slutt handlingsrom til å virkeliggjøre noen av sine idealer, og Eliot viser at et lykkelig ekteskap er de hvor partene får bestemme

Emily Dickinson skrev i et brev til sine kusiner Louse og Fannie Norcross: "What do I think of 'Middlemarch'?" What do I think of glory – except that in a few instances this "mortal has already put on immortality." George Eliot was one. The mysteries of human nature surpass the "mysteries of redemption," for the infinite we only suppose, while we see the finite.

Det er bare å applaudere, og mer skal leses av Eliot! Virkelig fascinerende hvordan Eliot makter å føye sammen så mye innhold i en sammenheng hvor man aldri mister tråden, men ser betydningen av hver enkelt relasjon mellom karakterene og det som skjer. Anbefales på det sterkeste!

Dette blir årets siste innlegg, og jeg benytter anledningen til å ønske alle et riktig godt nytt år :)

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen av George Eliot
Originaltittel: Middlemarch. A Study of Provincial Life (1871-1872)
Oversatt og med etterord av Mona Lyche Ramberg
De norske Bokklubbene A/S, 1996
Norsk, bokmål
Bind 1: 480 sider
Bind 2: 464 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Middlemarch

Det blir en litt annerledes smakebit i dag da jeg fremdeles holder på med de samme bøkene og det går tregt fremover utelukkende på grunn av andre distraksjoner. Men i alle fall, George Eliot (1819-1880) var en engelsk romanforfatter, essayist og oversetter, og brukte et pseudonym fordi hun ville unngå stereotypene som kvinnelige forfattere ble assosiert med på den tiden, nemlig det vi på norsk kaller triviallitteratur. Men hun ønsket også at skjønnlitteraturen hun skrev skulle vurderes uavhengig av arbeidet med redigering og journalistikk, samt å beskytte sitt privatliv og spesielt den skandalen det ville vært om det kom ut at hun levde sammen med George Henry Lewes som var gift.

Hennes egentlige navn var Mary Ann (Marian) Evans. Nå som jeg leser Middlemarch, kom jeg i tanker om Charlotte Brontë som beundret Lewes og brevvekslet med ham, blant annet kan vi lese at hun kritiserte hans fascinasjon for Jane Austen. Uansett, ifølge Elizabeth Gaskell kunne ikke Charlotte like hans privatliv i så henseende, men etter at George Eliot leste Villette skrev hun (dette kom jeg over da jeg leste Villette, hos The Telegraph) følgende:

“Villette! Villette!” wrote George Eliot. “It is a still more wonderful book than Jane Eyre. There is something almost preternatural in its power.” It was unlike the strong-minded Eliot to be reduced to exclamation marks and vague talk of a “something”. But Villette was so innovative for its time, and remains to this day so potently strange, that critics have struggled to find words to describe it. “There are so few books, and so many volumes,” wrote Eliot’s partner GH Lewes. “Among the few stands Villette.” Lewes thought it was unique. Lesser authors were “reverberating the vague noise of others”. Brontë spoke out boldly in a voice that was all her own.

Før plogen din over de dødes knokler ~ Olga Tokarczuk

Da Beathe inviterte til samlesing av nobelprisvinner Olga Tokarczuks roman Før plogen din over de dødes knokler skaffet jeg sporenstreks boken og slukte den i et jafs. Virkelig en merkverdig roman! Her er det besynderlige hendelser, mørk humor, tankevekkende teorier, krim og kritikk av miljøødeleggelser og er også et forsvar for dyrenes rettigheter.

Forlaget skriver:

Vinternatten ligger tung og mørk over den polske landsbyen da hobbyastrolog og tidligere engelsklærer Janina Duszejko finner naboen død på gulvet i hans hjem. Først virker dødsfallet naturlig: kvelning av et kjøttbein. Men Janina har sett flere dyr luske rundt i området. Kan de ha noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet det lokale jaktlaget, blander Janina seg inn i saken. Det er ikke alle like begeistret for.

Olga Tokarczuk, vinneren av Man Booker International 2018, har skrevet en helt særegen roman. Før plogen din over de dødes knokler er en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.

Olga har et utrolig spennende språk og hun lar hovedkarakteren komme med mange interessante betraktninger som jeg kunne tenke meg å gjengi, men siden det er så mange av dem, lar jeg det være. Noen sitater har jeg med, men for den fulle opplevelsen anbefaler jeg å lese boken. Den er absolutt verdt det.

Janina Duszejko anser hun "som skandaløst upassende og sårende", og vil ha seg frabedt at andre bruker det. Andre mennesker gir hun kallenavn "som dukker opp av seg selv når jeg ser noen for første gang. Jeg er overbevist om at dette er den beste måten å bruke språket på, istedenfor å kaste rundt seg med ord som er blottet for mening." Sammen med naboen, Duglaus ("navnet gjengir Egenskapene hans"), prøver de å finne ut hva som har hendt, og når flere dødsfall inntreffer blir de redde. Men likevel, kan det være dyrene som tar hevn?

Duszejko har valgt å bo for seg selv på et sted i ødemarken ved grensen til Tjekkia, om hennes tidligere liv får vi lite informasjon, men hennes tanker om ulike ting er mange og innfløkte. Temaer som bringes opp etterfølges gjerne med "jeg har en Teori om det", for eksempel hvorfor det er vanskelig å snakke med enkelte menn: "Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi."

En annen sentral karakter er Dyzio, en tidligere elev. Hans prosjekt er å oversette Blake samtidig som han jobber med IT i politiet, og hun hjelper til så godt hun kan. Det Duszejko liker aller best er å sette seg ned foran datamaskinen, med Efemeridene, notatbok og noen bøker innen rekkevidde. "Dyzio, som var i stand til å fortape seg i digresjoner om de merkelige symbolene hos Blake, delte ikke min lidenskap for Astrologi", men hun blir glad i Blake hun også og denne beundringen er spredd utover i teksten, ofte med "det sier Blake" eller "ifølge Blake", og hvert kapittel innledes med et sitat fra hans dikt. Hennes livsfilosofi er at alt er styrt fra universet og alle hendelser kan settes i sammenheng med planetenes plassering.

Tittelen er hentet fra Blakes dikt Proverbs of Hell, en tekst som minner om Salomos ordspråk i Bibelen og handler om forfatterens opplevelser fra helvete:

In seed time learn, in harvest teach, in winter enjoy.
Drive your cart and your plow over the bones of the dead.

Av alle hennes teorier er det den om dyrenes hevn som er gjennomgående i boken, en teori hun ved hjelp av astrologien har kommet frem til. Hun legger ut om den til landsbyens innbyggere og skriver brev til politiet, hvorpå hun blir betraktet som en skrullete gammel kjerring, men etterhvert begynner folk å snakke om det ikke skulle være noe i det. Løsningen på mysteriet kom ganske overraskende på meg, men passet helt til historien.

Olga Nawoja Tokarczuk, født 29. januar 1962, er en polsk forfatter og psykolog. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018 for romanen Løperne. Tokarczuk debuterte som poet og har skrevet noveller, romaner og essay. Hun ansees som en av sin generasjons mest kritikerroste polske prosaister.

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk
Originaltittel: Prowadź swój pług przez kości umarłych (2009)
Oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal, 2019
Norsk, bokmål
304 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Middlemarch

Jeg har begynt å lese Middlemarch sammen med Hedda, en bok i to bind som jeg leste for veldig mange år siden og som absolutt egner seg utmerket til igjenlesing. Nå oppdager jeg flere nyanser enn ved første gang, som det å se hovedkarakteren, Dorothea, i ett nytt perspektiv. Jeg skal begynne på kapittel syv og ser frem til å lese om utviklingen av Dorotheas forestående ekteskap, hun er nemlig ikke som andre unge piker og setter høyest av alt den store sannheten, og å leve i pakt med Guds ord.

Til tross for all praten om ekteskap kan ikke romanen karakteriseres som en romantisk fortelling, noe A.S. Byatt har skrevet i et innledende essay til en annen utgave enn min; "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk."

For eksempel er Sir James Chettam en mann som betraktes som et godt gifte for en ung lady, men Dorothea ønsker "en mann som står over [seg] både når det gjelder dømmekraft og kunnskaper."

Men kanskje ingen av dem som levde på den tiden - i hvert fall ikke i traktene rundt Tipton - ville ha forstått en pike hvis forestillinger om ekteskapet ble farget ene og alene av overspent religiøst svermeri og tanker rundt de store spørsmål. Særlig ikke når denne begeistringen fikk næring bare fra sin egen glød og hverken enset brudeutstyr eller servise, nei, ikke engang de søte gleder og den ære som ventet en ung, blomstrende frue.

s. 33

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: The Blind Assassin av Margaret Atwood

Forrige uke startet jeg sammen med Ina på The Blind Assassin av Margaret Atwood. Det er hennes første Atwood, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å like denne da jeg har jo Atwood som en favoritt.

Fra baksideteksten:

In The Blind Assassin, Margaret Atwood weaves together stands of gothic suspense, romance, and science fiction into one utterly spellbinding narrative. The novel begins with the mysterious death - a possible suicide - of a young woman named Laura Chase in 1945. Decades later, Laura's sister, Iris, recounts her memories of their childhood and the dramatic deaths that have punctuated their wealthy, eccentric family's history. Intertwined with Iris's account are chapters from the scandalous novel that made Laura famous, in which two illicit lovers amuse each other by spinning a tale of a blind killer on a distant planet. These richly layered stories-within-stories gradually illuminate the secrets tat have long haunted the Chase family, coming together in a brilliant and astonishing final twist. 

For whom am I writing this? For myself? I think not. I have no picture of myself reading it over at a later time, later time having become problematical. For some stranger, in the future, after I'm dead? I hve no such ambition, or no such hope.

Perhaps I write for no one. Perhaps for the same person children are writing for, when they scrawl their names in the snow.

I'm not as swift as I was. My fingers are stiff and clumsy, the pen wavers and rables, it takes me a long time to form the words. And yet I persist, hunched over as if sewing by moonlight.

s. 43

Bleak House ~ Charles Dickens

Til leses lesesirkelen 1001 bøker i august og kategorien mannlig forfatter, falt valget på Bleak House av Charles Dickens. Dette er hans niende roman, og ble først publisert som en føljetong i tjue deler, fra mars 1852 til november 1853. Min utgave er på 1071 sider, en skikkelig murstein med andre ord!

Jeg likte romanen svært godt, og som Store forventninger, den eneste av Dickens jeg tidligere har lest, er Bleak House velskrevet og med skildringer i særklasse. I bokens åpningsscene befinner vi oss i London, og kanslerretten hvor arvesaken Jarndyce mot Jarndyce pågår og har pågått i mange år. "Ubønnhørlig novembervær," med gjørme, røyk fra skorsteinene, tåke og kulde, og "aldri vil det bli en tåke for tett, aldri vil det bli en gjørme for dyp til å kunne sammenlignes med hvor famlende og vaklende denne kanslerretten fremstår, den forferdeligste av urgamle syndere, her i dag, for alles åsyn i himmel og på jord." Det er lett å forestille seg både London-været og atmosfæren i retten, hvor det eneste gode som er kommet ut av saken Jarndyce mot Jarndyce er at den er blitt en vits slik den har trukket ut i langdrag uten noen som helst løsning, bortsett fra at arvemidlene er i ferd med å fordufte. I saken er det nå to unge mennesker som dommeren skal avgjøre hvorvidt de skal bo hos sin slektning eller ei.

Det blir et innblikk i livet til Sir Leicester Dedlock og Mylady, og deres advokat Mr. Tulkinghorn, som leseren blir bedre kjent med etterhvert, før den autorale fortelleren erstattes av en jeg-forteller. Det er Esther Summerson som skriver sin historie. Hun vokste opp hos sin gudmor og fikk ikke vite noe om hverken sine foreldre eller noe annet, bortsett fra at moren var en skam, og blir en ung jente med liten selvtillit og tanker om at hun ikke er verdt noens kjærlighet, men livet skal komme til å bli ganske annerledes enn hun kunne forestille seg. Da gudmoren dør, kommer et tilbud fra Mr. Jarndyce, det viser seg at han er hennes formynder, og hun reiser først for å få undervisning som skal gjøre henne skikket som guvernante. Men istedenfor møter hun Ada og Richard, som er slektninger av Mr. Jarndyce, og de flytter inn hos formynderen. Her ser vi at Esther er svært intelligent og fornuftig, og sammen med sine to venner opplever hun mangt og meget, og hun blir både elsket og satt pris på av flere mennesker. Hun har også evnen til å inngå dype relasjoner. Formynderen viser seg som en godhjertet mann, og gjennom deres bevegelser møter vi flere ulike karakterer, alle beskrevet levende og med en humoristisk snert. Det er Mrs. Jellyby, som virkelig er et kapittel for seg selv der hun er så sterkt opptatt av Afrika-saken at hun ikke ser sin egen familie, den sjarmerende Mr. Skimpole som avviser ethvert ansvar og følgelig slipper unna med det meste, og mange flere. Det handler også om kvinners situasjon på den tiden, hvor det å forelske seg under sin stand var utenkelig, og å få et barn utenfor ekteskap den verste skandale.

Richard mener at kanslerretten absolutt ikke skal få påvirke dem på noen negativ måte, men det er nettopp hva den gjør, og med sorgfulle følger. Det er vanskelig å skrive kort om denne omfattende boken, men jeg skal ikke si særlig mer om selve innholdet, du må simpelthen lese selv for å glede deg over både skildringene og Dickens innsikt menneskers personlighet! Det som er spennende, er at romanen ikke kan settes i en enkelt genre, den har elementer av flere typer; romantikk, krim, politikk, samfunnskritikk og vanlig hverdagsliv. Karakterene krysser hverandres veier på ulike måter, og det hele nøstes opp på en noe overraskende måte. Selvfølgelig kunne boken ha vært mye kortere, men det passende ved dens lengde er parallellen til Jarndyce mot Jarndyce-saken som dras ut i det uendelige. Dickens får på denne måten frem sin kritikk av rettsystemet som suger ut både energi og penger av de involverte, og romanen bidro til å reformere systemet på 1870-tallet.

Jeg anbefaler boken for alle som er interesserte i klassisk litteratur, historie eller rett og slett en fornøyelig fortelling som inneholder lag på lag av kuriositeter. Min leseopplevelse har virkelig vært positiv, og til tross for mangelfull omtale håper jeg at jeg har klart å vekke lysten hos andre til å begi seg i kast med denne mursteinen. Det er vel verdt det!

Charles Dickens (1812–1870) var en britisk forfatter, født i Portsmouth, men vokste opp i London under vanskelige forhold og fikk ikke ordentlig skolegang. På 1800-tallet var han en sentral skikkelse i britisk litteratur, og blant de mest kjente bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling (kilde: snl).

Bleak House av Charles Dickens
Originaltittel: Bleak House (1852-1853)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
1071 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

Larmen og vreden ~ William Faulkner

En av verdens vanskeligste bøker?

Larmen og vreden ble svært godt mottatt da den ble publisert i 1929, den fikk storartede kritikker og oppnådde en betydningsfull plass blant de store amerikanske romaner. Den regnes også som den første av William Faulkners store romaner. I modernistisk stil brukte han indre monologer, ulike perspektiver og lange, komplekse setninger.

Det jeg visste om boken står i baksideteksten: det er en skildring av familien Compsons forfall og undergang. Romanen består av fire kapitler som utspiller seg i løpet av fire dager. De danner en fortelling som bare blir mer og mer faretruende - om blodskam, alkoholmisbruk, raseforskjeller, livsudugelighet og viljen til å gå til grunne. 

Handlingen er lagt til Sørstatene i begynnelsen av 1900-tallet. Mitt første inntrykk etter å ha lest første del, som er sett fra Benjys synsvinkel, er noe forvirring over tidshoppene som på ingen måte er kronologiske. Det at vi hopper rett inn i handlingen uten noen forklaringer på personene som snakker eller stedet de er på, gjør det utfordrende. Bildene jeg lager meg får jeg fra det som blir sagt, og fra tankene til Benjy. Han er voksen, men behandles som et barn og jeg skjønner fort at han har en kognitiv utviklingshemming. Bare på de første sidene er det tre tidsplan; Benjy og Luster er ute, episoder får frem minner hos Benjy (disse er satt i kursiv), og samtidig er det andre hendelser fra fortiden som ikke er satt i kursiv. Men likevel, plutselig er tiden da Benjy og Luster er ute satt i kursiv. Forvirret? Moren er mye syk, og ligger ofte til sengs med "sykdommen". Caddy er en sentral karakter, og gjennom Benjy får jeg et sympatisk bilde av søsteren. Hun er den som Benjy føler seg knyttet til, hun er omsorgsfull ovenfor ham og de har et godt forhold. Hun er også rebelsk, og tøyer konvensjonelle regler.

Andre del er mer krevende da teksten bortsett fra å hoppe i tid, også er filosofisk og etterhvert uten tegnsetting som ville fått enhver korrekturleser til å steile. Denne delen er fra en tidligere tidsperiode, atten år tidligere, og først tenkte jeg det er broren Jason som forteller, men mange sider senere skjønner jeg at det er Quentin. Han er student ved Harvard, men fortiden drar ham ned. Hans nedbrytende tanker om hendelser som har skjedd og hvordan han ønsket seg fremtiden, er altoppslukende. Så altoppslukende at han knapt kan trekke pusten i sine lange tankerekker som kun ender i én konklusjon, og den skal jeg ikke røpe. Søsteren Caddie har en tungtveiende rolle da de to er tett sammenknyttet. Hun blir gravid, men med hvem blir aldri avklart, og kanskje det er uviktig, for hovedsaken er at Quentin var villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe henne. Det er sterk lesing, og den ukonvensjonelle formen blir mer og mer suggererende etterhvert som teksten har mindre og mindre av tegnsetting og andre korrekte skrivemåter, men tankene kommer som en strøm av ord.

I tredje del er vi tilbake i tiden fra den første delen, og den blir fortalt av Jason, den yngste av Compson-søsknene. Han fremstår som svært bitter og sint, og gir et utvidet perspektiv på familien samt deres posisjon i samfunnet, hvis generasjoner tilbake har innehatt en høy status som nå er sviktende. Her får vi også en større forståelse for den helt sentrale rollen Caddy har, og mer konkret hvordan familien agerer på hverandre og verden omkring. 

Dilsey går igjen gjennom hele fortellingen, hun er den som holder alt sammenføyet i sømmene, hun lager mat, oppdrar barna, holder konfliktene nede og sørger for at fasaden opprettholdes. I alle fall forsøker. Siste del er hennes stemme, men fra en ekstern synsvinkel, to dager etter Jasons fortelling. Fra hennes perspektiv får kategoriene hvite og svarte en annen betydning enn det Compson-søsknene ga innblikk i. Nå har jeg med vel vitende og vilje ikke skrevet om raseproblemene på den tiden, og som Faulkner tok opp, men dette er betydningsfullt i romanen.

Jeg må si det er vanskelig å si noe konstruktivt om Larmen og vreden, mer enn at jeg likte den veldig godt. Nå tiltaler denne skrivestilen meg. Virginia Woolf er kjent for stream of consciousness, og blant andre har jeg lest Toni Morrison, Ian McEwan, Charlotte Brontë og faktisk er det innslag av dette i Sigrid Undsets romaner. Alle favoritter for meg.

Vanskelig bok?

Romanen er oversatt av Hans H. Skei, som også har skrevet bokens etterord og en artikkel i Store norske leksikon som jeg anbefaler å lese. Han skriver litt om Faulkners egne uttalelser om romanen, ytterst interessant, som "Larmen og vreden er et suverent eksempel på en dikter som satser på det umulige og søker nederlaget, men som dermed skaper tap og tomhet og fortvilelse om til stor litterær kunst." Her leser jeg også at tittelen er fra Macbeth, "fra en passasje der det heter at livet er en vandrende skygge, en beretning fortalt av en idiot, full av larm og vrede, uten betydning. Den skuldrer livet som et kortvarig, forbigående fenomen, vår bundethet i tiden, tomhet og tap og savn og sorg som det eneste sikre i det terningspill livet er, hvis ikke nærhet, varme, medmenneskelighet og omsorg for andre gis bedre rom enn i den virkelighet vi møter i romanens verden." Vanskelig bok? Ja, men absolutt verdt lesingen!

Boken har jeg lest sammen med Hedda.

William Faulkner (1897 - 1962) var en forfatter fra USA, født i New Albany, Mississippi. Han var bosatt det meste av sitt voksne liv i Oxford, Mississippi.

Larmen og vreden av William Faulkner
Originaltittel: The sound and the fury (1929)
Oversatt av Hans H. Skei
Solum Forlag, 2016
Norsk, bokmål
322 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Villette ~ Charlotte Brontë

Brontë igjen - blir aldri ferdig med Brontë! Villette er Charlottes tredje og siste roman, og mange mener den er hennes beste, bedre enn Jane Eyre. Virginia Woolf skrev at Brontë var en av de forfatterne hvis “overpowering personality” betydde at “they have only to open the door to make themselves felt. There is in them some untamed ferocity perpetually at war with the accepted order of things.” Og da er vi inne på Brontë-myten, som vil ha oss til å se søstrene som feminint dydige, sky og engstelige, ugifte kvinner. Villette viser det motsatte. I sin iver etter å vise Charlottes liv som et glansbilde, nevnte Gaskell ingenting om at hun var forelsket i en gift mann (Mr. Héger), eller at det var annet mellom dem enn et sømmelig forhold. Men "there was much in Brussels to strike a responsive chord in her powerful imagination" - en tilslørt referanse til Charlottes egne opplevelser som inspirasjon for Villette (The Life of Charlotte Brontë, fotnote 3, kap. XI).

Villette er Charlottes tredje og siste roman, bortsett fra The Professor, som ble utgitt posthumt. Villette er en omarbeidelse av denne, som også er basert på forfatterens opplevelser i Brussel, men i Villette sett fra en kvinnes perspektiv. Å lese romanen noenlunde samtidig med Gaskells bok om Charlotte, var svært interessant, og jeg tar med en del referanser til biografien i innlegget. I Villette er jeg-fortelleren Lucy Snowe, og navnet gir en pekepinn på karakteren - i første utkast kalte Charlotte henne for Lucy Frost. Men bare en pekepinn, for Lucy er egentlig ingen en kald person. Charlotte skrev at hun ønsket et kaldt navn, delvis på grunn av "lucus a non lucendo", et uttrykk med en etymologisk motsigelse, slik vi etterhvert vil oppdage at Lucys kalde navn og ytre fremtoning er i motsetning til hennes indre lidenskap.

Lucy vokser opp uten familie, og som Gaskell sier, ensom; "She describe to me, pretty much as she has since described it in 'Villette,' her sense of loneliness, and yet her strange pleasure in the excitement of the situation [...]" Dette var da Charlotte skulle dra til Brussel alene. Kort fortalt så tilbringer Lucy mye tid hos sin gudmor, som hun føler stor hengivenhet ovenfor, men omstendighetene gjør at hun i en alder av 23 år reiser til den imaginære byen Villette i et fiktivt fransktalende land (basert på Brussel), hvor hun får jobb som barnepike for Madame Becks barn og etterhvert underviser engelsk på Becks kostskole. Det er ikke så mye den ytre handlingen som fascinerer, men snarere Lucys utvikling fra ung pike til voksen kvinne på det indre plan. Navnet Snowe gir mening utifra hvordan andre oppfatter Lucy; som stille, nøktern, selvstendig, intelligent, lar seg ikke vippe av pinnen, og uten attraktive fordeler som skjønnhet (slik sett er det mange likheter med Jane Eyre). Selv om hun har disse egenskapene, er det altså mer ved henne enn som så. Og det er dette som er spennende å lese, og som gjør at jeg føler meg beriket!

Selvsagt skjer det ting - og Charlottes utmerkede beskrivelser av hendelser er fornøyelig å lese. Det er humor og gir leseren får innblikk i datidens samfunn og spesielt kvinners situasjon, som gjør det vanskelig å være selvstendig og økonomisk uavhengig. Lucy har ingen ambisjoner om ekteskap, sier hun i alle fall. Hun har et sterkt ønske om å klare seg selv, og ettersom lidenskap ikke har noen plass i en uavhengig kvinnes liv prøver hun å undertrykke slike følelser. Men Charlotte lar ikke leseren eller Lucy komme unna med denslags, for Lucys sterke følelser siver gjennom henne og ut fra arkene som ordene er trykket på, og lar oss kjenne på frustrasjonen over å ikke få lov til å elske. Fordi konvensjonene ikke tillater det. Gjennom lange stream-of-consciousness monologer, og beskrivelser av situasjoner fra livet ved kostskolen, utforsker Charlotte menneskers behov for å bli sett, for kjærlighet og for å ha en mening med livet. Lucy finner kjærligheten til slutt, men historien har en åpen slutt som jeg synes er helt passende fordi den både viser at livet ikke er rosenrødt, men også at en kvinne kunne være selvstendig og samtidig oppleve kjærlighet uten å bli svekket som menneske.

Romanen er visstnok svært selvbiografisk, og man kan ane hvor deprimerende det var for Charlotte at hennes forelskelse ikke ble gjengjeldt. Charlotte avgjorde at Lucy skulle få oppleve det hun ikke gjorde, og kanskje er nettopp dette Charlottes (romantiske) vri på den lidenskapen hun mente Jane Austen skrev om; "I should hardly like to live with her ladies and gentlemen, in their elegant but confined houses." Villette er en fantastisk bok på mange måter, med mange lag - anbefales!

Boken har jeg lest sammen med Hedda, som leste lynkjapt og postet anmeldelse allerede i juni, og Ina.

Villette av Charlotte Brontë
Vintage, 2009
Utgitt første gang, 1853
Engelsk
657 sider
Pocket, kjøpt

Bli hvis du kan-trilogien ~ Helga Flatland

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er Helga Flatlands debutroman fra 2010, og som ble belønnet med både Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake ble utgitt året etter og den siste boken, Det finnes ingen helhet, kom ut i 2013.

Denne trilogien leste jeg kjapt. Den handler om fire venner, Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian som verver seg til de norske styrkene i Afghanistan; bare én kommer gjem i live. Bøkene tar opp det å vokse opp i en bygd der alle kjenne alle, og den tar opp sorg, både over de som døde, og over eget liv.

Trilogien har fått mange positive anmeldelser, og høye terningkast. Disse nesten seks hundre sidene fløy avgårde i et enkelt språk som uten litterær utforskning gjorde det lett å skumlese mange partier. Ikke at språket er dårlig, enkelheten fokuserer på sorgen og tapet, men også håpet. Likevel, det gjøres ingen krumspring i tankens irrganger, ei heller blir noe sagt mellom linjene. Det hele blir åpenbart fortalt uten noe overlates til leseren selv å forestille seg eller tolke, og det fungerer tidvis ved at jeg suges med i skildringene av hvordan tilværelsen fortoner seg for de etterlatte. Vekslingen i perspektiv er vanligvis nyttig når man skal komme tettere på karakterene og forstå handlingen fra flere synsvinkler, men her er det dessverre mye repetisjon og gjentagelser.

Flatland har gjort et godt stykke arbeid med å beskrive sorgprosess hos ulike mennesker, og hvilken innvirkning sorg kan ha både på ett menneske og på omgivelsene. Kort oppsummert er trilogien greit å ha lest, selv om den godt kunne ha vært kortet ned til én roman.

Bli hvis du kan-trilogien av Helga Flatland
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2015
Norsk, bokmål
592 sider
Pocket, gave

The Childhood of Jesus ~ J. M. Coetzee

Min tredje bok av Coetzee, og som de to andre merkverdig, noe jeg også skrev om I det mørke landet. Det er på samme tid vanskelig og enkelt å beskrive.

The Childhood of Jesus går rett på sak og åpner slik; "The man at the gate points them towards a low, sprawling building in the middle distance. 'If you hurry, 'you can check in before they close their doors for the day.' They hurry." Hovedkarakterene, som har fått navnene Simón og David, blir vi kjent med etterhvert. De er kommet til et helt nytt land, "washed clean of old ties", uten minner om fortiden. På dette stedet må de lære et nytt språk, gjøre seg kjent med nye skikker, regler og lover. Det eneste de har med seg er det faktum at David har kommet bort fra sin mor, og Simón har satt seg fore å finne henne slik at de kan gjenforenes. David er en ekstraordinær gutt som ser verden fra et annet perspektiv enn de fleste andre, slik som Don Quixote, og Simón forsøker så godt han kan å gi ham sammenheng i sine tolkninger. Tittelen kan virke misvisende, men Simon er et navn på en av Jesu disipler, han som er mest kjent som Peter. Simon er hebraisk, og betyr en som hører etter eller lytter, men kan også bety disippel. David er gjetergutten som etter mange dramatiske hendelser blir idealkongen, og han er på mange måter idealet i Bibelen, både som konge og som menneske. Med dette i tankene kan vi følge Simón og David i letingen etter moren, og deres søken etter en ny verden. Som David på et tidspunkt sier; “But after we find her,” David asks, “what are we here for?” Simón ser en kvinne som han føler på seg er moren til David, og hun påtar seg rollen. Boken slutter med at de drar til et nytt sted for å finne en ny verden, et nytt liv, og som Jesus inviterer David med de som kommer deres vei.

Om romananalyser leste jeg et sted at et viktig spørsmål å stille seg var hvilken innsikt teksten gir, og hvilke virkemidler tar den i bruk for å gi denne innsikten? Denne romanen er både merkverdig og interessant, og mye blir opp til leseren å finne ut av. For eksempel sies det lite om stedet de er kommet til, men Simón blir konfrontert med andre skikker og tankemåter og fordi David er såpass annerledes blir han den som bidrar til at Simón tenker i nye baner. Men han utfordrer også det samfunnet de er kommet til ved å stille spørsmål ved hvordan ting blir gjort, og ved normer og regler. Parallellen til Jesus er kanskje det mest merkverdige; har Coetzee ment at leseren skal tenke på David som en Messias som skal skape en ny verden? Jesus engasjerte seg i diskusjoner om det bestående samfunn, og slik sett er boken ytterst allegorisk, og stiller mange essensielle spørsmål. For meg ble lesingen av The Childhood of Jesus nettopp en opplevelse av hvordan en ny verden kan bli etablert, og etter min mening lykkes Coetzee svært godt fordi tankene mine vandrer mot det å se verden med nytt blikk og tenke annerledes om samfunnet slik vi kjenner det. Likevel, Coetzee gir ingen oppskrift, ingen svar på hvordan, bortsett fra det å våge å stille spørsmål ved det grunnleggende, og våge å gå sin egen vei.

The Childhood of Jesus av J.M. Coetzee
Vintage, 2014
Utgitt første gang, 2013
Engelsk
329 sider
Pocket

Barnas bok ~ A.S. Byatt

Etter at jeg leste Besettelse av A.S. Byatt ble jeg fascinert av forfatterens språk, innsikt i menneskenaturen og fantasi, men det skulle gå lang tid før jeg fant frem en ny roman av henne. Byatt ble tildelt Bookerprisen i 1990 for Besettelse, og i 2008 kåret The Times henne til en av de 50 viktigste, britiske forfattere etter 1945.

Jeg begynte å lese boken på engelsk (The Children's Book), den ble første gang utgitt i 2009, men innså raskt at det kom til å ta altfor lang tid med tanke på at jeg skulle delta i lesesirkelen 1001-bøker. Dette var for april, med kategorien kvinnelig forfatter. Så jeg byttet til den norske utgaven, og jeg unngikk å slå opp i ordboken, men jeg unngikk likevel ikke å bruke lang tid, det er en murstein av en bok. Uansett, den er ferdiglest omsider.

Barnas bok er en omfattende og tidkrevende roman som følger flere familier i England fra 1895 til slutten av første verdenskrig. Det er et imponerende karaktergalleri, detaljerte fortellinger og mye historie som det krever konsentrasjon å følge med på. Til å begynne med var det noe uvant, og tanken kom over meg om jeg faktisk orket å lese videre. Heldigvis gjorde jeg det, for Byatt har en fantastisk fortellerstil som rent språklig er imponerende, men også det at mye sies mellom linjene og viktige elementer blir ikke avslørt før de bør. Baksideteksten sier mye om handlingen:

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.   

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A.S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.

Familienes historier er forbundet på flere måter, og utover i teksten dukker det opp mer enn én hemmelighet, noen mer overraskende og mørkere enn andre. Ifølge Wikipedia er karakteren Olive løst basert på livet til Edith Nesbit. Bøkene hun skriver er inspirert av sine egne barn, og hun skriver også egne bøker til dem. Hun og Humphrey tilhører Det fabianske selskap, en britisk intellektuell sosial reformbevegelse. Byatt har sagt at utgangspunktet for boken var eventyrene, for tiden før første verdenskrig var en umåtelig rik periode for eventyr. Men hun fant ut at barna til barnebokforfatterne ikke var lykkelige mennesker, de ble på en måte ekskludert. Og da hun leste om Nesbit, fant hun ut at hun og ektemannen var med å grunnlegge Det fabianske selskap, noe som var interessant ettersom hun ikke assosierte det å skrive historier for barn med politisk agitasjon.

Det er absolutt en bok jeg anbefaler å lese, man får som nevnt mye historie og ikke minst hvordan det kunne oppleves å vokse opp under og etter Viktoriatiden, en periode som hovedsakelig var preget av fremskritt og optimisme. Samtidig var det streng seksualmoral, og kvinner skulle gifte seg og holde huset i orden. Derfor er det gledelig å lese om kvinnenes kamp for et selvstendig liv, spesielt Dorothy som velger å utdanne seg til lege selv om hun da må forbli ugift. Man kunne ikke samtidig arbeide som lege og være en god hustru. Den norske utgaven er oversatt av Merete Alfsen, som har en lang liste med forfattere hun har oversatt til norsk, blant annet Ali Smith, Virginia Woolf, Jane Austen, Alice Hoffman, Margaret Atwood, William Nicholson og Amy Tan. Barnas bok var "strevsom og vanskelig fordi den var så stor, og fordi den krevde mye research," og hun har virkelig gjort en fantastisk jobb!

Barnas bok av A.S. Byatt
Originaltittel: The Children's Book, 2009
Oversatt av Merete Alfsen
Forlaget Oktober as, 2011
Norsk, bokmål
735 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del III]

Så - siste og avsluttende innlegg om Gaskells biografi av Charlotte Brontës liv. Les første (her) og andre (her) del før dette :)

Vi har nå kommet til volum II i The Life of Charlotte Brontë, og søstrene har omsider fått utgitt sin diktsamling, under pseudonymene Currer (Charlotte), Ellis (Emily) og Acton (Anne) Bell, men kun to utgaver ble solgt. Charlottes litterære håp var avtagende gjennom sommeren 1846, men alle tre fortsatte å skrive med publisering som mål, og romanene Wuthering Heights, Agnes Grey og The Professor ble sendt til ulike forlag bare for å bli returnert, og i en nedstemt og deprimert tilstand begynte Charlotte å skrive en ny roman; Jane Eyre.

De tre søstrene fortsatte med sin vane å legge bort arbeidet klokken ni om kvelden og hadde samtaler om det de hadde skrevet. Charlotte fortalte Gaskell at det var i en av disse stundene hun bestemte seg for å gjøre sin heltinne helt enkel og lite attraktiv. På denne tiden hadde faren en operasjon mot grå stær, og selv om det kom et tilbud om å åpne en skole, besluttet hun at hun skulle være hjemme for å være til hjelp og trøst. Men lite skjedde i livet, humøret var omskiftelig og selv om hun har mye å være takknemlig for, føltes det som om livet forsvant.

Det gikk likevel fremover skrivingen, The Professor gikk fra forlegger til forlegger, Wuthering Heights og Agnes Grey ble akseptert (om enn med en dårlig avtale). Mange skuffelser skulle komme, men i oktober ble Jane Eyre publisert, og gjorde Charlotte til den første av søstrene som fikk en roman utgitt. Romanen ble for det meste godt mottatt, men fikk også negativ kritikk. Søstrene oppmuntret henne til å fortelle faren om suksessen, som ble overveldet, men glad. Etter publiseringen var hele England nysgjerrig på den ukjente forfatteren, og anmeldelsene var "full of praise of this great, unknown genius." Som suksessen med Jane Eyre begynte å bli større, planla Charlotte noen hyggelige opplevelser for lillesøsteren, deres "little one", men Annes helse var så svak at hun knapt orket å ta en liten spasertur.

Charlotte korresponderte med flere forfattere og filosofer, blant annet G. H. Lewes, som var en av de hun søkte råd hos uten å føle seg forpliktet til å følge dem. Endelig, i desember 1847 ble Wuthering Heights og Agnes Grey publisert, og romanene ble møtt både positivt og negativt. Gaskell sier at Charlottes liv ble todelt; forfatteren Currer Bell, og kvinnen Charlotte Brontë. Her snakker Gaskell om forskjellen mellom å være forfatter som mann og som kvinne, der en mann enkelt og greit skifter yrke, mens det står ingen klar for å overta daglige plikter for en kvinne.

Jeg visste fra før at Charlotte ikke akkurat beundret Jane Austen, og Gaskrll viser et utdrag hvor hun kritiserte Lewes' beundring for. Etter hans anbefaling leste hun Pride and Prejudice etter hans anbefaling, "and what did I find? An accurate, daguerreotyped portrait of a commonplace face; a carefully-fenced, high-cultivated garden with neat borders and delicate flowers; but no glance of a bright, vivid physiognomy, no open country, no fresh air, no blue hill, no bonny beck. I should hardly like to live with her ladies and gentlemen in their elegant but confined houses.”

Vinteren ble hard, med mye sykdom som spesielt gikk utover Anne som var svak fra før. Motløs skriver Charlotte da hun fylte trettito skriver at "youth is gone - gone, - and will never come back; can't help it... It seems to me, that sorrow must come some time to everybody, and those who scarcely taste it in their youth, often have a more brimming and bitter cup to drain in after life; whereas, those who exhaust the dregs early, who drink the lees before the wine, may reasonably hope for more palatable droughts to succeed." Anne hadde skrevet på The Tenant of Wildfell Hall, og om sommeren reiste de to søstrene til London hvor forleggeren (Mr. Smith) først ikke klarte å tro at disse to kvinnene var forfatterne, men inviterte dem med i operaen, på utstilling og middag med familien. Boken ble utgitt i 1848.

Med Branwell gikk det ikke så bra, og familien hadde mye sorg på grunn av ham; "he sleeps most of the day, and consequently will lie awake at night. But has not every house its trial?" Han døde i september 1848, da var han trettien år. Gaskell er sterkt dømmende ovenfor kvinnen som hun mener forårsaket hans sykdom og død. Mer sorg var ventende; Emily var på denne tiden svært syk, og døde i desember samme år, tretti år gammel. Det er hjerteskjærende å lese brevene fra Charlotte om dette, og hverken faren eller Anne var ved god helse. Hvordan skulle det gå?

Annes tilstand ble ikke forandret, hverken til det bedre eller verre. Charlotte selv opplevde smerter i bryst og rygg, og skriver "I avoid looking forward or backward, and try to keep looking upward. This is not the time to regret, dread, or weep. What I have and ought to do is very distinctly laid out for me; what I want, and pray for, is strength to perform it. The days pass in a slow, dark march; the nights are the test; the sudden wakings from restless sleep, the revived knowledge that one lies in her grave, and another not at my side, but in a separate and sick bed. However, God is over all."

I mars 1849 ble Annes tilstand mye verre, og Ellens familie inviterte dem til Scarborough for at Anne skulle få en luftforandring. Etter mye frem og tilbake, og brevene er full av omsorg for søsteren, reiste de 24. mai, men Anne døde den 28. Da Charlotte kom tilbake til Haworth følte hun ingen glede over å være hjemme, slik hun alltid ellers gjorde, forståelig nok. "I don not know how life will pass, but I certainly do feel confidence in Him who has upheld me hitherto. Solitude may be cheered, and made endurable beyong what I can believe. The great trial is when evening closes and night approaches. At that hour, we used to assemble in the dining-room - we used to talk. Now I sit by myself - necessarily I am silent. I cannot help thinking of their last days, remembering their sufferings, and what they said and did, and how they looked in mortal affliction. Perhaps this will become less poignant in time."

"My life is what I expected it to be. Sometimes when I wake in the morning, and know that Solitude, Remembrance, and Longing are to be almost my sole companions all day through - that at night I shall go to bed with them, that they will long keep me sleepless - that next morning I shall wake to them again, - sometimes, Nell, I have a heavy heart of it. But crushed I am not, yet; nor robbed of elasticity, nor of hope, nor quite of endeavour. I have some strength to fight the battle of life. I am aware, and can acknowledge, I have many comforts, many mercies. Still I can get on. But I do hope and pray, that never may you, or any one I love, be placed as I am. To sit in a lonely room - the clock ticking loud through a still house - and have open before the mind's eye the record of the last year, with its shocks, sufferings, losses - is a trial."

Charlotte hadde begynt å skrive på Shirley like etter publiseringen av Jane Eyre, og selv om livet var vanskelig, fortsatte hun arbeidet, og manuskriptet ble akseptert og publisert i oktober 1849. I november reiste hun til London, "the big Babylon", hvor hun møtte Mr. Thackeray for første gang, en forfatter hun beundret og dedikerte andre utgave av Jane Eyre til, men hvis møte ble en skuffelse. Som hennes helt mente hun at han hadde en spesiell misjon med sitt forfatterskap, og at dette ikke stod til forventningene. Tilbake i Haworth var livet "so unvaried that the postman's call was the event of her day." Men hun leser og skriver, hva skulle hun gjort uten bøkene! Hennes identitet begynte å bli mer og mer kjent, men Charlotte var urolig for hvordan det ville påvirke andres syn på bøkene hennes, spesielt at forfatteren er en kvinne. Utover i 1850 kom folk reisende til Haworth for å se stedet som var beskrevet i Shirley, og blant disse var Sir James og Lady Kay Shuttleworth, som overtalte Charlotte til å bli med dem videre til sitt hus Gawthorpe Hall, og senere til London. Hun ønsket ikke å reise fra sin syke far, og tok bøkene og the moors til trøst, og hun skrev brev. I juni reiste hun likevel, og forleggeren fikk ordnet det berømte portrettet gjort med kritt av George Richmond. I august reiste Charlotte til Kay-Shuttleworths sommerhus, og da var også Gaskell invitert. Etter dette første møtet, ble de gode venner.

Mange utdrag fra Charlottes brev er viet til kritisk og litterære emner, som var hennes hovedinteresse på den tiden, sammen med redigeringen av søstrenes arbeider og skriving av små memoarer om dem. Og hun gikk mye oppe på heiene, og hun leste. 10. desember kommer den andre utgaven av Wuthering Heights ut, og like etter besøker hun Miss Martineau, et besøk som gjorde henne godt, "and gave her a stock of pleasant recollections, and fresh interests, to dwell upon in her solitary life." I brevene finnes det mange referanser til Miss Martineau's karakter og vennlighet. Charlotte var imponert over hennes intellekt og "moral powers", og selv om hun hadde sine feil "to me they appear very trivial weighed in the balance against her excellences."

Charlotte hadde en tid skrevet på Villette, men opplevde stadig at hun ikke klarte å skrive og var "both grieved and angry with herself for her inability." I mellomtiden var hun foruroliget og trist over Miss Martineau's nyeste arbeid, skrevet sammen med Henry George Atkinson; Letters on the Nature and Development of Man (1851), som var "the first exposition of avowed atheism and materialism" hun noensinne hadde lest. Denne våren var spesielt vanskelig for Charlotte, "the depression of spirits to which she was subject began to grasp her again, and 'to crush her with a day- and night-mare,' og for å unngå å synke like dypt som om høsten, inviterte hun sin gamle venn til Haworth noen uker i mars. Besøket gjorde henne ytterst godt, og ved denne anledning sa hun at det "will not do to get into the habit of running away from home, and thus temporarily evading an oppression instead of facing, wrestling with and conquering it, or being conquered by it."

Videre gir Gaskell et utdrag fra ett av Charlottes brev; "I quote it because it relates to a third offer of marriage which she had, and because I find that some are apt to imagine, from the extraordinary power with which she represented the passion of love in her novels, that she herself was easily susceptible of it." Dette er det tredje frieriet hun mottok og avviste.

Ifølge Gaskell hadde Charlotte alltid farens helse i tankene, noe som vises i brevene, hvor hun nevner det på en eller annen måte. Da Ellen var på besøk ble faren forkjølet, men på bedringens vei bestemte Charlotte seg for å benytte seg av en invitasjon til et besøk i London. Dette året ble Verdensutstillingen (The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations) holdt i Hyde Park, men Charlotte hadde ingen intensjoner om å bli der lenge og avtalte med sine venner om at hennes opphold skulle være stille og rolig. Hun skriver i juni at hun hadde deltatt på Thackerays andre foredrag, som var "a genuine treat to me," og deretter på the Crystal Palace, "a marvellous, stirring, bewildering sight - a mixture of a genii palace, and a mighty bazaar, but it is not much in my way; I liked the lecture better." Under forelesningen hadde hun stor oppmerksomhet rettet mot sin person, "in order to look at the author of Jane Eyre." Denne sommeren var hun i London en hel måned, og på veien hjem besøkte hun Elizabeth Gaskell. I et brev skriver hun at faren og tjenestefolkene synes hun så bedre ut enn da hun reiste, så det må ha gjort henne godt og hun kjennte selv at både humør og helse kjennes bedre.

Utover høsten dette året oppstod de vanlige virkningene av hennes isolerte liv å vise seg; hodeverk, og elendige våkenetter, men "as to running away from home every time I have a battle of this sort to fight, it would not do," og hun takket nei til invitasjoner. Et besøk av Miss Wooler gjorde henne likevel godt, men hun hadde fortsatt vansker med å skrive på Villette. Heldigvis ble hun bedre, og i februar 1852 skrev hun i brevform en kritikk av Thackerays nyeste bok, The History of Henry Esmond, som hun fant fornøyelig, men likevel ikke ville hun ikke rose hverken forfatteren eller boken spesielt fordi hun synes han som vanlig var "unjust to women."

Arbeidet med Villette stod stille, og om våren ønsket hun å være hjemme da en tåkeleggende hodepine gjorde situasjonen svært krevende for henne. Men så bestemte hun seg for å reise til Filey, en liten fiskerlandsby og feriested  i North Yorkshire, samme sted som hun hadde vært med Ellen noen år tidligere. Sent i mai reiste hun alene, for å komme til krefter etter sykdom og depresjon. Vel hjemme igjen klarte hun å skrive videre, og i oktober nærmet slutten seg for Villette. Innimellom hadde hun besøk, men "work first, then pleasure."

I november fullførte hun Villette, og sendte den til forleggeren (den ble publisert i 1853). Nå kunne hun unne seg en forandring, og forandring ble det! Gaskell skriver om hvordan Arthur Bell Nicholls (1818-1906), som hadde arbeidet som farens kirkeadjutant siden mai 1845, fridde til Charlotte i desember 1852. Charlotte snakket med faren, som var sterkt imot, og hun sa nei til ekteskapet. Dermed sa Nicholls opp jobben hos faren, og Charlotte takket ja til invitasjonen fra Mrs. Smith om et besøk i London, som ble det siste. 

Vinteren 1852-3 ble mye bedre for Charlotte enn den foregående, men det kom til en uoverensstemmelse mellom henne og Miss Martineau, som hadde såret henne dypt både i en artikkel om Villette og i et personlig brev, og Charlotte mente Miss Martineau hadde gjort en feilbedømmelse, ikke bare med tanke på henne som forfatter, men som karakter. I mars begynte anmeldere å finne feil ved Villette, og Charlotte gjorde sitt beste for å tilbakevise kritikken mot karakterene i boken.

På denne tiden var det en del besøk, Charlotte reiste til nære venner og de kom til henne. Gaskell skriver om åpenhjertige diskusjoner om litteratur og politikk, og selv om Charlotte kunne fremstå som stille og sjenert, ble hun livligere når det ble snakk om emner som interesserte henne. 

Med tiden forsonte Charlottes far seg med tanken på datterens ekteskap, og tillot i april 1854 at Mr. Nicholls fikk besøke datteren. Ekteskap ble akseptert og det ble bestemt at Mr. Nicholls skulle ha tilbake stillingen som kirkeadjutant. Charlotte begynte å gjøre de nødvendige forberedelser, blant annet for å supplere garderoben, oppussing i prestegården, innkjøp av brudekjole. Bryllupet skulle stå 29. juni, og Ellen og Miss Wooler kom dagen før for å hjelpe til med de siste forberedelser. Om kvelden kunngjorde faren at han ikke hadde helse til å gå til kirken og dermed ikke kunne gi sin datter bort. Miss Wooler kom til unnsetning, og ville gjerne gi sin gamle elev bort. Selv om det var få inviterte, hadde nyheten spredt seg og mange kom for å overvære bryllupet, "seeing her 'like a snow-drop,' as they said." Etter vielsen dro brudeparet til Irland for å besøke Mr. Nicholls familie og venner. Det ble en lykkelig tid, men nå har hun en å ta hensyn til; "time is not my own now; somebody else wants a good portion of it [...]."

Tidlig i 1855 ble Charlotte overfalt av ubrutt kraftig kvalme, og stadig tilbakevendende svakhet. Da en lege ble tilkalt, sa han at det hadde naturlige årsaker og ville bli bedre med tiden. Men det ble bare verre, og hun klarte til slutt ikke å ta til seg mat. Hun døde 31. mars 1855. 

Heddas innlegg om søstrene (HER) anbefales.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

The Darkness Within ~ Lisa Stone

Lisa Stone er et nytt bekjentskap for meg, og det blir nok ikke siste gangen jeg leser en av bøkene hennes. The Darkness Within har et spennende tema som absolutt gjør den vel verdt lesingen, selv om selve historien er forutsigbar og til tider irriterende. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.

Boken innledes med Shane, en sint ung mann som stadig havner i trøbbel uten at han på noen måte innser at han har skyld i det selv. Det er alltid andre som er problemet. Han er en skikkelig ubehøvlet bølle. Men en dag går det for langt, og han omkommer i en, selvpåført, trafikkulykke. Så er det Rosie, som kjenner lettelse over at Shane ikke kommer hjem og ser på hendelsen som en fluktrute vekk fra ham fordi hun er redd for ham. Hun får ikke vite at han dør, hun barrikaderer seg for alt som har med ham å gjøre og ser frem til et liv uten den voldelige, uforutsigbare fyren. Hun vet heller ikke at organene hans blir donert, og at hjertet blir transplantert til Jacob som er svært syk.

Jacob blir vi kjent med gjennom andre, især foreldrene og Rosie, for når han får nytt hjerte endrer han oppførsel og det er denne karakteren som trer frem.

You know your son better than anyone. Don’t you?

Når deres elskelige sønn forandrer seg mer og mer til å bli en respektløs, voldelig person med en særdeles stygg språkbruk, blir foreldrene er svært bekymret. Er det deres feil? Til å begynne med tenkte jeg at det var tåpelig at vi får vite donorens atferd, det er jo opplagt hva som forårsaker endringene hos Jacob. Men så er det atmosfæren som gjør det hele nifst, uten at det er overnaturlig. Moren tar opp personlighetsforandringen med legene, som avfeier det som sludder, og sier at personlighet og følelser ikke kan transplanteres.

Men, Jacob blir mer og mer fremmed, begynner med narkotika og stjeler penger for å få tak i det og for å se hardporno på internett. Moren må innrømme at han er blitt en "deceitful, sly, manipulative liar", men klandrer likevel seg selv. Hun har hatt for vane å stelle med ham, litt for mye, synes hennes mann. Derfor er han tvilende ovenfor hennes mistanker om årsaken til sønnens endringer. Ganske tidlig møter Jakob ingen andre enn ...Rosie, og blir sammen med henne, noe som jeg fant ganske irriterende med historien. Det er som om de trekkes mot hverandre, og selv om Rosie er tilbakeholden til å begynne med, sier hun ingenting når han en dag flytter inn. Men det bidrar til å forsterke det nifse ved historien, nemlig det moren undersøker på egen hånd; cellulær hukommelse. Hypotesen er at atferd og følelser kan overføres fra en organdonor til mottakeren gjennom minner som er lagret i organenes neuroner. Hun finner mange eksempler på slik overføring, og hun oppsporer donoren, og ting blir tydeligere for henne. Men spørsmålet er; enten har han blitt ond på grunn av cellulær hukommelse i sitt transplanterte hjerte, eller så er hun og faren ansvarlig på bakgrunn av oppveksten. Hva er verst? En dag skjer det en fæl forbrytelse i nabolaget, og de blir nødt til å møte sin verste frykt. Det må også Rosie.

Forfatteren skriver at "While this story is fiction, I find the subject matter of cellular memory fascinating, and also the fact that so many people experience inexplicable personality changes after a transplant." Og det er jeg enig i, det er et fascinerende tema, men langt ifra anerkjent vitenskapelig. Selv om det er langt mellom det man de siste årene omtaler som muskelhukommelse og denne type cellulær hukommelse, er det absolutt et fascinerende tema, om enn ikke vitenskapelig anerkjent. Lisa Stone viser et ytterpunkt for hva som teoretisk sett kan skje i et tilfelle hvor deler av personligheten blir "husket" av cellene og overført til mottakeren av organet. Spennende!

Lisa Stone bor i England, og har sin egen nettside her: Lisa Stone 

The Darkness Within av Lisa Stone
Avon/Harper Collins, 2017
Engelsk
363 sider
Pocket, kjøpt

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del II]

Denne boken holdt jeg på med lenge, mest på grunn av andre bøker som dukket opp underveis (slik det gjerne gjør med bøker), og det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg har skrevet et innledende innlegg om Gaskells motiver for å skrive boken, som er første del av denne anmeldelsen, og hennes utvalg som har ført til det mange karakteriserer som the myth of the Brontës. Elisabeth Jay omtaler den i introduksjonen, og det er også skrevet en bok om nettopp dette, som jeg ble nysgjerrig på.

Elizabeth Cleghorn Gaskell (1810-1865) var en britisk forfatter som skrev romaner og noveller. Hun er kjent for blant annet romanene Mary Barton (1848), Cranford (1851-53), North and South (1854-55) og Wives and daughters (1866). The Life of Charlotte Brontë ble utgitt i 1857, og utpekt i 2017 av The Guardian som en av de 100 beste "nonfiction books of all time". Dette med the myth of the Brontës hang jeg meg opp i under lesingen av boken. Jay sier at Gaskell arrangerte kjente fakta om Charlottes liv, ispedd brev og anekdoter, og presenterte en overbevisende tolkning slik hun ønsket at hun skulle bli husket. Selv om dette er tilfelle, og jeg hadde det i bakhodet hele tiden, var selve biografien utrolig spennende å lese. Innlegget er derfor langt, del to av tre - og kanskje mest aktuelt for spesielt interesserte. Historien er jo kjent; søstrene Brontë som levde isolert på en prestegård under oppsyn av faren, og som produserte romaner som i ettertiden er blitt for klassikere å regne, men under lesingen av denne biografien har jeg virkelig fått et mye større og bedre innblikk i deres liv, og selvfølgelig Charlottes, og derfor har jeg lyst til å dele noe av det her. Det synes jeg både Charlotte og Gaskell fortjener.

Gaskell starter The Life of Charlotte Brontë med en beskrivelse av området omkring Haworth, slik det fremtrer for henne på reisen fra Keighley. Landsbyen Haworth ligger på kanten av Penninene i West Yorkshire, England. Omgivelsene, men også utviklingen av stedet, blir beskrevet detaljert helt frem til prestegården og en veggtavle med familien Brontës inngraverte navn. Innbyggerne presenteres for å få en bedre forståelse av livet til Gaskells "dear friend", og det var artig å lese om disse særegne folkene; hardføre, viljesterke og med respekt for praktiske kvaliteter, et robust folk som er vant til å klare seg selv. Det var lite kommunikasjon mellom landsbyene, spesielt på grunn av dårlige veier, og Gaskell sier det er tydelig i Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall at forfatterne er kjent med "the tales of positive violence and crime that have occurred in these isolated dwellings."

Til dette stedet ankom presten Patrick Brontë med sin kone, Maria, og deres to døtre, Maria og Elizabeth. 21. april 1816 ble Charlotte født, og like etter Patrick Branwell, Emily Jane og Anne. Morens helse begynte å skrante, og Gaskell skriver en del om oppveksten for de små mens moren ble dårligere. Det må ha vært hardt å ta seg av så mange små, og samtidig husholdet! Den eldste, Maria, fikk nok ingen barndom, men ble morens ledsager og hjelper. Mr. Brontë var opptatt av sine studier, og dessuten lite glad for at barna både stjal styrken fra hustruen kone og forstyrret det bekvemmelige hjemmet. Mrs. Brontë døde i september 1821, "and the lives of those quiet children must have become quieter and lonelier still." Selv om de hadde noe sosialt samvær med menneskene i nabolaget, synes det som om deres eget selskap var nok. Det var tydeligvis begavede barn, og om Charlotte sa faren at han kunne føre samtaler med henne om hvilke tema som helst med like mye frihet og glede som med en voksen.

Noen år etter at Mrs. Brontë døde, kom hennes søster for å ta seg av hus og barn, og det ble bestemt at barna skulle få skolegang. I 1824 ble Maria, Elizabeth, Charlotte og Emily sendt til Cowan's Bridge. Denne skolen ble modell for Lowood i Jane Eyre, for det gjorde dypt inntrykk på Charlotte at de to eldste søstrene døde som følge av skolens dårlige forhold. Gaskell sier at Charlotte angret på beskrivelsene ettersom det ble sammenlignet med Cowan's Bridge. Etter å ha besøkt stedet, og snakket med blant annet tidligere elever, argumenterer Gaskell for at bevisene mot skolen tydelig viser at forholdene var så dårlige at man ble syke av det. Av denne grunn ble jentene sent hjem høsten 1825, da var Charlotte litt mer enn ni år gammel.

På denne tiden kom en eldre kvinne, Tabby, fra landsbyen for å være hushjelp i prestegården. Hun ble værende i over tretti år og hadde utallige historier som hun fortalte barna. Tanten underviste dem til regelmessige tider hver dag så godt hun kunne, og farens interesse for nyheter, retorikk og politikk ga dem mulighet til å utvikle tanker og meninger. Deres eneste bror, kalt Branwell av familien, var "a boy of remarkable promise, and, in some ways, of extraordinary precocity of talent," og fikk undervisning av faren noen timer for dagen, men resten av tiden ble han overlatt til seg selv og tilbrakte mye tid med kamerater fra landsbyen. Søsknene skrev skuespill av intellektuell karakter, og intrikate, fantasifulle historier, som oftest ført i penn av Charlotte, og både valg av karakterer og innhold var ikke akkurat slikt barn vanligvis ville vært interessert i. Gaskell gjengir en liste datert frem til august 1830, og den er ganske imponerende. Noen av skriveriene er sitert, og bemerkelsesverdige med tanke på hvor tidlig de ble skrevet, og viser at søstrene var opptatt av blant annet politikk og kunst. I Charlottes tidlige litterære arbeid fremstår en fantasifull og kreativ person med et godt utviklet språk, bare 13-14 år gammel. Men hennes plikter var ikke bare å lære lekser, lese et visst antall sider og tilegne seg bestemte ideer, men også å rengjøre rom, gjøre ærend, hjelpe til med matlaging, være lekekamerat for sine yngre søsken og å studere økonomi sammen med tanten.

I januar 1831 ble Charlotte sendt på skole igjen, denne gangen til the Miss Wooler's School ved Roe Head. Skolen var på alle måter det motsatte av Cowan's Bridge, og Charlotte var en utrettelig student som konstant leste og tilegnet seg kunnskap. Hun dro hjem igjen i 1832, "having won the affectionate regard both of her teacher and her school-fellows, and having formed there the two fast friendships which lasted her whole life long;" Ellen Nussey og Mary Taylor, som hun fra da av brevvekslet med. Mary hadde ikke tatt vare på brevene, men Ellens brev fra Charlotte kan fortelle om rolige dager hvor det skjedde lite å skrive om, og at hun begynte å analysere bøker. Etter forespørsel anbefaler hun også bøker til Ellen, og det er en lang liste over klassikere, med kommentarer.

Sommeren 1835 var hele familien opptatt av å finne et yrke for attenåringen Branwell, og ettersom de alle var interesserte i tegning og maling, syntes det som hans talent ga en opplagt retning; the Royal Academy. Emily ble sendt til Roe Head som elev, og nittenåringen Charlotte begynte der som lærer etter tilbud fra Miss Wooler. Emily klarte ikke å trives på grunn av voldsom hjemlengsel og reiste hjem etter tre måneder, men Charlotte hadde en lykkelig tid. Lønnen var så lav at hun knapt kunne spare noe slik hun håpet, og pliktene tynget, selv om hun gjorde dem med helhjertet innsats, og hun hadde alltid en venn i Miss Wooler. I brev fra 1836 skrev hun til Ellen at hun følte seg "as wretched and hopeless as ever", en slags "nervous disturbance", som Gaskell mener er en midlertidig lidelse. I et brev fra oktober 1836 skriver Charlotte at Emily har dratt til Halifax som lærer, og hun frykter for helsen hennes under forhold hun kaller slaveri. Så da søstrene møttes hjemme i juleferiene, snakket de om livene sine, og de følte at det var deres plikt å hjelpe og understøtte faren. Denne julen var ikke uten håp, kanskje de kunne utvikle skrivingen de pleide å "pusle" med? Charlotte skrev brev til Robert Southey for å be om hans mening om diktene. Han svarer at "literature cannot be the business of a woman's life, and ought not to be," men oppfordrer henne til å fortsette å skrive ettersom hun har talent. Brevet fikk henne til å legge alle tanker om litterær virksomhet. Men ut i 1837 føler hun seg ambivalent ovenfor hvordan man bør leve, og ovenfor Gud. Tankene er syndige, og hun skriver at "my theory is right, my practice horribly wrong."

Søstrenes helse virker å være svak, og Charlotte var bekymret for Anne. "Stung by anxiety for this little sister" fastslo hun at de ikke skulle tilbake til Roe Head. Emily kom også hjem, etter seks måneder som lærer. Stillheten hjemme gjorde godt, sammen med selskap av søsknene og sine få venner, og hun kom til krefter igjen.

So, as One higher then she had over-ruled that for a time she might relax her strain, she returned to Haworth; and after a season of utter quit, her father sought for her the enlivening society of her two friends, Mary and Martha T. At the conclusion of the following letter, there is, I think, as pretty a glimpse of a merry group of young people as need be; and like all descriptions of doing, as distinct from thinking or feeling, in letters, it saddens one in proportions to the vivacity of the picture of what was once, and is now utterly swept away."

Gaskell, s. 125

Hun opplever sitt første frieri i 1839, og skriver at "I had a kindly leaning towards him, because he is an amiable and well-disposed man. Yes I had not, and could not have, that intense attachment which would make me willing to die for him; and if ever I marry, it must be in that light of adoration that I will regard my husband"

Hun funderte på i hvilken retning hun skulle sette inn kreftene. Nå var de alle sterke igjen, én måtte være hjemme med faren, og Charlotte og Anne måtte "put their shoulders to the wheel." Anne var først ut, så Charlotte, som guvernanter. Det ble en opplevelse av tyranni, å bli sett ned på og ellers oversett, noe Agnes Grey er en beskrivelse av, ifølge Gaskell. I et brev til Emily sier hun at en governess har ingen eksistens. Arbeidsforholdet ble avsluttet juli samme år, 1839. Hun opplever et nytt frieri, og det er artig å lese hva hun skriver om det, hun hadde virkelig humor! Innimellom er det gleder, blant annet sammen med sine få venner, men også med søstrene. Noen reiser ble det også, og i 1840 var alle hjemme, bortsett fra Anne. Charlotte er lykkelig, men vet at hun må se seg om etter en stilling som guvernante. Branwell ble likevel ikke sendt til the Royal Academy, Gaskell er ikke kjent med omstendighetene rundt dette, og sier han må ha vært skuffet for han hadde stort talent. Han hadde nok gjort noen feil gjennom årene, noe faren og søstrene nok var blindet av kjærlighet til å se. Han hadde også en lidenskap for litteratur, og bortsett fra å male skrev han også dikt.

Om kveldene skrittet søstrene frem og tilbake i stuen, snakket om planer og prosjekter, og om fremtiden. På denne tiden var favorittemnet å starte en skole. Å undervise virket som det eneste yrket som var åpent for dem, men hvordan skulle de skaffe penger? Om vinteren skrev hun en historie, (denne er blitt rekonstruert fra fragmentene som fantes, som Ashworth: An Unfinished Novel by Charlotte Brontë, men Charlotte selv forkastet manuskriptet). I brev skrev hun om blant annet politikk og kjærlighet:

Hun så det som sin plikt å lette byrden for faren, og satte ivrig igang med å finne en post. I mars 1841 lykkes hun, og det ble hennes andre, og siste, stilling som guvernante. Denne gangen var det en "kind-hearted and friendly" familie, men det ble forventet mye mer av henne enn å undervise barna, og selv om hun har det bra, og hun led under hjemlengsel og bekymring for sine søstre.

Tanten tilbydde å låne dem penger for å starte en skole, men i forhold til profesjonelle lærere hadde de ikke nok kunnskap til å undervise. På denne tiden vurderte Miss Wooler å la Brontë-søstrene overta skolen sin, og Charlotte planla å reise sammen med Emily til Brussel for å lære mer, spesielt språk. Ved juletider sluttet hun i sin stilling, og de to søstrene reiste i januar 1842 til Brussel og Pensionnat Héger, eid av Madame Héger. Her fikk de undervisning av hennes mann, Mr. Héger, som så deres litterære talent og oppmuntret og veiledet dem i skriveferdighetene. Gaskell skriver om byen, med historiske fakta, og om skolebygget som har en fascinerende bakgrunn. Hun møtte ekteparet, som kunne fortelle om søstrene. Mr. Héger mente at Emilys talent var hakket høyere enn søsterens, "she should have been a man," har han uttalt, "her powerful reason would hav deduced new spheres of discovery from the knowledge of the old; and her strong, imperious will would never have been daunted by opposition or difficulty; never have given way but with life." Men også at hun virket egoistisk og krevende i forhold til Charlotte, som alltid var oppofrende.

Charlotte var nå 26, og selv om planen var at de skulle være der i seks måneder, ble oppholdet forlenget. De lærte mye, og fikk tilbud av Madame Héger om å undervise. Men så ble tanten syk og dør, og de bestemte seg for å reise hjem. Etter det første sjokket, kunne søstrene glede seg over å være sammen igjen, men det blir bestemt at Charlotte skal retunere til Brussel og hun reiser i januar 1843. Hun fortsatte sine studier, og hver søndag spaserte hun til det engelske kapellet. Hun skrev til Ellen at hun også gir Mr. Héger undervisning i engelsk, men det skinner gjennom at hun hele tiden led av angst, depresjon og fysiske plager. "There are privations and humiliations to submit to; there is monotony and uniformity of life; and, above all, there is a constant sense of solitude in the midst of numbers. The Protestant, the foreigner, is a solitary being, whether as teacher or pupil." Likevel, hun var takknemlig for mulighetene hun har fått, og skrev videre at hun fryktet sommerferien, da alle drar for å more seg, og hun ble igjen alene. Det var også uoverensstemmelser mellom henne og Madame Héger, det var særlig det at engelske protestanter mislikte romersk katolisisme, og Madame Héger mente at enhver kritikk mot hennes kirke var å regne som blasfemi. Hennes forandring i holdning vet vi mer om i dag, og er noe av det Gaskell ville skjule, nemlig det faktum at Charlotte var forelsket i Mr. Héger (dette kommer ikke frem i boken). Charlotte var av den grunn usikker på hvor lenge hun ble værende, hun følte seg alene, men heldigvis mindre deprimert. Mot slutten av 1843 får hun en følelse av at hun må dra hjem, og forklaringen om farens gradvise blindhet blir godtatt av ekteparet Héger. Andre januar ankom hun Haworth, og skrev i slutten av måneden at "I suffered much before I left Brussels. I think, however long I live, I shall never forget what the parting with Mr. Héger cost me. It grieved me so much to grieve him who has been so true, kind, and disinterested a friend."

Denne våren var 'the moors' en stor ressurs for Emily og Charlotte som vandret, "to the great damage of our shoes, but, I hope, to the benefit of our health." Den gamle drømmen om en skole ble stadig diskutert, og de besluttet å ha skole hjemme. Dessverre er det vanskelig å finne elever, og til syvende og sist var de glade for i det hele tatt å ha gjort et forsøk. Og så er det broren, som var i et merkelig humør. Gaskell sier at "the story must be told", og fortsetter med at Branwell hadde en stund vært privatlærer, et forhold som tok slutt da det ble oppdaget at han hadde en affære med fruen i huset. Charlotte og søstrene mistet alt håp for hans fremtidige karriere, og han var ikke lenger familiens stolthet. I mars 1845 skriver Charlotte at "I can hardly tell you how time gets on at Haworth. There is no event whatever to mark its progress. One day resembles another; and all have heavy, lifeless physiognomies. Sunday, baking-day, and Saturday, are the only ones that have any distinctive mark. Meantime, life wears away. I shall soon be thirty; and I have done nothing yet. Sometimes I get melancholy at the prospect before and behind me. Undoubtedly, my duty directs me to stay at home for the present. There was a time when Haworth was a very pleasant place to me; it is not so now. I feel as if we were all buried here. I long to travel; to work; to live a life of action."

Om sommeren kommer alle "the disgraceful details" om Branwell ut, og Gaskell sier han led voldsomt av kjærlighetssorg, og mener at den aktuelle fruen er ansvarlig for hans tidlige død. De tre siste årene hadde han regelmessig brukt opium og alkohol, og etter ett forsøk, var familien redd han skulle klare å begå selvmord. I denne triste høsten i 1845, bestemte søstrene seg for å utgi noen av diktene sine, under pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell, og i mai 1846 blir diktsamlingen publisert.

The book was printed; it is scarcely known, and all of it that merits to be known are the poems of Ellis Bell. The fixed conviction I held, and hold, of the worth of these poems, has not, indeed, received the confirmation of much favorable criticism; but I must retain it notwithstanding."
s. 226, end of vol. I 

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt