Everything Under ~ Daisy Johnson

Everything Under valgte jeg å lese i forbindelse med Bookerprisens langliste i år. Til min glede kom den også med på kortlisten, men fikk ikke prisen. Daisy Johnson er en britisk forfatter, og den yngste hittil (født i 1990) som har blitt nominert til prisen. Boken viste seg seg å være ganske annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Smussomslaget informerer om handlingen slik:

Words are important to Gretel, always have been. As a child, she lived on a canal boat with her mother, and together they invented a language that was just their own. She hasn't seen her mother since the age of sixteen, though – almost a lifetime ago – and those memories have faded. Now Gretel works as a lexicographer, updating dictionary entries, which suits her solitary nature. 

A phone call from the hospital interrupts Gretel's isolation and throws up questions from long ago. She begins to remember the private vocabulary of her childhood. She remembers other things, too: the wild years spent on the river; the strange, lonely boy who came to stay on the boat one winter; and the creature in the water – a canal thief? – swimming upstream, getting ever closer. In the end there will be nothing for Gretel to do but go back.

Det er to måneder siden jeg ble ferdig med boken, og jeg trodde at det å skrive om en bok såpass lenge etter skulle setter meg i en ufordelaktig situasjon. Spesielt siden jeg har klart å rote vekk notatene! Men nå som jeg tenker etter kommer handlingen til meg som om det var i går jeg lukket siste siden, så jeg skal forsøke å si noe vettugt.

Freud i moderne drakt  

Everything Under består av åtte deler, hvor underkapitlene for det meste veksler mellom The Cottage, The Hunt og The River. Innimellom er det noen få kapitler kalt Sarah. Sarah er Gretels mor som hun blir påminnet om etter en telefon fra sykehuset, og som gjør at hun begynner å huske barndommen, spesielt tiden hun og moren tilbrakte på kanalbåten i området Oxfordshire.

Boken er bygd opp ved at handlingen skjer i nåtid, og leseren får tidlig vite at etter å ha leitet i årevis, fant Gretel moren ved elven og tok henne med til huset hvor hun bor. Johnson svinger mellom nåtid og tilbakeblikk, og på denne måten går den røde tråden gjennom teksten og historien nøstes opp. Det er virkelig godt utført, og nysgjerrigheten for hva som skjedde i Gretels barndom holdes ved like hele tiden. Johnson har sagt at hun ventet på en anledning til å skrive om Ødipus-myten; “I loved the weird darkness of it, the blindings, the sense of rolling fate that carries you to the end of the myth.” Og det er en spesiell historie som overrasket meg, og som jeg absolutt kan anbefale!

Hukommelsen er kompleks, og Freud mente at store og viktige deler av personligheten er utilgjengelig for bevisstheten i det daglige. Da Gretel var seksten ble hun forlatt av moren, noe som har satt dype spor selv om hun i årenes løp ikke har villet vedkjenne seg det. Historien handler om moren og om hendelser i Gretels barndom, men mest av alt handler den om Gretel selv. Etterhvert som minnene flyter frem fra hukommelsen, kommer også de ambivalente følelsene for moren frem. Hun forsøker å finne ut av årsaken til at hun ble forlatt, men moren er aldrende med begynnende Alzheimer og det er vanskelig for Gretel å kommunisere med henne. Likevel, det hun finner ut og husker, er urovekkende, men hun klarer til slutt også å finne fred og akseptere det som har skjedd.

Jeg liker hvordan boken ender, den er tankevekkende på den måten at hele teksten fremstår som mye mer enn hva den gjør ved første øyekast. Fordi den handler om tilhørighet, det å bli sett og anerkjent, og hvor fortapt vi kan bli uten.

I morgen reiser jeg til Gran Canaria, to uker med sommer - herlig!
Dette bildet er fra sommerens tur :)

Everything Under av Daisy Johnson
Jonathan Cape/Penguin, 2018
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

Tante Ulrikkes vei ~ Zeshan Shakar

Jeg kjøpte Tante Ulrikkes Vei en dag jeg var innom Norli og den var på salg, faktisk ekstra tilbud om man var medlem, så jeg meldte meg like godt inn for å få den til nittini kroner. Hun i kassen anbefalte boken sterkt, og jeg fortalte henne at jeg hadde lest rosende anmeldelser av boken. Og kanskje det var nettopp det. De svært overstrømmende lovordene gjorde at forventningene mine ble skrudd temmelig høyt opp. Det er absolutt ingen dårlig bok, det er ikke det. Og jeg sier meg enig i alle som mener den et et viktig bidrag til forståelse av og innsikt i hvordan det kan oppleves å vokse opp med innvandrer-bakgrunn i en drabantby utenfor Oslo sentrum.

Tante Ulrikkes Vei handler om to gutter, født i Norge av førstegenerasjons innvandrere. Det er via et forskningsprosjekt vi får høre guttenes historier, der de sender inn rapporter til en levekårsundersøkelse blant innvandrerungdommer fra 2001 til 2006. De to guttene har svært ulike stemmer og historier. Mo (Mohammed) er flink på skolen og kan nesten ikke vente til videregående er ferdig slik at han kan studere på universitetet, få seg en god jobb og et godt liv. Foreldrene er ambisiøse på hans vegne, og Mo kjenner på presset, men deres verdier, holdninger og normer er likevel internalisert. Ikke at han ønsker å gå en annen vei, for hva skulle det være? Jamal er rake motsetningen. Han bor sammen med sin psykisk syke mor og lillebroren, forstår lite av undervisningen på skolen og dropper ut på videregående. Han tar gjerne keef sammen med kompisene, og hører på ghetto-musikk.

Under lesingen tenker jeg på programmet hvor Leo Ajkic reiser til Malmø for å finne ut mer om vår frykt for "svenske tilstander". Bydelen Rosengård blir ofte omtalt i forbindelse med dette begrepet fordi det er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse. Og jeg tenker på diskusjonene jeg opplever angående innvandring; og spørsmålet; hva kan vi gjøre for å unngå "svenske tilstander". Likevel, mye av romanens innhold er slik at disse tankene ikke er overdøvende, nettopp fordi den dreier seg mest om guttenes hverdag. Deres tanker om skole, fritid, venner, kjærester, familie. Ja, om livet. Men de små tegnene på at guttene opplever stigmatisering utvides etterhvert, og får større betydning i livene deres. I utgangspunktet velger de løsninger som står langt fra hverandre, men som møtes mot slutten. Og det er da jeg undres - finnes det håp? De siste rapportene fra guttene gir et tynt håp, i alle fall om å skulle klare seg videre i livet uten å gå skikkelig på trynet. Karakterene er sympatiske, og som leser blir jeg godt kjent med dem, nok til at de fremstår realistiske. 

Boken minner meg om Pakkis, som jeg leste da den kom ut i 1986. Dette er den første boken som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer, og fikk stor stor betydning for både norsk litteratur og norsk innvandrerungdom. Spesielt fordi den tok opp vanskeligheter med innvandring, sett fra en innvandrers eget ståsted (Wikipedia). Og det er klart det er viktig å få innsikt i! Det bare ble litt for langtekkelig å lese om over firehundreogtretti sider. Mye skumlesing, med andre ord. Enten det var de høye forventningene, eller språket, men det tok meg seks dager å lese boken, og jeg er en sakteleser. Uansett, Shakar viser en side ved det norske samfunnet som det nok finnes mindre kunnskap om. Han vokste selv opp på Stovner i Oslo, og sier at det ikke er mange skurker i romanen. Det er summen av de små tingene, men at den offentlige debatten kan sees på som uten evne til selvkritikk og at det er her det først og fremst trengs en opprydning. Stovner har vært mye i mediene på grunn av skudd som har blitt avfyrt, slåsskamper og narkotika. Her synes jeg forfatteren klarer å få frem nyanser der mediene viser et ensporet bilde, noe som er interessant, og ikke minst tankevekkende. Så at boken er viktig med et aktuelt tema er det ingen tvil om.

Det kan være greit å merke seg at Beathe har en samleside over hva bokbloggere mener om Tante Ulrikkes vei: Hva snakker vi om når vi snakker om T.U.V.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2017
Norsk, bokmål
430 sider
Innbundet, kjøpt

The Water Cure ~ Sophie Mackintosh

The Water Cure er Sophie Mackintosh sin romandebut, men hun har tidligere skrevet flere noveller. Hun ble født i Sør-Wales i 1988, og bor for tiden i London. Boken leste jeg fordi den var på Bookerprisens langliste og det at den ble lansert som en feministisk dystopi gjorde meg svært nysgjerrig. I ettertid har jeg lest et intervju med Mackintosh hvor hun sier at hun kom over en artikkel som påstod at feministiske dystopier for tiden var en stor trend, og til dette uttaler hun at "dystopian feminism might be a trend, but it’s also our lives". Hun refererer til hendelser i nåtid, som #MeToo og folkeavstemning for eller imot abort, noe som viser at kvinners kropp fremdeles er oppe til debatt. Om dette skriver hun svært bra, og der finnes mange eksempler i vår egen hverdag her i Norge.

Søstrene Grace, Lia og Sky befinner seg på en isolert øy sammen med foreldrene, Mother og King, avsondret fra resten av verden. Ved første øyekast virker det som en god idé ettersom resten av verden er fylt av giftig luft, og etterhvert får jeg vite at det er mennene som sprer giften. Boken åpner med at faren forsvinner, og de antar han er død. Fortellerperspektivet skifter for det meste mellom Grace og Lia, innimellom alle tre som en enhet. Faren er den eneste mannen de kjenner, og han virker å være en varmere person enn den noe kjølige og distanserte moren.

Tittelen henviser til kurene som kvinnene må gjennomgå. Søstrene for å være trygge, og kvinnene som kommer til dem, til 'the promised place', for å bli kurert og renset etter at kroppen har blitt ødelagt. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene fungerer som refleksjoner over livet slik det har vært for søstrene å vokse opp uten kontakt med andre enn hverandre og foreldrene, og over hvordan situasjonen endrer seg. For etterhvert viser det seg at livene deres, og verden utenfor, er alt annet enn hva det ser ut som. Etter at faren dør blir dette mer og mer synlig for søstrene som er lært opp til å passe på hverandre. Å overleve er første prioritet. Og der rammen ser ut til å tilhøre kvinnesfæren, blir det tydelig at slik er det langt ifra. Det er fremdeles patriarkatet som gjelder, som har makten, og som gjør alt for å beholde makten. For det viser seg at den kjølige moren har sine matriarkalske motiver, men hva med det eksisterende maktforholdet? Slutten gir en pekepinn som var overraskende tatt i betraktning hoveddelens innhold. 

The Water Cure er på mange måter en saktegående roman, hvor livet på øyen beskrives uten de store hendelsene. Likevel er denne delen noe intens, for atmosfæren er uhyggelig og jeg har mange spørsmål underveis. Men ut i siste halvdel av boken akselerer spenningen og antall leste sider hver kveld. Selv om Mackintosh ikke hadde intensjon om å skrive en feministisk bok, sier hun at når en bok sirkler rundt kvinnelige stemmer og utforsker hva det betyr å være en kvinne, så er det vanskelig å ikke være feminist. Boken ble skrevet på en tid hvor verden var i endring, og det føltes vanskelig og til tider farlig å være kvinne. På Goodreads rangerte jeg boken med tre stjerner, fordi jeg mente at den på ingen måte kunne sidestilles med Atwood sine dystopier. Nå har jeg endret til fire stjerner, både fordi historien og måten Mackintosh beskriver søstrenes indre liv på, tiltaler meg i sterk grad. Men også fordi jeg tenker at det faktisk finnes bøker som kan være jevnbyrdige. Ja, denne boken kan jeg absolutt anbefale!

The Water Cure av Sophie Mackintosh
Hamish Hamilton/Penguin, 2018
Engelsk
249 sider
Innbundet, gave

The Overstory ~ Richard Powers

Som et ledd i min Bookerlesing, har jeg nå lest The Overstory, som ble nominert på fjorårets kortliste. Milkman vant, og ettersom den den er ulest, kan jeg ikke uttale meg om hvorvidt en av de jeg faktisk har lest fortjener prisen bedre. Det jeg derimot kan uttale meg om, er hva jeg synes om The Overstory. Skjønt, det blir ikke lett. Boken startet jeg på i september, og samtidig har jeg holdt på med andre bøker, men The Overstory har engasjert meg på mange måter, og jeg skal gjøre et forsøk på å formidle mine tanker.

Et skogøkosystem deles inn i flere sjikt, og i en regnskog består det øverste sjiktet av få, spredte trær som tårner over resten av skogen. Dette sjiktet blir som oftest kalt for 'the emergent layer' på engelsk, men også 'the overstory'. Vi vet at skogen har en viktig rolle i klimasammenheng, og at avskoging, forurensning og utstrakt bebyggelse bidrar negativt. Vi står ovenfor store klimaendringer, og det vil få store konsekvenser hvis vi fortsetter på samme måte. Dette er noe av det Powers skriver om, og selv om boken til tider er belærende, har han likevel klart å skrive skjønnlitteratur av det. Om man ser bort fra det moraliserende, er boken et rungende forsvar for livet på jorden. Og da er det ikke utelukkende menneskene som har hovedrollen.

There are things more interesting than people

Boken er bygget opp i samsvar med et tre. Første del, Roots, handler om ni ulike mennesker som alle på ulike vis opplever forandringer i sine liv. Disse historiene kan leses individuelt, ettersom karakterene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det de har felles er sine forhold til trær og skogene i Amerika. Nick har fotografier fra mange generasjoners fotografering av gårds-treet, Mimi hvis minner om treet faren plantet hele tiden er med henne, Adam som vokser opp med at faren planter et tre for hvert barn og begynner interessere seg for psykologi, Ray og Dorothy er to mennesker med vaklende forhold som bestemmer seg for å plante trær i hagen, Douglas blir reddet av et tre og tar jobben med å plante trær, Neelay faller ned fra et tre og blir lam, Patricia er oppslukt av trær og begynner å forske på kommunikasjon mellom dem, og Olivia som får en visjon og bestemmer seg for å redde skogene. Det høres kanskje merkverdig og høytflygende ut, men handlingen er mer innfløkt enn som så. I hoveddelen, Trunk, følger vi karakterene videre gjennom livene, og deres veier begynner å krysses. Del tre, Crown, og siste del, Seeds, kan virke dystopisk, men bærer likevel med seg håp. Håp for livet, for alt liv og for alle arter.   

Som sagt en vanskelig bok å skrive om, og jeg har lyst til å si kolossalt mye! Jeg anbefaler dette innlegget da det gjenspeiler mye av min egen opplevelse av teksten. Det var utfordrende lesing, fordi Powers gir så mye å tenke over. Det er sjeldent å lese noe så spesielt. Det jeg liker best ved The Overstory er måten Powers lar karakterene være bindeledd mellom hva som skjer når menneskene driver avskoging og forurensning, og å komme med advarsler. Det moraliserende kunne riktignok ha vært skrevet annerledes, da det blir mye trærne stemmer blandet med menneskenes som ønsker å redde dem. Jeg liker også hvordan forfatteren klarer å binde sammen de ulike menneskenes historier, og formidle både forsvar for skogene og skrive om hvordan forholdene mellom karakterene utvikles. For meg blir teksten et tankekors over hva ødeleggelsene kan føre til, men også at det finnes mer ved et tre og en skog enn hva jeg i utgangspunktet trodde. I så måte er teksten radikal, for Powers har en annerledes oppfatning av tid og natur, og han får leseren til å tenke over hva det innebærer for menneskeheten å rasere naturen. Skjønt, noen ganger mistenker jeg ham for å se alle arter under ett, og argumentere for at liv kan forandres. Men uansett, jeg nevnte innledningsvis at trær og skoger er viktige, men denne boken går så dypt ned i viktigheten av deres betydning for alt liv at det har gitt meg noe å tenke på. For eksempel at liv kan forandres, om vi ser langsiktig fremover basert på evolusjonen.

På baksiden av boken står hyllest fra blant andre Margaret Atwood hvor hun sier at "if Powers were an American writer of the nineteenth century, which writer would he be? He probably be the Herman Melville of Moby-Dick. His picture is that big." Hun har også uttalt at det er umulig for Powers å skrive en uinteressant bok. Og The Overstory er interessant. Men den kan også innimellom virke rimelig høytflygende. Det var ikke alltid jeg fikk tak i hva teksten formidlet, men i det store og hele sitter jeg igjen med en virkelig god leseopplevelse, og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Richard Powers.

Min lesekamerat

The Overstory av Richard Powers
W. W. Norton & Company, 2018
Engelsk
502 sider
Innbundet, kjøpt