Land ingen har sett ~ Edvard Hoem

Nå er det snart ett år siden jeg begynte på serien om Hoem-slekten, og hvem vet når jeg blir ferdig! Den første, Slåttekar i himmelen, likte jeg godt. En fin og lettlest bok om om Edvard Hoems oldefar, Nesje, men også om landets historie på slutten av 1800-tallet. Den andre boken, Bror din på prærien, som handler hovedsaklig om en av sønnene til Nesje, Eilert Knudson, som reiste til USA, og om andre slektninger som reiste. Eilert dro videre til Alberta-prærien i Canada, hvor han bygde seg hus, sådde jord og stiftet familie. Nå har jeg altså lest den tredje boken, Land ingen har sett. Den handler mye om Anton Edvard, yngste sønn til Nesje som ble fostret bort til onkelen og tanten da han var syv år gammel. De var barnløse, og ønsket en arving til gården. Tjuefem år gammel ble han bonde på gården, og begynte en utstrakt modernisering av gårdsdriften, noe som satte ham i dyp gjeld.

Anton Edvard og Eilert skriver lange brev til hverandre om hvordan det går med dem og familiene, fra 1912 til 1927. Det er nok på bakgrunn av disse brevene Hoem har fått materiale til det meste av boken. På Alberta-prærien følger vi Eilert gjennom et hardt liv, og han begynner virkelig å merke hvordan kroppen reagerer på dette. Han ønsker å se igjen moren, men når første verdenskrig starter må han vente. Hoem skriver også om kvinnene, som ofte beskrives som sterke og med egne meninger. Det som opptar de to brødrene mest, er å bli gjeldfrie slik at de kan få en god alderdom og sikre etterfølgerne. Vi følger dem i deres strev og slit for å få endene til å møtes, og uten sine hustruer ville de nok aldri ha klart det like godt, for de er støttende og har ideer om såvel gårdsdrift som økonomi. Svangerskap er også et tema Hoem tar opp, for det satte sine spor å få det ene barnet etter det andre. Ikke var det lett å holde seg unna hverandre heller, for det er sterke følelser med i bildet. Og det går galt til slutt - Martha, dør i barselseng og Eilert blir enkemann med åtte barn. Han ser at livet kan ta plutselige vendinger og om han ikke reiser til Norge nå, kan det være for seint. Trettifire år siden han forlot landet, står han igjen på norsk jord.   

Som jeg nevnte i innlegget om Bror din på prærien, er det en spennende historie, og Hoem skriver virkelig godt. Men det blir litt i meste laget, og han dveler for mye ved detaljer og enkelthendelser. Boken kunne godt vært kortet ned, for jeg skumleste ganske mye uten å gå glipp av handlingen. Dette oppleves enda mer enn hva jeg gjorde i bok nummer to. Jeg vil likevel poengtere at jeg ikke ville vært foruten bøkene, det er som sagt spennende og dessuten mye interessant historie å lese om, og er en fin fortsettelse på slekthistorien. Det å lese om hvordan de små samfunnene (husklyngene) på prærien utvides, og at de forsøker å holde på sin norske kultur og språk - noe som ikke er enkelt, spesielt når barna vil bli mest mulig integrert i det nye landets språk og sammensmeltede kultur. Edvard Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før er lik menneskene nå, og at selv om personene han skriver om faktisk har levd, blir de mer og mer romanpersoner jo mer han skriver om dem. Forståelig nok; alle detaljene, tanker og følelser, er umulig å vite noe om, men når han har det utgangspunktet fungerer det helt utmerket.

Jeg kommer til å lese den fjerde boken, Liv andre har levd, skjønt hvem vet når det blir. I alle fall får Anton Edvard en sønn i denne tredje boken, som er Edard Hoems far. Og hans , så det blir spennende å følge denne historien videre.

Land ingen har sett av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2016
Norsk, bokmål
413 sider
Innbundet, kjøpt

Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.

Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, nynorsk
466 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Bror din på prærien

I forrige innlegg skrev jeg at bloggen trengte et navneskifte, og nå har jeg tatt en avgjørelse. Takk til Marianne for forslag! Jeg har gått hele uken og tygget på det :)

For tiden leser jeg videre på Hoems slektshistorie og nå har jeg kommet et godt stykke ut i Bror din på prærien, som er andre bok i trilogien. Den første boken handler mest om oldefaren til Hoem som bodde på et jordstykke i Molde, samt familie som utvandrer til Amerika.

Atter ein gong kom våren til menneska i Day og Marshall County, og dei andre stadene i Midtvesten der innvandrarane frå Europa hadde slått seg ned. Dei var frå mange nasjonar no, frå Tyskland og Frankrike, Sverige og Norge, det var irar og polakkar, litauarar og estlendarar. Det var ukrainarar og russarar, ungararar og slovakar, og alle var dei komne for å finne eit betre liv for seg og etterkomarane sine.

s. 205  

Slåttekar i himmelen ~ Edvard Hoem

Slåttekar i himmelen er historien om Edvard Hoems oldefar, Nesje. Men også en del av landets historie på slutten av 1800-tallet. Det er ikke mye informasjon Hoem har om oldefaren, og i romanen har han diktet ham frem. Enkelte er skeptiske til slik fremdikting, men jeg synes det fungerer svært bra. Nesje bodde i Rekneslia ovenfor Molde, på jordstykket han hadde leid av storbonden. Her starter fortellingen i 1874, trettiseks år etter Nesje ble født og to år etter at hustruen døde. Han er slåttekar på Gørvell-gården, men arbeidet på gården hele året. Dette innebar at han måtte ta seg av sin egen jord i ledige stunder, som oftest om natten. "Ein plassbonde og husmann har inga tid til rangling og lediggang."

Hoem beskriver landskapet slik at jeg ser det for meg selv om jeg aldri har vært der, og utsikten fra Kringsjå var nesten som på bildet. Men det er lite romantisk, selv om landskapet er vakkert. Skjønt, det oppstår når Nesje møter Serianna. De giftet seg og fikk barn, tre gutter og en jente. Nesje hadde også en sønn fra sitt første ekteskap, Hans. Det er harde tider og mange reiser til Amerika, men Nesje vil bli akkurat der han er. Seriannas søster, Gjertine, har derimot andre tanker. Hun har ikke tro på at det vil bli bedre i Norge, og snakker om å reise. Det blir gjennom henne at vi får innblikk i både det å være kvinne og hvordan livet var som nybygger i Amerika. Det er sterke kvinner Hoem skriver om, som både sier imot presten og som tar styring i sitt eget seksualliv.

Dette er en svært fin bok som både er lettlest og som inneholder mye interessant i forhold til de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. I perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada (snl), og felles for de fleste var at de ønsket å skape seg et bedre liv. Norge var et fattig jordbruksland, og det var stor befolkningsvekst som førte til lite plass på gårdene. Det var også sviktende avlinger på 1800-tallet, mens i Amerika var det enorme landbruksarealer med anledning til å bygge seg en gård og skape seg et nytt liv. Edvard Hoem skriver frem endringene som skjer i landet og i Molde. Nesje skjønner ikke at folk drar, enten over havet eller til andre og større byer. For det skjer jo ting i Molde hele tiden! Eller? Det er økonomiske nedgangstider, motløshet og yrker som slåttekar og salmaker blir utkonkurrert av maskiner. 

Vi blir kjent med Gjertine når hun hos Serianna i forbindelse med fødslene, og i 1881 giftet hun seg med salmaker Ole. Amerika lokket, eller snarere brevene fra slektninger over there, og de bestemte seg for å dra. Det var så mange som reiste at amerikareisen var blitt en immigrantindustri, slik at selv den største reddharen trygt kunne våge seg ut på langferd. Vel fremme er det likevel hardt arbeid som gjelder, det var ingen dans på roser der heller. Det er utrolig spennende å lese om, og nå ser jeg frem til oppfølgeren! 

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2014
Norsk, nynorsk
352 sider
Pocket, kjøpt