Larmen og vreden ~ William Faulkner

En av verdens vanskeligste bøker?

Larmen og vreden ble svært godt mottatt da den ble publisert i 1929, den fikk storartede kritikker og oppnådde en betydningsfull plass blant de store amerikanske romaner. Den regnes også som den første av William Faulkners store romaner. I modernistisk stil brukte han indre monologer, ulike perspektiver og lange, komplekse setninger.

Det jeg visste om boken står i baksideteksten: det er en skildring av familien Compsons forfall og undergang. Romanen består av fire kapitler som utspiller seg i løpet av fire dager. De danner en fortelling som bare blir mer og mer faretruende - om blodskam, alkoholmisbruk, raseforskjeller, livsudugelighet og viljen til å gå til grunne. 

Handlingen er lagt til Sørstatene i begynnelsen av 1900-tallet. Mitt første inntrykk etter å ha lest første del, som er sett fra Benjys synsvinkel, er noe forvirring over tidshoppene som på ingen måte er kronologiske. Det at vi hopper rett inn i handlingen uten noen forklaringer på personene som snakker eller stedet de er på, gjør det utfordrende. Bildene jeg lager meg får jeg fra det som blir sagt, og fra tankene til Benjy. Han er voksen, men behandles som et barn og jeg skjønner fort at han har en kognitiv utviklingshemming. Bare på de første sidene er det tre tidsplan; Benjy og Luster er ute, episoder får frem minner hos Benjy (disse er satt i kursiv), og samtidig er det andre hendelser fra fortiden som ikke er satt i kursiv. Men likevel, plutselig er tiden da Benjy og Luster er ute satt i kursiv. Forvirret? Moren er mye syk, og ligger ofte til sengs med "sykdommen". Caddy er en sentral karakter, og gjennom Benjy får jeg et sympatisk bilde av søsteren. Hun er den som Benjy føler seg knyttet til, hun er omsorgsfull ovenfor ham og de har et godt forhold. Hun er også rebelsk, og tøyer konvensjonelle regler.

Andre del er mer krevende da teksten bortsett fra å hoppe i tid, også er filosofisk og etterhvert uten tegnsetting som ville fått enhver korrekturleser til å steile. Denne delen er fra en tidligere tidsperiode, atten år tidligere, og først tenkte jeg det er broren Jason som forteller, men mange sider senere skjønner jeg at det er Quentin. Han er student ved Harvard, men fortiden drar ham ned. Hans nedbrytende tanker om hendelser som har skjedd og hvordan han ønsket seg fremtiden, er altoppslukende. Så altoppslukende at han knapt kan trekke pusten i sine lange tankerekker som kun ender i én konklusjon, og den skal jeg ikke røpe. Søsteren Caddie har en tungtveiende rolle da de to er tett sammenknyttet. Hun blir gravid, men med hvem blir aldri avklart, og kanskje det er uviktig, for hovedsaken er at Quentin var villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe henne. Det er sterk lesing, og den ukonvensjonelle formen blir mer og mer suggererende etterhvert som teksten har mindre og mindre av tegnsetting og andre korrekte skrivemåter, men tankene kommer som en strøm av ord.

I tredje del er vi tilbake i tiden fra den første delen, og den blir fortalt av Jason, den yngste av Compson-søsknene. Han fremstår som svært bitter og sint, og gir et utvidet perspektiv på familien samt deres posisjon i samfunnet, hvis generasjoner tilbake har innehatt en høy status som nå er sviktende. Her får vi også en større forståelse for den helt sentrale rollen Caddy har, og mer konkret hvordan familien agerer på hverandre og verden omkring. 

Dilsey går igjen gjennom hele fortellingen, hun er den som holder alt sammenføyet i sømmene, hun lager mat, oppdrar barna, holder konfliktene nede og sørger for at fasaden opprettholdes. I alle fall forsøker. Siste del er hennes stemme, men fra en ekstern synsvinkel, to dager etter Jasons fortelling. Fra hennes perspektiv får kategoriene hvite og svarte en annen betydning enn det Compson-søsknene ga innblikk i. Nå har jeg med vel vitende og vilje ikke skrevet om raseproblemene på den tiden, og som Faulkner tok opp, men dette er betydningsfullt i romanen.

Jeg må si det er vanskelig å si noe konstruktivt om Larmen og vreden, mer enn at jeg likte den veldig godt. Nå tiltaler denne skrivestilen meg. Virginia Woolf er kjent for stream of consciousness, og blant andre har jeg lest Toni Morrison, Ian McEwan, Charlotte Brontë og faktisk er det innslag av dette i Sigrid Undsets romaner. Alle favoritter for meg.

Vanskelig bok?

Romanen er oversatt av Hans H. Skei, som også har skrevet bokens etterord og en artikkel i Store norske leksikon som jeg anbefaler å lese. Han skriver litt om Faulkners egne uttalelser om romanen, ytterst interessant, som "Larmen og vreden er et suverent eksempel på en dikter som satser på det umulige og søker nederlaget, men som dermed skaper tap og tomhet og fortvilelse om til stor litterær kunst." Her leser jeg også at tittelen er fra Macbeth, "fra en passasje der det heter at livet er en vandrende skygge, en beretning fortalt av en idiot, full av larm og vrede, uten betydning. Den skuldrer livet som et kortvarig, forbigående fenomen, vår bundethet i tiden, tomhet og tap og savn og sorg som det eneste sikre i det terningspill livet er, hvis ikke nærhet, varme, medmenneskelighet og omsorg for andre gis bedre rom enn i den virkelighet vi møter i romanens verden." Vanskelig bok? Ja, men absolutt verdt lesingen!

Boken har jeg lest sammen med Hedda.

William Faulkner (1897 - 1962) var en forfatter fra USA, født i New Albany, Mississippi. Han var bosatt det meste av sitt voksne liv i Oxford, Mississippi.

Larmen og vreden av William Faulkner
Originaltittel: The sound and the fury (1929)
Oversatt av Hans H. Skei
Solum Forlag, 2016
Norsk, bokmål
322 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Villette ~ Charlotte Brontë

Brontë igjen - blir aldri ferdig med Brontë! Villette er Charlottes tredje og siste roman, og mange mener den er hennes beste, bedre enn Jane Eyre. Virginia Woolf skrev at Brontë var en av de forfatterne hvis “overpowering personality” betydde at “they have only to open the door to make themselves felt. There is in them some untamed ferocity perpetually at war with the accepted order of things.” Og da er vi inne på Brontë-myten, som vil ha oss til å se søstrene som feminint dydige, sky og engstelige, ugifte kvinner. Villette viser det motsatte. I sin iver etter å vise Charlottes liv som et glansbilde, nevnte Gaskell ingenting om at hun var forelsket i en gift mann (Mr. Héger), eller at det var annet mellom dem enn et sømmelig forhold. Men "there was much in Brussels to strike a responsive chord in her powerful imagination" - en tilslørt referanse til Charlottes egne opplevelser som inspirasjon for Villette (The Life of Charlotte Brontë, fotnote 3, kap. XI).

Villette er Charlottes tredje og siste roman, bortsett fra The Professor, som ble utgitt posthumt. Villette er en omarbeidelse av denne, som også er basert på forfatterens opplevelser i Brussel, men i Villette sett fra en kvinnes perspektiv. Å lese romanen noenlunde samtidig med Gaskells bok om Charlotte, var svært interessant, og jeg tar med en del referanser til biografien i innlegget. I Villette er jeg-fortelleren Lucy Snowe, og navnet gir en pekepinn på karakteren - i første utkast kalte Charlotte henne for Lucy Frost. Men bare en pekepinn, for Lucy er egentlig ingen en kald person. Charlotte skrev at hun ønsket et kaldt navn, delvis på grunn av "lucus a non lucendo", et uttrykk med en etymologisk motsigelse, slik vi etterhvert vil oppdage at Lucys kalde navn og ytre fremtoning er i motsetning til hennes indre lidenskap.

Lucy vokser opp uten familie, og som Gaskell sier, ensom; "She describe to me, pretty much as she has since described it in 'Villette,' her sense of loneliness, and yet her strange pleasure in the excitement of the situation [...]" Dette var da Charlotte skulle dra til Brussel alene. Kort fortalt så tilbringer Lucy mye tid hos sin gudmor, som hun føler stor hengivenhet ovenfor, men omstendighetene gjør at hun i en alder av 23 år reiser til den imaginære byen Villette i et fiktivt fransktalende land (basert på Brussel), hvor hun får jobb som barnepike for Madame Becks barn og etterhvert underviser engelsk på Becks kostskole. Det er ikke så mye den ytre handlingen som fascinerer, men snarere Lucys utvikling fra ung pike til voksen kvinne på det indre plan. Navnet Snowe gir mening utifra hvordan andre oppfatter Lucy; som stille, nøktern, selvstendig, intelligent, lar seg ikke vippe av pinnen, og uten attraktive fordeler som skjønnhet (slik sett er det mange likheter med Jane Eyre). Selv om hun har disse egenskapene, er det altså mer ved henne enn som så. Og det er dette som er spennende å lese, og som gjør at jeg føler meg beriket!

Selvsagt skjer det ting - og Charlottes utmerkede beskrivelser av hendelser er fornøyelig å lese. Det er humor og gir leseren får innblikk i datidens samfunn og spesielt kvinners situasjon, som gjør det vanskelig å være selvstendig og økonomisk uavhengig. Lucy har ingen ambisjoner om ekteskap, sier hun i alle fall. Hun har et sterkt ønske om å klare seg selv, og ettersom lidenskap ikke har noen plass i en uavhengig kvinnes liv prøver hun å undertrykke slike følelser. Men Charlotte lar ikke leseren eller Lucy komme unna med denslags, for Lucys sterke følelser siver gjennom henne og ut fra arkene som ordene er trykket på, og lar oss kjenne på frustrasjonen over å ikke få lov til å elske. Fordi konvensjonene ikke tillater det. Gjennom lange stream-of-consciousness monologer, og beskrivelser av situasjoner fra livet ved kostskolen, utforsker Charlotte menneskers behov for å bli sett, for kjærlighet og for å ha en mening med livet. Lucy finner kjærligheten til slutt, men historien har en åpen slutt som jeg synes er helt passende fordi den både viser at livet ikke er rosenrødt, men også at en kvinne kunne være selvstendig og samtidig oppleve kjærlighet uten å bli svekket som menneske.

Romanen er visstnok svært selvbiografisk, og man kan ane hvor deprimerende det var for Charlotte at hennes forelskelse ikke ble gjengjeldt. Charlotte avgjorde at Lucy skulle få oppleve det hun ikke gjorde, og kanskje er nettopp dette Charlottes (romantiske) vri på den lidenskapen hun mente Jane Austen skrev om; "I should hardly like to live with her ladies and gentlemen, in their elegant but confined houses." Villette er en fantastisk bok på mange måter, med mange lag - anbefales!

Boken har jeg lest sammen med Hedda, som leste lynkjapt og postet anmeldelse allerede i juni, og Ina.

Villette av Charlotte Brontë
Vintage, 2009
Utgitt første gang, 1853
Engelsk
657 sider
Pocket, kjøpt