Funn av memoarer tyder på at Quasimodo-karakteren er inspirert av en av skulptørene som jobbet i katedralen på det tidspunktet Victor Hugo skrev romanen, og at Ringeren i Notre-Dame ikke bare gjorde ham berømt – den reddet også katedralen Notre-Dame de Paris.
Victor Hugo, fransk forfatter som regnes som en av de viktigste forfatterne i Frankrike i romantikken. Da han døde i 1885 hadde han gitt ut poesi, dramatikk og romaner i omtrent 60 år. Hans mest kjente verk anses å være Notre-Dame de Paris fra 1831 og Les Misérables (De Elendige) fra 1862. Notre-Dame de Paris finnes det flere norske utgaver av og den jeg leste er Ringeren i Notre-Dame fra 1949, oversatt av Robert Drevon.
Handlingen i romanen er lagt til renessansens Paris på slutten av 1400-tallet og skildrer byen fra slutten av middelalderen gjennom en spennende og tragisk historie om Pierre Gringoir (filosof og forfatter), Quasimodo (den vanskapte klokkeren), sigøynerkvinnen Esmeralda og presten Claude Frollo.
Historien om den vanskapte klokkeren Quasimodo og den vakre Esmeralda er ganske annerledes enn Disneys fremstilling fylt med musikk, humor og magi og som er en svært snill versjon av Hugos krasse samfunnskritikk, noe som best kommer fram på slutten hvor Disney har valgt en lykkelig slutt mens originalen er alt annet enn lykkelig. Det handler om skam over å være annerledes, fordommer og moralsk forfall. Hovedfokuset i fortellingen er katedralen Notre Dame, der den ligger på øyen Ile de la Cité, midt i Paris.
ANArKH. Gammelgresk ord som betyr ”Den uavvendelige skjebne” går som en rød tråd gjennom romanen. Handlingen starter i 1482 på en dag med stor feiring, nemlig helligtrekongersaften og narrefesten. Beskrivelsene fra Paris får meg til å føle tilstedeværelse i denne byen av ”skjønnhet og sjarm” og når folk venter utålmodig på at ting skal skje kjenner jeg rastløshet, og må smile over setningen: ”Klokkeslettet var det eneste som kom presis.”
Bok tre åpner med en beskrivelse av Notre-Dame, og det er både positivt og negativt å lese om kirken. For eksempel på s. 155 om at ”[den forresten ikke er] hva man kan kalle et komplett, bestemt og klassifisert monument”. Og videre på siden etter: ”Den er et byggverk fra overgangstiden”, som henviser til at kirken har vært gjenstand for en rekke forandringer og ødeleggelser siden byggingen startet i 1163 og den stod ferdig på midten av 1300-tallet. ”Hver epoke fører sitt til, som elven fører slam og grus – det ene lag på det andre. Hver rase setter sitt preg på monumentet, hvert individ bringer sin stein. Slik gjør beveren og biene, menneskene likeså. Babel, arkitekturens store symbol, er i grunnen en bikube. Store bygninger er som store fjell: de er århundrers verk.”
Mange sider er viet katedralen og det er interessant lesning, men i lengden blir det litt i meste laget for en som aldri har satt sine føtter i Paris. Men som Hugo skriver på s.179: ”Man får et godt inntrykk av datidens Paris, og historien.” Avslutningsvis hyller forfatteren Paris: ”Finnes det noe vakrere enn denne byen som er som et eneste stort orkester, hva er skjønnere enn denne mektige symfonien som larmer som en storm?”
I bok fire får vi beretningen om hvordan Quasimodo kom til å bli ringeren i Notre-Dame, det er ingen vakker historie: ”Dersom vi nå forsøkte å trenge helt inn til Quasimodos sjel gjennom denne tykke og harde skorpen, om vi kunne lodde dybdene i dette halvferdige vesenet, var det oss gitt å kunne kikke bakom disse ugjennomsiktige organer med en lysende fakkel, undersøke det mørke indre hos denne uklare skapningen, finne ut av dens dunkle kroker og tåpelige blindgater og plutselig kaste et skarpt lys på den lenkede Psyche i bunnene av grotten, ville vi vel sannsynligvis finne den stakkras damen i en eller annen ynkelig stilling, sammenklemt, krokete og elendig som fangene i blykamrene i Venedig som så alderdommen i møte tvekrokete i en for kort og for lav steinkasse.”
Katedralen var hele Quasimodos verden, bortsett fra Claude Frollo som tok seg av ham fra han var liten. Hverken Quasimodo eller erkedegnen Frollo var godt likt av pariserne, den første for sitt stygge åsyn og den andre for mistanke om trolldom. Da sigøynerkvinnen Esmeralda blir anklaget for å være heks prøver både Frollo og Quasimodo, som begge er forelsket i henne, å redde henne fra galgen. Erkedegnen slites mellom frykten for Guds dom og sitt begjær for Esmeralda, og Quasimodo vet han ikke kan få Esmeralda på grunn av sitt vesen, men han klarer å bringe henne i sikkerhet midt foran den forventningsfulle massen av folk som venter på å få se en hengning. Høyt oppe i et av katedralens tårn får hun være. Det er rørende å lese om deres forhold og hvordan hennes sympati vokser for denne pukkelryggede dvergen, men det hele får "et tragisk endelikt" for de involverte.
