tirsdag 14. februar 2017

Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

Prinsessen av ClèvesI forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.


Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678
Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker

mandag 6. februar 2017

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt ~ Marta Breen og Jenny Jordahl

For en stund siden leste jeg om tegneserieboken 60 damer du skulle ha møtt hos barnebokkritikk.no og bestilte boken på biblioteket. Da jeg kom hjem fra ferie var den klar og nå er den lest. I mellomtiden leste jeg hos Anita at boken var på kortlisten til Bokbloggerprisen, og sannelig måtte jeg lese den raskt fordi den kunne ikke lånes om igjen ettersom det var venteliste. For ikke så lenge siden leste jeg Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen, som er et supplement til norsk litteraturhistorie. Den boken har jeg stor glede av, det er blitt et oppslagsverk som jeg kan bla opp i både av nødvendighet og nysgjerrighet. Aasen startet sitt prosjekt nettopp fordi litteraturhistoriebøkene hadde ytterst få kvinner med, og hun ville løfte frem de glemte stemmene.

Men altså, kvinnehistorie i tegneserieformat! Som introduksjon, i tegneserieformat, forteller forfatterne om bakgrunnen for boken. De fant det deprimerende at historien i stor grad er fortalt av menn og om menn. En svensk undersøkelse fra 2015 viste at 87 prosent av alle personer som nevnes i skolens lærebøker, er menn. Av den grunn har de samlet seksti historiske kvinner som vi alle burde vite om.

Først ut er Camilla Collett som i 1855 fikk sitt gjennombrudd med Amtmandens døtre, og som i dag regnes som Norges første tendensroman, altså en samfunnskritisk roman som tar opp problemer og skjevheter i samfunnet.

Så nevnes Aasta Hansteen, som ble landets første kvinnelige profesjonelle kunstmaler. Hun stod på barrikadene for kvinners rettigheter og regnes som en pionér for kvinnebevegelsen. Som første kvinne som holdt offentlige foredrag i Norge, ble hun uthengt og karikert.

Sigrid Undset, "Bikkje-Lisa" Kristoffersen, Cathinka Guldberg, Fredrikke Marie Qvam, Amalie Skram og Ragna Nielsen. Gina Krog var med å starte opp fire kvinneorganisasjoner og hun var redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra første nummer 1887 til sin død, fra 1894 også utgiver.

Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen, de første kvinnene i Europa som etablerer eget skipsrederi. Før dette hadde kvinner kun overtatt eller arvet rederier. Oda Krohg, som ble en av de mest myteomspunne kvinner i norsk kulturhistorie: 


Fernanda Nissen, Ellisif Wessel og Marie Høeg. Betzy Kjelsberg var med å starte diskusjonsklubben Skuld, som ble en forløper for Norsk Kvinnesaksforening. Hun ble Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og var en forkjemper for kvinnesaken. Hun er forøvrig Siv Jensens oldemor:



Mot slutten av boken presenteres vi for ulike foreninger og bevegelser, som Holmenkollstafetten, Engebret-Bevegelsen og Kvinnene på Våler Skurlag. Boken avsluttes med en tidslinje og et persongalleri.


En nyttig bok som er grei å ha tilgjengelig. Mange mener at den burde være pensum i grunnskolen, og det sier jeg meg enig i. Den er rask å lese, man får korte presentasjoner av hver kvinne og boken er enkel å bla i. Jeg savner utdypende tekst om hver enkelt person, men selvsagt, en bok i tegneserieformat må nødvendigvis være mangelfull i så henseende. Boken burde stå i enhver bokhylle!  

Andre som har skrevet om boken: Ellikken, Anita, Elida, Tine.

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av Marta Breen og Jenny Jordahl
Forlaget Manifest, 2016
Norsk, bokmål
160 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 5. februar 2017

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen ~ Stephen King

Stephen King
Jakten på Det mørke tårn fortsetter, og nå har Ina og jeg lest fjerde bok i denne fantastiske serien. Roland, Eddie, Susannah og Jake er nå et ordentlig Ka-tet, en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik. Det er etterhvert blitt en sammensveiset gruppe som alle ønsker å finne ut av hva som er i ferd med å skje med verden. Eller verdenene. Det finnes flere, og det finnes dører mellom dem.

Forrige bok, Ødemarken, sluttet svært dramatisk og Trollmannen og glasskulen starter der den slapp. Bortsett fra et lite resymé og prolog som setter leseren raskt inn i historien om det er lenge siden forrige bok ble lest, noe som godt kan tenkes ettersom det er en del år mellom de to utgivelsene. De fire følgesvennene befinner seg altså fremdeles i toget Blaine, gåte etter gåte. De får en fornemmelse av dommedag. "Tro aldri at gåter utelukkende dreier seg om intelligensen til den som spør. Det dreier seg også om sorte hull hos den som blir spurt," sier Roland. Men sorte hull har til og med en sofistikert og intelligent datamaskin som Blaine. Toget nærmer seg endestasjonen og, hvis de ikke finner Blaines sorte hull, døden. Alle forsøker å finne en gåte som kan sette toget fast, og samtidig kjemper de for seg selv. I dette trer karakterene bedre frem, mer troverdige, fordi de har sitt å slite med. Sine tanker og spøkelser. Men, som Jake tenker; når alt kommer til alt, så finnes det andre verdener enn disse. Roland får noe å tenke på når det viser seg at Eddie ikke er slik en stor narr som han kanskje mistenker; han akter nemlig å skyte. Med forstanden.

Vel fremme, og i live, viser det seg at de befinner seg i Kansas. Skjønt; ikke det Kansas de kjenner, de befinner seg svært nær stedet der Mellomverdenen slutter og Endeverdenen begynner. Første etappe av deres søken er over, men kraften til Det mørke tårn er svekket, og tiden renner ut. Det kommer for dem at de kan ha krysset verdener på ferden med Blaine, stedet de er kommet til ligner ikke den verden de forlot. Etter å ha vandret et stykke, nærmer de seg en vakker bygning, et palass med mange tårn og spir.

En kveld forteller Roland om Susan, sin store kjærlighet. I forbindelse med de tre foregående bøkene er hun blitt nevnt og jeg har skjønt at hun er en viktig del av Rolands liv. Først nå kommer det frem hvorfor. Og vi får vite hva som gjorde at han reiste fra Gilead sammen med sine venner, Cuthbert og Alain. De blir sendt langt mot øst, til baroniet Mejis hvor faren, Stephen Deschain, mener de er trygge. Roland forteller om et borgspill hvor de siste trekkene er innledet. John Farson, også kalt Den gode mannen, står for demokrati og avskaffelse av "klasseslaveri og gamle eventyr", for forandringer. Han er en farlig mann som ønsker å styrte Unionen. Som tittelen tilsier handler boken også om en glasskule, det er en av Trollmannens glasskuler som kan brukes til å se med. I Mejis oppdager Roland og vennene en hemmelig allianse, de stikker nesene sine i mektige menns saker, og det får fryktelige konsekvenser.



I likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er også sann kjærlighet kjedelig - så snart historien om møtet og oppdagelsen er fortalt, blir kyssene fort harske og kjærtegnene langtekkelige... unntatt, selvfølgelig, for de som utveksler kyssene, og som gir og tar imot kjærtegnene mens hver eneste lyd og farge i verden synes å bli dypere og klarer omkring dem. I likhet med et hvilket som helst annet sterkt stoff, er sann kjærlighet egentlig bare interessant for dem som er blitt dens fanger.
Og i likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er den første, sanne kjærligheten farlig.
s. 489 
Innimellom stusser jeg litt over betraktninger som fjortenåringen Roland gjør, noe er rett og slett for viderekomne. Jeg synes han er for ung og uerfaren til å gjøre seg enkelte tanker, det er som om King har glemt alderen til sin helt. Noen ganger blir beskrivelsene av kjærligheten mellom Roland og Susan svulstige og klisjéaktige, men det går fort over. Det er nemlig en gripende historie, til tider hjerteskjærende, og uhyrlig spennende!

De tre første bøkene har jeg skrevet om her:

Trollmannen og glasskulen av Stephen King
Originaltittel: Wizard and Glass (1997, 2003)
Oversatt av Frank Lie
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2008
Norsk, bokmål
960 sider
Pocket, gave

tirsdag 31. januar 2017

Strandlesing

To uker i varmen anbefales virkelig midt på vinteren! Og Gran Canaria er stedet som gjorde det hardt å komme tilbake til hverdagen på lørdag. Jeg hadde godt med bøker med meg, men det ble mindre lesing enn jeg hadde sett for meg. Det var nemlig mye annet å gjøre enn å late seg på stranden. Men jeg leste i første bok om Olav Audunssøn, ble ferdig med fjerde boken om Det mørke tårn, og leste mest i The Name of the Wind. Nå skal jeg oppdatere meg i bokverdenen og lese videre i bøkene.  





tirsdag 3. januar 2017

24 dager til jul ~ Eivind Herredsvela

I desember har vi på avdelingen i barnehagen hvor jeg arbeider lest 24 dager til jul av Eivind Herredsvela. Hver formiddag hadde vi adventsstund med tenning av lys og lesing av diktet Advent av Inger Hagerup. Julesanger og julefortellinger var også i fokus, og selvfølgelig å trekke adventskalenderen! Den bestod av pepperkakehjerter dekorert av barna, og barna fikk ett hver etterhvert som de ble trukket i løpet av måneden.

Historien i 24 dager til jul er fin og engasjerende, barna fulgte med og var opptatt av hva som skjedde med de to små musene Erlando og Magnuso. Sidene er nummerert fra 1-24, og boken kan derfor være glimrende for lesing i barnehage ettersom det er korte historier hver dag. Problemet var at desember er en travel måned i barnehagen, og ofte var det andre aktiviteter som fikk fokus - og dermed utgikk lesingen av boken og vi måtte lese ganske mange sider på én gang. Vi har konkludert med at det til neste jul ikke blir en slik adventslesing, men heller ha fokus på separate, frittstående fortellinger og andre aktiviteter relatert til julen.

Uansett, jeg er overbevist om at boken kan fungere hvis man organiserer det slik, og ettersom ulike juletradisjoner er flettet inn vil 24 dager til jul være fin som lesing også hjemme. På den måten kan barna bli introdusert til temaene og historiene være utgangspunkt for videre samtaler.

Forfatteren har laget en serie på youtube hvor han leser boken.

24 dager til jul av Eivind Herredsvela
Kolofon Forlag AS
Norsk, bokmål
24 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 1. januar 2017

To søstre ~ Åsne Seierstad










Mens krigen i Syria pågår har jeg lest om to unge jenters vei til det de anser som et bedre liv. To søstre som valgte å reise til Syria for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Den omtalte krigen startet med demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011, og Seierstad gir en grundig fremstilling av utviklingen av konflikten. Boken handler således om familien til de to jentene, om farens kamp for å få dem hjem, og stiller spørsmålet: hva fikk søstrene til å reise fra et land med høy levestandard og demokrati for å kjempe for jihad, hellig krig, et sted med motsatt fortegn?

Det er nå tre år siden søstrene på 16 og 19 år reiste. De er gift med fremmedkrigere, har fått barn og bor sannsynligvis i den IS-kontrollerte byen Raqqa. Av og til ringer de hjem. For tre år siden ble foreldrene bekymret da døtrene ikke kom hjem slik de pleide, og ble forferdet da de fikk meldingen om valget de tok.

Seierstad kaller boken litterær journalistikk, men enkelte mener denne formen for journalistikk har et tvetydig aspekt ved at virkelighetskontrakten mellom journalist og leser blir uklar. For meg går det greit så lenge tanker og følelser er basert på dybdeintervjuer, og som leser er det opplagt at en person ikke kan vite nøyaktig hva som foregår inni en annen persons hode. Søstrene selv har ikke bidratt til boken, men i etterordet har Seierstad skrevet om hvordan boken ble til, og påpeker at det er intervjuer med familien, venner, bekjente og lærere som har vært det viktigste kildegrunnlaget. Hun har så forsøkt å finne en rød tråd i det som inspirerte søstrene til å reise til Syria, og hun mener selv at boken er relevant for spørsmålet om hvorfor de reiste. Det synes jeg hun har klart på en god måte, og jeg kan sterkt anbefale å lese boken for å utvide kunnskapen om temaet radikalisering, og ikke minst for å få et innblikk i en nokså ukjent verden. Selv om hovedtrekkene er kjente, både i denne historien og når det gjelder hellig krig, vil jeg si boken er et særlig nyttig bidrag til forståelse. Foreldrene til de to søstrene er ikke alene, og familier med barn som har reist til Syria har startet et internasjonalt nettverk som heter Mothers for Life.

Når det gjelder radikalisering er det en "prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål." Dette kan skje innenfor alle typer totalitære livssyn og politiske ideologier, og feltet er svært komplekst. Blant annet deltar mange i voldsekstremistiske grupper ut fra sosiale grunner og behov, og ikke på grunn av ideologisk overbevisning. Altså finnes det både personer som aktivt oppsøker ekstreme grupper, og personer som blir manipulert inn.

Det snakkes om radikalisering og hvor forferdelig dette er, men ellers lite om mekanismene bak. For eksempel blir fag som historie og religion nedprioritert i skolen, noe som er urovekkende med tanke på hvilket stort fokus det er på inkludering i samfunnet. For å inkludere og å bli inkludert er det nødvendig med kunnskap, og for å kunne hjelpe er det nødvendig å forstå de psykologiske mekanismene bak radikasliseringsprosesser, men forhåpentligvis også for å unngå at slike prosesser trer i kraft. Slik jeg ser det bidrar To søstre til en større forståelse og bredere innblikk.

Omslaget gir assosiasjoner til nikab og teksten er del av den islamske trosbekjennelsen: Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammad er Hans Profet. Trosbekjennelsen står skrevet på mange muslimske lands flagg, og IS bruker det på sitt. I skrivende stund pågår en skjør våpenhvile:

For de minste er det den lille verden som betyr noe. De første leveårene kan bli gode i et hus i kalifatet om de får omsorg, nærhet og oppmerksomhet. Barn kan føle seg trygge selv under ekstreme forhold dersom rutiner blir opprettholdt; dersom de voksne ikke blir satt ut av spill.
Samtidig er barnehjernen sårbar. Dramatiske hendelser og frykt vil lagres i hjernen som fragmenterte bilder, skremmende biter, som kommer tilbake som mareritt og traumer. Erfaringene påvirker den delen av hjernen der tanker og trossystemer formes, der den menneskelige forstand skal bygges.
s. 471

To søstre av Åsne Seierstad
Kagge Forlag A/S, 2016
Norsk, bokmål
491 sider
Innbundet, kjøpt

lørdag 10. desember 2016

Kvinners spor i skrift ~ Elisabeth Aasen

Elisabeth Aasens Kvinners spor i skrift er et supplement til norsk litteraturhistorie. Et glimrende sådan! Om bakgrunnen for nødvendigheten av et slikt supplement har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, for det handler om de glemte forfatterne. I bøkene om litteraturhistorie var kvinner så og si fullstendig fraværende, og hvorvidt det forholder seg slik i dagens bøker om litteraturhistorie skal jeg ikke dvele ved, men nøye meg med å henvise til en masteroppgave fra 2010, som retter fokus på hvorvidt kvinner er representert i skolens litterære kanon, og hvordan. Den konkluderer med at lærebøkene fremdeles er preget av et skjevt forhold mellom mannlige og kvinnelige forfattere: "Utvalget av kvinnelige forfattere virker tilfeldig, og kan gi et uheldig inntrykk av at de kvinnelige forfatterskapene er av mindre betydning." Uansett, Kvinners spor i skrift er som nevnt et utmerket bidrag til å belyse kvinnelige skribenter. Og jeg er svært takknemlig for at Aasen har børstet støv av dem, for boken er vel verdt å lese selv om den ble utgitt for så mange år siden - historien er den samme uansett. Boken ble jeg ferdig med 22. november og jeg leste sammen med Hedda, da vi etter å ha lest Ragnhild Jølsen undret oss over hvor mange andre kvinnelige forfattere som faktisk har skrevet seg inn i historien.

Aasen loser leseren gjennom århundrene, og gir en oversiktlig fremstilling av samfunnsendringer og veien mot aksept for skrivende kvinner. Dette henger uunngåelig sammen med kvinnesaken, kampen for like rettigheter, og er utrolig interessant. Boken er delt inn med følgende perioder:

  • Middelalderen 
  • 1600-tallet 
  • 1700-tallet 
  • Overgangstid ca. 1790-1814 
  • 1814-1850 
  • 1850-1900 
  • 1900 
  • Etter 1945 

Jeg liker oppbygningen fordi den går inn på samtidige samfunnsstrukturer og hvordan kvinners stemme sakte men sikkert bidro til å endre rådende syn. Ved å skissere opp de ulike litterære periodene og samfunnsepokene og samtidig gi et innblikk i skribentenes liv og forfatterskap får jeg som leser ny kunnskap, og repetisjon, om kjente tema. Bakerst i boken er det en generell bibliografi over forfattere i de ulike periodene som er nyttig.


Kvinner var tradisjonsbærere helt tilbake til det første vi kjenner til av litteratur, og vi kan regne med at det finnes spor etter dem i norrøne skrifter. Både som sterke og kløktige i diktene, men også som videreformidlere av fortellinger i det virkelige liv. I brytningstiden mellom gammel og ny tro ble kristendommen en forlengelse av norrøn tro, og middelaldernes kvinner som vi kjenner til holdt enten til i kloster eller i adelskretser. Aasen nevner Hildegard von Bingen (1098-1179) som etterlot seg både religiøse og medisinske skrifter, Marie de France (levde på 1100-tallet) som den første kvinnelige poet i Frankrike. Også den første kvinnelige profesjonelle forfatteren var fransk; Christine de Pisan (1363 - ca. 1430). Kvinnesynet i middelalderen var preget av motsetninger; klosterlivets fromme kvinne og den onde heksen, men litteraturen fra denne tiden viser likevel at kvinner var aktive og handlekraftige. Tradisjonelt ble litteratur ofte tradert av kvinner, men da skriftspråket ble innført var det menn som hadde kunnskapen på bakgrunn av skolering. Kvinner kunne dog studere i klostrene og medvirke til skriftlig overlevering. Mange skrivende kvinner skulle komme fra en gruppe som fikk en viktig rolle etter reformasjonen på 1500-tallet; prestekonene. De var nærmest en institusjon - "mor" for hele bygden, og stod for sosialt og kulturelt liv, og hadde mye å administrere.

Det er gledelig at Elisabeth Aasen ble tildelt den gjeveste prisen i årets Brageprisutdeling; nemlig hedersprisen. Juryen begrunnet valget blant annet med at hun har arbeidet målbevisst med sitt prosjekt: å finne kvinnene litteraturhistorien glemte - "historien måtte skrives om. Kvinnene måtte skrives inn". For meg har det vært svært spennende å lese om disse kvinnene, og jeg kan absolutt anbefale alle å skaffe seg boken. Den fungerer som et oppslagsverk, samtidig som den gir en rik kilde til historien om kvinnelige forfattere. Det å lese om kvinner som fant måter å uttrykke seg på selv om de juridisk sett var umyndige har vært lærerikt og tankevekkende. Spesielt med tanke på at da jeg vokste opp var det det Amalie Skram, Camilla Collett, Sigrid Undset og Cora Sandel vi hørte om bortsett fra de mannlige forfatterne. Elisabeth Aasen har gjort en utmerket jobb som folkeopplyser og påvist at det fantes mange kvinnelige skribenter.

Jeg vil nevne at selv om 1700-tallet var opplysningstid, rådet likevel en dobbeltmoral: det var akseptert at kvinner kunne være lærde, men samtidig kom kvinnefiendtlige skribenter med mer systematiske nedvurderinger. Disse tankene gjenspeilte idéer som preget kvinnesynet, og Rousseau formulerte tankene om oppdragelse i sitt hovedverk Emile - eller om oppdragelse (1762), som fikk mye å si for senere pedagogikk. Her argumenterer han for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet, men poengterer at det gjelder gutter. Kvinnen må ha en annen opplæring for å gjøre mannen til lags. Aasen snakker om en ideologi som "lå i luften", og som Rousseau omgjorde til skrift.

Det er viktig å ha denne ideologien klårt føre seg fordi den har prega samfunnets holdning til kvinnene heilt til våre dagar. Kvinnene på 1800-tallet fekk nok ei oppseding i samsvar med dei pedagogiske idéane til Rousseau [...].
s. 39

1800-tallet kom med mange endringer, men fremdeles var opplæringen preget av det Rousseauiske synet. Camilla Collett (1813-1895) og Vilhelmine Ullmann (1816-1915) representerte en ny kategori kvinnelige skribenter fordi de arbeidet som forfattere og skrev med tanke på offentliggjøring, men i begynnelsen av århundret var det kun et fåtall som skrev direkte for et offentlig publikum, og da helst anonymt. Tidligere hadde det helst dreiet seg om memoarer og brev tiltenkt familie og venner.

Hvor mange kvindelige Evner er visnet hen, fordi de ingen Udviklingsbetingelser fandt, vil aldrig noget Menneske faa vide.
Ragna Nielsen, Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, 1904

Siste halvdel av 1800-tallet betegnes som gullalderen i norsk litteratur, og de berømte "fire store" har vi alle kjennskap til. Men også Camilla Collett, som forfatter av vår første realistiske roman, og Amalie Skram, som vår fremste representant for naturalismen, har fått plass i dette selskapet. Amtmandens Døtre (1854-55) betraktes som landets første samfunnskritiske roman, og markerte at litteraturen også tilhørte kvinnene. Aasen nevner flere andre, og med ett fellestrekk: brudd med den stilltiende kvinnerollen. 1880-årene var dramatiske og innholdsrike, både i norsk historie og litteratur. Støtet til diskusjon om kvinnens stilling i ekteskapet, hennes økonomiske umyndiggjøring, kom med Et Dukkehjem i 1879. "Hanskedebatten" førte til at mange kvinner kastet seg ut i offentlig debatt, og det gikk mot en ny forfattertradisjon og en ny kvinnetype. 1890-årenene er kjent for å markere en nyromantisk strømning, i opposisjon til positivismen og samfunnsdiktingen. Kvinnene skrev likevel fremdeles hverdagshistorier og holdt seg til realismen. Aasta Hansteen, blant andre, var flittig som essayist og debattant, men hverken hun eller Camilla Collett var med i den organiserte kvinnebevegelsen. De ble sett på som pionerer, de banet veien for skrivende kvinner, og viste at ordet var til for å bli brukt på flere plan. Alvilde Prydz (1846-1922) skrev romaner og noveller om kvinners liv i og utenfor ekteskapet, og hun hadde en visjon: et ekteskap mellom to selvstendige mennesker. Av samme generasjon har vi Helene Dickmar (1851-1929), som med debutromanen Ud i Livet (1890) kom med hard kritikk mot "støpegodsoppdragelsen" som Collett kalte det.

Jeg maa sige, vore mødre sender sine døtre vel forberedte ud i livet - egteskabet vil jeg sige - det kommer jo ud paa et... - min mening er [...] det er - at det igrunden ikke er bedre end et bedrageri, som man øver mod os - ja, jeg kalder det simpelthen et bedrageri.
Hele Dickmar, Ud i Livet, 1890

Flere tok til orde og penn mot 1800-tallets kvinneundertrykkelse og for et fritt liv uten samfunnets fordømmelse. Dette århundret skulle vise seg å være en rik kvinnelitterær periode, og selv om alt som skrevet nok ikke av like stor litterær verdi beskrives kvinners liv. Det nye hundreåret kom med optimisme og tro på fremskrittet. Kvinnene engasjerte seg i fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, men først i 1913 ble det lovfestet allmenn stemmerett. "Fri kjærlighet" kunne være en grei løsning for menn, men katastrofe for kvinnene.

Vi snakker saa mange store ord, og nogle af os tror, vi mener dem, om fri kjærlighed og frihed og frihed, men naar saa følgerne kommer, - saa er det jo skam alligevel, - såå tør vi ikke bære den, saa føler vi skammen helt, helt ind i hjerteroden, - og saa ligger de der, alle de blanke, tomme ord.
Nini Roll Anker, I blinde, 1898

Den store økningen i tallet på kvinnelige forfattere mot slutten av 1800-tallet tyder på at de hadde funnet en passende form. Memoarene tidligere på 1800-tallet var til dels kultur- og sosialhistorie, men denne genren ser det ut til at fiksjonen tok over. Etter hvert som det ble mer vanlig - og legitimt - å være skjønnlitterær forfatter, kunne fortellinger og romaner, ikke minst historiske romaner, erstatte memoarene. Det samme stoffet kunne brukes, samtidig som den rent skjønnlitterære formen tillot konflikter og "avsløringer". I de første ti-årene dukket det opp flere nye navn, men innholdet var ikke alltid særlig nytt. Og mange nøyde seg med en bok, muligens fordi de hadde fått frem det de ville si.

1907 er tradisjonelt et skille i norsk litteratur med flere store debutanter: Sigrid Undset, Olav Duun, Johan Falkberget og Herman Wildenvey. Realismen ble igjen fremtredende, og perioden ble kalt ny-realismen. Men realisme hadde de kvinnelige forfatterne, og noen menn, skrevet i de ny-romantiske 1890-årene, og det fortsatte de med. Typisk er det at Sigrid Undset kalte Dikken Zwilgmeyer for sin "lærerinde". Men en uvanlig kvinne skilte seg ut i de første årene av det nye hundreåret; Ragnhild Jølsen. Hun er en av de kvinnelige forfatterne som har flest elementer av ny-romantikken. Ut fra fire forfattere, Ragnhild Jølsen, Regine Normann, Nini Roll Anker og Sigrid Undset konkluderer Helene Lassen i en artikkel at "man kunde si at der fra nu av ikke er noget som heter "damebøker"" (1914). Også Hulda Garborg og Barbra Ring markerte seg, og alle disse hadde en solid plass på det norske bokmarkedet frem til andre verdenskrig.

Selv om korsett ble umoderne, "reformdrakten" lansert, og etter andre verdenskrig var ikke den "kvinnelige" kvinnen på moten - så viser de kvinnelige forfatterne at frihet i kjærlighet ikke gjør livet enklere. Mange skrev kritiske skildringer om kvinneliv på landsbygden, det er ikke noe bonderomantikk. Sterke var kvinnene, men utnyttet ble de. Magnhild Haalke (1885-1984) skrev om sterke kvinner som holdt liv i gårdene og en i en romanserie forteller hun om Gry som på et tidspunkt utbryter: "[...] slaveriet det er ikke avskaffet i verden".

I litteraturhistorien snakkes det som nevnt om de "fire store" også når det gjelder kvinnelige forfattere: Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel (1880-1974). De var opptatt av kvinners liv og skjebne, som mange andre. Det som gjorde at de skilte seg ut var at de maktet å frigjøre seg fra konvensjonelle litterære normer, og verkene deres har fått plass i den litterære kanon, den "godkjente" norske litteraturhistorien. Cora Sandel plasserer seg i mellomkrigstidens diskusjon om frihet og abort, og peker fremover mot 1970-årenes kvinnekamp ved å fokusere på tidløse kvinneproblemer.

Tiden etter andre verdenskrig kalles gjerne "vår egen tid", og de kvinnelige forfatterne har fått sin plass i nyere litteraturhistorie. Av den grunn har ikke Aasen gått nærmere inn på deres forfatterskap i Kvinners spor i skrift. Med den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene kom det en økende interesse for litteratur av kvinnelige forfattere, og førte til en ny-lesing av de eldre. Ideene fra feministklassikere som franske Simone de Beauvoir (1908-1986): Det annet kjønn (1949), og amerikanske Betty Friedan (f. 1921): Myten om kvinnen (1963), var grunnlaget.

Litteraturhistorie, kvinner, Kvinners spor i skrift

Aasen ser på sitt prosjekt som et demokratiserings-arbeid heller enn feministisk arbeid, fordi det løfter frem stemmer som ville blitt glemt. Hun nevner Camilla Colletts oppfordring: For å forstå kvinnene må du ikke gå til historiebøkene, for der er ikke kvinnenes stemmer. Du må gå til romanene.

Elisabeth Kjørsvik Aasen (født 24. august 1935) er en norsk lektor, faglitterær forfatter, oversetter og statsstipendiat. Hun har skrevet innsiktsfulle biografier om historiske kvinner, særlig kvinnelige pionerer innen litteratur, kunst og vitenskap. I 2006 fikk hun Sverre Steen-prisen, og om Kvinners spor i skrift sies det i begrunnelsen at det er "en omfattende litteraturhistorisk gjennomgang av totaliteten av litterære tekster skrevet av norske kvinner." Hun har også mottatt andre priser, se her. 
Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen
Det Norske Samlaget, 1986
Norsk, nynorsk
232 sider
Heftet, kjøpt