søndag 10. november 2019

Før plogen din over de dødes knokler ~ Olga Tokarczuk

Da Beathe inviterte til samlesing av nobelprisvinner Olga Tokarczuks roman Før plogen din over de dødes knokler skaffet jeg sporenstreks boken og slukte den i et jafs. Virkelig en merkverdig roman! Her er det besynderlige hendelser, mørk humor, tankevekkende teorier, krim og kritikk av miljøødeleggelser og er også et forsvar for dyrenes rettigheter.

Forlaget skriver:

Vinternatten ligger tung og mørk over den polske landsbyen da hobbyastrolog og tidligere engelsklærer Janina Duszejko finner naboen død på gulvet i hans hjem. Først virker dødsfallet naturlig: kvelning av et kjøttbein. Men Janina har sett flere dyr luske rundt i området. Kan de ha noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet det lokale jaktlaget, blander Janina seg inn i saken. Det er ikke alle like begeistret for.

Olga Tokarczuk, vinneren av Man Booker International 2018, har skrevet en helt særegen roman. Før plogen din over de dødes knokler er en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.

Olga har et utrolig spennende språk og hun lar hovedkarakteren komme med mange interessante betraktninger som jeg kunne tenke meg å gjengi, men siden det er så mange av dem, lar jeg det være. Noen sitater har jeg med, men for den fulle opplevelsen anbefaler jeg å lese boken. Den er absolutt verdt det.

Janina Duszejko anser hun "som skandaløst upassende og sårende", og vil ha seg frabedt at andre bruker det. Andre mennesker gir hun kallenavn "som dukker opp av seg selv når jeg ser noen for første gang. Jeg er overbevist om at dette er den beste måten å bruke språket på, istedenfor å kaste rundt seg med ord som er blottet for mening." Sammen med naboen, Duglaus ("navnet gjengir Egenskapene hans"), prøver de å finne ut hva som har hendt, og når flere dødsfall inntreffer blir de redde. Men likevel, kan det være dyrene som tar hevn?

Duszejko har valgt å bo for seg selv på et sted i ødemarken ved grensen til Tjekkia, om hennes tidligere liv får vi lite informasjon, men hennes tanker om ulike ting er mange og innfløkte. Temaer som bringes opp etterfølges gjerne med "jeg har en Teori om det", for eksempel hvorfor det er vanskelig å snakke med enkelte menn: "Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi."

En annen sentral karakter er Dyzio, en tidligere elev. Hans prosjekt er å oversette Blake samtidig som han jobber med IT i politiet, og hun hjelper til så godt hun kan. Det Duszejko liker aller best er å sette seg ned foran datamaskinen, med Efemeridene, notatbok og noen bøker innen rekkevidde. "Dyzio, som var i stand til å fortape seg i digresjoner om de merkelige symbolene hos Blake, delte ikke min lidenskap for Astrologi", men hun blir glad i Blake hun også og denne beundringen er spredd utover i teksten, ofte med "det sier Blake" eller "ifølge Blake", og hvert kapittel innledes med et sitat fra hans dikt. Hennes livsfilosofi er at alt er styrt fra universet og alle hendelser kan settes i sammenheng med planetenes plassering.

Tittelen er hentet fra Blakes dikt Proverbs of Hell, en tekst som minner om Salomos ordspråk i Bibelen og handler om forfatterens opplevelser fra helvete:

In seed time learn, in harvest teach, in winter enjoy.
Drive your cart and your plow over the bones of the dead.

Av alle hennes teorier er det den om dyrenes hevn som er gjennomgående i boken, en teori hun ved hjelp av astrologien har kommet frem til. Hun legger ut om den til landsbyens innbyggere og skriver brev til politiet, hvorpå hun blir betraktet som en skrullete gammel kjerring, men etterhvert begynner folk å snakke om det ikke skulle være noe i det. Løsningen på mysteriet kom ganske overraskende på meg, men passet helt til historien.


Olga Nawoja Tokarczuk, født 29. januar 1962, er en polsk forfatter og psykolog. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018 for romanen Løperne. Tokarczuk debuterte som poet og har skrevet noveller, romaner og essay. Hun ansees som en av sin generasjons mest kritikerroste polske prosaister.

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk
Originaltittel: Prowadź swój pług przez kości umarłych (2009)
Oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal, 2019
Norsk, bokmål
304 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 20. oktober 2019

En smakebit på søndag: Middlemarch

Jeg har begynt å lese Middlemarch sammen med Hedda, en bok i to bind som jeg leste for veldig mange år siden og som absolutt egner seg utmerket til igjenlesing. Nå oppdager jeg flere nyanser enn ved første gang, som det å se hovedkarakteren, Dorothea, i ett nytt perspektiv. Jeg skal begynne på kapittel syv og ser frem til å lese om utviklingen av Dorotheas forestående ekteskap, hun er nemlig ikke som andre unge piker og setter høyest av alt den store sannheten, og å leve i pakt med Guds ord.

Til tross for all praten om ekteskap kan ikke romanen karakteriseres som en romantisk fortelling, noe A.S. Byatt har skrevet i et innledende essay til en annen utgave enn min; "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk."

For eksempel er Sir James Chettam en mann som betraktes som et godt gifte for en ung lady, men Dorothea ønsker "en mann som står over [seg] både når det gjelder dømmekraft og kunnskaper."


Men kanskje ingen av dem som levde på den tiden - i hvert fall ikke i traktene rundt Tipton - ville ha forstått en pike hvis forestillinger om ekteskapet ble farget ene og alene av overspent religiøst svermeri og tanker rundt de store spørsmål. Særlig ikke når denne begeistringen fikk næring bare fra sin egen glød og hverken enset brudeutstyr eller servise, nei, ikke engang de søte gleder og den ære som ventet en ung, blomstrende frue.
s. 33

lørdag 12. oktober 2019

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.


Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 6. oktober 2019

En smakebit på søndag: The Blind Assassin av Margaret Atwood

Forrige uke startet jeg sammen med Ina på The Blind Assassin av Margaret Atwood. Det er hennes første Atwood, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å like denne da jeg har jo Atwood som en favoritt.

Fra baksideteksten:

In The Blind Assassin, Margaret Atwood weaves together stands of gothic suspense, romance, and science fiction into one utterly spellbinding narrative. The novel begins with the mysterious death - a possible suicide - of a young woman named Laura Chase in 1945. Decades later, Laura's sister, Iris, recounts her memories of their childhood and the dramatic deaths that have punctuated their wealthy, eccentric family's history. Intertwined with Iris's account are chapters from the scandalous novel that made Laura famous, in which two illicit lovers amuse each other by spinning a tale of a blind killer on a distant planet. These richly layered stories-within-stories gradually illuminate the secrets tat have long haunted the Chase family, coming together in a brilliant and astonishing final twist. 


For whom am I writing this? For myself? I think not. I have no picture of myself reading it over at a later time, later time having become problematical. For some stranger, in the future, after I'm dead? I hve no such ambition, or no such hope.
Perhaps I write for no one. Perhaps for the same person children are writing for, when they scrawl their names in the snow.
I'm not as swift as I was. My fingers are stiff and clumsy, the pen wavers and rables, it takes me a long time to form the words. And yet I persist, hunched over as if sewing by moonlight.
s. 43

Bleak House ~ Charles Dickens

Til leses lesesirkelen 1001 bøker i august og kategorien mannlig forfatter, falt valget på Bleak House av Charles Dickens. Dette er hans niende roman, og ble først publisert som en føljetong i tjue deler, fra mars 1852 til november 1853. Min utgave er på 1071 sider, en skikkelig murstein med andre ord!

Jeg likte romanen svært godt, og som Store forventninger, den eneste av Dickens jeg tidligere har lest, er Bleak House velskrevet og med skildringer i særklasse. I bokens åpningsscene befinner vi oss i London, og kanslerretten hvor arvesaken Jarndyce mot Jarndyce pågår og har pågått i mange år. "Ubønnhørlig novembervær," med gjørme, røyk fra skorsteinene, tåke og kulde, og "aldri vil det bli en tåke for tett, aldri vil det bli en gjørme for dyp til å kunne sammenlignes med hvor famlende og vaklende denne kanslerretten fremstår, den forferdeligste av urgamle syndere, her i dag, for alles åsyn i himmel og på jord." Det er lett å forestille seg både London-været og atmosfæren i retten, hvor det eneste gode som er kommet ut av saken Jarndyce mot Jarndyce er at den er blitt en vits slik den har trukket ut i langdrag uten noen som helst løsning, bortsett fra at arvemidlene er i ferd med å fordufte. I saken er det nå to unge mennesker som dommeren skal avgjøre hvorvidt de skal bo hos sin slektning eller ei.

Det blir et innblikk i livet til Sir Leicester Dedlock og Mylady, og deres advokat Mr. Tulkinghorn, som leseren blir bedre kjent med etterhvert, før den autorale fortelleren erstattes av en jeg-forteller. Det er Esther Summerson som skriver sin historie. Hun vokste opp hos sin gudmor og fikk ikke vite noe om hverken sine foreldre eller noe annet, bortsett fra at moren var en skam, og blir en ung jente med liten selvtillit og tanker om at hun ikke er verdt noens kjærlighet, men livet skal komme til å bli ganske annerledes enn hun kunne forestille seg. Da gudmoren dør, kommer et tilbud fra Mr. Jarndyce, det viser seg at han er hennes formynder, og hun reiser først for å få undervisning som skal gjøre henne skikket som guvernante. Men istedenfor møter hun Ada og Richard, som er slektninger av Mr. Jarndyce, og de flytter inn hos formynderen. Her ser vi at Esther er svært intelligent og fornuftig, og sammen med sine to venner opplever hun mangt og meget, og hun blir både elsket og satt pris på av flere mennesker. Hun har også evnen til å inngå dype relasjoner. Formynderen viser seg som en godhjertet mann, og gjennom deres bevegelser møter vi flere ulike karakterer, alle beskrevet levende og med en humoristisk snert. Det er Mrs. Jellyby, som virkelig er et kapittel for seg selv der hun er så sterkt opptatt av Afrika-saken at hun ikke ser sin egen familie, den sjarmerende Mr. Skimpole som avviser ethvert ansvar og følgelig slipper unna med det meste, og mange flere. Det handler også om kvinners situasjon på den tiden, hvor det å forelske seg under sin stand var utenkelig, og å få et barn utenfor ekteskap den verste skandale.

Richard mener at kanslerretten absolutt ikke skal få påvirke dem på noen negativ måte, men det er nettopp hva den gjør, og med sorgfulle følger. Det er vanskelig å skrive kort om denne omfattende boken, men jeg skal ikke si særlig mer om selve innholdet, du må simpelthen lese selv for å glede deg over både skildringene og Dickens innsikt menneskers personlighet! Det som er spennende, er at romanen ikke kan settes i en enkelt genre, den har elementer av flere typer; romantikk, krim, politikk, samfunnskritikk og vanlig hverdagsliv. Karakterene krysser hverandres veier på ulike måter, og det hele nøstes opp på en noe overraskende måte. Selvfølgelig kunne boken ha vært mye kortere, men det passende ved dens lengde er parallellen til Jarndyce mot Jarndyce-saken som dras ut i det uendelige. Dickens får på denne måten frem sin kritikk av rettsystemet som suger ut både energi og penger av de involverte, og romanen bidro til å reformere systemet på 1870-tallet.

Jeg anbefaler boken for alle som er interesserte i klassisk litteratur, historie eller rett og slett en fornøyelig fortelling som inneholder lag på lag av kuriositeter. Min leseopplevelse har virkelig vært positiv, og til tross for mangelfull omtale håper jeg at jeg har klart å vekke lysten hos andre til å begi seg i kast med denne mursteinen. Det er vel verdt det!



Charles Dickens (1812–1870) var en britisk forfatter, født i Portsmouth, men vokste opp i London under vanskelige forhold og fikk ikke ordentlig skolegang. På 1800-tallet var han en sentral skikkelse i britisk litteratur, og blant de mest kjente bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling (kilde: snl).



Bleak House av Charles Dickens
Originaltittel: Bleak House (1852-1853)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
1071 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

fredag 13. september 2019

Larmen og vreden ~ William Faulkner


En av verdens vanskeligste bøker?


Larmen og vreden ble svært godt mottatt da den ble publisert i 1929, den fikk storartede kritikker og oppnådde en betydningsfull plass blant de store amerikanske romaner. Den regnes også som den første av William Faulkners store romaner. I modernistisk stil brukte han indre monologer, ulike perspektiver og lange, komplekse setninger.

Det jeg visste om boken står i baksideteksten: det er en skildring av familien Compsons forfall og undergang. Romanen består av fire kapitler som utspiller seg i løpet av fire dager. De danner en fortelling som bare blir mer og mer faretruende - om blodskam, alkoholmisbruk, raseforskjeller, livsudugelighet og viljen til å gå til grunne

Handlingen er lagt til Sørstatene i begynnelsen av 1900-tallet. Mitt første inntrykk etter å ha lest første del, som er sett fra Benjys synsvinkel, er noe forvirring over tidshoppene som på ingen måte er kronologiske. Det at vi hopper rett inn i handlingen uten noen forklaringer på personene som snakker eller stedet de er på, gjør det utfordrende. Bildene jeg lager meg får jeg fra det som blir sagt, og fra tankene til Benjy. Han er voksen, men behandles som et barn og jeg skjønner fort at han har en kognitiv utviklingshemming. Bare på de første sidene er det tre tidsplan; Benjy og Luster er ute, episoder får frem minner hos Benjy (disse er satt i kursiv), og samtidig er det andre hendelser fra fortiden som ikke er satt i kursiv. Men likevel, plutselig er tiden da Benjy og Luster er ute satt i kursiv. Forvirret? Moren er mye syk, og ligger ofte til sengs med "sykdommen". Caddy er en sentral karakter, og gjennom Benjy får jeg et sympatisk bilde av søsteren. Hun er den som Benjy føler seg knyttet til, hun er omsorgsfull ovenfor ham og de har et godt forhold. Hun er også rebelsk, og tøyer konvensjonelle regler.

Andre del er mer krevende da teksten bortsett fra å hoppe i tid, også er filosofisk og etterhvert uten tegnsetting som ville fått enhver korrekturleser til å steile. Denne delen er fra en tidligere tidsperiode, atten år tidligere, og først tenkte jeg det er broren Jason som forteller, men mange sider senere skjønner jeg at det er Quentin. Han er student ved Harvard, men fortiden drar ham ned. Hans nedbrytende tanker om hendelser som har skjedd og hvordan han ønsket seg fremtiden, er altoppslukende. Så altoppslukende at han knapt kan trekke pusten i sine lange tankerekker som kun ender i én konklusjon, og den skal jeg ikke røpe. Søsteren Caddie har en tungtveiende rolle da de to er tett sammenknyttet. Hun blir gravid, men med hvem blir aldri avklart, og kanskje det er uviktig, for hovedsaken er at Quentin var villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe henne. Det er sterk lesing, og den ukonvensjonelle formen blir mer og mer suggererende etterhvert som teksten har mindre og mindre av tegnsetting og andre korrekte skrivemåter, men tankene kommer som en strøm av ord.

I tredje del er vi tilbake i tiden fra den første delen, og den blir fortalt av Jason, den yngste av Compson-søsknene. Han fremstår som svært bitter og sint, og gir et utvidet perspektiv på familien samt deres posisjon i samfunnet, hvis generasjoner tilbake har innehatt en høy status som nå er sviktende. Her får vi også en større forståelse for den helt sentrale rollen Caddy har, og mer konkret hvordan familien agerer på hverandre og verden omkring. 

Dilsey går igjen gjennom hele fortellingen, hun er den som holder alt sammenføyet i sømmene, hun lager mat, oppdrar barna, holder konfliktene nede og sørger for at fasaden opprettholdes. I alle fall forsøker. Siste del er hennes stemme, men fra en ekstern synsvinkel, to dager etter Jasons fortelling. Fra hennes perspektiv får kategoriene hvite og svarte en annen betydning enn det Compson-søsknene ga innblikk i. Nå har jeg med vel vitende og vilje ikke skrevet om raseproblemene på den tiden, og som Faulkner tok opp, men dette er betydningsfullt i romanen.

Jeg må si det er vanskelig å si noe konstruktivt om Larmen og vreden, mer enn at jeg likte den veldig godt. Nå tiltaler denne skrivestilen meg. Virginia Woolf er kjent for stream of consciousness, og blant andre har jeg lest Toni Morrison, Ian McEwan, Charlotte Brontë og faktisk er det innslag av dette i Sigrid Undsets romaner. Alle favoritter for meg.

Vanskelig bok?


Romanen er oversatt av Hans H. Skei, som også har skrevet bokens etterord og en artikkel i Store norske leksikon som jeg anbefaler å lese. Han skriver litt om Faulkners egne uttalelser om romanen, ytterst interessant, som "Larmen og vreden er et suverent eksempel på en dikter som satser på det umulige og søker nederlaget, men som dermed skaper tap og tomhet og fortvilelse om til stor litterær kunst." Her leser jeg også at tittelen er fra Macbeth, "fra en passasje der det heter at livet er en vandrende skygge, en beretning fortalt av en idiot, full av larm og vrede, uten betydning. Den skuldrer livet som et kortvarig, forbigående fenomen, vår bundethet i tiden, tomhet og tap og savn og sorg som det eneste sikre i det terningspill livet er, hvis ikke nærhet, varme, medmenneskelighet og omsorg for andre gis bedre rom enn i den virkelighet vi møter i romanens verden." Vanskelig bok? Ja, men absolutt verdt lesingen!

Boken har jeg lest sammen med Hedda.


William Faulkner (1897 - 1962) var en forfatter fra USA, født i New Albany, Mississippi. Han var bosatt det meste av sitt voksne liv i Oxford, Mississippi.



Larmen og vreden av William Faulkner
Originaltittel: The sound and the fury (1929)
Oversatt av Hans H. Skei
Solum Forlag, 2016
Norsk, bokmål
322 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

mandag 9. september 2019

Villette ~ Charlotte Brontë


Brontë igjen - blir aldri ferdig med BrontëVillette er Charlottes tredje og siste roman, og mange mener den er hennes beste, bedre enn Jane Eyre. Virginia Woolf skrev at Brontë var en av de forfatterne hvis “overpowering personality” betydde at “they have only to open the door to make themselves felt. There is in them some untamed ferocity perpetually at war with the accepted order of things.” Og da er vi inne på Brontë-myten, som vil ha oss til å se søstrene som feminint dydige, sky og engstelige, ugifte kvinner. Villette viser det motsatte. I sin iver etter å vise Charlottes liv som et glansbilde, nevnte Gaskell ingenting om at hun var forelsket i en gift mann (Mr. Héger), eller at det var annet mellom dem enn et sømmelig forhold. Men "there was much in Brussels to strike a responsive chord in her powerful imagination" - en tilslørt referanse til Charlottes egne opplevelser som inspirasjon for Villette (The Life of Charlotte Brontë, fotnote 3, kap. XI).

Villette er Charlottes tredje og siste roman, bortsett fra The Professor, som ble utgitt posthumt. Villette er en omarbeidelse av denne, som også er basert på forfatterens opplevelser i Brussel, men i Villette sett fra en kvinnes perspektiv. Å lese romanen noenlunde samtidig med Gaskells bok om Charlotte, var svært interessant, og jeg tar med en del referanser til biografien i innlegget. I Villette er jeg-fortelleren Lucy Snowe, og navnet gir en pekepinn på karakteren - i første utkast kalte Charlotte henne for Lucy Frost. Men bare en pekepinn, for Lucy er egentlig ingen en kald person. Charlotte skrev at hun ønsket et kaldt navn, delvis på grunn av "lucus a non lucendo", et uttrykk med en etymologisk motsigelse, slik vi etterhvert vil oppdage at Lucys kalde navn og ytre fremtoning er i motsetning til hennes indre lidenskap.

Lucy vokser opp uten familie, og som Gaskell sier, ensom; "She describe to me, pretty much as she has since described it in 'Villette,' her sense of loneliness, and yet her strange pleasure in the excitement of the situation [...]" Dette var da Charlotte skulle dra til Brussel alene. Kort fortalt så tilbringer Lucy mye tid hos sin gudmor, som hun føler stor hengivenhet ovenfor, men omstendighetene gjør at hun i en alder av 23 år reiser til den imaginære byen Villette i et fiktivt fransktalende land (basert på Brussel), hvor hun får jobb som barnepike for Madame Becks barn og etterhvert underviser engelsk på Becks kostskole. Det er ikke så mye den ytre handlingen som fascinerer, men snarere Lucys utvikling fra ung pike til voksen kvinne på det indre plan. Navnet Snowe gir mening utifra hvordan andre oppfatter Lucy; som stille, nøktern, selvstendig, intelligent, lar seg ikke vippe av pinnen, og uten attraktive fordeler som skjønnhet (slik sett er det mange likheter med Jane Eyre). Selv om hun har disse egenskapene, er det altså mer ved henne enn som så. Og det er dette som er spennende å lese, og som gjør at jeg føler meg beriket!

Selvsagt skjer det ting - og Charlottes utmerkede beskrivelser av hendelser er fornøyelig å lese. Det er humor og gir leseren får innblikk i datidens samfunn og spesielt kvinners situasjon, som gjør det vanskelig å være selvstendig og økonomisk uavhengig. Lucy har ingen ambisjoner om ekteskap, sier hun i alle fall. Hun har et sterkt ønske om å klare seg selv, og ettersom lidenskap ikke har noen plass i en uavhengig kvinnes liv prøver hun å undertrykke slike følelser. Men Charlotte lar ikke leseren eller Lucy komme unna med denslags, for Lucys sterke følelser siver gjennom henne og ut fra arkene som ordene er trykket på, og lar oss kjenne på frustrasjonen over å ikke få lov til å elske. Fordi konvensjonene ikke tillater det. Gjennom lange stream-of-consciousness monologer, og beskrivelser av situasjoner fra livet ved kostskolen, utforsker Charlotte menneskers behov for å bli sett, for kjærlighet og for å ha en mening med livet. Lucy finner kjærligheten til slutt, men historien har en åpen slutt som jeg synes er helt passende fordi den både viser at livet ikke er rosenrødt, men også at en kvinne kunne være selvstendig og samtidig oppleve kjærlighet uten å bli svekket som menneske.

Romanen er visstnok svært selvbiografisk, og man kan ane hvor deprimerende det var for Charlotte at hennes forelskelse ikke ble gjengjeldt. Charlotte avgjorde at Lucy skulle få oppleve det hun ikke gjorde, og kanskje er nettopp dette Charlottes (romantiske) vri på den lidenskapen hun mente Jane Austen skrev om; "I should hardly like to live with her ladies and gentlemen, in their elegant but confined houses." Villette er en fantastisk bok på mange måter, med mange lag - anbefales!

Boken har jeg lest sammen med Hedda, som leste lynkjapt og postet anmeldelse allerede i juni, og Ina.






Villette av Charlotte Brontë
Vintage, 2009
Utgitt første gang, 1853
Engelsk
657 sider
Pocket, kjøpt