En smakebit på søndag: Winter av Ali Smith

When four people, strangers and family, converge on a fifteen-bedroom house in Cornwall for Christmas, will there be enough room for everyone?   

Christmas Eve morning, 10am, and the disembodied head was dozing. Lacy green growth, leafy looking, a tangle og minuscule leaves and fronds, had thickened and crisped round its nostrils and upper lip like dried nasal mucus and the the head was making the sounds of inhalation and exhalation in such a lifelike way that if anyone standing outside this room heard it he or she'd have been convinced that a real whole child, was having as nap in here.

s. 29

Multitasking

Hekseyngel ~ Margaret Atwood

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde, og i den forbindelse har Hogarth Press (forlaget som ble startet av Virginia and Leonard Woolf i 1917) lansert The Hogarth Shakespeare project hvor forfattere gir en moderne versjon av Shakespeares skuespill. Av disse har jeg nå lest Hekseyngel av Margaret Atwood, og jeg har skaffet meg Jo Nesbøs versjon av Macbeth. Stormen (engelsk originaltittel: The Tempest) er antatt å være William Shakespeares siste skuespill, sannsynligvis skrevet i 1611, i alle fall ble den første kjente oppførelsen funnet sted 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det er en eventyrkomedie med filosofisk grunntone: Vismannen Prospero er fordrevet fra sitt hertugdømme, men lærer seg magiske kunster og tar luftånden Ariel og den dyriske Caliban i sin tjeneste. Ved hjelp av en storm bringer han sine fiender til sin øde øy, avslører deres ondskap og forsoner seg med dem. Stykket rommer også en romantisk kjærlighetshistorie (snl).

Felix er på høyden av sin karriere som leder for Makeshiweg teaterfestival. Oppsetningene hans vekker både undring og forbløffelse. Nå skal han sette opp Shakespeares Stormen på en helt ny måte. Ikke bare vil det styrke hans omdømme, det vil også lege hans indre smerte. Det var i hvertfall planen. Men etter å ha blitt utsatt for et grovt svik, trekker Felix seg tilbake i en avsidesliggende hytte. Han hjemsøkes av minnene om sin høyt elskede datter Miranda. Og han planlegger hevn.

Det Atwood har gjort, er å overføre historien til dagens samfunn, og det fungerer fantastisk godt! Her er faktisk tre historier i én; Shakespeares skuespill Stormen, Felix' oppsetning og Felix' egen gjennomføring av sin private storm. Det er jo genialt å la hovedkarakteren sette opp et skuespill i romanen som er basert på det samme skuespillet! Jeg hadde litt kunnskap om Stormen fra The Stranger Diaries som jeg leste for en stund siden, hvor det var mange referanser og sitat fra Stormen som ga meg et innblikk i historien. Miranda var med der også, i form av en tenkt datter til en gotisk forfatter. Men hele handlingen var det nok meningen av man skulle ha kjennskap til i forkant, og det ble ikke lagt mer vekt på det. Etter å ha lest Hekseyngel har jeg fått større innsikt i handlingsforløpet, og Atwood har fått med seg både drama og humor.

Det finnes en Readers guide i forbindelse med utgivelsen av Hekseyngel, som skal gi tankevekkende spørsmål for å nå frem til viktige aspekter av romanen, og jeg har tenkt litt over noen av dem. For eksempel ble jeg noe overrasket over Atwoods tilnærmelse. Å skulle gjenfortelle skuespillet i en moderne vri forekom meg å måtte være vanskelig, spesielt balansen i tid - mellom det dagsaktuelle og renessansen. Men så er Shakespeare uansett aktuell nå til dags, mye på grunn av de evige spørsmål og universelle følelser som vi kan kjenne oss igjen i. Umiddelbart tenker jeg på Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord som Undset avslutter med: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Siden jeg ikke har lest det originale skuespillet, ante jeg lite om hva jeg hadde i vente, men så snart likhetstrekk mellom Felix og Prospero. Dette blir mer og mer tydelig jo lengre ut i romanen jeg leste, fordi Atwood gjennom boken gir en innføring i Stormen og tolkninger av karakterene. Felix er tørstig etter hevn, og trenger penger for å gjennomføre den. Han får jobb som engelsklærer i et fengsel for å øke lese- og skriveferdighetene hos de innsatte. Metoden hans blir å sette opp Shakespeares stykker. Det blir en suksess, og lese- og skriveferdighetene forbedres slik at det går gjetord langt utenfor fengselsmurene. De innsatte respekterer ham, og gjør sitt beste, blant annet fordi han gir dem lov til å banne - men kun i Shakespeares ånd, må vite! Og etter visningene smugler han inn sigaretter. Fengslet har en symbolsk betydning, noe Atwood formidler ved at Felix sier til de innsatte at det er et av hovedtemaet i Stormen. De får i oppgave å finne alle fengslene i stykket, og etterpå diskuterer de funnene inngående.

Vi blir nok aldri ferdig med Shakespeare, og jeg tror han vil bli tolket og modernisert i lang tid fremover. På Shakespeares tid var det vanlig å låne stoff fra eldre kilder, og Shakespeare gjordet det lånte stoffet til sitt eget og preget det med sitt geni. På samme måte har Atwood brukt Shakespeares Stormen til å lage sin egen historie, skildret karakterene og handlingen med sitt eget språk, og fremviser sin egen evne til å beskrive menneskesinnet med "dets voldsomme lidenskaper, og vare stemninger, og ikke minst dets moralske og følelsesmessige ambivalens."

Romanen er skikkelig atwoodsk, i Shakespeares ånd - en genistrek!

Hekseyngel av Margaret Atwood
Originaltittel: Hag-Seed, 2016
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug & Co., 2016
Norsk, bokmål
298 sider
Innbundet, kjøpt

The Sense of an Ending ~ Julian Barnes

Lesesirkelen 1001 bøker har gjenoppstått hos Elida, til min store glede da dette er bøker jeg lenge har hatt interesse for. Jeg har en egen side for lesesirkelen med min deltagelse som startet i 2012, og forskjellen nå er at istedenfor en spesifikk bok, kan man velge bøker innen ulike kategorier. Denne måneden skulle det leses en helt ny forfatter, altså en som er ny for den som leser. Jeg valgte Julian Barnes etter å ha hørt positive omtaler om ham i forbindelse med Bookerprisen som han vant i 2011 med nettopp The Sense of an Ending. Denne havnet også på listen 1001 bøker under Tilføyelser 2012.

What you end up remembering isn't always the same as what you have witnessed

Og det er egentlig essensen. Skrevet på en utrolig god måte, og når jeg tenker meg om, minner noe om Arv og miljø fordi det handler om hvert menneskes historie om seg selv. I alle fall; Tony Webster er en aldrende mann, en pensjonist, med en fortelling som starter helt tilbake til skoletiden. De er tre venner som egentlig er ganske arrogante når det gjelder hvordan de oppfatter kunnskap, og hva som er sannhet. Slik har de knyttet sammen sin egen lille sirkel hvor andre ikke får innpass. Men når det begynner en ny gutt på skolen, blir han innlemmet uten å gjøre noe for det annet enn å gi hyperintelligente svar og kommentarer til lærernes spørsmål. Denne kjernen tror på sine egne ting, og har et hånlig syn på det som blir bestemt for dem. Adrian forandrer derimot ikke sin tro på ting selv om han er med i gjengen, men fortsetter å hevde sine synspunkt på en, for de tre andre, beundrende måte. Han debatterer med historielæreren:

That’s one of the central problems of history, isn’t it, Sir? The question of subjective versus objective interpretation, the fact that we need to know the history of the historian to understand the version that is being put in front of us.

Dette sitatet følger som en rød tråd gjennom boken, fordi, som Adrian sier videre "History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation.” 

I den perioden forestilte de seg at livet ikke ennå var startet, og de ventet. De ønsker å se verden annerledes enn generasjonen før dem, og de tenker at de ser sannhet, moral, og kunst mye tydeligere enn dem. Men noe frykter de; ingen av dem har hatt en kjæreste. Og dessuten er de redd for at "Life wouldn't turn out to be like Literature". Etter å ha avlagt eksamen, sverger de livslangt vennskap, men de havner på ulike steder og sees sjeldent. Tony får seg, endelig, en kjæreste. Veronica er ganske annerledes enn andre jenter han ellers har truffet, med lunefulle nykker. For Tony blir det litt i meste laget, og når forholdet tar slutt er det helt greit for ham. Også når han mottar et brev fra Adrian som spør om tillatelse til å date Veronica, sender han svar om at det er ok. 

Philosophically self-evident

Guttegjengen avsluttet ofte sine argumenter slik:

‘I don’t know, sir.’
‘What don’t you know?’
‘Well, in one sense, I can’t know what it is that I don’t know. That’s philosophically self-evident.’ He left one of those slight pauses in which we again wondered if he was engaged in subtle mockery or a high seriousness beyond the rest of us.

Tony forteller at "life went by"; han har hatt en bra karriere, giftet seg, fikk en datter, en forsonlig skilsmisse, barnebarn. Man får inntrykk av et sedat liv, uten store ambisjoner - "And that's life, isn't it? Some achievements and some disappointments." I del to, som er betydelig lengre enn første del, dveler han ved hans egen fortelling om seg selv, og leseren aner her at det vil komme noe som gjør at han reflekterer så mye over hukommelsens irrganger. At det vi husker ikke alltid er det samme som det vi opplevde. At Tony blant annet sier at Veronica var damaged, og at det bidro til bruddet, viser seg til slutt å ikke stemme. Tonys hukommelse har virkelig spilt ham et puss, eller rettere sagt så har han aktivt gått inn for å slette visse hendelser fra hukommelsen. Mot slutten øyner jeg hva boken kulminerer i, selv om leseren blir sittende igjen med å selv finne ut hva som faktisk skjedde, det som Tony har visket ut. Det som har gjort at han ikke har levd ut sin moralske etikk fra skoledagene, som gjør at han på sine gamle dager innser at ingenting ved mennesker er philosophically self-evident.

Jeg likte godt skrivestilen til Barnes, selv om det er mye filosofiske betraktninger, eller kanskje rett og slett på grunn av det. Likevel, jeg irriterte meg litt over at Tonys hukommelse er like blank, når det gjelder det som skjedde, mot slutten som den har vært gjennom hele fortellingen. Selv om den (hukommelsen) glimter til, er det ikke får han får helt konkret og tydelig dokumentasjon at det går opp for ham, med forferdelse, hva han har vært i stand til. Det er dette, slik jeg ser det, boken handler om, og grunnen til at jeg skrev om essensen og hvordan sitatet om historiens problem er en rød tråd. Hans fortelling om seg selv viser seg, både for leseren og for ham selv, å være svært annerledes enn det som faktisk skjedde. Flere bøker av forfatteren vil utvilsomt finne veien til bokhyllen min! 

Et innlegg (HER) om slutten var tankevekkende å lese, hvor en forfatter har lansert sin teori og ulike lesere har kommentert innlegget enten de er enige eller ikke. NB! Inneholder selvsagt spoilers, så klikk ikke inn hvis du vil lese boken!

Julian Barnes er en britisk forfatter, født i 1946 og er bosatt i London.

Oppsummering av februar - lesesirkel 1001 bøker

The Sense of an Ending av Julian Barnes
Vintage, 2011
Engelsk
163 sider
Pocket, kjøpt

Arv og miljø ~ Vigdis Hjorth

I løpet av de fjorten dagene i varmen leste jeg den kritikerroste romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth som kom ut i 2016. Januar er en fin tid å reise til Kanariøyene, bare slappe av på stranden med en bok, ta daglige spaserturer og lese litt mer om kvelden. Fantastisk! Arv og miljø ble en kveldsbok, det ble for tungt å holde den over hodet fra solsengen, så der ble det utelukkende lest pocketbøker. Bortsett fra Giovanni's Room, som til tross for sin innbinding veide lite med sine 159 sider.

Men altså, Arv og miljø. Litt artig, for på samme tid som jeg leste boken dukket den opp i nyhetene. Den Nationale Scene hadde nemlig satt opp et teaterstykke basert på boken, og familien til Vigdis Hjorth varslet søksmål fordi de mente seg krenket. Romanen fikk mye oppmerksomhet da den ble publisert, og søsteren Helga Hjorth mente at boken utleverte henne og familien, og utga et motsvar eller et forsvar med romanen Fri vilje.

Jeg har fått det for meg at jeg alltid har likt Vigdis Hjorth, men når jeg sjekker så har jeg kun lest Fransk åpning og Hva er det med mor tidligere. Kanskje det er personen Vigdis Hjorth jeg liker? Kanskje jeg blander henne sammen med Herbjørg Wassmo, for bøker som jeg visselig hadde lest fant jeg ikke i Hjorths bibliografi. Det viste seg at de befant seg i bibliografien til Wassmo. Men personen Vigdis Hjorth har jeg alltid likt. Hennes modige uttalelser og standpunkt, og det at hun kommer med analyser og beskrivelser av, som Store Norske Leksikon sier det, "radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment samfunnsengasjement." Nå har jeg skaffet meg hennes siste bok, Lærerinnens sang, som jeg ser frem til å lese. Og sant å si, Hjorth er ikke like melodramatisk som Wassmo.

Arv og miljø innledes med et epigraf som signaliserer hva romanen handler om: "Å gjøre som en villet handling det du må." Sitatet er fra filosofen Slavoj Žižek, og følger som en rød tråd gjennom handlingsforløpet. I alle fall jeg hang meg opp i dette og etter endt lesing slo jeg opp på denne siden igjen, og da forstod jeg hvorfor Hjorth har valgt nettopp dette sitatet. Romanen har en jeg-forteller, Bergljot, og det er hennes perspektiv som presenteres. At det også er Vigdis Hjorths egen fortelling er ikke til å komme utenom, selv om hun insisterer på at det er fiksjon og ikke en selvbiografi.

Bergljot forteller om et arveoppgjør som for det meste har pågått uten hennes delaktighet, men to så hadde hun støttet sin eldre bror, mot de to yngre søstrene. Det var to dager før faren døde. Men i utgangspunktet hadde hun brutt med familien mange år tidligere, for å overleve, og unngått kontakt med dem. Etterhvert kommer årsaken frem, hun er blitt seksuelt misbrukt av faren som liten jente, noe resten av familien ikke tror på. Det er dette som har utløst bruddet, for Bergljot klarer ikke å omgås dem når de ikke tar hensyn til hennes historie. Alle har sin egen oppfatning, sin egen opplevelse av ting, og alle har sin egen fortelling. Det som er virkelig for én, er ikke nødvendigvis virkelig for en annen. Da jeg leste boken kunne jeg ikke fri meg fra hvor skillet går mellom det som er selvopplevd og det som er fiksjon, for boken er vanskelig å lese uten å ha i bakhodet det jeg har skrevet tidligere i innlegget. Vigdis Hjorth har uttalt at Bergljot ikke er henne selv, og at hun ble overrasket over at det var det selvbiografiske som ble debatten rundt boken, for hun tar opp et stort, samfunnsmessig problem som hun mener fokus burde vært på istedenfor.

Jeg har ikke lyst til å si stort mer, annet enn at boken er vel verdt å lese. Forfatteren har et intenst språk som gjør at sidene snus i høyt tempo, det er engasjerende og utrolig godt beskrevet av et menneskets tenker og opplevelser sett fra innsiden. Det handler blant annet om kampen for å bli trodd, å bli anerkjent for sin egen opplevelse og de valg man tar. Enkelte ting må man gjøre, og kanskje man ikke hadde gjort akkurat det valget hvis situasjonen var annerledes. "Det å bestemme seg for likevel gjøre det som om det er noe man vil, i stedet for noe man må, gir mulighet til et skifte av perspektiv. En situasjon preget av tvang og fastlåste posisjoner kan forvandles til en situasjon med mer preg av frihet og bevegelse." På denne måten kan Bergljot bli fri.

Mange har lest og skrevet om boken, men her er noen bloggere som har omtalt den: Tine, Rose-Marie, Anita, Ellikken, Tone og Randi.

Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2016
Norsk, bokmål
352 sider
Innbundet, kjøpt

The Stranger Diaries ~ Elly Griffiths

I fjor var jeg en langhelg i Stockholm i midten av oktober, og i Gamla Stan kom jeg over en fantastisk bokhandel; Science Fiction Bokhandeln. Science fiction så klart, og fantasy, horror, krim og mye mer. To bøker ble kjøpt og den ene lest ganske kjapt, sammen med Ina som også var nysgjerrig på Elly Griffiths og hennes nyeste bok The Stranger Diaries. For hva kan være bedre enn en gotisk krim fra moderne tid, satt i scene av en litteraturelskende hovedperson og en noe ensom ulv med sans for tørr, ironisk humor?

It can be a dangerous thing, reading too much.

Clare er engelsklærer ved en skole som tidligere var bosted for en gotisk forfatter som hun skriver en biografi om. Forfatteren er best kjent for sin novelle The Stranger, og når Clares venn og kollega blir funnet drept, ligger det et notat med en linje fra denne historien ved hennes side. Etterforskeren, Harbinder, er dermed helt fra starten av i tvil om hun skal anse Clare som vitne eller mistenkt.

I tillegg til å lese mye, skrive bøker, undervise i engelsk, har Clare også en dagbok. I den noterer hun hun alt som skjer og tanker hun har omkring det. Her skriver hun også om mordet, og sine egne mistanker. Men så skjer det flere mord, og hun oppdager at noen andre enn henne selv har skrevet i dagboken. I utgangspunktet er historien tradisjonell og det samme er karakterene. Etterforskeren har sine uortodokse metoder, og selv om det ikke er opplagt tidlig i boken, blir det etterhvert ganske tydelig hvem som er den skyldige. Dette gjør ikke boken dårlig, for atmosfæren er creepy og holder på både nysgjerrighet og interesse gjennom hele lesingen. Det med dagboken er spesielt nifst. At noen sniker rundt i huset, leser dagboken og skriver i den. Man kan bli paranoid av slikt, så pass på dagboken! Det gotiske aspektet bidrar til at stemningen blir ekstra mørk og uhyggelig, med både hekser og spøkelser. Og når farene ligger på lur, er det ikke lett å bevare masken og Clare kjenner redselen krype under huden. 

Det jeg likte best, var den moderne settingen, med et gufs av gotiske spøkelser og hvordan dette veves sammen til en vellykket krimhistorie som inneholder mange henvisninger til litteratur. Agatha Christie, Wilkie Collins og Shakespeare (spesielt The Tempest) for å nevne noen. Og det beste av alt er historien i historien, nemlig The Stranger. Den er temmelig redselsfull, og følger Clare som et mareritt, og handlingen som en rød tråd som nøstes opp til slutt. Jeg leser gjerne mer av Griffiths!

The Stranger Diaries av Elly Griffiths
Quercus Editions Ltd, 2018
Engelsk
410 sider
Pocket, kjøpt

Elfland (Aetherial Tales I) ~ Freda Warrington

Denne boken kjøpte jeg for noen år siden fordi jeg fikk bok nummer tre i en giveaway, og da jeg i januar skulle på ferie til varmere strøk passet det bra å ha den med siden det er en pocketutgave. Bokomslaget er nydelig, og ga meg høye forventninger, sammen med antall sider som er på 610. De to andre er ikke noe mindre, så jeg har utsatt lesingen fordi jeg så for meg noe som både kom til å ta lang tid og være komplisert lesing med mye å følge med på. Nå som første bok er lest, skjønner jeg ikke hvorfor jeg gruet meg. Språket er enkelt og historien likeså. Det kompliserte universet jeg forestilte meg kom aldri, og jeg må si jeg ble en smule skuffet.

Fra baksideteksten:

The Aetherials live among us, indistinguishable from humans. Every seven years, on the Night of the Summer Stars, Lawrence Wilder, the Gatekeeper, throws open the Gates to the Other World. But this time, he has sealed the Gates, warning of a great danger lurking in the realm beyond. What will become of them, deprived of the home realm from which their essential life force flows?

Rose Fox and Sam Wilder are drawn to the lands beyond the Gates, even as their families feud over Lawrence's refusal to open the Gates. Struggling with their own too-human urges, they are drawn together in a forbidden alliance. Only by breaching the dreaded Gates and daring the danger beyond can they confront that which they fear most - their otherness - and claim their birthright.

Vi møter Rosie i nåtid, men i korte og lengre tilbakeblikk får leseren kjennskap til oppveksten hennes i en trygg og harmonisk familie. Skjønt, det er mye drama og intriger, noe som fyller det meste av boken. Mennesker eller andre vesen, man er visst ikke unndratt akkurat det! Kjærlighet, svik, bedrag, utroskap, narkotika. Visst var det spennende deler underveis, men altfor lite av hva konflikten med the Other World består av. Nå er det to bøker til i denne serien, og selv om jeg ikke kommer til ile til bokhyllen for å finne dem frem har jeg planer om å lese dem, kanskje som strandlektyre på neste ferie. Jeg har et håp om at det blir mer av det jeg hadde forestilt meg utover i bok nummer to. Slik Elfland fremstår, sammenligner jeg den med en føljetong av Margit Sandemo; helt grei lesing, men ikke når forventningene er høye. Så håpet mitt er å møte mer av alvene, feene, demonene.

Elfland (Aetherial Tales I) av Freda Warrington
Tor Books, 2009
Engelsk
610 sider
Pocket, kjøpt

Giovanni's Room ~ James Baldwin

Denne boken leste jeg i både i forbindelse med gruppen 1001 bøker å lese og Labbens lesesirkel, begge på Goodreads. Å delta i slike samlesninger gir et variert utvalg av bøker enn hvis jeg skal utelukkende velge ut selv, for da tror jeg at utvalget hadde blitt en smule begrenset. For eksempel hadde jeg ikke hørt om James Baldwin (1924-1987) før, men registrerer at en av bøkene hans står i bokhyllen fra før, det så jeg denne helgen da jeg begynte å rydde. På Wikipedia leser jeg at Baldwin var en amerikansk forfatter, dramatiker, poet, essayist og aktivist for borgerrettsbevegelsen. Han skrev mye om rasistiske og seksuelle problemer på midten av 1900-tallet, og romanene er kjent for hans personlige måte å utforske spørsmål omkring identitet og kompleksiteten i det sosiale og psykologiske presset knyttet til å være en av en annen hudfarge eller være homofil lenge før den sosiale, kulturelle eller politiske likestillingen mellom disse gruppene ble forbedret.

 Giovanni's Room tar for seg hvordan det kunne være som homofil å oppleve samfunnets fordommer, noe Baldwin selv fikk merke og som gjorde at han som 24-åring reiste til Paris, både for å unnslippe disse fordommene og for å skrive uten å bli lest kun som en afroamerikansk forfatter. Boken ble svært kontroversiell da den utgitt i 1956 på grunn av innholdet hvor kjærlighet mellom menn beskrives, en tid hvor dette ikke var akseptert. Giovanni's Room handler om David som står foran vinduet og  tenker tilbake og reflekterer over "the night which is leading me to the most terrible morning of my life." Det er historien om hans store kjærlighet, den som samfunnet vil godta, og som gjør ham fortvilet og frustrert. For hva er galt med ham, hvorfor kan han ikke bare gifte seg med sin kjæreste, Hella, og leve et vanlig liv? Det handler om Giovanni som han møter i Paris, og forelsker seg i. Bor sammen med ham mens kjæresten er på reise i Spania. Når hun kommer tilbake, sier han at de skal gifte seg, men hun skjønner etterhvert at han går på akkord med seg selv.

Det må ha vært krevende å skrive en slik bok, og i på mange måter er den aktuell også i dag. Men - mange tema er viktige å få innsikt i for hvordan det har vært og kan være i den aktuelle situasjonen. Akkurat dette gjør Baldwin virkelig godt, og det gjør denne boken så utrolig bra. Han klarer å formidle på en sympatisk måte, spesielt dette med hvilke tanker David gjør seg underveis. Om hans barndom og frem mot denne kritiske morgenen. Jeg liker godt det poetiske og ransakende språket, som lesingen til en fornøyelse. Selve historien er trist, og etterhvert som David tilbringer mer og mer tid i Giovannis rom, kommer også behovet for løsrivelse. Det blir for tett, og David takler ikke Giovannis melodramatiske avhengighet. Likevel, der han står foran vinduet og reflekterer, innser han at han har løyet for seg selv hele livet.

Baldwin har hatt stor påvirkning på andre forfattere, blant annet Toni Morrison, som kan sies å ha arvet hans rolle i det amerikanske samfunnet når det gjelder å skrive om vanskelighetene knyttet til rase og identitet. Nå skal jeg ta frem boken fra bokhyllen; Rop det fra berget.     

Giovanni's Room av James Baldwin
Everyman's Library, 2016
Første gang utgitt, 1956
Engelsk
159 sider
Innbundet, kjøpt