En smakebit på søndag: The Life of Charlotte Brontë

Denne uken har jeg startet på The Life of Charlotte Brontë, en biografi skrevet av Elizabeth Gaskell (1810-1865). Gaskell skrev, som Charlotte, romaner og hun beskrev detaljert livene til ulike samfunnslag og dermed har blant annet sosialhistorikere brukt disse i sin forskning. Hun var nær venn med Charlotte, og historisk sett regnes biografien som den mest berømte av Charlotte Brontë. Jeg har akkurat lest ut introduksjonen, som faktisk var utrolig vanskelig å lese på grunn av språket. Sjeldent har jeg måttet slå opp så mange ord, og lese setninger om igjen for å få med innholdet. Nå ser jeg frem til å lese selve biografien, spesielt ettersom Gaskell var kjent for å slarve. Smakebiten er fra introduksjonen, skrevet av Elisabeth Jay

If one of Gaskell's aims in this biography was to redeem Charlotte from the charge of 'a total ignorance of the habits of society, a great coarseness of taste, and a heathenish doctrine of religion' to which Lady Elizabeth Rigby consigned Currer, Ellis and Acton Bell in the pages of the Quarterly Review, it might be that Emily would have to be offered up as the scapegoat.

s. xx

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger ~ Anka Ryall

Hvem har ikke hørt om Virginia Woolf! Det er ingen tvil om at hun var en grensesprengende forfatter, og hun regnes som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Anka Ryall åpner boken med et sitat fra essayet Impassioned Prose (1926), som kan leses i et tidligere innlegg, hvor Woolf uttrykker sin glede over at det finnes forfattere som volder kritikerne hodebry; de som nekter å gå i flokk, men skrever over grenselinjene. Det er nettopp dette boken tar for seg, for Ryall hevder at Virginia Woolf fremdeles volder hodebry. "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger henvender seg til norske lesere, og tar for seg Woolfs forfatterskap sett således "med norske øyne". Store politiske omveltninger, og sosial og kulturell utvikling pågikk mens Woolf levde, og hun var selv med på å påvirke samfunnsdebatten. Likevel, hun hadde "ett ben i en tradisjonell britisk dannelsekultur og ett i en moderne og internasjonalt orientert avantgardisme," og denne dobbeltheten sier Anka Ryall er viktig å ha i tankene når vi leser forfatterskapet hennes.

Boken har jeg lest i forbindelse med Biografilesesirkelen og kategorien Genderbender Realness, og selv om den nok ikke kan passe helt inn i kategorien, er det mye ved Virginia Woolf som utfordret også kjønnsidentitet. Se bare på Orlando! Og for sin tid utfordret hun sannelig tradisjonene, også ved å ha, i alle fall ett, lesbisk forhold. Uansett er Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger interessant lesing som har åpnet opp for større forståelse av damen. Selv om Woolf ikke skrev selvbiografisk, sier tekstene mye om hennes livsopplevelse. Hun var opptatt av å formidle "moments of being": Ifølge Ryall var hun "opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innhold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker". Det er disse øyeblikkene Virginia Woolf har skrevet om i romaner, noveller og essays, og hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, som jeg leste i essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, kritiserer Woolf samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode. Hun mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter".

Jeg merker at dette er en svært vanskelig bok å skrive om, den rommer så mye og har vist meg større dybde når det gjelder Virginia Woolf som person og hennes forfatterskap. Hun etterlot brev, dagbøker og personlige memoarer som gir et godt innblikk i hennes verden, og jeg skal sannelig lese mer om henne! Anka Ryall tar opp Woolfs barndom, men i et skrivende perspektiv, om hvordan hun ga sine erfaringer mening ved å skrive om dem. Videre utforsker Ryall bøkene i et kronologisk blikk, sammen med det som Woolf selv har skrevet i dagbøker, brev og andre skriftlige materiell. Hun tar også opp hennes psykiske lidelse, og setter alt i sammenheng med hennes liv og det som skjer både med familie og venner, og med det som skjer i samfunnet og i verden. Gjennom romaner og essay vises Woolf interesse for kvinners vilkår og historie, samt hennes vilje til å eksperimentere med å blande sjangrer og overskride de tradisjonelle skillene mellom diktning og dokumentasjon.

Kanskje alt ikke er fryd og gammen med Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, jeg kom over en artikkel (denne kunne jeg dessverre ikke lese som helhet ettersom jeg ikke abonnerer) som særlig påpeker at den mangler problemstillinger og skarpe hypoteser, noe jeg helst vil trykke til mitt akademikerhjerte når jeg finner slike. Likevel synes jeg denne boken er perfekt for meg og andre som ikke vet allverden om Virginia Woolf, som har lest litt og har litt kunnskap å bygge det Ryall formidler på. Jeg ser meg nødt til å si at denne boken må leses!

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger av Anka Ryall
Pax Forlag, 2011
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, kjøpt

The Bell Jar ~ Sylvia Plath

The Bell Jar av Sylvia Plath (f. 1932) er hennes beskrivelse av psykisk lidelse, og den ble utgitt bare noen uker før hun begikk selvmord i 1963. Nettopp selvmord er et sentralt tema i romanen, hvor vi følger Esther Greenwood første møte med New York, innledningen til et sammenbrudd og sykdommen. Derav tittelen; livet under "glassklokken". Plath slet med alvorlig depresjon gjennom hele livet og ble blant annet behandlet med elektrosjokk-terapi. I 1953 forsøkte hun å ta sitt eget liv for første gang, og etter et opphold ved en psykiatrisk klinikk ble hun tilsynelatende bedre. Både sykehusoppholdene og selvmordsforsøket er beskrevet i The Bell Jar. Romanen karakteriseres derfor som semi-biografisk. Hun er kjent for sin diktning, og mottok også flere priser for sine dikt. Denne boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den HER.

Esther Greenwood tenker tilbake til da hun som nittenåring tilbrakte sommeren i New York sammen med elleve andre jenter på samme alder. Oppholdet er premien hun har vunnet en konkurranse ved å skrive essay, historier og dikt. Meningen var å ha en opplevelse for livet, men overgangen til voksenlivet er turbulent. Men det er mer enn det; det handler både om tilhørelse og om å bli sett for den man er. Esther ønsker ikke et tradisjonelt liv som hjemmeværende husmor, eller å være gift med en mann som ser verden på den tradisjonelle måten. Samtidig er det ikke enkelt, for det var forventet at en ung kvinne giftet seg, fikk barn og stelte huset. Hun er opptatt av kjønnsforskjellene, av det at det er andre forventninger til kvinner enn til menn:  "I hated the idea of serving men in any way" (s. 72). Esther kan ikke fordra det overfladiske med oppholdet, og når hun kommer tilbake til Boston kommer hun ikke inn på studiet hun søkte. Hun legger planer, men plan etter plan begynner å hoppe ut av hodet "like a family og scatty rabbits", og hun ser sine nitten år som telefonstolper langs en vei, koblet sammen av ledninger. I horisonten kan hun ikke se en eneste stolpe, ledningene henger i luften, og en frykt kommer snikende. Frykten for livet, for innholdet, og for at det vil fortone seg som en endeløs linje uten mening. 

Det er etter min mening en realistisk fremstilling av psykisk lidelse, og depresjonen beskrives som en følelse av å være fanget under en glassklokke, hivende etter pusten. Siden romanen er skrevet som tilbakeblikk med refleksjoner underveis, vet vi at det gikk bra for Esther. Etter flere selvmordsforsøk blir hun innlagt på psykiatrisk klinikk. Hun blir gradvis bedre, og kan se tilbake på denne tiden med et annet perspektiv, spesielt siden hun nå har et lite barn. Sylvia Plath klarte til slutt å gjøre slutt på livet, og et av hennes dikt gir innblikk i hennes selvmordsforsøk; Poppies in October. Likevel, jeg leste at det først og fremst er en hyllest til de strålende røde blomstene. Uansett, det får meg til å tenke på hvordan det må være å ønske seg bort fra livet:

Poppies in October

Even the sun-clouds this morning cannot manage such skirts.

Nor the woman in the ambulance

Whose red heart blooms through her coat so astoundingly –

A gift, a love gift

Utterly unasked for

By a sky

Palely and flamily

Igniting its carbon monoxides, by eyes

Dulled to a halt under bowlers.

Oh my God, what am I

That these late mouths should cry open

In a forest of frosts, in a dawn of cornflowers.

~ Sylvia Plath (27 October 1962)

The Bell Jar er en sterk historie som jeg absolutt anbefaler! 

The Bell Jar av Sylvia Plath
Faber and Faber, 2013
Engelsk
234 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Everything Under

I dag åpnet jeg Everything Under og leste en god del sider. Det var noe ved teksten som tiltalte meg, og som gjør at jeg absolutt kommer til å lese videre i løpet av dagen. Boken er Daisy Johnsons debutroman, men hun har også skrevet en novellesamling som kom ut i fjor. Du kan lese mer om boken her.

I'd always understood that the past did not die just because we wanted it to. The past signed to us: clicks and cracks in the night, misspelled words, the jargon of adverts, the bodies that attracted us or did not, the sounds that reminded us of this or that. the past was not a thread trailing behind us but an anchor. That was why I looked for you all those years, Sarah. Not for answers, condolences; not to ply you with guilt or set you up for a fall. But because - a long time ago - you were my mother and you left.

s. 14

Sommeroppdatering og høstlesing

Fra forrige oppdatering har jeg faktisk klart å lese de fleste bøkene som var kommet til bokhyllen min, slett ikke verst! Fire av bøkene som er anskaffet etter det er plukket fra årets langliste for Bookerprisen, én er lest (Washington Black), én holder jeg på med (The Overstory) og én skal jeg lese sammen med Ina (Everything Under). Ellers har jeg lest Løven og Hvalen av de nyanskaffede bøkene, og denne kan jeg varmt anbefale videre! En fin poesibok om å finne mening i livet. Og Vinterdans var en overraskende bra bok. Fremover høsten og vinteren er planen å lese Det annet kjønn av Simone de Beauvoir sammen med Hedda. Det er en skikkelig murstein, så det vil gå lang tid før den er ferdiglest. Spesielt siden jeg mistenker den for å være temmelig tunglest og da må jeg ha annet å lese innimellom, men erfaringen tilsier at bøker har en tendens til å plutselig trenge seg frem på leselisten og derfor lager jeg ingen planer utover dette.

Ønsker alle en fin høst!

Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur
Washington Black av Esi Edugyan
Løven og Hvalen av Kamilla Davis

Hekseyngel av Margaret Atwood

Everything Under av Daisy Johnson

The Overstory av Richard Powers

The Water Cure av Sophie Mackintosh

The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Sakprosa
Vinterdans av Marit Beate Kasin

En smakebit på søndag: The Overstory

Denne boken har jeg såvidt startet på, og kommet til side 24 av 502. The Overstory kom videre til Bookerprisens kortliste, så jeg skal lese videre med stor interesse. Margaret Atwood har uttalt at “If Powers were an American writer of the 19th century, which writer would he be? He’d probably be the Herman Melville of ‘Moby-Dick.’ Jeg har ikke lest noe av Richard Powers tidligere, men han skal visst være en formidabel historieforteller, og så langt liker jeg boken. Trær er sentralt, og særlig et som ble plantet for mange generasjoner siden og har vokst seg stort og sterkt:

No other family in the country had a tree like the Hoel tree. And no other family in Iowa could match the multigeneration photo project for pure weirdness. And yet the adults seemed sworn never to say where the project was going. Neither his grandparents nor his father could explain to him the point of the thick flip-book. His grandfather said, "I promised my father and he promised his." But another time, from the same man: "It makes you think differnet about things, don't it?" It did.

s. 19

Løven og Hvalen ~ Kamilla Davis

Denne lille poesiboken er Kamilla Davis sin debutbok, utgitt i år. Forlaget sier om forfatteren at hun er tidligere låtskriver og rapartist, har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving og har latt seg inspirere av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. I forordet ligger en varm hyllest til de mennesker Davis har møtt på sin vei gjennom livet og som har betydd mye for henne. Det er mennesker som har sett det hun selv ikke så, og som muliggjorde et utvidet syn på seg selv. Alle trenger å bli sett, det er bare å tenke på egen person; hvis ingen noensinne virkelig så deg så hadde du visnet og hvem vet hva som ville skjedd. Davis deler i poesiform sin opplevelse av dette, og hun gjør det på en fenomenalt imponerende måte! Mange av diktene er nydelig illustrert av Olav Tokerud, noe som forsterker de bildene som dannes på netthinnen under lesingen.

Allegoriene hennes gir en opplevelse av noe betydningsfullt i livet, noe som har skjedd og noe som skjer. Henholdsvis løven og hvalen beskrives i flere av diktene som styrkeforhold. De er konger, de er deler av flokken på hvert sitt vis. Og på hvert sitt vis bryter de ut. Men drømmene de har gjør dem ensomme, for flokken skal være samlet og gjøre det flokker gjør. Likevel drømmer de om en annen tilværelse, om at livet skal være mer enn bare overlevelse. Om å leve, ikke bare å overleve. Sånn sett handler diktene om å høre til, selv om man er annerledes. Men når hører man egentlig til? Man er kanhende alltid alene og tilhørelse kan være en abstrakt måleenhet. Livet er brutalt. Høre til, høre ikke til. Det er spørsmålet.

Slik Davis fremstiller sin livsreise og sin erfaring med mennesker som har utgjort en betydning for henne, vil jeg si hun har beskrevet dette helt briljant. For det å kunne reise seg etter å ha lagt nede, det å se det positive hos en selv og erkjenne at en er god som en er - ja, det er livsvisdom.

Jeg har forsøkt å følge Anitas diktlesesirkel, men kan ikke skryte på meg en spesielt stor deltagelse. Kategorien denne gangen er å lese en norsk diktsamling utgitt i år, og selv om Løven og Hvalen ikke kan sies å være en diktsamling linker jeg til lesesirkelen likevel.

Andre som har skrevet om boken:
Beathe og Tine.

Løven og Hvalen av Kamilla Davis
Prego Mobile, 2018
Norsk, bokmål
112 sider
Innbundet, leseeksemplar