Lyst mørke ~ Geir Jacobsen

Endelig har jeg også fått lest Lyst mørke, en nydelig debut av Geir Jacobsen som har gitt meg en fin leseopplevelse, og jeg er glad for at forfatteren gjorde alvor av lysten til å skrive bøker. Forhåpentligvis kommer det mer fra den kanten. 

Baksideteksten:

Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv."

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

I Lyst mørke skriver Jacobsen lett og fengslende om et alvorlig tema. Det er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Historien er sett fra den 13-årige jeg-fortellerens synsvinkel, hvordan det oppleves at faren blir syk og dør, samt tiden etterpå. Gjennom romanen får vi også innblikk i oppveksten og i hvor stor grad faren har hatt innvirkning på utviklingen av den unges tanker og følelser, "jeg skrudde tiden tilbake...". Sånn sett er det tre ulike tidsperioder; jeg-fortellerens nåtid, tiden da faren var syk og oppveksten. En yngre søster, Siri, og moren er også sentrale karakterer i romanen. De er familie, de er fire. Når faren dør, må de lære seg å være tre, og samtidig leve med savnet etter den fjerde. Som fortelleren sier, har de en ny tidsregning; før og etter. Fortelleren balanserer på kanten av lys og mørke, med mange mørke tanker og det er flere ganger på nippet at balansen tipper over til det mørkeste mørke.  

Det er artig å lese en roman fra åttitallet, med fotball, musikk og annet som hører den perioden til. Faren hadde kunnskap om alt, og mye av det fant han på selv. Han sa aldri "vet ikke", da improviserte han i stedet. En ganske ukonvensjonell far, med en vidunderlig fantasi, livshistorie og hvordan han viser sine barn verden.  

Slutten er åpen og ganske overraskende. Ikke at jeg forstår det slik at det kommer en oppfølger, men at leseren selv kan gjøre seg sine tanker om veien videre, som er positiv og lys. Anbefales!

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Forlagshuset Publica, 2021

Norsk

300 sider

Innbundet, lese-eksemplar

The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.

The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

Smakebit: House of Leaves

 

Can Navidson's house exist without the experience of itself?

Is it possible to think of that place as "unshaped" by human perceptions?

s. 172 og 173

For tiden leser jeg House of Leaves sammen med Ina. Det er en meget spesiell bok, både når det gjelder selve plotet og den innvendige layouten. Bokens grafiske design forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format, det er rett og slett genialt hvordan forfatteren har eksperimentert med typografien på en måte jeg ikke har sett før. Og så er selve historien utrolig spennende. Den er omtalt som en grøsser, men andre har definert den som en kjærlighetshistorie, og andre igjen har sagt den er en satire av akademisk kritikk. 

Kort fortalt handler House of Leaves om en ung mann som finner et manuskript som han blir temmelig besatt av. Dette manuskriptet beskriver hvordan Navidson-familien oppdager at huset de har flyttet inn i er større på innsiden enn på utsiden. Det er en dør, eller en åpning, til enorme ganger og korridorer. Hva befinner seg der inne? En mørk stillhet, og knurring. Smakebiten er fra siden jeg er kommet til.

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.

The Robber Bride av Margaret Atwood

McClelland & Stewart - Penguin, 2019

Utgitt første gang, 1993

Engelsk

602 sider

Pocket, gave

Lesesirkel 1001 bøker

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

The Way of Kings [part one] ~ Brandon Sanderson

 

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, en fantasyserie som skal bestå av ti bøker. Akkurat nå er fire utgitt, samt to noveller. Jeg har lest del en av The Way of Kings sammen med Ina, men ettersom vi hadde noe ulik oppfatning av boken fortsetter jeg sannsynligvis alene.

Som jeg nevnte i en smakebit, er Brandon Sanderson kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn, og The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. En av årsakene til at jeg var nysgjerrig på forfatteren er at han fullførte Robert Jordans The Wheel of Time, og da jeg så boken i en spennende bokhandel inne i Stockholms gamle stan slo jeg til.

Det er en kompleks verden Sanderson skriver frem, men ikke like kompleks som The Wheel of Time. Eller er det bare lenge siden jeg leste den serien? Uansett er det jo mye å holde rede på, men det viktige blir gjentatt i ulike situasjoner og av ulike karakterer, slik at kompleksiteten avtar etter hvert. I den forbindelse må jeg ta med bokens innledning, som nok er viktig for senere hendelser selv om det ikke kommer helt frem i denne første delen. Her får vi vite at ni av ti ledere av the Knights Radiants har overlevd et slag i et gjentakende slag i en ødeleggende syklus (the Desolation). Vanligvis gjenoppstår de for å kunne kjempe igjen, men ikke denne gangen. De ni bestemmer seg for å bryte pakten, the Oathpact, de lar sine Shardblades være igjen og går hver til sitt.

Det går tusenvis av år, nærmere bestemt 4 500 år. Vi befinner oss i Roshar, en steinete verden med voldsomme og ødeleggende stormer, ganske ugjestmildt med andre ord. Etter at de ti ordenene kjent som the Knights Radiant falt, bestod deres Shardblades og Shardplate. Dette er mystiske sverd og rustninger som transformerer vanlige menn til nesten usynlige krigere, og er sterkt ettertraktet, til og med kongedømmer er i handelen for å få tak i dem. Det er stadige kriger, og selve boken åpner med et at kongen i Alethi, Gavilar, blir myrdet, noe som resulterer i en langvarig konflikt. Midt oppi dette blir vi kjent med Kaladin, Dalinar og Shallan. 

Men også andre stemmer kommer frem, som Dalinars sønn, Adolin, og Szeth fra Shinovar, som myrdet kongen. Jeg har en følelse av at alle disse kommer til å krysse hverandres spor på et eller annet tidspunkt, men med 10 bøker er det mye som kan skje. Kaladin er en naturlig leder, men har gjort noe som har gjort ham til slave, solgt og kjøpt av flere slaveeiere. Nå er han en bridgeman i Highprince Sadeas hær, og fra før har han alltid hatt hang til å bry seg om sin neste, noe han fortsetter med. Hans far var lege, og egentlig skulle han bli det samme, så han kan mye om helbredelse. Han tar seg av de han er i tropp med, og det ender med at han blir leder av troppen. The spren, Sylphrena (kalt Syl) møter Kaladin og blir med ham, og de har en del artige samtaler hvorpå Syl utvikles i forhold til hva en spren i utgangspunktet er. Så er det Shallan, som opplever at familien står på gyngende grunn da faren dør. Hennes plan er å dra til Jasnah Kholin for å bli hennes lærling, men egentlig er det for å forbytte Jasnahs Soulcaster med den ødelagte som tilhørte faren for å at familien skal kunne holde det gående. Med denne kan man transformere noe til noe annet, noe som er svært nyttig. Dalinar er Highprince of Alethkar og en berømt Shardbearer. Han arbeidet sammen med kong Gavilar for å forene Alethkar, men har vansker med å få de andre til å se formålet med dette. Adolin er hans sønn, og Dalinar har trent ham opp til å bli en leder. Han ser at faren har syner og visjoner om fremtiden, om at de må gjøre noe for å forene de andre mot en felles fiende, men også at han sakker akterut mot nye tider, noe som er temmelig ambivalent for ham. 

Jeg ser frem til å lese mer om hvordan det går med karakterene og hvordan det hele utvikler seg. Ina var ikke like begeistret som meg, så fortsettelsen gjør jeg som nevnt alene. 

The Way of Kings (Part One) av Brandon Sanderson

Serie: The Stormlight Archive 

Orion, 2011

Engelsk

594 sider

Pocket, kjøpt

Mary Barton ~ Elizabeth Gaskell

 

Mary Barton satte jeg opp som oktoberboken i Lesesirkelen 1001-bøker, og jeg startet på den i oktober, men ble altså ikke ferdig før nå. Falt av lasset, det var det jeg gjorde. Men det er greit, lesing skal være en glede, ikke noe kappløp eller en konkurranse, og videre skal jeg si noe om denne klassikeren.

I følge snl var Elizabeth Gaskell (1810-1865) en av de mest kjente engelske forfatterne på midten av 1800-tallet. Hun skrev om sosiale ulikheter og kvinners kår, men også nostalgiske skildringer av et landsbyliv som var i ferd med å gå tapt under industrialiseringen. Hennes best kjente romaner er Cranford (1853), North and South (1855) og Wives and Daughters (1864-1866). Hun er også kjent for å ha skrevet den første biografien om Charlotte Brontë. 

Mary Barton ble utgitt i 1848 og handlingen er lagt til Manchester i 1830- og 1840-årene. Det var her hun og mannen William Gaskell bosatte seg etter at de giftet seg. Omgivelsene i industribyen ga inspirasjon til romanen, som har undertittelen A Tale of Manchester, og Elizabeth Gaskell viser ulikhetene i samfunnet. På denne tiden var det harde kår for de som ikke hadde så mye, noe Gaskell skildrer overbevisende. 

Som med Brontë-biografien, hvor Gaskell bevisst unnlot å ta med det som kunne virke pinlig og opprørende, er det også i Mary Barton spor av mangelfull eller feilaktig informasjon. I min utgave har Shirley Foster skrevet en introduksjon som jeg fant jeg svært nyttig. Foster sier at perioden da Gaskell skrev Mary Barton var en sosialt og politisk urolig tid, og Manchester var med sin enorme vekst gjenstand for mye bekymring. Og man fryktet at revolusjonen i Europa på slutten av 1840-årene skulle smitte over på Storbritannia. Så det var modig av Gaskell å beskrive ulikhetene og urettferdigheten i samfunnet, for det var ikke alle som var rede for verken sannheten eller endringer. Foster forteller også om kritikken som romanen mottok, som forståelig var delt, og sier en del om bakgrunnen for at Gaskell skrev som hun gjorde.

Men om romanen sammenligner situasjonen mellom fattig og rik, handler den, som tittelen sier, mer konkret om Mary Barton. Hun er 13 da moren dør under en fødsel, og må ta over mye av ansvaret i husholdningen. Hennes yngre bror døde tidlig, av underernæring, og hun ser at faren blir deprimert og involverer seg sterkt i fagforeningsbevegelsen. Når Mary er rundt 17 har hun arbeid hos en sydame, faren forbyr henne å jobbe på en fabrikk. Jem, som hun har kjent siden hun var liten, er forelsket i henne. Det er også Harry Carson, og det er ham hun dagdrømmer om. Eller, hun drømmer om livet hun kan få ved å gifte seg med ham siden han er sønn av en rik fabrikkeier. Hun ser for seg at hun kan gi faren et bedre liv. Men da hun sier nei til Jem, innser hun at det er ham hun faktisk elsker. Hun bestemmer seg for å unngå Harry, som konfronterer henne , men hun sier bestemt nei til hans tilbud om ekteskap. Videre byr ikke anledningen seg for at hun kan fortelle Jem om sine følelser, og en stund senere blir Harry skutt og dør av skadene. Alt peker mot Jem som blir arrestert og må belage seg på henging. Mary bestemmer seg for å finne ut av saken, og skaffe ham det nødvendige alibiet. 

Det er andre karakterer med også, som Marys venninne Margaret og bestefaren hennes Job, Will og Alice. Faren til Harry, Mr Carson, er viktig for å belyse den rike fabrikkeieren. J

eg må også nevne morens søster, Esther, som faren klandrer for at moren døde og ikke vil ha noe med å gjøre. Hun har på grunn av omstendighetene måttet livnære seg som prostituert, men har hele tiden Mary i tankene og vil gjøre sitt for at ikke hun skal ende i samme uføre som henne selv.

Jeg vil ikke si hvordan historien utvikler seg videre, i tilfelle du har tenkt å lese boken, og uansett finnes hele handlingen å finne på nettet. Men alt blir oppklart med en lykkelig slutt. Det som jeg likte med boken er hvordan Gaskell viser forholdene i samfunnet på den tiden. Hvor vanskelig det var for folk å klare seg i dårlige tider, og at fordelingen av gode var ytterst urettferdig. Gjennom karakterenes historier får vi dypere innblikk i situasjonen for de fattige, og med dette sier Gaskell mye om kvinnenes situasjon. Gaskell gir ingen konkret løsning på de sosiale ulikhetene, men som Foster sier så er det sentrale i reformvisjonen hennes er at man må lytte mer til hverandre og være mer generøse. Dette kan, som nevnt, komme av at det på den tiden var lite aksept for å skrive om den nedarvede forskjellen. Et motiv som Gaskell lar sine karakterer og det som skjer vitne om, er at konfliktene ikke vil bli løst før kvinner og menn, arbeidere og arbeidsgivere (masters), forstår og sympatiserer med hverandre. 

Mary Barton av Elizabeth Gaskell
Oxford World's Classics, 2008
Utgitt første gang, 1848
Engelsk
437 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker