onsdag 18. april 2018

Leser nå: The Tenant of Wildfell Hall

Helen and Gilbert by Walter L. Colls, fra Wikipedia.
The Tenant of Wildfell Hall har jeg holdt på med en stund, og det kommer stadig andre bøker foran lesingen av denne, noe som absolutt ikke har å gjøre med at boken er kjedelig eller langtekkelig, for det er en handlingsmettet roman. Men det er en sånn bok det går an å holde på med over tid, og jeg koser meg med den. Nå har jeg vært hjemme med influensa noen dager, og da passet det godt å komme videre med denne historien. Dette er den andre, og siste, romanen som Anne Brontë skrev. Den ble utgitt i 1848, og den første er Agnes Grey som kom ut året før.

I et tidligere innlegg skrev jeg om Gilbert Markham, hovedpersonen, som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene. Det er Mrs Helen Graham som har flyttet inn på Wildfell Hall sammen med sin sønn. I omegnen snakkes det om henne og om hvor uhørt det er å komme dit uten mann, og dessuten uten å vise interesse for det sosiale livet. Gilbert er hodestups forelsket. Han tror ikke på noe av det som sies om henne, og bedyrer at han aldri vil høre på sladder med mindre det kommer fra hennes egen munn.

Så skjer det saker og ting, og Gilbert gjør en del oppdagelser som får ham til å bestemme seg for aldri å se Helen igjen, men på et tidspunkt gir hun ham sine dagbøker og han begynner å lese. Her skifter fortellingen perspektiv til hennes, og Gilbert leser om hennes møte med den sjarmerende Mr Huntingdon. Ovenfor tanten, som sammen med onkelen er hennes verge, har hun proklamert at hun aldri skal gifte seg hvis det ikke er utifra kjærlighet, og at hun aldri kunne tenke seg å leve sammen med en mann hun ikke liker og akter på det viset. Forelskelsen til Mr Huntingdon er som forelskelser flest; Helen unnskylder og bortforklarer hans feil. Selv da hun ser og misliker mye av oppførselen til Mr Huntingdon gifter hun seg med ham, men samlivet blir ikke som hun hadde tenkt. Til det er de svært ulike, og hun ønsker for eksempel at han skal ta ting mer seriøst. Han har også en ufornuftig omgang med alkohol og gambling, og er for det meste kun ute etter egne fornøyelser. En temmelig egosentrisk og, innser Helen etterhvert, lite sjarmerende type.

Jeg er spent på fortsettelsen, spesielt siden romanen skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker, og den hadde en umiddelbar stor suksess. Etter at Anne døde, forhindret Charlotte at den ble publisert om igjen.

søndag 15. april 2018

Orlando ~ Virginia Woolf

Det er tredje bok av Virginia Woolf jeg leser nå, og jeg kan like gjerne si det først som sist; at flere skal det bli! For en fortellerstemme! For noen beskrivelser! Det var synd det tok slutt. Orlando ble først utgitt i 1928, og oversatt til norsk i 1993. Utgaven min er fra 2005, med et forord av Anka Ryall, som også har skrevet forord i Indiskresjoner og andre essay. Boken er skrevet som en biografi som skal redegjøre for livet til Orlando. Her er ingen stream of consciousness, slik som i Til fyret, som forøvrig heller ikke har et typisk plot, men derimot følges karakterenes strøm av tanker. Orlando er mer en tradisjonell roman, både i form og innhold, og med et sterkt innslag av humor. Språket er likevel både poetisk og velskrevet. 

Orlando vokser opp som en aristokratisk ung gutt på slutten av 1500-tallet på familiens gods hvor han ligger ved røttene til et stort og gammelt eiketre og drømmer og skriver poesi. Da Elizabeth I kommer på besøk, blir hun så begeistret for den vakre og yndige Orlando, og ønsker å ha ham med som pasje ved hoffet hvor han blir dronningens favoritt. Senere forelsker han seg hodestups i Sasja, russisk fyrstinne, som sviker ham så hardt at det blir vanskelig å finne troen på kjærligheten igjen.

Ryall sier at "utgangspunktet for skildringen av Orlandos livshistorie er Virginia Woolfs kjærlighetsforhold til en annen kvinne, forfatteren Vita Sackville-West" og at det det var henne som var inspirasjon til boken. Den er også tilegnet henne, og som biografi har boken med fotografier, hvorpå tre av dem er egentlig Vita. Woolf skrev i dagboken sin i 1927 at "plutselig fikk jeg denne spennende ideen om en biografi som begynner i år 1500 og som fortsetter fram til i dag, kalt Orlando: Vita; bare med en forandring fra et kjønn til et annet ». Allerede med første setning skjønner vi at det handler om kjønn og dets betydning; "Han - for det kunne ikke være tvil om hvilket kjønn han tilhørte, selv om tidens moten bidrog til å tilsløre det [...]."

Vi følger altså Orlando gjennom sitt lange livsløp, til hun i 1928 (nøyaktig samme dato som romanen Orlando ble utgitt) gir ut diktet, Eiketreet, som ble påbegynt da hun var han på familiens gods på slutten av 1500-tallet. For Orlando skifter kjønn i løpet av fortellingen, og får dermed erfaringer fra begge sider av kjønn(et). Jeg er enige med de som mener at romanen ironiserer over kvinnerollen på 1800 og 1900-tallet, da etter at han ble hun for da sammenligner hun rollene og gjør seg flere oppdagelser om hvordan man skal oppføre seg i forhold til sitt kjønn. Jeg leser romanen slik at Woolf stiller spørsmål ved begrepet "kjønn", og hvilken betydning det har. Og da spesielt om det nødvendigvis må ha den betydningen det har. Kan vi se på hverandre som mennesker, uavhengig av kjønn? Orlando fant kjærligheten, og stod på terskelen til en bedre fremtid for kvinner som fikk fulle rettigheter i forhold til stemmeretten i England.

Boken er fornøyelig lesing, med nydelige skildringer og tankevekkende stoff. Virginia Woolf kan virkelig det å ta opp tabubelagte emner med et ironisk blikk og beskriver det hele på en humoristisk måte. Orlando anbefales varmt!

Ikke Orlando, men likevel yndig =^^=

Orlando av Virginia Woolf
Originaltittel: Orlando: a biographyOversatt av Merete Alfsen
Pax Forlag A/S, 2005
Norsk, bokmål
224 sider
Kjøpt, pocket
1001 bøker

onsdag 11. april 2018

Frida: En biografi over Frida Kahlo ~ Hayden Herrera

Denne biografien har jeg virkelig kost meg med! Den gir et skikkelig dypdykk i Frida Kahlos liv. Forfatteren av boken, Hayden Herrera, er en amerikansk kunsthistoriker som har forelest vidt omkring, administrert flere kunstutstillinger, undervist i Latin Amerikansk kunst ved New York University, og har blitt tildelt Guggenheim Fellowship Award. Hun har skrevet utallige artikler og flere bøker. Les et tidligere innlegg her for en introduksjon til boken og til Fridas liv. Boken har jeg lest i forbindelse med Moshonistas biosirkel.

Frida Kahlo er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Mindre enn ett år før hun døde, holdt hun sin første maleriutstilling i hjemlandet Mexico. Da var helsetilstanden så dårlig at hun ble båret inn til sin egen himmelseng, som var blitt transportert til galleriet. Sengen var dekorert med bilder av ektemannen, den store freskokunstneren Diego Rivera, og av hennes politiske helter, Malenkov og Stalin. Rundt to hundre venner og beundrere kom for å hilse på henne, og de samlet seg rundt sengen og sang meksikanske ballader sammen med henne til langt over midnatt.

Denne begivenheten setter Herrera opp som et samlende bilde over Frida Kahlos liv, fordi "den vitner om mange av de egenskapene som særpreget [henne] både som menneske og som kunstner: det veldige motet og en ukuelig alegría [livsglede] i møtet med fysiske plager, den uopphørlige trangen til det overraskende og originale, og en spesiell forkjærlighet for det spektakulære som en maske til vern om det private og den personlige verdighet." 























Frida Kahlos sentrale motiv i det hun malte var seg selv:

"Jeg maler min egen virkelighet," sa hun. "Det eneste jeg vet, er at jeg maler fordi jeg må, og jeg maler det som passerer gjennom hodet mitt, uten å tenke videre over det." Det som passerte gjennom Frida Kahlos hode og inn i hennes kunst, var blant de mest originale og dramatiske bildene i det tjuende århundres kunst. Hun malte seg selv blødende, gråtende, revnet og åpen; hun omformet smertene sine til kunst med en bemerkelsesverdig åpenhet, mildnet av humor og fantasi. 

Magdalena Carmen Frida Kahlo y Calderón ble født i 1907, i en liten by i utkanten av Mexico by. Herrera forteller om Fridas oppvekst sammen med foreldrene og sine tre søstre. Faren var maler og fotograf av tysk-jødisk opphav, og moren var en vakker meksikaner fra Oaxaca. Frida og hennes yngre søster, Cristina, ble ofte tatt hånd om av de to eldre søstrene, Matilde og Adriana. I 1910 brøt den meksikanske revolusjonen ut, noe Frida skriver om med stolthet i dagboken hun førte det siste tiåret før hun døde, at hun var vitne til. Det er disse dagbøkene, samt brev og fotografier Herrera støtter seg til som hovedkilder. For eksempel når hun skriver at Frida som liten var "en lubben skøyer med smilehull i haken og et ertelystent glimt i øyet." Som seksåring ble Frida rammet av polio, og ble tynn med et dystert ansikt. Hun var ikke ute av rommet sitt på ni måneder, noe som kan ha vært medvirkende til hennes spesielle blanding av "det selvopptatte og det utadvendte som var så karakteristisk for Frida som voksen", det "kan ha begynt i det syke barnets skjerpede bevissthet om spriket mellom dagdrømmenes indre verden og samværet med andre i den ytre verden." På grunn av den spinkle benet ble hun terget og holdt utenfor, og var ofte ensom. Herrera skriver at hun reagerte vekselvis med å trekke seg unna, hun sa selv hun ble et "innadvendt vesen", og senere med å bli en "personlighet".  Hayden Herrera tar for seg en del av Fridas malerier for å underbygge dette, og for videre å fastslå at Frida gjennom mange år skapte sin egen meksikanske persona, en myte spunnet om sin egen person.

Når det gjelder Fridas malerier, er jeg glad jeg også hadde Andrea Kettenmanns bok om henne fordi den har store fargebilder der Herrera har med små i sort/hvitt. Når det er sagt er det også en del fargebilder, men altså ikke så store som i denne:



I 1922 begynte Frida på La Escuela Nacional Preparatoriea (Den nasjonale forberedende skolen), som var datidens beste utdanningsinstitusjon. Det var en stor overgang fra landsbylivet under morens, søstrenes og tantenes oppsyn, og rett inn i det moderne Mexico som var under utforming. Skolen hadde nettopp åpnet opp for kvinner, og selv om moren var skeptisk, ønsket faren at Frida skulle "gjøre det som var etablert tradisjon for den mest lovende sønnen i en familie; nemlig å søke høyere utdannelse og gjøre karriere". På skolen hadde Frida venner i flere av grupperingene, men det var spesielt én gruppe hun hang mest med. De hadde en respektløs innstilling, for eksempel til lærerne. Og Frida var kjæreste med lederen; Alejandro Gómez Arias. 

I 1925, ble Frida utsatt for en trafikkulykke hvor bussen hun satt i kolliderte med en sporvogn, hun var da 18 år. Flere mennesker ble drept, og legene fryktet for livet hennes også - hun ble blant annet spiddet av en jernstang. Hun måtte holde sengen i tre måneder, og fordi hun måtte være så mye i ro begynte hun å male. Hun hadde sett faren male, og han hadde utstyr stående som hun to i bruk. Malingen ble en del av Fridas kamp for livet, men også en del av det å skape sin egen persona. Det var alltid en kamp mellom de to Fridaene; den døde Frida og den levende Frida. Smerten og lidelsen viste hun ikke frem for omverdenen, da var hun glad og sterk. "Rollen som heroisk lidende ble til slutt en integrert del av Frida - masken ble ansikt. [...] Både styrken og framhevingen av lidelsen gjennomsyrer Fridas bilder. Den knuste ryggsøylen er det maleriet som illustrerer best hennes stoiske holdning." 

Det er et fyldig og omstendelig bilde over Frida Kahlos liv Hayden Herrera skildrer, og det er spennende å lese om! Jeg visste svært lite om denne fascinerende maleren, og har virkelig fått et vidt innblikk i maleriene og de bakenforliggende motiver. I 1928 møtte hun freskomaleren Diego Rivera, og falt øyeblikkelig for ham. Han var 41, og hadde vært gift og skilt to ganger. "Han var Mexicos mest berømte - og beryktede - kunstner." Herrera forteller om hans bakgrunn, utdanning og meritter. Ved siden av kunsten, var han også aktiv i politikken, og da med sympati for de undertrykte. Han bidro til å få frem den førkolombiske kunsten, som før hadde vært sett ned på. Rivera var kjent for sine kjærlighetsaffærer, og han hadde ingen problemer med å gjøre erobringer, til tross for at han var nokså uskjønn. Forholdet mellom Frida og Alejandro hadde var over, og hun var bra nok til å kunne leve et nesten normalt, aktivt liv da hun møtte Diego Riviera. Herrera forteller om at Frida begynte å male med en ny selvtillit og iver mens forholdet deres utviklet seg. I august 1929 giftet de seg, og det ble et stormfullt ekteskap fullt av lidenskap og lidelse. Etterhvert som fortellingen om Frida skrider frem, får vi også et innblikk i hvordan maleriene og malestilen hennes forandret seg i takt med det som skjedde i livet hennes.

Jeg har hatt to store ulykker i mitt liv.
Den ene var at en sporvogn kjørte over meg...
Den andre er Diego.

Herrera sier at Frida tilba Diego selv når hun hatet ham, og at sentrum i tilværelsen for henne var å være en god hustru for ham, men at det ikke betydde at hun utslettet seg selv. Begge var sterke personligheter, og selv om forholdet var preget av mye drama var det likevel tydelig at de elsket hverandre.

Da hun giftet seg, lånte Frida et antrekk lånt av en indiansk hushjelp til brudekjole, en tehuana-drakt. Det var neppe en tilfeldighet - da hun iførte seg drakten, valgte hun seg en ny identitet. Selv som barn hadde Frida opplevd klær som en form for språk, og fra det øyeblikk hun ble gift, inngikk klesdrakt og selvbilde, personlig stil og kunstnerisk stil i en komplisert helhet som utgjør en av bihandlingene i dramaet om hennes liv og hennes persona. Hun likte best antrekkene fra Tehuantepec-eidet, og "sagnstoffet som omgav dem, har utvilsomt vært medbestemmende for valget: Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke," og samfunnet skal ifølge folketradisjonen være et matriarkat. Herrera mener at det å kle seg i tehuana-drakter var en del av Fridas selvskapelse som sagnomsust personlighet, og at hun ikke endret personlighet for å tekkes Diegos ideal, men at hun formet en individuell stil som et dramatisk uttrykk for en personlighet som allerede var der, og som hun visste Diego beundret. Frida likte også smykker og ulike dekorasjoner, "det var en bekreftelse på hvor høyt hun elsket livet, og samtidig et tegn på hennes bevissthet om - og trassige motstand mot - smerten og døden."

Fordi Diego Rivera malte fresker, får vi også kjennskap til freskomaleriets historie på denne tiden, dens renessanse og fortapelse. Og på grunn av politisk undertrykkelse i årene fra 1929 til 1934, reiste Rivera til USA. Han malte tross alt marxistiske fresker, og i USA fikk han oppdrag om å male nettopp fresker. Marxistiske sådanne. Frida og Diego hadde flere opphold i USA, blant annet på grunn av en utstilling for Diegos malerier. Paret ble kjent med mange nye mennesker, også en lege som skulle komme til å bety mye for Frida. På et tidspunkt ble Frida gravid, men hun aborterte og i forbindelse med denne hendelsen malte hun "Henry Ford Hospital," det første i en serie av blodige og skremmende selvportretter som skulle gjøre henne til en av sin samtids mest originale malere. I slutten av 1933 reiste de tilbake til Mexico og flyttet inn i det nye hjemmet i San Angel. Nå skulle Frida ha vært lykkelig, men det hun malte de neste to årene viser noe annet. Hennes håp om å skape en ny og harmonisk tilværelse ble knust. Diego hadde hele tiden hatt flere forhold til andre kvinner, og denne gangen med Fridas yngre søster, Cristina. Selv om hun tilgav søsteren da forholdet tok slutt, var hun nedtrykt og ulykkelig. I 1935 flyttet Frida til en leilighet midt i byen, og det skulle bli den første av mange separasjoner. 

Kanskje flyttet hun for å skape sitt eget liv, men hun og Diego møttes til stadighet, og i juli 1935 skrev hun til ham at hun ønsket et ekteskap bygd på gjensidig uavhengighet. Blant annet maleriet Bare noen få risp vitner om hennes sinnstilstand. To og tre år senere viser hun at smerten fortsatt var virksom i henne, gjennom Minne fra 1937 og Minne om et åpent sår fra 1938. Herrera sier at da hun malte disse maleriene var hun inne i en god periode, men at hun hadde vært nødt til å være sin egen lykkes smed. "Minne viser hvordan den skaden som forholdet mellom Diego og Cristina påførte henne, i siste omgang fikk en selvstendigere og sterkere kvinne til å tre frem - en som hentet styrke i å legge sin sårbarhet åpent frem. Minne om et åpent sår viser at Frida omformet det "åpne såret" som sjalusien og bedraget skapte, til en annen form for åpenhet. Hun fremtrer som en seksuelt fri kvinne, som flørter uforferdet, og enda så innbitt hun går inn for å vise at hun lider, virker hun samtidig nokså ubekymret. Hun ser på oss, halvt med et smil, nesten som om hun er like ved å blunke til oss." 

Det er slik jeg ser henne for meg, og jeg håper jeg har klart å få frem at selv om Frida var elsket sin mann, så var hun en selvstendig kvinne. Hun ble mer produktiv med tanke på malingen, og dyktigere på å skape samsvar mellom kunsten sin og sin fremvoksende persona. Flere arbeider gir uttrykk for den knyste lengselen etter å bli mor, noe også brev forteller om. I 1938 hadde hun utstilling i New York, og i begynnelsen av 1939 i Paris. Utstillingen i Paris ble ingen økonomisk suksess, til det var franskmennene for nasjonalistiske, og det var dessuten vanskelig å være kvinnelig kunstner. Men arbeidene hennes fikk gode kritikker, og selv Picasso, "den vanskeligste av de vanskeligste," var begeistret. Surrealistene trykket henne til sine hjerter, men selv ønsket hun ikke tilhørighet med denne retningen. Hennes grunnholdning var en helt annen; hun malte sin egen virkelighet og ikke drømmer slik som surrealistene. 

Som nevnt, hadde også Frida forhold med andre enn ektemannen, både kvinner og menn, noe Herrera nevner at det finnes ulike forklaringer på. Herrera mener at dagboken og brev viser at Diegos seksuelle sidesprang såret henne, og hun holder frem en del malerier som skal være resultat av Fridas sinntilstand. Frida og Diego tok ut skilsmisse, men giftet seg igjen i desember 1940. Fra 1940-årene skjøt karrièren hennes fart, og hun var fast bestemt på å forsørge seg selv. I 1942 ble hun ansatt som lærer på skolen "La Esmeralda" hvor hun hadde en utradisjonell undervisning som gjorde at elevene ikke bare lærte malekunsten utifra seg selv, men de lærte også om politikk. Noen av elevene dannet gruppen Unge revolusjonære kunstnere (men gikk under navnet Los Fridos). Frida var stolt over den meksikanske revolusjonen, og endret faktisk datoen for sin fødsel til 1910. At hun var stolt viser det hun skrev i dagboken om at hun overvar hendelsen (se lengre oppe).

Frida var ofte syk og deprimert, hun måtte i perioder ligge i korsetter og innretninger som skulle lege ryggsøylen hennes, samt gjennomgå flere operasjoner. Men til syvende og sist gjorde ikke dette henne bedre, og hun måtte være mye i ro. Hun brukte mye smertestillende og alkohol. Hun kom seg sjeldent ut, og var ofte sengeliggende, og fikk det travelt med å male for å skaffe penger. Det viser mange av de siste maleriene, og da særlig stillebenene som er temmelig oppjaget. Hun hadde en tett krets av kvinner rundt seg, til å pleie seg og holde seg med selskap. 13. juli 1954 døde hun i sengen sin. Huset hennes er fremdeles åpent for besøkende, nå som museum. Som museum viser det oss "hvor konkret og realistisk det fantastiske bildespråket i Fridas malerier egentlig er, og hvor nær forbindelsen var mellom livet og kunsten hennes." Hennes siste arbeid henger der, som ble ferdigstilt åtte dager før hun døde - "med timene formørket av plager, dyppet Frida Kahlo penselen i blodrød farge og skrev en siste hilsen til livet: VIVA LA VIDA

Flere av anmelderne på Goodreads mener at denne biografien ikke er en nøyaktig skildring av Fridas liv, særlig fordi hun var mer revolusjonær enn hva som kommer frem i boken, og at hun overskred kjønnsrollemønstrene i større grad. I den forbindelse vil det være interessant å lese andre biografier om henne. I første omgang blir det Mitt grådige hjerte: fire kvinneportretter av Hege Duckert, som handler om fire vidt forskjellige kvinner som satt spor etter seg; Karen Blixen, Billie Holliday, Simone de Beauvoir og Frida Kahlo.

Her er en liten tegnestripe som jeg anbefaler å lese, en kortversjon om Frida: Heroine of Pain

Frida: En biografi over Frida Kahlo av Hayden Herrera
Originaltittel: Frida: A Biography of Frida Kahlo
Ex Libris Forlag, 1994
Norsk, bokmål
476 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 8. april 2018

En smakebit på søndag: Orlando

Denne uken begynte jeg å lese Orlando av Virginia Woolf, en ganske annerledes bok i forhold til Til Fyret for eksempel. Mer humoristisk, men samtidig dypt seriøs. Jeg skal lese den i sammenheng med 
Indiskresjoner og andre essay, for jeg håper at den kan gi meg en bedre forståelse av budskapet i boken. Men heldigvis har oversetteren et forord med hvor hun forklarer en god del, og på bakgrunn av det synes jeg boken er svært bra så langt. For hva slags bok er egentlig Orlando? På tittelbladet står det at det er en biografi, og det er til og med bilder av Orlando. På et tidspunkt treffer biografen på et problem:

Biografen står nå ovenfor et problem som det muligens er bedre å erkjenne enn å tilsløre. Så langt i nedtegnelsen av Orlandos livshistorie har skriftlige kilder, så vel private som historiske, gjort det mulig å innfri det viktigste kravet som stilles til en biograf, nemlig å traske i sannhetens uutslettelige fotefar, uten å skjele til høyre eller venstre; uten å la seg lokke på avveier av blomster; uten å akte på skygge; stadig og planmessig videre, til vi ramler bums ned i graven og skriver finis på gravsteinen over vårt hode. Men vi kommer nå til en episode som ligger rett i vår vei, slik at det ikke nytter å overse den. Likevel er den mørk, mystisk og udokumentert, og lar seg dermed ikke forklare. Bindsterke fortolkninger kunne avfattes, hele religioner kunne grunnlegges på dens betydning. Vår enkle plikt er å konstatere fakta så langt de er kjent, og overlate til leseren å få ut av dem hva han kan.
s. 44



Denne forsiden er fra 1928, hentet fra wikipedia.


onsdag 28. mars 2018

Vinteroppdatering og vårlesing

Våren lar vente på seg og istedet er det snøstorm og iskalde morgener. Altså er det fremdeles lunt og godt å sitte inne med ild på peisen og lese. Ingen grunn til å trekke utendørs ennå. Og lesing er det hele tiden, om enn sakte innimellom. Etter at jeg leste Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til, som var ytterst interessant, begynte jeg å lese om en annen fascinerende kvinne, nemlig Frida Kahlo. Flere spennende kvinner lever både innenfor og utenfor bokomslagene jeg leser, som The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë. Den har vært i pausemodus, men jeg har begynt å lese i den igjen. Det er virkelig fengslende lesing! Så har jeg tenkt å fortsette med Edvard Hoems slektshistorie, og ta opp tråden etter andre boken Bror din på prærien. Videre kom nettopp Orlando av Virginia Woolf i postkassen, den skal leses i Labbens lesesirkel og jeg kommer til å starte på den sporenstreks. Tilsynelatende (rett som det er dukker det opp bøker, eller noen trenger seg frem på listen) til slutt skal jeg sammen med Ina lese Good Morning, Midnight, en bok jeg er virkelig spent på.

Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Det er bare å innrømme; innkommende bøker hauger seg raskere enn jeg makter å si lest, men så har jeg i alle fall ingen problemer med å finne nytt og/eller passende lesestoff!

Skjønnlitteratur

Sakprosa



God påske :)


tirsdag 27. mars 2018

Melk og honning ~ Rupi Kaur

Rupi KaurMelk og honning er første boken til Rupi Kaur. Bortsett fra å være forfatter og poet, er hun også performance-kunstner, designer og illustratør. Hun ble født i 1992 og er bosatt i Canada. På GoodReads ser jeg at mange mener dette ikke er poesi i det hele tatt, men kun tilfeldige setninger skilt med enter-tasten. For eksempel:


Hvis jeg skriver
anmeldelsen som dette
er det da poesi 


Forlaget strør om seg med superlativer, som "sensasjonell poesidebut" og omtaler forfatteren som "sjerneskudd". Videre at Melk og honning har fått unge kvinner over hele verden til å lese poesi, og at Kaur "treffer leserne rett i hjertet med sine enkle poetiske tekster basert på egne erfaringer." Kanhende det er nettopp her skoen trykker, eller rettere sagt sparker. For det er enkelt, og hun er ung selv. Instagram-kontoen hennes har visstnok over en million følgere, så det er klart hun har noe som folk liker. Hun setter ord på sine kvinnelige erfaringer på en lettfattelig måte, og selv om man innimellom kan undres over hvor hun vil hen - vel, gjør det noe? Jeg likte i alle fall denne boken, men er det poesi? For eksempel:

vær sterk gjennom det vonde
la blomster vokse fra det
du har hjulpet meg
å la blomstene spire så
blomstre vakkert
farlig
høylytt
blomstre varsomt
akkurat slik du må
barne du blomstrer
- til leseren

Nesten som et visdomsord. Poenget mitt er at det er ikke underlig at boken har fått en stor hærskare av fans - den er enkel, lettfattelig og skrevet av en ung kvinne. Og hvor bra er ikke det! Se bare her:

jeg vil ikke ha deg
for at du skal fylle tomrommene i meg
jeg vil være fylt på egenhånd
jeg vil være så hel
at jeg kunne ha lyst opp en hel by
og så
vil jeg ha deg
for oss to sammen
kunne satt fyr på den

Det hun skriver om, sine kvinnelige erfaringer, er også høyaktuelt for andre kvinner, og menn for den saks skyld. Jeg tror mange kjenner seg igjen i mye av tekstene. Og det at diktene er enkle, uten dype metaforer gjør lesingen rask. Man trenger ikke dvele ved hvert enkelt dikt, ettersom det lettfattelige gjør absorberingen kjapp og uten hindringer. Det er dette jeg mener gjør at diktene har blitt så populære ute i verden. Diktsamlingen er delt inn i fire deler: smerten, kjærligheter, bruddet og helbredelsen. Stort sett er diktene korte, men innimellom kommer det plutselig to-tre sider fullpakket med ord. Jeg velger å være med på poesien. Modernistisk lyrikk kjennetegnes av en fri form, så etter mitt hode vil Kaurs dikt komme innunder denne hovedtypen. Postmodernistisk sannsynligvis. Jeg leste også om en mer konkret stil; bekjennende poesi, som absolutt passer til Kaurs dikt. 

Boken har jeg lest i forbindelse med Anitas diktlesesirkel, og månedens kategori er debutant. Jeg fikk boken av Beathe som hadde én til overs, tusen takk!

Your lips distil nectar, my bride;
Honey and milk are under your tongue

Rupi Kaur


Melk og honning av Rupi Kaur
Originaltittel: Milk and honeyOversatt av Ina Vassbotn Steinman
Kagge Forlag, 2017
Utgitt første gang i 2015
Norsk, bokmål
208 sider
Innbundet, gave

søndag 25. mars 2018

En smakebit på søndag: Frida Kahlo

For tiden leser jeg en biografi om Frida Kahlo, skrevet av den amerikanske kunsthistorikeren Hayden Herrera. Boken handler om den store meksikanske maleren Frida Kahlo, og skal være den grundigste biografien som er skrevet om henne. Nå kom den ut i 1994, så det er mulig at det er publisert nyere og grundigere biografier etter det. Uansett, den er på 476 sider og inneholder mye informasjon. Da Frida var 18 år, fikk hun ødelagt ryggsøylen og høyre ben i en bussulykke. Dette ble begynnelsen til hennes "livslange død" - og til hennes personlige og originale malerkunst.

Frida hadde tvunget seg selv til å være i bevegelse og drive idrett for å komme seg igjen etter polioen. Men for å redde det som reddes kunne etter ulykken, måtte hun lære seg å være i ro. Nesten ved en tilfeldighet slo hun seg da på den aktiviteten som skulle komme til å forvandle livet hennes. "Siden jeg var så ung," sa hun, "stod ikke ulykken for meg som noen tragedie den gangen. Jeg følte at jeg hadde krefter nok til å kunne gjøre hva som helst i stedet for å studere medisin. Og uten å tenke videre over det begynte jeg å male."
s. 58