Denne biografien har jeg virkelig kost meg med! Den
gir et skikkelig dypdykk i Frida Kahlos liv. Forfatteren av boken,
Hayden Herrera, er en amerikansk kunsthistoriker som har forelest vidt omkring, administrert flere kunstutstillinger, undervist i Latin Amerikansk kunst ved New York University, og har blitt tildelt
Guggenheim Fellowship Award. Hun har skrevet utallige artikler og flere bøker. Les
et tidligere innlegg her for en introduksjon til boken og til Fridas liv. Boken har jeg lest i forbindelse med
Moshonistas biosirkel.
Frida Kahlo er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Mindre enn ett år før hun døde, holdt hun sin første maleriutstilling i hjemlandet Mexico. Da var helsetilstanden så dårlig at hun ble båret inn til sin egen himmelseng, som var blitt transportert til galleriet. Sengen var dekorert med bilder av ektemannen, den store freskokunstneren Diego Rivera, og av hennes politiske helter, Malenkov og Stalin. Rundt to hundre venner og beundrere kom for å hilse på henne, og de samlet seg rundt sengen og sang meksikanske ballader sammen med henne til langt over midnatt.
Denne begivenheten setter Herrera opp som et samlende bilde over Frida Kahlos liv, fordi "den vitner om mange av de egenskapene som særpreget [henne] både som menneske og som kunstner: det veldige motet og en ukuelig
alegría [livsglede] i møtet med fysiske plager, den uopphørlige trangen til det overraskende og originale, og en spesiell forkjærlighet for det spektakulære som en maske til vern om det private og den personlige verdighet."
Frida Kahlos sentrale motiv i det hun malte var seg selv:
"Jeg maler min egen virkelighet," sa hun. "Det eneste jeg vet, er at jeg maler fordi jeg må, og jeg maler det som passerer gjennom hodet mitt, uten å tenke videre over det." Det som passerte gjennom Frida Kahlos hode og inn i hennes kunst, var blant de mest originale og dramatiske bildene i det tjuende århundres kunst. Hun malte seg selv blødende, gråtende, revnet og åpen; hun omformet smertene sine til kunst med en bemerkelsesverdig åpenhet, mildnet av humor og fantasi.
Magdalena Carmen Frida Kahlo y Calderón ble født i 1907, i
en liten by i utkanten av Mexico by. Herrera forteller om Fridas oppvekst sammen med foreldrene og sine tre søstre. Faren var maler og fotograf av tysk-jødisk opphav, og moren var en vakker meksikaner fra
Oaxaca. Frida og hennes yngre søster, Cristina, ble ofte tatt hånd om av de to eldre søstrene, Matilde og Adriana. I 1910 brøt den meksikanske revolusjonen ut, noe Frida skriver om med stolthet i dagboken hun førte det siste tiåret før hun døde, at hun var vitne til. Det er disse dagbøkene, samt brev og fotografier Herrera støtter seg til som hovedkilder. For eksempel når hun skriver at Frida som liten var "en lubben skøyer med smilehull i haken og et ertelystent glimt i øyet." Som seksåring ble Frida rammet av polio, og ble tynn med et dystert ansikt. Hun var ikke ute av rommet sitt på ni måneder, noe som kan ha vært medvirkende til hennes spesielle blanding av "det selvopptatte og det utadvendte som var så karakteristisk for Frida som voksen", det "kan ha begynt i det syke barnets skjerpede bevissthet om spriket mellom dagdrømmenes indre verden og samværet med andre i den ytre verden." På grunn av den spinkle benet ble hun terget og holdt utenfor, og var ofte ensom. Herrera skriver at hun reagerte vekselvis med å trekke seg unna, hun sa selv hun ble et "innadvendt vesen", og senere med å bli en "personlighet". Hayden Herrera tar for seg en del av Fridas malerier for å underbygge dette, og for videre å fastslå at Frida gjennom mange år skapte sin egen meksikanske
persona, en myte spunnet om sin egen person.
Når det gjelder Fridas malerier, er jeg glad jeg også hadde
Andrea Kettenmanns bok om henne fordi den har store fargebilder der Herrera har med små i sort/hvitt. Når det er sagt er det også en del fargebilder, men altså ikke så store som i denne:
I 1922 begynte Frida på
La Escuela Nacional Preparatoriea (Den nasjonale forberedende skolen), som var datidens beste utdanningsinstitusjon. Det var en stor overgang fra landsbylivet under morens, søstrenes og tantenes oppsyn, og rett inn i det moderne Mexico som var under utforming. Skolen hadde nettopp åpnet opp for kvinner, og selv om moren var skeptisk, ønsket faren at Frida skulle "gjøre det som var etablert tradisjon for den mest lovende sønnen i en familie; nemlig å søke høyere utdannelse og gjøre karriere". På skolen hadde Frida venner i flere av grupperingene, men det var spesielt én gruppe hun hang mest med. De hadde en respektløs innstilling, for eksempel til lærerne. Og Frida var kjæreste med lederen; Alejandro Gómez Arias.
I 1925, ble Frida utsatt for en trafikkulykke hvor bussen hun satt i kolliderte med en sporvogn, hun var da 18 år. Flere mennesker ble drept, og legene fryktet for livet hennes også - hun ble blant annet spiddet av en jernstang. Hun måtte holde sengen i tre måneder, og fordi hun måtte være så mye i ro begynte hun å male. Hun hadde sett faren male, og han hadde utstyr stående som hun to i bruk. Malingen ble en del av Fridas kamp for livet, men også en del av det å skape sin egen
persona. Det var alltid en kamp mellom
de to Fridaene; den døde Frida og den levende Frida. Smerten og lidelsen viste hun ikke frem for omverdenen, da var hun glad og sterk. "Rollen som heroisk lidende ble til slutt en integrert del av Frida - masken ble ansikt. [...] Både styrken og framhevingen av lidelsen gjennomsyrer Fridas bilder.
Den knuste ryggsøylen er det maleriet som illustrerer best hennes stoiske holdning."
Det er et fyldig og omstendelig bilde over Frida Kahlos liv Hayden Herrera skildrer, og det er spennende å lese om! Jeg visste svært lite om denne fascinerende maleren, og har virkelig fått et vidt innblikk i maleriene og de bakenforliggende motiver. I 1928 møtte hun freskomaleren Diego Rivera, og falt øyeblikkelig for ham. Han var 41, og hadde vært gift og skilt to ganger. "Han var Mexicos mest berømte - og beryktede - kunstner." Herrera forteller om hans bakgrunn, utdanning og meritter. Ved siden av kunsten, var han også aktiv i politikken, og da med sympati for de undertrykte. Han bidro til å få frem den førkolombiske kunsten, som før hadde vært sett ned på. Rivera var kjent for sine kjærlighetsaffærer, og han hadde ingen problemer med å gjøre erobringer, til tross for at han var nokså uskjønn. Forholdet mellom Frida og Alejandro hadde var over, og hun var bra nok til å kunne leve et nesten normalt, aktivt liv da hun møtte Diego Riviera. Herrera forteller om at Frida begynte å male med en ny selvtillit og iver mens forholdet deres utviklet seg. I august 1929 giftet de seg, og det ble et stormfullt ekteskap fullt av lidenskap og lidelse. Etterhvert som fortellingen om Frida skrider frem, får vi også et innblikk i hvordan maleriene og malestilen hennes forandret seg i takt med det som skjedde i livet hennes.
Jeg har hatt to store ulykker i mitt liv.
Den ene var at en sporvogn kjørte over meg...
Den andre er Diego.
Herrera sier at Frida tilba Diego selv når hun hatet ham, og at sentrum i tilværelsen for henne var å være en god hustru for ham, men at det ikke betydde at hun utslettet seg selv. Begge var sterke personligheter, og selv om forholdet var preget av mye drama var det likevel tydelig at de elsket hverandre.
Da hun giftet seg, lånte Frida et antrekk lånt av en indiansk hushjelp til brudekjole, en tehuana-drakt. Det var neppe en tilfeldighet - da hun iførte seg drakten, valgte hun seg en ny identitet. Selv som barn hadde Frida opplevd klær som en form for språk, og fra det øyeblikk hun ble gift, inngikk klesdrakt og selvbilde, personlig stil og kunstnerisk stil i en komplisert helhet som utgjør en av bihandlingene i dramaet om hennes liv og hennes
persona. Hun likte best antrekkene fra
Tehuantepec-eidet, og "sagnstoffet som omgav dem, har utvilsomt vært medbestemmende for valget: Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke," og samfunnet skal ifølge folketradisjonen være et
matriarkat. Herrera mener at det å kle seg i tehuana-drakter var en del av Fridas selvskapelse som sagnomsust personlighet, og at hun ikke endret personlighet for å tekkes Diegos ideal, men at hun formet en individuell stil som et dramatisk uttrykk for en personlighet som allerede var der, og som hun visste Diego beundret. Frida likte også smykker og ulike dekorasjoner, "det var en bekreftelse på hvor høyt hun elsket livet, og samtidig et tegn på hennes bevissthet om - og trassige motstand mot - smerten og døden."
Fordi Diego Rivera malte fresker, får vi også kjennskap til freskomaleriets historie på denne tiden, dens renessanse og fortapelse. Og på grunn av politisk undertrykkelse i årene fra 1929 til 1934, reiste Rivera til USA. Han malte tross alt marxistiske fresker, og i USA fikk han oppdrag om å male nettopp fresker. Marxistiske sådanne. Frida og Diego hadde flere opphold i USA, blant annet på grunn av en utstilling for Diegos malerier. Paret ble kjent med mange nye mennesker, også en lege som skulle komme til å bety mye for Frida. På et tidspunkt ble Frida gravid, men hun aborterte og i forbindelse med denne hendelsen malte hun "
Henry Ford Hospital," det første i en serie av blodige og skremmende selvportretter som skulle gjøre henne til en av sin samtids mest originale malere. I slutten av 1933 reiste de tilbake til Mexico og flyttet inn i det nye hjemmet i
San Angel. Nå skulle Frida ha vært lykkelig, men det hun malte de neste to årene viser noe annet. Hennes håp om å skape en ny og harmonisk tilværelse ble knust. Diego hadde hele tiden hatt flere forhold til andre kvinner, og denne gangen med Fridas yngre søster, Cristina. Selv om hun tilgav søsteren da forholdet tok slutt, var hun nedtrykt og ulykkelig. I 1935 flyttet Frida til en leilighet midt i byen, og det skulle bli den første av mange separasjoner.
Kanskje flyttet hun for å skape sitt eget liv, men hun og Diego møttes til stadighet, og i juli 1935 skrev hun til ham at hun ønsket et ekteskap bygd på gjensidig uavhengighet. Blant annet maleriet
Bare noen få risp vitner om hennes sinnstilstand. To og tre år senere viser hun at smerten fortsatt var virksom i henne, gjennom
Minne fra 1937 og
Minne om et åpent sår fra 1938. Herrera sier at da hun malte disse maleriene var hun inne i en god periode, men at hun hadde vært nødt til å være sin egen lykkes smed. "
Minne viser hvordan den skaden som forholdet mellom Diego og Cristina påførte henne, i siste omgang fikk en selvstendigere og sterkere kvinne til å tre frem - en som hentet styrke i å legge sin sårbarhet åpent frem.
Minne om et åpent sår viser at Frida omformet det "åpne såret" som sjalusien og bedraget skapte, til en annen form for åpenhet. Hun fremtrer som en seksuelt fri kvinne, som flørter uforferdet, og enda så innbitt hun går inn for å vise at hun lider, virker hun samtidig nokså ubekymret. Hun ser på oss, halvt med et smil, nesten som om hun er like ved å blunke til oss."
Det er slik jeg ser henne for meg, og jeg håper jeg har klart å få frem at selv om Frida var elsket sin mann, så var hun en selvstendig kvinne. Hun ble mer produktiv med tanke på malingen, og dyktigere på å skape samsvar mellom kunsten sin og sin fremvoksende persona. Flere arbeider gir uttrykk for den knyste lengselen etter å bli mor, noe også brev forteller om. I 1938 hadde hun utstilling i New York, og i begynnelsen av 1939 i Paris. Utstillingen i Paris ble ingen økonomisk suksess, til det var franskmennene for nasjonalistiske, og det var dessuten vanskelig å være kvinnelig kunstner. Men arbeidene hennes fikk gode kritikker, og selv Picasso, "den vanskeligste av de vanskeligste," var begeistret. Surrealistene trykket henne til sine hjerter, men selv ønsket hun ikke tilhørighet med denne retningen. Hennes grunnholdning var en helt annen; hun malte sin egen virkelighet og ikke drømmer slik som surrealistene.
Som nevnt, hadde også Frida forhold med andre enn ektemannen, både kvinner og menn, noe Herrera nevner at det finnes ulike forklaringer på. Herrera mener at dagboken og brev viser at Diegos seksuelle sidesprang såret henne, og hun holder frem en del malerier som skal være resultat av Fridas sinntilstand. Frida og Diego tok ut skilsmisse, men giftet seg igjen i desember 1940. Fra 1940-årene skjøt karrièren hennes fart, og hun var fast bestemt på å forsørge seg selv. I 1942 ble hun ansatt som lærer på skolen "
La Esmeralda" hvor hun hadde en utradisjonell undervisning som gjorde at elevene ikke bare lærte malekunsten utifra seg selv, men de lærte også om politikk. Noen av elevene dannet gruppen Unge revolusjonære kunstnere (men gikk under navnet Los Fridos). Frida var stolt over den meksikanske revolusjonen, og endret faktisk datoen for sin fødsel til 1910. At hun var stolt viser det hun skrev i dagboken om at hun overvar hendelsen (se lengre oppe).
Frida var ofte syk og deprimert, hun måtte i perioder ligge i korsetter og innretninger som skulle lege ryggsøylen hennes, samt gjennomgå flere operasjoner. Men til syvende og sist gjorde ikke dette henne bedre, og hun måtte være mye i ro. Hun brukte mye smertestillende og alkohol. Hun kom seg sjeldent ut, og var ofte sengeliggende, og fikk det travelt med å male for å skaffe penger. Det viser mange av de siste maleriene, og da særlig stillebenene som er temmelig oppjaget. Hun hadde en tett krets av kvinner rundt seg, til å pleie seg og holde seg med selskap. 13. juli 1954 døde hun i sengen sin. Huset hennes er fremdeles åpent for besøkende, nå som museum. Som museum viser det oss "hvor konkret og realistisk det fantastiske bildespråket i Fridas malerier egentlig er, og hvor nær forbindelsen var mellom livet og kunsten hennes." Hennes siste arbeid henger der, som ble ferdigstilt åtte dager før hun døde - "med timene formørket av plager, dyppet Frida Kahlo penselen i blodrød farge og skrev en siste hilsen til livet:
VIVA LA VIDA.
Flere av
anmelderne på Goodreads mener at denne biografien ikke er en nøyaktig skildring av Fridas liv, særlig fordi hun var mer revolusjonær enn hva som kommer frem i boken, og at hun overskred kjønnsrollemønstrene i større grad. I den forbindelse vil det være interessant å lese andre biografier om henne. I første omgang blir det
Mitt grådige hjerte: fire kvinneportretter av Hege Duckert, som handler om fire vidt forskjellige kvinner som satt spor etter seg;
Karen Blixen, Billie Holliday,
Simone de Beauvoir og Frida Kahlo.
Her er en liten tegnestripe som jeg anbefaler å lese, en kortversjon om Frida:
Heroine of Pain.
Frida: En biografi over Frida Kahlo av Hayden Herrera
Originaltittel: Frida: A Biography of Frida Kahlo
Ex Libris Forlag, 1994
Norsk, bokmål
476 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
