søndag 14. april 2019

Winter ~ Ali Smith

Winter valgte jeg for mars i lesesirkelen 1001 bøker og kategorien kvinnelig forfatter, og etter Autumn må jeg si at jeg har blitt fascinert av Ali Smith. Winter er fortsettelsen på en serie med fire bøker, publisert i 2017, men det er andre karakterer og andre historier. Likevel med samme tema, selv om denne boken var noe mer vrien å få tak i når det gjelder å kunne peke på hva forfatteren ønsker å formidle. Autumn hadde et tydeligere budskap, nemlig et samfunnskritisk blikk på en splittet nasjon. Også Winter har et innhold som er kritisk til endringene i verdensbildet, men som ofte i romaner finnes ikke et direkte og entydig budskap.

Sophia, en pensjonert suksessfull forretningskvinne, blir fulgt rundt i huset av et svevende hode. Et barnehode. Sophia opplever det ikke som skremmende, for hodet er "sweet, and bashful in its ceremoniousness." Beathe skriver i sin omtale at starten på boken er en gjendikting av A Christmas Carol, noe jeg ikke var klar over, men når jeg leste begynnelsen av kortromanen skjønner jeg hvorfor. Sånn sett er kanhende Sophia hjemsøkt av sine egne spøkelser, men det kan også være noe helt annet. Kortromanen har jo også undertittelen Ghost Story of Christmas. Så er det Arthur, kalt Art, som er Sophias sønn. Han skal feire jul hos moren i hennes store hus, og har med seg samboeren. Det vil si, han har kranglet med samboeren, og de har gått fra hverandre. Dermed betaler han en tilfeldig kvinne (Lux) for å late som hun er samboeren. Også morens søster, Iris, kommer. De to har ikke hatt kontakt på mange år, men Arthur har tekstet mye med tanten.

Romanen har mange aspekter og lag, og en del av henvisningene gikk meg hus forbi. Underveis i lesingen har jeg noen steder notert spørsmålet; hvor vil Smith med dette? Som i Autumn, peker hun på ulike endringer i samfunnet. Trolig for å sette ting i perspektiv, for jeg oppfatter det ikke som sentimental nostalgi. Foruten Dickens, preger også Shakespeare Winter. Jeg har lite kunnskap om Shakespeare, men skuespillet Cymbeline spiller en viktig rolle i romanen, og karakterene har ulike oppfatninger av det. Lux sier at "it's like the people in the play are living in the same world but separately from each other, like their worlds have somehow become disjointed or broken off each other's worlds." Med tanke på at Dickens skrev A Christmas Carol i en tid da britene gjennomgikk tidligere juletradisjoner for mulige endringer, kan absolutt ha noe med at Smith valgte akkurat denne fortellingen. Sammen med jul og vinter, selvsagt. Når jeg ser i notatene mine nevner hun kortromanen på side nittifem, som et ledd i sine ordspill.

Det er ikke bare Sophia som ser ting ingen andre ser. “Art is seeing things,” sier Lux. “That’s a great description of what art is,” sier Iris. “Where would we be without our ability to see beyond what it is we’re supposed to be seeing?” Hodet som Sophia ser endrer seg hele tiden, og til slutt forvandles det til en stein, lik hullet i en av Hepworths skulpturer. Dette får meg til å tenke på at man kan se ting på ulike måter, og ha ulike perspektiver på verden. Og slik naturen er omskiftelig, endrer seg hele tiden, slik gjør vi det også. Og endrer samfunnet, verden, underveis. Det gjelder å kunne se både fra innsiden og utsiden, og protestere når man er uenig.

Når de fire personene er sammen for å feire jul, bruker Smith tilbakeblikk for å nøste opp i personenes væremåte og forhold til andre og seg selv. De oppdager nye sider ved seg selv, eller snarere utvikler dem. Sophia for eksempel, som er svært konvensjonell og avskyr søsterens aktivistiske liv, finner på en måte seg selv. Slik hun var som barn, da hun og Iris hadde tettere bånd. Alle personene representerer det jeg oppfatter at Smith mener er alvorlig med endringene; klimaendringene, de politiske endringene, nasjonalismen, brexit. Ved å legge atferd og språk til karakterene får hun frem sitt standpunkt, og med sitt særpregede språk må leseren virkelig tenke og stille spørsmål selv. 

Det er helt forståelig at Merete Alfsen synes Ali Smith kan være vanskelig å oversette, og hun sier også at Smith er en arvtager etter Virginia Woolf og Jane Austen. Det er ikke småtteri! Jeg skrev i anmeldelsen av Autumn at språket er nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Dette gjenkjenner jeg i Winter, og ser at hun nok kan bli en ny favorittforfatter for meg. Alfsen mener at det er "ordspillene, språkbehandlingen". Ja, ordspillene er mange og måten hun leker med språket er fantastisk. Spennende bok, men slett ikke enkel å følge alltid. Som med Autumn satt jeg igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg alt. Ordspillene, referansene, betydningene. Men uansett har jeg hatt et svært positivt møte med Smith, og likte begge bøkene. Det er som med Woolf - "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."


Winter av Ali Smith
Hamish Hamilton, 2017
Engelsk
322 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

lørdag 6. april 2019

Autumn ~ Ali Smith

Som ledd i lesesirkelen 1001 bøker ville jeg lese Winter av Ali Smith i kategorien kvinnelig forfatter, men oppdaget jo at romanen er andre bok i en tetralogi og den første er altså Autumn. Med denne boken ble Ali Smith nominert til Man Booker-prisen i 2017, og Winter havnet på 1001 bøker listen. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men har fått med meg at Autumn ble utropt til den store brexit-romanen.




Handlingen i Autumn er lagt til 2016, like etter at et flertall i folkeavstemningen om utmeldelse av EU har vunnet frem. I denne kaotiske atmosfæren besøker Elisabeth den 101 år gamle Daniel, det er sekstini år mellom dem, og Elisabeth besøker ham på aldershjemmet, hvor han ligger for døden. Hun leser Huxley, Shakespeare, og Dickens for ham. De møttes første gang da hun var åtte år, og siden utviklet de et livslangt vennskap. "What you reading?" spurte Daniel hver gang de så hverandre, "always be reading something, [...] even when we're not physically reading. How else will we read the world?" Om vennskap mellom to med såpass stor aldersforskjell har Smith uttalt at "our young lives and our old lives are umbilically connected. It's all always a matter of birth and rebirth."

Mitt første møte med Ali Smith har vært positivt - språket er så nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Å bli oppslukt av å finne ut hva forfatteren mener om brexit i hvert avsnitt var lite nyttig for leseopplevelsen, for Smith tar det for det meste opp implisitt og dermed oppga jeg det raskt til fordel for språket og handlingen. Men selvfølgelig er det også tydelige referanser til motsetningene folkeavstemningen førte med seg, for eksempel er det gjennomgående at folk "All across the country" følte seg avmektige og splittet. Elisabeth og Daniel prater mye om ord, litteratur, kunst, fiksjon og fakta - ja, om livet, og for Elisabeth åpnes nye perspektiver. Mesteparten av handlingen foregår på innsiden av de to hovedpersonene ved Elisabeths tilbakeblikk og tanker, og Daniels drømmer, noe som utgjør romanens kompleksitet og bidrar til min positive oppfatning av boken.   

Smith har også fokusert en del på før og nå, hvordan nyhetene har forandret seg, klimaet, demokratiet og menneskerettigheter. En viktig del av romanen er historien om den britiske kunstneren Pauline Boty, som Elisabeth skriver avhandling om. Hvilken rolle dette har i romanen er jeg usikker på, men gjennom hennes undersøkelser og tanker får Smith frem at i en uforutsigbar verden er det opp til enhver å konstruere sitt eget liv, og å bryte ned murene som står i veien for friheten.

Det er alltid interessant å lese epigrafer da disse gir signal om romanens innhold, eller sitatet kan være et motto eller en dedikasjon. I Autumn har Ali Smith flere; Shakespeare, Clark, Keats, Graham og ett fra Guardian. For eksempel styrker sitatet fra the Guardian min forståelse av at Smith har en oppfordring eller appell; at vi må lære å se det som skjer rett foran øynene våre: "At current rates of soil erosion, Britain has just 100 harvests left" (Guardian, 2016).


Autumn av Ali Smith
Pantheon Books, 2016
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 10. mars 2019

En smakebit på søndag: Winter av Ali Smith

When four people, strangers and family, converge on a fifteen-bedroom house in Cornwall for Christmas, will there be enough room for everyone?   

Christmas Eve morning, 10am, and the disembodied head was dozing. Lacy green growth, leafy looking, a tangle og minuscule leaves and fronds, had thickened and crisped round its nostrils and upper lip like dried nasal mucus and the the head was making the sounds of inhalation and exhalation in such a lifelike way that if anyone standing outside this room heard it he or she'd have been convinced that a real whole child, was having as nap in here.
s. 29


Multitasking

tirsdag 5. mars 2019

Hekseyngel ~ Margaret Atwood

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde, og i den forbindelse har Hogarth Press (forlaget som ble startet av Virginia and Leonard Woolf i 1917) lansert The Hogarth Shakespeare project hvor forfattere gir en moderne versjon av Shakespeares skuespill. Av disse har jeg nå lest Hekseyngel av Margaret Atwood, og jeg har skaffet meg Jo Nesbøs versjon av Macbeth. Stormen (engelsk originaltittel: The Tempest) er antatt å være William Shakespeares siste skuespill, sannsynligvis skrevet i 1611, i alle fall ble den første kjente oppførelsen funnet sted 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det er en eventyrkomedie med filosofisk grunntone: Vismannen Prospero er fordrevet fra sitt hertugdømme, men lærer seg magiske kunster og tar luftånden Ariel og den dyriske Caliban i sin tjeneste. Ved hjelp av en storm bringer han sine fiender til sin øde øy, avslører deres ondskap og forsoner seg med dem. Stykket rommer også en romantisk kjærlighetshistorie (snl).

Felix er på høyden av sin karriere som leder for Makeshiweg teaterfestival. Oppsetningene hans vekker både undring og forbløffelse. Nå skal han sette opp Shakespeares Stormen på en helt ny måte. Ikke bare vil det styrke hans omdømme, det vil også lege hans indre smerte. Det var i hvertfall planen. Men etter å ha blitt utsatt for et grovt svik, trekker Felix seg tilbake i en avsidesliggende hytte. Han hjemsøkes av minnene om sin høyt elskede datter Miranda. Og han planlegger hevn.

Det Atwood har gjort, er å overføre historien til dagens samfunn, og det fungerer fantastisk godt! Her er faktisk tre historier i én; Shakespeares skuespill Stormen, Felix' oppsetning og Felix' egen gjennomføring av sin private storm. Det er jo genialt å la hovedkarakteren sette opp et skuespill i romanen som er basert på det samme skuespillet! Jeg hadde litt kunnskap om Stormen fra The Stranger Diaries som jeg leste for en stund siden, hvor det var mange referanser og sitat fra Stormen som ga meg et innblikk i historien. Miranda var med der også, i form av en tenkt datter til en gotisk forfatter. Men hele handlingen var det nok meningen av man skulle ha kjennskap til i forkant, og det ble ikke lagt mer vekt på det. Etter å ha lest Hekseyngel har jeg fått større innsikt i handlingsforløpet, og Atwood har fått med seg både drama og humor.

Det finnes en Readers guide i forbindelse med utgivelsen av Hekseyngel, som skal gi tankevekkende spørsmål for å nå frem til viktige aspekter av romanen, og jeg har tenkt litt over noen av dem. For eksempel ble jeg noe overrasket over Atwoods tilnærmelse. Å skulle gjenfortelle skuespillet i en moderne vri forekom meg å måtte være vanskelig, spesielt balansen i tid - mellom det dagsaktuelle og renessansen. Men så er Shakespeare uansett aktuell nå til dags, mye på grunn av de evige spørsmål og universelle følelser som vi kan kjenne oss igjen i. Umiddelbart tenker jeg på Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord som Undset avslutter med: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Siden jeg ikke har lest det originale skuespillet, ante jeg lite om hva jeg hadde i vente, men så snart likhetstrekk mellom Felix og Prospero. Dette blir mer og mer tydelig jo lengre ut i romanen jeg leste, fordi Atwood gjennom boken gir en innføring i Stormen og tolkninger av karakterene. Felix er tørstig etter hevn, og trenger penger for å gjennomføre den. Han får jobb som engelsklærer i et fengsel for å øke lese- og skriveferdighetene hos de innsatte. Metoden hans blir å sette opp Shakespeares stykker. Det blir en suksess, og lese- og skriveferdighetene forbedres slik at det går gjetord langt utenfor fengselsmurene. De innsatte respekterer ham, og gjør sitt beste, blant annet fordi han gir dem lov til å banne - men kun i Shakespeares ånd, må vite! Og etter visningene smugler han inn sigaretter. Fengslet har en symbolsk betydning, noe Atwood formidler ved at Felix sier til de innsatte at det er et av hovedtemaet i Stormen. De får i oppgave å finne alle fengslene i stykket, og etterpå diskuterer de funnene inngående.

Vi blir nok aldri ferdig med Shakespeare, og jeg tror han vil bli tolket og modernisert i lang tid fremover. På Shakespeares tid var det vanlig å låne stoff fra eldre kilder, og Shakespeare gjordet det lånte stoffet til sitt eget og preget det med sitt geni. På samme måte har Atwood brukt Shakespeares Stormen til å lage sin egen historie, skildret karakterene og handlingen med sitt eget språk, og fremviser sin egen evne til å beskrive menneskesinnet med "dets voldsomme lidenskaper, og vare stemninger, og ikke minst dets moralske og følelsesmessige ambivalens."

Romanen er skikkelig atwoodsk, i Shakespeares ånd - en genistrek!

Hekseyngel av Margaret Atwood
Originaltittel: Hag-Seed, 2016
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug & Co., 2016
Norsk, bokmål
298 sider
Innbundet, kjøpt

torsdag 28. februar 2019

The Sense of an Ending ~ Julian Barnes

Lesesirkelen 1001 bøker har gjenoppstått hos Elida, til min store glede da dette er bøker jeg lenge har hatt interesse for. Jeg har en egen side for lesesirkelen med min deltagelse som startet i 2012, og forskjellen nå er at istedenfor en spesifikk bok, kan man velge bøker innen ulike kategorier. Denne måneden skulle det leses en helt ny forfatter, altså en som er ny for den som leser. Jeg valgte Julian Barnes etter å ha hørt positive omtaler om ham i forbindelse med Bookerprisen som han vant i 2011 med nettopp The Sense of an Ending. Denne havnet også på listen 1001 bøker under Tilføyelser 2012.

What you end up remembering isn't always the same as what you have witnessed


Og det er egentlig essensen. Skrevet på en utrolig god måte, og når jeg tenker meg om, minner noe om Arv og miljø fordi det handler om hvert menneskes historie om seg selv. I alle fall; Tony Webster er en aldrende mann, en pensjonist, med en fortelling som starter helt tilbake til skoletiden. De er tre venner som egentlig er ganske arrogante når det gjelder hvordan de oppfatter kunnskap, og hva som er sannhet. Slik har de knyttet sammen sin egen lille sirkel hvor andre ikke får innpass. Men når det begynner en ny gutt på skolen, blir han innlemmet uten å gjøre noe for det annet enn å gi hyperintelligente svar og kommentarer til lærernes spørsmål. Denne kjernen tror på sine egne ting, og har et hånlig syn på det som blir bestemt for dem. Adrian forandrer derimot ikke sin tro på ting selv om han er med i gjengen, men fortsetter å hevde sine synspunkt på en, for de tre andre, beundrende måte. Han debatterer med historielæreren:

That’s one of the central problems of history, isn’t it, Sir? The question of subjective versus objective interpretation, the fact that we need to know the history of the historian to understand the version that is being put in front of us.

Dette sitatet følger som en rød tråd gjennom boken, fordi, som Adrian sier videre "History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation.” 

I den perioden forestilte de seg at livet ikke ennå var startet, og de ventet. De ønsker å se verden annerledes enn generasjonen før dem, og de tenker at de ser sannhet, moral, og kunst mye tydeligere enn dem. Men noe frykter de; ingen av dem har hatt en kjæreste. Og dessuten er de redd for at "Life wouldn't turn out to be like Literature". Etter å ha avlagt eksamen, sverger de livslangt vennskap, men de havner på ulike steder og sees sjeldent. Tony får seg, endelig, en kjæreste. Veronica er ganske annerledes enn andre jenter han ellers har truffet, med lunefulle nykker. For Tony blir det litt i meste laget, og når forholdet tar slutt er det helt greit for ham. Også når han mottar et brev fra Adrian som spør om tillatelse til å date Veronica, sender han svar om at det er ok. 

Philosophically self-evident


Guttegjengen avsluttet ofte sine argumenter slik:

‘I don’t know, sir.’
‘What don’t you know?’
‘Well, in one sense, I can’t know what it is that I don’t know. That’s philosophically self-evident.’ He left one of those slight pauses in which we again wondered if he was engaged in subtle mockery or a high seriousness beyond the rest of us.

Tony forteller at "life went by"; han har hatt en bra karriere, giftet seg, fikk en datter, en forsonlig skilsmisse, barnebarn. Man får inntrykk av et sedat liv, uten store ambisjoner - "And that's life, isn't it? Some achievements and some disappointments." I del to, som er betydelig lengre enn første del, dveler han ved hans egen fortelling om seg selv, og leseren aner her at det vil komme noe som gjør at han reflekterer så mye over hukommelsens irrganger. At det vi husker ikke alltid er det samme som det vi opplevde. At Tony blant annet sier at Veronica var damaged, og at det bidro til bruddet, viser seg til slutt å ikke stemme. Tonys hukommelse har virkelig spilt ham et puss, eller rettere sagt så har han aktivt gått inn for å slette visse hendelser fra hukommelsen. Mot slutten øyner jeg hva boken kulminerer i, selv om leseren blir sittende igjen med å selv finne ut hva som faktisk skjedde, det som Tony har visket ut. Det som har gjort at han ikke har levd ut sin moralske etikk fra skoledagene, som gjør at han på sine gamle dager innser at ingenting ved mennesker er philosophically self-evident.

Jeg likte godt skrivestilen til Barnes, selv om det er mye filosofiske betraktninger, eller kanskje rett og slett på grunn av det. Likevel, jeg irriterte meg litt over at Tonys hukommelse er like blank, når det gjelder det som skjedde, mot slutten som den har vært gjennom hele fortellingen. Selv om den (hukommelsen) glimter til, er det ikke får han får helt konkret og tydelig dokumentasjon at det går opp for ham, med forferdelse, hva han har vært i stand til. Det er dette, slik jeg ser det, boken handler om, og grunnen til at jeg skrev om essensen og hvordan sitatet om historiens problem er en rød tråd. Hans fortelling om seg selv viser seg, både for leseren og for ham selv, å være svært annerledes enn det som faktisk skjedde. Flere bøker av forfatteren vil utvilsomt finne veien til bokhyllen min! 

Et innlegg (HER) om slutten var tankevekkende å lese, hvor en forfatter har lansert sin teori og ulike lesere har kommentert innlegget enten de er enige eller ikke. NB! Inneholder selvsagt spoilers, så klikk ikke inn hvis du vil lese boken!

Julian Barnes er en britisk forfatter, født i 1946 og er bosatt i London.


The Sense of an Ending av Julian Barnes
Vintage, 2011
Engelsk
163 sider
Pocket, kjøpt

tirsdag 26. februar 2019

Arv og miljø ~ Vigdis Hjorth

I løpet av de fjorten dagene i varmen leste jeg den kritikerroste romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth som kom ut i 2016. Januar er en fin tid å reise til Kanariøyene, bare slappe av på stranden med en bok, ta daglige spaserturer og lese litt mer om kvelden. Fantastisk! Arv og miljø ble en kveldsbok, det ble for tungt å holde den over hodet fra solsengen, så der ble det utelukkende lest pocketbøker. Bortsett fra Giovanni's Room, som til tross for sin innbinding veide lite med sine 159 sider.

Men altså, Arv og miljø. Litt artig, for på samme tid som jeg leste boken dukket den opp i nyhetene. Den Nationale Scene hadde nemlig satt opp et teaterstykke basert på boken, og familien til Vigdis Hjorth varslet søksmål fordi de mente seg krenket. Romanen fikk mye oppmerksomhet da den ble publisert, og søsteren Helga Hjorth mente at boken utleverte henne og familien, og utga et motsvar eller et forsvar med romanen Fri vilje.

Jeg har fått det for meg at jeg alltid har likt Vigdis Hjorth, men når jeg sjekker så har jeg kun lest Fransk åpning og Hva er det med mor tidligere. Kanskje det er personen Vigdis Hjorth jeg liker? Kanskje jeg blander henne sammen med Herbjørg Wassmo, for bøker som jeg visselig hadde lest fant jeg ikke i Hjorths bibliografi. Det viste seg at de befant seg i bibliografien til Wassmo. Men personen Vigdis Hjorth har jeg alltid likt. Hennes modige uttalelser og standpunkt, og det at hun kommer med analyser og beskrivelser av, som Store Norske Leksikon sier det, "radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment samfunnsengasjement." Nå har jeg skaffet meg hennes siste bok, Lærerinnens sang, som jeg ser frem til å lese. Og sant å si, Hjorth er ikke like melodramatisk som Wassmo.

Arv og miljø innledes med et epigraf som signaliserer hva romanen handler om: "Å gjøre som en villet handling det du må." Sitatet er fra filosofen Slavoj Žižek, og følger som en rød tråd gjennom handlingsforløpet. I alle fall jeg hang meg opp i dette og etter endt lesing slo jeg opp på denne siden igjen, og da forstod jeg hvorfor Hjorth har valgt nettopp dette sitatet. Romanen har en jeg-forteller, Bergljot, og det er hennes perspektiv som presenteres. At det også er Vigdis Hjorths egen fortelling er ikke til å komme utenom, selv om hun insisterer på at det er fiksjon og ikke en selvbiografi.

Bergljot forteller om et arveoppgjør som for det meste har pågått uten hennes delaktighet, men to så hadde hun støttet sin eldre bror, mot de to yngre søstrene. Det var to dager før faren døde. Men i utgangspunktet hadde hun brutt med familien mange år tidligere, for å overleve, og unngått kontakt med dem. Etterhvert kommer årsaken frem, hun er blitt seksuelt misbrukt av faren som liten jente, noe resten av familien ikke tror på. Det er dette som har utløst bruddet, for Bergljot klarer ikke å omgås dem når de ikke tar hensyn til hennes historie. Alle har sin egen oppfatning, sin egen opplevelse av ting, og alle har sin egen fortelling. Det som er virkelig for én, er ikke nødvendigvis virkelig for en annen. Da jeg leste boken kunne jeg ikke fri meg fra hvor skillet går mellom det som er selvopplevd og det som er fiksjon, for boken er vanskelig å lese uten å ha i bakhodet det jeg har skrevet tidligere i innlegget. Vigdis Hjorth har uttalt at Bergljot ikke er henne selv, og at hun ble overrasket over at det var det selvbiografiske som ble debatten rundt boken, for hun tar opp et stort, samfunnsmessig problem som hun mener fokus burde vært på istedenfor.

Jeg har ikke lyst til å si stort mer, annet enn at boken er vel verdt å lese. Forfatteren har et intenst språk som gjør at sidene snus i høyt tempo, det er engasjerende og utrolig godt beskrevet av et menneskets tenker og opplevelser sett fra innsiden. Det handler blant annet om kampen for å bli trodd, å bli anerkjent for sin egen opplevelse og de valg man tar. Enkelte ting må man gjøre, og kanskje man ikke hadde gjort akkurat det valget hvis situasjonen var annerledes. "Det å bestemme seg for likevel gjøre det som om det er noe man vil, i stedet for noe man må, gir mulighet til et skifte av perspektiv. En situasjon preget av tvang og fastlåste posisjoner kan forvandles til en situasjon med mer preg av frihet og bevegelse." På denne måten kan Bergljot bli fri.

Mange har lest og skrevet om boken, men her er noen bloggere som har omtalt den: TineRose-MarieAnitaEllikkenTone og Randi.


Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2016
Norsk, bokmål
352 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 17. februar 2019

The Stranger Diaries ~ Elly Griffiths

I fjor var jeg en langhelg i Stockholm i midten av oktober, og i Gamla Stan kom jeg over en fantastisk bokhandel; Science Fiction Bokhandeln. Science fiction så klart, og fantasy, horror, krim og mye mer. To bøker ble kjøpt og den ene lest ganske kjapt, sammen med Ina som også var nysgjerrig på Elly Griffiths og hennes nyeste bok The Stranger Diaries. For hva kan være bedre enn en gotisk krim fra moderne tid, satt i scene av en litteraturelskende hovedperson og en noe ensom ulv med sans for tørr, ironisk humor?

It can be a dangerous thing, reading too much.


Clare er engelsklærer ved en skole som tidligere var bosted for en gotisk forfatter som hun skriver en biografi om. Forfatteren er best kjent for sin novelle The Stranger, og når Clares venn og kollega blir funnet drept, ligger det et notat med en linje fra denne historien ved hennes side. Etterforskeren, Harbinder, er dermed helt fra starten av i tvil om hun skal anse Clare som vitne eller mistenkt.

I tillegg til å lese mye, skrive bøker, undervise i engelsk, har Clare også en dagbok. I den noterer hun hun alt som skjer og tanker hun har omkring det. Her skriver hun også om mordet, og sine egne mistanker. Men så skjer det flere mord, og hun oppdager at noen andre enn henne selv har skrevet i dagboken. I utgangspunktet er historien tradisjonell og det samme er karakterene. Etterforskeren har sine uortodokse metoder, og selv om det ikke er opplagt tidlig i boken, blir det etterhvert ganske tydelig hvem som er den skyldige. Dette gjør ikke boken dårlig, for atmosfæren er creepy og holder på både nysgjerrighet og interesse gjennom hele lesingen. Det med dagboken er spesielt nifst. At noen sniker rundt i huset, leser dagboken og skriver i den. Man kan bli paranoid av slikt, så pass på dagboken! Det gotiske aspektet bidrar til at stemningen blir ekstra mørk og uhyggelig, med både hekser og spøkelser. Og når farene ligger på lur, er det ikke lett å bevare masken og Clare kjenner redselen krype under huden. 

Det jeg likte best, var den moderne settingen, med et gufs av gotiske spøkelser og hvordan dette veves sammen til en vellykket krimhistorie som inneholder mange henvisninger til litteratur. Agatha Christie, Wilkie Collins og Shakespeare (spesielt The Tempest) for å nevne noen. Og det beste av alt er historien i historien, nemlig The Stranger. Den er temmelig redselsfull, og følger Clare som et mareritt, og handlingen som en rød tråd som nøstes opp til slutt. Jeg leser gjerne mer av Griffiths!


The Stranger Diaries av Elly Griffiths
Quercus Editions Ltd, 2018
Engelsk
410 sider
Pocket, kjøpt