lørdag 17. februar 2018

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til ~ Toril Moi

Denne boken har jeg hatt i hyllen, eller rettere sagt i diverse hyller, ettersom den har fulgt meg siden jeg kjøpte den i 1995, altså det året den ble utgitt. Hvorfor den ikke har blitt lest tidligere kunne jeg nok ha snakket i lange setninger om, men jeg velger å la være. Helt kort; jeg antok at det var tørt og tungt stoff. Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til er Toril Mois nylesing av den franske forfatter og filosof som i sine romaner, dramatikk og essays diskuterer filosofiske problemer: spørsmål om frihet og ansvar, mål og middel. Boken ble først utgitt på engelsk under tittelen Simone de Beauvoir. The Making of an Intellectual Woman (1993). I forordet redegjør Toril Moi for sin bakgrunn for å skrive boken på norsk, og sier at den hovedsaklig er et resultat av sitt eget "helnorske første møte med Simone de Beauvoir" da hun var femten, bodde på hybel og nøt sin nyoppdagede frihet. Samtidig leste hun Det annet kjønn, og identifiserte seg med det mystiske bildet av Beauvoir; et ekte eksempel på en Selvstendig Kvinne. Det var sjeldent kvinner på den norske landsbygden på 1950 og 1960-tallet gjorde noe annet enn å være husmødre, og for Moi representerte altså Beauvoir en helt ny type kvinner og Moi bestemte seg for å følge hennes eksempel. Da boken ble skrevet hadde Beauvoir hjulpet henne til å gjøre det hun drømte om i 1968.

En emblematisk intellektuell kvinne eller en uoppdragen pike?   


Simone de Beauvoir ble født i 1908, og tilhørte den første generasjonen av europeiske kvinner som fikk samme utdannelse som menn.Tidligere generasjoners store intellektuelle kvinner som Madame de Staël, George Sand, George Eliot og Virginia Woolf, hadde derimot ingen adgang til utdanningsinstitusjonene.

Mois prosjekt er her å granske hvordan Simone de Beauvoir ble en intellektuell, og hvordan hun ble en sentral intellektuell figur i det 20. århundre sitt liv, bøker og de ulike reaksjoner på hennes arbeid, og samtidig belyse hvor vanskelig det var, og er, for kvinner å bli tatt alvorlig som intellektuelle. For meg har det tatt tid å lese boken, rett og slett fordi den har blitt liggende mellom andre påbegynte bøker. Men svært interessant lesing, og nå som jeg skal vinkle boken til februars kategori i Biografisirkelen som er Uoppdragne Piker har jeg hatt lynlesing den siste tiden. Baksideteksten annonserer at boken ikke kan sies å være verken biografi eller litterær studie, men at forfatteren isteden sprenger genregrensene, og hevder at det ikke finnes noe opplagt skille mellom "liv" og "tekst" - de kan begge leses og fortolkes. Moi kaller det personlig genealogi. Jeg skulle ønske at jeg hadde lest noen av bøkene til Simone de Beauvoir, nettopp på grunn av det Moi sier om at "det intertekstuelle nettverket av tekster [...] er vår Simone de Beauvoir." Men Moi studerer ikke Simone de Beauvoir fordi hun er en emblemisk intellektuell kvinne: "Nettopp fordi hun befant seg i en enestående stilling i forhold til de dominerende intellektuelle diskursene i sin samtid, ble hun også vårt århundres største feministiske tenker. Lenge før kvinnebevegelsen gjenoppstod på 1960-tallet, tok Det annet kjønn for seg så å si alle de problemene som feminister i dag fremdeles forsøker å løse. Boken forandret bokstavelig talt tusenvis av kvinners liv; jeg finner ikke noe annet verk med samme virkning i dette århundret."

Beauvoir møtte medstudenten Jean-Paul Sartre da de begge leste til den mest prestisjetunge "agrégation"-eksamen i filosofi, og da sensuren falt ble Sarte nummer én og Beauvoir nummer to. I sin selvbiografiske roman, En veloppdragen ung pikes erindringer, med originaltittelen Mémoires d´une jeune fille rangée (1958), forteller Beauvoir om da hun og Sartre satte seg ned ved Medici-fontenen i Luxembourg-parken for å diskutere hennes filosofiske ideer. Etter tre timer var hun knust: "Jeg er ikke lenger sikker på hva jeg tenker, eller om jeg i det hele tatt kan sies å tenke". For første gang føler hun seg intellektuelt underlegen i forhold til noen, og hun gir opp sin filosofiske etikk for å vie sitt intellekt til Sarte sine tanker og ideer. Videre i selvbiografien dannes bildet av Beauvoir som et opprørsk og stolt barn, men som lærte seg å behage både seg selv og andre; hun oppdaget at kjærlighet ikke er gratis, man må beherske kunsten å behage for å oppnå kjærlighet. Hun var oppdratt til plikter og ansvar, men var samtidig kunnskapstørst og elsket bøker. Skjønt, moren regulerte hva hun fikk lese. Forholdet til foreldrene var preget av konflikter og turbulens.


En intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn


Det er mange som var skuffet over at Beauvoir holdt fast ved sin manglende filosofiske originalitet i forhold til Sartre, men Moi sier at hennes eksempel bør "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Og da i betydningen av "en kvinne som nekter å godta den tradisjonelle patriarkalske splittelsen mellom kropp og sinn, forføring og forstand." Faktisk begrunner Beauvoir sin tilsynelatende underkastelse ved å erklære Sartres tanker for å være svaret på hennes egne bønner om frigjøring fra familiens kvelende univers, en drøm om å overskride konflikten mellom moren og farens verden. Sartre blir hennes håp om frihet, og han representerer hennes mest utopiske ønsker. Hun beveget seg inn i hans verden fordi det var den verdenen hun hadde lengtet etter. Ifølge Moi er En veloppdragen ung pikes erindringer "full av etterpåkloke kommentarer til sin egen ungdommelige naivitet og feiloppfatninger," og for Moi blir dette en beleilig versjon. Hun hevder at siden Beauvoir skrev memoarene tretti år senere fremstiller hun nederlaget for Sartre som om det slett ikke var et nederlag, men et sannhetens øyeblikk der hun stod ansikt til ansikt med sitt eget opprinnelige prosjekt; som var å vite og å skrive ("å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med bidra til å forandre verden."). På denne måten, sier Moi, er Sartre Beauvoirs eget, frivillige valgte prosjekt - å vite og å skrive. For Simone de Beauvoir blir dermed nederlaget i Luxembourg-parken øyeblikket der den problematiske grunnsetningen vi er ett skapes: denne enheten er den skjulte kjernen. Her viser Moi hvordan Beauvoir retorisk konstruerer sitt filosofiske nederlag for Sartre som en nødvendig ingrediens i sitt eget, frivillig valgte prosjekt. Og fremstillingen er ikke nødvendigvis feilaktig, men den viser hvordan myten om enheten mellom de to i 1958 fremdeles fungerer som et av de mest grunnleggende elementene i hennes egen identitetsfølelse. Troen på den grunnleggende enheten mellom dem blir kilde til mye stolthet og glede, men også årsak til dyp smerte.

”Å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med å bidra til å forandre verden. Det er mitt mål.”
Simone de Beauvoir

Toril Moi skriver fantastisk godt! Det er skarpsindig og gjennomtenkt. Hun har godt belegg for sine standpunkter, og bygger teksten omhyggelig opp og med høydepunkt som gir en spennende lesing med et levende og interessant språk. Moi legger frem problemstillinger, og går gjennom argumenter fra kritikere som hun tilbakeviser med egne tankerekker, forklaringer og teorier. Slik går hun virkelig i dybden på det hun skriver om. I kapittel to viser hun at flere ulike samfunnsfaktorer bidro til å produsere Beauvoirs eget syn på sine intellektuelle evner. Et poeng som Moi kommer med i den forbindelse er at Beauvoir "internaliserer og identifiserer seg med det franske intellektuelle feltets habitus uten å si i hvor stor grad den habitusen favoriserer menn." Muligheten til høyere utdanning gjorde at hun kunne bli en selvstendig intellektuell kvinne, men men det førte også til at hun ikke maktet å se hvordan det samme intellektuelle feltet hun identifiserte seg med marginaliserte henne som kvinne. Ikke før på slutten av 1940-tallet, begynte hun å tenke over hva det har betydd for henne å være kvinne. Dette førte til at hun begynte på Det annet kjønn.


En veloppdragen ung pikes erindringer


Nå kunne jeg avsluttet denne anmeldelsen, men jeg tenker å bruke litt plass til å begrunne hvorfor jeg har valgt å legge denne boken inn under kategorien 'Uoppdragne piker' i Biografilesesirkelen. Fra det som allerede er nevnt, trer det frem at Simone de Beauvoir på mange måter kan passe inn blant de flinke pikene. Men så skjer det noe. Toril Moi tilbakeviser ethvert forsøk på å redusere Beauvoir enten til en mindre intellektuell enn hun faktisk var, eller til en forfatter med få kvaliteter. Uoppdragen? Yessss, til de grader! Ikke bare var, og er, feministene skuffet over henne, men kritikkene har haglet.

Boken er bygget opp rundt tre tekstøyeblikk i Beauvoirs forfatterskap, og utgjør bokens tre deler. Første del av boken er viet hendelsen i Luxembourg-parken og Mois glimrende utgreiing rundt dette - både i forhold til Beauvoirs egen fremstillingen og andres. I del to har Moi tatt for seg Beauviors bemerkning om hvordan hun endelig, etter en samtale med Sartre i 1946, forstod at det å bli født som kvinne ikke var det samme som å bli født som mann. Her bruker hun L'invitée og Det annet kjønn i sin argumentasjon. Og til slutt kommer Moi inn på Beauvoirs depresjon i del tre. For å finne ut av det følger hun de psykologiske trådene i Beauvoirs selvbiografiske skrifter. Altså forsøker Moi å finne ut av hva det å være forfatter betydde for Beauvoir. 

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til viser at den friheten og selvstendigheten vi forbinder med Simone de Beauvoir har en bakside. Eller det kan sies at det er to sider av samme sak, og jeg vil hevde at alt dette viser et helhetlig menneske. Beauvoir opptrådte som en sterk og frigjort kvinne som velger å ikke gifte seg og få barn. Etter at hennes memoarer og brev ble publisert ser vi at hun også var dypt ulykkelig, ofte deprimert og sjalu. I sine memoarer skriver hun at hun innimellom spurte seg selv om lykken hvilte på en løgn, og "Jeg lurte meg selv da jeg sa vi er ett". Sartre løy for henne og omga seg med elskerinner. Selv om de hadde inngått en pakt som sa at de kunne møte andre og ha seksuelle forbindelser, kan brev og memoarer tyde på at situasjonen ikke var så tilfredstillende som de likte å fremstille. Dermed er vi inne på det betimelige spørsmål, og slutten på mitt forsøk på å si noe vettugt om denne interessante boken. Etter min mening et godt formulert retorisk spørsmål:

Hvorfor følte så mange lesere seg dypt såret da de oppdaget at Beauvoir, da det kom til stykket, likevel ikke hadde levd et fullkomment lykkelig liv med Sartre?
Torill Moi, Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til

Toril Moi (født 1953) er en norsk litteraturviter og professor i litteratur og romanske språk ved Duke University i North Carolina, og har skrevet om feminisme, litteraturteori, dagligdagsfilosofi og litteratur i tillegg til å være en aktiv spaltist og anmelder. Bøkene hennes er oversatt til femten språk. Moi er spesielt opptatt av spørsmål der litteratur og filosofi overlapper hverandre; og feministisk teori og kvinnelige forfattere.


Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1995
Norsk, bokmål
303 side
Innbundet, kjøpt

torsdag 1. februar 2018

Hvitt hav ~ Roy Jacobsen

Hvitt hav er fortsettelsen på De usynlige fra 2013, en roman som handler om livet på en øy ytterst i havgapet ved Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid. Her vokser Ingrid opp og må lære seg en god del om hvordan man overlever på en slik øy.


Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk,skjell, garnstein, skifter, sauer, blomster, kassebord, ris..., en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.
s. 25


I Hvitt hav er Ingrid blitt voksen. Året er 1944 og hun arbeider på et fiskebruk. Men hun tenker stadig på Barrøy, og beslutter dermed å dra tilbake. Vel fremme installerer hun seg, setter garn og gjør seg klar for vinteren. Etterhvert oppdager hun at hun ikke er alene. Hun finner døde soldater. Men også én som er i live. Såvidt. Og Ingrid pleier ham tilbake til livet. Til kjærligheten. Han heter Alexander, og vi får vite at det er senket et skip. Et skip vi etter historien vet er fangeskipet MS "Rigel" som ble bombet i november 1944, og over 2500 personer omkom, de fleste fanger fra Øst-Europa.

Det er en ganske intens leseopplevelse, både fordi tidsrommet er kort og det at det skjer mye på kort tid. Jacobsen setter også fokus på tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark. I oktober 1944 ble det bestemt at befolkningen skulle flyttes sørover, og da folk satte seg i mot det ble evakueringen gjennomført med tvang. Lengre sørover opplevde de gjestfrihet og at de fikk bo hos lokalbefolkningen. Også Ingrid hadde flyktninger på øyen. Tanten, Barbro, kommer til Barrøy etter et sykehusopphold, og til slutt også sønnen hennes, Lars, med sin familie. Ingrid føder en datter som får navnet Kaja, og Ingrid "kan se de umiskjennelige trekkene, det er russeren, og de fargeløse øynene til tusener av uskyldig drepte på slaveskipet Rigel som alle har glemt, også faren hennes er slått i hjel, Ingrid kan innse det nå, Kaja er Rigels barn."

Hvitt hav er en spennende oppfølger, en oppfølger jeg virkelig kan anbefale! Jeg har merket meg at en anmeldelse hevder boken overgår Wassmo, men det er jeg på ingen måte enig i. Jeg har ikke noe direkte negativt å si om disse to bøkene om Ingrid, men sammenlignet med Wassmo sine karakterer er de et stykke bak målstreken. Uansett, Hvitt hav er sterkt og intenst skrevet om livet ytterst i havgapet, og med krigen som bakteppe. Bøkene får meg til undres over om det ville vært mulig å bo slik i dagens samfunn. , en og jeg ser frem til den tredje boken, Rigels øyne.

Hvitt hav av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2015
Norsk, bokmål
235 sider
Pocket, kjøpt

søndag 21. januar 2018

Atonement ~ Ian McEwan

Med Atonement ville jeg gi McEwan en ny sjanse etter at jeg opplevde Saturday som ganske annerledes enn det jeg forventet, noe som bidro til å forringe leseopplevelsen. Boken var bra, men noe skurret. Ville det samme skje denne gangen? Spørsmålet klorte seg fast til tross for mine iherdige forsøk på å føyse det unna.

 Bakpå boken står det: 

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner, her childhood friend who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 

By the end of that day the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will have crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Det første jeg gjorde var å holde forventningene nede, og ikke umiddelbart vente meg dramatiske begivenheter fra første stund slik jeg hadde med Saturday. For å si det først som sist: her er det begge deler; spenning og mindre spenning, og det er ikke til å komme ifra at baksideteksten lover store dramatiske begivenheter.

Boken er i likhet med Saturday ganske langsom. Ting skjer, men McEwan bruker lang tid på karakterene, og det er her jeg etterhvert klarte å løsne grepet i forhold til min opplevelse med Saturday. Jeg nevnte i anmeldelsen at jeg liker fortellerteknikken stream of consciousness, spesielt som i Til Fyret. Og McEwan gjør noe lignende, selv om jeg ikke kom nært nok karakterene i Saturday til å synes at boken var bra nok. Da er det annerledes med Atonement, hvor leseren kommer svært nær med denne teknikken.

Tiden er lagt til noen år før andre verdenskrig, i familien Tallis sitt engelske overklassehjem. Briony forbereder et skuespill for å ønske broren velkommen hjem, moren ligger med migrene, faren er i London, Cecilia har nettopp kommet hjem fra Oxford, tantens barn er på besøk grunnet foreldrenes skilsmisse, og Robbie gjør hagearbeid. Rundt enhver av disse tilsynelatende hendelsene skjer det svært mye, i personenes indre liv. Og det er virkelig bra, jeg liker denne skrivestilen godt! Teksten må dveles ved, ta den innover meg, og det er positivt. 

Romanen åpner med et sitat fra Northanger Abbey.

Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?
They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.
Jane Austen, Northanger Abbey

Da jeg googlet det fant jeg en forklaring; både Atonement og Northanger Abbey er bøker om bøker, og sistnevnte er en satire over de gotiske romanene. Miss Catherine Morland leser bunker av slike bøker, og fordyper seg såpass at hun blir "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". Briony, som er hovedpersonen i Atonement, har lett for å fordype seg i sine tanker, skriverier og bøker. Catherine lar fantasien løpe løpsk, og innbiller seg skrekkelige ting. Det samme gjør Briony. I Austens roman går det godt til slutt, men gjør det det i Atonement?

Robbie må sone i fengsel for en forbrytelse han ikke har gjort, og Cecilia bryter alle bånd med familien. Vi følger Robbie videre ut i krigen, gjennom grusomme opplevelser, savn og håp. Når de endelig kan være sammen, er mye skjørt og etterhvert gjør Briony seg gjeldende fordi hun ønsker å bli tilgitt. Akkurat som Catherine, brøt hun ut i "tears of shame" da hun oppdaget hvilket forferdelig feilgrep hun har gjort. Men går det an å tilgi noen som har ødelagt ens liv? Atonement handler dermed om, nettopp - atonement - soning. Briony sitt forsøk på å sone sin forbrytelse.

Jeg kan absolutt anbefale denne romanen, og skal ikke styre unna McEwan heretter. Boken har jeg lest sammen med Ina, og vi har holdt på med den en stund. Hun var ikke særlig begeistret for boken, og det er interessant å lese hennes opplevelse av den.  

Ian McEwan (født 1948 i Aldershot, England) er en engelsk forfatter av romaner og filmmanuskripter som i 2008 ble listet av The Times som en av "de femti største britiske forfattere siden 1945".

Atonement av Ian McEwan
Vintage, 2002
Første gang utgitt, 2001
Engelsk
372 sider
Pocket, kjøpt

lørdag 20. januar 2018

Den som ser ~ Herbjørg Wassmo

Tyve år etter at siste bok i trilogien om Dina kom ut (Karnas arv, 1997), var Wassmo klar med enda en oppfølger om Dina Grønelv og familien. Denne gangen handler det mest om barnebarnet, Karna, men også sønnen, Benjamin, og hans kone, Anna. Jeg husker godt da jeg for mange år siden leste Dinas bok (1989), og deretter Lykkens sønn (1992). Før det hadde jeg ikke lest noe av Wassmo, men gikk straks i gang etter siste side i Lykkens sønn å låne bøkene hennes på biblioteket, før jeg kunne lese Karnas arv. Det var litt uvirkelig at det nå kom enda en bok. Jeg hadde slått meg til ro med at det var en trilogi. En trilogi som jeg gjerne kunne tenke meg å lese om igjen. Og så: pang! Der var det én til gitt! Jeg kjøpte den, men lot den ligge. Var jeg redd for at den ikke skulle holde mål? Den siste jeg leste var Disse øyeblikk, og den holdt mål som bare det. I anmeldelsen skrev jeg at Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv, og at "bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt." Det er nettopp derfor. Tenk om Wassmo har skrevet en krampaktig fortsettelse, bare for å skrive en fortsettelse? Herbjørg Wassmo har sagt i et intevju at Karna-skikkelsen forfulgte henne, etter at hun forlot henne i steinkirken for å vitne. Hun ble traumatisk, og prøvde å ta livet av seg. På grunn av dette fikk Wassmo en trang til å følge opp. Etterhvert dukket de andre personene også opp, som da fikk sin stemme. 

Den som ser starter med en begravelse. Året er 1890, Reinsnes hovedgård har brent ned og to mennesker er døde; Dina og Hanna. I talen har Karna vitnet om Dinas forbrytelser, slik farmoren ville at hun skulle. Etter det lukker hun seg inne i seg selv. Forsvinner fra omverdenen. Da bestemmer Anna seg for å ta henne med til et anerkjent mentalsykehus i København. Etterhvert kommer også Benjamin for å være i nærheten sin datter og kone. Jeg har ikke tenkt å si særlig mer om boken, annet enn at mens Karna behandles, tvinges Anna og Benjamin å se på ekteskapet sitt. Hver for seg reflekterer de over fortid og nåtid, og hvordan fremtiden kan bli. Anna på sin side, kjemper for frihet og det stilles spørsmål om hva frihet kan være. Herbjørg Wassmo skriver mesterlig om menneskers indre liv, og om de vanskelige mellommenneskelige forhold.   

Nå skal det sies at Herbjørg Wassmo har begeistret og irritert i snart førti år, og det er blitt hevdet at det er "Wassmos sterke kvinner som er problemet i Dina-romanene - heller enn å utfordre patriarkalske strukturer, bekrefter de dem på måter som tar oss to århundrer tilbake i tid." Joda, jeg ser den, men likevel hadde jeg ingen grunn til å grue meg til denne boken! Den holdt mål så det holder.


Jeg har kastet meg på BuJo-bølgen.
Spørsmålet er om det kommer til å gjøre meg mer organisert,
eller om det vil ta mer av tiden min!

Andre som har skrevet om boken: ÅslaugTineAnitaBerit. Er det flere som har lest den?

Den som ser av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017
Bokserie
Norsk, bokmål
474 sider
Innbundet, kjøpt

mandag 15. januar 2018

Little Women ~ Louisa May Alcott

Labbens lesesirkel har Little Woman som januarbok, og fornøyd med meg selv hentet jeg boken på biblioteket. Men det var litt kjedelig å komme hjem med en tynn sak som kun fortalte begynnelsen av historien. Det var raskt gjort å lese den, 84 sider inkludert ACTIVITIES: After Reading. Boken er omskrevet av John Escott, og "retold for learnes of English", og ble første gang publisert i to volumer i 1868 og 1869.

De fire søstrene Meg, Jo, Beth og Amy vokser opp under den amerikanske borgerkrigen, og historien starter med at de sitter sammen hjemme og prater. Det er jul, og det kommer frem at familien nylig har mistet formuen og nå har svært lite penger. Jentene gjør så godt de kan med å være glade, fornøyde og gode jenter slik at faren skal være stolt av sine "little women" når han kommer tilbake fra krigen. Men det er ikke alltid like lett. Vi følger jentene gjennom ett år, til neste jul. Det er mye de lærer og erfarer i løpet av den tiden.

Språket er svært enkelt og innholdet moraliserende, det er ikke overlatt noe til fantasien eller egen tankevirksomhet. Det er synd fordi handlingen dreier seg om det å vokse opp som jente, og motsetningene mellom ønske om selvrealisering og samfunnets konvensjoner. Sett i lys av tiden romanen ble skrevet, kan det tenkes at kvalitetene hadde en ganske annen plass hos det yngre lesende publikum enn hva en bok som dette ville hatt i dag. Det skulle være oppdragende, og da kan det sies at jentene etterhvert ser at det lønner seg å følge moralnormene. Likevel skal det sies at spesielt Jo går til tider sine egne veier. Selv om jeg likte boken så som så, synes jeg det er flott at kvinner skrev bøker som dette på den tiden, og at de kunne bidra til å inspirere unge jenter til å tenke litt utenfor samfunnets konvensjoner. Dessverre slutter boken så altfor brått. Nå skal jeg sjekke på biblioteket om det er en serie med flere bøker.

Louisa May Alcott (1832 - 1888) var en amerikansk forfatter. Hennes mest kjente bok er Little Women (1868), som er oversatt til norsk med tittelen Småfrøkner. Boken er basert på hennes egen barndom i Concord, Massachusetts (wikipedia).
Little Women av Louisa May Alcott
Oxford Bookworms Library Level 4: Retold by John Escott
Oxford University Press, 2000
Engelsk
84 sider
Pocket, lånt på biblioteket

mandag 1. januar 2018

Harry Potter and the Cursed Child ~ J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany

Kjekt møte med Harry Potter og universet at trollmenn og hekser! Jeg leste bøkene for mine barn for mange år siden, og det ble rett og slett en egen epoke. "Harry Potter-perioden", kaller vi det. Etter hver bok så vi den tilhørende filmen. Nå i juleferien har jeg sett filmen Fantastic Beasts and Where to Find Them.

Harry Potter and the Cursed Child er et skuespill i to deler. Denne spesialutgaven er basert på prøvemanuset, og ble utgitt i 2016. Boken er min datters, og hun hadde den med seg hjem i juleferien og ville at jeg skulle lese den. Det har jeg gjort, og ble ferdig i går, akkurat i tide til at det ble 24 bøker lest i 2017. Skuespillet er fortsettelse på historien om Harry Potter, men denne gangen er det barna som er i fokus. Det er gått nitten år og Harry er nemlig blitt en voksen mann, gift med Ginny Weasley og har tre barn. Historien handler om den yngste sønnen, Albus Severus Potter. Han blir venn med sønnen til Draco Malfoy, Scorpio, og sammen står de ansikt mot ansikt med den største fare.

Litt artig å lese om den voksne Harry som nå har en hektisk hverdag, og som foreldre flest strever han med å forstå sin tenåringssønn. Og det er heller ikke enkelt å være sønn av den berømte trollmannen. Slik sett handler skuespillet også om vennskap, det å vokse opp og, selvsagt, kampen mellom det onde og det gode. 

Det er lenge siden jeg har vært i Harry Potter-universet, ikke siden siste filmen i 2011. Som sagt har det vært fint å møte igjen dette kjente universet, men jeg ville nok a foretrukket å lese historien i tradisjonell form og ikke som skuespill da jeg savnet å bli bedre kjent med karakterene. Men for all del, jeg er glad for å ha lest den, og boken er et must for alle Harry Potter elskere!


Harry Potter and the Cursed Child av J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany
Little, Brown, 2016
Engelsk
343 sider
Innbundet, lånt

søndag 24. desember 2017

Høstoppdatering og vinterlesing

Det har blitt mindre lesing denne høsten enn hva jeg hadde planlagt, men sånn er det innimellom. Uansett er jeg fornøyd med årets lesing totalt sett. Jeg kommer til å avslutte en av bøkene jeg holder på med og da blir statistikken to bøker lest i måneden, noe som slett ikke er verst med tanke på året før, som summerte opp femten bøker til sammen.

Roser i snø

Bøkene om Olav Audunssøn har jeg lest ut, og skrevet om. Det er et imponerende verk som jeg anbefaler på det varmeste å lese!

Milan Kunderas The Art of the Novel har jeg satt på vent, simpelthen fordi andre bøker har trengt seg frem i køen og det dermed ikke har vært kapasitet til den. Men første del er lest og skrevet om, den kan du se her.

Serien om Det mørke tårn, som jeg har lest sammen med Ina, er avsluttet. Men det kan plutselig dukke opp nye historier fra vandringen mot tårnet. Som The Wind Through the Keyhole, en bok mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene, altså #4,5. Her er resten av serien:


Akkurat nå leser jeg Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi, Atonement by Ian McEwan og The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë.

I en lesesirkel via Goodreads, Labbens lesesirkel, er desemberboken er Mary Barton av Elizabeth Gaskell. Boken er bestilt, men er fremdeles i postgangen. Den skal i alle fall leses, skjønt for å klare å lese den i løpet måneden må jeg nok ha et lite lese-maraton!

Og - ettersom lesesirkelen 1001-bøker ikke er aktiv for tiden, tenker jeg å ta for meg de bøkene jeg ikke fikk lest fra jeg ble med. Første ut fra listen blir The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe som står klar i bokhyllen. Det ser jeg frem til!


Til bokhyllen siden sist oppdatering:


Skjønnlitteratur
  • The Waves av Virginia Woolf
  • Frankenstein av Mary Shelley
  • Melk og honning av Rupi Kaur
  • Krigeren på fanget av Hege Woxen
  • Mary Barton av Elizabeth Gaskell

Sakprosa



Jeg ønsker alle en riktig god jul og et fantastisk leseår 2018!