tirsdag 21. mars 2017

The Handmaid's Tale in the Age of Trump

Hin dagen kom jeg over en interessant artikkel i The New York Times hvor Margaret Atwood stiller spørsmål ved hvorvidt tema fra The Handmaid’s Tale har betydning i det hun kaller "the Age of Trump".

Atwood begynte å skrive på The Handmaid's Tale i 1984 da hun bodde i Vest-Berlin, som var inngjerdet av Berlinmuren. Hun fikk virkelig kjenne hvordan det var å måtte være forsiktig, følelsen av å bli spionert på, tausheten, skift av samtaleemner, måten folk utvekslet informasjon på og de ombygde bygningene som pleide å tilhøre folk som hadde forsvunnet.

Ifølge Atwood har det oppstått frykt og uro etter presidentvalget i USA. Både grunnleggende menneskerettigheter og rettigheter kvinner har oppnådd er truet. I dette splittede klimaet, hvor det ser ut til at hat er økende hos mange grupper og alle typer ekstremister uttrykker forakt for demokratiske institusjoner, mener Atwood at det er opplagt at noen skriver ned hva som skjer slik det blir opplevd. Eller de vil huske, og skrive det senere. Hennes spørsmål er: Vil deres budskap bli undertrykt, forbudt og gjemt? Vil de bli funnet århundrer senere, i et gammelt hus, bak en vegg?

Let us hope it doesn’t come to that. I trust it will not.


søndag 19. mars 2017

Det mørke tårn V: Ulvene ~ Stephen King

Femte bok i serien om Det mørke tårn er ferdiglest. Dette er nesten som da jeg leste Harry Potter for mine barn og vi knapt kunne vente å komme i gang med neste bok. Hver kveld ble stell og måltid raskt unnagjort med stor iver for hva kveldens kapittel ville gi oss. Det mørke tårn er slik, nesten, og om jeg ikke har sagt det før så sier jeg det nå: Anbefales! Serien leser jeg sammen med Ina.

Medrivende spenning


Roland og hans ka-tet (hans følge) er igjen på vandring langs Strålens vei, på jakt etter Det mørke tårn. I grenselandet ligger Calla Bryn Sturgis, hvor folk må klare seg selv uten hverken sheriff eller myndigheter. Og det er synd, for hver generasjon opplever at Ulvene kommer og stjeler barna. De blir levert tilbake, men da psykisk forstyrret. Heldigvis har de kommunikasjonsroboten Andy som forteller dem når ulvene er på vei. Det er ikke lenge til. Men også revolvermennene er på vei, kanskje de kan hjelpe?

Når Roland, Eddie, Susannah, Jake og Utt møter byens representanter, bestemmer de seg for å være behjelpelige selv om de har en viktigere oppgave foran seg. Det er ka, altså en plikt. I byen blir de kjent med presten Callahan som kommer fra 1983 og får høre hans utrolige historie. En historie de neppe hadde trodd om det ikke var for det de selv hadde opplevd, men de "kan ikke si om den besvarer flere spørsmål enn den stiller, eller motsatt." Samtidig har de andre problemer å forholde seg til. I bok to, Ødemarken, har Susannah sex med en demon for å hindre den i å angripe Eddie når han hjelper Jake gjennom til den verden de befinner seg i. Nå er hun gravid, og det vites ikke om faren er Eddie eller demonen, skjønt vi aner det er sistnevnte. Imellomtiden har en ny identitet utviklet seg hos Susannah; Mia, datter av ingen. Hun skal beskytte "krabaten" og kjemper om plassen.

Callahan har den verste av Trollmannens glasskuler, Sorte Tretten, også kjent som Bends o´the Rainbow. Den har fryktelige krefter, men også krefter slik at de kan reise mellom verdenene. Det blir flere turer til New York, som ledd i letingen etter Det mørke tårn, og det er mye foruroligende som skjer; tiden er i oppløsning, kraften og Tårnet som holder verdenene sammen er i oppløsning. Og tallet nitten går stadig igjen - hva er vel så spesielt med tallet nitten? Så mens de forbereder seg på at Ulvene skal komme er det også mye annet som skjer, og Roland har fremdeles sin oppgave i tankene; Det mørke tårn: "Det redder ikke denne verdenen vi befinner oss i, eller universet, men alle universer. Alt liv og all eksistens." Mot slutten blir deres ka-tet brutt, og en av dem er i stor fare.

Alt i alt en spennende bok, og jeg gleder meg til filmen om Det mørke tårn kommer. Noen irritasjoner må jeg likevel tilføye. For det første glemmer jeg at Jake kun er en guttunge. I sine resonnementer og samtaler med de andre fremstår han som mye eldre, og jeg undres på hva King kan ha ment med å gjøre ham såpass moden for alderen. Det blir for mye rett og slett. Dessuten er det Susannah. Hun har virkelig alle odds mot seg (svart, funksjonshemmet og gravid med et demonbarn). Som kvinnelig karakter fremstilles hun nå hjelpeløs, og kun hennes ka-tet (altså mennene) kan hjelpe henne. Neste bok heter Susannahs sang, forhåpentligvis balanseres dette inntrykket der.

Det er mange referanser til andre bøker, blant annet Harry Potter og Star Wars. Jeg har også fått med meg at Callahan er en karakter fra en av Kings tidligere romaner, Salem's Lot. Og akkurat denne boken dukker opp i Ulvene hvor Callahan kan lese om seg selv. Det får meg til å undres over hvor historien ender, og vil Roland og hans ka-tet lese om seg på et tidspunkt? Det er mye underlig, men King gjør det mulig og fullt troverdig i forhold til sjangeren. Mye av det som hender i Ulvene kan sies å være en digresjon, fordi det fører ikke våre venner nærmere tårnet, de vet like mye, eller lite, som da de ankom stedet. Men hendelsene fører dem enda tettere sammen og jeg forestiller meg at det vil være til stor hjelp i den videre letingen. Dessuten så jeg Continuum hvor tidsreiser er sentralt, og som jeg skrev i anmeldelsen av De utvalgte er det mange paradokser knyttet til det å reise i tid. I Continuum brukes teorien om at nye tidslinjer oppstår når noen forsøker å endre fortiden eller fremtiden, og det er mye det samme som skjer i Det mørke tårn.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

→ Ina leser serien på engelsk og hennes anmeldelse finner du her.

Ulvene av Stephen King
Originaltittel: Wolves of the Calla (2003)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2009
Norsk, bokmål
831 sider
Pocket, gave

søndag 12. mars 2017

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science ~ Dr Krista Varady

Det er en stund siden jeg sist leste en bok om helse, og for å være helt ærlig synes jeg svært lite om alle de ulike tilnærmingene til emnet. Rett og slett fordi det finnes så mange av dem, og de er tilsynelatende forskjellige og skal alle gi fasiten for hvordan oppnå god helse. Når alt kommer til alt dreier det seg som oftest om å gå ned i vekt. Jeg har vært interessert i periodisk faste, et spisemønster som passer meg bra. Da jeg kom over denne boken som skal være den eneste vitenskapelig beviste diett om å faste ble jeg i overkant nysgjerrig. Men det dreier seg altså om å, ja, nettopp: gå ned i vekt. Det trenger jeg strengt tatt ikke, men jeg leste boken likevel og kommer til å anbefale den og samtidig slå et slag for en mer helsefremmende livsstil.


Diets don't work!

Forfatteren, Dr Krista Varady, sier i introduksjonen at dietter ikke virker fordi man er på diett hver dag og maten man liker best av alt er forbudt. Motsatt vil the Every-Other-Day Diet (heretter EOD) fungere fordi den tillater maten som man ellers er berøvet. Varady støtter seg til sin mangeårige, rigorøse vitenskapelige forskning. Sammen med Bill Gottlieb resulterte forskningen i denne boken som utkom i 2014. EOD dietten gjør det gøy å miste vekt, påstår de, for det er ingen langvarige forbud og det er kun én regel:

Spis 500 kalorier dagen du faster (Diet Day), og spis hva du vil og hvor mye du vil den neste dagen (Feast Day).

Det startet med at Varady undersøkte hvilken effekt kalorirestriksjon hadde på kreft. Andre studier viste at mus som fikk mindre mat levde lengre enn mus med normalt kosthold, og dessuten at noen av de biokjemiske mekanismene utløst av kalorirestriksjon reduserte sjansene for å utvikle kreft. Her spisset jeg oppmerksomheten, for dette er interessant! Problemstillingen for undersøkelsen var: kan den ultimate form for kalorirestriksjon - faste - redusere veksten av kreftceller, uten at dyret går ned i vekt? Men musene gikk likevel ned i vekt. Dette førte til hell i uhellet; konseptet the Every-Other-Day Diet. For - kan det også fungere på mennesker?

Hvorfor 500?

Videre kunne Varady konstatere at vitenskapelig litteratur om vekslende faste mot kreft og hjertesykdommer viste at mange av risikofaktorene for de to sykdommene ble mest effektivt redusert når dyret spiste kun 25 prosent av de vanlige kaloriene på fastedagene. Ikke 75 eller 50 prosent, ei heller 0. Neb altså 25. Dette hindret også svinn av muskelmasse, som ellers viste seg ved for eksempel 0 prosent. Så for et menneske vil det si omtrent 500 kalorier. Dermed gikk Varady i gang med studiet av hvordan dette kunne fungere på mennesker, og fant at det fungerte som bare det.


  • EOD Diet er en effektiv strategi for å hjelpe overvektige personer med å gå ned i vekt.
  • Den hjelper til med å beskytte mot, og reversere, hjerte- og karsykdommer. 
  • Ingen overspising på spisedagen.
  • Sultfølelsen forsvant etter ca to uker.
  • Dietten fungerer like godt ved kosthold med høyt fettinnhold, som med et lavt sådan.
  • Kombinert med fysisk aktivitet blir resultatene mer effektive.
  • Det er høy sannsynlighet for at vekten forblir den samme etter nedgangen.


Spise nøyaktig den maten du vil?

Ja, det er det studiene viser. Varady sier til og med at et kosthold med høyt fettinnhold er bedre enn et med lavere fettinnhold, og begrunner det med at fett er essensielt. Altså kan man spise akkurat hva man vil på spisedagene. Skjønt, boken har mange konkrete tips til hva som kan være smart å spise. Hvilket kan være nyttig, for man vil vel ikke spise granidosa og sjokolade annenhver dag? 

Dietten er svært enkel å sette seg inn i, og boken er oversiktlig inndelt:
  1. Det vitenskapelige materialet og bakgrunn
  2. Fastedagen
  3. Spisedagen
  4. Oppskrifter for fastedagen
  5. Dietten og trening
  6. Metode for vedlikehold 

Hva tenker jeg?

Vel, for meg fremstår forfatterne og boken troverdig, forskningen peker i retning av en metode som fungerer hvis man ønsker å gå ned i vekt. Grunnlaget er at man ikke endrer hva man spiser, men selve spisemønsteret. Det forekommer meg som en enkel og effektiv metode.

Likevel; jeg mener at man bør passe litt på hva man putter i oss, for eksempel bearbeidet mat tilført sukker og tilsetningsstoffer. Generelt er jeg positiv til faste, noe kroppene vår er mer tilpasset enn å spise gjennom hele dagen. Jeg har ellers skrevet om lavkarbo-bøker her, som kan være nyttig å ta en titt på om du kunne tenke deg å forsøke faste eller bedre helsen gjennom kostholdet:


Dette er forøvrig flettet inn i tips og råd, oppskrifter og vitenskapsbasert forskning. Periodisk faste har vært utfordrende i forhold til trening, da man helst skal trene på tom mage. For meg er det sjelden anledning til å trene før jobb, så jeg har planlagt at jeg skal forsøke dette spisemønsteret og skrive om det her etterhvert som jeg merker noen forandringer. Wish me luck! 

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science av Dr Krista Varady og Bill Gottlieb
Yellow Kite, Hodder & Stoughton Limited, 2014
Engelsk
214 sider
Paperback, kjøpt

søndag 5. mars 2017

En smakebit på søndag: Olav Audunssøn i Hestviken

For tiden leser jeg Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset sammen med Hedda, og vi er begge enige om at dette er en fantastisk historie! Nå har jeg kommet til slutten av del tre, Ingunn Steinfinnsdatter, og ser frem til fortsettelsen. Bakpå boken, som ble utgitt første gang i 1925, står det:

"Olav Audunssøn i Hestviken" er første bok i tobindsverket om Olav som hele livet fører kampen mellom egen vilje og Guds lov. Handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. 

Olavs sjelekvaler dreier seg om de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn. Fortellingen om den unge Olav og Ingunns reise til Hamar der de oppdager hverandre som mann og kvinne, er en vakker kjærlighetshistorie. Men alt har sin pris, og mørke krefter driver inn i Olavs sinn og gjerning.


Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.
s. 281


Smakebit

tirsdag 21. februar 2017

The Name of the Wind ~ Patrick Rothfuss


The Name of the Wind (2007) er første bok i trilogien The Kingkiller Chronicle, skrevet av Patrick Rothfuss. Andre bok, The Wise Man's Fear kom ut i 2011, mens den tredje er ennå ikke kommet. Boken fikk jeg anbefalt av min datter og da jeg skulle reise til Gran Canaria i januar tok jeg den med i kofferten. Hun hadde selv lest den på stranden med solkrem og sand, dermed gjorde det ingenting om jeg lagde flekker på sidene. Uten forventninger til innholdet startet jeg med baksideteksten:


I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

You may have heard of me.

Interessen ble absolutt vekket, men det er fantasy vi snakker om her og fantasy kan være så mangt. Handlingen er satt til en verden kalt the Four Corners of Civilization, og leseren presenteres for en vertshusholder ved navn Kote og hans assistent Bast. Etterhvert blir det klart at Kote egentlig heter Kvothe, hvis rykte skal ha det til å ha drept en konge og forårsaket en krig som fremdeles pågår. En gjest ankommer vertshuset, og da det viser seg å være en omreisende skribent ved navn Devan Lochees, kalt "Chronicler", ønsker Kvothe at han skal skrive ned hans historie. The Name of the Wind er basert på den første dagen Kvothe forteller om sitt liv. Fortellerstemmen har en personal synsvinkel og veksler mellom tredje-person og første-person. Som leser blir handlingen presentert ved at fortelleren er én av personene, samtidig som det er Kvothes jeg-perspektiv vi får når han forteller sin historie. Bast bekymrer seg for Kvothe fordi han synes å ha mistet livsgnisten, og han håper at Chroniclers tilstedeværelse vil endre situasjonen slik at Kvothe finner igjen meningen med sin eksistens, og rykkes ut av sin resignasjon.

Selv om starten er treg synes jeg i ettertid at det fungerte utmerket for resten av historien i denne første boken. Det jeg mente med at fantasy kan være så mangt, er at The Name of the Wind er noe annerledes enn tradisjonell fantasy hvis man sammenligner med sjangerens moderne forbilde, J.R.R. Tolkien. Joda, det handler om kampen mellom det gode og det onde, og det er en drage med, samt magi og demoner. Og handlingen foregår i en oppdiktet verden. I en fantasy kan eventyrlige og fantastiske ting skje, men her er det Kvothe selv som må få dem til å skje. Og mye av hans fortelling handler nettopp om hvordan en myte eller en legende oppstår, for det er stor divergens mellom ryktene og Kvothes egen versjon av historiene.

Min datter har anskaffet bok nummer to, og når hun er ferdig er det min tur. Jeg er spent på fortsettelsen, og synes forfatteren har et utrolig fint språk og skildrer troverdige karakterer. For eksempel har Kvothe og andre sentrale karakterer både gode og dårlige sider. Til nå er det ikke fremkommet at helten må redde verden fra de mørke kreftene, snarere at det er mye som ennå ikke er blitt sagt og jeg ser frem til å lese om. Hvis du liker fantasy anbefales The Name of the Wind på det varmeste.


It's like everyone tells a story about themselves inside their own head. Always. All the time. That story makes you what you are. We build ourselves out of that story. 

Om forfatteren på Goodreads: Patrick Rothfuss. Han har også sin egen nettside: patrickrothfuss.com.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle: Day One
Gollancz, the Orion Publishing Group, 2007
Engelsk
661 sider
Pocket, lånt

tirsdag 14. februar 2017

Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

Prinsessen av ClèvesI forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.


Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678
Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker

mandag 6. februar 2017

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt ~ Marta Breen og Jenny Jordahl

For en stund siden leste jeg om tegneserieboken 60 damer du skulle ha møtt hos barnebokkritikk.no og bestilte boken på biblioteket. Da jeg kom hjem fra ferie var den klar og nå er den lest. I mellomtiden leste jeg hos Anita at boken var på kortlisten til Bokbloggerprisen, og sannelig måtte jeg lese den raskt fordi den kunne ikke lånes om igjen ettersom det var venteliste. For ikke så lenge siden leste jeg Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen, som er et supplement til norsk litteraturhistorie. Den boken har jeg stor glede av, det er blitt et oppslagsverk som jeg kan bla opp i både av nødvendighet og nysgjerrighet. Aasen startet sitt prosjekt nettopp fordi litteraturhistoriebøkene hadde ytterst få kvinner med, og hun ville løfte frem de glemte stemmene.

Men altså, kvinnehistorie i tegneserieformat! Som introduksjon, i tegneserieformat, forteller forfatterne om bakgrunnen for boken. De fant det deprimerende at historien i stor grad er fortalt av menn og om menn. En svensk undersøkelse fra 2015 viste at 87 prosent av alle personer som nevnes i skolens lærebøker, er menn. Av den grunn har de samlet seksti historiske kvinner som vi alle burde vite om.

Først ut er Camilla Collett som i 1855 fikk sitt gjennombrudd med Amtmandens døtre, og som i dag regnes som Norges første tendensroman, altså en samfunnskritisk roman som tar opp problemer og skjevheter i samfunnet.

Så nevnes Aasta Hansteen, som ble landets første kvinnelige profesjonelle kunstmaler. Hun stod på barrikadene for kvinners rettigheter og regnes som en pionér for kvinnebevegelsen. Som første kvinne som holdt offentlige foredrag i Norge, ble hun uthengt og karikert.

Sigrid Undset, "Bikkje-Lisa" Kristoffersen, Cathinka Guldberg, Fredrikke Marie Qvam, Amalie Skram og Ragna Nielsen. Gina Krog var med å starte opp fire kvinneorganisasjoner og hun var redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra første nummer 1887 til sin død, fra 1894 også utgiver.

Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen, de første kvinnene i Europa som etablerer eget skipsrederi. Før dette hadde kvinner kun overtatt eller arvet rederier. Oda Krohg, som ble en av de mest myteomspunne kvinner i norsk kulturhistorie: 


Fernanda Nissen, Ellisif Wessel og Marie Høeg. Betzy Kjelsberg var med å starte diskusjonsklubben Skuld, som ble en forløper for Norsk Kvinnesaksforening. Hun ble Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og var en forkjemper for kvinnesaken. Hun er forøvrig Siv Jensens oldemor:



Mot slutten av boken presenteres vi for ulike foreninger og bevegelser, som Holmenkollstafetten, Engebret-Bevegelsen og Kvinnene på Våler Skurlag. Boken avsluttes med en tidslinje og et persongalleri.


En nyttig bok som er grei å ha tilgjengelig. Mange mener at den burde være pensum i grunnskolen, og det sier jeg meg enig i. Den er rask å lese, man får korte presentasjoner av hver kvinne og boken er enkel å bla i. Jeg savner utdypende tekst om hver enkelt person, men selvsagt, en bok i tegneserieformat må nødvendigvis være mangelfull i så henseende. Boken burde stå i enhver bokhylle!  

Andre som har skrevet om boken: Ellikken, Anita, Elida, Tine.

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av Marta Breen og Jenny Jordahl
Forlaget Manifest, 2016
Norsk, bokmål
160 sider
Innbundet, lånt på biblioteket