Mitt menneske ~ Herbjørg Wassmo

Mitt menneske er en oppfølger til romanen Det sjuende møte (2000), noe jeg ikke ble jeg ikke klar over før boken var ferdiglest. Det står for så vidt i baksideteksten at den er en frittstående oppfølger, men står godt alene (jeg opplevde ikke at jeg gikk glipp av noe).

Forlagets omtale av boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske på fjellet.

Jeg likte denne boken godt, og synes jeg fant tilbake til Wassmo slik jeg leste Dina-trilogien. Handlingen spenner over tidsrommet 1984-2019, og gjennom romanen veksler Gorm og Rut som fortellerstemme. Nå som de har funnet hverandre igjen, skriver han i notatboken sin, den han tyr til for å sortere tankene; "For hun er hans menneske. Ikke for at han skal eie henne. Men for at han skal møte henne med kjærlighet." Og det er jo nydelig, å elske noen betingelsesløst. Men klarer de å håndtere dette største av alt, gjennom alle problemene som dukker opp?

Wassmo har sagt at det var mannen, hennes menneske, som utfordret henne til å skrive om å møte mennesket i sitt liv og å tørre å skrive om det som kan blir banalt - "for kjærligheten er jo banal for alle andre enn de det gjelder". Wassmos fortellerkunst gjør lesingen både spennende og interessant, og hun skriver om vanlige liv. Kjærligheten er ikke banal, men noe vakkert som skjer mellom to mennesker. Om Rut sitt nye, frie liv som hun undrer på om hun har kompetanse for å klare. Gorm som innser at han må ta tak i sjelelivet sitt. Begge har mye bagasje med inn i forholdet, og det er mye som går dem imot. Likevel klarer de å holde fast. På kjærligheten, og på søken etter en dypere personlig mening. For det er ikke utelukkende forholdet deres boken handler om, men like mye Gorm og Rut som individer og deres individuelle utvikling. Kunst har en sentral rolle, der Rut er maler, og Gorm utdanner seg innen litteraturvitenskap og blir forfatter. Wassmo har lagt inn mange referanser til både billedkunst og litteratur, og Gorms lesing av Trolldomsfjellet går igjen som en rød tråd i hans utvikling. 

Selv om forutsetningene deres kan virke ulike, har Wassmo lagt til rette for at det skal være enklere for dem å holde fast. Som Marta Norheim sier, hjelper det at hun har gjort karakterene symmetriske. Særlig det at begge har skyldfølelse for et søsken som døde, de har barn de ikke har fulgt opp, de sliter med dårlige relasjoner til enkelte i familien, og begge er kunstnere. Men absolutt en troverdig roman som skildrer livets turbulens, og Wassmo klarer å få frem at kjærligheten er verdt å ta var på til tross for problemer og dramatiske hendelser. Om det å satse på det mennesket du vil ha nær. 

Virkeligheten finnes i menneskesinnet, og ingen andre steder.

George Orwell, 1984

(sitat i starten av boken)

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo
Gyldendal, 2021
Norsk
464 sider
Innbundet, kjøpt

Den motvillige fundamentalist ~ Mohsin Hamid

Den motvillige fundamentalist valgte jeg til Lesesirkelen 1001 bøker for Asia-kategorien. I boken tar Mohsin Hamid opp viktige spørsmål spørsmål som er like aktuelle i dag som da den ble publisert i 2007. Boken er en lang monolog, noe som er ganske spesielt. Det fungerer greit nok, men blir til tider litt masete. Noe som gjør enetalen bra, er at Changez får frem sin historie uten innvendinger, samt utviklingen fra å være svært vestlig orientert til å søke sin identitet og tilhørighet langt fra den amerikanske drømmen. 

Monologen foregår ved et kafebord i Lahore, hvor Changez sitter sammen med en amerikaner som er tydelig utilpass og urolig. Han forteller om sin tid i Amerika og hvordan han levde immigrantenes drøm. Med toppkarakterer fra Princeton fikk han jobb i et firma som drev med finansanalyse. Han blir forelsket i en rik amerikansk jente, og blir introdusert til Manhattan-sosieteten som gir ham assosiasjoner til posisjonen hans egen familie hadde i Lahore. Han stiger fort i gradene på jobben og alt ligger til rette for en strålende fremtid som new-yorker. Så skjer 9/11, og livet tar en ny vending. Etter hvert som hans person blir mistenkeliggjort i ulike settinger blant annet på grunn av hudfargen, og det at USA startet krigen i Afghanistan, gjorde ham rasende og satte følelsene i sving. Han oppdaget noe ved seg selv, nemlig at han ble "fanget av symbolikken" i det som skjedde 9/11 og det at noen faktisk hadde "brakt Amerika i kne." Dette er noe han tenker mye på, og gjør at han vender seg fra sin personlige amerikanske drøm, ser den smuldre opp.

Den motvillige fundamentalist gir et innblikk i hva som kan føre til at et menneske vender seg mot fundamentalisme. Den type fundamentalisme som den vestlige verden frykter og tenker på som lenker i det at den er frihetsberøvende og en fiende av den frie tanken. Boken stiller også spørsmål ved hva fundamentalisme er, og at den kan opptre i ulike former. Teksten er lettlest og fungerer godt, krydret med humor og ironi, men akkurat denne monolog-teknikken likte jeg ikke. Det ble for kunstig og ga for lite driv til historien. Og selv om tankene til Changez gir innblikk i et menneskets endring, blir jeg som leser ikke godt nok kjent med karakteren til å sympatisere med ham der han finner "en troskap og tilhørighet som er mer fundamental enn penger og makt, og kanskje også kjærlighet."

Den motvillige fundamentalist av Mohsin Hamid
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist, 2007
Cappelen Damm, 2007 (denne utgave, 2013)
Oversatt av Mona Lange
Norsk
160 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Den hvite byen ~ Karolina Ramqvist

Den hvite byen er en frittstående oppfølger av Kjæresten, som jeg leste for en stund siden. Nå er det elegante, moderne, alltid rene huset med utsøkt interiørdesign mørkt og dystert. Og skittent. Hele atmosfæren er mørk og dyster, den siver ut og omslutter meg allerede fra første side. Ramqvist bruker slutten av vinteren til å beskriver både Karins sinnstilstand og hvordan livet hennes har tatt en ny vending. Hun har nå en baby å ta hånd om, og jeg skjønner at John ikke lengre er til stede, at han ikke deltar i Karin og barnets hverdag. Himmelen er grå, snø og is kaster mørke skygger rundt huset. Inne er det dimt, kaldt og skittent.

 

Slik har det vært lenge, og Karin enser knapt om det er dag eller natt. Hun tar hånd om barnet, det får mat og nærhet, men hun er likevel ikke helt til stede. Namsmannen er etter henne, hun kommer til å miste alt. Hun er ikke lengre kjæresten til John. Og det er ingen hjelp å få. 

Hun lurte på om kroppen kunne fortsette å produsere brystmelk etter at man var død. Hvis det skulle skje henne noe, at hun skulle sette noe i halsen og bli kvalt, eller at et blodkar skulle briste i hjernen, eller om noen skulle komme inn her og rydde henne av veien en gang for alle, da ville det antagelig ta lang tid før noen begynte å savne henne. Men vis hun hadde nok melk i brystene, ville Dream ha en mulighet til å overleve likevel, til noen kom, tenkte hun (s. 27).

Den røde tråden fra Kjæresten, nemlig spørsmålet om hva feminisme handler om, er ikke uttalt i klartekst på samme måte. Men Karins valg bølger uansett mellom linjene, den alvorstunge stemningen vibrerer gjennom hele boken i sterk kontrast til det lyse og lette fra første bok. Det er interessant å få et innblikk i Stockholms gangstermiljø, sett fra kjærestens perspektiv. Hun visste hva hun involverte seg i, men ikke hvordan det ville bli. 

Som Bjørnekvinnen er skrivemåten personlig og nær, det er det som gjør at atmosfæren kryper under huden på meg. Jeg likte disse to bøkene skikkelig godt! Hvordan Ramqvist bygger historien opp er virkelig strålende gjort. Finnes det er lyspunkt i den mørke tilværelsen? Karin ønsker å gjøre det hun kan for å ta vare på barnet, og som leser følger jeg den røde tråden helt til siste side. Og jeg simpelthen fryder meg over slutten!

Den hvite byen ble nominert til Sveriges Radios romanpris. 
Ramqvist mottok Vi:s litteraturpris, og PO Enquist-prisen romanen i 2015.

Den hvite byen av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Den vita staden, 2015
Gyldendal, 2016
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
172 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Kjæresten ~ Karolina Ramqvist

Etter å ha lest Bjørnekvinnen, nevnte Ingun at Den hvite byen var verdt å lese. På biblioteket oppdaget jeg at boken er en frittstående oppfølger av Kjæresten (2009), og da ville jeg lese den først. Denne boken handler nettopp om det; å være kjæresten til en mann. Karin er kjæresten til John, en kriminell mann som kjøper et hus til henne hvor hun nærmest blir innestengt. Ikke at det er et krav, mer som en uuttalt forventning. Hun tenker umiddelbart på Karen Hill, som stadig dukker opp i tankene hennes og trekker paralleller til sitt eget liv. 

Handlingen utspilles over noen få dager der Karin går hjemme og venter på at John skal komme hjem fra jobb. Boken er lettlest, men med en ubehagelig og rå stemning som sitter lenge i. Beskrivelsene av det elegante og moderne huset hvor alt er nyvasket til enhver tid, alt er perfekt, også Karin. Hennes ambisjoner forsvant da hun møtte John, hun ville bare være kjæresten hans. Han er en type som får ting gjort og som ingen svikter. Hun har brutt med familie og venner, nå er det kun kjærestene til Johns gangstervenner hun har kontakt med. Moren skammer seg over valgene hennes, av at hun blir forsørget av en mann. Moren er feminist, og Karin spør retorisk, "Men mor, handlet ikke feminismen om å gjøre det man vil?" Her er den røde tråden, og gjennomgående i romanen er at Karins tanker stadig kretser omkring valget hun har gjort.

Når han er borte, er hun desperat etter livstegn. Han ville ta seg av henne, sa han, men "et eller annet sted i kjernen av å få det man alltid har hatt lyst på, var det en tomhet." Hun går rundt i huset, ligger seg på hans side i sengen, går inn på badet hans, har på seg t-skjorten hans - hun prøver å ikke tenke, men tankene kommer, de lar seg ikke tvinge så lett vekk. Den røde tråden er således synlig, i det at hun selv har valgt dette livet, hun får alt penger kan kjøpe, men likevel ønsker hun seg noe annet. Eller rettere sagt, hun ønsker at de to skal kunne leve et såkalt normalt liv. 

Måten Ramqvist skriver på gjør at Karins ørkesløse vandring i huset kommer under huden. Karins tanker og hva hun føler ovenfor sine egne valg - det kommer så tett på og gjør noe med meg som leser. Den røde tråden handler om hvilke valg vi tar, og hvordan leve med dem. Spørsmål dukker opp, som må vi forsvare våre valg? For hvem? Handler feminisme om å gjøre hva man vil? Hvem skal definere hva som er greit? Karin har aldri turt å gjøre det hun vil før hun møtte John, men når hun først gjør det, passer det ikke. Noe hun mener er hyklersk da feministene sier "vær deg selv, ta for deg og gjør det du vil - men du må gjøre det på vår måte."

Likevel trenger tanken frem om at dette ikke er bra for henne, at tomheten hun kjenner på er et signal på at hun må tenke seg om. Anbefales! 

Kjæresten av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Flickvännen, 2009
Gyldendal, 2010
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
264 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

H(A)PPY ~ Nicola Barker

 

Mitt valg i Lesesirkelen 1001 bøker for kategorien Bok utgitt mellom 1961 og listens ende ble H(A)PPY av Nicola Barker. En fascinerende historie!

-------------------------------------

Imagine a perfect world where everything is known, where everything is open, where there can be no doubt, no hatred, no poverty, no greed. Imagine a System which both nurtures and protects. A Community which nourishes and sustains. An infinite world. A world without sickness, without death. A world without God. A world without fear.

Could you...might you be happy there?

H(A)PPY is a post-post apocalyptic Alice in Wonderland, a story which tells itself and then consumes itself. It's a place where language glows, where words buzz and sparkle and finally implode. It's a novel which twists and writhes with all the terrifying precision of a tiny fish in an Escher lithograph – a book where the mere telling of a story is the end of certainty.

-------------------------------------

Jeg hadde kun lest baksideteksten da jeg startet på boken, og syntes den virket tankevekkende. Allerede fra første side ble jeg raskt sugd inn i handlingen om Mira A. Dette er hennes fortelling, hennes narrativ. I en postapokalyptisk fremtid har Mira A tilpasset seg den nye verden hvor alle skapninger er likeverdige. Hun forteller om The New Path, og det høres forlokkende ut. Tenk på en tilstand hvor vi kan starte på nytt, en helt ny verden hvor alt er mulig! Etter hvert blir det mer som et mantra. For i denne perfekte verden er det ikke rom for individualitet eller egne tanker. Det er egoistisk og vil skade det fellesskapet som er bygget opp rundt The Young, de som skal ta den nye verden videre. Selv om de blir oppmuntret til egne valg, vet de likevel hva som forventes og da blir valgene deretter. Og fremfor alt er det forbudt å fortelle historier.

Could you...might you be happy there?

Vi skjønner at boken ikke handler om å være lykkelig i dette samfunnet, i alle fall ikke hvis man begynner å stille spørsmål og lager seg narrativer. Det gjør Mira A. Et narrativ om seg selv, om den verden hun lever i. Og da går det galt. Det er nemlig nuet som er viktig, og for så vidt fremtiden for at Systemet skal bestå, det som har vært er det for all del ønskelig å holde i fortiden. Måten Barker bygget opp romanen, sammen med skrivestilen, gjør den utrolig spennende. Typografien bidrar til å holde på atmosfæren ved at den hele tiden viser sinnstilstanden til Mira A, slik den vises for henne fra sin personlige graf. Språk og musikk understreker stemningen. Særlig begeistret er jeg for språket. Historien i seg selv er kanskje ikke det mest interessante, men språket gjør at spenningene i plottet løfter det jeg tenker er budskapet. For hva vil forfatteren med denne boken? Innimellom kan jeg ikke la være å tenke på at det er noe satirisk ved den, nettopp på grunn av hvordan hun legger vekt på ord og språk. Og i disse dager med en pågående krig som gir et gufs av tankefrihet i lenker, uten sammenligning for øvrig, blir H(A)PPY en uhyggelig, men absolutt tankevekkende og interessant roman!

Nicola Barker ble født i Cambridgeshire, England 1966. Hun tilbrakte deler av oppveksten i Sør-Afrika. Hun har skrevet flere romaner og noveller, og har mottatt flere priser. H(A)PPY vant Goldsmiths-prisen i 2017 og kom på langlisten for Women's Prize for Fiction i 2018.

H(A)PPY av Nicola Barker

Penguin, 2017
Engelsk
284 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Jacob's Room ~ Virginia Woolf

Jacob's Room (1922) er Virginia Woolfs tredje roman, etter The Voyage Out (1915) og Night and Day (1919), og det er med denne at hun for alvor startet med teknikken og skrivemåten som videre med Mrs. Dalloway (1925) viser at hun var med på å fornye romanens form. På grunn av det eksperimentelle, som kom til å prege hennes senere arbeider, i Jacob's Room er den ansett som en viktig modernistisk tekst.

Boken er annerledes enn det jeg hadde sett for meg, mest fordi jeg antok at Jacobs historie ble fremstilt fra hans perspektiv. Men det er gjennom andre at karakteren Jacob trer frem, og det sånn sett flere fortellinger. Det har selvsagt vært skrevet mye om Virginia Woolf, og jeg har blitt virkelig glad bøkene hennes. Etter å ha lest Til Fyret, Orlando, The Waves, Mrs Dalloway, essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, og ikke minst Anka Ryall sin bok om forfatterskapet; Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, var det nå å ta for meg Jacob's Room.

Boken har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker i kategorien kvinnelig forfatter. Den åpner med at Betty Flanders er på stranden i Cornwall med sine barn, lille John, Jacob og Archer. Hun har vært enke i to år, og det er mye for henne uten hjelp av mannen. Helt fra starten er bevissthetsstrømmen tydelig, selv om romanen også har mange passasjer med direkte tale og beskrivelser. Betty har mye å tenke på, og selv om hun er sammen med barna, er hun mentalt fraværende. Romanen drives fremover i tid, men hovedkarakteren får vi ikke vite mye om. Ikke direkte, han er på en måte hele tiden i bakgrunnen. Woolf maler med pennen, og gir beskrivelser av personer nær ham, og personer som tilfeldig dukker opp. Landskapsbeskrivelsene er også nydelige, og på ingen måte klisjeaktige, men på Woolfs særegne måte. Slik følger vi livet til Jacob, fra han vokser opp, utdanner seg ved Cambridge, og til slutt hans brå død i krigen. Den første verdenskrig hører vi lite om, og avslutningsvis ved at moren går gjennom hans rotete rom, men den er der som et mørkt, ullent bakteppe.

Jacob's Room er ikke den boken av Woolf jeg har likt best, men ved å ha lest den, kan jeg se utviklingen til de neste romanene, fra svakt eksperimenterende til virkelig å bruke stream of consciousness som metode. Og det er spennende! Det kan også være krevende, for selv om denne boken er kort må man følge med hele tiden, og det er alltid en del mellom linjene. Den fraviker fra en vanlig oppbygging av plot eller en tradisjonell måte å fortelle en historie, så hva boken handler om blir ikke like enkelt å få tak på. Et annet viktig punkt er hva forfatteren vil med boken. Da jeg leste, kjente jeg på menneskenes strev med å få endene til å møtes, ensomhet og sorg, og det å finne en mening i tilværelsen. Alle har sitt, og det kan være en frustrerende, men også givende reise. I dette tilfellet fikk ikke Jacob oppleve voksenlivet, eller utfordringene menneskene rundt ham hadde, og hvordan det kunne være å finne ut av det. Alt dette skriver Woolf så utrolig godt om, selv den minste trivialitet blir interessant, jeg anbefaler virkelig å lese bøkene hennes!

 

Jacob's Room av Virginia Woolf

Utgitt første gang, 1922

Bibliotech Press, 2018

Engelsk
160 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Gjør meg levende igjen ~ Kerstin Ekman

 

Gjør meg levende igjen er en temmelig kompleks bok, og slett ikke enkel å skrive om. Det er så mye i denne teksten, og det er vanskelig å si akkurat hva den handler om. 

Den aldrende Oda har for mange år siden opprettet en samtalegruppe med noen andre kvinner som alle er ganske ulike både i alder og bakgrunn. Den yngste, Sigge, er litteraturstudent, Ruth jobber på sosialkontoret, og det er Sylvia, Blenda, Kajan og Ulla.

I romanen har Ekman skapt et intertekstuelt forbindelse til Eyvind Johnsons Krilontrilogi fra 1940-tallet, en motstandsroman som han skrev under krigen som protest mot unnfallenhet og den svenske nøytralitetspolitikken, og er en sterk kritikk mot nazisme og fascisme. Selv om jeg ikke har lest denne, får jeg godt nok innblikk i hva det er som driver kvinnene, da spesielt Oda, til å insistere på at samtale er viktig fordi det kan endre tingenes tilstand. Hennes elskede Johan, som døde for mange år siden, trodde på resonnementet, den fornuftige samtalen. Han var med i en samtalegruppe, og deres diskusjonsmønster fører Oda sammen med de andre kvinnene videre (eller er det Johnsons?). Den gangen var bakteppet den andre verdenskrig, nå er det borgerkrigen i Jugoslavia som får tankene om det frie ordet til å blusse opp igjen. Men hjelper det egentlig å snakke om det, blir det noen endring? Baksideteksten sier at gamle idealer som solidaritet, ytringsfrihet, toleranse, forsvinner bak dataskjermene i det moderne IT-samfunnet og erstattes av mer raffinerte former for umenneskeliggjøring, vold og undertrykking. Og hvordan kan man bli hel som menneske under slike forhold?  

 

Parallelt fortelles historien om Mariella som leter etter sin forsvunne storesøster, Rosemarie. Nettopp som et eksempel på tidens kynisme. De syv kvinnene har alle sitt å slite med, gjennom samtalene og det som skjer med dem selv og rundt dem må de revurdere, ta frem og kjenne på glemte og nye følelser og tanker. Kvinnene representerer ulike verdener som får nye betydninger. Det er ingen absolutte sannheter eller endelige løsninger. Til slutt møtes de parallelle fortellingene.

Jeg leste denne tykke boken ganske raskt, for en fortellerkunst! Slik Ekman bruker språket er fascinerende og gjorde at jeg ble slukt inn i handlingen på en medrivende måte. Og akkurat i disse dager er ideen om demokratiet og den frie tankeutvekslingen et tankekors. "Vi får inte glömma! Remember! N’oubliez pas! Glem det ikke! Kom ihåg!" (s. 554), som kvinnene leser leser fra Eyvind Johnsons Krilon själv (les det her). Jeg leste et sted at Gjør meg levende igjen aktualiserer budskapet fra Krilontrilogien om den faste troen på menneskets godhet og nødvendigheten av å stå opp for humanismen og moralen. Men mest av alt er det interessant å lese om hvordan kvinnene finner noe i seg slev, og i hverandre sammen de kan enes om og som setter tankene deres i perspektiv. 

Baksideteksten sier også noe om tittelen, at den "henspiller på Didos sørgesang over Æneas i Purcells opera av samme navn. Re-member me lyder teksten der: Gjør meg hel. For kvinnene i Odas diskusjonsklubb gjelder det nettopp å gjøre livet til et hele. I skildringen av deres forsøk på å finne fotfeste i sin samtid nøster kriminalforfatteren, kvinneforfatteren og sivilisasjonskritikeren Kerstin Ekman på mesterlig vis opp de viktigste trådene i sitt forfatterskap."

Gjør meg levende igjen av Kerstin Ekman
Originaltittel: Gör mig levande igen, 1996

Aschehougl, 1997
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
573 sider
Innbundet, lånt på biblioteket