Av måneskinn gror det ingenting ~ Torborg Nedreaas

Lenge har jeg hatt lyst til å lese Torborg Nedreaas og vel ferdig med The Heart Goes Last grep jeg etter Av måneskinn gror det ingenting som har stått i bokhyllen siden 2014. Romanen kom ut i 1947 og er Nedreaas' første, etter to publiserte novellesamlinger. Det var Hedda som tipset meg med sine positive omtaler om forfatterverket, og hennes anmeldelse av denne boken gjorde at jeg bestemte meg for å starte med den.

Det er sterk lesing om tabubelagte tema, som kvinners seksuelle begjær og abort. På forhånd hadde jeg innhentet noen opplysninger om romanen og leste den utifra det, blant annet at den kan feiltolkes til fordel for fri abort. Bokens budskap er derimot at kvinner må ha rett og mulighet til å få de barna de ønsker selv. Litteraturforsker Irene Iversen sier at Av måneskinn gror det ingenting "retter en sterk anklage mot samfunnets behandling av kvinner, fordømmelsen mot dem som fikk barn uten å være gift og de illegale abortene som fulgte av det."

En mann møter en kvinne som blir med ham hjem. Hun spør om han vil ha sjelen eller kroppen hennes, og ettersom han ikke kan få begge deler velger han sjelen. Og hun begynner å fortelle. Hun har mye som skal ut, mye som hun har gått og båret på så lenge. Nå skal han lytte. Og det gjør han. Historien er det han som forteller slik hun forteller til ham. Ved at historien likevel formidles som førstepersonfortelling blir jeg trukket inn i hennes verden og ser det hun forteller fra hennes ståsted. Det handler om svik, løgn og hykleri. Hun forteller at hun aldri passet inn på det lille stedet hvor hun vokste opp, og da hun forelsket seg i læreren var det en kjærlighet som ikke kunne vises offentlig. De møttes i smug, og som oftest på hans premisser. Han var nemlig forlovet, og giftet seg ett år etter de møttes første gang. Første gang...hun var sytten og etterpå sa han at de skulle gå tilbake hver for seg slik at ingen så dem. Det var så vondt, et slag, en uforberedt smerte. Og så hører hun ingenting fra ham hele våren.

Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt?

s, 29

Til slutt passet hun ham opp, etter at han har vært hos forloveden. Den natten begynte de å ødelegge hverandre. I den lille bygden rådet janteloven, og kirken hadde sin del av skylden. Prestene er blant dem som holder liv i løgnen, "at driftene er skapt av Satan og at utukten plutselig blir til kjærlighet, når folk blir gifte." Hun fant trøst i orgelmusikken, og ville også være glad slik som de andre unge. Det kom ikke så mye godt ut av det, bortsett fra at hun oppdaget alkoholen. Det ble gleden hennes. For en stund. For hun har alltid elsket alt som var skjønnhet. Ikke bare til å se på, men gleden! Gleden i skjønnheten...

Etterhvert som hun forteller får vi ta del i hennes kjærlighet for Johannes, og deres stjålne møter. Møter som hun lever for, og hun blir mer og mer alene og ensom. Foruten den ulykkelige kjærlighetshistorien handler boken også om samfunnskritikk. Om sosial ulikhet og nød. For eksempel faren som ble syk på grunn av sitt arbeid som gruvearbeider og moren som slet seg ut hjemme, og det at de aldri hadde nok penger. I veggene hang angsten som en tykk tåke, angsten for morgendagen. Det gjorde dem bitre og hatefulle.

Det er sårt å lese. Sårt og vondt. Beskrivelsene av selvpåførte aborter og hvordan hennes sjel gradvis blir mer og mer ødelagt. Hennes eneste venn sier det til henne; Av måneskinn gror det ingenting. "Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke." Det er en nydelig tittel til fortellingen. Nettopp på grunn av alt som må skjules, døyves og holdes hemmelig. Alt som for all del ikke må komme frem i lyset. Kjærlighet, seksuelt begjær, politisk overbevisning, det å være en outsider. Å drømme om å være fri for alt som er vondt. Frihet for smerte og angst - det er det som er lykke. Jeg håper virkelig at Torborg Nedreaas ikke går i glemmeboken. Hennes novellistiske stil er en fryd å lese! Det er ingen tilfeldighet at hun bidro til å utarbeide en moderne norsk novelle, og samfunnskritikken var absolutt betimelig.  

I går så jeg også første del av Fjernsynsteatrets filmatisering i tre deler fra 1987 på NRK nett-tv (anbefales!), og neste lesning blir Herdis-trilogien.

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2008
Utgitt første gang: 1947
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen din etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder de seg på the Positron Project etter at Charmaine ser en tv-reklame.

Dystopisk virkelighetsnært

"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.

s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset: Del I

Første bok i tobindsromanen om Olav Audunssøn er ferdiglest. Romanen, Olav Audunssøn i Hestviken, ble utgitt i 1925, året etter at Sigrid Undset konverterte til katolisismen. Handlingen er lagt til middelalderen, og består av tre deler: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Jeg leser bøkene sammen med Hedda som har skrevet om delene hver for seg; første del, andre del og tredje del. Boken har vært med meg lenge. Jeg startet på den første januar, den har besøkt varmere strøk og holdt meg med selskap gjennom vinteren og utover våren. Syvende mai ble jeg ferdig, og nå er det på tide å skrive noen ord. Hvilket forekommer meg svært vanskelig. Hedda var smart og skrev etterhvert, og jeg er redd dette innlegget blir i overkant langt. Det er en utfordring å skulle skrive kort og samtidig vettugt. Dette er en roman å dvele ved, den kan ikke på noen måte slukes, og derfor har jeg brukt tid på å komme gjennom den. Det er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter. Derfor velger jeg å dele opp innleggene, fordi jeg vil anbefale alle å lese romanen og da har jeg behov for å si noe mer enn kun en kort omtale.

Tema for romanen er Olavs strid med Guds vilje. Baksideteksten (kan leses her) forteller at handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet, og sier noe om hva Olavs sjelekvaler dreier seg om, nemlig "de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn." Jeg synes det er interessant å se dette i sammenheng med en masteroppgave jeg kom over hvor Kristine Sverresen har analysert romanen, og kommet frem til at ære er et grunnleggende motiv. Forestillingene om ære har sitt opphav i det norrøne samfunn hvor æren stod sterkt, slik det gjerne gjør i tradisjonelle samfunn hvor familie og klan er viktige sosiale institusjoner. Etter kristningen av landet fikk dette mindre betydning, men var likevel vanskelig å få bukt med ettersom æren var nedfelt i samfunnets normsystem. Sverresen påpeker at selv om ærens betydning er varierende for de ulike personene, er likevel ære og skam bakenforliggende faktorer som styrer personene i deres handlinger i de fleste situasjoner. Dermed er bakteppe for lesingen at æren fremdeles står sterkt, i alle fall hos Olav, og er årsak til hans sjelekvaler og strid med Guds vilje. Dette er et interessant motiv også fordi interessen for verket stort sett har dreid seg om den religiøse tematikken, ifølge Sverresen, og da særlig overgangen mellom hedenskap og kristendom.

Olavs mor døde i barselseng, og da han var syv år gammel avtalte hans far, Audun, og deres frende Steinfinn Toressøn festemål mellom ham og Steinfinns eldste datter, Ingunn. Olav ble så med til gården Frettastein, og samme år kom det bud om farens død. Dermed vokser Olav opp hos Steinfinn Toressøn og hans hustru, Ingebjørg Jonsdatter, ved Mjøsen. Steinfinn skjøttet eiendommen sin dårlig, og omstendighetene lager seg slik at barna for det meste blir overlatt til seg selv. Olav ble godt likt på gården, men det var ingen som kom innpå ham og det ble sagt at "han var godlynt og tjenestvillig på sin fåmælte og åndsfraværende måte." Undset beskriver ham som vakker, sterk og smidig. Han var av en god og gammel ætt og selv om den var liten og ikke hadde mye makt, så var ættesetet i Hestviken en storgård.

En sommer da Olav er seksten og Ingunn femten, bestemmer de seg for å ro til Hamar med Olavs øks som trenger reparasjon. Det viser seg å bli en lang og eventyrfylt dag som Olav alltid vil huske; dagen da han forstod at de ikke lengre var barn. Nå jages han av dette nye, lengre og lengre bort fra barndommens trygge selvsikkerhet. Som Hedda sier så bærer romanen Olavs navn, men at Ingunn også har en stor rolle. Hun er vakker og ven, men ikke så vakker som sin yngre søster, Tora. Selv om hun ble sett på som lite klok eller kvikk i ord, var hun stort sett som barn flest, og mer avholdt av folket enn Tora som var mer stille. I mangel på småmøer på samme alder holdt Ingunn sammen med guttene, og var med i leker og idrett som de arrangerte. Hun var høy og tynn, med spinkle lemmer, og bar sitt legeme yndefullt.

Turen til Hamar forandret mye, både for Olav og Ingunn, og disse forandringene beskriver Undset så nydelig! Stemningen er til å ta og føle på, det er som om jeg kan lukte vårens duggfriskhet og kjenne barnas oppvåkning. Allerede her kommer Undset inn på emnene skyld og skam. Olav som kjenner at en velkjent verden blir snudd opp ned, og han føler seg ydmyket og skamfull. Heftig begjær, ulovlig, men likevel bene veien frem til kirkedøren og høgsetet og brudesengen. Deres første kyss på vei hjem fra Hamar...ingenting kunne være så søtt som det morgenkysset av alt fremtiden gjemte til dem.

Men alt har sin pris, og denne vakre kjærlighetshistorien likeså.

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang: 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: The Heart Goes Last

Stan and Charmaine, a young urban couple, have been hit by job loss and bankruptcy in the midst of nationwide economic collapse. Forced to live in their third-hand Honda, where they are vulnerable to roving gangs, they think the gated community of Consilience may be the answer to their prayers. If they sign a life contract, they'll get a job and a lovely house... for six months out of the year. On alternating months, residents must leave their homes and serve as inmates in the Positron prison system. At first, this seems worth it: they will have a roof over their heads and food on the table. But when a series of troubling events unfolds, Positron begins to look less like a prayer answered and more like a chilling prophecy fulfilled.

Slik står det å lese bakpå The Heart Goes Last av Margaret Atwood. Jeg har kommet til side 120 og liker historien så langt. Her er smakebiten:

Stan is trimming the hedge, making an effort to appear not only useful but also cheerful. The hedge doesn't need trimming - it's the first of January, it's winter, despite the lack of snow - but he finds the activity calming for the same reason nail biting is calming: it's repetitive, it imitates meaningful activity, and it's violent. the hedge trimmer emits an menacing whine, like a wasp's nest. The sound gives him an illusion of power that dulls his sense of panic. Panic of a rat in a cage, with ample food and drink and even sex, though with no way out and the suspicion that it's part of an experiment that is sure to be painful.

s. 113 

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah ~ Stephen King

Sangen om Susannah har Stephen King dedikert til sin hustru, Tabitha, "som visste når den var ferdig." Kanskje ikke så rart, King er nemlig ikke hel uten å skrive og Tabby har nok måttet utholde en god del. Det kan forøvrig skyldes at også hun er forfatter. Uansett, det er en spennende serie som jeg absolutt kan anbefale! Roland og hans ka-tet er på leting etter Det mørke tårn for å redde det fra ødeleggelse, og på den måten å redde alt liv og all eksistens. Det finnes seks stråler som binder sammen tolv porter, og disse portene befinner seg ved jordens tolv ender. Strålene kollapser, én etter én, og ka-tetet har liten tid for strålene holder Tårnet - og allting - oppe.

Forrige bok, Ulvene, endte med at Susannah var i stor fare ettersom hennes nye identitet, Mia, tok kontrollen og fikk dem sendt til vår verden for å føde "krabaten". I Ulvene syntes jeg at karakteren Susannah var redusert og overlatt til å bli reddet av mennene. Hvorvidt dette inntrykket bedret seg i denne boken skal jeg si noe om. Mennene drar i alle fall etter, ved hjelp av Mannifolket. Susannah befinner seg i 1999, trettifem år etter at hun forlot New York. Hun er nå helt alene og må gjøre noen grep for å overleve, og dessuten får hun vite at den mektigstes blikk er rettet mot "den sanne" revolvermannen, og at han vil bli tilintetgjort.

Etterhvert som lesingen av boken skred frem opplevde jeg Sangen om Susannah som svært merkverdig, men jeg tenker at dette er en serie og at denne historien må ha vært et nødvendig ledd. I alle fall får jeg vite mer om både verdenene, tidsreiser, det mørke tårn og dets betydning, og ikke minst om de onde som er ledet av den karmosinrøde kongen. Jeg synes Susannah trer bedre frem med tanke på valgene hun gjør for å overleve og for å forsøke å redde tårnet. På den måten har King klart å rette opp mitt inntrykk fra forrige bok, men hun er fremdeles avhengig av å bli reddet. Jake og Callahan (som de møtte i forrige bok) finner Susannah og gjør seg klar til kamp idet "krabaten" ser dagens lys. Med en slik cliffhanger avsluttes boken og jeg innrømmer at forventningene til den siste boken er temmelig høye nå. Jeg leser serien sammen Ina, og hennes anmeldelse finner du her.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene 

Sangen om Susannah av Stephen King
Originaltittel: Song of Susannah (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
496 sider
Pocket, gave

Vinteroppdatering og vårlesing

Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde et oppdateringsinnlegg tidlig i vinter, og nå er det på tide med et nytt ettersom det, ifølge kalenderen, er vår. 

Ina og jeg holder fremdeles på med Stephen Kings serie om Det mørke tårn, og nå holder vi på med bok nummer seks. I alt er det syv bøker, pluss en til som ble utgitt i 2012 og som kronologisk sett hører til mellom fjerde og femte bok; The Wind through the Keyhole. Stephen King har forøvrig uttalt at han aldri blir ferdig med serien og at det fremdeles er historier som burde vært skrevet. På seriens offisielle nettsider leste jeg at der også finnes en forløper til det første bindet; Little Sisters of Eluria, som er en kort historie. Jeg leser på norsk, mens Ina leser på engelsk.

Olav Audunssøn i Hestviken har Hedda og jeg nesten lest ut nå. Det er et stort verk som tar tid, og neste ut er Olav Audunssøn og hans barn, som jeg nå har bestilt hos Bokklubben.

Innimellom har andre bøker blitt lest og jeg har laget en egen side for leste bøker for hvert år, se under bloggtittelen. Det har vært som forventet, men det har også vært rom for plutselige innfall.

Ved siden av Det mørke tårn og bøkene om Olav, har jeg planer om Margaret Atwood. Henne er det lenge siden jeg leste, kjenner at abstinensene melder seg, og jeg har en bok fra forrige oppdatering: The Heart Goes Last som jeg skal starte med nå i påsken. Brontë-søstrene har jeg lenge hatt lyst til å lese mer av, og i bokhyllen står The Tenant of Wildfell Hall klar. Edvard Hoem hadde jeg på leselisten uten at det ble noe av, så han får være med videre med en klar prioritering etter Atwood. Jeg skaffet meg Land ingen har sett og gleder meg til å starte på den. Knausgård må nok vente enda lengre, men det er mulig jeg skviser ham inn mellom de andre bøkene.

Ellers har det blitt lite faglitteratur, men de to bøkene av Marianne Undheim skal jeg snarest gå i gang med da jeg holder på med et prosjekt med animasjonsfilm og digitale fortellinger på jobben. Det tror jeg blir spennende både for barna og for meg!

Kjøpt/mottatt siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur:

• Arv og miljø av Vigdis Hjort
• Svikne dagar av Elena Ferrante
• Land ingen har sett av Edvard Hoem
• Kaninjegeren av Lars Kepler
• The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë
• The Art of the Novel by Milan Kundera
• Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset

Sakprosa:

• Hvorfor har vi blå striper på armen? av Marianne Undheim
• Del gleder - digital kompetanse i barnehagen av Marianne Undheim
• Barndom i barnehagen: Motstand av Maria Øksnes og Marcus Samuelsson
• Hvis klær kunne fortelle av Siri Søftestad og Øivind Aschjem
• Bli helstøpt av Line Melvold (red.)

Svikne dagar ~ Elena Ferrante

Rundhåndet med superlativer har kritikerne gjort meg nysgjerrig på Elena Ferrante, og ikke minst det faktum at forfatteren skriver under pseudonym. Visstnok er det kun det italienske forlaget som kjenner identiteten til Elena Ferrante. Hun har siden debuten i 1992 gitt ut syv romaner, der Svikne dagar er nummer to i rekken, nå oversatt til norsk, og da denne nettopp var hovedbok i Bokklubben lot jeg være å avbestille for å stille min nysgjerrighet.

Lettlest om ny selvinnsikt

Boken er kort og lettlest, det tok ikke lang tid å lese den. Den var svært fengende og medrivende, og vanskelig å legge fra seg. Historien er også sår, men til syvende og sist med progresjon. Motgang gjør sterk, som man sier. Baksideteksten kan du lese i dette innlegget, men romanen handler om Olga som opplever at mannen etter femten års ekteskap kunngjør at han går fra henne til fordel for en annen kvinne. Parallelt med at situasjoner beskrives i fortellingen, tenker hovedpersonen tilbake på hendelser i barndommen, og da spesielt da en nabokvinne ble forlatt av sin mann. Dette har bidratt til hennes gode oppdragelse og hvordan hun skal være en feminin kvinne som kan holde på sin mann. Noe hun likevel ikke klarer. Hun føler seg sveket. Olga fylles med et raseri, og bitterhet. Et indre opprør vokser i henne, men hun sier til seg selv at hun ikke må gi etter og fortsetter på den forsiktige og vaktsomme linjen slik hun har hatt for vane i møte med vanskeligheter i livet. Men det bobler frem likevel - raseriet, sårheten, spørsmålene. For hva er hun nå? Hun er ikke lengre konen til Mario. Hva fikk hun i lønn for å være hjemme med barna, ta seg av hus, innkjøp, holde seg ren og pen, følge mannen på sin vei mot karriere? Jo, han fant seg en annen kvinne.

"Kvar er eg? Kva gjer eg? Kvifor?"

Tekster om bedratte kvinner som hun tidlig leste, som Anna Karenina og La femme rompue, og ikke minst det som hendte naboen - aldri om hun skulle ende slik! "Desse kvinnene er dumme. Velståande, danna kvinner som gjekk i tusen knas som nipsfigurar i hendene på sine fråverande menn. Eg syntest dei var sentimentale fjols, eg ville vere noko anna, eg ville skrive om sterke kvinner." Hun tenkte mye på hvem hun var, og hva hun var i ferd med å bli. Hun hadde sett på seg selv som ambisiøs, med gode fremtidsutsikter. Hun hadde jobb, giftet seg med Mario, og skrev en bok da hun gikk gravid. Nå var hun redusert til ingenting, til og med uten evne til å oppføre seg slik hun selv mente hun burde. Annas ord; "Kvar er eg? Kva gjer eg? Kvifor?"følger henne som en skygge.

Det er gripende å følge Olga i denne tiden, hvordan hun er i ferd med å endre seg. Hun slutter å sminke seg og legger om til et mindre elegant språk hvor hun med sarkasme latterliggjør og slenger dritt. Etterhvert gir hun også etter for en obskøn språkbruk. Hun kjenner på det tunge ansvaret for to barn, men også redselen for å ikke skulle klare å ta seg av dem. Tryggheten om at Mario delte ansvaret, selv om han stort sett var på jobb, var borte. Hun var alene. Med alt. Olgas sinnstemning og tanker driver handlingen fremover, og Ferrantes skrivestil gjør meg nesten andpusten! På en særlig positiv måte, for på denne måten kjenner jeg virkelig på hvordan Olga har det. Uansett hvor mye hun formaner seg selv om ikke å gi etter for raseriet, mister hun likevel kontrollen. Tanken på Mario og det han har gjort mot henne blir altoppslukende i tilværelsen hennes.

Endring. 

Fra begynnelse til slutt oser historien av endring. Olga oppnår etterhvert en ny innsikt om selv selv, en innsikt hun sannsynligvis ikke hadde fått hvis alt fortsatte som før. Det jeg liker godt med Svikne dagar er at hovedpersonen på egen hånd kommer frem til svarene på Annas spørsmål, og at hun således definerer seg utifra seg selv og ikke mannen. Denne endringen, eller innsikten, forekommer meg å være utslagsgivende og av grunnleggende karakter. Ved første øyekast kan det virke som et utdebattert tema som denne romanen kommer drassende med, men er det det? Jeg tror ikke det. Boken anbefales for alle, og for min egen del skal jeg lese mer av Elena Ferrante.

Svikne dagar av Elena Ferrante
Originaltittel: I giorni dell´abbandono (2002)
Oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget forlag, 2017
Norsk, sidemål
221 sider
Innbundet, kjøpt