Hvordan bli (en skandinavisk) feminist ~ Marta Breen

Dette var en perfekt bok å lese i mars, og en perfekt håndbok å ha på skrivebordet, stuebordet eller i bokhyllen! Marta Breen har tidlige skrevet flere bøker som er supre å ha, for eksempel Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap og 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, skrevet sammen med Jenny Jordahl. Førstnevnte utgitt på selve kvinnedagen for to år siden. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun ville rette på skjevheten der det har etter hennes mening vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien.

I Hvordan bli (en skandinavisk) feminist har Marta Breen samlet trådene fra tidligere publikasjoner, oppsummert i tyve punkter. Hun tar for seg en del myter og misforståelser rundt den feministiske bevegelsen og gir en innføring i hva som kjennetegner "den fjerde feministiske bølgen", som hun mener vi er midt oppe i akkurat nå. Hun håper å gi både ferske og mer erfarne feminister håndfaste råd om hvordan man selv kan bidra på veien mot et postpatriarkalsk samfunn.

Har feminismen gått for langt?

Årets kvinnedagsmarkering var preget av usikkerhet rundt korona, men det det var stort oppmøte på Torgalmenningen og jeg var også der i regnet. Leder for Bergen Rødt, Sofie Marhaug, holdt den første appellen og snakket om at den internasjonale kvinnedagen handler om solidaritet, og at en streng og urettferdig innvandringspolitikk rammer kvinner. Hun kom med flere eksempler. Leder for AUF Vestland, Leonora Hjelle, tok opp abortsaken i sin appell, og Kadra Yusuf hold et innlegg om trakassering fra sinte menn på grunn av sine uttalelser, og mente at samfunnet må gjøre mer for å unngå at menn blir tapere; "Jeg er ikke fri før min søster er fri. Og hvis hun skal være fri, må også min bror være fri." Parolene viser at det fremdeles er en vei å gå når det gjelder likestilling; "Ja til heltid og faste stillinger!", "Lik lønn for likt arbeid!" Vi hører ofte, spesielt når det nærmer seg kvinnedagen, at feminismen har gått for langt, at vi har likestilling og ergo trenger vi ikke noen kvinnedag.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Breens opplevelse etter å ha reist rundt både i Norge og andre land for å holde foredrag og snakke om feminisme, er at det er mye usikkerhet knyttet til begrepet, og at det her i Norge er stor kunnskapsløshet rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet. "Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår." Dette mener jeg denne lille boken bidrar til å rette opp i.

Jeg har hørt mange si at de er for likestilling, men at de for alle del ikke er en feminist. Breen tar til orde for at feminisme ikke handler om en kjønnskamp, slik mange feilaktig tror, men at alle vinner på et mer likestilt samfunn. Det handler om frihet for begge kjønn. Definisjonen på feminisme i Store norske leksikon viser akkurat det; "Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn." Grunnen til parentesen i bokens tittel er at vi i Norden har oppnådd mange rettigheter og muligheter som kvinner i mange andre land bare kan drømme om, og derfor har vi "ansvar for å kjenne våre formødres historie, for å videreføre deres mange kamper - og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind." Det er mye står på spill, og viser til utviklingen hvor autoritære ledere har tatt makten i flere land (for eksempel Ungarn, Polen, Tyrkia, USA, Brasil). Her er både ytringsfrihet og menneskerettigheter truet, og det synes som om de helst vil skru tiden tilbake til da "kvinner var kvinner og menn var menn." Gamle seiere er tydeligvis ikke hugget i stein! 

Feminismens historie omtales ofte i bølgemetaforer, og Marta Breen sier det er stor enighet om at vi befinner oss midt i en slik bølge. Skjønt, noen mener at det hadde vært bedre hvis feminismen gikk fremover istedenfor. Uansett, Breen nevner de tre foregående: Den organiserte feminismen som begynte med stemmerettsaksaktivistene rundt det forrige århundret, kvinnebevegelsen i 1970-årene og feminismens inntog i akademia i 1990-årene. Historien viser at det går an å forandre tingenes tilstand, men da må vi være radikale, åpne og nysgjerrige. Virginia Woolf påpekte allerede i 1929 at "historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen." 

Marta Breen har en del oppfordringer til oss i boken, men poengterer at en feminist ikke skal kunne alt om emnet. Det er ikke slik at fordi vi kaller oss feminist kan svare på alt, og derfor er denne boken veldig grei å ha som oppslagsverk. Breen nevner aktuelle bevegelser og kampanjer, gir oss en innføring i likestillingspolitisk historie, og mener at vi også bør løfte frem menns utfordringer, for eksempel ved å markere den internasjonale mannsdagen. Økonomisk selvstendighet har vært en viktig kampsak i over hundre år, noe som (dessverre) fremdeles er en aktuell sak, spesielt globalt. I boken tar Breen også opp kvinnehat og prostitusjon, som hun mener er kvinneforakt satt i system.

For å vise hvorfor vi protesterer og demonstrerer mot fremmarsjen av reaksjonære krefter holder Breen frem The Handmaid's Tale som et eksempel, og det fungerer utrolig bra! Det er virkelig flott at boken fra 1985 nå er blitt en filmserie, for slik kan unge i dag se en tenkt, og mulig, utvikling. "Frihet er ferskvare," sier Breen, og hevder at det er viktigere enn noen gang at feminister står sammen på tvers av landegrensene.

Språk er makt, og ord og begreper kan hjelpe oss til å "kjenne igjen strukturer, normer og mekanismer på ulike områder i samfunnet." Patriarkat er ikke et utdatert begrep. Hun tar også opp begrepene biologisk og sosialt kjønn, samt mansplaining som Rebecca Solnit problematiserer i Menn forklarer meg ting. Nye ord og begreper er også med, forklart på en lettfattelig måte. Hersketeknikker og whataboutism er teknikker som er viktige å avsløre. Ikke minst oppfordrer hun oss til å ha det gøy underveis, og le av patriarkatet (det hater nemlig å bli ledd av). Og å våge å bli upopulær, for noen ganger må vi stå i det og ta kampen når vi brenner for en sak.

Det eneste jeg savnet med med boken var litt mer om hvordan unge i dag oppfatter feminismen og hvilke former den har tatt, men det er kanskje stoff til et kapittel i nest bok.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist av Marta Breen
Cappelen Damm, 2020
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, kjøpt

Smakebit: Det annet kjønn

Sammen med Hedda har jeg gått i gang med en skikkelig murstein, en bok vi lenge har snakket om, men ikke helt våget å gyve løs på; Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som er på 778 sider og består av to bøker; den første heter Fakta og myter og den andre Levd erfaring. Toril Moi har skrevet et innledende essay, og beskriver hvor viktig denne boken har vært for henne. Det at en så eksepsjonell kvinne hadde påtatt seg arbeidet med å forklare hvorfor de fleste andre kvinner ikke hadde muligheter til å leve like fritt som henne selv, var for Moi noe av det store med boken:

Det annet kjønn (1949) er det 20. århundres viktigste feministiske tekst fordi den gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer. Beauvoirs klarsynte forståelse av frihet, og hennes grunnleggende analyse av hvordan kvinner formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn, har inspirert kvinner over hele verden til å se sine egne erfaringer i et nytt lys. det eneste en trenger for å la seg inspirere av denne boken, er et dypt og brennende ønske om frihet. Dette er en tekst for forandrer liv. Jeg snakker om egen erfaring.

Simone de Beauvoir gjør rede for bokens bakgrunn i innledningen, og jeg fikk umiddelbart en følelse av at det er akkurat det samme vi snakker om i dag:

Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renn, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle de dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i det hele tatt kvinner? 

The Accidental ~ Ali Smith

Marsboken i lesesirkelen 1001 bøker ble The Accidental av Ali Smith, en forfatter jeg virkelig har fått sansen for. Det har vært vanskelig å skrive om denne boken, da det er så mye som skjer selv om den ytre handlingen ikke akkurat er full av action. I begynnelsen lurte jeg på hvor forfatteren ville med denne teksten, noe jeg også opplevde med Winter. Ali Smiths bøker har tydeligvis en slik virkning på meg.

Jeg kan starte med det som står bakpå boken:

Arresting and wonderful, The Accidental pans in on the Norfolk holiday home of the Smart family one hot summer. There, a beguiling stranger called Amber appears at the door bearing all sorts of unexpected gifts, trampling over family boundaries and sending each of the Smarts scurrying from the dark into the light.

A novel about the ways that seemingly chance encounters irrevocably transform our understanding of ourselves, The Accidental explores the nature of truth, the role of fate and the power of storytelling.

Strukturen er ganske spesiell. Romanen åpner med at Alhambra forteller om sin unnfangelse "in the town’s only cinema". Så er det tre deler, The beginning, Middle og The End. Hver av disse er delt inn i fire fortellinger sett fra hver person av Smart familiens perspektiv. Det er Astrid og Magnus, moren Eve og hennes mann, Michael. De tre delene avsluttes med førstepersonperspektiv fra Alhambra, som høyst sannsynlig er Amber, familiens selvinviterte gjest. Mesteparten av handlingen skjer i Norfolk, det vil si, etterhvert som dagene går tenker og reflekterer hver og en av dem over fortid, nåtid og fremtid. Bortsett fra Amber, som vi i det hele tatt får vite ytterst lite om. Derimot har hun den virkningen på familiemedlemmene at det skjer en endring hos dem på det personlige planet. Jeg tenker at hun evner å se dem slik de er, og simpelthen ved bare å være der og involvere seg (både positivt og negativt), begynner de å se på sine egne liv og gjør, ubevisst og bevisst, endringer. De får et utvidet perspektiv på sin væren i verden, og hvordan de virker i møtet med andre, spesielt at egne handlinger kan få dramatiske konsekvenser for andre mennesker, men også mindre konsekvenser, men likevel konsekvenser. Sånn sett handler boken også om ansvar og vårt moralske kompass.

Dette ble kort, men det er slik jeg oppfatter denne romanen. Og det er så godt skrevet! På Wikipedia leste jeg at en kritiker har notert seg intertekstualiteten i boken, slik den refererer til en film fra 1968 (året da Amber ble unnfanget) hvor "a mysterious, beautiful stranger [. . .] arrives from nowhere into a family and, simply by virtue of what he is, destroys their merely 'theoretic' coherence." Dette har jeg ikke fått med meg, forståelig ettersom jeg aldri har hørt om den filmen, men jeg skjønner at det kan være andre interessante referanser jeg kan ha gått glipp av. Skjønt, en god del av dem ga utvidede assosiasjoner og gjorde innholdet rikere. Uansett, boken kan absolutt anbefales!

The Accidental av Ali Smith
Penguin Books, 2006
Utgitt første gang, 2005
Engelsk
306 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

The Blind Assassin ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood, en av mine yndlingsforfattere! The Blind Assassin fikk jeg tilsendt fra en venn i hennes hjemland og betyr litt ekstra for meg på grunn av det. Av kritikere er noen skuffet og andre begeistret, selv heller jeg mer til å være begeistret med fire stjerner på Goodreads. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes innlegg finner du her. Vi leste den for en tid tilbake, faktisk ble den siste siden bladd om den andre januar, og nå har vi begge fått somlet oss til å skrive om den.

Boken starter med at jeg-personen, Iris, forteller om søsteren, Laura, som døde i en bilulykke tjuefem år gammel. Eller var det selvmord? Dette skjedde i mai 1945. Så er det bildet, omtrent det eneste hun har av ham, omhyggelig beskrevet slik at jeg fikk en inntrengende følelse av hvor viktig dette bildet var for henne. Hvem han er kommer frem etterhvert. I god Atwood-stil hopper historien i tid, der Iris er gammel og ser tilbake på livet, eller rettere sagt skriver ned for at barnebarnet, Sabrina, skal få en forståelse av hvorfor ting ble som de ble. Men i historien er det også en annen fortelling, nemlig den om den blinde morderen som et forelsket par dikter sammen under sine hemmelige møter. Dette inngår som utdrag fra boken som ble publisert etter Lauras død, i hennes navn, som The Blind Assassin. Teksten i romanen er ispedd avisutklipp med hendelser vedrørende familien, da denne er celebriteter og byens midtpunkt (søstrenes bestefar var byens store grunder, og faren overtar). På denne måten får leseren innblikk i episoder som har betydning for livshistorien Iris forteller, uten at Atwood trenger å la karakteren komme med fakta. Disse fungerer godt som frempek, og forstås etterhvert når Iris utdyper historien.

De to søstrene vokser opp i en canadisk småby i 1920-30- årene, et skjermet liv i materiell velstand i familiens herskapshus. Vi følger den historiske utviklingen i landet, og barnas oppvekst som innebærer lite kontakt med andre. Iris og Laura blir svært knyttet til hverandre. Men ting skjer. Søstrenes mor dør tidlig, bestefarens fabrikk går konkurs, og faren bukker også under. For å overleve og for å kunne gi søsteren et anstendig liv, gifter Iris seg med den rike forretningsmannen Richard. Det blir et utilfredsstillende liv. Tidligere, mens faren fremdeles levde, ble søstrene kjent med den unge radikaleren Alex. Selv om han, tilsynelatende, forsvinner, er han med som en rød tråd i livene deres og hans betydning blir mer enn en tidlig forelskelse fra begges side. Det kommer spesielt frem mot slutten, men jeg skal ikke røpe noe mer om det. Det handler om hevn, og etter endt lesing tenker jeg at tittelen egentlig henspeiler mot Iris selv. Det handler også om forsoning. Iris har levd et langt liv, og det er mye hun angrer på. I alle fall ønsker hun at barnebarnet skal få vite sannheten, og at hun selv får fred med seg selv.

En utrolig spennende historie, godt skrevet og fordi det er en sammensatt tekst kan det ta litt tid å komme inn i da det skjer mye. Mye av det som skjer er på det kognitive og emosjonelle planet. Historien tar form på en stillferdig måte, etterhvert som Iris forteller, og Atwood gjemmer det beste til slutt. Skjønt, det er som om det brer seg ut mens man leser. Lenge lurte jeg på hva hun ville med den historien til de to elskende som møtes i hemmelighet, hvilken betydning hadde den? Når man leser Atwood er det alltid mellom linjene at det viktigste skjer, og det er dette som var det spennende elementet, når alt faller på plass. Bør du lese boken? Ja, absolutt!

The Blind Assassin av Margaret Atwood
Anchor Books, 2001
Engelsk
521 sider
Pocket, gave

En smakebit på søndag: The Accidental

Mens regnet pøser ned her i Bergen, og kvinnedagen skal markeres, man kommer til å bli gjennomvåt i toget (men det er verdt det), leser jeg The Accidental av Ali Smith. Boken har jeg valgt til denne månedens kategori, kvinnelig forfatter, i Lesesirkelen 1001 bøker.

Baksideteksten sier at det er en roman "about the ways that seemingly chance encounters irrevocably transform our understanding of ourselves, The Accidental explores the nature of truth, the role of fate and the power of storytelling."

Jeg holder på med siste del, og liker boken selv om Smith har en særegen skrivestil som ikke alltid lar seg forstå umiddelbart. Fra før har jeg lest Autumn og Winter, som er de første bøkene i en kvartett om brexit og retter blikket mot en splittet nasjon. Autumn har ofte blitt beskrevet som den første post-brexit romanen, men begge de nevnte er mer enn det, noe Spring og den siste, Summer, også vil være.

Her er en smakebit på The Accidental:

There are things that can't be said, because it's hard to have to know them. There are things you can't get away from after you know them. It is very complicated to know anything.

s. 151

Nattfilm ~ Marisha Pessl

Et nytt forfatterbekjentskap for meg, det er alltid spennende. Marisha Pessl gjorde suksess med sin debutroman Special Topics in Calamity Physics (Utvalgte emner i katastrofefysikk) i 2006. Også Nattfilm ble godt mottatt. Den første har jeg ikke lest, og denne har jeg lest sammen med Hedda, som har vært mye raskere enn meg og hennes tanker om boken kan du lese i dette innlegget.

Nattfilm handler om en undersøkende journalist, Scott McGrath, som prøver å finne ut sannheten om kult-filmregissøren Stanislas Cordova, en mann ingen har sett på mer enn tretti år. Nå er hans datter, Ashley, funnet død, angivelig selvmord. Men McGrath har sine mistanker, han var nemlig den siste som intervjuet Cordova og siden det har vært flere mystiske dødsfall, tenker han det ikke kan være en tilfeldighet. Han bestemmer seg for å jakte på sannheten.

McGrath er skilt, sist han prøvde å finne ut om Cordova kostet det ham både karrièren og ekteskapet. Det er en spennende historie som er godt skrevet, og jeg får sympati for hovedkarakteren. Skjønt, etterhvert sklir det litt ut. Boken er på over seks hundre sider, men kunne med fordel ha vært kortet ned for jeg kan ikke se hvorfor det skal være nødvendig å hale ut og hale ut en spenningsroman slik at leseren (i alle fall jeg) rett og slett går lei og bare lengter mot avslutningen. Og det at McGrath gjør alt, absolutt alt (til og med forsake sin fem år gamle datter) for å forfølge spor og komme til bunns i saken blir altfor søkt for meg.

Når det er sagt, boken kan uansett anbefales da den har mange gode kvaliteter. Man blir sugd inn i denne historien, både McGraths jakt og avsløringene om Cordova-familien som dukker opp. Ikke minst forfatterens bruk av bilder og screenshots av internettsider, det får det hele til å virke autentisk og mer skremmende. For det er mørke sider som kommer frem, og jeg må si Pessl har en god fantasi og hun må ha gjort grundig research for romanen. Det er virkelig forseggjort, såpass at jeg kunne tenke meg å lese debutromanen.

Nattfilm av Marisha Pessl
Originaltittel: Night Film (2013)
Oversatt av Vibeke Saugestad
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
616 sider
Innbundet, kjøpt

Americanah ~ Chimamanda Ngozi Adichie

I 1001-lesesirkelen denne måneden er den aktuelle kategorien bok fra Afrika, og jeg var ikke i tvil om Americanah som jeg har villet lese siden En halv gul sol. Det angrer jeg ikke på!

Americanah, Adichies tredje roman, ble valgt til en av "The 10 Best Books of 2013" av flere amerikanske medier. Som i En halv gul sol handler også Americanah om vennskap og kjærlighet, om konflikter og forsoninger, kontraster, diskriminering og korrupsjon, men kanskje mest av alt om identitet. Selv om romanen ikke har det samme historieaspektet, er den likevel sterkt knyttet til rase. For selv om raselovene ble opphevet i 1964, eksisterer det fremdeles kategorisering av mennesker basert på fysiske forskjeller.

Romanen starter med at Ifemelu er på vei fra Princeton til Trenton for å flette håret. Allerede på disse første sidene dukker de nevnte forskjellene opp, for hvorfor må hun dra helt til Trenton for å få flettet håre? Hun skriver en anonym blogg kalt Rasestikka eller Diverse observasjoner om svarte i Amerika (de som tidligere var kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner. Situasjoner og hendelser fra hverdagen danner utgangspunkt for blogginnleggene. Men selv om "[bloggen] gjorde det bra, med tusener av unike treff hver måned, hun fikk godt betalt for foredrag, og hun hadde et stipend ved Princeton og et forhold til Blaine," og likevel var det noe som ikke stemte. I livet hennes, med henne. Hun kjente seg utmattet. Det var en dysterhet og grenseløshet som førte med seg uklare lengsler, formløst begjær, korte innbilte glimt av andre liv hun kunne ha levd. Hjemlengsel. Hos frisøren tenker hun tilbake på livet. På sin første kjærlighet, Obinze, som nå var gift og hadde barn. Femten år har hun vært i Amerika, og nå skulle hun hjem til Nigeria, og var rammet av tvil. Tante Ujus bekymring om hun vil klare seg, antydningen om at hun var endret av Amerika.

Obinze får også frem sitt perspektiv, først hvordan livet artet seg for ham etter at Ifemelu reiste. Rikdommen, sin vakre kone og lille datter. Men også hans trang til å flykte, til å bli fri: "Han var ikke lenger sikker på, han hadde faktisk aldri vært sikker på om han likte livet sitt fordi han virkelig likte det, eller om han likte det fordi det var sånn det skulle være." Gjennom hans stemme får jeg innblikk i hvordan ting fungerer i Nigeria, og etterhvert også hvordan det var under statskuppene og frem til opprettelsen av republikk. Selv om det formelt er demokrati, preges landet av konflikter, vold og korrupsjon. Og ikke minst hans møte med Storbritannia som flyktning uten papirer.

Mens Ifemelu sitter de timene det tar å flette håret, får vi høre fra barndommen hennes. Om å vokse opp som enebarn i middelklassen, morens kristne tro og faren som var hjemsøkt av alt han ikke hadde, tante Uju og Generalen. Om da hun møtte Obinze og erklærte at han var hennes store kjærlighet. Ikke nødvendigvis som i klisjeene; han fikk henne til å like seg selv, med ham slappet hun av og det kjentes som "om huden var i riktig størrelse". Ifemelu så frem til å gå på universitetet, men det oppstod stadige studentdemonstrasjoner og streiker blant lærerne, og med Obinze oppmuntring søker hun studieplass i Amerika. De andre spøker med at neste gang de ser henne er hun en skikkelig americanah.

Møtet med Amerika annerledes enn hun hadde forventet, og hun drøyer med å opprettholde kontakten med Obinze. Ettersom tiden går, og ting skjer, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt. Det har oppstått en avstand. I Amerika oppdager hun at rase og rasisme er mer utbredt enn i hjemlandet, og skriver i en bloggpost at det er først i utlandet at man oppdager at man er svart. Veldig mange amerikanere, svarte som hvite, er av den oppfatning at de som kommer til landet bør se det som et privilegium, men Adichie motbeviser dette. Det er ikke alltid et privilegium. Argumentene ligger i historiene, i tankene og som munner ut i Ifemelus bloggposter skrevet med en snert. Et godt grep, for i istedenfor å være belærende, viser hun oss at det handler om «a long train of abuses», noe som ble skrevet allerede i uavhengighetserklæringen av 1776. I romanen har Barack Obama en fremtredende plass, Ifemelu og samboeren Blaine følger hans valgkamp og dagen han blir president. Adichie har uttalt at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men at den er farligere fordi den ofte er vanskeligere å avsløre og snakke om.

I begynnelsen bestreber hun seg for å tilpasse seg den amerikanske drømmen, men etterhvert legger hun av seg den amerikanske aksenten og lar håret være i en naturlig afrofrisyre. Det var slitsomt å måtte forklare seg hele tiden, som Obinze sa det da han var i Storbritannia: "[de] forstod alle sammen dette med å flykte fra krig, fra den typen fattigdom som knuste menneskesjeler, men de ville ikke forstå trangen til å flykte fra den undertrykkende apatien som kom av ikke å ha noen valg. De ville ikke forstå hvorfor folk som ham, som ble godt oppdratt og fikk nok mat og drikke, men som sank ned i misnøyen, født til å se mot noe annet, evig overbevist om at ekte liv skjedde i dette andre, nå var fast bestemt på å gjøre farlige ting, ulovlige ting, for å kunne dra, selv om ingen av dem flyktet sultende og voldtatte fra brennende landsbyer, men simpelthen hungret etter valg og visshet".

Tilbake i Nigeria oppdager Ifemelu at hun er forandret, selv om hun ikke helt vil vedkjenne seg det, hun har blitt en americanah, et begrep som på nigeriansk refererer til de som har vært i utlandet og blitt amerikanisert, de snakker annerledes og at adoptert amerikansk tankegang. Men selv om hun føler seg noe fremmed også i hjemlandet, opplever hun nå at hun endelig er hjemme.

Jeg fikk lyst til å lese Den dypeste grunn av Graham Green, som er nevnt flere ganger gjennom romanen, så den er nå satt på listen. Americanah anbefales! De femhundreogfemti sidene ble ganske raskt lest, med tanke på at jeg er en treg leser og leste en annen bok samtidig, men på grunn av innholdet og måten den er skrevet på valgte jeg heller denne enn den andre.

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie
Originaltittel: Americanah (2013)
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal, 2013
Norsk, bokmål
550 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker