En smakebit på søndag: Frankenstein

Frankenstein er en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, med en historie som jeg har vært nysgjerrig på og som jeg har tenkt om den er som filmene eller mer som opplevelsen med Ringeren i Notre Dame. Spesielt nysgjerrig ble jeg da det ble klart for meg at forfatteren var en kvinne; Mary Shelley. Etter at jeg kjøpte den på Boksalongen en gang på høsten i fjor har den ligget i stabelen for uleste bøker, inntil nå da Ina og jeg bestemte oss for å lese den sammen. Denne utgaven har en lang introduksjon, 63 sider for å være nøyaktig, samt forfatterens egen introduksjon, så det tok lang tid før jeg kunne begynne på selve historien. På wikipedia ble jeg opplyst om at hennes mor var filosofen og feministen Mary Wollstonecraft, noe som var ganske artig for disse bøkene har ligget i samme stabel lenge og uten at jeg visste at forfatterne var i familie. 

Uansett, Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) var en engelsk forfatter som skrev romaner, noveller, drama, essay, biografier og reiseskildringer. Hun er best kjent for denne gotiske romanen, Frankenstein; eller den moderne Prometheus som ble utgitt i 1818. Smakebiten her er fra hennes introduksjon til boken, skrevet i 1817, hvor hun redegjør for bakgrunnen til romanens tilblivelse. I 1816 var hun og mannen i Sveits og ble kjent med Lord Byron. Sommeren var regntung og de tilbrakte flere dager innendørs med å lese spøkelseshistorier.

"We will each write a ghost story," said Lord Byron; and his proposition was acceded to. There were four of us. The noble author began a tale, a fragment of which he printed at the en of his poem of Mazeppa. [...] I busied myself to think of a story, - a story to rival those which had excited us to this task. One which would speak to the mysterious fears of our nature and awaken thrilling horror - one to make the reader dread to look round, to curdle the blood, and quicken the beatings of the heart. If I did not accomplish these things, my ghost story would be unworthy of its name. I thought and pondered - vainly. I felt that blank incapability of invention which is the greatest misery of authorship, when dull Nothing replies to our anxious invocations. "Have you thought of a story?" I was asked each morning, and each morning I was forced to reply with a mortifying negative.

s. 7-8

Menn forklarer meg ting ~ Rebecca Solnit

Lesingen av denne boken hensatte meg mange år tilbake da jeg utforsket feministisk teori i sakprosa og romaner hos blant andre Marilyn French, Naomi Wolf, Betty Friedan, Bjørg Vik, Gerd Brantenberg, samt andre i samme sjanger. Jeg husker jeg undret meg over at denne type litteratur ikke var pensum på skolen, og egentlig tenker jeg det samme i dag, for eksempel om denne essaysamlingen som er høyaktuell fordi den viser til faktiske hendelser i samtiden.

Samlingens tittelessay har sin opprinnelse i at forfatteren var sammen med en venninne i et selskap hvorpå en eldre herre henvendte seg til Solnit: "Jeg hører du har skrevet et par bøker." I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Hva handler så de om?" Mens hun forteller om en av sine siste bøker, avbryter han for å snakke om ... akkurat den boken. Han hadde tydeligvis ikke hørt etter, og det kom frem at han faktisk heller ikke hadde lest boken han belærer dem om. Og selv om vennen hennes prøvde å si at det var Solnit som var forfatteren, foredro han uanfektet videre. "Som de kvinnene vi var, ventet vi høflig nok til vi var godt utenfor hørevidde før vi begynte å le, men siden har vi ledd mer eller mindre uavbrutt." Jepp, det er akkurat slik det er, og alle kvinner kjenner seg igjen! Solnit er rask med å poengtere at mennesker av begge kjønn "møter opp på arrangementer for å legge ut i det vide og det brede om irrelevante temaer og konspirasjonsteorier, men den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har [...] et helt bestemt kjønn".

Alle kvinner vet hva jeg sikter til. Det er den arrogansen som, innimellom, gjør ting vanskelig for kvinner på ethvert felt, som holder kvinner fra å ta ordet og fra å bli hørt når de faktisk snakker, som presser unge kvinner til taushet ved å signalisere, på samme måte som trakassering på gaten gjør, at dette ikke er deres verden. Den lærer oss å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes hang til å overvurdere seg selv.

s. 11

Hendelsen dateres til 2008, men som vi vet skjer det ting hele tiden og noen tekster roper om å bli skrevet. Etter at Solnit skrev og publiserte essayet, har den sirkulert videre vidt utover, den traff tydeligvis et ømt punkt hos leserne. Selvfølgelig forekommer det at også kvinner forklarer ting på en nedlatende måte, "men det er ikke et resultat av den enorme maktubalansen som også får langt mer brutale utslag, eller av det større mønsteret som viser hvilken rolle kjønn spiller i samfunnet vårt". Jeg må skyte inn først som sist at Solnit ikke er ute etter å angripe og rakke ned på den mannlige befolkningen, men det handler om dette større mønsteret. Som ikke er noe nytt. Hun mener at "retten til å bli sett og hørt er grunnleggende for å overleve, for verdighet og for frihet."

Essayet førte til begrepet mansplaining, som Solnit i utgangspunktet er ambivalent til, ifølge Dagsavisen. Hun skriver at poenget med teksten var å betrakte denne type samtaler "som den smaleste enden av den kilen som åpner opp rom for menn og snevrer det inn for kvinner; rom til å snakke, til å bli hørt, til å ha retten til å delta, til å bli respektert og til å være et helt og fritt menneske."

De fleste kvinner kjemper på to fronter; en som handler om det aktuelle temaet og en bare for retten til å snakke, til å ha perspektiver, til å bli anerkjent som en som sitter på fakta og sannheter, til å ha verdi, til å være et menneske. Det er blitt bedre, men denne krigen kommer ikke til å avsluttes i min tid. Jeg utkjemper den fortsatt, for min egen del naturligvis, men også for alle yngre kvinner som har noe på hjertet, i et håp om at de skal få rom til å si det.

s. 16

Solnit snakker om et mønster. For eksempel når det gjelder vold mot kvinner. Et utbredt og skremmende mønster som blir konstant oversett. Når vi hver dag leser om voldtekter, er det ingen som faktisk setter dem i sammenheng og påpeker at det faktisk kan ligge et mønster bak. Solnit bruker for det meste USA som referanseramme, men jeg henter noen fakta fra Norge hvor Amnesty sier det anslås hvert eneste år at mellom 8000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt her i landet. Og igjen, selv om så og si alle voldtekter utføres av menn, betyr ikke at alle menn er voldelige! "Menn flest er ikke voldelige," sier Solnit.

Det som er så interessant er at Solnit viser oss det vi ikke snakker om når vi ikke snakker om kjønn. For det er så mye av det; og det vi hører om i nyhetene er som oftest spesielle kriminelle handlinger, men det er også mye dagligdagse overgrep.

Og når menn menn begår overgrep, mord, voldtekter, forklares det med at økonomien er dårlig, de har psykiske problemer, de ruser seg eller det kan være andre årsaker. Uansett så forklares det aldri med kjønn, som er "den mest dekkende forklaringsmodellen av dem alle." Når Solnit sammenligner forklaringer på massemord i USA med overgrep og voldtekt av kvinner så må jeg nesten le (på en sarkastisk måte, for all del!) fordi det er så tydelig at kjønn er oversett i enhver anledning! Og her har vi mønsteret! For å unngå å bli voldtatt eller drept finnes det mange gode råd, men den som begår overgrepene får ingen slike formaninger. Han har derimot retten til å bestemme over kvinnen. Det handler om makt og kontroll. Og de får gjerne rabatt!

Solnit er soleklar på at det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret og hvordan volden føres videre til gutter, som det må tas tak i. Videre i boken kommer forfatteren med eksempler og statistikk, for å underbygge sine påstander. Hun snakker også om det woolfiske prinsipp, som handler om at vi ikke vet hva som skal skje rundt neste sving. Det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig er Solnit sitt argument for håpet, og sier at Virginia Woolf ga oss "det ubegrensede; umulig å få grep om, men viktig å åpne seg for, flytende som vann, grenseløst som begjæret. Et kompass å gå seg vill etter." Dette for å sette fokus på målbarhetstyranniet" og vise oss en mulig sammenheng mellom dette og ødeleggelsen av kloden. Det høres kanskje tvilsomt ut, men hele teksten har en rød tråd som sees gjennom alle essayene og som gir et innblikk i sammenhenger som gir mening. Solnit sier at det har skjedd mye siden Betty Friedans "navnløse problem" i boken The Feminine Mystique. Likevel, vi har langt igjen ennå. Da kan det være oppmuntrende å vende blikket bakover og se hvor langt vi faktisk har kommet.

Ordene er våre våpen

Også interessant var det å lese om det massakren i Isla Vista i California utløste, nemlig en omfattende mediestorm ved bruk av emneknaggen #YesAllWomen. Uttrykket beskrev det helvetet og de redslene kvinner står ovenfor, og kritiserte spesielt et standardsvar menn bruker når kvinner snakket om sin undertrykkelse: "Ikke alle menn."Selvfølgelig er ikke alle menn kvinnehatere og voldtektsmenn, men poenget er at alle kvinner lever i frykt for dem som er det. Dette var i 2014, men også i dag har vi en lignende situasjon: #MeToo. Denne emneknaggen og globale kampanjen i sosiale medier markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Det handler om seksuell trakassering og overgrep i arbeidslivet eller i organisasjoner. Mange som opplever dette lar være å si ifra av frykt for at det skal påvirke arbeidssituasjonen. Fenomenet startet i USA i oktober 2017, og førte til omfattende debatt og at flere mistet sine jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger. kampanjen har skapt bred debatt og ført til avsløringer også i her. Som Dagbladet sier det: "Et isfjell av maktmisbruk og seksuell trakassering har løsnet fra USA og truffet Norge med et brak. Vil #MeToo endre oss?"

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

- The Handmaid's Tale, Margaret Atwood

Rose-Marie har også og skrevet om boken.

Forlaget skriver at Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk, historiker, aktivist, og forfatter av femten bøker om bla. landskap, miljø, kunst og politikk. Solnit regnes som en av verdens skarpeste essayister og kan med denne essaysamlingen tilføye feministisk ikon til merittlisten.

Menn forklarer meg ting av Rebecca Solnit
Originaltittel: Men Explain Things to Me

Oversatt av Anne Arneberg
Pelikanen forlag AS, 2017
Norsk, bokmål
127 sider
Pocket, kjøpt

Good Morning, Midnight ~ Lily Brooks-Dalton

Dette har vært en fantastisk leseopplevelse! Boken ble jeg så nysgjerrig på etter at Ann Helen snakket så varmt om den på et tvangslesekafétreff, at jeg så meg nødt til å spørre henne ut om boken på senere tidspunkt. Da jeg bestemte meg for å lese den, ønsket Ina å bli med på samlesing. Det er alltid spennende, for selv om vi ofte er enige, ser vi alltid ulike aspekter ved en bok.

Jeg postet en smakebit fra boken ved utgangen av april, og gjengir her hva den handler om: Augustine er en begavet eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser fra Arktis. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og dette arbeidet ønsker han å fortsette med. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene til å studere planetens måner. Hun har forsonet seg med det hun måtte forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.

Boken åpner med et sitat av Jean Rhys, og da jeg hadde lest den ut googlet jeg navnet og fant at det eksisterer en annen bok med samme tittel, og forfatteren er Jean Rhys. Boken sies å være godt skrevet, men den solgte dårlig, angivelig fordi den var så deprimerende. Boken av Lily Brooks-Dalton kan betegnes som science fiction, som er en samlebetegnelse brukt om ulike former av fantastisk litteratur, men i motsetning til de fleste bøker innen denne sjangeren, handler denne mer om menneskene som er berørt av en apokalypse. Og som Rhys sin roman handler den om følelser som sårbarhet, depresjon, ensomhet og desperasjon.

Alene i Arktis finner Augustine seg godt til rette, men da Iris blir et medlem av hans alene-team blir han mer opptatt av hvordan han skal kunne få henne videre. Og i live. De to lærer hverandre å kjenne, det vil si, fra hans perspektiv. Ombord på Aether får Sullivan god anledning til å tenke på livet. Brooks-Dalton har fantastiske beskrivelser, enten det er fra isødet eller fra rommet. Uten å røpe for mye, vil jeg bare nevne at forfatteren får frem mye når det gjelder de to hovedkarakteren uten å si alt direkte. Det liker jeg. Og, jeg liker hvordan den røde tråden til slutt knyttes rundt bokens avslutning.

Jeg fant frem til dockingen med ISS, og forestilte meg hvordan det kan være ute i rommet sett fra et romskip uten kontakt med hverken Jorden eller andre. Da mine barn var små, oppfordret jeg dem til å bli astronauter som kunne være med å finne en ny planet hvor vi kan bosette oss når denne blir ødelagt. Vi så Skatteplaneten, og lekte at vi var på romskip. Og jeg antok denne romanen handlet om det, eller om hva som kan skje når en er etterlatt alene i verdensrommet. Skikkelig actionfylt! Men den handler mer om det å tenke over og bevisstgjøre oss selv vårt liv. Før det er for sent. Men livet er hektisk, og vi har ikke alltid tid til å dvele. Må vi dra ut i verdensrommet eller til Arktis for å finne oss selv? Kanskje vi er nærmere oss selv enn vi tror.

Litt tanker som historien frembrakte hos meg, og selv om hovedkarakterene blir temmelig isolerte når all kontakt med Jorden opphører, så var de i utgangspunktet isolerte i seg selv. Science fiction handler ofte om fremmede objekter eller liv i universet, og det gjør forsåvidt denne boken også. Men den handler mer om vårt indre liv, heller enn det vi frykter utenfra, og jeg tror det er viktig å være i kontakt med oss selv, bli mer bevisst vårt indre liv. For å bli bevisst nettopp dette, har jeg begynt med morning pages som jeg håper å gi meg større innsikt i egen bevissthet. Boken tar opp viktige spørsmål som hvordan man skal kunne finne ut om våre liv, hva gir livet mening?

Tittelen er forresten avledet fra et dikt av Emily Dickinson, i samsvar med romanen til Rhys:

Good morning, Midnight!

I'm coming home,

Day got tired of me –

How could I of him?

Sunshine was a sweet place,

I liked to stay –

But Morn didn't want me – now –

So good night, Day!

Ann Helen har skrevet om boken her, og Ina her.

Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton
Weidenfeld & Nicolson, Orion Publishing Group Ltd, 2016
Engelsk
253 sider
Innbundet, kjøpt

Dødevaskeren ~ Sara Omar

Dødevaskeren er en urovekkende beretning om kvinners stilling i islam, og fikk meg til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad som omhandler en sann historie om to søstre som reiser til Syria for å gjøre en forskjell ved å gifte seg med fremmedkrigere og gjøre sitt for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Denne handler i hovedsak om radikalisering, og er et bidrag til større forståelse og bredere innblikk. Om Dødevaskeren er en historie fra virkeligheten vil ikke Omar si direkte, men det hun sier forstås dit hen at deler er selvopplevd, og at romanen er inspirert av virkeligheten. Men denne virkeligheten tilhører ikke bare Omar.

Romanen har en brutal åpning, hvor en liten jente blir slått av sin far og får tungen skåret av, fordi hun har falt på sykkel og begynt å blø. Det handler om ære, og denne episoden forfølger Frmesk gjennom livet. Hun ble født i Zamwa (nå Suleimania) i Kurdistan-regionen i Nord-Irak, 1986. I nåtid (2016) ligger hun på sykehus i Danmark, og gjennom sin kontakt med den unge legestudenten, Darya, får vi vite om Frmesk sitt ståsted i forhold til islam som er farget av hva hun har opplevd gjennom livet og da spesielt i barndommen. Dette presenteres i tilbakeblikk gjennom nåtidshistorien og gir meg som leser innblikk i et barns tilværelse av kjærlighet og omsorg, men også om trusler og mørke hemmeligheter som lurer. For det handler ikke bare om Frmesk, men om kvinner generelt.

Som nyfødt er Frmesk uønsket av faren fordi han vil ha en sønn, og farmoren insisterer på at hun må omskjæres. Moren frykter at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet, og enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Hun velger å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.

Islam trenger en reform

Boken er ikke en kritikk av religionen islam; Omar sier hun er muslim, men at religionen trenger en reform. Det minner meg på noe jeg leste for en tid tilbake, og som jeg ikke finner tilbake til, men hovedtanken var at kristendommen har sin reform - islam trenger en også. Der noen mener at islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn, mener andre at det slett ikke er løsningen. Så hva skal vi tro på? Vi kan lese bøker som Dødevaskeren, og vi kan kreve at menneskerettighetene skal gjelde alle. Når noen kan mene at det er bedre å myrde eller begå seksuelle overgrep mot barn enn å glemme en bønn, så er det sannelig på sin plass å forlange en reform også innen denne religionen.

Det er så enkelt sagt; når en jente eller en kvinne ikke har noen rettsikkerhet, må det gjøres noe! Og dette er ikke kritikk av selve religionen, for boken har ikke noe med fremmedhat å gjøre. "Min bok og mine budskap er et forsvar for menneskerettigheter. Et forsvar for kvinners og barns rettigheter og rett til å være frie i denne verden".

Viktig bok

Dette er en ekstremt viktig bok som jeg er glad for å ha lest, selv om det gjorde vondt langt inn i hjerterøttene! Det er ikke bare i Kurdistan for tretti år siden, men det skjer nå i dag. Det Darya opplever og forteller til Frmesk, viser at æresbegrepet fremdeles er fullt operativt. Jeg blir nødt til å henvise til middelalderens Norge med Sigrid Undset sin trilogi om Olav Audunssøn, hvor æresbegrepet lå sterkt på hvordan kvinner oppførte seg. Omar selv mener reformasjonen av islam allerede er igang fordi vi kan se at muslimske kvinner lever annerledes enn Koranen foreskriver. "De har sex utenfor ekteskapet, forelsker seg i ikke-muslimer, danser, utdanner seg og blir til store tenkere. De må bare tørre å sette ord på dette, for det er nettopp et reformert liv de lever."

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste, skynd deg og les!

Min "lille" Pelle - alltid klar for å være med å lese!

Sara Omar (f. 1986) er dansk-kurdisk. Hun har bodd i Danmark siden 2001. Hun er født og oppvokst i Kurdistan, men måtte flykte derfra på slutten av nittitallet på grunn av krig. Omar studerer statsvitenskap og er aktiv i flere av Danmarks kvinneorganisasjoner- og foreninger. Hun har tidligere bidratt med dikt i antologiutgivelser. Dødevaskeren er hennes romandebut (fra forlaget).

Andre som har lest og skrevet er Beathe og Rose-Marie.

Dødevaskeren av Sara Omar
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
333 sider
Innbundet, leseeksemplar

Hestvik ~ Gerdur Kristny

Lettlest underholdning fra Island

Romanen Hestvik utspiller sin historie på Island, og handler om Elín. Hun arbeider som lærer og bor sammen med sønnen Dóri på 12 år. De to skal tilbringe litt tid sammen i sommerhuset hun har arvet etter foreldrene sine. Et sted hun som barn elsket å være, men for Dóri er det ikke helt det samme. Uten strøm og internet ville han heller vært på ferie med sin far. Plutselig står en liten jente utenfor døren, og det viser seg at faren hennes er klassens plageånd fra Elíns oppvekst. Utpå kvelden forsvinner datteren, og snart skjønner de at også Dóri er borte.

Det er en handlingstett historie, og det skjer mye både på det ytre og det indre plan. Likevel opplever jeg det som om at trådene blir for løse, de munner ikke ut i noe og som leser har jeg lite å holde fast ved. Dermed fremstår historien som som ufullstendig og lite troverdig. Der en roman kan ha løse tråder og meningen er at leseren skal bruke en åpen slutt til å trekke egne konklusjoner, blir denne historien for vag. Det er rett og slett for mange sidespor og for lite stoff til hvert av dem til å kunne trekke dem sammen til noe som helst. Enkelte frampek tyder på hva som vil skje, men det er ikke nok til å få en helhet.

Jeg likte hvordan forfatteren bruker tilbakeblikk for å bygge opp under karakteren Elín, og man kan tenke seg årsaker til hennes atferd og tankemønstre som voksen. Slutten leste jeg to ganger, for etter første tenkte jeg at det var bussturen som var trettende. Det var det ikke, for jeg var våken og oppegående da jeg leste den for andre gang. Eller, selvsagt, så er det at jeg generelt ikke er så oppegående som jeg liker å tro! Om jeg hadde skjønt mer av hva alle de løse trådene skal bety i forbindelse med handlingen så er det godt mulig at jeg ville likt boken bedre.

Gerdur Kristny (f. 1970) vant Islandsk litterære pris i 2010 for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har skrevet 30 bøker, inkludert novellesamlinger og romaner for voksne og for barn. Kristny er blitt tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk (fra forlaget).

Beathe har skrevet mer utfyllende og sammenknyttende av løse tråder, jeg anbefaler å lese hennes innlegg. 

Hestvik av Gerdur Kristny
Oversatt av Tone Myklebost
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
157 sider
Innbundet, leseeksemplar

I det mørke landet ~ J.M. Coetzee

I det mørke landet er en av J.M. Coetzees tidlige bøker;
den andre, og ble publisert i 1977. Det er en merkverdig roman som minner meg litt om Toni Morrisons bøker. Romanen handler om Magda, en ung kvinne boende på en farm i Karoo ørkenen i Sør-Afrika. Helt i starten av romanen kommer det frem at historien er et produkt av hennes fantasi. Men det er hun som forteller, så det er kanskje nettopp det det er; en fortelling utifra hennes fantasifulle tankevirksomhet. Tankevirksomhet er det i alle fall ikke mangel på, om det enn er mangel på andre ting. Som kjærlighet, venner, mening med livet. Hun bor sammen med faren, moren døde tidlig, og faren har aldri vist henne oppmerksomhet eller kjærlighet. Det blir ikke konkret sagt, men jeg skjønner at fortellingen er lagt til begynnelsen av det 20. århundre.

Det er vanskelig å gi en oppsummering av handlingen, spesielt uten å gå i dybden og dermed spoile en eventuell lesing for andre. Dette er en roman som må leses - ja, jeg anbefaler den i all sin merkverdighet. For meg ble det helt naturlig at Magda utviklet sin fantasi på den avsidesliggende farmen, uten kontakt med andre enn sin mutte og dystre far samt deres tjenere. Hun har sterkt behov for at noen trenger henne, det er snakk om grunnleggende behov som ikke har blitt og heller ikke på noe tidspunkt blir dekket.

En gang i fremtiden vil en forsker slå fast at uret er den oppfinnelsen som har temmet villmarken. Men vil han noensinne fornemme trøstesløsheten når siestatimen kimer i svale, grønne, høyloftede hus, hvor koloniens døtre ligger og teller med lukkede øyne? Landet er fullt av melankolske gamle jomfruer som jeg, tapt for historien, bedrøvelige som kakerlakker i hjemmene vi har arvet efter forfedrene, og hvor vi holder kobberet blankt og hermetiserer frukt og bær.

s. 7-8

Språket! Det er dette som minner om Toni Morrison, og det er ikke helt enkelt å forklare, men det beskriver historien slik at jeg blir helt bergtatt. Og jeg tenker at utifra dette er et eksempel på hvordan et individ formes i møte med sine omgivelser, der det å bli sett er grunnleggende.

Jeg leste et sted at tittelen (den originale) hentyder på flere mulige betydninger. For det første er Magdas situasjon den arketypiske Cape Dutch/Afrikaans posisjonen. På samme tid antyder ordet "hjerte" en fokusering på følelse; Magda forteller om det som muligens vil være den emosjonelle opplevelsen for en isolert kvinne på landet. Og fordi frasen "in the heart of the country" ofte blir brukt for å vise det sentimentale ved det landlige livet, blir det temmelig ironisk her ettersom romanen langt i fra er sentimental. 


I det mørke landet av J.M. Coetzee
Originaltittel: In the Heart of the Country
Cappelens Forlag AS, 1985
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, lånt på biblioteket
1001 bøker

En smakebit på søndag: Good Morning, Midnight

Sammen med Ina leser jeg nå Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton. Jeg har bare kommet til side 26, men liker boken så langt. Den handler om Augustine, en strålende eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og ønsker å fortsette dette arbeidet. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene. Hun har også forsonet seg med det hun har måttet forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.  

In crystalline prose, Good Morning, Midnight poses the most important questions: What endures at the end of the world? How do we make sense of our lives?

After a while, when the sun had begun to linger in the sky for several hours at a time, Augustine considered the animals in a new context. He thought of the small armory at the observatory, the rack of shotguns he had never used. Ha thought of the taste of fresh meat after almost a year of timeless, tasteless food. He tried to picture himself butchering one of these woolly creatures, cutting away steaks and ribs, dissecting the organs and the bones from the meat, but even in his imagination he couldn't bear it. He was too squeamish, too weak to stomach the blood and the violence. But what about when their supplies waned - would he be able to bear it then?

s. 21