Dei vaksnes løgnaktige liv ~ Elena Ferrante

Fint gjensyn med Ferrante! Fra før har jeg lest Svikne dagar og sett filmatiseringen av Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten), begge ble godt likt. Dei vaksnes løgnaktige liv nådde derimot ikke helt opp, men god lesing var det uansett. For meg har det vært en lykksalig følelse å få lest mer. Siden september har jeg slitt med long covid, og det verste har vært kraftig hodepine og utmattelse. Ute av stand til å verken lese eller gjøre noe av det som hører med til hverdagen. Nå endelig kjenner jeg at det løsner, og jeg er optimistisk med tanke på å bli helt frisk!

Baksideteksten:

Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

Elena Ferrante er ein av vår tids største forfattarar. Med Napoli-kvartetten gjekk ho tett på kvinners liv og vilkår i det 20. hundreåret og skildra vennskap på ein måte som manglar sidestykke i litteraturhistoria.

I «Dei vaksnes løgnaktige liv» er handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Romanen åpner altså med at Giovanna en dag overhører faren si til moren at hun begynner å bli like stygg som sin søster. Før det var livet enkelt. En trygg barndom med foreldre som viste omsorg og øste av sine moderne overbevisninger. Men plutselig er det ikke slik lengre. Hun er tolv år og skoleresultatene er nedslående, sannsynligvis har det å gjøre med puberteten, men faren avfeier det og sammenligner henne med sin forhatte søster, Vittoria. For Giovanna er det et sjokk. Å være i denne berg- og dalbane- fasen av livet hvor den eneste trøsten er å vite at faren verdsetter absolutt alt ved henne, og så krasjer alt! Hun opplever at identiteten hennes omgjøres til en flokete smerte. Finnes det en tråd som kan nøstes opp til forsoning?

Giovanna gjennomgår en prosess hvor hun får voksenlivet kastet på seg, og må finne sin egen vei. Det blir en litt heseblesende lesing å følge henne mot en gryende voksen kvinne. Hvordan navigerer man i dette landskapet? Ferrante er kjent for å skrive fra et kvinneperspektiv og Dei vaksnes løgnaktige liv diskuterer en jentes oppvekst, men også voksnes kvinners vilkår i en brytningstid hvor kjønnsrollemønstrene ble utfordret og hvilke konsekvenser det får for individet. Det er herlig å lese, men også sårt, særlig det at man får høre at alle dører er åpne, men opplever at det ikke er tilfelle. Giovanna får erfare at det i den trygge tilværelsen skjuler seg mye og på leiting etter sin egen identitet og sin egen vei opplever hun et følelsesmessig kaos. Hvem har vel ikke vært der! Skjønt, det er mye å forholde seg til, både for Giovanna og for leseren. Som forfatteren selv sier; "jeg har mistanke om at et stykke ungdomstid alltid dukker opp i alle bøker, i alt man forteller om, nettopp fordi denne tiden er full av lyn og tordenvær, storm og forlis."  

Elena Ferrante skriver godt og medrivende, og det fungerer ypperlig på nynorsk. Det er mange tema i boken, men først og fremst handler den om overgangen mellom barn/voksen og det å bli sett for den man er. Det er en vanskelig balansegang som jeg synes Ferrante formidler på en utmerket måte, selv om karakteren Giovanni til tider uttrykker seg vel modent for alderen. Romanen er i lengste laget, litt for mye av det gode rett og slett. Jeg mistet konsentrasjonen mot midten av boken på grunn av gjentakelser og lange passasjer med grubling og tankekjør. Men alt i alt en bok som er verdt å lese, og det er jo gjerne slik livet er :) 

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
Originaltittel: La vita bugiarda degli adulti, 2019
Oversatt av Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget, 2020
Norsk, nynorsk
400 sider
Innbundet, kjøpt

The Master of Petersburg ~ J. M. Coetzee

Så er andre 1001-boken lest i år, og med mange spennende på listen kan jeg tilgi The Master of Petersburg for å være en smule søkt. Ja, rett og slett anstrengt og til tider fjern. Fjern i den forstand at den var litt vanskelig å få ordentlig tak på. Likevel, jeg likte boken. Den handler om Fjodor Dostojevskij og da er det ikke så rart at Coetzee har skrevet en såpass alvorstung roman, og en ganske annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av ham. 

En mann i slutten av førtiårene ankommer St. Petersburg i en hestedrosje. Det er høsten 1869 og mannen er Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij som har kommet for å hente tingene til sin nylig døde sønn, Pavel Alexandrovich Isaev, som har bodd i et leid rom hos Anna Sergeyevna Kolenkina i St. Petersburg. Pavel er egentlig sønnen til hans første kone og som han har tatt seg ansvarsfullt av etter de giftet seg og siden etter hun døde. Dostojevskij er full av sorg, men også skyldfølelse. Han flytter inn på sønnens rom, tar på seg klærne hans, leser i dagboken hans og prøver å finne ut av dødsfallet. En digresjon: i virkeligheten døde ikke Pavel før i år 1900, så kanskje Coetzee fant at dette passet bra inn i denne fortellingen om Dostojevskij. Nå har det seg slik at jeg ikke har lest mye av Dostojevskij. Faktisk, når jeg tenker meg om, ingenting. Jeg har Idioten stående i bokhyllen, og jeg startet en gang på Forbrytelse og straff. Så før jeg åpnet permene til The Master of Petersburg gjorde jeg litt research for å forstå litt av intertekstualiteten i romanen. 

Jeg fant ut at det særlig er De besatte (utgitt i 1873), "en kritisk fremstilling av et knippe rådende ideologier i dikterens samtid" og en av Dostojevskijs mest kjente romaner, som Coetzee har brukt i The Master of Petersburg, og dette prøvde jeg å ha i bakhodet under lesingen. Men, uten å bli for opphengt i det, for jeg ville ha min egen opplevelse av boken. På mange måter er The Master of Petersburg en dialog med Dostojevskijs liv og arbeid, men boken er altså ikke biografisk korrekt. Det som er interessant med Dostojevskij er at alle de store romanene hans kan sees på "som én fortelling, ett stort prosjekt, og De besatte kan leses som et nytt kapittel i verket han hadde skissert allerede som 18-åring: utforskningen av mennesket." De besatte er den mest politiske av Dostojevskijs romaner, som "har en undertone av religiøs diskusjon, brutt gjennom nihilismen, hvor han også viser "hvordan det går i praksis når man oppkaster seg til Gud"". Nihilismen var "en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå." Og kanskje Coetzee med The Master of Petersburg får frem sin egen motstand mot nettopp nihilisme. 

Dette synes jeg ga nok bakgrunnsinformasjon til å lese The Master of Petersburg. Men kanskje kjedelig for deg å lese, så jeg skal heller si noe om min opplevelse av boken. Altså, Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij møter byråkratisk motstand hos politiet når han skal hente Pavlovs ting. Det viser seg at etterforskningslederen Maximov mener han har bevis for at Pavlov var involvert med revolusjonæren Netsjajev, som var med i nihilist-bevegelsen og kjent for å kjempe med alle tilgjengelige midler. Netsjajev er en sentral karakter i romanen og Dostojevskij møter ham ved flere anledninger. Underveis blir han bedre kjent med Anna Sergeyevna Kolenkina, ja rett og slett forelsket. Han sier til seg selv at sorgen gjør at han ikke vil reise hjem, men vet innerst inne at det er løgn. Etter hvert viser det seg at Pavel hadde en liste som Maximov hevder er navn på personer som skal myrdes, og slites mellom det som kommer fra og sin egen versjon. 

Når vi vet at Dostojevskijs karakterer ofte befinner seg "i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv," er det spennende å følge forfatterens (altså Dostojevskij) grubling over filosofiske spørsmål, og hvordan dette gjør ham temmelig desillusjonert. Selv om The Master of Petersburg til tider er langdryg, er den ikke kjedelig. Det er bare mye å ta inn og mye å tenke over. Slik jeg ser det, har Coetzee klart å få frem det Dostojevskijske ved å la Dostojevskij være hovedperson i sin egen roman, akkurat slik jeg forestiller meg en av hans romaner er.

Vel verdt tiden!

The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
Vintage, 2004

Første gang publisert, 1994
Engelsk
250 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Surfacing ~ Margaret Atwood

Surfacing er Atwoods andre roman, utgitt i 1972, og handler om en ung kvinne som drar for å lete etter sin far på en fjerntliggende øy nord i Quebec. Det er her hun har vokst opp sammen med sine foreldre og en eldre bror. Moren og broren er døde, og faren har nå forsvunnet på mystisk vis. I denne boken kan jeg se at allerede i Atwoods tidlige forfatterskap finnes hennes særegne måte å flette inn opplysninger i teksten uten å gi det til leseren kronologisk eller i tydelige formuleringer, men lar det dukke opp i opplevelser og tanker som (den ikke navngitte) kvinnen i Surfacing har. Dette gir en ekstra dybde i lesingen, noe jeg liker godt.

Sammen med kjæresten, Joe, og to venner, ekteparet Anna og David, drar hun fra byen til barndomshuset i ødemarken hvor hun gjenopplever hendelser og følelser mens hun forsøker å finne spor etter faren. Etter hvert innhentes hun av fortiden som hun iherdig har forsøkt å holde på avstand. 

Men det er lenge siden hun har vært der, ingenting er som det var og hun husker ikke en gang veien ordentlig. En stund har hun rett og slett lyst til å snu. Hun liker følgesvennene, men de kommer ikke til å forstå hvis hun forteller om familien sin. Om barndommen. Det ville gjort dem brydd hvis hun fortalte årsaken til reisen.  

Det er juli og varmt. Jeg liker godt stemningen, og det som kommer frem i tankene hennes. Om hva som har vært medvirkende til at hun dro og ikke ønsket å returnere. Men det er ikke alltid hun kan stole på sine egne minner. Som det Linn Ullmann sier om fortellingen om våre egne historier så er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på.  

I have to be more careful about my memories. I have to be sure they're my own and not the memories of other people telling me what I felt, how I acted, what I said.

Letingen etter faren blir mer en leting etter seg selv. Hun har undertrykt barndommen og fortiden fra hjemstedet, men tar nå mer og mer avstand fra samfunnet hun har prøvd å innordne seg i og det er dette hun slites mellom. Måten Atwood linker tittelen til opplevelsen av å leve akkurat i overflaten, holde seg flytende og at det kvinnen har med seg i "bagasjen" hele tiden har vært nedsenket og nå kommer opp til overflaten, er rett og slett en skikkelig god leseopplevelse! Heia Atwood!

Margaret Atwood skriver ofte om kvinners liv og hvordan kvinner blir diskriminert, og i Surfacing kan man si at hennes ikke-navngitte hovedperson står for kvinner generelt. Hun føler seg fremmedgjort, noe de fleste kvinner har opplevd, også i dagens samfunn. Boken ble utgitt i 1972 og mye av det som Atwood tar opp var mer fremtredende og kjentes sterkere for flere enn det gjør i dag. Heldigvis har vi kommet lengre. Men resultatet for hovedpersonen er psykose og tilbaketrekking fra verden rundt seg. 

Romanen tar opp et viktig tema, nemlig at dypene som finnes under overflaten er nødvendige å utforske for å bli kjent med og leve i balanse med seg selv. Uten å avsløre for mye, vil jeg nevne at hovedpersonen tar et oppgjør med sitt liv hvor fortiden har holdt henne fastlåst og gjør seg klar for et nytt kapittel i livet. Jeg gleder meg allerede til neste Atwood-bok!

Surfacing av Margaret Atwood
Virago, 2022
Første gang publisert, 1972
Engelsk
251 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Toll House ~ Carly Reagon

Ina og jeg fortsetter å lese sammen og denne gangen falt valget på grøsseren The Toll House skrevet av Carly Reagon. Forfatteren bor i Wales og arbeider som universitetslektor på Cardiff University, og etter å ha gjennomført et seks måneders kurs ved Curtis Brown Creative ble hun kortlistet i 2019 for the Lucy Cavendish College Fiction Prize. 

Carly Reagon har alltid likt spøkelseshistorier og ønsket å skrive en selv. Resultatet er The Toll House, som er inspirert av en bomstasjon i hennes lokale museum og en dødsmaske som hun tilfeldig kom over på et skrivekurs. 

Fra smussomslaget: 

A house with history. That's how the estate agent described the old toll house on the edge of the town. For Kelda it's the perfect rural home for her young son Dylan after a difficult few years.

But when Kelda finds a death mask concealed behind one of the walls, everything changes. Inexplicable things happen in the house, Kelda cannot shake the feeling of being watched and Dylan is plagued by nightmares, convinced he can see figures in his room. As Dylan's behaviour becomes increasingly challenging, Kelda seeks answers in the house's mysterious past. But she's running out of time.

Because something has awoken.

And now it won't rest . . .

Handlingen har to ulike tidslinjer, og starter med at Kelda og sin seksårige sønn Dylan flytter inn i et hus som på 1800-tallet var en bomstasjon. Og ja, huset har en historie og de er ikke alene der. Dylan er redd og vil ikke sove på rommet sitt på grunn av det Kelda tenker er mareritt, og som hun prøver å berolige han med, men han sier han har vært våken og at han har sett en kvinne. Den andre tidslinjen strekker seg over to år, og gir oss innblikk i hendelser som fant sted i årene 1863 og 1864 da huset fungerte som bomstasjon. Det virker som en nydelig kjærlighet mellom to mennesker som elsket hverandre, men det er kun fra jeg-perspektivet som fortelles. 

Kelda sliter med dårlig samvittighet for at hun har liten tid til sønnen, at han må skifte sted og få nye venner. Etter hvert merker hun også at noe er merkelig i huset. Det er en følelse av å bli iakttatt, og hun prøver å finne ut hva som kan ha skjedd i huset. 

The feeling grew stronger. Not just a feeling, a presence. There was someone here [...]. Someone who wanted her, who wouldn't let her go. Inexplicably, she began to cry. She felt sorrow like she'd never felt before, like all the bad things that had ever happened to her rolled into one.

s. 106

Hva er det som lurer innenfor husets vegger? Historien beveger seg i sakte tempo, noe som gir en snikende stemning og vekslingen mellom tidslinjene gjør lesingen mer spennende på en nervepirrende måte. Andre karakterer bidrar til troverdighet i historien, både i det at noen er skeptiske mens andre har et åpent sinn. Uten å røpe mer av historien, for den må leses for å få atmosfæren under huden, må jeg likevel si at vendepunktet som kommer mot slutten er overraskende. 

Absolutt en bok jeg anbefaler! Det grøssende elementet er et godt plot, og samtidig synes jeg nærheten til hovedkarakteren er positivt. Også det at Keldas hverdagslige utfordringer tilsynelatende gir henne en følelse av at hjernen spiller henne et puss, samt at hun kommer nærmere de menneskene hun har behov for å ha tett. Godt sammenvevd!  

Inas innlegg kan du lese her :)

The Toll House av Carly Reagon
Sphere, 2022
Engelsk
341 sider
Innbundet, kjøpt

Lest 2023

1. Årene av Annie Ernaux
2. The Toll House av Carly Reagon
3. Surfacing av Margaret Atwood
4. The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
5. Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt

Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt