En smakebit på søndag: The Overstory

Denne boken har jeg såvidt startet på, og kommet til side 24 av 502. The Overstory kom videre til Bookerprisens kortliste, så jeg skal lese videre med stor interesse. Margaret Atwood har uttalt at “If Powers were an American writer of the 19th century, which writer would he be? He’d probably be the Herman Melville of ‘Moby-Dick.’ Jeg har ikke lest noe av Richard Powers tidligere, men han skal visst være en formidabel historieforteller, og så langt liker jeg boken. Trær er sentralt, og særlig et som ble plantet for mange generasjoner siden og har vokst seg stort og sterkt:

No other family in the country had a tree like the Hoel tree. And no other family in Iowa could match the multigeneration photo project for pure weirdness. And yet the adults seemed sworn never to say where the project was going. Neither his grandparents nor his father could explain to him the point of the thick flip-book. His grandfather said, "I promised my father and he promised his." But another time, form the same man: "It makes you think differnet about things, don't it?" It did.

s. 19

Løven og Hvalen ~ Kamilla Davis

Denne lille poesiboken er Kamilla Davis sin debutbok, utgitt i år. Forlaget sier om forfatteren at hun er tidligere låtskriver og rapartist, har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving og har latt seg inspirere av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. I forordet ligger en varm hyllest til de mennesker Davis har møtt på sin vei gjennom livet og som har betydd mye for henne. Det er mennesker som har sett det hun selv ikke så, og som muliggjorde et utvidet syn på seg selv. Alle trenger å bli sett, det er bare å tenke på egen person; hvis ingen noensinne virkelig så deg så hadde du visnet og hvem vet hva som ville skjedd. Davis deler i poesiform sin opplevelse av dette, og hun gjør det på en fenomenalt imponerende måte! Mange av diktene er nydelig illustrert av Olav Tokerud, noe som forsterker de bildene som dannes på netthinnen under lesingen.

Allegoriene hennes gir en opplevelse av noe betydningsfullt i livet, noe som har skjedd og noe som skjer. Henholdsvis løven og hvalen beskrives i flere av diktene som styrkeforhold. De er konger, de er deler av flokken på hvert sitt vis. Og på hvert sitt vis bryter de ut. Men drømmene de har gjør dem ensomme, for flokken skal være samlet og gjøre det flokker gjør. Likevel drømmer de om en annen tilværelse, om at livet skal være mer enn bare overlevelse. Om å leve, ikke bare å overleve. Sånn sett handler diktene om å høre til, selv om man er annerledes. Men når hører man egentlig til? Man er kanhende alltid alene og tilhørelse kan være en abstrakt måleenhet. Livet er brutalt. Høre til, høre ikke til. Det er spørsmålet.

Slik Davis fremstiller sin livsreise og sin erfaring med mennesker som har utgjort en betydning for henne, vil jeg si hun har beskrevet dette helt briljant. For det å kunne reise seg etter å ha lagt nede, det å se det positive hos en selv og erkjenne at en er god som en er - ja, det er livsvisdom.

Jeg har forsøkt å følge Anitas diktlesesirkel, men kan ikke skryte på meg en spesielt stor deltagelse. Kategorien denne gangen er å lese en norsk diktsamling utgitt i år, og selv om Løven og Hvalen ikke kan sies å være en diktsamling linker jeg til lesesirkelen likevel.

Andre som har skrevet om boken:
Beathe

Løven og Hvalen av Kamilla Davis
Prego Mobile, 2018
Norsk, bokmål
112 sider
Innbundet, leseeksemplar

Washington Black ~ Esi Edugyan

Dette er første bok jeg bevisst leser fordi den er med på listen til Bookerprisen, altså langlisten. Det blir spennende å se om den kommer videre til kortlisten, noe jeg absolutt synes den bør. Men - jeg har ikke lest flere av bøkene, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligninger. Jeg har akkurat startet på The Overstory, og den er jeg svært spent på. Men altså - Washington Black!

Boken er delt inn i fire deler, og handlingen foregår tidlig på attenhundretallet. I første del beskrives en sukkerplantasje på øyen Barbados, 1830. Det vil si, det er George Washington Black som gir beskrivelsene, i retrospektiv, og forteller om årene på plantasjen Faith. Fra hans perspektiv får vi kjennskap til forholdene der og hvordan Wash, som han blir kalt, og de andre slavene har det. I oppveksten har han kun hatt Big Kit, som har tatt seg av ham siden han var fem. Hun forteller ham at døden er en dør videre. Til friheten. Det er kommet en ny master på plantasjen, som er temmelig streng og Wash, som er tolv år, blir en dag kalt inn for å servere ved middagen sammen med Big Kit. Her sitter the master, Erasmus Wilde og broren, Christopher som blir kalt Titch. De er temmelig forskjellige og med ulikt syn på verden. Det er en brutal hverdag for slavene, men Titch ønsker at Wash skal være hans assistent i byggingen av en luftballong og ellers i hans forskning, noe som blir springbrettet for Wash på veien mot frihet da det viser seg at han har et stort talent for tegning.

Boken minner litt om Cry, the Beloved Country, skjønt den er fra en senere periode (1948), men tematikken er den samme: frihet. Big Kit snakker mye om frihet, og Wash bærer med seg det hun lærer ham. Titch viser ham veien, og fra å vokse opp til å adlyde uten å stille spørsmål utvikler Wash seg til å bli en reflektert ung mann. Men det koster, og det er mildt sagt en humpete vei. Det er interessant at Edugyan fikk ideen fra the Tichborne claimant trial; en sann historie i Viktoriatiden hvor en mann ble antatt død etter et skipsforlis. Hans mor klamret seg seg til at han fremdeles var i live og sendte en tidligere slave til Australia da hun hørte om en mann som påstod at han var sønnen. Edugyan ønsket å utforske hvordan det kunne være for denne tidligere slaven å tre inn i et nytt samfunn som en svart mann, og hvordan noen kan ta eierskap og ansvar over eget liv etter å ha vokst opp i et undertrykkende system.

Etter min mening har Edugyan klart dette godt, og selv om historien på sett og vis kan virke urealistisk er det tross alt fiksjon og da kan alt skje. Også at en hvit mann og en svart gutt reiser avgårde med The Cloud Cutter, havner i Amerika, drar til Arktis og den svarte gutten blir til ung mann i området Nova Scotia og foretar flere reiser utover dette. Han forsøker å frigjøre seg fra sin fortid, men den henger ved ham som en lenke. I fjerde og siste del innser han at det er han selv som holder lenken, og klarer å bryte den. Avslutningen er utrolig fin, det er bare å glede seg! Washington Black handler ikke bare om frihet, eller - jeg vil si den handler om frihet på flere plan. En slaves ønske om å være en fri mann, en gutt som ønsker å frigjøre seg fra sin "omsorgsperson", frihet til å kunne mene og si det høyt. Med friheten kommer også ansvar for eget liv, og dette er vanskelig for Wash å begripe. Men på sin ferd innser han at selv om livet er hardt er mye opp til ham selv.

Smussomslaget er nydelig! Forstørr gjerne bildet for bedre å se detaljene.

Washington Black av Esi Edugyan
Serpent’s Tail Books, 2018
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: The Bell Jar

Sammen med Ina leser jeg The Bell Jar av Sylvia Plath, en amerikansk forfatter som er kjent for sine dikt og særlig for denne romanen. The Bell Jar (Glassklokken på norsk) er en semi-biografisk beretning om hennes kamp mot depresjon. Boken ble utgitt under pseudonym i 1963, noen uker før hun begikk selvmord. Jeg er kommer over halvveis og synes hun beskriver depresjon svært virkelighetsnært.

I omtalen fra Den Norske Bokdatabasen fremgår det at et grunntema i romanen er selvmordet. Den handler om Esther Greenwood, en ung kvinnes første møte med New York, innledningen til et sammenbrudd og sykdommen - livet under "glassklokken".

Sitting in the front seat, between Dodo and my mother, I felt dumb and subdued. Every time I tried to concentrate, my mind glided off, like a skater, into a large empty space, and pirouetted there, absently.

'I'm though with that Doctor Gordon,' I said, after we had left Dodo and her black wagon behind the pines. 'You can call him up and tell him I'm not coming next week.'

My mother smiled. 'I knew my baby wasn't like that.'
I looked at her, 'Like what?'
'Like those awful people. Those awful dead people at that hospital." She paused. 'I knew you'd decide to be all right again.'

s. 140

Land ingen har sett ~ Edvard Hoem

Nå er det snart ett år siden jeg begynte på serien om Hoem-slekten, og hvem vet når jeg blir ferdig! Den første, Slåttekar i himmelen, likte jeg godt. En fin og lettlest bok om om Edvard Hoems oldefar, Nesje, men også om landets historie på slutten av 1800-tallet. Den andre boken, Bror din på prærien, som handler hovedsaklig om en av sønnene til Nesje, Eilert Knudson, som reiste til USA, og om andre slektninger som reiste. Eilert dro videre til Alberta-prærien i Canada, hvor han bygde seg hus, sådde jord og stiftet familie. Nå har jeg altså lest den tredje boken, Land ingen har sett. Den handler mye om Anton Edvard, yngste sønn til Nesje som ble fostret bort til onkelen og tanten da han var syv år gammel. De var barnløse, og ønsket en arving til gården. Tjuefem år gammel ble han bonde på gården, og begynte en utstrakt modernisering av gårdsdriften, noe som satte ham i dyp gjeld.

Anton Edvard og Eilert skriver lange brev til hverandre om hvordan det går med dem og familiene, fra 1912 til 1927. Det er nok på bakgrunn av disse brevene Hoem har fått materiale til det meste av boken. På Alberta-prærien følger vi Eilert gjennom et hardt liv, og han begynner virkelig å merke hvordan kroppen reagerer på dette. Han ønsker å se igjen moren, men når første verdenskrig starter må han vente. Hoem skriver også om kvinnene, som ofte beskrives som sterke og med egne meninger. Det som opptar de to brødrene mest, er å bli gjeldfrie slik at de kan få en god alderdom og sikre etterfølgerne. Vi følger dem i deres strev og slit for å få endene til å møtes, og uten sine hustruer ville de nok aldri ha klart det like godt, for de er støttende og har ideer om såvel gårdsdrift som økonomi. Svangerskap er også et tema Hoem tar opp, for det satte sine spor å få det ene barnet etter det andre. Ikke var det lett å holde seg unna hverandre heller, for det er sterke følelser med i bildet. Og det går galt til slutt - Martha, dør i barselseng og Eilert blir enkemann med åtte barn. Han ser at livet kan ta plutselige vendinger og om han ikke reiser til Norge nå, kan det være for seint. Trettifire år siden han forlot landet, står han igjen på norsk jord.   

Som jeg nevnte i innlegget om Bror din på prærien, er det en spennende historie, og Hoem skriver virkelig godt. Men det blir litt i meste laget, og han dveler for mye ved detaljer og enkelthendelser. Boken kunne godt vært kortet ned, for jeg skumleste ganske mye uten å gå glipp av handlingen. Dette oppleves enda mer enn hva jeg gjorde i bok nummer to. Jeg vil likevel poengtere at jeg ikke ville vært foruten bøkene, det er som sagt spennende og dessuten mye interessant historie å lese om, og er en fin fortsettelse på slekthistorien. Det å lese om hvordan de små samfunnene (husklyngene) på prærien utvides, og at de forsøker å holde på sin norske kultur og språk - noe som ikke er enkelt, spesielt når barna vil bli mest mulig integrert i det nye landets språk og sammensmeltede kultur. Edvard Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før er lik menneskene nå, og at selv om personene han skriver om faktisk har levd, blir de mer og mer romanpersoner jo mer han skriver om dem. Forståelig nok; alle detaljene, tanker og følelser, er umulig å vite noe om, men når han har det utgangspunktet fungerer det helt utmerket.

Jeg kommer til å lese den fjerde boken, Liv andre har levd, skjønt hvem vet når det blir. I alle fall får Anton Edvard en sønn i denne tredje boken, som er Edard Hoems far. Og hans , så det blir spennende å følge denne historien videre.

Land ingen har sett av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2016
Norsk, bokmål
413 sider
Innbundet, kjøpt

The Man Booker Prize

Det er alltid mye snakk om Bookerprisen på tvangslesekafétreffene, og jeg fant ut at jeg skulle forsøke meg på noen av bøkene. I år vil kortlisten bli annonsert tyvende september, så jeg får ikke lest alle bøkene før den tid, men det er en fin anledning til å lese bøker jeg ikke ellers hadde lest. Så får jeg se hvor mange andre jeg kan putte inn mellom de andre bøkene på leselisten.

Langlisten består av bøkene under, og de med oransje farge har jeg anskaffet. Washington Black er lest, og likt - fire sterner på Goodreads, anmeldelse kommer snart.

• Snap av Belinda Bauer (UK)
• Milkman av Anna Burns (UK)
• Sabrina av Nick Drnaso (USA)
• Washington Black: A Novel av Esi Edugyan (Canada)
• In Our Mad and Furious City av Guy Gunaratne (UK)
• Everything Under av Daisy Johnson (UK)
• The Mars Room av Rachel Kushner (USA)
• The Water Cure av Sophie Mackintosh (UK)
• Warlight  av Michael Ondaatje (Canada)
• The Overstory av Richard Powers (USA)
• The Long Take av Robin Robertson (UK)
• Normal People av Sally Rooney (Ireland)
• From a Low and Quiet Sea av Donal Ryan (Ireland) 

The Waves ~ Virginia Woolf

Virginia Woolf regnes som en av modernismens mest sentrale forfattere, og var med å fornye romankunsten. Hun syntes ikke den tradisjonelle romanformen kunne uttrykke det hun ønsket og begynte å eksperimentere med fortellingens form. Med teknikken stream of consciousness skildret hun karakterenes indre liv og virkelighet. Hun var opptatt av å utforske forholdet mellom identitet, tid og bevissthet, og hennes frie prosaform ga henne mye anerkjennelse.

Det jeg likte så godt med Til fyret, var å få innblikk i det som befinner seg under overflaten; det indre livet til karakterene. Merete Alfsen, som har oversatt boken til norsk, sier at med The Waves går Woolf aller lengst i å fjerne seg fra den tradisjonelle romanformen, og det kan jeg absolutt være enig i! I et tidligere innlegg nevnte jeg hvor spesiell denne boken er, og der Til fyret regnes blant de mest vanskelige bøkene, går The Waves den en høy gang.

Boken ble publisert i 1931 og handler om seks venner som møtes etter mange år. Det er Bernard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis. De deler opplevelser fra barndommen som har innvirket på livene deres. Boken har ingen plott, og om den norske oversettelsen sier forlaget at Woolf selv har sagt at hun ville skrive ”til en rytme, ikke til en handling”. Virginia Woolf ønsket å vise at ulike mennesker kan ha ulik oppfatning av en enkelt hendelse, og var opptatt av tema som liv og død. Dette synes jeg kommer godt frem i The Waves; at den eneste meningen med livet er at døden kommer, spesielt mot slutten hvor Bernard oppsummerer. Det er ingen samtaler, men karakterenes monologer som er det dominerende. De seks personene møtes i begravelsen av en god venn, Percival, og Woolf har benyttet seg av den indre dialogen, eller stream of consciousness, på en noe annerledes måte enn i for eksempel Til fyret. Riktig nok er personene beskrevet ved deres egne tanker og enetaler, og ikke utfra ytre kjennetegn, men samtidig er disse monologene ekstremt fortettet og komplekse. Spesielt de første sidene er vanskelige å komme gjennom fordi det som nevnt er så annerledes enn andre romaner. Et handlingsreferat er derfor vanskelig å komme med ettersom det skjer ingenting som kan beskrives på et ytre plan. Vi blir altså kjent med personene gjennom hver enkelt sine tanker og monologer om seg selv og hverandre, og slik utforsker Woolf livets gang. Innimellom brytes dette med det som i introduksjonen kalles interludes, eller mellomspill, som består av nydelige landskapsbeskrivelser. Det er ni av dem, og i den første, har solen ennå ikke stått opp. Disse beskrivelsene følger solens gang, som i det siste går ned og mørket overtar. Et eksempel kan leses i dette innlegget.

Det er en utrolig fin bok, og det er mye som er skrevet og sagt om den. Jeg velger å fokusere på det poetiske språket, og hvordan Woolf makter å belyse menneskers bevissthet. Skjønt, det er ikke usannsynlig at jeg vil finne andre meninger i boken ved en gjenlesing, slik Margaret Atwood gjorde da hun leste Til fyret på nytt. Og bølgene! Det er selvfølgelig et viktig element i romanen, og det handler om rytmen: "All writing is nothing but putting words on the backs of rhythm. If they fall off the rhythm one’s done." Merete Alfsen har oversatt det til "Å skrive er å få ord til å ri på rytmer." Videre at rytmene kan sammenlignes med bølger, og at bevisstheten er "flytende, men syklisk og gjentagende snarere enn lineært." Virginia Woolf skrev i dagboken at hun strevde med å "få de gode formuleringene til å skinne. Den ene bølgen etter den andre." Det synes jeg hun klarte utmerket! Til og med lesingen av boken kom inn i en rytme, etter å ha forsert de første sidene.

The Waves av Virginia Woolf
Oxford World's Classics, 2015
Engelsk
190 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker