Våroppdatering og sommerlesing

Nå er det ferie og det betyr ekstra lesetid! På mandag reiser jeg til Gran Canaria og blir der i tre uker, og jeg sliter litt med å velge hvilke bøker som skal pakkes med. Mange uleste i bokhyllen, og ikke før jeg har tatt frem en bra bunke, oppdager jeg flere som burde være med. Men siden sist oppdatering har jeg omsider blitt ferdig med The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë, og jeg ble for første gang med i biografilesesirkelen til Moshonista med en bok om Frida Kahlo. Denne gjorde at jeg fikk interesse for Mitt grådige hjerte av Hege Duckert, en bok som dukket opp da jeg leste om Kahlo. Den handler om fire kvinner; Kahlo, Karen Blixen, Simone de Beauvoir og Billie Holiday. Deretter leste jeg den planlagte boken Orlando av Virginia Woolf, og så hoppet det noen bøker inn i på leselisten. Den ene var Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo og den andre Hestvik av Gerdur Kristny. Jeg har lest J.M. Coetzee; I det mørke landet, og Dødevaskeren av Sara Omar. Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton leste jeg sammen med Ina, og jeg ble opplyst gjennom lesingen av Rebecca Solnit sin Menn forklarer meg ting. Akkurat nå leser jeg Frankenstein og Rosens navn, samt Sunn tarm - klart hode av David Perlmutter (om hvordan gode tarmbakterier beskytter og reparerer hjernen).

Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur
Nike av Caspar Eric
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Hestvik av Gerdur Kristny

Menn forklarer meg ting av Rebecca Solnit

Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke

Eva Trout av Elizabeth Bowen

Rosens navn av Umberto Eco

Sakprosa
Læringens ville veier av Birgitte Fjørtoft

Ellers har jeg fått med meg en aldri så liten debatt i bokbloggerverdenen om hvorvidt bokbloggerne er i ferd med å forsvinne eller ikke. Det var først hos Beathe jeg kom over dette, og hun anbefalte å se innom hos Elida hvor hun stiller spørsmål om bokblogging er på gyngende grunn. For min del håper jeg virkelig at vi fortsetter å ha et bokbloggermiljø!

Ønsker alle en riktig god sommer, jeg ser frem til å se hva dere alle leser og har lest :)

The Tenant of Wildfell Hall ~ Anne Brontë

I likhet med min utgave av Jane Eyre, er også The Tenant of Wildfell Hall en liten, smukk sak med gullsnitt. Veldig praktisk å ha med seg i vesken, eller lommen for den saks skyld. Boken har jeg holdt på med en stund, og jeg har virkelig gledet meg over lesingen. Selve historien var banebrytende på tiden da den ble skrevet, den ble første gang utgitt i 1848. Da jeg leste Jane Eyre syntes jeg at den var enestående, men så har den jo vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847. Enestående ja, men The Tenant of Wildfell Hall skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker. Anne var den av søstrene som var mild og snill, og samtidig en radikal feminist (dessverre er denne artikkelen i Aftenposten nå kun tilgjengelig for abonnementer). Denne kombinasjonen syntes meg å være ytterst interessant, og etter å ha lest denne romanen gir det absolutt mening.

Det første jeg vil du skal gjøre, er å lese innlegget mitt om Brontë-søstrene og en smakebit fra begynnelsen av boken:
Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene? Deretter innlegget som omhandler Gilbert Markham som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene, Mrs Helen Graham og hennes lille sønn, Arthur (HER). De blir forelsket, men det ligger lag på lag av hindringer i vente. I nærmiljøet snakkes det om henne, for hvordan kan hun komme dit på egen hånd uten en mann? Ingen kan forstå det, og man tilnærmer seg henne med ulike motiv. Gilbert Markham tror ikke på alt det som sies om henne, og bedyrer ovenfor henne at han aldri vil høre på sladder eller historier med mindre det kommer fra hennes egen munn. Det antas at hun er enke, men som alltid når folk snakker kommer det frem fragmenter av sannhet. Helen bestemmer seg for å gi Gilbert sine dagbøker, og nå får vi omsider hennes historie. Dagboken begynner i 1821, hun forelsker seg i den sjarmerende Mr Huntingdon, som viser seg å ikke være fullt så sjarmerende likevel og ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hun bestemmer seg for å flykte med deres lille sønn, og planen lykkes, bortsett fra at der hun bosetter seg blir folk svært nysgjerrige og etter hennes mening, pågående.

Så hva er det som gjør denne historien så spesiell og sjokkerende? Med første øyekast virker det å være en tradisjonell historie om ekteskap, og spørsmålet om den mystiske kvinnen i det nedslitte herskapshuset og den kjekke gårdbrukeren kommer til å gifte seg. Men her er det mye mer enn som så. Det handler mest om ekteskap i en tid da kvinner hadde få, om ingen, rettigheter. Den romantiske forestillingen om å kunne løse problemene til mannen bare man er en god nok kvinne, er en gjenganger i litteraturen. Men man kan ikke endre andre mennesker, det ender alltid med at man blir dradd ned i en negativ spiral, energien suges ut og forsøkene på å redde den "stakkars" mannen vanskeliggjør forholdet. Anne Brontë utforsker akkurat dette i The Tenant of Wildfell Hall. Det er ikke særlig optimistisk, og Anne gjør ingen forsøk på å romantisere slike forhold, snarere tvert imot. Karakteren Helen innser raskt sin feiltagelse i å gifte seg med Mr Huntingdon, men hun synker ikke hen i depresjon. Hun tar affære og gjør noe med sin egen situasjon, og det er fascinerende i en tid da kvinner hadde svært innskrenket frihet og få rettigheter. Mr Huntingdon endrer seg ikke, og med denne innsikten drar Helen avgårde for å leve sitt eget liv. Jeg vil ikke røpe mer av handlingen for dere som ønsker å lese boken.

Les også Hedda sitt innlegg om romanen, hvor hun påpeker at boken er aktuell også i dag. Helen krenkes "systematisk fordi hun er kvinne, og mannen som krenker, gjør det fordi det er hans rett som mann - og ektemann. Vi må ikke glemme at dette er realiteten for flertallet av verdens jenter og kvinner også i dag." Kathryn White skriver i etterordet at romanen fikk mye pes da den ble utgitt, og Anne så seg nødt til å forsvare den. I andre utgave skrev hun , under pseudonymet, Acton Bell, som er navnet hun utga boken under, at forfatteren "...wished to tell the truth, for truth always conveys its own moral to those who are able to receive it," og at "when we have to do with vice and vicious characters...it is better to depict them as they really are." Det faktum at Helen følte seg i stand til å kreve sin selvstendighet og forlate sin krenkende (abusive) mann, sjokkerte den viktorianske følsomheten. Den aksepterte normen var at en kvinne utførte sin "plikt" ved å stå ved sin manns side uansett hvordan hun ble behandlet. Videre sier White at en av hovedaspektene i boken er dens analyse av kvinnens juridiske rettigheter. Frem til The Married Women's Property Act i 1882 var kvinnen å regne som mannens eiendom, og det var i praksis umulig å ta ut skilsmisse. Derfor forble de aller fleste kvinner i ekteskapene selv om de var ulykkelige, fordi de ikke hadde andre valg. Hvis de derimot gikk fra ekteskapet, ble det bli sett på som å forsømme sine ekteskapelige plikter og utstøtt uten penger eller sosial posisjon.

Absolutt en bok jeg anbefaler alle å lese, og selv ser jeg frem til mer av Brontë-søstrene!

The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Kjøpt

En smakebit på søndag: Frankenstein

Frankenstein er en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, med en historie som jeg har vært nysgjerrig på og som jeg har tenkt om den er som filmene eller mer som opplevelsen med Ringeren i Notre Dame. Spesielt nysgjerrig ble jeg da det ble klart for meg at forfatteren var en kvinne; Mary Shelley. Etter at jeg kjøpte den på Boksalongen en gang på høsten i fjor har den ligget i stabelen for uleste bøker, inntil nå da Ina og jeg bestemte oss for å lese den sammen. Denne utgaven har en lang introduksjon, 63 sider for å være nøyaktig, samt forfatterens egen introduksjon, så det tok lang tid før jeg kunne begynne på selve historien. På wikipedia ble jeg opplyst om at hennes mor var filosofen og feministen Mary Wollstonecraft, noe som var ganske artig for disse bøkene har ligget i samme stabel lenge og uten at jeg visste at forfatterne var i familie. 

Uansett, Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) var en engelsk forfatter som skrev romaner, noveller, drama, essay, biografier og reiseskildringer. Hun er best kjent for denne gotiske romanen, Frankenstein; eller den moderne Prometheus som ble utgitt i 1818. Smakebiten her er fra hennes introduksjon til boken, skrevet i 1817, hvor hun redegjør for bakgrunnen til romanens tilblivelse. I 1816 var hun og mannen i Sveits og ble kjent med Lord Byron. Sommeren var regntung og de tilbrakte flere dager innendørs med å lese spøkelseshistorier.

"We will each write a ghost story," said Lord Byron; and his proposition was acceded to. There were four of us. The noble author began a tale, a fragment of which he printed at the en of his poem of Mazeppa. [...] I busied myself to think of a story, - a story to rival those which had excited us to this task. One which would speak to the mysterious fears of our nature and awaken thrilling horror - one to make the reader dread to look round, to curdle the blood, and quicken the beatings of the heart. If I did not accomplish these things, my ghost story would be unworthy of its name. I thought and pondered - vainly. I felt that blank incapability of invention which is the greatest misery of authorship, when dull Nothing replies to our anxious invocations. "Have you thought of a story?" I was asked each morning, and each morning I was forced to reply with a mortifying negative.

s. 7-8

Menn forklarer meg ting ~ Rebecca Solnit

Lesingen av denne boken hensatte meg mange år tilbake da jeg utforsket feministisk teori i sakprosa og romaner hos blant andre Marilyn French, Naomi Wolf, Betty Friedan, Bjørg Vik, Gerd Brantenberg, samt andre i samme sjanger. Jeg husker jeg undret meg over at denne type litteratur ikke var pensum på skolen, og egentlig tenker jeg det samme i dag, for eksempel om denne essaysamlingen som er høyaktuell fordi den viser til faktiske hendelser i samtiden.

Samlingens tittelessay har sin opprinnelse i at forfatteren var sammen med en venninne i et selskap hvorpå en eldre herre henvendte seg til Solnit: "Jeg hører du har skrevet et par bøker." I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Hva handler så de om?" Mens hun forteller om en av sine siste bøker, avbryter han for å snakke om ... akkurat den boken. Han hadde tydeligvis ikke hørt etter, og det kom frem at han faktisk heller ikke hadde lest boken han belærer dem om. Og selv om vennen hennes prøvde å si at det var Solnit som var forfatteren, foredro han uanfektet videre. "Som de kvinnene vi var, ventet vi høflig nok til vi var godt utenfor hørevidde før vi begynte å le, men siden har vi ledd mer eller mindre uavbrutt." Jepp, det er akkurat slik det er, og alle kvinner kjenner seg igjen! Solnit er rask med å poengtere at mennesker av begge kjønn "møter opp på arrangementer for å legge ut i det vide og det brede om irrelevante temaer og konspirasjonsteorier, men den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har [...] et helt bestemt kjønn".

Alle kvinner vet hva jeg sikter til. Det er den arrogansen som, innimellom, gjør ting vanskelig for kvinner på ethvert felt, som holder kvinner fra å ta ordet og fra å bli hørt når de faktisk snakker, som presser unge kvinner til taushet ved å signalisere, på samme måte som trakassering på gaten gjør, at dette ikke er deres verden. Den lærer oss å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes hang til å overvurdere seg selv.

s. 11

Hendelsen dateres til 2008, men som vi vet skjer det ting hele tiden og noen tekster roper om å bli skrevet. Etter at Solnit skrev og publiserte essayet, har den sirkulert videre vidt utover, den traff tydeligvis et ømt punkt hos leserne. Selvfølgelig forekommer det at også kvinner forklarer ting på en nedlatende måte, "men det er ikke et resultat av den enorme maktubalansen som også får langt mer brutale utslag, eller av det større mønsteret som viser hvilken rolle kjønn spiller i samfunnet vårt". Jeg må skyte inn først som sist at Solnit ikke er ute etter å angripe og rakke ned på den mannlige befolkningen, men det handler om dette større mønsteret. Som ikke er noe nytt. Hun mener at "retten til å bli sett og hørt er grunnleggende for å overleve, for verdighet og for frihet."

Essayet førte til begrepet mansplaining, som Solnit i utgangspunktet er ambivalent til, ifølge Dagsavisen. Hun skriver at poenget med teksten var å betrakte denne type samtaler "som den smaleste enden av den kilen som åpner opp rom for menn og snevrer det inn for kvinner; rom til å snakke, til å bli hørt, til å ha retten til å delta, til å bli respektert og til å være et helt og fritt menneske."

De fleste kvinner kjemper på to fronter; en som handler om det aktuelle temaet og en bare for retten til å snakke, til å ha perspektiver, til å bli anerkjent som en som sitter på fakta og sannheter, til å ha verdi, til å være et menneske. Det er blitt bedre, men denne krigen kommer ikke til å avsluttes i min tid. Jeg utkjemper den fortsatt, for min egen del naturligvis, men også for alle yngre kvinner som har noe på hjertet, i et håp om at de skal få rom til å si det.

s. 16

Solnit snakker om et mønster. For eksempel når det gjelder vold mot kvinner. Et utbredt og skremmende mønster som blir konstant oversett. Når vi hver dag leser om voldtekter, er det ingen som faktisk setter dem i sammenheng og påpeker at det faktisk kan ligge et mønster bak. Solnit bruker for det meste USA som referanseramme, men jeg henter noen fakta fra Norge hvor Amnesty sier det anslås hvert eneste år at mellom 8000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt her i landet. Og igjen, selv om så og si alle voldtekter utføres av menn, betyr ikke at alle menn er voldelige! "Menn flest er ikke voldelige," sier Solnit.

Det som er så interessant er at Solnit viser oss det vi ikke snakker om når vi ikke snakker om kjønn. For det er så mye av det; og det vi hører om i nyhetene er som oftest spesielle kriminelle handlinger, men det er også mye dagligdagse overgrep.

Og når menn menn begår overgrep, mord, voldtekter, forklares det med at økonomien er dårlig, de har psykiske problemer, de ruser seg eller det kan være andre årsaker. Uansett så forklares det aldri med kjønn, som er "den mest dekkende forklaringsmodellen av dem alle." Når Solnit sammenligner forklaringer på massemord i USA med overgrep og voldtekt av kvinner så må jeg nesten le (på en sarkastisk måte, for all del!) fordi det er så tydelig at kjønn er oversett i enhver anledning! Og her har vi mønsteret! For å unngå å bli voldtatt eller drept finnes det mange gode råd, men den som begår overgrepene får ingen slike formaninger. Han har derimot retten til å bestemme over kvinnen. Det handler om makt og kontroll. Og de får gjerne rabatt!

Solnit er soleklar på at det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret og hvordan volden føres videre til gutter, som det må tas tak i. Videre i boken kommer forfatteren med eksempler og statistikk, for å underbygge sine påstander. Hun snakker også om det woolfiske prinsipp, som handler om at vi ikke vet hva som skal skje rundt neste sving. Det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig er Solnit sitt argument for håpet, og sier at Virginia Woolf ga oss "det ubegrensede; umulig å få grep om, men viktig å åpne seg for, flytende som vann, grenseløst som begjæret. Et kompass å gå seg vill etter." Dette for å sette fokus på målbarhetstyranniet" og vise oss en mulig sammenheng mellom dette og ødeleggelsen av kloden. Det høres kanskje tvilsomt ut, men hele teksten har en rød tråd som sees gjennom alle essayene og som gir et innblikk i sammenhenger som gir mening. Solnit sier at det har skjedd mye siden Betty Friedans "navnløse problem" i boken The Feminine Mystique. Likevel, vi har langt igjen ennå. Da kan det være oppmuntrende å vende blikket bakover og se hvor langt vi faktisk har kommet.

Ordene er våre våpen

Også interessant var det å lese om det massakren i Isla Vista i California utløste, nemlig en omfattende mediestorm ved bruk av emneknaggen #YesAllWomen. Uttrykket beskrev det helvetet og de redslene kvinner står ovenfor, og kritiserte spesielt et standardsvar menn bruker når kvinner snakket om sin undertrykkelse: "Ikke alle menn."Selvfølgelig er ikke alle menn kvinnehatere og voldtektsmenn, men poenget er at alle kvinner lever i frykt for dem som er det. Dette var i 2014, men også i dag har vi en lignende situasjon: #MeToo. Denne emneknaggen og globale kampanjen i sosiale medier markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Det handler om seksuell trakassering og overgrep i arbeidslivet eller i organisasjoner. Mange som opplever dette lar være å si ifra av frykt for at det skal påvirke arbeidssituasjonen. Fenomenet startet i USA i oktober 2017, og førte til omfattende debatt og at flere mistet sine jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger. kampanjen har skapt bred debatt og ført til avsløringer også i her. Som Dagbladet sier det: "Et isfjell av maktmisbruk og seksuell trakassering har løsnet fra USA og truffet Norge med et brak. Vil #MeToo endre oss?"

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

- The Handmaid's Tale, Margaret Atwood

Rose-Marie har også og skrevet om boken.

Forlaget skriver at Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk, historiker, aktivist, og forfatter av femten bøker om bla. landskap, miljø, kunst og politikk. Solnit regnes som en av verdens skarpeste essayister og kan med denne essaysamlingen tilføye feministisk ikon til merittlisten.

Menn forklarer meg ting av Rebecca Solnit
Originaltittel: Men Explain Things to Me

Oversatt av Anne Arneberg
Pelikanen forlag AS, 2017
Norsk, bokmål
127 sider
Pocket, kjøpt

Good Morning, Midnight ~ Lily Brooks-Dalton

Dette har vært en fantastisk leseopplevelse! Boken ble jeg så nysgjerrig på etter at Ann Helen snakket så varmt om den på et tvangslesekafétreff, at jeg så meg nødt til å spørre henne ut om boken på senere tidspunkt. Da jeg bestemte meg for å lese den, ønsket Ina å bli med på samlesing. Det er alltid spennende, for selv om vi ofte er enige, ser vi alltid ulike aspekter ved en bok.

Jeg postet en smakebit fra boken ved utgangen av april, og gjengir her hva den handler om: Augustine er en begavet eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser fra Arktis. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og dette arbeidet ønsker han å fortsette med. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene til å studere planetens måner. Hun har forsonet seg med det hun måtte forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.

Boken åpner med et sitat av Jean Rhys, og da jeg hadde lest den ut googlet jeg navnet og fant at det eksisterer en annen bok med samme tittel, og forfatteren er Jean Rhys. Boken sies å være godt skrevet, men den solgte dårlig, angivelig fordi den var så deprimerende. Boken av Lily Brooks-Dalton kan betegnes som science fiction, som er en samlebetegnelse brukt om ulike former av fantastisk litteratur, men i motsetning til de fleste bøker innen denne sjangeren, handler denne mer om menneskene som er berørt av en apokalypse. Og som Rhys sin roman handler den om følelser som sårbarhet, depresjon, ensomhet og desperasjon.

Alene i Arktis finner Augustine seg godt til rette, men da Iris blir et medlem av hans alene-team blir han mer opptatt av hvordan han skal kunne få henne videre. Og i live. De to lærer hverandre å kjenne, det vil si, fra hans perspektiv. Ombord på Aether får Sullivan god anledning til å tenke på livet. Brooks-Dalton har fantastiske beskrivelser, enten det er fra isødet eller fra rommet. Uten å røpe for mye, vil jeg bare nevne at forfatteren får frem mye når det gjelder de to hovedkarakteren uten å si alt direkte. Det liker jeg. Og, jeg liker hvordan den røde tråden til slutt knyttes rundt bokens avslutning.

Jeg fant frem til dockingen med ISS, og forestilte meg hvordan det kan være ute i rommet sett fra et romskip uten kontakt med hverken Jorden eller andre. Da mine barn var små, oppfordret jeg dem til å bli astronauter som kunne være med å finne en ny planet hvor vi kan bosette oss når denne blir ødelagt. Vi så Skatteplaneten, og lekte at vi var på romskip. Og jeg antok denne romanen handlet om det, eller om hva som kan skje når en er etterlatt alene i verdensrommet. Skikkelig actionfylt! Men den handler mer om det å tenke over og bevisstgjøre oss selv vårt liv. Før det er for sent. Men livet er hektisk, og vi har ikke alltid tid til å dvele. Må vi dra ut i verdensrommet eller til Arktis for å finne oss selv? Kanskje vi er nærmere oss selv enn vi tror.

Litt tanker som historien frembrakte hos meg, og selv om hovedkarakterene blir temmelig isolerte når all kontakt med Jorden opphører, så var de i utgangspunktet isolerte i seg selv. Science fiction handler ofte om fremmede objekter eller liv i universet, og det gjør forsåvidt denne boken også. Men den handler mer om vårt indre liv, heller enn det vi frykter utenfra, og jeg tror det er viktig å være i kontakt med oss selv, bli mer bevisst vårt indre liv. For å bli bevisst nettopp dette, har jeg begynt med morning pages som jeg håper å gi meg større innsikt i egen bevissthet. Boken tar opp viktige spørsmål som hvordan man skal kunne finne ut om våre liv, hva gir livet mening?

Tittelen er forresten avledet fra et dikt av Emily Dickinson, i samsvar med romanen til Rhys:

Good morning, Midnight!

I'm coming home,

Day got tired of me –

How could I of him?

Sunshine was a sweet place,

I liked to stay –

But Morn didn't want me – now –

So good night, Day!

Ann Helen har skrevet om boken her, og Ina her.

Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton
Weidenfeld & Nicolson, Orion Publishing Group Ltd, 2016
Engelsk
253 sider
Innbundet, kjøpt

Dødevaskeren ~ Sara Omar

Dødevaskeren er en urovekkende beretning om kvinners stilling i islam, og fikk meg til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad som omhandler en sann historie om to søstre som reiser til Syria for å gjøre en forskjell ved å gifte seg med fremmedkrigere og gjøre sitt for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Denne handler i hovedsak om radikalisering, og er et bidrag til større forståelse og bredere innblikk. Om Dødevaskeren er en historie fra virkeligheten vil ikke Omar si direkte, men det hun sier forstås dit hen at deler er selvopplevd, og at romanen er inspirert av virkeligheten. Men denne virkeligheten tilhører ikke bare Omar.

Romanen har en brutal åpning, hvor en liten jente blir slått av sin far og får tungen skåret av, fordi hun har falt på sykkel og begynt å blø. Det handler om ære, og denne episoden forfølger Frmesk gjennom livet. Hun ble født i Zamwa (nå Suleimania) i Kurdistan-regionen i Nord-Irak, 1986. I nåtid (2016) ligger hun på sykehus i Danmark, og gjennom sin kontakt med den unge legestudenten, Darya, får vi vite om Frmesk sitt ståsted i forhold til islam som er farget av hva hun har opplevd gjennom livet og da spesielt i barndommen. Dette presenteres i tilbakeblikk gjennom nåtidshistorien og gir meg som leser innblikk i et barns tilværelse av kjærlighet og omsorg, men også om trusler og mørke hemmeligheter som lurer. For det handler ikke bare om Frmesk, men om kvinner generelt.

Som nyfødt er Frmesk uønsket av faren fordi han vil ha en sønn, og farmoren insisterer på at hun må omskjæres. Moren frykter at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet, og enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Hun velger å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.

Islam trenger en reform

Boken er ikke en kritikk av religionen islam; Omar sier hun er muslim, men at religionen trenger en reform. Det minner meg på noe jeg leste for en tid tilbake, og som jeg ikke finner tilbake til, men hovedtanken var at kristendommen har sin reform - islam trenger en også. Der noen mener at islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn, mener andre at det slett ikke er løsningen. Så hva skal vi tro på? Vi kan lese bøker som Dødevaskeren, og vi kan kreve at menneskerettighetene skal gjelde alle. Når noen kan mene at det er bedre å myrde eller begå seksuelle overgrep mot barn enn å glemme en bønn, så er det sannelig på sin plass å forlange en reform også innen denne religionen.

Det er så enkelt sagt; når en jente eller en kvinne ikke har noen rettsikkerhet, må det gjøres noe! Og dette er ikke kritikk av selve religionen, for boken har ikke noe med fremmedhat å gjøre. "Min bok og mine budskap er et forsvar for menneskerettigheter. Et forsvar for kvinners og barns rettigheter og rett til å være frie i denne verden".

Viktig bok

Dette er en ekstremt viktig bok som jeg er glad for å ha lest, selv om det gjorde vondt langt inn i hjerterøttene! Det er ikke bare i Kurdistan for tretti år siden, men det skjer nå i dag. Det Darya opplever og forteller til Frmesk, viser at æresbegrepet fremdeles er fullt operativt. Jeg blir nødt til å henvise til middelalderens Norge med Sigrid Undset sin trilogi om Olav Audunssøn, hvor æresbegrepet lå sterkt på hvordan kvinner oppførte seg. Omar selv mener reformasjonen av islam allerede er igang fordi vi kan se at muslimske kvinner lever annerledes enn Koranen foreskriver. "De har sex utenfor ekteskapet, forelsker seg i ikke-muslimer, danser, utdanner seg og blir til store tenkere. De må bare tørre å sette ord på dette, for det er nettopp et reformert liv de lever."

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste, skynd deg og les!

Min "lille" Pelle - alltid klar for å være med å lese!

Sara Omar (f. 1986) er dansk-kurdisk. Hun har bodd i Danmark siden 2001. Hun er født og oppvokst i Kurdistan, men måtte flykte derfra på slutten av nittitallet på grunn av krig. Omar studerer statsvitenskap og er aktiv i flere av Danmarks kvinneorganisasjoner- og foreninger. Hun har tidligere bidratt med dikt i antologiutgivelser. Dødevaskeren er hennes romandebut (fra forlaget).

Andre som har lest og skrevet er Beathe og Rose-Marie.

Dødevaskeren av Sara Omar
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
333 sider
Innbundet, leseeksemplar

Hestvik ~ Gerdur Kristny

Lettlest underholdning fra Island

Romanen Hestvik utspiller sin historie på Island, og handler om Elín. Hun arbeider som lærer og bor sammen med sønnen Dóri på 12 år. De to skal tilbringe litt tid sammen i sommerhuset hun har arvet etter foreldrene sine. Et sted hun som barn elsket å være, men for Dóri er det ikke helt det samme. Uten strøm og internet ville han heller vært på ferie med sin far. Plutselig står en liten jente utenfor døren, og det viser seg at faren hennes er klassens plageånd fra Elíns oppvekst. Utpå kvelden forsvinner datteren, og snart skjønner de at også Dóri er borte.

Det er en handlingstett historie, og det skjer mye både på det ytre og det indre plan. Likevel opplever jeg det som om at trådene blir for løse, de munner ikke ut i noe og som leser har jeg lite å holde fast ved. Dermed fremstår historien som som ufullstendig og lite troverdig. Der en roman kan ha løse tråder og meningen er at leseren skal bruke en åpen slutt til å trekke egne konklusjoner, blir denne historien for vag. Det er rett og slett for mange sidespor og for lite stoff til hvert av dem til å kunne trekke dem sammen til noe som helst. Enkelte frampek tyder på hva som vil skje, men det er ikke nok til å få en helhet.

Jeg likte hvordan forfatteren bruker tilbakeblikk for å bygge opp under karakteren Elín, og man kan tenke seg årsaker til hennes atferd og tankemønstre som voksen. Slutten leste jeg to ganger, for etter første tenkte jeg at det var bussturen som var trettende. Det var det ikke, for jeg var våken og oppegående da jeg leste den for andre gang. Eller, selvsagt, så er det at jeg generelt ikke er så oppegående som jeg liker å tro! Om jeg hadde skjønt mer av hva alle de løse trådene skal bety i forbindelse med handlingen så er det godt mulig at jeg ville likt boken bedre.

Gerdur Kristny (f. 1970) vant Islandsk litterære pris i 2010 for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har skrevet 30 bøker, inkludert novellesamlinger og romaner for voksne og for barn. Kristny er blitt tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk (fra forlaget).

Beathe har skrevet mer utfyllende og sammenknyttende av løse tråder, jeg anbefaler å lese hennes innlegg. 

Hestvik av Gerdur Kristny
Oversatt av Tone Myklebost
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
157 sider
Innbundet, leseeksemplar