Lest 2023

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt

Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt

Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Løpe ulv ~ Karin Ekman

Løpe ulv har fått enormt gode omtaler og blitt nominert til og fått flere gjeve priser. Men jeg er litt skuffet. Kanskje hadde jeg for høye forventninger til Ekmans første roman på ti år, men fant ikke den Ekmanske magien som jeg hadde gledet meg til. Boken har jeg lest sammen med Ina, og hennes anmeldelse kan du lese her.

Fra forlaget:

Ulf Norrstig er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med læreren Inga i nesten fem tiår. De to trenger ikke alltid å snakke så mye, men deler kjærligheten til både bøkene og naturen. Et møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen, viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for Ulf, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda.

Ekman gir leseren storslagne naturskildringer, en vakker kjærlighetshistorie og et skarpt blikk på vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss, i denne korte fortellingen som vil bli stående som et hovedverk i hennes store forfatterskap.

Hvis jeg ser på de rosende anmeldelsene som presenteres på forlagets side, stemmer de ikke helt overens med min egen oppfatning. Ja, det er en velskrevet, engasjerende og spennende fortelling. Ja, det er nydelige beskrivelser av naturen. Ja, det er flott å komme tett på relasjonen mellom menneske, skog og rovdyr. Likevel kjenner jeg ikke duften av naturen stige opp fra sidene. Jeg ser ikke naturen med nye øyne, eller at naturskildringene er med på å heve den litterære kvaliteten til aller ypperste nivå. Det dype og eksistensielle som Ekman er så god på glimrer med sitt fravær, og slutten er langt fra å være overrumplende.

Når det er sagt så likte jeg denne korte romanen, og skildringene av naturen er virkelig fine, som når Ulf møter ulven og gjør sine betraktninger omkring dette flotte dyret og ikke minst opplevelsen av at tiden opphørte. Alt romanen ikke er, det er greit. Den trenger ikke å være et mesterverk for å ha noe viktig å si, nemlig viktigheten av å stoppe opp og tenke over naturens betydning for vår eksistens her på jorden. For opplevelsen med ulven fører med seg så mye mer, både det at Ulf får mer selvinnsikt og hans horisont begynner å strekker seg lengre utover. Men også lokalsamfunnet merker tidens endringer. Noen endringer prøver Ulf å gi et lite dytt, mer eller mindre off the record. 

Jeg leste et sted at "løpe ulv" er et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen, men merket for livet, ved at den ene hånden er formet til klo. Det er nettopp det Ulf gjør, han løper ulv. Han identifiserer seg med ulven, han ser den slik han aldri har sett ulv tidligere, og ser den i sammenheng med omgivelsene. Selvransakelsen gir ham nye perspektiver på sammenhengene mellom dyr, natur og mennesket.

Lesingen av Løpe ulv har vært inspirerende med tanke på mine egne erfaringer med å ferdes i naturen og mitt ønske om å bevare den. Blant annet har jeg de siste årene fått åpnet øynene for det å se på en helt annen måte enn tidligere da jeg løp fra fjelltopp til fjelltopp. Naturen er i ubalanse, og det er dette Ekman forteller oss med denne boken. Vi er i krig med moder jord, som guvernøren i New York kaller det. Det er på tide å slutte med å ture frem i samme spor. Isbreene smelter, dyrearter forsvinner, været er mer ekstremt. Å lese Løpe ulv med dette i tankene fikk meg til å tenke på The Overstory, som er et forsvar for skogene, og sitatet: “The best arguments in the world won't change a person's mind. The only thing that can do that is a good story."

Nå skal jeg ut på tur i skogen, lage bål og drikke varm te. Jeg skal nikke til trærne og fuglene, og si til dem: "Ha en gledelig juletid!"

Løpe ulv av Karin Ekman
Originaltittel: Löpa varg, 2021
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Aschehoug, 2022
Norsk, bokmål
177 sider
Innbundet, kjøpt

The Heart of Redness ~ Zakes Mda

The Heart of Redness har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker. Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som, ifølge snl, har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter og romanene karakteriseres som magisk realisme, "der han ofte tar utgangspunkt i konkrete historiske hendelser som han så bearbeider for å vise sammenhengen mellom historie og samtid og hvordan historien til Sør-Afrikas mange kulturer står i konflikt med og gjensidig avhengighet til hverandre."

Romanen minner litt om Petals of Blood, som tar for seg Kenyas historie, samt politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England, uten sammenligninger for øvrig. Men også Cry, the Beloved Country (1948) ga meg bedre innsikt i sørafrikansk historie.

I The Heart of Redness blir vi kjent med hendelser fra det nittende århundre som følger menneskene inn i den nye tiden. Tenåringsjenten Nongqawuse fikk i 1856 et syn som førte til at xhosaene drepte kveget sitt. Dette fordi åndene skulle til gjengjeld kaste de britiske nybyggerne på sjøen, fylle opp kornlagrene og gi folket flottere og friskere kveg.  Men profetien mislykkes og splittet xhosaene i to grupperinger; Believers og Unbelievers. Nå er det 150 år senere, og de to gruppene er fremdeles i konflikt med hverandre.   

Det er en del mennesker i romanen, men hovedpersonen er Camagu, som er kommet tilbake til Johannesburg etter å ha vært mange år i Amerika under apartheid. I Sør-Afrika opplever Camagu å bli temmelig desillusjonert, spesielt fordi han oppdager at ting fungerer annerledes enn i Amerika og hans utdanning, erfaring og kunnskap ikke betyr noe uten nettverksbygging og lobbyvirksomhet. Han havner i Qolorha hvor han inngår forbindelser med begge de rivaliserende gruppene og følger en pågående konflikt angående planer om å bygge et stort kasino og turist resort i landsbyen. Han dras inn i deres fortid og fremtid, og samtidig i et merkelig kjærlighetsforhold med Xoliswa Ximiya på den ene siden og Qukezwa på den andre. De to kvinnene står for to ulike perspektiver, både for leseren og for Camagu. Xoliswa Ximiya er symbolet på den nye tiden, mens Qukezwa står med begge føttene plantet i den gamle. 

She played the umrhubhe, the musical instrument that sounded like the lonely voice of mountain spirits. She sang of the void that the demise of Gxagxa, Twin's brown-and-white horse, had left in their lives. She cursed the lungsickness that had taken him away. She spat at those who had brought it into the land.
[...]

Through the voice of the umrhubhe she saw the new people riding on the waves, racing back according to the prophecies, and led by none other than Gxagxa and the headless patriarch. 

  
The song of the umrhubhe creates a world of dreams.

s. 154

Zakes Mda skriver levende og innsiktsfullt, og fletter inn historiske begivenheter på en fin måte, men det kan noen ganger være en smule komplisert å følge med på da det er mange navn og hendelser å holde rede på. Med denne romanen retter han søkelys på den vanskelige situasjonen til det fattige og undertrykte folket i Sør-Afrika som et resultat av kolonialiseringen, apartheid, og det å skulle forholde seg til den nye tiden.

Som smussomslaget sier, er The Heart of Redness "a seamless weave of history, myth, and realist fiction. It is, arguably, the first great novel of the new South Africa - a triumph of imaginative and historical writing." Og det er grunn nok til å lese den!

The Heart of Redness av Zakes Mda
Farrar, Straus and Giroux, 2002
Utgitt første gang, 2000
Engelsk
278 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Køen ~ Vladimir Sorokin

Moskva, tidlig på 1980-tallet. Tusenvis av mennesker er samlet i en kø. Noen pludrer. Noen drikker. Noen krangler. Noen svermer. Noen sviker. 

... og ingen vet nøyaktig hva de venter på.

Vladimir Sorokin visste jeg lite om, men Køen har jeg av en eller annen grunn satt på listen over bøker å lese og da Ina ville bli med var det bare å starte. Det er en utfordrende bok å lese, mest fordi den utelukkende inneholder replikker fra folk som står i denne endeløse køen. Folk brukte visstnok en tredjedel av sine våkne liv i disse køene, det er ganske utrolig! Jeg leste et sted at Køen "er et strengt konseptualistisk verk", og for å gi et inntrykk av boken synes jeg det er nødvendig å se på hva Ingunn Lunde, professor i russisk, har skrevet i forordet. Replikkutvekslingene ga nemlig ikke alltid mening. Hvem er det som snakker? Til hvem? Hva skjer?

Derfor er det greit å vite noe om bakgrunnen for boken, om ikke annet så for å se den i et litteraturhistorisk lys. Konseptualistene for eksempel, avviser kunstens tradisjonelle oppgave som er å representere, fortolke og gi mening til virkeligheten. Kunsten skal snarere frigjøre seg fra all ideologisk, historisk eller kulturell ballast. I litteraturen innebærer det en dekonstruksjon hvor språklige virkemidler tilsidesettes; selve språket mister sin funksjon og ordene blir tomme og meningsløse. I den sovjetiske virkeligheten fantes det mye materiale for prosjektet, som var å tømme klisjeene for ideologisk, historisk og kulturelt innhold, og å kombinere og sette dem opp mot hverandre i nye sammenhenger. Slik sett fremstår språket som det egentlige fremstilte, som hovedpersonen. Videre sier Lunde at dette er tydelig i Køen, som er et av Sorokins helt tidlige og trolig mest konseptualistiske verker, der språket "frembringer en frydefull blanding av replikker, ord, meningsutvekslinger og stiler."

Køen ble skrevet i 1982-83 og utgitt i Paris i 1985. Mange viser til samfunnskritikken når de omtaler boken, men Sorokin avviser at Køen er en kritikk av den sovjetiske virkeligheten, da folk faktisk ofte stor i kø i timevis etter både mat, klær, sko og importerte varer. "Køen," sier Sorokin, " interesserer meg ikke som et sosialistisk fenomen, men som utgangspunkt for en særskilt språklig praksis, et utenomlitterært polyfont monster." Ja, det er nettopp det den er; mange stemmer på en gang som albuer seg frem for å bli hørt. 

I begynnelsen fokuserte jeg på å holde rede på navnene, for selv om det ikke er noe narrativ så snakker folk til hverandre og nevner hverandres navn, og sånn sett er det en handling. Folk står i denne køen som virker altoppslukende på livene deres. Vadim blir kjent med Lena, det snakkes både om vestlige klær og musikk, politikk, det klages og kjeftes, folk kommer og går, andre holder plassen deres ("var vi bak dere?"). En dame lager liste over hvem som er i køen slik at de kan fortsette dagen etter, men så er det opprop midt på natten så det er best å være til stede. Mange blanke sider illustrerer at de sover. Når de skal spise ordner de køen seg i mellom, eller rett og slett flytter den. Det er som om selve livene deres er organisert rundt disse køene. Og hva venter de på? Ingen vet.

- Ta det med ro'a! Ikke dytt!

- Det er de foran som dytter, ikke jeg!

- Herregud! Vær litt forsiktig for faen...

- Au, vi blir jo helt most...Hei! Ta det litt med ro'a!

- Men det er jo ikke meg!

- Hæ, hva skjer? Hvorfor går vi bakover?

- Hva skjer'a?

- Jeg ser ingenting...

- Hei, skjønner du hva som skjer?

- Vi må rette ut køen.

- For noe tull...Det var jo her jeg stod for en time siden... Hva er vitsen med dette...

- Det er bare å innordne seg - litt til...

- Men så kommer det til å gå fortere sånn, da.

- Det tviler jeg på. Du dytter... Hei, gi deg med den dyttinga!

- Jeg dytter ikke, jeg står helt rolig, jo.

- Har vaskeriet stengt alt?

- Ja. Jeg sa jo at det bare var så vidt jeg rakk det. 

- Ja, da rakk ikke vi det. Vi får gå etter lunsj, da.

s. 22

I etterordet sier Sorokin farvel til køen og det han kaller den kollektive kroppen, som Jeltsin oppløste i september 1993. Sorokin har sagt at en forfatter må skrive slik at "det ryker av papiret" - "Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse, fortsetter han. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokatør, jeg har dypere anliggender enn som så."

Selv om jeg kan huske sovjettiden hadde nok teksten hatt mer effekt om jeg leste den tidligere enn nå når alt dette er på avstand. Jeg er glad for at jeg kom meg gjennom boken, og gjentar viktigheten av det historiske perspektivet den gir, og det er faktisk artig å lese tekster som dekonstruerer tradisjonelle virkemidler. 

Køen av Vladimir Sorokin
Første gang utgitt, 1985
Oversatt av Hege Susanne Bergan
Flamme Forlag, 2009
Norsk, bokmål
240 sider

Pocket, kjøpt