mandag 16. november 2026

Yesteryear av Caro Claire Burke

Yesteryear av Caro Claire Burke ble en bok jeg ønsket å lese fordi konseptet traff meg umiddelbart og jeg ble nysgjerrig. 

Fra omslaget:

Natalie lives a traditional lifestyle – and her followers are sick with envy. Her charming farmhouse on her working ranch is artfully cluttered, her husband is a handsome cowboy, her homemade sourdough boules are each more beautiful than the last. So what if there are nannies and producers and industrial-grade ovens behind the scenes? What her followers don’t know won’t hurt them.

Then, one morning, Natalie wakes up in a strange, horrible version of reality. Her home, her husband, her children—they’re all familiar, but something’s off. Is this a hoax? A reality show? A test from God? Natalie knows just two things for sure: this isn’t her perfect life, and she must escape, by any means possible.

As darkly funny as it is shocking and gripping, Yesteryear is an electrifying examination of tradition, fame, faith and the grand performance of womanhood, from a thrilling new talent in fiction.


Som populær «tradwife»-influenser har Natalie millioner av følgere på Instagram som er fulle av beundring og misunnelse på den tilsynelatende enkle og harmoniske tilværelsen. Men bak kameraet er ikke alt slik det ser ut, og det var nettopp dette som fanget interessen min. For hvordan blir livet etter at hun våkner opp til en helt annen virkelighet? Plutselig befinner hun seg, tilsynelatende, langt tilbake i tid. Det er 1855, i en verden uten strøm, uten komfort og uten de frihetene hun er vant til, og hun må forholde seg til virkeligheten hun prøver å fremstille at hun lever.

Det jeg likte med boken er hvordan det tradisjonelle livet hennes viser seg å være nøye konstruert, nærmest som en kulisse, og som viser hvor lett det er å skape en overbevisende fortelling på sosiale medier, og hvor villige vi som publikum er til å tro på den.

I begynnelsen hadde jeg sympati med Natalie. Hun virket fanget i et liv hun kanskje ikke helt hadde kontroll over selv, men etter hvert ble det vanskeligere å like henne. Hun fremstår ofte som dømmende og lite interessert i andre mennesker, og ser sjelden eller aldri det beste i dem.

Det ble tydelig allerede i et tilbakeblikk fra ungdomstiden. Da hun skal reise til Boston for å studere, ber moren henne innstendig om å være snill mot andre mennesker. Natalies umiddelbare tanke er at hun skal til et sted hvor intelligens betyr mer enn å være likandes. Det er et lite øyeblikk, men det sier mye om hvordan hun ser på andre mennesker. 

Ideen er både aktuell og tankevekkende. Vi lever i en tid hvor sosiale medier gjør det enkelt å presentere et glansbilde av livet. Romanen åpner for interessante spørsmål om fasader, forventninger og hvilke deler av historien vi velger å huske. Dessverre følte jeg at boken aldri helt utnyttet potensialet i sitt eget premiss. Jo lenger jeg kom, desto mer opplevde jeg at handlingen ble forutsigbar. Der jeg håpet på flere nyanser og større kompleksitet, fikk jeg i stedet en historie som til tider føltes overraskende enkel.

Det betyr ikke at boken er utelukkende dårlig. Den er lettlest, har god fremdrift og tar opp temaer som er både aktuelle og relevante. Jeg skjønner godt hvorfor mange lesere lar seg rive med av historien. Men for min del ble opplevelsen litt todelt. Jeg var langt mer fascinert av ideen bak boken enn av selve fortellingen.

Jeg satt jeg igjen med følelsen av at dette kunne blitt noe helt spesielt. Spørsmålene romanen reiser er interessante, men svarene den gir, føltes litt for enkle. Yesteryear er derfor en bok jeg likte bedre i teorien enn i praksis. Et strålende premiss, men en gjennomføring som ikke helt levde opp til forventningene.

Jeg leste boken sammen med Ina, som likte boken enda mindre enn meg.



Caro Claire Burke er en amerikansk forfatter og programleder for podcasten Diabolical Lies. Yesteryear er debutromanen hennes, og den gikk rett til topps på bestselgerlistene både i USA og Storbritannia. Rettighetene er solgt til over 20 land.


Yesteryear av Caro Claire Burke
4th Estate, 2026
Engelsk
394 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 21. juni 2026

Steal Like an Artist ~ Austin Kleon

Steal Like an Artist av Austin Kleon er en liten bok som overrasker med hvor mye den rommer. Den handler om kreativitet, ja - men først og fremst handler den om hvordan vi mennesker påvirkes av hverandre, og hvordan vi kan bruke det som en styrke i stedet for å skamme oss over det. Det er en lettlest bok med tilgjengelig innhold som gjorde at jeg leste uten stans, men samtidig ga den nye perspektiver på hvordan man kan møte både arbeid og hverdagsliv.

Det jeg likte best, er hvordan boken avmystifiserer ideen om originalitet. Kleon minner oss om at alt vi skaper - enten det er kunst, tekst, prosjekter eller valg i livet - bygger på noe som kom før. Vi lærer av mennesker vi beundrer, vi låner ideer, vi blander dem med våre egne erfaringer, og til slutt blir det noe nytt. Det er en befriende tanke i en tid hvor mange føler press til å være unike hele tiden. At ekte kreativitet ikke handler om å finne opp hjulet på nytt, men om å samle, redesigne og transformere andres idéer til din egen unike miks. 

Boken er også full av små, praktiske råd som er overraskende anvendelige, selv om man ikke jobber kreativt. Kleon skriver om viktigheten av å være nysgjerrig, å samle på det som inspirerer oss, å jobbe jevnt og ærlig, og å skape et liv rundt seg som gir rom for gode ideer. Det er like mye en livsfilosofi som en kreativ metode.





For meg ble Steal Like an Artist en påminnelse om at inspirasjon ikke er noe man venter på - det er noe man bygger, litt etter litt, gjennom det man leser, ser, opplever og deler. En lettlest, klok og motiverende bok som passer for alle som ønsker å tenke litt friere, enten i arbeid, hobbyer eller livet generelt.


Steal Like an Artist av Austin Kleon Workman Publishing, 2022 Engelsk 167 sider Pocket


mandag 8. juni 2026

Hodestups og andre noveller ~ Jørn A. Jensen

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Det er noe med å ha mer tid sammen med karakterene og selve historien. Men Hodestup og andre noveller minnet meg på hvor spennende det kan være å bli kastet rett inn i en situasjon, få et glimt av et liv - og så bli stående igjen med en etterklang som varer lenger enn selve teksten.

Historiene åpner seg som små mørke lommer av menneskelighet: ubehag, svakheter, misunnelse, frykt, begjær, tilfeldigheter som går galt. Jørn A. Jensen bygger opp stemningen i historiene slik at leseren aldri helt vet hva som er i ferd med å skje.

Baksideteksten

En hyttetur utvikler seg annerledes enn Tyra har tenkt seg. Høstmørket gjør det enkelt å skjule en uheldig hendelse. To pensjonister drar av gårde for å hente en nedgravd skatt. Revisor Henriksen blir besatt av sjalusi, og en sliten politimann snubler i et avkappet hode. 

For øvrig møter du en farlig barndomskamerat, et forsømt barn, et søskenpar som ikke kommer overens, en misantropisk lege, en konemishandler og mannen som får oppfylt ønskene sine, pluss en middelmådig standup-artist, en nyinnflyttet alenemor og to hverdagskorrupte venner. 

Femten historier om overskridelser og mennesker som ikke får livet på plass.

Det jeg likte best, er at novellene ikke prøver å være større enn de er. De er små øyeblikk hvor mennesker har mistet fotfestet. Beskrivelsene høres dramatisk ut, og det er det også, men Jensen skriver med en ro som gjør det mer urovekkende enn overdrevent.

Det er noe kompromissløst over måten han skriver på. Han forklarer ikke for mye, men lar oss stå i det ubehagelige, og det synes jeg fungerer. Innimellom måtte jeg la historiene synke inn før jeg fortsatte med neste. Selv om jeg ikke er en typisk novelle-leser, ble dette en av de samlingene som minner meg på hvorfor formatet er så sterkt. Det er noe med intensiteten, med det konsentrerte blikket på menneskelige svakheter, som gjør at historiene blir værende i tankene lenge etterpå.

Så - selv om novellesjangeren ikke det jeg foretrekker, var det likevel noe med intensiteten i de korte fortellingene som gjorde at jeg ble sittende og tenke etter hver eneste historie. Hodestup og andre noveller er mørk, skarp og overraskende underholdende. En liten bok med stor effekt - og en fin påminnelse om at noveller kan være akkurat det man trenger når man vil lese noe som setter spor, uten å binde seg til en hel roman.


Hodestups og andre noveller av Jørn A. Jensen
Sirkel Forlag, 2025
Norsk, bokmål
182 sider
Innbundet, lesereksemplar

søndag 10. mai 2026

Jeg som aldri har kjent menn ~ Jacqueline Harpman

 

Jacqueline Harpman

Det er alltid noe eget ved å oppdage en forfatter man aldri har hørt om før. Jacqueline Harpman var helt ukjent for meg, helt til jeg kom over en anmeldelse på NRK hvor Jeg som aldri har kjent menn fikk en femmer. Det var nok til å vekke nysgjerrigheten min - og det skulle vise seg å være et lite funn. Boken har jeg lest sammen med Ina.

Romanen kom ut på fransk i 1995, og ble oversatt til engelsk to år senere, men forsvant stille ut av bokverdenen, slik bøker noen ganger gjør, selv når de fortjener mer. Men så ble den hentet fram igjen, løftet opp og relansert som en slags «The Handmaid’s Tale for generasjon Z». På TikTok ble den en av de mest omtalte titlene, og lesere over hele verden begynte å oppdage den på nytt. Nå utgis den i nærmere førti land - og endelig også på norsk.

Baksideteksten

I lang tid var den ene dagen nøyaktig lik den neste. Men så begynte jeg å tenke, og alt endret seg.

Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan eller hvorfor de havnet der, og de har bare vage minner om livet de en gang levde.

En ung jente - den førtiende fangen betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner livet utenfor fangenskap, og hun er intenst og altoppslukende nysgjerrig. Snart vil pågangsmotet og livsviljen hennes bli avgjørende for kvinnenes overlevelse i den fremmede verdenen som venter dem der oppe.

En fortelling som kryper inn under huden

Fra første side kjente jeg en blanding av uro og ømhet. Fortelleren, denne unge jenten som aldri har kjent noe annet enn fangenskap, er både fremmed og nær. Hun har ingen minner, ingen fortid, ingen identitet slik vi vanligvis forstår det. Og likevel er det noe i henne som speiler noe dypt menneskelig - en stille lengsel etter å forstå, etter å høre til, etter å være.

Det er en bok der stillheten nesten blir en egen karakter. Når kvinnene kommer ut i verden over bakken, er det som om Harpman lar landskapet speile alt som mangler inni dem. Og inni oss. Jeg kjente på en eksistensiell ensomhet mens jeg leste, men også en merkelig ro. Som om romanen inviterte meg til å sitte i det tomme rommet sammen med fortelleren, uten å fylle det med unødvendige forklaringer. Denne stillheten som traff meg mest gjennom lesingen.

Språket er enkelt, men det gjør vondt på en god måte. Harpman skriver med en nøktern, nesten klinisk klarhet som gjør inntrykket enda sterkere. Setningene er rene, nakne, uten pynt. Det gjør at alt som ligger mellom linjene blir desto sterkere, og førte til at jeg kjente etter på mine egne tanker om identitet, frihet og menneskelighet.

Og så kom slutten

Jeg var ikke forberedt på hvor sårt det skulle føles. Ikke dramatisk, ikke sentimentalt - bare stille og uunngåelig. En sånn slutt som legger seg som en liten stein i brystet. En påminnelse om hvor alene et menneske kan være, og hvor sterkt vi lengter etter mening, selv når alt rundt oss er borte.

Etter siste side ble jeg sittende med boken i hendene, bare satt helt stille. Ikke fordi jeg var tom, men fordi jeg var full av noe jeg ikke helt hadde ord for. For meg ble dette en leseropplevelse som var både sår og vakker. En roman som ikke slipper taket, som får deg til å se på verden - og deg selv - med litt andre øyne. Den etterlot meg med en følelse av både tap og klarhet. Og kanskje er det nettopp derfor den traff så sterkt.



Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman
Originaltittel: Moi qui n'ai pas connu les hommes, 1995
Oktober, 2026
Oversatt av Gøril Eldøen
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, kjøpt

fredag 1. mai 2026

Lest 2026


  1. Dune (Dune Chronicles, #1) av Frank Herbert
  2. Steal Like an Artist: 10 Things Nobody Told You About Being Creative av Austin Kleon
  3. Alltings början av Karolina Ramqvist
  4. Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman
  5. Foster av Claire Keegan
  6. Hodestups og andre noveller av Jørn A. Jensen
  7. Dune Messiah (Dune Chronicles, #2) av Frank Herbert
  8. Det vi aldri sier av Elizabeth Strout
  9. Children of Dune (Dune, #3) av Frank Herbert
  10. God Emperor of Dune (Dune, #4) av Frank Herbert
  11. Heretics of Dune (Dune Chronicles, #5) av Frank Herbert
  12. Chapterhouse: Dune (Dune Chronicles, #5) av Frank Herbert
  13. Yesteryear av Caro Claire Burke






mandag 1. desember 2025

H is for Hawk ~ Helen MacDonald

For lesesirkelens kategorien Wild Card har jeg lest H is for Hawk av Helen MacDonald. Boken kom ut i 2014, og ligger på listen over 1001 bøker å lese før du dør. 

Baksideteksten:
As a child, Helen Macdonald was determined to become a falconer, learning the arcane terminology and reading all the classic books. Years later, when her father died and she was struck deeply by grief, she became obsessed with the idea of training her own goshawk. She bought Mabel for £800 on a Scottish quayside and took her home to Cambridge, ready to embark on the long, strange business of trying to train this wildest of animals.

H is for Hawk is an unflinchingly honest account of Macdonald's struggle with grief during the difficult process of the hawk's taming and her own untaming. This is a book about memory, nature and nation, and how it might be possible to reconcile death with life and love.

I et intervju med The Guardian fortalte Helen Macdonald at bokens kjerne er en personlig beretning fra året hun mistet sin far og samtidig trente en hauk. Men hun understreket at fortellingen rommer mer enn bare memoar. Den flettes sammen med en slags skyggebiografi av T.H. White, og dessuten med rikelige naturskildringer. Hensikten var å la disse ulike sjangrene møtes og spille mot hverandre (Wikipedia). T.H. White var forfatteren av The Goshawk (1951), der han skildrer sitt eget forsøk på å temme en hønsehauk.

Ved første øyekast kan H is for Hawk virke som en bok som ikke har så mye å si – kanskje til og med kjedelig. Men for en skatt! Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å lese denne nydelige boken, som handler om langt mer enn fugler. Parallelt med opptreningen av hauken gjennomgår Helen sorgen over farens død, og det er nettopp i dette samspillet mellom natur og menneskelig erfaring at boken får sin kraft. Hauken blir både et konkret vesen og et symbol på hennes indre kamp – vill, utemmet og speilende de mørke kreftene hun selv står overfor.

Jeg ble overrasket over hvor nært og intenst hun skriver. Det føles nesten som om man selv står ved siden av henne, ser hauken slå ut vingene og samtidig kjenner tyngden av sorgen hun bærer. Det er ikke bare en memoar, men også en refleksjon over hvordan vi mennesker finner trøst og mening i naturen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var hvordan hun lar ulike sjangre flyte sammen: personlige minner, naturbeskrivelser og «skyggebiografien» av T.H. White. Denne blandingen gir teksten en dybde som gjør at den aldri blir ensidig, men stadig åpner nye rom for leseren.

H is for Hawk er en bok som minner oss om at sorg kan være både vill og utemmet, men også vakker når den får språk. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest noe helt unikt – en bok som både rører og utfordrer, og som jeg vil anbefale til alle som tror de ikke er interessert i fugler. For dette er egentlig en bok om livet selv.



Helen Macdonald er forfatter, poet, illustratør og vitenskapshistoriker ved University of Cambridge. Hun er naturforsker og vitenskapshistoriker. Med H is for Hawk vant hun en rekke prestisjetunge priser, fra Samuel Johnson Prize til Costa Book of the Year, og boken ble hyllet både i Frankrike og USA. Hun skriver jevnlig for The New York Times Magazine og bor i Suffolk



H is for Hawk av Helen MacDonald
Vintage, 2014
Engelsk
300 sider
Pocket, kjøpt

torsdag 15. mai 2025

We Used to Live Here ~ Marcus Kliewer

Ny samlesing med Ina, denne gangen en overnaturlig thriller. Marcus Kliewers debutroman, We Used to Live Here, startet som en seriefortelling på Reddit. Den ble raskt anerkjent og vant prisen for Scariest Story of 2021 på NoSleep-forumet, som har over atten millioner medlemmer. Før historien ble utvidet til en hel roman, sikret Simon & Schuster i USA utgivelsesrettighetene. Både Ina og jeg hadde fått med oss at boken ble sammenlignet med House of Leaves, noe jeg kan forstå nå når boken er lest, uten at påvirkningen utgjorde noe negativt for meg.

Baksideteksten:
Young couple Charlotte and Eve can’t believe the killer deal they got on an old house in a beautiful yet remote neighbourhood nestled deep in the mountains. One day, there’s a knock at the door. A man stands there with his family, claiming to have lived there years before and asking if it would be alright if he showed his kids around. People pleaser to a fault, Eve lets them in.

As soon as the family enters their home, strange things start to happen, and Eve wants nothing more than for them to leave and never come back. But they can’t – or won’t – take the hint that they are no longer welcome.

Then Charlie suddenly vanishes, and Eve begins to lose her grip on reality. She’s convinced there’s something terribly wrong with the house and its past inhabitants . . . or is it all in her head?


Hva er det med gamle hus? De kan i alle fall være skremmende, eller kanskje det snarere er beboerne som skaper den skumle atmosfæren. Uansett ble jeg oppslukt av historien (oppslukt vil nok være ironisk med tanke på hva som skjer med folk som blir for lenge i det gamle huset) og synes plotet er skikkelig godt sammensatt. Selv om starten er noe saktegående, gjør det at uhyggen kryper innpå og blir en intens leseopplevelse. Eve er ganske introvert med en "broken spidey-sense", som varsler henne om farer som egentlig ikke er der. En annen av hennes særegenheter er et selvdestruktiv behov for å gjøre andre til lags. Charlie er rake motsetningen, og ville raskt fått familien ut. Men hun er ikke hjemme. Og da går det galt. Etter hvert aner hun uråd, som om det venter en grusom skjebne, noe verre enn døden. Det gjør det.

Parallelt med Eves opplevelser, får leseren innblikk i dokumenter som har forbindelse med den gamle huset og flere inneholder skjulte beskjeder. Alle avsluttes med morsekoder. En smule forvirrende, og jeg fant ikke ut av morsekodene før etter boken var ferdig lest. På Reddit står det mye om dette, hvor folk har diskutert og begitt seg ut på mulige teorier om hva som egentlig foregår. Det er nemlig flere tidslinjer og settinger, og muligens flere steder og ikke kun dette gamle huset langt ute i ingenmannsland. Så det kan være ganske forvirrende selv uten morsekodene. Men historien oppleves likevel etter forholdene lett å følge, jeg liker at det er en del mellom linjene og at det som skjer ikke nødvendigvis har en plausibel forklaring. At jeg ble sittende igjen med mange spørsmål er ikke et minus, for meg viser det at en bok fenger og gir meg noe å tenke på. 

Jeg kan absolutt anbefale denne grøssende historien, også til dere som vanligvis unngår sjangeren, nettopp fordi den ikke er en tradisjonell grøsser. Og - Netflix har sikret seg filmrettighetene, og jeg håper det kommer en dato snart. Ina sitt innlegg kan leses her.

Til slutt: House of Leaves leste jeg i 2021, og det hender jeg fremdeles tenker på den. Tror den må leses på nytt!

We Used to Live Here av Marcus Kliewer
Emily Bestler/Atria, 2024
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt