Smakebit: House of Leaves

 

Can Navidson's house exist without the experience of itself?

Is it possible to think of that place as "unshaped" by human perceptions?

s. 172 og 173

For tiden leser jeg House of Leaves sammen med Ina. Det er en meget spesiell bok, både når det gjelder selve plotet og den innvendige layouten. Bokens grafiske design forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format, det er rett og slett genialt hvordan forfatteren har eksperimentert med typografien på en måte jeg ikke har sett før. Og så er selve historien utrolig spennende. Den er omtalt som en grøsser, men andre har definert den som en kjærlighetshistorie, og andre igjen har sagt den er en satire av akademisk kritikk. 

Kort fortalt handler House of Leaves om en ung mann som finner et manuskript som han blir temmelig besatt av. Dette manuskriptet beskriver hvordan Navidson-familien oppdager at huset de har flyttet inn i er større på innsiden enn på utsiden. Det er en dør, eller en åpning, til enorme ganger og korridorer. Hva befinner seg der inne? En mørk stillhet, og knurring. Smakebiten er fra siden jeg er kommet til.

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.

The Robber Bride av Margaret Atwood

McClelland & Stewart - Penguin, 2019

Utgitt første gang, 1993

Engelsk

602 sider

Pocket, gave

Lesesirkel 1001 bøker

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

The Way of Kings [part one] ~ Brandon Sanderson

 

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, en fantasyserie som skal bestå av ti bøker. Akkurat nå er fire utgitt, samt to noveller. Jeg har lest del en av The Way of Kings sammen med Ina, men ettersom vi hadde noe ulik oppfatning av boken fortsetter jeg sannsynligvis alene.

Som jeg nevnte i en smakebit, er Brandon Sanderson kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn, og The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. En av årsakene til at jeg var nysgjerrig på forfatteren er at han fullførte Robert Jordans The Wheel of Time, og da jeg så boken i en spennende bokhandel inne i Stockholms gamle stan slo jeg til.

Det er en kompleks verden Sanderson skriver frem, men ikke like kompleks som The Wheel of Time. Eller er det bare lenge siden jeg leste den serien? Uansett er det jo mye å holde rede på, men det viktige blir gjentatt i ulike situasjoner og av ulike karakterer, slik at kompleksiteten avtar etter hvert. I den forbindelse må jeg ta med bokens innledning, som nok er viktig for senere hendelser selv om det ikke kommer helt frem i denne første delen. Her får vi vite at ni av ti ledere av the Knights Radiants har overlevd et slag i et gjentakende slag i en ødeleggende syklus (the Desolation). Vanligvis gjenoppstår de for å kunne kjempe igjen, men ikke denne gangen. De ni bestemmer seg for å bryte pakten, the Oathpact, de lar sine Shardblades være igjen og går hver til sitt.

Det går tusenvis av år, nærmere bestemt 4 500 år. Vi befinner oss i Roshar, en steinete verden med voldsomme og ødeleggende stormer, ganske ugjestmildt med andre ord. Etter at de ti ordenene kjent som the Knights Radiant falt, bestod deres Shardblades og Shardplate. Dette er mystiske sverd og rustninger som transformerer vanlige menn til nesten usynlige krigere, og er sterkt ettertraktet, til og med kongedømmer er i handelen for å få tak i dem. Det er stadige kriger, og selve boken åpner med et at kongen i Alethi, Gavilar, blir myrdet, noe som resulterer i en langvarig konflikt. Midt oppi dette blir vi kjent med Kaladin, Dalinar og Shallan. 

Men også andre stemmer kommer frem, som Dalinars sønn, Adolin, og Szeth fra Shinovar, som myrdet kongen. Jeg har en følelse av at alle disse kommer til å krysse hverandres spor på et eller annet tidspunkt, men med 10 bøker er det mye som kan skje. Kaladin er en naturlig leder, men har gjort noe som har gjort ham til slave, solgt og kjøpt av flere slaveeiere. Nå er han en bridgeman i Highprince Sadeas hær, og fra før har han alltid hatt hang til å bry seg om sin neste, noe han fortsetter med. Hans far var lege, og egentlig skulle han bli det samme, så han kan mye om helbredelse. Han tar seg av de han er i tropp med, og det ender med at han blir leder av troppen. The spren, Sylphrena (kalt Syl) møter Kaladin og blir med ham, og de har en del artige samtaler hvorpå Syl utvikles i forhold til hva en spren i utgangspunktet er. Så er det Shallan, som opplever at familien står på gyngende grunn da faren dør. Hennes plan er å dra til Jasnah Kholin for å bli hennes lærling, men egentlig er det for å forbytte Jasnahs Soulcaster med den ødelagte som tilhørte faren for å at familien skal kunne holde det gående. Med denne kan man transformere noe til noe annet, noe som er svært nyttig. Dalinar er Highprince of Alethkar og en berømt Shardbearer. Han arbeidet sammen med kong Gavilar for å forene Alethkar, men har vansker med å få de andre til å se formålet med dette. Adolin er hans sønn, og Dalinar har trent ham opp til å bli en leder. Han ser at faren har syner og visjoner om fremtiden, om at de må gjøre noe for å forene de andre mot en felles fiende, men også at han sakker akterut mot nye tider, noe som er temmelig ambivalent for ham. 

Jeg ser frem til å lese mer om hvordan det går med karakterene og hvordan det hele utvikler seg. Ina var ikke like begeistret som meg, så fortsettelsen gjør jeg som nevnt alene. 

The Way of Kings (Part One) av Brandon Sanderson

Serie: The Stormlight Archive 

Orion, 2011

Engelsk

594 sider

Pocket, kjøpt

Mary Barton ~ Elizabeth Gaskell

 

Mary Barton satte jeg opp som oktoberboken i Lesesirkelen 1001-bøker, og jeg startet på den i oktober, men ble altså ikke ferdig før nå. Falt av lasset, det var det jeg gjorde. Men det er greit, lesing skal være en glede, ikke noe kappløp eller en konkurranse, og videre skal jeg si noe om denne klassikeren.

I følge snl var Elizabeth Gaskell (1810-1865) en av de mest kjente engelske forfatterne på midten av 1800-tallet. Hun skrev om sosiale ulikheter og kvinners kår, men også nostalgiske skildringer av et landsbyliv som var i ferd med å gå tapt under industrialiseringen. Hennes best kjente romaner er Cranford (1853), North and South (1855) og Wives and Daughters (1864-1866). Hun er også kjent for å ha skrevet den første biografien om Charlotte Brontë. 

Mary Barton ble utgitt i 1848 og handlingen er lagt til Manchester i 1830- og 1840-årene. Det var her hun og mannen William Gaskell bosatte seg etter at de giftet seg. Omgivelsene i industribyen ga inspirasjon til romanen, som har undertittelen A Tale of Manchester, og Elizabeth Gaskell viser ulikhetene i samfunnet. På denne tiden var det harde kår for de som ikke hadde så mye, noe Gaskell skildrer overbevisende. 

Som med Brontë-biografien, hvor Gaskell bevisst unnlot å ta med det som kunne virke pinlig og opprørende, er det også i Mary Barton spor av mangelfull eller feilaktig informasjon. I min utgave har Shirley Foster skrevet en introduksjon som jeg fant jeg svært nyttig. Foster sier at perioden da Gaskell skrev Mary Barton var en sosialt og politisk urolig tid, og Manchester var med sin enorme vekst gjenstand for mye bekymring. Og man fryktet at revolusjonen i Europa på slutten av 1840-årene skulle smitte over på Storbritannia. Så det var modig av Gaskell å beskrive ulikhetene og urettferdigheten i samfunnet, for det var ikke alle som var rede for verken sannheten eller endringer. Foster forteller også om kritikken som romanen mottok, som forståelig var delt, og sier en del om bakgrunnen for at Gaskell skrev som hun gjorde.

Men om romanen sammenligner situasjonen mellom fattig og rik, handler den, som tittelen sier, mer konkret om Mary Barton. Hun er 13 da moren dør under en fødsel, og må ta over mye av ansvaret i husholdningen. Hennes yngre bror døde tidlig, av underernæring, og hun ser at faren blir deprimert og involverer seg sterkt i fagforeningsbevegelsen. Når Mary er rundt 17 har hun arbeid hos en sydame, faren forbyr henne å jobbe på en fabrikk. Jem, som hun har kjent siden hun var liten, er forelsket i henne. Det er også Harry Carson, og det er ham hun dagdrømmer om. Eller, hun drømmer om livet hun kan få ved å gifte seg med ham siden han er sønn av en rik fabrikkeier. Hun ser for seg at hun kan gi faren et bedre liv. Men da hun sier nei til Jem, innser hun at det er ham hun faktisk elsker. Hun bestemmer seg for å unngå Harry, som konfronterer henne , men hun sier bestemt nei til hans tilbud om ekteskap. Videre byr ikke anledningen seg for at hun kan fortelle Jem om sine følelser, og en stund senere blir Harry skutt og dør av skadene. Alt peker mot Jem som blir arrestert og må belage seg på henging. Mary bestemmer seg for å finne ut av saken, og skaffe ham det nødvendige alibiet. 

Det er andre karakterer med også, som Marys venninne Margaret og bestefaren hennes Job, Will og Alice. Faren til Harry, Mr Carson, er viktig for å belyse den rike fabrikkeieren. J

eg må også nevne morens søster, Esther, som faren klandrer for at moren døde og ikke vil ha noe med å gjøre. Hun har på grunn av omstendighetene måttet livnære seg som prostituert, men har hele tiden Mary i tankene og vil gjøre sitt for at ikke hun skal ende i samme uføre som henne selv.

Jeg vil ikke si hvordan historien utvikler seg videre, i tilfelle du har tenkt å lese boken, og uansett finnes hele handlingen å finne på nettet. Men alt blir oppklart med en lykkelig slutt. Det som jeg likte med boken er hvordan Gaskell viser forholdene i samfunnet på den tiden. Hvor vanskelig det var for folk å klare seg i dårlige tider, og at fordelingen av gode var ytterst urettferdig. Gjennom karakterenes historier får vi dypere innblikk i situasjonen for de fattige, og med dette sier Gaskell mye om kvinnenes situasjon. Gaskell gir ingen konkret løsning på de sosiale ulikhetene, men som Foster sier så er det sentrale i reformvisjonen hennes er at man må lytte mer til hverandre og være mer generøse. Dette kan, som nevnt, komme av at det på den tiden var lite aksept for å skrive om den nedarvede forskjellen. Et motiv som Gaskell lar sine karakterer og det som skjer vitne om, er at konfliktene ikke vil bli løst før kvinner og menn, arbeidere og arbeidsgivere (masters), forstår og sympatiserer med hverandre. 

Mary Barton av Elizabeth Gaskell
Oxford World's Classics, 2008
Utgitt første gang, 1848
Engelsk
437 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Livet - illustrert ~ Lisa Aisato

 

Hin dagen kikket jeg i bokhyllen for å lete etter en bok, og oppdaget (går det virkelig an!) Livet av Lisa Aisato. Ja, den var ulest (det går tydeligvis an). Jeg hadde jo gledet meg til den, og så har den på en eller annen måte blitt glemt innimellom andre leste og uleste bøker og annet som befinner seg i bokhyllen min. Men den er ikke ulest lengre, og godt er det! En bok som dette skal ikke være ulest, den skal blas i fremover og bakover, den skal ligge fremme slik at man kan ta den frem når som helst, til ettertanke eller bare for å beundre bildene.

Aisato skriver på omslaget at hun lenge har hatt en drøm om å utgi en samlebok med et utvalg av sine beste illustrasjoner. Da hun gikk gjennom samlingen, innså hun at det rett og slett var livet som lå illustrert fremfor henne, og med klassikere og nye tegninger ble ikke bare samleboken en realitet, den ble også en hyllet til livet, med opp- og nedturer. I boken følger vi livet fra barndom til alderdom, kjærlighet, sorg, tvil og glede. Illustrasjonene beskriver virkelig godt alle disse fasene vi er innom, enten det er slik eller slik. For Aisato skiller ikke mellom kjønn eller hudfarge, men ser på livet slik det kan fortone seg for alle og enhver. Jeg er fristet til å si helt politisk korrekt. Det er det eneste ankepunktet, men som kulturanmelder Gry Elise Jacobsen sier det, så tar Lisa Aisatos ingenting for gitt. Noen mener at Aisatos bilder er kitsch, men illustrasjonene er både originale og oppriktige slik jeg ser det, og om de er bredt omfavnet handler det om at de treffer noe hos svært mange. Og akkurat det er viktig, for bildene er virkelig fulle av uttrykk og får frem akkurat den stemningen som teksten forteller om. Teksten er kort, kun en setning til hvert oppslag, og gir dermed stort rom for å ta inn over seg bildene.

Boken anbefales varmt!

Livet - illustrert av Lisa Aisato
Kagge Forlag, 2019
Norsk, bokmål
190 sider
Innbundet, gave

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del II

Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid."

Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.

For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen. 

Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.

Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule. 

Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.

Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket. 

Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien. 

Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret." 

Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly. 

Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall. 

Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder. 

Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes! 

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt