onsdag 22. januar 2020

Det jeg elsket ~ Siri Hustvedt

Første avsluttede bok dette året, og min første av Siri Hustvedt. Hun har skrevet syv romaner samt dikt, noveller og essay. Ellers har jeg startet på en tykk bok, Nattfilm av Marisha Pessl og Skam av Salman Rushdie og har satt Min kamp av A. Hitler på vent.

Baksideteksten forteller at:

Dette er en roman om to familier som møter sorgen, og om hvordan de lever seg gjennom den. De er kunstnere og intellektuelle, og vi følger dem gjennom mer enn to tiår i New Yorks Soho, der de bor i samme hus i hver sin etasje.

Begge parene får en sønn. De er jevngamle og er alltid sammen. Tilsynelatende lever de to familiene i en god balanse mellom foreldrenes intellektuelle og kunstneriske virksomhet og kjærligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn.

Så faller alt i grus. De voksnes erkjennelse av tilværelsen kan ikke forberede dem på hvordan livet plutselig omkalfatres når ulykken rammer. Sorgen erstatter kjærligheten. Er da kunsten nok til å fylle livet?


Jeg ble veldig revet med i første del av boken, og likte måten Hustvedt har komponert teksten. På sine gamle dager bestemmer Leo seg for å skrive en bok om de to familiene; Leo/Erica/Matt og Bill/Lucille/Violet/Mark. Historien begynner tjuefem år tidligere da Leo ser et maleri, kjøper det og blir kjent med kunstneren, Bill. "Vi er vel alle produkter av våre foreldres sorger og gleder. Følelsene deres er skrevet inn i oss, like mye som vi er preget av genene deres" er et tidlig sitat som kommer til å prege resten av teksten. Hovedpersonene ser hvordan dette gjelder for dem, men når man er midt oppi livet kan det være vanskelig å se at det også kan gjelde for ens egne barn.

Den intellektuelle og kunstneriske virksomheten viser seg i samtaler og arbeidene, men det kan være positivt at selve språket til Hustvedt ikke er så intellektuelt at man må stoppe opp eller lese setninger om igjen for å gruble over betydninger. På den måten når Hustvedt ut til flere. Et eksempel:

Den sommeren begynte jeg å gjøre notater til boken jeg hadde planer om å skrive om skiftende synsvinkler i vestlig malerkunst, en analyse av synsmåtens konvensjoner. Det var et storstilt prosjekt, og et faglig sådan. Tegn er ofte blitt forvekslet med andre tegn, og med tingene som ligger bak dem i verden. Men ikoniske tegn funksjonerer annerledes uten at man går i naturalismens felle. Mens jeg arbeidet med boken, hadde jeg ofte Matts firetall i tankene, en liten påminnelse for å unngå en svært forførerisk form for filosofisk feil.
s. 68

Selv om jeg likte den første delen, blir teksten mer og mer preget av tomhet i det at den mister sin interessante intellektuelle filosofering og innholdet dreier seg stort sett om hendelser som inntreffer. Det kan vise at Hustvedt makter å gi leseren den følelsen Leo sitter med i sin ensomhet, men det kan også være negativt hvis leseren begynner å skumme sidene. På den annen side, det er mye bra også i andre og tredje del, men karakterene blir for lite synlige, og jeg begynte å tenke på hvem historien er om. For den er ikke om Bill, den er ikke om Lucille, Violet eller sønnene. På et tidspunkt kommer jeg frem til at den egentlig er om Leo, men så innser jeg at ikke han heller har trådt frem som en personkarakter jeg har blitt kjent med. Til det har Hustvedt skrevet for lite om selve personene, og alle deres samtaler, det de gjør og det de tenker klarer ikke å veie opp. Dermed ble det til at jeg savnet atmosfæren fra første del av boken. Ja, ulykke og sorg forandrer et menneske, men det er selve tekstens innhold som gjorde at boken pulveriserte seg i hendene mine og blåste bort.

Til tross for dette er jeg glad for å ha lest Det jeg elsket, den har mange gode kvaliteter og jeg kan tenke meg å lese en av Hustvedts nyere romaner for å se om den har samme virkning på meg eller om jeg blir positivt overrasket. For mot slutten skriver Leo at "når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå, og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans stødde etter seg først. Andre ganger er sporet borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet."



Hustvedt er født og oppvokst i Northfield i Minnesota. Hun er datter av norske Ester Vegan og norskættede Lloyd Hustvedt. Faren var professor i skandinavisk litteratur ved St. Olaf College. Foreldrene møttes på Universitetet i Oslo, der Ester studerte,og Lloyd var på et forskningsopphold. Siri Hustvedt bodde i Norge som barn og tok senere artium ved Katedralskolen i Bergen. Hustvedt er for det meste oppvokst i Northfield, men bor i dag i Brooklyn i New York sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster (fra Wikipedia).



Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Aschehoug, 2003
Norsk, bokmål
411 sider
Pocket, gave

lørdag 28. desember 2019

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen ~ George Eliot

Middlemarch. Det forekommer meg som en umulig oppgave å skulle beskrive dette verket! Så stort, så mye, så intens! Romanen er skrevet av Mary Ann (eller Marian) Evans (1819-1880), publisert under pseudonymet George Eliot på slutten av 1860-årene, og ble første gang utgitt i åtte deler i løpet av 1871 og 1872. Langholm skriver i forordet at Middlemarch er en realistisk roman i dens "balanse mellom interessen for de enkelte personenes utvikling, og interessen for den sosiale bakgrunnen."

Gjennom 944 sider (i mine eksemplarer inkluderer det forord, etterord, mottositater og noter) har Hedda og jeg storkost oss, ja, det har vært en sann fornøyelse å lese og vemodig å bla om siste side og lukke permen. Handlingen er lagt til den imaginære engelske småbyen Middlemarch fra september 1829 til like før reformlovgivningen i 1832. Dette danner bakteppe for et samfunn i endring. Blant de mange karakterene i romanen er Dorothea Brooke mest fremtredende, sammen med legen Tertius Lydgate. Men også Will Ladislaw, Fred Vincy og hans beiling til Mary Garth, Nicholas Bulstrodes skam og vanære, og Rosamond Vincy spiller viktige roller for handlingen. Dorothea og Celia Brooke er av svært god familie. Den nittenårige Dorothea er vakker og begavet med teoretiske anlegg, og "lengtet etter noe som kunne gi henne en dypere erkjennelse av verden," og hun har planer om gjøre noe stort og godt for andre, noen mener det grenset mot religiøs fanatisme. Nettopp dette fører henne inn i et ekteskap med en mye eldre prest og forsker, Mr. Causabon. Han er utrolig pedantisk, en stiv tørrpinn, men for Dorothea er han den mest interessante mannen hun har truffet, og hun tenker at han vil være den som skal veilede henne og vise henne den store sannheten, at de skal samarbeide om hans storverk; Nøkkelen til alle mytologier, og iverksette hennes planer om store og gode gjerninger. Men slik går det ikke.

Ganske snart viser det seg at Mr. Causabon ikke er interessert i at Dorothea skal ta del i hans arbeid, han ønsker ikke at hun ser på alle notatene som ligger usystematisk og usortert, ei heller hjelpe henne i å utvide sin intellektuelle horisont. Han er redd for at hun skal oppdage at storverket han har holdt på med i alle år er foreldet og umoderne, og uten verdi for samtiden. På bryllupsreisen er han mer opptatt av å samle materiale enn å være sammen med sin unge hustru, som på sin side utforsker Roma på egen hånd, og møter Will Ladislaw, en ung idealistisk mann som er i slekt med Mr. Causabon. Ganske snart forelsker han seg i Dorothea, som med sin naive, uselviske og altruistiske innstilling, ikke innser før senere hva hennes følelser for ham betyr.

Så er det Lydgate, også idealistisk og intelligent, dedikert til sin legegjerning og med planer om å revolusjonere legevitenskapen. Ettersom han er relativt fattig er han avenging av rike velgjørere, selv om han er fast bestemt på å forbli uavhengig av både politikk, andre personer og hva som er passende i samfunnet. Det skal vise seg å være et vanskelig forsett. Hans lidenskap tilhører forskningen, men gifter seg med Rosamond som viser seg å være ham en krevende hustru da hennes forventninger overstiger hans økonomiske kapasitet, og konfliktene mellom blir større og større.

Men han siktet ikke bare mot å bli en bedre lege enn det som var vanlig. Han ville oppnå noe mer; kanskje kunne hans arbeider og oppdagelser på anatomiens område føre til ny kunnskap og bli et ledd i en kjede av oppdagelser. Dette var hans mål, dette brant han for.
s. 165

Rosamonds bror, Fred, er forelsket i Mary, som ikke ønsker å gifte seg med en døgenikt. Han setter seg i gjeld for å kunne leve ut sine lyster som innbefatter hester og spill, og dermed må han gjennomføre farens krav om å bli prest, men da blir det ikke ekteskap med Mary, det er hun klinkende klar på. Hvis hun skal gifte seg, skal det bli med en mann som er tro mot seg selv. Denne utviklingen er spennende å følge med tanke på at den ordinære Mary på mange måter er den som har størst spillerom selv uten utsikter til formue av noe slag. 

Romanen kretser mest rundt Dorothea og Lydgate, og hvert kapittel innledes med et treffende sitat som passer til innholdet. Flere ganger måtte jeg si til meg selv at Eliot sannelig var i besittelse av en stor mengde kunnskap om forfattere, tenkere og ulike personer som har hatt noe å si for utviklingen av blant annet vitenskapen! Og alt er så fantastisk bra skrevet, det er ikke kjedelig et eneste sekund! Selv den allvitende fortellerstemmen er så godt skrevet inn at den i sin til tider moraliserende pekefinger gjør helheten til en av de beste leseopplevelsene mine. Endringene i samfunnet flettes sammen av denne fortellerstemmen, sammen med de hendelser som inntreffer og praten mellom middlemarcherne. Og spesielt dette med ekteskapet er jo interessant ettersom George Eliot selv levde sammen med en mann (George Henry Lewes) i mange år uten å være gift, og i romanen ligger det kritikk mot datidens ekteskapsinngåelser som vanligvis var arrangerte utifra fornuft. At Fred hadde tanker om å gifte seg med Mary var uhørt, det passet ikke det han hadde lært om at alt som betyr noe er penger, stand og status. 

George Eliot skrev med politisk skarpsindighet, hennes bøker er ikke ment som underholdningslitteratur, og noe av årsaken til pseudonymet var at hun ikke ønsket å bli assosiert med datidens triviallitteratur, eller den såkalte dameromanen. Middlemarch tar opp mange tema som var aktuelle, som idealisme, religion, utdanning og politiske reformer, og siden samfunnet var i en endringsprosess er romanen ekstra interessant, men jeg vil trekke frem kvinnespørsmålet. Eliot viser at kvinner absolutt kunne ha tanker og ideer om andre ting enn det som befant seg i de huslige sfærer, for eksempel ergret Dorothea seg over det at hun ikke hadde greie på sosialøkonomi alltid ble brukt mot henne, hennes tanker og ideer. Som kvinne hadde hun jo ikke fått anledning til å lære det, og må støtte seg på det andre, mannlige, personer har skrevet eller sagt. Hun vil gjerne være klok selv, og ikke bare nøye seg med en klok ektemann. Eliot skapte en roman som var annerledes enn det som var vanlig fra kvinnelige forfattere, og dermed bidro til å utvikle den moderne romanen. Slik tingene utvikler seg får Dorothea til slutt handlingsrom til å virkeliggjøre noen av sine idealer, og Eliot viser at et lykkelig ekteskap er de hvor partene får bestemme

Emily Dickinson skrev i et brev til sine kusiner Louse og Fannie Norcross: "What do I think of 'Middlemarch'?" What do I think of glory – except that in a few instances this "mortal has already put on immortality." George Eliot was one. The mysteries of human nature surpass the "mysteries of redemption," for the infinite we only suppose, while we see the finite.

Det er bare å applaudere, og mer skal leses av Eliot! Virkelig fascinerende hvordan Eliot makter å føye sammen så mye innhold i en sammenheng hvor man aldri mister tråden, men ser betydningen av hver enkelt relasjon mellom karakterene og det som skjer. Anbefales på det sterkeste!

Dette blir årets siste innlegg, og jeg benytter anledningen til å ønske alle et riktig godt nytt år :)


Middlemarch. Bilder av livet i provinsen av George Eliot
Originaltittel: Middlemarch. A Study of Provincial Life (1871-1872)
Oversatt og med etterord av Mona Lyche Ramberg
De norske Bokklubbene A/S, 1996
Norsk, bokmål
Bind 1: 480 sider
Bind 2: 464 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 17. november 2019

En smakebit på søndag: Middlemarch

Det blir en litt annerledes smakebit i dag da jeg fremdeles holder på med de samme bøkene og det går tregt fremover utelukkende på grunn av andre distraksjoner. Men i alle fall, George Eliot (1819-1880) var en engelsk romanforfatter, essayist og oversetter, og brukte et pseudonym fordi hun ville unngå stereotypene som kvinnelige forfattere ble assosiert med på den tiden, nemlig det vi på norsk kaller triviallitteratur. Men hun ønsket også at skjønnlitteraturen hun skrev skulle vurderes uavhengig av arbeidet med redigering og journalistikk, samt å beskytte sitt privatliv og spesielt den skandalen det ville vært om det kom ut at hun levde sammen med George Henry Lewes som var gift.

Hennes egentlige navn var Mary Ann (Marian) Evans. Nå som jeg leser Middlemarch, kom jeg i tanker om Charlotte Brontë som beundret Lewes og brevvekslet med ham, blant annet kan vi lese at hun kritiserte hans fascinasjon for Jane Austen. Uansett, ifølge Elizabeth Gaskell kunne ikke Charlotte like hans privatliv i så henseende, men etter at George Eliot leste Villette skrev hun (dette kom jeg over da jeg leste Villette, hos The Telegraph) følgende:

“Villette! Villette!” wrote George Eliot. “It is a still more wonderful book than Jane Eyre. There is something almost preternatural in its power.” It was unlike the strong-minded Eliot to be reduced to exclamation marks and vague talk of a “something”. But Villette was so innovative for its time, and remains to this day so potently strange, that critics have struggled to find words to describe it. “There are so few books, and so many volumes,” wrote Eliot’s partner GH Lewes. “Among the few stands Villette.” Lewes thought it was unique. Lesser authors were “reverberating the vague noise of others”. Brontë spoke out boldly in a voice that was all her own.



søndag 10. november 2019

Før plogen din over de dødes knokler ~ Olga Tokarczuk

Da Beathe inviterte til samlesing av nobelprisvinner Olga Tokarczuks roman Før plogen din over de dødes knokler skaffet jeg sporenstreks boken og slukte den i et jafs. Virkelig en merkverdig roman! Her er det besynderlige hendelser, mørk humor, tankevekkende teorier, krim og kritikk av miljøødeleggelser og er også et forsvar for dyrenes rettigheter.

Forlaget skriver:

Vinternatten ligger tung og mørk over den polske landsbyen da hobbyastrolog og tidligere engelsklærer Janina Duszejko finner naboen død på gulvet i hans hjem. Først virker dødsfallet naturlig: kvelning av et kjøttbein. Men Janina har sett flere dyr luske rundt i området. Kan de ha noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet det lokale jaktlaget, blander Janina seg inn i saken. Det er ikke alle like begeistret for.

Olga Tokarczuk, vinneren av Man Booker International 2018, har skrevet en helt særegen roman. Før plogen din over de dødes knokler er en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.

Olga har et utrolig spennende språk og hun lar hovedkarakteren komme med mange interessante betraktninger som jeg kunne tenke meg å gjengi, men siden det er så mange av dem, lar jeg det være. Noen sitater har jeg med, men for den fulle opplevelsen anbefaler jeg å lese boken. Den er absolutt verdt det.

Janina Duszejko anser hun "som skandaløst upassende og sårende", og vil ha seg frabedt at andre bruker det. Andre mennesker gir hun kallenavn "som dukker opp av seg selv når jeg ser noen for første gang. Jeg er overbevist om at dette er den beste måten å bruke språket på, istedenfor å kaste rundt seg med ord som er blottet for mening." Sammen med naboen, Duglaus ("navnet gjengir Egenskapene hans"), prøver de å finne ut hva som har hendt, og når flere dødsfall inntreffer blir de redde. Men likevel, kan det være dyrene som tar hevn?

Duszejko har valgt å bo for seg selv på et sted i ødemarken ved grensen til Tjekkia, om hennes tidligere liv får vi lite informasjon, men hennes tanker om ulike ting er mange og innfløkte. Temaer som bringes opp etterfølges gjerne med "jeg har en Teori om det", for eksempel hvorfor det er vanskelig å snakke med enkelte menn: "Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi."

En annen sentral karakter er Dyzio, en tidligere elev. Hans prosjekt er å oversette Blake samtidig som han jobber med IT i politiet, og hun hjelper til så godt hun kan. Det Duszejko liker aller best er å sette seg ned foran datamaskinen, med Efemeridene, notatbok og noen bøker innen rekkevidde. "Dyzio, som var i stand til å fortape seg i digresjoner om de merkelige symbolene hos Blake, delte ikke min lidenskap for Astrologi", men hun blir glad i Blake hun også og denne beundringen er spredd utover i teksten, ofte med "det sier Blake" eller "ifølge Blake", og hvert kapittel innledes med et sitat fra hans dikt. Hennes livsfilosofi er at alt er styrt fra universet og alle hendelser kan settes i sammenheng med planetenes plassering.

Tittelen er hentet fra Blakes dikt Proverbs of Hell, en tekst som minner om Salomos ordspråk i Bibelen og handler om forfatterens opplevelser fra helvete:

In seed time learn, in harvest teach, in winter enjoy.
Drive your cart and your plow over the bones of the dead.

Av alle hennes teorier er det den om dyrenes hevn som er gjennomgående i boken, en teori hun ved hjelp av astrologien har kommet frem til. Hun legger ut om den til landsbyens innbyggere og skriver brev til politiet, hvorpå hun blir betraktet som en skrullete gammel kjerring, men etterhvert begynner folk å snakke om det ikke skulle være noe i det. Løsningen på mysteriet kom ganske overraskende på meg, men passet helt til historien.


Olga Nawoja Tokarczuk, født 29. januar 1962, er en polsk forfatter og psykolog. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018 for romanen Løperne. Tokarczuk debuterte som poet og har skrevet noveller, romaner og essay. Hun ansees som en av sin generasjons mest kritikerroste polske prosaister.

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk
Originaltittel: Prowadź swój pług przez kości umarłych (2009)
Oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal, 2019
Norsk, bokmål
304 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 20. oktober 2019

En smakebit på søndag: Middlemarch

Jeg har begynt å lese Middlemarch sammen med Hedda, en bok i to bind som jeg leste for veldig mange år siden og som absolutt egner seg utmerket til igjenlesing. Nå oppdager jeg flere nyanser enn ved første gang, som det å se hovedkarakteren, Dorothea, i ett nytt perspektiv. Jeg skal begynne på kapittel syv og ser frem til å lese om utviklingen av Dorotheas forestående ekteskap, hun er nemlig ikke som andre unge piker og setter høyest av alt den store sannheten, og å leve i pakt med Guds ord.

Til tross for all praten om ekteskap kan ikke romanen karakteriseres som en romantisk fortelling, noe A.S. Byatt har skrevet i et innledende essay til en annen utgave enn min; "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk."

For eksempel er Sir James Chettam en mann som betraktes som et godt gifte for en ung lady, men Dorothea ønsker "en mann som står over [seg] både når det gjelder dømmekraft og kunnskaper."


Men kanskje ingen av dem som levde på den tiden - i hvert fall ikke i traktene rundt Tipton - ville ha forstått en pike hvis forestillinger om ekteskapet ble farget ene og alene av overspent religiøst svermeri og tanker rundt de store spørsmål. Særlig ikke når denne begeistringen fikk næring bare fra sin egen glød og hverken enset brudeutstyr eller servise, nei, ikke engang de søte gleder og den ære som ventet en ung, blomstrende frue.
s. 33

lørdag 12. oktober 2019

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.


Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 6. oktober 2019

En smakebit på søndag: The Blind Assassin av Margaret Atwood

Forrige uke startet jeg sammen med Ina på The Blind Assassin av Margaret Atwood. Det er hennes første Atwood, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å like denne da jeg har jo Atwood som en favoritt.

Fra baksideteksten:

In The Blind Assassin, Margaret Atwood weaves together stands of gothic suspense, romance, and science fiction into one utterly spellbinding narrative. The novel begins with the mysterious death - a possible suicide - of a young woman named Laura Chase in 1945. Decades later, Laura's sister, Iris, recounts her memories of their childhood and the dramatic deaths that have punctuated their wealthy, eccentric family's history. Intertwined with Iris's account are chapters from the scandalous novel that made Laura famous, in which two illicit lovers amuse each other by spinning a tale of a blind killer on a distant planet. These richly layered stories-within-stories gradually illuminate the secrets tat have long haunted the Chase family, coming together in a brilliant and astonishing final twist. 


For whom am I writing this? For myself? I think not. I have no picture of myself reading it over at a later time, later time having become problematical. For some stranger, in the future, after I'm dead? I hve no such ambition, or no such hope.
Perhaps I write for no one. Perhaps for the same person children are writing for, when they scrawl their names in the snow.
I'm not as swift as I was. My fingers are stiff and clumsy, the pen wavers and rables, it takes me a long time to form the words. And yet I persist, hunched over as if sewing by moonlight.
s. 43