fredag 22. september 2017

Leser, leste, har lest

For å kvitte meg med Melusine-navnet har jeg laget en ny header, men det var svært vanskelig å komme på et passende navn til bloggen. I alle fall et som ikke er brukt der ute allerede. Helst ville jeg hatt noe kort og konsist, som var enkelt å si og huske. Hvis du har et forslag sier jeg takk! Altså endrer jeg ikke selve bloggtittelen helt ennå, men den nye headeren blir stående.

God helg!


En som vet å kose seg i sofaen =^^=


mandag 18. september 2017

Olav Audunssøn og hans barn ~ Sigrid Undset

Bøkene om Olav Audunssøn har jeg holdt på med ganske lenge, og det å avslutte dem fortoner seg merkverdig. Sørgmodig, rett og slett. Å ikke lengre skulle følge Olav eller barna hans i deres liv. Deres tanker og grublerier. Hvordan det går videre med slekten. Kanhende jeg ser meg nødt for å lese Kristin Lavransdatter igjen. Bøkene har jeg lest sammen med Hedda, som ble ferdig langt raskere enn meg. Jeg står fast ved det at dette er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter.

Dette bindet er delt inn i fire deler; Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Olavs strid med Gud fortsetter i Olav Audunssøn og hans barn, men Olav har nå funnet ut at det ikke nytter å stride og velger å legge det vekk. Ikke tenke på det. For barnas skyld. Og det er likevel for sent. Gjennom hele romanen er ære fremtredende, det er nettopp dette som kolliderer så grunnleggende med hva som er Guds ord og ønsker.

Romanen starter om våren etter den vinteren Ingunn døde. Olav griper en sjanse til å komme seg bort, det er så mye som minner om Ingunn og han savner henne. Det er umulig å forestille seg hvordan det skal bli å leve der i Hestviken uten henne alle årene fremover. Sigrid Undset bruker ofte sammenligninger med naturen for å beskrive følelser og sinnstemninger. For eksempel det at Olav er fullstendig klar over at de fleste årene hadde vært gledesløse, men minnene om den lykke de hadde hatt sammen var sterke - "Når to trær er runnet opp sammen fra roten av, så blir løvkronene deres som en. Og faller den ene, så tykkes det som blir stående efter alene, se forvokst ut." Og slik kjenner Olav seg; blottet og skakkvokst. Ingenting kan nå holde ham hjemme, og han reiser til England i handels-øyemed.

I England blir det dårlig med handel, men Olav angrer ikke på reisen for han føler seg lykkelig og ung igjen. Han går til messe, og tenker mye på Gud, som han nå vet med hele seg at han aldri kan slutte å elske. Han tenker fremdeles på sin synd, men det forekommer ham at det ikke er så mye å si nei til likevel for å få fred med Gud. Hjemme hadde han grublet, taus og fortvilet - det var hans ære, hans velferd, hans liv. Dette er andre gangen Gud taler til hem, en sterk røst, men likevel svikter motet. Omsider skjønte han at valget stod mellom Gud og seg selv, og han forsøker å samle trådene i sitt livs ulykker. Denne første delen er virkelig selvransakende, og til slutt kommer Olav likevel tilbake til det han alltid har gjort; at han ikke handlet urett da han drepte Teit eller det at han og Ingunn begynte samlivet før de var rettmessig gifte. Vel hjemme "kjente han inn til røttene av sitt vesen at han var bundet til å være alene, like fast som om han hadde bundet seg selv med et munkeløfte - bare at det var ikke som om hans egen vilje hadde hatt noe å gjøre med det. Det skulle være slik, enten han ville eller ikke ville. Nu var hans liv blitt som å ta seg frem i en veiløs ødemark, han skimtet hverken råd eller sti, og han måtte ta seg frem alene."

I andre del, Ødemarken, er nettopp Olavs ensomme liv som han selv valgte ved veiskillet i sentrum. Han sier nei takk til lykken, han har valgt seg selv til tross for at han alltid hadde trodd at han skulle komme til forlik med Gud. Dermed mistet han selve kjærligheten til Gud, og også kjærligheten til alt annet han holdt dyrt og kjært her i livet.  

Selv om det er tydelig at Olav er glad i Eirik, nærer han en motvilje mot ham. Eirik på sin side opplever farens taushet og det at han aldri vet hvor han har ham, som utålelig. Det gir ham en angst, og han strever for å tekkes faren. Å bli sett av ham, og få hans anerkjennelse. Eirik har en fremtreden fantasi, og lager sine egne historier om hvordan tingene gikk for seg. Det er noe av dette som Olav irriterer seg over, for ellers gjorde gutten god nytte for seg. Men det uroer Olav også, og han forsøker å ta seg mer av ham. Eirik er ofte forbitret mot faren, men bare Olav sier et vennlig ord glemmer han all sin bitterhet. Han drømmer stadig om å gjøre noe som skal vinne farens velvilje.

Slik er situasjonen mellom far og sønn, og når Eirik er i sitt sekstende år tar han mot til seg og sier i fra til faren om hvor urimelig og urettferdig han er. Olav skjønner at han har rett, og da Eirik rømmer blir han fra seg av angst. Etter en tid får han vite at Eirik har søkt inn mot Oslo for å lære hærmannsferd og hovmannsseder. Årene går og Olav faller til ro. Det er velstand i Hestviken. Av og til hender det at han får et glimt at hun som er borte, hun hadde jo også lovet å komme tilbake om det var mulig. Olav er i det hele ganske selvsentrert i sine grublerier og levevis. For eksempel da han besøker Torhild for å se til sønnen, Bjørn. Han blir svært overrasket da hun forteller at hun har giftet seg, det var det eneste han ikke hadde tenkt på. For det det hadde vært som om han eide noe med det at han visste at hun gikk der...

Så skjer det at hertug Eirik stiller seg i åpen opposisjon til kong Håkon, og Olav blir med i opprøret mot hertugen. I slike lag føler han seg mest glad og i live, og som høvding for mennene fra Folden drar de sammen med bondehæren mot Oslo. Selv om han blir stygt såret kjenner han seg likevel glad for at motstanden ender med et positivt resultat. En erkjennelse kom ut av det også; at det som la lykken øde ikke nødvendigvis var at han led.

Tredje og lengste del, Vinteren, handler mer om Cecilia Olavsdatter som nå er femten år. Selv om vi aldri får hennes perspektiv direkte, blir vi bedre kjent med henne gjennom hennes valg og handlinger. Olav har tatt til seg en fosterdatter som blir gode venner med Cecilia, og når de rir til kirken blir Olav stum av glede - så vakre og vene er de. Valget han en gang hadde gjort, fører til at alt han utrettet var for de to unge og det var sjeldent han tenkte på Eirik. Så ser han at det skjer noe mellom Cecilia og Aslak, som er på gården for tiden. Dermed ordner han det slik at Aslak må reise, og motsetter seg et giftermål mellom dem selv om det er tydelig at de er forelsket.

Denne delen handler også mye om Eirik som plutselig kommer hjem sammen med en venn; Jørund. To ulike unge menn, og på sett og vis er Eirik med Jørund mest fordi den andre er populær. Cecilia er mye sammen med dem, og det tar ikke lang tid før spørsmålet om giftermål kommer opp. Olav er motvillig, men finner ut at Jørund og hans slekt er rike og godt likte. Han snakker ikke med datteren, men ilegger henne føleleser og gjør sine antakelser. Hvorom allting er så blir de gift, og Cecilia motsetter seg ikke. Skjønt, det synes ikke som om hun er overlykkelig heller. Cecilia er en sterk kvinneskikkelse, og når hun får husfruenøklene styrer hun som en dyktig kone.

Varme følelser vekkes i Eirik for fostersøsteren, Bothild, men han går for bryskt frem og ødelegger noe som kunne vært fint og vakkert. Da hun dør av en sykdom sliter Eirik med tanker rundt dette og bestemmer seg for å gå i kloster. Dette veller opp tanker og ambivalente følelser hos Olav, for det ville være en lykke for Eirik og Cecilia og han trengte ikke nages av tankene på den uekte arving som han hadde sveket inn i ætten. Olavs grublerier og tanker fortsatte å svinge frem og tilbake mellom hans valg og det som kunne vært. Når han gir bort Eirik til klosteret, kjenner han at det er sin egen sønn, og at kjærligheten til ham er stor. Ett år blir Eirik i klosteret før han kommer hjem igjen, noe Olav blir svært harm for. Fra Eiriks perspektiv fortonte det seg som en fornuftig avgjørelse, men Olav vil ikke høre. Etterhvert ser faren at sønnen har forandret seg den tiden han var i klosteret, og freden blir på et vis gjenopprettet.

Cecilia har vanskelige kår der hun bor hos Jørunds slekt, og det ender med at de flytter til Hestviken. Her blir de sammenvevde livene deres ikke helt som det var tenkt, og tiden blir mørkere og mørkere. Dystre tanker og grublerier, taushet og ulykker overskygger alt annet. Ættens ære krenkes, og det synes som om alle synker ned i sitt eget som forblir en eneste lang vinter.

Den siste delen, Hevnersønnen, er mye preget av glede og lykke! Man skulle gjerne tro at det er Eirik som hevner seg på Olav, og på sett og vis er det det - men altså ikke på den måten en kan tenke. Han har hver dag med seg i sin bønn om å få bære boten i sin fars sted. Og Olav, får han noensinne sluttet fred med sin Gud? Sigrid Undset var alltid opptatt av å skildre livet slik det er, og hun mente at den katolske tanken om Guds væren som absolutt og objektiv sannhet var løsning på mangelen på orientering i den moderne livsstilen. På denne måten blir Eirik Olavs frelse, og samtidig blir hans tanker om ære beholdt. De nye lovene skal gjelde som de rette, men blant folk flest er det fremdeles de gamle lovene som gjelder, og her har æren en dominerende posisjon.

Det hele er så vakkert skrevet! Les gjerne de andre innleggene om disse bøkene, der står det mer om hva som er så fantastisk bra med dette tobindsverket.




Den første boken har jeg skrevet om her:
Olav Audunssøn i Hestviken:

Her er innleggene til Hedda:
Olav Audunssøn i Hestviken:

Olav Audunssøn og hans barn:


Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang, 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 10. september 2017

Skjøgens bok ~ Bergljot Hobæk Haff

Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff har jeg hatt stående i bokhyllen ganske lenge, sammen med Attentatet og Den evige jødeFaktisk fikk jeg dem (bortsett fra sistnevnte) av Ellikken som hadde opprydning i bokhyllene sine for noen år siden. Hun fant da ut at hun hadde altfor mange bøker i forhold til plass, og bestemte seg for å gi dem bortSkjøgens bok kom ut første gang i 1965, og her tar Hobæk Haff opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Jeg har tidligere skrevet at det var Skammen som gjorde at jeg fikk øynene opp for forfatteren, den gjorde et sterkt inntrykk! Fascinerende at det går an å skrive slik! Skjøgens bok er også skrevet i et gnistrende språk, det er en fryd å lese. Her er en smakebit, og jeg skulle gjerne hatt mange flere, men det er en bok som rett og slett må leses for å forstå fullt ut det litterære språket hos Hobæk Haff.

Skjøgen skammer seg ikke over sitt yrke, slik det er forventet av henne. Nei, det har derimot mangedoblet hennes innsikt i alt menneskelig og nettopp derfor er hun en elsket og aktet person for de fattige menneskene i gaten der hun bor. Hun er til stede for både barn og voksne. Fordi hun har vært utestengt fra livet, ser hun det derfor gjennom et opplyst vindu, noe som øker hennes innsikt og forståelse for andre. Mennene som kommer til henne kler seg nakne på mer enn én måte, og hun rommer dem alle. Hun fungerer som en sjelesørger eller psykolog, og gjennom hennes nedtegnelser, som denne boken er strukturert som, blir vi kjent med både menneskene i gaten og de som bor på den andre siden av broen. Det er varme og humor, men også tankevekkende. For eksempel hvordan vi mennesker har en tendens til å dømme og være nedlatende, og det at skjøgen har sin egen skjebne.

Det er absolutt en bok å få med seg! Jeg skal snarest gå i gang med en av de andre som venter i bokhyllen. Du kan lese litt om Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) her, og mer utfyllende på Norsk biografisk leksikon

Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1965
De norske Bokklubbene A/S 1999, for denne utgaven
Norsk, bokmål
Innbundet, gave

En smakebit på søndag: Skjøgens bok

I går leste jeg ut Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff. Denne boken kom ut første gang i 1965, og Hobæk Haff tar opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Litt fra teksten på omslaget: Skjøgen er et varmt og frodig menneske med favnen vid åpen på mer enn en måte. Vi møter hennes kunder, som er menn fra alle samfunnslag. For de fattige menneskene i gaten der hun bor, er hun en aktet og elsket person. Skjøgens omfangsrike, jordnære og generøse person forener det opphøyde og lave i menneskene.

Smakebiten er hentet fra begynnelsen av boken:

Som sagt, jeg er vel ikke nettopp noen skjønnhet, men en fryd for øyet er jeg da, det får jeg daglige beviser for. Og i min stilling er det kanskje nettopp en fordel å være så svær og uformelig, jeg kan slenge meg nedpå så de forslår og fylle hele madrassen med mitt hvite menneskekjøtt. Ja, jeg sier det likegodt rett ut som det er. Skal tro om det ikke er dette som gjør meg så meget søkt at jeg ikke vil ha noe utenomsnakk. Mennene er jo i det stor og hele som andre mennesker og har i det daglige bruk for omsvøp og forkledninger. Men her hos meg får de lov til å kle seg splitter nakne. Kanhende bærer de nag til meg for det i fullt dagslys, jeg vet ikke, men de kommer iallfall til meg om og om igjen og kler seg nakne i det røde lampelyset og er seg selv.
s. 5-6





onsdag 6. september 2017

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn ~ Stephen King

Å skulle skrive om Det mørke tårn, som har vært med meg så lenge; ja omtrent ett år faktisk, faller meg vanskelig. Astrid Terese har skrevet oppsummerende om bøkene, og det hun tidligere har skrevet om bøkene er direkte årsak til at jeg fattet interesse for dem. Da jeg hadde lest første boken skrev jeg at det ville være vanskelig å si noe om den, men nå fortoner det seg som peanuts i forhold til å skulle avslutte serien. Men hvor vanskelig kan det være og hva er det som eventuelt gjør det vanskelig?

Det har vært en spennende og eventyrlig reise. Det har vært noe oppgitthet, men for det meste spenning, dramatiske begivenheter, hendelsesrikt innhold med fantasifulle og til dels tankevekkende partier, og jeg har sett frem til neste side og neste kapittel og neste bok. Det er rart å være ferdig. Sånn er det med det. Skjønt helt ferdig er ukorrekt; fremdeles gjenstår The Wind Through the Keyhole 
og filmen.

Stephen King har forklart sin fascinasjon for diktet Childe Roland to the Dark Tower came ved at Browning aldri sa noe om hva det mørke tårnet var, og King begynte å lure på hva det faktisk var. Dermed bestemte han seg for at alle har et mørt tårn i hjertet som de ønsker å finne. Denne syvende boken starter med de to siste versene av Brownings dikt:


Not hear? when noise was everywhere! it toll’d 
Increasing like a bell. Names in my ears
Of all the lost adventurers my peers,—
How such a one was strong, and such was bold,
And such was fortunate, yet each of old
Lost, lost! one moment knell’d the woe of years.

There they stood, ranged along the hill-sides, met
To view the last of me, a living frame
For one more picture! in a sheet of flame
I saw them and I knew them all. And yet
Dauntless the slug-horn to my lips I set,
And blew “Childe Roland to the Dark Tower came.”
- Robert Browning,
“Childe Roland to the Dark Tower came”



Margaret Atwoods tolkning er at Childe Roland er Browning og hans søken etter å skrive diktet, og Det mørke tårn inneholder akkurat det Roland/Browning frykter mest: Roland/Browning "in his poem-writing aspect." Det er mye inspirasjon å spore, for Browning lot seg inspirere av Shakespeares Kong Lear (ca. 1607) som igjen fant inspirasjon i eventyret Childe Rowland. Ikke nok med det, diktet har inspirert til flere romaner - se listen her.

Serien har jeg lest sammen med Ina, og vi har begge likt historien som har vært svært begivenhetsrik. Det som er vanskelig, som jeg skrev innledningsvis, er å kjenne på vemodigheten nå som serien er over. Og jeg antok den ville ende på en klassisk fantasy-vis, men derimot var slutten overraskende. Mer enn overraskende; den var helt vill for å si det mildt. Jeg tror jeg aldri vil komme over den. Rett og slett fordi jeg synes det er trist å tenke på at Roland kanskje aldri vil finne sitt mørke tårn. Summa summarum, så vil jeg absolutt anbefale denne serien videre! Nøl ikke, men les gjerne mine anmeldelser av de foregående bøkene for å få et bedre innblikk i hva serien går ut på:


Det mørke tårn av Stephen King
Originaltittel: The Dark Tower (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål923 sider
Pocket, gave



søndag 3. september 2017

En smakebit på søndag: Olav Audunssøn og hans barn

Nå som jeg holder på med bøkene om Olav Audunssøn og kommet såpass langt at jeg snart avslutter siste boken, passer det bra med en smakebit. Den er fra Olav Audunssøn og hans barn:

Det var en lang og tung vei han hadde vandret bort fra deres ungdom. Og når han nu tenkte efter, så var den tiden de hadde levd sitt liv sammen som mann og hustru her i viken, bare den minste delen - i tolv år hadde de bodd sammen, men hans utlegdsår i ungdommen hadde vart i bortimot ti, og nu var det over tretten år siden hun døde. Aldri før hadde han kommet til å tenke på det - den tiden da hadde kunnet leve sammen som gifte folk, hadde vært kort i grunnen. Det hadde stått for ham som de hadde hørt til hinannen fra det første han kunne huske, og det sluttet ikke med hennes død. Det var først da hans eget liv tok til å tørke opp og visne, som et tre blir gammelt, hult og fausket med færre og færre grener som spretter i løv hver vår, at han holdt opp å kjenne de var bundet sammen, meget dypere og videre enn han selv noensinne hadde kunnet se - men de korte tidene de hadde kunnet nyte hinannens elskov, på Frettastein den høsten og de første årene her i Hestviken, de hadde bare vært som synlige tegn på den hemmelige samhørighet mellom dem.
s. 350



lørdag 2. september 2017

Sommeroppdatering og høstlesing

En liten oppdatering nå som den første høstmåneden er igang, for hva skal leses i høst? Akkurat nå skinner solen, men rå luft har sneket seg inn i de varme strålene og jeg ser for meg å sitte foran peisen å lese når høstmørket omslutter dagen. Noe varmt i koppen og et teppe over beina, ja det kan absolutt frembringe den perfekte lesemodusen!

Makrobilde av en rose med dugg


Historien om Olav Audunssøn holder jeg fremdeles på med, men nå er det ikke mye igjen. Hedda ble raskere ferdig og har skrevet om bøkene allerede. Jeg skal ikke kikke på de innleggene før jeg har lest ut den siste boken, men jeg kan i alle fall si at dette er fantastisk lesing!

Milan Kunderas The Art of the Novel skal jeg også fortsette på, og helt tilfeldig har jeg startet på en ikke-planlagt bok, nemlig Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff. Det er lenge siden jeg leste noe av denne forfatteren, men jeg vet hun skriver vanvittig bra og jeg er glad for at jeg har flere uleste bøker i bokhyllen av henne.

Knausgårds Så mye lengsel på så liten flate leste jeg ut, og har skrevet om den her.
Det er rart å være ferdig med Det mørke tårn, men samtidig er det minst én bok til og den skal startes på sporenstreks etter at anmeldelsen av den siste Tårnet-boken er publisert. Det blir nok i løpet av neste helg, og enn så merkelig det kan føles så vil det bli et gledelig gjensyn med Rolands ka-tet i en sidehistorie. Denne bokserien leser jeg sammen med Ina, og det blir spennende å se hvilke bøker vi kommer frem til som etterfølger av Tårnet.

Jeg har startet på Edvards Hoems slektshistorie; Slåttekar i himmelen likte jeg godt og ser frem til å fortsette med Bror din på prærien.

Wassmo sin siste bok om Dina og slekten hennes har jeg anskaffet meg utelukkende fordi Dina-bøkene fremdeles fremkaller minner om hvor godt jeg likte dem. Den som ser ligger langt fremme på leselisten.


Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur

Sakprosa