fredag 18. mai 2018

Dødevaskeren ~ Sara Omar

Sara Omar
Dødevaskeren er en urovekkende beretning om kvinners stilling i islam, og fikk meg til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad som omhandler en sann historie om to søstre som reiser til Syria for å gjøre en forskjell ved å gifte seg med fremmedkrigere og gjøre sitt for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Denne handler i hovedsak om radikalisering, og er et bidrag til større forståelse og bredere innblikk. Om Dødevaskeren er en historie fra virkeligheten vil ikke Omar si direkte, men det hun sier forstås dit hen at deler er selvopplevd, og at romanen er inspirert av virkeligheten. Men denne virkeligheten tilhører ikke bare Omar.

Romanen har en brutal åpning, hvor en liten jente blir slått av sin far og får tungen skåret av, fordi hun har falt på sykkel og begynt å blø. Det handler om ære, og denne episoden forfølger Frmesk gjennom livet. Hun ble født i Zamwa (nå Suleimania) i Kurdistan-regionen i Nord-Irak, 1986. I nåtid (2016) ligger hun på sykehus i Danmark, og gjennom sin kontakt med den unge legestudenten, Darya, får vi vite om Frmesk sitt ståsted i forhold til islam som er farget av hva hun har opplevd gjennom livet og da spesielt i barndommen. Dette presenteres i tilbakeblikk gjennom nåtidshistorien og gir meg som leser innblikk i et barns tilværelse av kjærlighet og omsorg, men også om trusler og mørke hemmeligheter som lurer. For det handler ikke bare om Frmesk, men om kvinner generelt.

Som nyfødt er Frmesk uønsket av faren fordi han vil ha en sønn, og farmoren insisterer på at hun må omskjæres. Moren frykter at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet, og enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Hun velger å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.

Islam trenger en reform


Boken er ikke en kritikk av religionen islam; Omar sier hun er muslim, men at religionen trenger en reform. Det minner meg på noe jeg leste for en tid tilbake, og som jeg ikke finner tilbake til, men hovedtanken var at kristendommen har sin reform - islam trenger en også. Der noen mener at islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn, mener andre at det slett ikke er løsningen. Så hva skal vi tro på? Vi kan lese bøker som Dødevaskeren, og vi kan kreve at menneskerettighetene skal gjelde alle. Når noen kan mene at det er bedre å myrde eller begå seksuelle overgrep mot barn enn å glemme en bønn, så er det sannelig på sin plass å forlange en reform også innen denne religionen.

Det er så enkelt sagt; når en jente eller en kvinne ikke har noen rettsikkerhet, må det gjøres noe! Og dette er ikke kritikk av selve religionen, for boken har ikke noe med fremmedhat å gjøre. "Min bok og mine budskap er et forsvar for menneskerettigheter. Et forsvar for kvinners og barns rettigheter og rett til å være frie i denne verden".

Viktig bok


Dette er en ekstremt viktig bok som jeg er glad for å ha lest, selv om det gjorde vondt langt inn i hjerterøttene! Det er ikke bare i Kurdistan for tretti år siden, men det skjer nå i dag. Det Darya opplever og forteller til Frmesk, viser at æresbegrepet fremdeles er fullt operativt. Jeg blir nødt til å henvise til middelalderens Norge med Sigrid Undset sin trilogi om Olav Audunssøn, hvor æresbegrepet lå sterkt på hvordan kvinner oppførte seg. Omar selv mener reformasjonen av islam allerede er igang fordi vi kan se at muslimske kvinner lever annerledes enn Koranen foreskriver. "De har sex utenfor ekteskapet, forelsker seg i ikke-muslimer, danser, utdanner seg og blir til store tenkere. De må bare tørre å sette ord på dette, for det er nettopp et reformert liv de lever."

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste, skynd deg og les!

Min "lille" Pelle - alltid klar for å være med å lese!

Sara Omar (f. 1986) er dansk-kurdisk. Hun har bodd i Danmark siden 2001. Hun er født og oppvokst i Kurdistan, men måtte flykte derfra på slutten av nittitallet på grunn av krig. Omar studerer statsvitenskap og er aktiv i flere av Danmarks kvinneorganisasjoner- og foreninger. Hun har tidligere bidratt med dikt i antologiutgivelser. Dødevaskeren er hennes romandebut (fra forlaget).

Andre som har lest og skrevet er Beathe og Rose-Marie.

Dødevaskeren av Sara Omar
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
333 sider
Innbundet, leseeksemplar

tirsdag 8. mai 2018

Hestvik ~ Gerdur Kristny

Lettlest underholdning fra Island


Romanen Hestvik utspiller sin historie på Island, og handler om Elín. Hun arbeider som lærer og bor sammen med sønnen Dóri på 12 år. De to skal tilbringe litt tid sammen i sommerhuset hun har arvet etter foreldrene sine. Et sted hun som barn elsket å være, men for Dóri er det ikke helt det samme. Uten strøm og internet ville han heller vært på ferie med sin far. Plutselig står en liten jente utenfor døren, og det viser seg at faren hennes er klassens plageånd fra Elíns oppvekst. Utpå kvelden forsvinner datteren, og snart skjønner de at også Dóri er borte.

Det er en handlingstett historie, og det skjer mye både på det ytre og det indre plan. Likevel opplever jeg det som om at trådene blir for løse, de munner ikke ut i noe og som leser har jeg lite å holde fast ved. Dermed fremstår historien som som ufullstendig og lite troverdig. Der en roman kan ha løse tråder og meningen er at leseren skal bruke en åpen slutt til å trekke egne konklusjoner, blir denne historien for vag. Det er rett og slett for mange sidespor og for lite stoff til hvert av dem til å kunne trekke dem sammen til noe som helst. Enkelte frampek tyder på hva som vil skje, men det er ikke nok til å få en helhet.

Jeg likte hvordan forfatteren bruker tilbakeblikk for å bygge opp under karakteren Elín, og man kan tenke seg årsaker til hennes atferd og tankemønstre som voksen. Slutten leste jeg to ganger, for etter første tenkte jeg at det var bussturen som var trettende. Det var det ikke, for jeg var våken og oppegående da jeg leste den for andre gang. Eller, selvsagt, så er det at jeg generelt ikke er så oppegående som jeg liker å tro! Om jeg hadde skjønt mer av hva alle de løse trådene skal bety i forbindelse med handlingen så er det godt mulig at jeg ville likt boken bedre.



Gerdur Kristny (f. 1970) vant Islandsk litterære pris i 2010 for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har skrevet 30 bøker, inkludert novellesamlinger og romaner for voksne og for barn. Kristny er blitt tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk (fra forlaget).


Beathe har skrevet mer utfyllende og sammenknyttende av løse tråder, jeg anbefaler å lese hennes innlegg. 
Hestvik av Gerdur Kristny
Oversatt av Tone Myklebost
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
157 sider
Innbundet, leseeksemplar

lørdag 5. mai 2018

I det mørke landet ~ J.M. Coetzee

I det mørke landet er en av J.M. Coetzees tidlige bøker;
den andre, og ble publisert i 1977. Det er en merkverdig roman som minner meg litt om Toni Morrisons bøker. Romanen handler om Magda, en ung kvinne boende på en farm i Karoo ørkenen i Sør-Afrika. Helt i starten av romanen kommer det frem at historien er et produkt av hennes fantasi. Men det er hun som forteller, så det er kanskje nettopp det det er; en fortelling utifra hennes fantasifulle tankevirksomhet. Tankevirksomhet er det i alle fall ikke mangel på, om det enn er mangel på andre ting. Som kjærlighet, venner, mening med livet. Hun bor sammen med faren, moren døde tidlig, og faren har aldri vist henne oppmerksomhet eller kjærlighet. Det blir ikke konkret sagt, men jeg skjønner at fortellingen er lagt til begynnelsen av det 20. århundre.

Det er vanskelig å gi en oppsummering av handlingen, spesielt uten å gå i dybden og dermed spoile en eventuell lesing for andre. Dette er en roman som må leses - ja, jeg anbefaler den i all sin merkverdighet. For meg ble det helt naturlig at Magda utviklet sin fantasi på den avsidesliggende farmen, uten kontakt med andre enn sin mutte og dystre far samt deres tjenere. Hun har sterkt behov for at noen trenger henne, det er snakk om grunnleggende behov som ikke har blitt og heller ikke på noe tidspunkt blir dekket.

En gang i fremtiden vil en forsker slå fast at uret er den oppfinnelsen som har temmet villmarken. Men vil han noensinne fornemme trøstesløsheten når siestatimen kimer i svale, grønne, høyloftede hus, hvor koloniens døtre ligger og teller med lukkede øyne? Landet er fullt av melankolske gamle jomfruer som jeg, tapt for historien, bedrøvelige som kakerlakker i hjemmene vi har arvet efter forfedrene, og hvor vi holder kobberet blankt og hermetiserer frukt og bær.
s. 7-8

Språket! Det er dette som minner om Toni Morrison, og det er ikke helt enkelt å forklare, men det beskriver historien slik at jeg blir helt bergtatt. Og jeg tenker at utifra dette er et eksempel på hvordan et individ formes i møte med sine omgivelser, der det å bli sett er grunnleggende.

Jeg leste et sted at tittelen (den originale) hentyder på flere mulige betydninger. For det første er Magdas situasjon den arketypiske Cape Dutch/Afrikaans posisjonen. På samme tid antyder ordet "hjerte" en fokusering på følelse; Magda forteller om det som muligens vil være den emosjonelle opplevelsen for en isolert kvinne på landet. Og fordi frasen "in the heart of the country" ofte blir brukt for å vise det sentimentale ved det landlige livet, blir det temmelig ironisk her ettersom romanen langt i fra er sentimental. 


I det mørke landet av J.M. Coetzee
Originaltittel: In the Heart of the Country
Cappelens Forlag AS, 1985
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, lånt på biblioteket
1001 bøker

søndag 29. april 2018

En smakebit på søndag: Good Morning, Midnight

Sammen med Ina leser jeg nå Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton. Jeg har bare kommet til side 26, men liker boken så langt. Den handler om Augustine, en strålende eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og ønsker å fortsette dette arbeidet. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene. Hun har også forsonet seg med det hun har måttet forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.  

In crystalline prose, Good Morning, Midnight poses the most important questions: What endures at the end of the world? How do we make sense of our lives?

After a while, when the sun had begun to linger in the sky for several hours at a time, Augustine considered the animals in a new context. He thought of the small armory at the observatory, the rack of shotguns he had never used. Ha thought of the taste of fresh meat after almost a year of timeless, tasteless food. He tried to picture himself butchering one of these woolly creatures, cutting away steaks and ribs, dissecting the organs and the bones from the meat, but even in his imagination he couldn't bear it. He was too squeamish, too weak to stomach the blood and the violence. But what about when their supplies waned - would he be able to bear it then?
s. 21 



lørdag 28. april 2018

Gratis og uforpliktande verdivurdering ~ Marit Eikemo

Denne boken hadde jeg etterhvert hørt en del om, og strålende kritikker har den også fått. Lett underholdning, fort lest, fort glemt, var min umiddelbare konklusjon. Men hei! Ikke så fort glemt likevel, for selv om jeg leste den ut på to dager, det er nå åtte dager siden, så tenker jeg fremdeles på den. På følelsen av det å tenke at "bare når, så". Eikemo trekker dette helt til det ytterste, og min ambivalente reaksjon tilsier at jeg, på min avventende måte, må ta ett steg tilbake for å få overblikk.

Hanne og Andreas bor i en firemannsbolig sammen med sine to barn. Historien fortelles fra Hanne sitt perspektiv, og utifra bokomslaget skjønner vi at det handler om vurdering av verdier. Allerede på første side skjønner jeg at stedet jeg er kommet til trenger ekstrem oppussing. Men etterhvert går det opp for meg at det er ikke stedet, det er personene. I alle fall én av dem.

Hanne er intenst opptatt av å få et bedre liv for seg og familien, og tråler boligmarkedet. Meglerne er på fornavn, og hun vet nøyaktig hva som rører seg i markedet. Hanne og Andreas har et godt forhold som tåler det meste. Det vil si; om den andre bare visste! I retroperspektive blikk får vi noe kjennskap til Hannes barndom, og to pluss to blir fire ganske raskt selv om jeg som leser gjerne skulle visst mer. Det blir tydelig at forholdet mellom henne og Andreas ikke er helt som antatt. Hanne irriterer seg mye. For eksempel det å bli foreldre. Hun kjenner at det begynner å bli i seneste laget, men han har ingen hast. Det er mye med denne fyren som gjør at jeg godt kan forstå Hannes irritasjon, men samtidig synes jeg hun overdramatiserer det meste. Herregud! Kan hun ikke bare leve litt i nuet!

Hanne og Andreas legger inn bud på drømmehuset sitt, og ventetiden blir lang. Den blir navlebeskuende, og den blir rett og slett mer enn en ventetid til ny bolig. Det er her min ambivalens blir ekstra gjeldende, for når det gjelder Hannes valg; riktig eller galt? Og hvordan kan man vurdere verdier? I hovedsak gjelder min ambivalens dette bildet på hvordan dagens samfunn er. Javel, det er en satirisk beskrivelse, og jeg simpelthen elsker satirer! Noen mener romanen handler om svik, og selv om gresset ofte synes grønnere på den andre siden, tenker jeg at det handler om noe mer, og anbefaler anmeldelsen i Klassekampen - det er den som ligger nærmest min egen oppfatning av denne romanen.

BeatheTine og Anita har også skrevet om boken.

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo
Forlaget Det Norske Samlaget, 2018
Norsk, nynorsk
221 sider
Innbundet, gave

lørdag 21. april 2018

Mitt grådige hjerte ~ Hege Duckert

Denne boken dukket opp da jeg leste om Frida Kahlo, og jeg lånte den samtidig da den omhandlet nettopp Frida, men også tre andre kvinner: Karen Blixen og Simone de Beauvoir som jeg har lest litt om fra før, og dessuten Billie Holiday som jeg visste ytterst lite om.

Når vi er ute og reiser har vi med oss bagasje, og utifra utvalget av ting kan si noe om hvem vi er og hvem vi vil være; den inneholder litt av våre liv. En bagasje kan være full av håp. Den kan være lett eller tyngende. Kjærligheten er også en bagasje, og denne boken "er en reise inn i fire kvinners liv" hvor Hege Duckert har ønsket å undersøke hva de har hatt med seg i bagasjen, og hvordan møtet med kjærligheten har preget livet og verkene deres.

Duckert understreker at boken tar for seg biter av livene til disse fire kvinnene, og at de var mye mer enn disse bitene. Og under arbeidet med boken, opplevde Duckert at det ikke bar var de fire kvinnene som var grådige på livet og kjærligheten, men hun som var grådig på dem. "Jeg brukte deres historie til å undersøke temaer som opptar meg," og underveis kom det inn en femte kvinne. Henne selv. Hun trekker dermed paralleller til eget liv, og viser dermed hvordan kvinnene fra en annen tid har påvirket henne selv som kvinne.

Karen Blixen hadde med seg sine borgerlige krystallglass på den lange reisen til Afrika. Sammen med de andre tingene i kasser representerte de hennes røtter og tryggheten, det gamle som skulle forenes med det nye. I 1926, da livet i Kenya var på et kritisk punkt (det var fire år før hun måtte reise hjem til Danmark), skrev hun til sin bror:

Å være seg selv. Å være noe i seg selv. Å ha noe som er sitt eget, utrette noe som er sitt, for å kunne leve og for å holde ut at kjærligheten kan forsvinne.
Det er nødvendig.

Da jeg leste Den afrikanske farm var forholdet og kjærligheten til Denys Finch-Hatton fraværende, men Duckert sier at selv om kjærlighetshistorien ikke har stor plass, gjennomsyrer den likevel hele boken. Deres forhold var preget av at han kom og gikk som han ville, og at det var helt i orden for henne. Skjønt, i Brev fra Afrika tilstår hun at det slett ikke var i orden. Hennes mann var notorisk utro, og Denys ville ikke gå inn i et forpliktende forhold, men innledet etterhvert et forhold til en yngre kvinne. Da skilsmissen til Bror Blixen ikke var til å unngå, ble Karen "konfrontert med at hun ikke var noe i seg selv eller hadde noe som var hennes eget. Hun kunne ikke holde ut at kjærligheten skulle forsvinne." Hun holdt farmen i gang i ti år etter at Bror reiste, men ble til slutt nødt til å selge og reise hjem. Selv om det å gå konkurs var en skam, har Karen beskrevet tiden mellom Brors avreise og farmens konkurs som den lykkeligst i sitt liv. Det hadde nok med Denys å gjøre. Men hun satt igjen med ingenting. Uten å ha noe som var sitt eget, ingenting som kunne hjelpe henne å holde ut at kjærligheten forsvant. Men likevel, da kjærligheten først var borte, bestemte hun seg for å skrive ned fortellingene hun diktet for å forføre Denys i svale kveldstimer. Hun vant over konvensjonene til slutt, og når Duckert på omvisning på Rungstedlund legger Karen Blixens krystallglass mot øret, kan hun nærmest høre ekkoet av stemmen hennes: Først og fremst kreves det mot. Du må skape ditt eget. Og du må ta sjansen på å elske, selv om kjærligheten kan forsvinne.

Jeg leste nylig en biografi om Frida Kahlo, maleren fra Mexico som er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Hun sa en gang at hun ble utsatt for to store ulykker i livet: bussen, som knuste kroppen hennes, og maleren, elskeren og ektemannen Diego Rivera, som knuste hjertet. Hun klippet av seg håret da det ble for mye, og hun advarte til og med Diego på forhånd om at hun kom til å klippe det av hvis han ikke avsluttet sitt daværende forhold. I Selvportrett med avklipt hår har hun også lagt av seg tehuana-drakten som Diego likte henne i. På denne måten tok hun hevn, rett og slett ved å tilintetgjøre det som var kvinnelig. Diego var notorisk utro mot Frida, og en gang hun regnet på det kom hun til en kvinne hvert år. "Utroskapen ble en evig påminnelse om at Frida Kahlo var skadd, ufullstendig, ødelagt." Deres forhold var basert på et sterkt og lidenskapelig bånd. Duckert sier at de ville nok det skulle vært "nødvendig", slik som Simone de Beauvoir kalte sitt forhold til Sartre. "Som Sartre og Beauvoir hadde Rivera og Kahlo en dyp respekt for hverandres arbeid, og delte politisk og sosial bevissthet. Men det såret Kahlo dypt at Rivera gikk til heler kropper for å tilfredsstille sine behov."

Frida Kahlo ble ikke anerkjent som kunstner før helt på slutten av sitt liv, og mye av identiteten hennes lå i å være Diegos hustro. Også Herrera skriver om dette i biografien, men samtidig at Frida var mye mer og at hun ikke lot sitt forhold til Diego gå på bekostning av sin egen identitet. Uansett, etter skilsmissen med Diego tok hun sitt eget arbeid som kunstner mer seriøst, og ville ikke være økonomisk avhengig av ham. Hun døde da hun var 47 år gammel. Under kremasjonen var det håret som først tok fyr.

Billie Holiday hadde jeg lite kjennskap til. My man has left me, en sang ... "Å pakke en koffert. Å gå nedover en gate. Aldri komme tilbake. Det er en sang, det er mange sanger, grunnrisset til halvparten av alle verdens kjærlighetssanger, men det er også et snapshot av Billie Holidays liv." Billie bodde i mange år i ulike hotellrom, og så snart hun fikk råd skaffet hun seg en Hollywoodstjerne-liknende minkkåpe. Ellers var hotellrommene fylt med fulle askebegre, halvtomme whiskyglass, uoppakkete blomsterbuketter, kjoler slengt over stoler med sko sparket under. De fleste sangene hennes handler om en mann som stadig forlater henne, og som hun lengter så intenst etter, selv om han behandler henne "awful mean".

Duckert lyttet til stemmen hennes, og sier at det var noe med måten hun brukte stemmen på, som ble varemerket hennes. Hun var en historieforteller, og kriteriet for om en sang var god eller ikke, var om hun kunne føle den. Så jeg lytter til stemmen jeg også. Finner frem på youtube. Ja! Den stemmen liker jeg og kan forstå dens suggererende effekt. Duckert forteller at oldemoren var slave på en stor plantasje i Virginia, og med eieren hadde hun seksten barn. "Fra hun var liten jente, kjempet Billie Holiday for å slippe å tilhøre noen," og videre får vi noe av oppveksthistorien hennes. Gjennom livet hadde hun mange menn. Gjennomgående var at mennene var en type som er "godt beskrevet av Denzel Washington i filmen American Gangster som en mann som løser alle konflikter ved å slå først og hardest, og som mener kvinner først og fremst har samme bruksområde som dyre vesker, pynt til å henge på armen." Slik var mennene til Billie Holiday. Etterhvert ble rus-avhengigheten sterk, og Duckert sier det var vanskelig å gå inn i universet Billie Holiday fordi det er såpass mye kaos; hun er bare synlig i korte glimt, dagene hennes flyter over i alkohol og heroin og inn i hverandre.

Mot slutten av 50-tallet var ikke Billie Holiday på noe tidspunkt i løpet av dagen eller natten fri fra rusen, og omkostningene ble store: dårlig rykte, færre spillejobber, stadig besøk av agenter fra det føderale narkotikabyrået, musikere som ikke ville spille med henne, menn og kvinner som pakket kofferten og gikk nedover gata for aldri å komme tilbake. En dag falt hun i koma og døde, 54 år gammel.

Da jeg leste Toril Moi sin bok om Simone de Beauvoir, steg det frem et annet bilde enn den selvsikre kvinnen som er forfatter av Det annet kjønn. Moi skriver at mange var skuffet over at Beauvoir satte seg selv på annenplass i forhold til Jean-Paul Sartre, men hevder at dette burde "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Bildet som steg frem var en usikker Simone, en sjalu Simone, en menneskelig Simone. Det er lett å forhøye mennesker som har hatt så utrolig mye å gjøre med historiske fremskritt at man glemmer at de også var sammensatte og helhetlige mennesker akkurat som oss andre. Som Duckert sier det: "Jeg trodde sjalusi var noe vi andre slet med, vi som levde mer trivielle og mindre intellektuelle liv, vi som ikke hadde samme viljestyrke i møte med de negative følelsene."

Det var virkelig spennende å lese om Simone de Beauvoir igjen, fra et annet perspektiv. Det ga meg et bredere bilde av henne. Når hun sier i Det annet kjønn at "Ekteskapet er i prinsippet uanstendig, ettersom det forvandler det som burde være utbytte i spontan hengivelse til rettigheter og plikter," var ønsket hennes å "leve fritt med sin store kjærlighet, filosofen Sartre, i et livslangt, forpliktende forhold som ikke skulle la seg påvirke av konvensjoner eller jus." Duckert undersøker sjalusien hennes, og ser på dem som et paradoks som "understreker hva det må ha kostet henne å holde på sine idealer om frihet og den absolutte kjærligheten mellom dem, som skulle tåle all verdens sidesprang."

I deres felles pakt/avtale skulle de være ærlige om alt, og dermed fortalte de begge alle detaljer fra sine forførelser og forhold med andre. På et tidspunkt ble Simone de Beauvoir stormende forelsket i en amerikansk forfatter, men likevel valgte hun å fortsette livet med Sartre. Hun fikk en meksikansk sølvring av sin elsker, som hun aldri senere tok av seg. Men Duckert sier det slik, dvs. hun håper det var slik: "Nok en gang velger Simone de Beauvoir seg selv. Hun reiser hjem for å fortsette å være en fri, intellektuell kvinne i Paris. En fri, intellektuell kvinne med en depresjon, et alkoholproblem og et knust hjerte."

Pionerer i historien

Selv om disse kvinnene var ulike, hadde de livsappetitt og grådige hjerter som fellesnevner. De uttrykte sine ønsker og behov, også i møtet med menn som sviktet dem. Det at de levde i en brytningstid for hva en kvinne skulle være, og nye ideer om frihet og likhet, og brøt grenser ved å protestere - det gjør dem til pionerer i historien. Jeg synes Hege Duckert har fått godt frem hvordan kjærligheten har preget livene til disse kvinnene og hvordan verkene deres ble utformet. Det er virkelig en spennende reise som jeg anbefaler alle å bli med på!

Mitt grådige hjerte av Hege Duckert
Versal Forlag, 2009
Norsk, bokmål
231 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

onsdag 18. april 2018

Leser nå: The Tenant of Wildfell Hall

Helen and Gilbert by Walter L. Colls, fra Wikipedia.
The Tenant of Wildfell Hall har jeg holdt på med en stund, og det kommer stadig andre bøker foran lesingen av denne, noe som absolutt ikke har å gjøre med at boken er kjedelig eller langtekkelig, for det er en handlingsmettet roman. Men det er en sånn bok det går an å holde på med over tid, og jeg koser meg med den. Nå har jeg vært hjemme med influensa noen dager, og da passet det godt å komme videre med denne historien. Dette er den andre, og siste, romanen som Anne Brontë skrev. Den ble utgitt i 1848, og den første er Agnes Grey som kom ut året før.

I et tidligere innlegg skrev jeg om Gilbert Markham, hovedpersonen, som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene. Det er Mrs Helen Graham som har flyttet inn på Wildfell Hall sammen med sin sønn. I omegnen snakkes det om henne og om hvor uhørt det er å komme dit uten mann, og dessuten uten å vise interesse for det sosiale livet. Gilbert er hodestups forelsket. Han tror ikke på noe av det som sies om henne, og bedyrer at han aldri vil høre på sladder med mindre det kommer fra hennes egen munn.

Så skjer det saker og ting, og Gilbert gjør en del oppdagelser som får ham til å bestemme seg for aldri å se Helen igjen, men på et tidspunkt gir hun ham sine dagbøker og han begynner å lese. Her skifter fortellingen perspektiv til hennes, og Gilbert leser om hennes møte med den sjarmerende Mr Huntingdon. Ovenfor tanten, som sammen med onkelen er hennes verge, har hun proklamert at hun aldri skal gifte seg hvis det ikke er utifra kjærlighet, og at hun aldri kunne tenke seg å leve sammen med en mann hun ikke liker og akter på det viset. Forelskelsen til Mr Huntingdon er som forelskelser flest; Helen unnskylder og bortforklarer hans feil. Selv da hun ser og misliker mye av oppførselen til Mr Huntingdon gifter hun seg med ham, men samlivet blir ikke som hun hadde tenkt. Til det er de svært ulike, og hun ønsker for eksempel at han skal ta ting mer seriøst. Han har også en ufornuftig omgang med alkohol og gambling, og er for det meste kun ute etter egne fornøyelser. En temmelig egosentrisk og, innser Helen etterhvert, lite sjarmerende type.

Jeg er spent på fortsettelsen, spesielt siden romanen skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker, og den hadde en umiddelbar stor suksess. Etter at Anne døde, forhindret Charlotte at den ble publisert om igjen.