Kvinners spor i skrift ~ Elisabeth Aasen

Elisabeth Aasens Kvinners spor i skrift er et supplement til norsk litteraturhistorie. Et glimrende sådan! Om bakgrunnen for nødvendigheten av et slikt supplement har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, for det handler om de glemte forfatterne. I bøkene om litteraturhistorie var kvinner så og si fullstendig fraværende, og hvorvidt det forholder seg slik i dagens bøker om litteraturhistorie skal jeg ikke dvele ved, men nøye meg med å henvise til en masteroppgave fra 2010, som retter fokus på hvorvidt kvinner er representert i skolens litterære kanon, og hvordan. Den konkluderer med at lærebøkene fremdeles er preget av et skjevt forhold mellom mannlige og kvinnelige forfattere: "Utvalget av kvinnelige forfattere virker tilfeldig, og kan gi et uheldig inntrykk av at de kvinnelige forfatterskapene er av mindre betydning." Uansett, Kvinners spor i skrift er som nevnt et utmerket bidrag til å belyse kvinnelige skribenter. Og jeg er svært takknemlig for at Aasen har børstet støv av dem, for boken er vel verdt å lese selv om den ble utgitt for så mange år siden - historien er den samme uansett. Boken ble jeg ferdig med 22. november og jeg leste sammen med Hedda, da vi etter å ha lest Ragnhild Jølsen undret oss over hvor mange andre kvinnelige forfattere som faktisk har skrevet seg inn i historien.

Aasen loser leseren gjennom århundrene, og gir en oversiktlig fremstilling av samfunnsendringer og veien mot aksept for skrivende kvinner. Dette henger uunngåelig sammen med kvinnesaken, kampen for like rettigheter, og er utrolig interessant. Boken er delt inn med følgende perioder:

• Middelalderen 
• 1600-tallet 
• 1700-tallet 
• Overgangstid ca. 1790-1814 
• 1814-1850 
• 1850-1900 
• 1900 
• Etter 1945 

Jeg liker oppbygningen fordi den går inn på samtidige samfunnsstrukturer og hvordan kvinners stemme sakte men sikkert bidro til å endre rådende syn. Ved å skissere opp de ulike litterære periodene og samfunnsepokene og samtidig gi et innblikk i skribentenes liv og forfatterskap får jeg som leser ny kunnskap, og repetisjon, om kjente tema. Bakerst i boken er det en generell bibliografi over forfattere i de ulike periodene som er nyttig.

Kvinner var tradisjonsbærere helt tilbake til det første vi kjenner til av litteratur, og vi kan regne med at det finnes spor etter dem i norrøne skrifter. Både som sterke og kløktige i diktene, men også som videreformidlere av fortellinger i det virkelige liv. I brytningstiden mellom gammel og ny tro ble kristendommen en forlengelse av norrøn tro, og middelaldernes kvinner som vi kjenner til holdt enten til i kloster eller i adelskretser. Aasen nevner Hildegard von Bingen (1098-1179) som etterlot seg både religiøse og medisinske skrifter, Marie de France (levde på 1100-tallet) som den første kvinnelige poet i Frankrike. Også den første kvinnelige profesjonelle forfatteren var fransk; Christine de Pisan (1363 - ca. 1430). Kvinnesynet i middelalderen var preget av motsetninger; klosterlivets fromme kvinne og den onde heksen, men litteraturen fra denne tiden viser likevel at kvinner var aktive og handlekraftige. Tradisjonelt ble litteratur ofte tradert av kvinner, men da skriftspråket ble innført var det menn som hadde kunnskapen på bakgrunn av skolering. Kvinner kunne dog studere i klostrene og medvirke til skriftlig overlevering. Mange skrivende kvinner skulle komme fra en gruppe som fikk en viktig rolle etter reformasjonen på 1500-tallet; prestekonene. De var nærmest en institusjon - "mor" for hele bygden, og stod for sosialt og kulturelt liv, og hadde mye å administrere.

Det er gledelig at Elisabeth Aasen ble tildelt den gjeveste prisen i årets Brageprisutdeling; nemlig hedersprisen. Juryen begrunnet valget blant annet med at hun har arbeidet målbevisst med sitt prosjekt: å finne kvinnene litteraturhistorien glemte - "historien måtte skrives om. Kvinnene måtte skrives inn". For meg har det vært svært spennende å lese om disse kvinnene, og jeg kan absolutt anbefale alle å skaffe seg boken. Den fungerer som et oppslagsverk, samtidig som den gir en rik kilde til historien om kvinnelige forfattere. Det å lese om kvinner som fant måter å uttrykke seg på selv om de juridisk sett var umyndige har vært lærerikt og tankevekkende. Spesielt med tanke på at da jeg vokste opp var det det Amalie Skram, Camilla Collett, Sigrid Undset og Cora Sandel vi hørte om bortsett fra de mannlige forfatterne. Elisabeth Aasen har gjort en utmerket jobb som folkeopplyser og påvist at det fantes mange kvinnelige skribenter.

Jeg vil nevne at selv om 1700-tallet var opplysningstid, rådet likevel en dobbeltmoral: det var akseptert at kvinner kunne være lærde, men samtidig kom kvinnefiendtlige skribenter med mer systematiske nedvurderinger. Disse tankene gjenspeilte idéer som preget kvinnesynet, og Rousseau formulerte tankene om oppdragelse i sitt hovedverk Emile - eller om oppdragelse (1762), som fikk mye å si for senere pedagogikk. Her argumenterer han for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet, men poengterer at det gjelder gutter. Kvinnen må ha en annen opplæring for å gjøre mannen til lags. Aasen snakker om en ideologi som "lå i luften", og som Rousseau omgjorde til skrift.

Det er viktig å ha denne ideologien klårt føre seg fordi den har prega samfunnets holdning til kvinnene heilt til våre dagar. Kvinnene på 1800-tallet fekk nok ei oppseding i samsvar med dei pedagogiske idéane til Rousseau [...].

s. 39

1800-tallet kom med mange endringer, men fremdeles var opplæringen preget av det Rousseauiske synet. Camilla Collett (1813-1895) og Vilhelmine Ullmann (1816-1915) representerte en ny kategori kvinnelige skribenter fordi de arbeidet som forfattere og skrev med tanke på offentliggjøring, men i begynnelsen av århundret var det kun et fåtall som skrev direkte for et offentlig publikum, og da helst anonymt. Tidligere hadde det helst dreiet seg om memoarer og brev tiltenkt familie og venner.

Hvor mange kvindelige Evner er visnet hen, fordi de ingen Udviklingsbetingelser fandt, vil aldrig noget Menneske faa vide.

Ragna Nielsen, Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, 1904

Siste halvdel av 1800-tallet betegnes som gullalderen i norsk litteratur, og de berømte "fire store" har vi alle kjennskap til. Men også Camilla Collett, som forfatter av vår første realistiske roman, og Amalie Skram, som vår fremste representant for naturalismen, har fått plass i dette selskapet. Amtmandens Døtre (1854-55) betraktes som landets første samfunnskritiske roman, og markerte at litteraturen også tilhørte kvinnene. Aasen nevner flere andre, og med ett fellestrekk: brudd med den stilltiende kvinnerollen. 1880-årene var dramatiske og innholdsrike, både i norsk historie og litteratur. Støtet til diskusjon om kvinnens stilling i ekteskapet, hennes økonomiske umyndiggjøring, kom med Et Dukkehjem i 1879. "Hanskedebatten" førte til at mange kvinner kastet seg ut i offentlig debatt, og det gikk mot en ny forfattertradisjon og en ny kvinnetype. 1890-årenene er kjent for å markere en nyromantisk strømning, i opposisjon til positivismen og samfunnsdiktingen. Kvinnene skrev likevel fremdeles hverdagshistorier og holdt seg til realismen. Aasta Hansteen, blant andre, var flittig som essayist og debattant, men hverken hun eller Camilla Collett var med i den organiserte kvinnebevegelsen. De ble sett på som pionerer, de banet veien for skrivende kvinner, og viste at ordet var til for å bli brukt på flere plan. Alvilde Prydz (1846-1922) skrev romaner og noveller om kvinners liv i og utenfor ekteskapet, og hun hadde en visjon: et ekteskap mellom to selvstendige mennesker. Av samme generasjon har vi Helene Dickmar (1851-1929), som med debutromanen Ud i Livet (1890) kom med hard kritikk mot "støpegodsoppdragelsen" som Collett kalte det.

Jeg maa sige, vore mødre sender sine døtre vel forberedte ud i livet - egteskabet vil jeg sige - det kommer jo ud paa et... - min mening er [...] det er - at det igrunden ikke er bedre end et bedrageri, som man øver mod os - ja, jeg kalder det simpelthen et bedrageri.

Hele Dickmar, Ud i Livet, 1890

Flere tok til orde og penn mot 1800-tallets kvinneundertrykkelse og for et fritt liv uten samfunnets fordømmelse. Dette århundret skulle vise seg å være en rik kvinnelitterær periode, og selv om alt som skrevet nok ikke av like stor litterær verdi beskrives kvinners liv. Det nye hundreåret kom med optimisme og tro på fremskrittet. Kvinnene engasjerte seg i fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, men først i 1913 ble det lovfestet allmenn stemmerett. "Fri kjærlighet" kunne være en grei løsning for menn, men katastrofe for kvinnene.

Vi snakker saa mange store ord, og nogle af os tror, vi mener dem, om fri kjærlighed og frihed og frihed, men naar saa følgerne kommer, - saa er det jo skam alligevel, - såå tør vi ikke bære den, saa føler vi skammen helt, helt ind i hjerteroden, - og saa ligger de der, alle de blanke, tomme ord.

Nini Roll Anker, I blinde, 1898

Den store økningen i tallet på kvinnelige forfattere mot slutten av 1800-tallet tyder på at de hadde funnet en passende form. Memoarene tidligere på 1800-tallet var til dels kultur- og sosialhistorie, men denne genren ser det ut til at fiksjonen tok over. Etter hvert som det ble mer vanlig - og legitimt - å være skjønnlitterær forfatter, kunne fortellinger og romaner, ikke minst historiske romaner, erstatte memoarene. Det samme stoffet kunne brukes, samtidig som den rent skjønnlitterære formen tillot konflikter og "avsløringer". I de første ti-årene dukket det opp flere nye navn, men innholdet var ikke alltid særlig nytt. Og mange nøyde seg med en bok, muligens fordi de hadde fått frem det de ville si.

1907 er tradisjonelt et skille i norsk litteratur med flere store debutanter: Sigrid Undset, Olav Duun, Johan Falkberget og Herman Wildenvey. Realismen ble igjen fremtredende, og perioden ble kalt ny-realismen. Men realisme hadde de kvinnelige forfatterne, og noen menn, skrevet i de ny-romantiske 1890-årene, og det fortsatte de med. Typisk er det at Sigrid Undset kalte Dikken Zwilgmeyer for sin "lærerinde". Men en uvanlig kvinne skilte seg ut i de første årene av det nye hundreåret; Ragnhild Jølsen. Hun er en av de kvinnelige forfatterne som har flest elementer av ny-romantikken. Ut fra fire forfattere, Ragnhild Jølsen, Regine Normann, Nini Roll Anker og Sigrid Undset konkluderer Helene Lassen i en artikkel at "man kunde si at der fra nu av ikke er noget som heter "damebøker"" (1914). Også Hulda Garborg og Barbra Ring markerte seg, og alle disse hadde en solid plass på det norske bokmarkedet frem til andre verdenskrig.

Selv om korsett ble umoderne, "reformdrakten" lansert, og etter andre verdenskrig var ikke den "kvinnelige" kvinnen på moten - så viser de kvinnelige forfatterne at frihet i kjærlighet ikke gjør livet enklere. Mange skrev kritiske skildringer om kvinneliv på landsbygden, det er ikke noe bonderomantikk. Sterke var kvinnene, men utnyttet ble de. Magnhild Haalke (1885-1984) skrev om sterke kvinner som holdt liv i gårdene og en i en romanserie forteller hun om Gry som på et tidspunkt utbryter: "[...] slaveriet det er ikke avskaffet i verden".

I litteraturhistorien snakkes det som nevnt om de "fire store" også når det gjelder kvinnelige forfattere: Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel (1880-1974). De var opptatt av kvinners liv og skjebne, som mange andre. Det som gjorde at de skilte seg ut var at de maktet å frigjøre seg fra konvensjonelle litterære normer, og verkene deres har fått plass i den litterære kanon, den "godkjente" norske litteraturhistorien. Cora Sandel plasserer seg i mellomkrigstidens diskusjon om frihet og abort, og peker fremover mot 1970-årenes kvinnekamp ved å fokusere på tidløse kvinneproblemer.

Tiden etter andre verdenskrig kalles gjerne "vår egen tid", og de kvinnelige forfatterne har fått sin plass i nyere litteraturhistorie. Av den grunn har ikke Aasen gått nærmere inn på deres forfatterskap i Kvinners spor i skrift. Med den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene kom det en økende interesse for litteratur av kvinnelige forfattere, og førte til en ny-lesing av de eldre. Ideene fra feministklassikere som franske Simone de Beauvoir (1908-1986): Det annet kjønn (1949), og amerikanske Betty Friedan (f. 1921): Myten om kvinnen (1963), var grunnlaget.

Aasen ser på sitt prosjekt som et demokratiserings-arbeid heller enn feministisk arbeid, fordi det løfter frem stemmer som ville blitt glemt. Hun nevner Camilla Colletts oppfordring: For å forstå kvinnene må du ikke gå til historiebøkene, for der er ikke kvinnenes stemmer. Du må gå til romanene.

Elisabeth Kjørsvik Aasen (født 24. august 1935) er en norsk lektor, faglitterær forfatter, oversetter og statsstipendiat. Hun har skrevet innsiktsfulle biografier om historiske kvinner, særlig kvinnelige pionerer innen litteratur, kunst og vitenskap. I 2006 fikk hun Sverre Steen-prisen, og om Kvinners spor i skrift sies det i begrunnelsen at det er "en omfattende litteraturhistorisk gjennomgang av totaliteten av litterære tekster skrevet av norske kvinner." Hun har også mottatt andre priser, se her. 

Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen
Det Norske Samlaget, 1986
Norsk, nynorsk
232 sider
Heftet, kjøpt

Høstoppdatering og vinterlesing

Høstens lesing, som jeg skrev om i september, ble som forventet selv om det går en smule tregt fremover. Cat's Eye opplevde jeg å være noe ulik enn andre leste bøker av Margaret Atwood, men avgjort som et pluss. Stephen Kings serie om det mørke tårnet fortsetter, og ikke bare leste jeg bok #2, men også bok #3. Serien leser jeg sammen med Ina, og denne uken startet vi på den fjerde boken. Så langt ser det slik ut:

1. Revolvermannen
2. De utvalgte
3. Ødemarken

Dermed gjenstår fremdeles siste boken i Löwensköld-trilogien, som ennå ikke er avsluttet. Riktig nok er det ikke mange sidene det er snakk om, og planen er å bli ferdig i løpet av helgen. Og neida! Årsaken til den langsomme lesingen skyldes ikke at historien er langdryg eller kjedelig, det er en bok jeg ser frem til å lese videre i. Skjønt, 'å lese videre i' er en tilstand som sjeldent innfinner seg. Jens Bjørneboes bok om Ragnhild Jølsen, Drømmen og hjulet, var utrolig fascinerende! En roman om hvordan livet til denne pioneren kunne ha artet seg. Det er vel verdt å utforske forfatterskapet hennes, det anbefales virkelig.

Jeg må si at det var nyttig med en oppdatering nå, for jeg hadde en følelse av at leste bøker denne høsten var svært få, men nå kan jeg være fornøyd med innsatsen. Enda en bok er lest, men ikke skrevet om ennå; Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Noen innledende ord har jeg likevel skrevet i et innlegg om glemte kvinnelige forfattere (her).

   

Romanserien om Det mørke tårn kommer til å ta sin tid, men vil pågå uten store pauser til siste boken er lest. Særdeles spennende serie! I løpet av vinteren skal Hedda og jeg lese Sigrid Undset, og det er bøkene om Olav Audunssøn som står først på listen. Disse leste jeg for mange år siden (hjelpemeg det må være tjue etterhvert) så det skal bli et interessant gjensyn.

Kjøpt/mottatt:

Skjønnlitteratur:

• To søstre av Åsne Seierstad
• Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
• Sleep av Nino Ricci
• The Heart Goes Last av Margaret Atwood
• Alltid tilgivelse av Anne B. Ragde
• Prinsessen av Clèves av Madame de La Fayette
• Den evige jøde av Bergljot Hobæk Haff
• Natthaven av Cathrine Wilhelmsen
• Beatrix & dunklumpene av Cathrine Wilhelmsen
• 24 dager til jul av Eivind Herredsvela

Sakprosa:

• Samtaler og samspill med barn av Margareta Öhman
• Styrk barnets karakter. Et forsvar for barn, barndom og karakterdannelse av Per Schultz Jørgensen
• Se barnet innenfra: hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen av Torsteinson, Brandtzæg, og Øiestad
• Aggresjon! et nytt og farlig tabu av Jesper Juul
• The Every Other Day Diet av Krista Varady og Bill Gottlie

Rekkefølgen er ikke bestemt, ei heller om de i det hele tatt blir lest nå i vinter. Det blir mer eller mindre tilfeldig, kjenner jeg meg selv rett. Og dessuten dukker det jo alltid opp bøker i mellomtiden. Jeg kunne tenke meg å lese nyere litteratur også, og da vil Seierstad være en utmerket kandidat. Også Edvard Hoem i grunnen, for Rose-Marie snakket så varmt om bøkene hans på tvangslesekafé forrige måned, og jeg har en av bøkene hans i bokhyllen. Og så var det Knausgaard da. I oktober så jeg Riksteaterets Min kamp som fristet til lesing av bøkene, og jeg tiltales av det å skulle formulere det ubeskrivelige, noe jeg har inntrykk av at Knausgaard har gjort et forsøk på.

Da gjenstår det å ønske alle en herlig desember med mye god lesning!

Det mørke tårn III: Ødemarken ~ Stephen King

Så var tredje bok i fantasyserien Det mørke tårn ferdiglest, og for en bok! Det kan jeg si med én gang: dette var neglebitende spenning, boken var rett og slett vanskelig å legge boken!

Ødemarken er delt i to bøker med kapitler i titler og nummererte underkapitler, noe som for meg forsterker det magiske i sjangeren. Vi følger Revolvermannen, eller Roland som er hans egentlige navn, videre i letingen etter Det mørke tårn. I forrige bok, De utvalgte, oppdaget Roland tre dører på en strand. Disse førte til vår verden og Roland besøkte New York for å hente to av de tre som skulle hjelpe ham å finne tårnet. For første gang på utallige år er han ikke lenger alene på sin vandring. Cuthbert, Alain, Jamie og Thomas, hans gamle følgesvenner, erstattes av Eddie og Susannah. Susannah er en tredje kvinne, forent av Detta Walker og Odetta Holmes. Hun er en sterkere og har en mer balansert personlighet enn de to andre selvene, og hun gjengjelder Eddies kjærlighet.

Roland har trent Eddie og Susannah til habile revolvermenn, og vi følger dem på vandring gjennom skogen hvor de finner en av Stålene, linjer som binder verden sammen, og følger den fordi de antar den vil føre dem til Det mørke tårnet som skal befinne seg i midten av Strålene. I denne verden holder alt på holder å dø eller gå i oppløsning. Spørsmålene er mange, svarene få eller ingen. Vil det hjelpe å finne tårnet, og vil det i så fall være tidsnok? Tidsnok til hva? Til å redde verden?

Vi blir bedre kjent med Jake, som er den tredje følgesvennen til Roland og derfor klarer å kommer seg til den verden hvor Revolvermennene befinner seg. Sammen drar de videre, og får enda en følgesvenn; dovenhunden Utt. Roland forklarer at de er en Ka-tet - en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik.

Gåter og ordspill går igjen i hele boken, og passer godt med det som har hendt med verden der. Antydninger som Den gamle krigen, Den store brannen, Syndfloden og Den store forgiftning er begreper som brukes. Er det en atomkrig? Roland vet ikke fordi de gamle nedtegnelsene er tapt, og de få historiene som er tilbake, er usammenhengenede og morstridende.

Langs strålen ligger byen Lud, som viser seg å være en øde ruinby, men det lever mennesker der. Både i og under byen, som er en labyrint av gater, søppel, døde trær, bilvrak og knuste gjenstander. Etter dramatiske hendelser møtes Roland og følgesvennene ved en togstasjon hvor de må komme seg ut av byen ved hjelp av toget Blaine. Toget er en intelligent og sofistikert datamaskin, med sansen for...ja, nettopp: gåter. Kas hjul dreier, og verden går videre. Sivilisasjoner oppstår, og sivilisasjoner går under. På vei mot Blaines endestasjon farer de gjennom den virkelige ødemarken, et forbrent og ødelagt landskap, forårsaket av en forferdelig hendelse. Den brente og ulmende jorden, de muterte og misdannede vesene...det var ingen atomkrig, det var noe mye verre. Og det er ikke over ennå.

Boken avsluttes på dramatisk vis, med en skikkelig cliffhanger. Det er virkelig fascinerende lesing, Stephen King har skapt et fantastisk univers! Og selv om det fremdeles er mye uavklart for meg, begynner jeg så smått å få en bedre forståelse for denne verden som Roland har viet livet sitt for å gjøre noe med. Redde den kanskje? I alle fall ligge svaret i Det mørke tårn. Slik jeg har forstått det, har King det med å avsløre litt etter litt. Det store bildet blir klarere etterhvert og da kan små detaljer underveis ha stor betydning. Serien leser jeg sammen med Ina, som leser på engelsk. Hun har skrevet om denne boken her.

Ødemarken av Stephen King
Originaltittel: The Waste Lands (1991, 2003)
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn & Lisa Vesterås
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2007
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

Å verte gløymd kan hende dei beste...

Mot slutten av denne uken begynte jeg å lese Kvinners spor i skrift (1986) av Elisabeth Aasen. Boken kjøpte jeg i 1997 og selv om jeg har bladd i den opptil flere ganger er den langt fra lest fra perm til perm. Så da Hedda og jeg var ferdig med Bjørneboes Ragnhild Jølsen falt det naturlig å lese om andre glemte kvinner. Og det er mange av dem, så dette kommer til å bli spennende!

Aasen forteller at det i 1976 ble satt i gang en kampanje i forbindelse med Stortingsvalget året etter, "Kvinnepolitisk aksjon" ble den kalt. En av arbeidsgruppene som skulle se på ulike sider av det norske samfunnet, arbeidet med litteratur. I kvinnebevegelsen på den tiden var en av de sentrale tankene at litteraturen blant annet avspeiler livet i forskjellige historiske faser - og hva er vår historiske bakgrunn? Hvordan er vår skjulte tradisjon? Når svært får kvinner var nevnt i bøkene om kultur, -kunst og litteraturhistorie stilte man seg spørsmål om hvorvidt kvinner hadde drevet skapende virksomhet eller om det kun var menns historie som var formidlet. De fleste hadde med Camilla Collett og Amalie Skram, men that's it. Av den grunn så man nødvendigheten av å supplere historien. Aasen arbeidet først med å vise at norsk litteratur faktisk har hatt skrivende kvinner, og utga bøkene "Vår bestemmelse er å giftes": En samling tekster av kvinnelige forfattere fra 1800-tallet (1978) og Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660-1880 (1983).

Noe som er interessant er at vi liker å tenke at kultur - og litteraturhistorien er en tydelig og ubrutt tradisjon. Men den gang ei. For eksempel ble Aristoteles gjenoppdaget på slutten av middelalderen, og Edda-diktene dukket opp igjen midt på 1600-tallet. På 1800-tallets pågikk en kamp om frihet og likestilling, det var tanken på at klasseskille ikke er en naturlov som lå til grunn. På mange måter var kjønnsforskjellene en parallell til klasseskillet.

1970-årenes kvinneforskningen fant ifølge Aasen skjulte tradisjoner innenfor flere felt, ikke minst litteraturen. Der vi trodde at kvinners situasjon og manglende selvstendighet alltid har vært som på Camilla Colletts tid, viser det seg at dette ikke stemmer.

Det kan hende dei beste at verka deira vert gløymde i hundreår, som tankane til Aristoteles og Edda-diktinga, no er dei noko sjølvsagt. Ein dag gjeld dette dei gløymde kvinnene óg.

s. 16

Drømmen og hjulet ~ Jens Bjørneboe

Drømmen og hjulet kjøpte jeg i 2014 etter å ha lest tre av bøkene til Ragnhild Jølsen (1875-1908); Rikka Gan, Fernanda Mona og Hollases krønike. Fremdeles gjenstår Ve's mor, Brukshistorier, artikler og etterlatte arbeider som noveller og fortellinger. Men - nå er det boken som Jens Bjørneboe fikk utgitt i 1964 som er i fokus. En besynderlig bok på mange måter, en bok jeg er svært glad for å ha lest. Ifølge Arnhild Skre som har skrevet en biografi om Jølsen (La meg bli som leoparden) var forfatteren myteomspunnet allerede da hun levde. Da hun døde bare 32 år gammel ble det ikke mindre mystikk rundt hennes person. Drømmen og hjulet er en historisk dokumentar ettersom den tar for seg omveltningene på den tiden, men mest av alt en biografisk roman om Ragnhild Jølsen. Hvem var hun? Hva vet vi egentlig om henne? Dette er spørsmål jeg stilte meg underveis i lesingen av Jølsens romaner, og som jeg håpet å få nærmere svar på i Drømmen og hjulet.

Jeg liker godt den kronologiske oppbygningen som jeg synes fungerer bra når det gjelder biografier. Året er 1848 og godseieren på Ekeberg, Peder Jølsen, funderer over omveltningene som ryster Europa. Et Europa som var blitt en smeltedigel hvor "religion, lov og rett, seder og skikker, livsanskuelser og samfunnsformer" ble smeltet om. For en tid å leve i! Verdens forfall! Sønnen, Holm, er av en helt annen oppfatning. Han har god forstand på tidens utvikling og verker etter å sette ideer og planer for fremtiden ut i live. Kløften mellom gammelt og nytt er også kløften mellom far og sønn. I denne brytningstiden grunnla Holm Jølsen fyrstikkfabrikken i 1866. Det handlet om å være i takt med samtiden, å tenke fremover og like raskt som den nye tiden utviklet seg.

Holm Jølsen og hans hustru, Pauline, fikk åtte barn hvorav fire levde opp. Det niende barnet fikk navnet Ragnhild Theodora. På grunn av aldersforskjellen til nest yngste søster vokste Ragnhild opp nærmest som enebarn, og hun utforsket verden på egen hånd. Skolegang og undervisning brydde hun seg ikke om, men var flittig til å lese og skrive, for eksempel skrev hun brev til kattene og usynlige vesener på gården. Det var moren som åpnet en verden av sagn og eventyr, og faren fortalte historier om slekten og dalens historie. Skogen ble stedet hun vandret mye i, og hvor hun møtte den Store Onde Ånd; ond, deilig og lodden. Kirken likte hun ikke, men hun ble likevel dratt mellom tanken på den Store Onde Ånd og kristendommen. Hun så at kirken mente at kvinner ikke skulle ha kjødets lyst, dette ble tanker som fulgte henne gjennom hele livet og hun bestemte seg tidlig for å skrive bøker "om kvinner som selv bestemmer hva de vil gjøre og tenke og si." Langt inne i Ekebergskogene møtte hun Vilde Vaa, djevelen. Han var jeger og kom fra langt inne i skogen, deilig men ikke så lodden. Vilde Vaa skulle også følge henne gjennom årene.

Fyrstikkfabrikken brant ned flere ganger og Holm Jølsen bygget den opp igjen. Men tredje gangen gikk han konkurs og familien måtte flytte til Christiania, da var Ragnhild fjorten år. I byen møtte hun en mann som hun ble svært tiltrukket av og som hun begjærte. Hun vil bli som ham; fri og likeglad som en jeger i skogen. En stormende forelskelse oppstod, det var som en "glødende stålstreng" gikk gjennom henne når hun så ham. Hun kalte ham Esau: "Han var et dyr og en gud, han var Pan. Han var som å drikke vin." De tilbrakte mye tid sammen, men elskov opplevde hun kun én gang med ham. Hun kastet seg ut i alle selskap, høyrøstet og leende. Om streikene og fremveksten av arbeiderbevegelser, om fremskritt som ville forandre fremtiden, nektet hun å høre på. Hun fastholdt å leve her og nå, i nuet. Restaurantbesøk, sigarer, vin og likør ble en del av hverdagen. Men en dag tok det slutt ettersom han mente de ikke kunne fortsette slik. Han ga henne en aftenbønn, noe hun skulle leve etter: Herre Gud, la meg bli sterk og usårbar som leoparden!

Ikke lenge etter kunne familien Jølsen flytte tilbake til Ekeberg etter at forholdet til banken ble bedre. Da var hun enogtyve, og gledet seg til å komme hjem. Hun begynte å gå i skogen igjen, skrev ned sagn og fortellinger som foreldrene kjente fra gården og fra bygden. Savnet etter Esau var stort, men det var noe hun måtte leve med. Arbeidet med skrivingen ble mer regelmessig og resulterte i lengre noveller og fortellinger. Hun begynte også å skrive på en roman. Skrivingen var planmessig, nøyaktig og presist. Selv om hun ikke ble lykkelig av det, ble hun sterk. Det hun hadde opplevd i byen var fremdeles som et brannsår, men hun hadde kontroll og drømte ikke lenger om ham på dagtid. Likesom med det hun skrev klarte hun å holde drømmer og fantasier på avstand. Da moren ble syk og lå på dødsleiet så Ragnhild at hun ble rolig og fredfull med morfin. Hun tenker at noen ganger trenger vi glemsel og bedøvelse, "når livet er slik at bare flukt kan få oss til å leve videre". All hennes livskraft og glede er borte, men morfinen tillot moren å flykte fra verden. Og hvorfor skulle man ikke kunne flykte? Hvis det ga trøst...

Ragnhild skrev videre på boken som handler om en ung kvinne, Paula, som gifter seg med en eldre mann. Stemningen i boken er tung og alvorlig, mye på grunn av Paulas morfinmisbruk. Ragnhild har førstehånds erfaring med det hun skriver om. "Hvorfor stikker mor seg med den nålen i armen?", "Fordi det gjør godt." Slik slutter boken som Ragnhild kalte Ve's mor. Da moren døde ble Ekeberg solgt, et hardt slag for dem som var igjen. Familien flyttet tvers over dalen, til Solbakken. Samme år (1903) ble boken publisert. Selv om Ragnhild ikke brydde seg om kritikkene, reagerte hun på at flere kritikere mente at boken var mannfolkaktig, dyrisk lodden og umulig kunne være skrevet av en kvinne. Dermed bestemmer hun seg for at neste bok sannelig ikke skal bli mindre lodden og mannfolkaktig! Slik hun så det hadde hun brutt konvensjonenes lover for hva som var passende, og arbeidet med boken gjorde henne kamplysten og sterk. I lange tider trengte hun ikke valmuen eller annet for drøm og glemsel mens hun skrev på Rikka Gan.

Det er spennende å lese om alle bøkene hun hadde planer om, og hvordan det kan ha fortonet seg for henne: som om bevisstheten delte seg i flere rom. Et hovedrom hvor alt som hadde å gjøre med Rikka Gan befant seg, en varm og lys festsal hvor Det Store Bluss holdt til, et rom for Fernanda Mona, og ett for Hollas. Et værelse var for Den Røde Høst, stillheten og slutten. Av og til var personene påtrengende, og noen ganger forstyrret de henne i arbeidet. Men som oftest opplevde hun dem som godt selskap. Det var Den Røde Høst som måtte være den viktigste boken, men de andre måtte skrives først. Etter å ha opplevd nøden i bygden, besluttet hun at Den Røde Høst skulle være en samtidsroman. Da Rikka Gan ble utgitt var det ingen som mente at den var lodden eller skrevet av en mann - hun var blitt godtatt som den hun var. Derimot synes hun selv Fernanda Mona manglet noe, den var for lite lodden. Neste bok, Hollases Krønike ble dermed av et annet slag; mørkere, tyngre, men muligens mer levende. Og hun opplevde at at språket ble annerledes; måten å bruke språket på forandret seg, hun oppdaget nye måter å uttrykke seg på. Boken om den store, svarte skog vi lever i - og som vi har både omkring oss og inne i oss.

Det er også interessante tanker Ragnhild Jølsen hadde om kvinner. For eksempel lot hun Angelica i Hollases Krønike be en bønn om rett til kjærlighet. "Herre du Gud, du har i din verden en deilig skapning, fri og frank i de store skoger. Vel har den et plettet skinn; men plettene er just dens rases kjennemerke - hvem frakjenner leoparden dens skjønnhet? Jeg ber deg: La meg bli som leoparden, Herre Gud!" Som forteller har Jølsen tilføyet "om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag da frostår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger." Hvorfor og hvordan har kvinnene lært å skamme seg over sin natur? Hvorfor føler de skyld og skam over sitt kjønn? Hvem har gjort Eros til djevelen? Hvem har gjort Pan til Fan?

Da faren døde ble Ragnhild boende sammen med to søstre, og hun avsluttet boken om den onde Hollas. Tanken på neste bok, Den Røde Høst, gjorde henne nesten syk. Hun skrev om natten, røkte sigarene sine og drakk sin søte og skarpe grønne likør. Ofte fikk hun kun sove etter å ha luktet på valmuen. Da hun fikk et stipendium, reiste hun til Firenze. I Italia var vin og brennevin godt og billig, medisiner var lett å få tak i, og annet fantes i godt utvalg. Men byen var kald og hun var ensom, dermed reiste hun til Roma hvor hun fant gjestfrihet blant andre skandinaver, det var som å komme hjem. I ukevis drakk hun vin og svevde over jorden uten å skrive noe. På et tidspunkt møtte en maler, sterk og deilig, og hun var svanger før hun reiste fra Italia. Endelig begynte hun å ordne notatene til boken. Men hun var uvel og kvalm, og fylt av angst om natten. Sovemidlene brukte hun flittig, og fant til slutt ut at Den Røde Høst måtte skrives i Norge. Det var usigelig godt å komme hjem til sitt etterlengtede Ekeberg. Maleren kom etter. Fremdeles sov hun dårlig, men hadde heldigvis rikelig med medikamenter med fra Italia. Hun begynte å skrive historier og fortellinger fra bruksbygden og dalen, før Den Røde Høst var ferdig. Det ble tilsynelatende harmløse, muntre fortellinger, men alle med en alvorlig undertone som viste en brutal og ond verden. Boken fikk navnet Brukshistorie. Nå var det blitt synlig for hele dalen at hun ventet barn, og selv om maleren var ganske ofte hos dem følte hun nå at han kun var "en karikatur av en annen mann som hun hadde elsket for fjorten år siden." Hun gjenopptok arbeidet med Den Røde Høst, og sine arbeidsvaner med skriving om natten sammen med sigarer og drømmeplanten som brakte på flukt fra alt. Dette førte til at hun var utslitt om morgenen, og måtte ta regelmessige doser av sovemidlene for å få sove.

Det nye året begynte kald og klar, hun ville fylt 33 år. Boken var ferdig skissert, og en av de siste nettene i januar begynte hun å skrive. Men hun følte et mørke omslutte seg. Verden sto stille, og hun drakk to glass med stoffet utblandet fra en karaffel. "Nu tok jeg visst for meget," sa hun til søstrene og falt i gulvet. Jeg må si at det er en tiltalende tanke at hun møtte igjen sin elskede, og at de dro langt inn i skogene - for han var jeger og bodde der inne, og hadde alltid bodd der. Kanhende ble Jølsen som leoparden; fri og frank.

Dermed er vi tilbake til spørsmålene: Hvem var hun? Hva vet vi egentlig om henne? Jeg kan ikke si at jeg fikk et tydelig og konkret svar, til det er Drømmen og hjulet for mye fiksjon. Men min opplevelse av Bjørneboes Ragnhild er absolutt positiv, i den forstand at det sammenfaller med mine tanker om henne etter å ha lest bøkene hennes samt fra det lille jeg har fått med meg fra andre kilder. Tittelen henspeiler på hvordan hjulet gikk, og drev den nye tiden fremover. Men drømmer var også en del av dette, man måtte være fremsynt for å kunne tenke nyskapende tanker. Ragnhild Jølsen drømte også, men på en annen måte. Bjørneboe mener at "stoffet som drømmene ble vevet i, var det samme." Jølsen skrev i en brytningstid, også når det gjelder kvinnerollen. At hun var en pioner i en mannsdominert profesjon er det ingen tvil om. Hun beskrev sterke følelser og seksuelle drifter, noe som var utenkelig for en kvinne. Dette er absolutt en bok jeg varmt anbefaler videre - enten du har lest Jølsens romaner eller ikke.

Drømmen og hjulet har jeg lest sammen med Hedda, vi har også lest Fernanda Mona og Hollases Krønike. Bøkene av Jølsen har jeg skrevet om her:

Rikka Gan
Fernanda Mona
Hollases krønike

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 2003
Utgitt første gang: 1964
De norske Bokklubbene AS, 2010 for denne utgaven
Norsk, bokmål
208 sider
Innbundet, kjøpt

Cat's Eye ~ Margaret Atwood

Cat's Eye ble utgitt i 1988 og er Atwoods syvende roman. Den handler om maleren Elaine Risley som er tilbake i Toronto hvor hun vokste opp og nå skal ha en retrospektiv utstilling av sine tidligere malerier. I sine romaner er Atwood opptatt av hvordan kvinner føler, tenker og handler. Cat's Eye er intet unntak, og som i andre av hennes bøker som jeg har lest er det særlig kvinnelig identitetsutvikling som utforskes. Boken ble jeg ferdig med 20. september, men har altså ikke rukket å skrive om den før nå.

Time is not a line but a dimension, like the dimensions of space. If you can bend space you can bend time also, and if you knew enough and could move faster than light you could travel backward in time and exist in two places at once. [...] ''You don't look back along time but down through it, like water. Sometimes this comes to the surface, sometimes that, sometimes nothing. Nothing goes away.''

s. 3

Elaine er altså tilbake i byen hun vokste opp i. Skjønt, sine første åtte år tilbrakte hun sammen med moren, faren og broren, Stephen, "on the road" fordi faren arbeidet som entomolog og samlet inn kunnskap om insekter. De kjørte rundt og bodde i telt eller på motell, men da faren ansettes som professor ved universitetet i Toronto anskaffet de sitt første (ordentlige) hus og Elaine og broren begynte på skolen. Så spennende å endelig skulle leve normalt, å få andre venner enn broren, jentevenner! Men det går ikke som hun ser for seg.

Bakerst i boken er gjengitt et intervju hvor Margaret Atwood redegjør for bokens tema. Hun sier den handler om hvordan barndommens traumer forfølger oss i voksen alder. Jenter har en kultur med hemmeligheter og skiftende allianser som kan forårsake mye vonde følelser og angst. Hun som var din venn i går er det ikke i da, og du aner ikke hvorfor. Disse stridighetene farger vennskap mellom kvinner. Atwood har spurt kvinner om de frykter kritikk mer fra menn eller kvinner, og det overveldende svaret var: "Fra kvinner".

Why do we remember the past, and not the future?
~ Stephen W. Hawking, A Brief History of Time

Og slik skrider handlingen frem. Elaine i Toronto, med sine bekymringer for alderen, hun er i femtiårene, og minnene fra barndommen som dukker så levende opp. Fordi hun er vant til gutters måte å være på forstår hun ikke jentene og deres signaler. Hun blir et lett offer for mobbing. Det skjer i det skjulte og ingen ville på noen måte stusset på vennskapet mellom Elaine og de andre jentene, og da særlig Cordelia som er hennes beste venn.

Jeg fant boken litt langsom til å begynne med, men etterhvert gjorde det ingenting. Cat's Eye er ikke drevet frem med et plot hvor spenningskurven stadig stiger for så å kulminere i et klimaks og avslutning. Konflikten består i det at barndommens hendelser fremdeles påvirker Elaines valg og levemåte, hennes tanker og samhandling med andre. Dette får leseren innblikk i via tilbakeblikk, og hennes retrospektive utstilling blir en retrospeksjon av livet. Atwood skriver så utrolig bra, det er en fornøyelse å dvele ved språket, og det gjør historien spennende og interessant.

Anbefales!

Cat's Eye av Margaret Atwood
Seal Books, 1999
Engelsk
578 sider
Paperback, gave
Lesesirkel 1001-bøker 

Det mørke tårn II: De utvalgte ~ Stephen King

Etter å ha lest første bok i serien om Det mørke tårn, Revolvermannen, så jeg frem til videre lesing og ble ikke skuffet! I utgangspunktet ble jeg inspirert av Astrid Terese og hennes begeistring for bøkene, og da jeg var så heldig å motta serien i gave nå i sommer grep jeg anledningen til å starte lesingen. Ekstra flott var det at også Ina var interessert i denne lange fortellingen og at vi kunne lese sammen.

I første bok var Revolvermannen på jakt etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Han når ham igjen til slutt, skjønt; hvem som finner hvem er et betimelig spørsmål. Den sortkledde spår Revolvermannens fremtid med tarotkort, og disse viser tre følgesvenner han må finne ved havet i vest; Fangen, Skyggenes dame og Døden. Han får også vite mer om tårnet og om verden som er gått videre, som er beskrivelsen av verden slik den fortoner seg etter en katastrofe som har ødelagt den verden Revolvermannen kjente. Men for det meste er det uklarheter. Han sovner på en strand ved havet, og det er her han våkner idet andre bok, De utvalgte, starter på dramatisk vis. Noen besynderlige, grufulle vesener med hummeraktige klør og takkete nebb kommer opp fra havet. Den ene biter og Roland mister en bit av to fingre og mesteparten av høyre stortå, noe som fører til forgiftning og infeksjon. De fleste patronene til revolverne er blitt våte, han har ikke mat, kun vann for en dag og trenger medisin. Det hele ser temmelig mørkt ut.

Han begynner å gå nordover langs stranden. Langt om lenge, på randen av utmattelse og i feberørske ser han en dør. Han har ikke noe annet valg enn å åpne den og gå gjennom, om han ikke vil legge seg ned og dø. Forskrekket finner han seg selv seende gjennom øynene til Fangen (hvis navn er Eddie), en narkoman på smugleroppdrag, og Roland deler nå kroppen hans. Sin egen ligger syk og utmattet på stranden. Han befinner seg i vår verden på 1980-tallet, en verden Roland tenker om ikke er særlig forskjellig fra hans egen, noe som virket underlig betryggende for ham. Gjennom noen dramatiske hendelser ender de på stranden sammen. Eddie blir fri fra heroinen og Roland har fått med seg antibiotika.

Gjennom samværet med Eddie, det tar lang tid å bli noenlunde frisk og abstinensfri, får jeg som leser mer innblikk i Roland som person. Også Eddie blir jeg kjent med, hans oppvekst og noe av årsaken til narkotikaproblemene. Samtaler, tanker og tilbakeblikk gir dybde til karakterene. Selv om bakgrunnen til Rolands oppdrag eller søken ikke belyses nærmere, og det ennå er ubesvarte spørsmål, sitter jeg igjen med en følelse av at dette vil komme senere. Og det er akkurat slik jeg liker det, som med Margaret Atwood sine bøker hvor ting på ingen måte er åpenbart. På et tidspunkt forteller Eddie mer om seg selv, og Roland lytter:

Det hele druknet i et brus som ikke var helt ulikt lyden av brottsjøen som slepte med seg stein opp på stranden. Roland kjente historien og sa ingenting. Det var Eddie som ikke kjente historien, en Eddie som muligens var klar i hodet for første gang på kanskje ti år eller mer. Eddie fortalte ikke historien til Roland; Eddie fortalte omsider historien til seg selv.

s. 210

De vandrer videre og oppdager dør nummer to på stranden. Her er det de skal hente Skyggenes dame fra 1960-tallet, noe som slett ikke blir enkelt. Betegnelsen betyr at hun har to ansikter, hun er schizofren. Den positive siden, Odetta Holmes, forelsker Eddie seg i. Den negative siden, Detta Walker, sverger å drepe dem. Men Roland er fortsatt syk, han trenger mer antibiotika. Gjennom den tredje døren, hvor det ikke stod Døden, men Dytteren, går Roland inn i en seriemorder på 1970-tallet.

Når det gjelder reiser i tid dukker det uunngåelige spørsmålet opp, "det latente paradokset"; vil en endring i én tid, påvirke i én annen? Her googlet jeg litt for å få noe mer håndfast og vitenskapelig tilknyttet dette, og en interessant artikkel har et eksempel:

Hvis jeg reiser tilbake i tid og skyter morfaren min som barn, så vil moren min, og dermed jeg, aldri bli født. Men hvordan vil jeg da kunne reise tilbake i tid og skyte morfaren min? Framtiden og fortiden henger uløselig sammen, så tidsreiser som endrer fortiden og dermed framtiden, er vanskelige å forstå.

Mange paradokser rundt sammenhengen mellom fortid og fremtid altså. Men løsningen kan være at parallelle verdener finnes, som er en gyldig tolkning i kantemekanikken. Hvis man reiser "tilbake i tid og skyter sin morfar som barn, oppstår det en parallell verden. En verden der du aldri har eller vil eksistere, fordi morfaren din ble skutt som barn, og en annen verden som du kommer fra. I din verden har disse tingene aldri skjedd – det skjedde i den parallelle verden." Det er en teori hvor uendelig mange verdener oppstår fordi ethvert utfall av en handling forårsaker et parallelt univers. Skjønt, det vil bli uendelig mange av dem og det blir vanskelig å forestille seg. En aldri så liten digresjon, men uansett spennende. Det er boken også. Svært spennende!

Resymeet i boken forteller at serien Det mørke tårn er inspirert av Robert Brownings dikt “Childe Roland to the Dark Tower Came”, som i sin tur hentet tittelen fra en linje i Kong Lear. Kings The Dark Tower har mange likheter med diktet, blant annet navnet til helten. På seriens offisielle side står det at serien er "inspired in equal parts by Robert Browning’s poem, “Childe Roland to the Dark Tower Came,” J.R.R.Tolkien’s Lord of the Rings, and Sergio Leone’s spaghetti Western classics, The Dark Tower series is an epic of Arthurian proportions. It is Stephen King’s magnum opus, and is the center of his amazing creative universe."

Neste ut er bok nummer tre, Ødemarken, som Ina og jeg starter på så snart hun har fått sin utgave i postkassen sin.

De utvalgte av Stephen King
Originaltittel: The Drawing of the Three
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
473 sider
Pocket, gave

En smakebit på søndag: Cat's Eye

For tiden leser jeg Cat's Eye av Margaret Atwood, og følgende setning satt seg da jeg leste den:

“Another belief of mine: that everyone else my age is an adult, whereas I am merely in disguise.” (s. 17)

Boken handler om den suksessrike maleren Elaine som kommer fra Vancouver for å overvære åpningen av sin retrospektive utstilling i Toronto,der hun vokste opp. Gjensynet med byen vekker mange konfliktfylte minner i henne. Særlig dukker etterkrigstidens skoledager og barndomsvenninnen Cordelia opp i hennes tanker. Atwoods skildring av venninneforhold og maktkonstellasjoner småjenter imellom overgår i grusomhet og rystende, stillferdig styrke det meste man har lest om barns hemmelige liv. Parallelt løper skildringen av Elaines liv i familien og hennes uuttalte ømhet og respekt for foreldrene og broren.

Høstens planlagte lesing

Når det gjelder antall bøker lest har dette økt betydelig etter at jeg ble ferdig med studiene sammenlignet med 2015 og denne våren. Skjønnlitteratur altså. Nå skulle jeg gjerne ha lest mer, men livet kan være hektisk og til tider er det annet som spiser av tiden. Det kan hjelpe å lage en plan og jeg har foreløbig denne:

Cat's Eye av Margaret Atwood.

Den suksessrike maleren Elaine kommer fra Vancouver for å overvære åpningen av sin retrospektive utstilling i Toronto,der hun vokste opp. Gjensynet med byen vekker mange konfliktfylte minner i henne. Særlig dukker etterkrigstidens skoledager og barndomsvenninnen Cordelia opp i hennes tanker. Atwoods skildring av venninneforhold og maktkonstellasjoner småjenter imellom overgår i grusomhet og rystende, stillferdig styrke det meste man har lest om barns hemmelige liv. Parallelt løper skildringen av Elaines liv i familien og hennes uuttalte ømhet og respekt for foreldrene og broren.

Denne boken holder jeg på med nå, sammen med serien Det mørke tårn.

Det mørke tårn av Stephen King.

En bokserie som har elementer fra flere sjangere; fantasy, science fiction, horror og western. Serien beskriver en revolvermann og hans leting etter Det mørke tårn, som både er fysisk og billedlig. Jeg leser disse bøkene sammen med Ina.

Første bok har jeg skrevet om her:

Revolvermannen

Anna Svärd av Selma Lagerlöf.

Siste bok i Löwensköld-trilogien som jeg skal lese i forbindelse med bokhyllelesing-utfordringen. Her står folket mot overklassen, kvinner mot menn, lidenskapen i ren form mot alle slags forvrengninger. Det er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet.

Trilogien består av romanene Löwenskölds ring og Charlotte Löwenskiöld (begge utkom i 1925), og Anna Svärd (1928). Opptakten er Löwenskölds ring, en spøkelsesfortelling og skjebnehistorie om forbannelsen som skulle ligge over den fornemme familien i generasjoner. Begge de neste bøkene får tittelen fra de sterke, men svært forskjellige kvinnene som står i sentrum i romanene - Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. Den livsglade, stolte og rettskafne Charlotte Löwensköld elsket den nevrotiske og begavete teologiske kandidaten Karl-Artur Ekenstedt hun var forlovet med, men mistet ham. Etter et oppgjør, bestemte han seg for å gifte seg med den første kvinnen som kom i hans vei - og det ble Anna Svärd. I romanen Anna Svärd tar den praktisk anlagte kvinnen fra Dalarna over som fortellingens sentrum. Den fanatiske og stadig mer forstyrrede presten Karl-Artur har valgt henne, og nå er det Anna og ikke den mer aristokratisk anlagte Charlotte som skal håndtere ham - og de ti foreldreløse barna han har tatt til seg. Men klokkerens kone Thea Sundler, som alltid har elsket Karl-Artur, klarer nok en gang å få makt over ham. Sammen begir de seg av gårde som omstreifende predikanter for fattigfolk de møter på sin vei.

De to første bøkene har jeg skrevet om her:

Löwenskölds ring

Charlotte Löwenskiöld

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe.

Halvdokumentarisk roman om forfatteren Ragnhild Jølsens (1875-1908) liv, hennes liv og diktning. Vi er ved århundreskiftet 1900-2000 - ved brytningen mellom to forskjellige tidsaldre: mellom myter og mystikk og den nye, opplyste tid, mellom kvinnefrigjøring og bohemtilværelse, mellom nød og opprør, mellom religiøsitet og politisk bevisstgjøring. Ragnhild blir selv stående som en kraftfull motpol til den nye tiden som gjør sitt inntog på dette tidspunktet.

Drømmen og hjulet er et sentralt verk i Bjørneboes forfatterskap og et av de mest personlige kvinne- og kunstnerportretter i nyere norsk litteratur.

Denne boken skal jeg lese sammen med Hedda i høst. Vi har tidligere lest Fernanda Mona og Hollases krønike av Jølsen. Her har jeg skrevet om Jølsens bøker:

Rikka Gan

Fernanda Mona

Hollases krønike

Helgenkongen ~ Vera Henriksen

Helgenkongen er siste boken i Sigrid-trilogien, som jeg har lest sammen med Hedda. Serien er skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), en norsk forfatter som skrev flere bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes tar opp den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom og Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut i 1961-1963.

Som tittelen tilsier omhandler boken perioden da kongen ble erklært hellig; Olav den hellige. Det var denne helgenstatusen i det norske samfunnet som ble Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie. Allerede året etter hans fall på Stiklestad ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen bredte seg raskt, også utover Norges grenser (Store norske leksikon).

Når det er sagt er det Sigrid det handler om, og hvordan helgendyrkelsen får innvirkning på livet hennes og ellers i samfunnet. Tegn og undere etter at kongen er død, gjør at folk ber til ham som en helgen. Sigrid liker ikke denne utviklingen, ei heller danestyret. Kong Knut har satt en av sønnene sine, Svein, som konge i Norge. Han har aldri ment å la Norge være et fritt land, men et danestyrt rike med lover hardere enn de danske. Folk er misfornøyde med dette styret, og tenker bedre og bedre om kong Olav. Men praten om jærtegn og hellighet blåser Sigrid av, hun kan ikke se noe hellig ved den Olav Haraldsson som hun hadde kjent. Selv om hun må medgi at han hadde gjort mye bra for landet og kjempet for å spre kristendommen, nekter hun å akseptere at han var hellig av den grunn. Både første bok, Sølvhammeren, og andre bok, Jærtegn, forteller om Sigrids utvikling mot moden kvinne. Som jeg nevnte i anmeldelsen av Jærtegn, strever hun med grublerier og tanker, sine feil og hovmod. Det gjør hun også i denne siste boken. Hun lengter etter en fred, en fred hun glimtvis aner, som en stillhet i hennes stormfulle sinn. Hun grunner på det at hun har kjempet mot Guds vilje, en håpløs kamp istedenfor å gi etter. Har hun i dette skapt sine egne sorger? Disse tankene og det at hun snakker med biskopen angående Olavs hellighet gjør at hun begynner å forstå jærtegnene og at kongen selv hadde angret sin voldsomme fremferd for å kristne landet. Sigrid opplever en indre trygghet, og en dyptgripende konflikt med Kalv får henne til å tenke hvor lite han betyr for henne. Før hadde det alltid vært en gnist av håp om at forholdet skulle bli bedre mellom dem, men nå kunne hun på ingen måte øyne dette håpet. Den stille tryggheten hjelper henne videre, og hun grubler svært mye på sine synder og på skyld. Etterhvert kommer det likevel til en slags forsoning mellom dem ved at de begynner å snakke åpent med hverandre.

Mange godtok den nye læren som et skrifte av guder, og levde videre som før. Sigrid undrer seg over dette, og tenker på Olve som forstod kristendommen så altfor godt til å bare fortsette som før. Hun ser med fortvilelse at hennes hovmod fremdeles sitter godt i, og at hun ikke har vært ydmyk. Åsatroens hevnplikt og hat ligger ennå sterkt i henne. Som hun kjemper med sine tanker aner hun at kristendommen gir henne noe som ikke har med hat og hevn å gjøre, og hun ser ting i et nytt lys hvorpå hun prøver å nærme seg Kalv. Hun skjønner at hun trenger ham som han er, og forholdet mellom dem blir stadig bedre nå som åpenheten har brutt ned muren de har hatt mellom seg.

Det er harde tider, og motviljen mot danestyret øker. Kalv og Einar Tambarskjelve snakker om å hente hjem Olavs sønn, Magnus, etter at kongen og dronningen reiser med danene sørover. Nå har det vært fire år med med håp, men også skuffelser og vanskeligheter. Einar bryter sitt løfte om at de skal være likemenn, og det blir tydelig at han har til hensikt å bruke alle midler for å være den som står høyest i kongens gunst. Det blir til at Kalv beslutter at familien skal reise til Orknøyene, for å komme i sikkerhet. Sigrid synes det er øde og forblåst, men etterhvert begynner hun å føle seg hjemme selv om det koster. Hun er fast besluttet på at hun skal like seg, men selv om hun forsøker å tvinge minner og lengsel ut av tankene, kan hun likevel våkne om natten med et sug av lengsel etter å se Egge igjen. Og denne kampen! Hva om den hadde vært unødvendig og alt hun trengte var skrifte når hun skjønte hun hadde syndet, godta prestenes ord og la være å grunne på tingene? Hun kjente seg trett. År etter år hadde hun kjempet mot sitt hovmod. Til til og med sønnen, Trond, sa til henne at hun ikke måtte være så selvrådig. Det er mye som skjer i kulissene ved at man søker forbundsfeller, ruster seg til slag og konger kommer og går. Det er ikke godt å vite hvem man skal stole på. Etter elleve år kan de dra tilbake til Egge. Datteren, Sunniva, er gift og har fått en sønn og blir værende på Orknøyene. Når Kalv dør, savner Sigrid ham sterkt. Hun tenker at all hennes kamp og grubling ikke hadde gitt henne annet enn sorg, og det kommer for henne at håpet om Guds nåde er det som gir henne freden hun har lengtet etter.

Det har vært interessant å lese om Sigrids utvikling, om hennes grublerier og tanker rundt den nye læren og hvilken innvirkning denne brytningstiden har hatt for henne og for samfunnet generelt. Selv om mye allerede er sagt med de foregående bøkene, vil jeg likevel fremlegge hvor stor betydning kristendommen fikk for folk etter at den festet seg. Nettopp fordi livet selv dreide seg rundt de nye skikkene. Her vil jeg si meg enig med Hedda i at Helgenkongen er en verdig og fullendt avslutning på trilogien om Sigrid, og det er absolutt bøker jeg kan anbefale videre.

Tine og Berit har også skrevet om trilogien :)

Helgenkongen av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1963
Norsk, bokmål
265 sider
Innbundet, gave

Det mørke tårn I: Revolvermannen ~ Stephen King

Ina og jeg leser Det mørke tårn, en bokserie av Stephen King. Første bok, Revolvermannen, er nå ferdiglest og jeg skal forsøke å si noen ord om den selv om det forekommer meg vanskelig.

Min utgave har bok I og II i samme bind. Bokens paratekst er temmelig dyster og fremsiden viser en blanding av øde ørkenlandskap og et slags tårn i bakgrunnen. Sant å si var jeg uforberedt på fantasy-faktoren i boken. Selvsagt, det er Stephen King vi snakker om, men likevel tenkte jeg mer i banen av eventyraktig fantasy. I stedet fikk jeg en dystopisk mørk fantasy som er vanskelig å beskrive. Bakpå boken står det at i Revolvermannen introduseres vi for en av Kings mest mystiske og sagnomsuste helter; Roland av Gilead, den siste revolvermann. For meg var det et nytt bekjentskap, for jeg hadde ikke hørt om denne helten før. Men så er det lenge siden jeg har lest noe av King, og siste filmen jeg så var The Mist for mange år siden.

I forordet (2003) til Revolvermannen skriver King at denne utgaven er en del av en samlet revidering fra hans side, fordi han innså at begynnelsen ikke samsvarte med slutten. Første bind ble skrevet av en veldig ung mann, den inneholdt svært mange feil og gale utgangspunkt, og den hadde en annen tone enn resten av serien som gjorde den vanskelig å lese. King skriver videre at han ikke har gjort endringer i selve handlingen, men ordnet skrivefeil og utelatt tompreik. Rettelser som skal gi nye lesere en tydeligere start og introduksjon til Rolands verden. Nå er det altså første gang jeg leser starten på denne serien og aner ikke hvordan den var før redigeringen, men jeg kan skrive under på at den har klart det King ønsket. Den har åpnet for en fantastisk og underlig verden, en forunderlig historie og ja, jeg føler meg aldri så lite bergtatt.

Vi møter Revolvermannen i det han følger etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Det er en pangstart rett inn i handlingen der han vandrer, og vi får vite at han er en tilpasningsdyktig pilegrim, med utseende som hentet fra en westernfilm. Jeg ser for meg Clint Eastwoods figur fra spaghetti-western filmene, noe som slett ikke er utiltalende. Revolvermannen har fulgt etter Den sortkledde i to måneder i den tørre, brennhete ørkenen. Han nærmer seg; uten hast, uten å somle. Etterhvert som han går, hviler, slukker tørsten, strømmer minner fra barndommen frem. Vi får også vite litt om hans ferd før ørkenen, om oppholdet på det avsidesliggende stedet Tull hvor Den sortkledde hadde demonstrert sin overnaturlige makt innen Revolvermannen kom. Ute i ørkenen møter han Jake, en gutt som ikke aner hvordan han havnet der, han husker kun bruddstykker fra livet før.

Underveis kommer det frem at historiens nåtid er lagt til en fremtid hvor den verden og sivilisasjon vi kjenner er ødelagt og for lengst glemt. Kun enkelte brokker vitner om dens eksistens. Og Jake er kommet derfra. Revolvermannen liker gutten, og tenker på sin egen oppvekst, "som han som regel hadde følelsen av omhandlet en annen person - en person som hadde gjort et sprang gjennom en fantastisk tidslinse for å bli en annen - men som nå virket gripende nær." Han er den siste av sitt slag, og verden var gått videre. Revolvermannen er ikke en mann som dveler ved fortiden, men han tar seg stdig i å tenke på den likevel. Og om enn så mistenkelig det er at han tenker om gutten som en del av Den sortkledde sin plan, vandrer Revolvermannen videre ut i ørkenen sammen med Jake. Vandringen kulminerer med et møte mellom Revolvermannen og Den sortkledde, og Roland får da vite mer om Tårnet som er hans endelige mål.

De retrospektive glimtene gir innblikk i Revolvermannens barndom og hans overgang til myndig alder. Etterhvert blir hans ferd mer forståelig, om enn ikke helt håndgripelig. Det regner jeg med trer tydeligere frem i neste bok. Jeg øyner en mykere side ved denne mannen enn den harde revolvermannen, som fremkommer av hans tanker, drømmer og tilbakeblikk. Og om enn ikke lynende intelligent, så i er han alle fall snarrådig og med en intuisjon som fører ham for det meste til riktige avgjørelser. Ihvertfall slik han selv ser det. Som barn fikk han navnet Roland, og han trer inn i de voksnes rekker som Revolvermannen. Jeg tenker om boken at det er en postapokalyptisk historie, med innslag av magi og demoner. Boken er en innledning til serien, det blir spennende å lese videre!

Stephen King, født 1947, bor i Maine og Florida sammen med sin kone, forfatteren Tabitha King. Han publiserte sin første novelle som tjueåring, og har siden skrevet mer enn førti bøker og to hundre noveller. Han begynte å jobbe med serien Det mørke tårn i 1970, og første bok kom ut i 1982. Serien ble fullført i 2004.

Revolvermannen av Stephen King
Originaltittel: The Gunslinger
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

Jærtegn ~ Vera Henriksen

Jærtegn er andre bok i Vera Henriksens trilogi om Sigrid, og fortsettelsen av Sølvhammeren. Denne serien leser jeg sammen med Hedda, og Berit har også slengt seg med.

Det er uår i Trondheimen og Olav Haraldsson har styrt landet med hard hånd i fem år. Han har reist rundt i landet for å spre den nye læren, med vold og makt. Hvis noen nektet å la seg døpe, tok han gårdene deres og lot dem lemleste eller drepe. Dette får Sigrid etterhvert stifte nærmere bekjentskap med.

I Sølvhammeren forlot vi Sigrid idet hun gjorde korstegn da hun følte at skogens tusser og troll, dauinger og vetter ville ta henne, og at det vonde slipper taket ved denne handlingen. Nå har Sigrid og Olve fått fire barn: Grjotgard (eldst med sine tolv år), Tore, Gudrun og Trond (tre år). I bygden snakkes det om Ragnarok, folk ser skrømt, det hender merkelige ting og farsotten kommer. Ettersom Kong Olav ønsker å kristne landet vil han blotingen til livs, men stormennene i Inn-Trondheimen fortsetter med blot på Mærin, noe som gjør kongen mektig forbannet. Til våren er det Olve sin tur å holde gildet, men han vil ikke blote ettersom han har tatt kristendommen til seg. Sigrid vet ikke helt hva hun skal tro på, og ber både til de norrøne gudene og kristendommens gud hvis hun trenger hjelp eller er i fare. Farsotten krever sine ofte, blant annet de to yngste barna. I sorgen kommer Sigrid og Olve enda nærmere hverandre, og Olve snakker om 'agape' slik han hadde gjort en gang for lenge siden; en kjærlighet som er uselvisk, en kjærlighet som ikke forventer noe til gjengjeld. Her lar Henriksen Olve være talerør for hvorfor man burde følge kristendommen, og gir et innblikk i hvordan det kan ha seg at kong Olav fôr frem på en slik brutal måte. Det er ikke alt Sigrid forstår, men hun aner "en kjærlighet som strakte seg oppover og som var annerledes enn noe annet hun hadde drømt om."

Ved gildet på Mærin spares det ikke på noe, men andre natten omringes de og Olve blir drept. Det er kong Olav som er kommet, og flere blir drept eller lemlestet før han drar tilbake til Nidaros. Kongen bestemmer at Sigrid skal gifte seg med Kalv Arnesson, en av hans menn, noe hun aksepterer etter en del veiing frem og tilbake. Hun trenger en til å verne seg, hun har sønnene sine å tenke på, og hun er gravid. Kongen sier også at hun skal døpes så fort som mulig, og undervises i kristendommens lære.

For en underlig ting liver er, tenkte hun. Og selv om den enkelte måtte bukke under til slutt, rullet det frem, bølge på bølge, slektledd på slektledd. Men på samme tid var det så skrøpelig skjørt.

s. 53

Sigrid skjønner at Kalv er snill, men det er vanskelig å forestille seg livet sammen med ham som kongens lendmann på Egge. Og som husbond i Olves sted. Det blir heller ikke enkelt. Folk i bygden vender henne ryggen, og det blir til at hun slutter hun seg nærmere Kalv, men tenker samtidig mye på sitt samliv med Olve, som hun sårt savner. Hennes bror, Tore, blir gode venner med Kalv, noe Sigrid synes er bittert. Etter en samtale med ham føler hun seg likevel nærmere ham, selv om ting er vanskelige. Om vinteren føder hun en gutt, og hun visste "endelig at hun hadde handlet riktig da hun giftet seg med Kalv Arnesson [...], hun hadde gitt gutten en fosterfar som ville verne ham og hjelpe ham frem." Det er i det hele tatt mye Sigrid tenker på, for eksempel den nye læren som både var tvetydig og vanskelig å forstå, og dessuten den gamle som fremdeles har feste.

Sigrid irriterer seg over Kalv. Han er streng, men rettferdig som lendmann, og omtenksom og snill ovenfor henne. Men hun synes ikke han duger til å lede henne, for hun kan som oftest få ham til å gi seg og det gjør at forakten for ham får grobunn.

Det gikk opp for henne med ett at hun ikke bare hadde latt andre bestemme for seg alltid, hun hadde latt dem tenke for seg også; først hadde det vært Tore og siden Olve. Og så lenge Olve levde, hadde det ikke falt henne inn at det kunne være på annen måte. Men nå, med Kalv, var det en annen sak. Selv om det han sa lød riktig på sin måte, visste hun at tingene kunne ses annerledes enn han så dem.

s. 121

Som høvding for hele Inn-Trondheimene har Kalv stor makt, og Sigrid sitter som den fremste kvinnen i bygden. Hun blander seg ikke i styre og stell som er ansvarsområder tilhørende Kalv, men hun liker den nye makten hun har til å lede Kalv inn på de veier hun mener er riktige. Og han virker "tergende tilfreds" med tingenes tilstand, noe som gjør Sigrid svært irritert. Hun vet hele tiden hva hun kan forvente av ham, men alle hennes forsøk på rokke ham ut av den stødige klippen som han er faller på steingrunn og hun gir opp. Der hun stadig sammenligner ham med Olve kommer han til kort. Sigrid søker etter fred og forståelse i det nye hun har fått et glimt av; kristendommens kjærlighet og lys, og hun har lange samtaler med Anund prest, hun stiller spørsmål og går til messe og skrifte. Hun er ikke sikker på om hun forstår alt. Hun har ventet på en følelse av Guds nærhet eller et tegn på at han har tatt henne imot, men presten sier at hun skal gi av seg selv uten å vente noe igjen. Det faller henne tungt å skulle tilgi for eksempel kongen som hun hater, særlig siden hun går med hevntanker over uretten han har gjort henne. Sønnene ønsker også hevn, og Sigrid tenker på Kalv som en brikke i utførelsen av hevnen.

Etter Mærin har ikke Kalv samme tillit til kongen som før, han føler seg mer som trøndernes høvding enn som kongens lendmann. Det er mange som er misfornøyd med styret til kong Olav og hans voldsomme fremferd. Da danekongen, Knut, benytter seg av dette for å overta landet er det flere som sverger troskap til ham. For Sigrid blir det en sorgtung høst, begge sønnene blir drept da de er med på et forsøk på å styrte kongen. I denne tiden er Kalv borte i to år i forbindelse med dette forsøket, og da han kommer hjem ser Sigrid glimt av mannen han er; høvdingen som mange frykter, som er aktet og som kan vinne menns troskap. De har det bedre sammen enn noen gang, men etterhvert faller alt tilbake til det gamle og Sigrids bitterhet flammer opp igjen. Om det er hatet mot kongen eller bitterheten mot Kalv som driver henne vet hun knapt selv. Hun maser om hevn for sønnene, men da han lover å slutte seg til de som ønsker død over kong Olav, finner hun andre ting å mase om.

I denne tiden grubler hun mye og snakker en del med presten. Han mener det er blitt gjort stor skade ved at kristendommen er innført med vold og grusomhet, og at man ikke kan forvente av folk som har sett frender og venner lemlestet eller drept for lærens skyld skal forstå budskapet om godhet og kjærlighet. Sigrid synes det lysner for henne da hun hører presten snakke om hvordan man skal elske vår neste, uten å måtte like vedkommende, og hatet til kongen blir ikke lenger noe skille mellom henne og kristendommen.

En stor hær samles i Trondheimen, anført av av stormenn som Kalv og Tore Hund. Det kommer til et slag ved Stiklestad, og bondehæren seirer. Kong Olav er død. Dette skulle bli starten på en rekke undere som førte til at Olav Haraldsson fikk status som helgen. For Sigrid blir det annerledes enn hun hadde forestilt seg. Dette øyeblikket har hun ventet på i over ni år, men det gir ikke noen glede. Det hjelper jo ikke at kongen er død, hverken Olve eller sønnene kommer noensinne tilbake. Til slutt ikke bare aner hun, men føler lyset som er Guds kjærlighet, og hun kan endelig ta i mot den nye læren og samtidig se Kalv som han er uten å sammenligne ham med Olve. Også Kalv vender seg mot Gud i denne tiden, han har selv sett hvordan kongen døde og tegnene på Guds tilstedeværelse. Mot slutten av boken oppstår en solformørkelse som blir sett på som et varsel fra Gud idet Han viser sin harme over bøndene som drepte kong Olav som hadde kristnet landet. Dermed blir Stiklestad-slaget et minne som nevnes med med frykt.

I Jærtegn følger vi Sigrid i hennes utvikling mot en mer mode kvinne. Hun har en lang vei å gå. Foruten den tidløse søken etter lykke og kjærlighet, beskrivelser av hverdagslivets gleder og sorger, viser også Henriksen hvor vanskelig det må ha vært å godta en ny lære. Det er interessant å lese om denne brytningstiden, og særlig det at vi får et annet perspektiv enn hva sagaene og historien ellers har å by på. Som Berit sier er ikke Sigrid Toresdatter nevnt mer enn et par ganger av Snorre, de andre sagaene er tause, og det er spennende å tenke hvordan det kan ha artet seg for andre personer enn de som skildres i sagaene. Hedda nevner at Sølvhammeren bærer preg av amerikansk underholdningslitteratur i forhold til det norske middelalderskildringer gjør (for eksempel Sigrid Undset), noe jeg er enig i. Jærtegn viser derimot en forfatters utvikling mot et mer levende språk, og en større innlevelse i karakterene. Jeg synes å komme nærmere inn på Sigrid, som strever med sine tanker og grublerier, sine feil og og sitt hovmod. Nå er jeg spent på hvordan Sigrid takler den nye tiden, og siste bok er allerede påbegynt.

Jærtegn av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1962
Norsk, bokmål
252 sider
Innbundet, gave

Sølvhammeren ~ Vera Henriksen

Sølvhammeren er Vera Henriksens debutroman fra 1961, som jeg nå har samlest med Hedda. Også Berit kastet seg på lesingen, til tross for at hun hadde lest trilogien før. Dette er første bok i trilogien om Sigrid fra Bjarkøy. Andre boken, Jærtegn, kom ut året etter og den siste, Helgenkongen, i 1963. Sigrid er søsteren til Tore Hund, en av de mest betydningsfulle høvdingene i Hålogaland. Han hadde en gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke, og er omtalt fra ca. 1022-1030. Dette ble et noe langt innlegg så gjør deg klar for historietime!

Boken er delt inn i fem deler; Bjarkøy, Sigrid, Olve, Tore og Nesjar. Den starter med å beskrive femtenåringen Sigrid og broren Tore som mener at hun nå er klar til å gifte seg. Han har lovet henne til en eldre mann, Olve Grjotgardsson på Egge, en velstående gård og han er også venn av Ladejarlene. Etter at foreldrene døde har det vært harde år, og en ny konge var kommet til landet; Olav Tryggvason. Han hadde gitt bud om at folk skulle vende seg fra gudene sine og ta imot kristendommen, noe som skapte uro blant folk. Toressønnene, Tore Hund og Sigurd, hadde økt rikdommene etter faren, og Sigurd hadde "gjort et grunnrikt gifte med Sigrid Skjalgsdatter, søster av den mektige Erling Skjalgsson på Sola". Hild og mannen har styrt gården frem til Tore kunne overta, og de har også stått for oppdragelsen av Sigrid. Men Tore gir Sigrid medhold i det meste og hun blir både egenrådig og stolt.

Giftermålet ble avtalt, men når den kommende ektemannen seiler inn med to skip blir hun i tvil og løper sin vei. Olve løper etter, og jeg øyner at det kan bli et livlig ekteskap. Det blir i alle fall mange opp- og nedturer. På bryllupsnatten sier han frem strofer fra kvadet Skirnesmål, noe som mykner Sigrid og får henne til å gi seg hen til ham. "Da de seilte fra Bjarkøy tre dager senere, så hun seg nesten ikke tilbake."

I tidsrom strekker fortellingen seg fra året 1008 til slaget ved Nesjar i 1016. Vikingtiden regnes historisk sett fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det var store forskjeller mellom kvinner og menn, men kvinnene hadde likevel en sterkere posisjon og større frihet enn det kvinner hadde andre steder i Europa på den tiden.

I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse. Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden?

- Marit Synnøve Vea, leder for Avaldsnesprosjektet (funnet HER)

Dette var interessant, fordi vikingkvinnene tradisjonelt sett har blitt fremstilt som husfruer hvor deres rolle har vært ansvar for hus og familie. Men som øverste ansvarlig for husholdet hadde hun mye makt, og symbolet på dette var overrekkelsen av nøkkelknippet. Mennene var ofte på reiser og da måtte hun også ta beslutninger som var mannens ansvarsområde. Kvinnene kunne også drive med andre ting, som å være prestinner og håndverkere, drive handel og være skalder.

Uansett; Sigrid kommer frem til Egge sammen med Olve, og hun får en angstfull forutfølelse som skal vise seg å stemme. For det første nekter Olves mor, Tora, å gi fra seg nøkkelknippet, og Sigrid oppdager at Olve har en frille. Det var ikke uvanlig at menn holdt seg med elskerinner, men Sigrid får en vondt tid når ektemannen tilbringer mye tid hos frillen og senere henter henne til gården. Da Sigrid føder en sønn innser Olve at det er kjærlighet han føler for Sigrid, og sender frillen bort. Sigrid får også utlevert nøkkelknippet av svigermoren som har sett hvilken to det er i henne. Selv om vekten av nøklene var tyngre enn hun hadde trodd, vokser hun inn i rollen som husfrue og overhode for husholdningen. Helt siden hun reiste fra Bjarkøy har hun hatt med seg en Torshammer av sølv som hun fikk av Hild. Den skulle gi beskyttelse og Sigrid har stor trøst av å ha den rundt halsen.

I ekteskapet lærer Olve og Sigrid mye om relasjoner, det å være åpen og meddelsom ovenfor hverandre, om følelser og egen og den andres styrke. Sigrid utvikler seg fra en egenrådig jente til en fornuftig og sikker kvinne, men det er mange kamper som skal kjempes underveis. Etterhvert begynner hun å kjenne en lykke; lykke over de tre barna, over å kjenne en fred i sinnet og over å ha en godt forhold til Olve.

Etterhvert som Olve viser henne verden skjønner hun at det er mange måter å leve på. For eksempel er det mye religion med i bildet ettersom dette var en brytningstid mellom norrøn og kristen tro. Samtidig som Olve er hovgode (en offerprest) og leder for blotene, begynner han og Sigrid å gå i kirken og Sigrid får undervisning av presten. Når Tore Hund kommer til Egge blir det meget snakk om tilstanden i riket. Jeg leste om Egge at det var et høvdingsete som inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging inngår som helt sentrale begreper. Denne makten ble utfordret rundt år 1000 gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette førte til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for.

Når Olav Haraldsson (også kjent som Olav Digre og Olav den hellige) kommer til Trondheimen sverger bøndene troskap til ham som konge. Det er Einar Tambarskjelve, som også stod i opposisjon til kongen, som sendte bud om dette. Olav Haraldsson vil samle riket under en konge og innføre kristendommen. Svein jarl samlet en flåte og sammen med Tore Hund og Olve reiser de for å kjempe mot kongen. Det ble et slag ved Nesjar palmesøndag 1016, men kongens flåte var større og vant. I slaget seiret Olav Haraldsson og tok et viktig sted i prosessen mot kristningen og samlingen av Norge. Etter dette ønsker Tore å sverge troskap til kongen, noe som fører til uvennskap mellom ham og Olve. Da han reiser gir Sigrid Torshammeren til Tore for at den skal verne ham. Han sier: "Glem aldri [...] at ættebåndet er sterkere enn alle andre bånd. Og jeg skal ikke glemme det, heller, om den dag kommer da sønnene dine trenger meg" (s. 246).

Henriksen har uttalt at hun ønsket å skrive om Olav Haraldsson fra et negativt perspektiv, og leitet etter den som hadde størst grunn til å hate ham. Wikipedia sier at "Sølvhammeren gir et annet bilde av Tore Hund enn det de fleste kjenner. Her ser man ikke en niding, men en mann som gjorde det han mente var rett." Og det stemmer, men jeg synes det er så flott at noen skriver historien til kvinnene som knapt ble nevnt i sagaene.

Gamle Moster kirke, en av de eldste kirkene i landet.

Kongesteinen, hvor Olav Tryggvason stod og talte til folket.

Statue av Tora Mosterstong 

Krossen på Vetahaugen

Det passet egentlig fint at jeg hadde en tur til Bømlo og Moster Amfi i forrige uke. I vikingtiden var sjøfart svært viktig, og vestlandet var i sentrum av landet. Bømlo lå midt i dette området, og tre av de store vikingkongene i norsk historie er knyttet til den tidligste misjonshistorien og til Moster; Håkon den Gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. 

Det mest artige med lesingen av Sølvhammeren er det historiske aspektet, det var virkelig interessant og jeg synes Vera Henriksen har klart å beskrive en troverdig bakteppe for de historiske begivenhetene som skjedde den gangen for så lenge siden. Jeg kommer derimot ikke utenom Sigrid Undset. Henriksen har uttalt at hun ikke leste Undsets middelalderromaner før etter at Sølvhammeren var ferdig skrevet. "Selv mener jeg at vi er svært forskjellige forfattere - blant annet fordi hun skriver om høymiddelalderen, en temmelig stabil periode, mens jeg særlig interesserer meg for menneskers reaksjoner i historiske brytningstider, da de blir stilt ovenfor motstridende krefter og oppfatninger." Sølvhammeren kan ikke sammenlignes med Sigrid Undset sine middelalderromaner sånn uten videre, eller om den skal det så vil jeg si at Undset har en mye større litterær tyngde. Språket i Sølvhammeren er enkelt, og som leser får man ikke ordentlig innblikk i karakterene slik som hos Undset. Det var noe jeg savnet da jeg leste denne boken, Undset ble for ever en av mine yndlingsforfattere da jeg leste bøkene om Kristin Lavransdatter, som forøvrig førte til at jeg leste hele hennes forfatterskap. Men for all del, det er virkelig interessant lesing og som sagt har det gitt meg en oppfriskning i landets historie. Nettopp derfor anbefaler jeg boken, og det skal bli spennende å lese videre om Sigrid sammen med Hedda. 

Vera Henriksen (født Vera-Margrethe Roscher Lund, 1927-2016) var en norsk forfatter som skrev mange bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes omhandler den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom. Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut. 

Sølvhammeren av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1961
Norsk, bokmål
254 sider
Innbundet, gave