The Hours ~ Michael Cunningham

Da Virginia Woolf arbeidet med utkastet til romanen Mrs. Dalloway, kalte hun den The Hours, og hun skrev i dagboken sin i 1923:

I have no time to describe my plans. I should say a good deal about The Hours, and my discovery: how I dig out beautiful caves behind my characters: I think that gives exactly what I want; humanity, humor, depth. The idea is that the caves shall connect and each come to daylight at the present moment.

Tittelen The Hours viser til timene gjennom en dag, "studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag" sier Virginia Woolf i essayet Moderne litteratur. Cunningham leste boken som femtenåring uten helt å forstå innholdet eller betydningen av romanen, men kunne se symmetrien i setningene:

I thought, wow, she was doing with language something like what Jimi Hendrix does with a guitar. By which I meant she walked a line between chaos and order, she riffed, and just when it seemed that a sentence was veering off into randomness, she brought it back and united it with the melody.

Å lese Mrs. Dalloway forvandlet ham til en leser. Selv har jeg dessverre ikke lest den, hvilket er synd siden det skal være mange paralleller til romanen som jeg har gått glipp av. Boken står klar i hyllen så den skal jeg lese snarest, men jeg vet at det dreier seg om en dag i Mrs. Dalloways liv hvor hun arrangerer et selskap. Det gjør også The Hours. Cunninghams barndom var uten høydepunkter, og det er en av grunnene til at han liker så godt Mrs. Dalloway. Forstaden han bodde i var et helt vanlig sted, men for ham var det magisk, merkelig, komplisert og enestående, og da han leste Mrs. Dalloway som handler om en vanlig dag i livet til en vanlig person tenkte han sannelig skulle han forsøke det samme, å formidle magien i det vanlige og alminnelige!

The Hours ble utgitt i 1989 og starter med at Virginia Woolf er på vei mot en elv, hun fyller lommene sine med stein og vasser ut i vannet og drukner. Deretter følger vi tre ulike kvinner i tre forskjellige tidsperioder, en dag i deres liv. Utenom Woolf, som arbeider med romanen Mrs. Dalloway i 1923, er det i nåtid Clarissa Vaugne, og i 1949 Laura Brown, som presenteres og kapitlene veksler mellom disse. Romanen fletter sammen historiene; Virginia skriver den, Laura leser den og Clarissa lever den.

For å imitere Woolfs Mrs. Dalloway har Cunningham benyttet teknikken stream-of-consciousness, noe jeg synes han har gjort på en bra måte ettersom strømmen av tanker og følelser gjør at jeg som leser kommer på innsiden av personene. På denne måten kommer handlingen til syne, sammen med en del dialog. Likevel er det nok denne teknikken som har vært vanskeligst å kopiere. Det er når jeg leser om den fiktive Woolf at jeg ikke helt skjønner hvor Cunningham vil, derfor var det så greit å lese om bakgrunnen for hvorfor han skrev boken. For hva kunne han vite om hvordan hun tenkte eller handlet, men så viser det seg at The Hours har ført til at Cunningham er blitt en slags godkjent ekspert på hennes liv og arbeid. Han har visst gjort mye reasearch for å skrive boken.

For eksempel er det mye Clarissa tenker på når hun om formiddagen er på vei for å kjøpe blomster til et selskap hun skal holde. Da hun var atten fikk hun tilnavnet Mrs. Dalloway av, sin beste venn og tidligere elsker, Richard. Hun dveler ved denne tiden, og forsøker å se for seg hvordan livet hadde vært om hun hadde tatt andre valg den gangen, "still, there is this sense of missed opportunity", og hun innser at det faktisk var lykke hun opplevde den gangen for over tretti år siden. Virginia våkner til en god dag og bestemmer seg for å jobbe med romanen, "at this moment there are infinite possibilities, whole hours ahead", men sliter med tilbakevendende hodepine og stemmene hun hører. Og Laura Brown skal lage til bursdags-middag for sin mann, men hun strever med husmorrollen, og befinner seg i en tilstand der hun vakler mellom det hun ønsker å gjøre og det som er forventet av henne - "...overhead was what she loved; life; London; this moment of June" er en setning fra Mrs. Dalloway hun stadig kommer tilbake til. Etter å ha bakt kake, ordnet med middagen og fått pass til sønnen tar hun inn på hotell for å lese ferdig boken.

Det handler om eksistens og væren i verden og i egne liv, om lykke, kjærlighet, identitet. Eller mangel på sådan. På hver sin måte føler de tre kvinnene seg ulykkelige og maktesløse i møte med konvensjonene i tiden de lever, og det til tross for at de er aksepterte medlemmer av samfunnet. Likevel, det er noe som mangler og det er dette Woolf fikk så godt frem i Til fyret, som er den eneste romanen jeg har lest, men også i essayene. Tankestrømmen og refleksjonene omkring disse som jeg likte så godt å lese i Til fyret kommer ikke like godt frem i The Hours. Men for all del, boken er bra! Og med en overraskende sammenfletting av historiene når dagen går mot slutt, litt slik som var Woolf egen intensjon. Dette er den type bøker jeg foretrekker å lese, men denne havner ikke på favorittlisten min, i den forbindelse var jeg nok for skeptisk i utgangspunktet ettersom The Hours blir betraktet som en imitasjon. Det er uansett ingen kopi og forskjellene er kanskje dens styrke, det får jeg forhåpentligvis vite mer om når jeg leser Mrs. Dalloway. Eller kanskje jeg bare var trøtt da jeg leste ut boken i går kveld!

The Hours av Michael Cunningham
Harper Perennial, 2006
Engelsk
226 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag (the hours)

Etter en uke med massive nedbørmengder som resulterte i at veiene var som elver på fredag og husbonden tilbrakte over to timer i bilen for å hente meg og deretter komme hjem, en kjøretur som ellers tar rundt tjue minutter, ja så klarnet det opp i dag. Selv om regnet ikke er langt unna var det også lyspunkt i sikte og jeg fikk tatt dette bildet før kveldsmørket, og redigerte det litt i paint shop pro for bedre å få frem fargene:

Det går tregt med lesingen av bøkene jeg holder på med, og i The Hours har jeg bare kommet til side tjuetre (hvor smakebiten er fra) så for å bli ferdig til bloggdatoen må jeg nok prioritere denne de neste dagene. Men så er det eksamenslesning for tiden og jeg klarer ikke helt å være på andre kanaler. Jeg satser på å bli ferdig i løpet av neste helg! I alle fall; Clarissa er på vei for å kjøpe blomster og stopper ved en bokhandel for å kjøpe en bok til en som har hatt fødselsdag, hvor hun blir stående og tenke på et minne som dukket opp:

Clarissa would have been three or four, in a house to which she would never return, about which she retains no recollection except this, utterly distinct, clearer than some things that happened yesterday: a branch tapping at a window as the sound of horns began; as if the tree, being unsettled by wind, had somehow caused the music. It seems that moment she began to inhabit the world; to understand the promises implied by an order larger than human happiness, though it contained human happiness along with every other emotion. The branch and the music matter more to her than do all the books in the store window. She wants for Evan and she wants for herself a book that can carry what that singular memory carries.

s. 23

Timene: Stream of consciousness

Jeg kom over en artikkel om stream of consciousness på Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier da jeg leste Til fyret av Virginia Woolf. Det jeg er interessert i nå er om hvorvidt Michael Cunningham har benyttet seg av denne teknikken i månedens 1001-bok, The Hours. Boken har jeg nettopp startet på og etter å ha lest fjorten sider synes jeg teksten hopper frem og tilbake i tid og rom for på den måten å uttrykke strømmen av tanker og følelser slik de oppstår hos personene. Det forekommer meg at til tross for bare litt over to hundre sider vil lesingen ta tid siden det er mye å dvele ved og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal like boken eller ikke. Jeg må jo gi den en sjanse, det er mange sider igjen, og jeg likte filmen da jeg så den for mange år siden!

Menneskets indre verden, vår psyke, er en åpen kjegle mot dypet, samtidig som den avgrenser hva vi oppfatter i den ytre virkelighet.

- Zéraffa (1972) 

Høstbladene jeg presset i en avis i forrige uke ligger fremdeles klar til bruk,

er de ikke fine?