Litt sent ute med augustboken i lesesirkelen 1001 bøker, Guden for små ting (1997) av den indiske forfatteren Arundhati Roy, men boken ble ferdiglest 14. september og nå endelig har jeg somlet meg til å skrive om den. Dette er første og hittil eneste roman som Arundhati Roy har skrevet, men kunngjorde i 2007 at hun arbeider med sin andre roman. Hun skriver på engelsk og er en kjent aktivist og forfatter av politiske essays. Handlingen i Guden for små ting er lagt til Kerala i India, hvor Arundhati Roy selv vokste opp, og er sentrert rundt en syrisk-kristen familie i det øvre sosiale sjikt. Romanen handler om barndommen til tvillingene, Rahel og Estha, og hvordan de små tingene i livet kan endre menneskers liv. Historien fortelles i hovedsak ut fra Rahels perspektiv, men skifter innimellom slik at leseren også kommer mer under huden på andre sentrale karakterer. Allerede tidlig er det tydelig at en hendelse har gått så sterkt inn på Rahel at den har fulgt henne helt inn i voksen alder. Så sterkt at hun ikke kan kvitte seg med den, med skyldfølelsen og det som henger ved en slik destruktiv følelse.
I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få dusin timer kan påvirke utfallet av et helt liv. Og når det skjer, da må disse få dusin timene, liksom bergede rester av et brent hus - den forkullede klokken, det sotete fotografiet, de svidde møblene - gjenreises av ruinene og undersøkes. Konserveres. Gjøres rede for.
Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en historie. På den annen side, å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem, er bare én måte å se det på.
Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. Lenge før marxistene kom. Før britene tok Malabar-kysten, før den nederlandske dominanser, før Vasco da Gama ankom, før zamorinen erobret Calicut. Før tre purpurkledde syriske biskoper som var myrdet av portugiserne, ble funnet drivende i sjøen med kveilede havslanger ridende på brystet og østers i det tovete skjegget. Det kunne havdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan.
Og hvor mye.
s. 33-34
Og derfra kommer hele historien om hva som skjedde i 1969 da tvillingene var syv år gamle. Hendelsen i som førte til at Rahel ikke klarer å slå seg til ro, men driver rotløs omkring etter at hun flyttet hjemmefra og etter mange år vender hun tilbake, trettien år gammel. Hun er kommet for å treffe broren, Estha, som hun ble skilt fra da de var barn. Men historien presenteres ikke kronologisk, og det er noe jeg liker godt. Den hopper frem og tilbake i tid og alt er ikke åpenbart logisk. Det er rett og slett en fornøyelse at brikkene kommer på plass litt etter litt, som et intrikat puslespill. En rekke sidehistorier bidrar til det jeg nevnte om å bli kjent også med andre karakterer, men først og fremst får en forståelse for hvordan ting kunne gå som det gikk. "Ting kan endre seg på en dag." Og så må en streve med å finne en måte å leve med det som var skjedd på.
Jeg synes boken retter fokus mot barndom og hvor prisgitt barn er menneskene rundt seg, men også hvordan samfunnet er innrettet. For eksempel blir mennesker i Indias kaste- og klassesystem delt inn i høyere og lavere samfunnslag, og selv om det i dag er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av kaste har den likevel relevans særlig på landsbygden og i visse sammenhenger. I tidsrommet som hovedhandlingen i romanen dreier seg rundt er dette fremdeles praktisert og viser begrensningene i livet som en slik tradisjon medfører. Heldigvis har synet på barn endret seg og forhåpentligvis også i India. Begrensningene omfatter også hvem man kan gifte seg med og hvem man kan elske. Da er det best å holde seg til de små tingene. De store tingene vil alltid lure innenfor.
De små tingene. Som i den store sammenhengen slett ikke er så små. De er betydningsfulle. De viser det som ikke kommer frem, ordene mellom linjene. De store tingene. Som man vet, men ikke kan snakke om.
Boken anbefales!
Guden for små ting av Arundhati Roy
Originaltittel: The God of Small Things (1997)
Pax Forlag, 1997
Oversatt av Ragnfrid Stokke
Norsk, bokmål
277 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker
