Odinsbarn ~ Siri Pettersen

Da klarte jeg akkurat å lese ferdig enda en 2013-utgivelse på tampen av året og har enda en bok å nominere. Dette var spenning på høyt nivå, og så er den skrevet av en norsk forfatter! Siri Pettersen har skapt en fantasyroman som inneholder mange av de karakteristiske trekkene ved fantasy-fortellingen, og temaet er kampen mellom det onde og det gode. På en original måte ved at skillet ikke er like tydelig som i andre bøker jeg har lest i sjangeren.

Tenk deg å mangle noe alle andre har.

Noe som beviser at du hører til i denne verden.

Noe så viktig at uten det, er du ingenting. 

En pest. En myte. Et menneske.

Odinsbarn er første boken i en trilogi kalt Ravneringene og handler om Hirka, en femtenårig jente som ble funnet i snøen bare noen dager gammel. Mannen som fant henne oppdrar henne som sitt eget barn. Dette får hun ikke vite før senere. I mellomtiden holder faren henne borte fra omverden og forteller henne at folk betyr fare. Hirka er annerledes enn andre i det at hun ikke har hale, noe faren forklarer ved at den ble tatt av ulv da hun var liten. "Halelaus" er et tilnavn mange bruker om henne. Allerede på første side er det dramatikk og farer som truer.

Imponerende fantasy!

Siri Pettersen har selv sagt at universet i Ravneringene er et nordisk-norrønt naturmiljø, men med asiatiske innslag. Handlingen er lagt til Ymslanda, et oppdiktet rike bestående av elleve land. Det pågår en konflikt mellom nord og sør, to vidt forskjellige samfunn. Samtidig finnes det en parallell verden, en verden hvor odinsbarn eksisterer. Når Hirka får vite sannheten om hvor hun er fra, at hun er et et menneske fra den andre verdenen forstår hun hvorfor hun aldri helt har følt at hun hører hjemme der. Det er dessuten andre skapninger som også er kommet gjennom fra den andre siden... 

Konflikten mellom nord og sør tilspisser seg og sammen med Rime, arving til en mektig posisjon i samfunnet, blir Hirka etter hvert klar over hvordan ting henger sammen. Er alt folk tror på basert på en løgn? Begge lærer mye om seg selv, som å stole på at valgene de tar er det riktige å gjøre. Historien viser hvor viktig det er å ha mot til ta beslutninger selv om det betyr å rokke ved gamle sannheter. Å bryte med det bestående og yte motstand mot et samfunn som er enerådende og suveren på bekostning av folket. Som med politisk maktspill manipulerer folk til å tro på beskyttelse som egentlig ikke finnes. Boken viser også hvordan en opprinnelig idé om en fri og trygg verden kan bli utvannet og vrengt på, og det å stille spørsmål ved tingenes tilstand kan drive en på flukt. Utstøtt og jaget. Boken handler også om kjærlighet og tilhørighet, og å finne sin egen identitet. Hirka må stå på egne ben, men hun er ikke alene og sammen med andre kan mye utrettes.

Selv om Odinsbarn har mange av de karakteristiske trekkene for sjangeren, er også noe av det originale ved boken at Pettersen har brutt med flere av dem. I et intervju sier hun at dette blant annet er at hovedpersonen er en jente, og at hun ikke har spesielle krefter eller er utvalgt til noe - det var langt mer interessant å skrive om det å mangle noe. Utrolig spennende! Spesielt det at Hirka ikke har noen form for fantastiske krefter, noe som også viser at hun er annerledes. Historien tar også opp tema som fremmedfrykt, blind tro og det å kunne lede.

Språket er godt og personene driver handlingen fremover. Jeg liker som nevnt før at ikke alt blir fortalt og forklart, men at jeg som leser må tenke og finne ut av ting selv. Når noe forklares er det ved hjelp av handlinger eller tanker hos personene. Jeg gleder meg til neste bok som skal ha mange overraskelser!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter, mest kjent for serien Anti-Klimaks og nå romanen Odinsbarn. Hun tegner seriene sine digitalt, og har selv laget omslaget til debutboken.

Odinsbarn av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013
Norsk, bokmål
620 sider
Innbundet, kjøpt

Marengshjerte ~ Frode Håkonsen

Jeg må le - julens bøker liksom! Lest har jeg, men kun kommet halvveis i Odinsbarn. Og så har jeg lest Marengshjerte som slett ikke var på listen, men da Beathe tilbydde seg å låne meg den ble det til at jeg satt med nesen i den noen dager. Det er jeg glad for!

Marengshjerte er Frode Håkonsens debutbok, og forlaget skriver at det er poesi om livet, guttens reise mot det å bli mann. For meg var det fantastisk å ta del i reisen. "Dikt kan være så mangt. Det kan være rim og regler. Det kan være lek med ord". For Håkonsen ble diktskrivingen en slags uttrykkskanal, har han uttalt. Poesien i Marengshjerte inneholder også eksistensielle spørsmål, som meningen med livet. Det handler om følelser. Savn, sorg, kjærlighet, lengsel.

Håkonsen håper at de som leser diktene finner en slags resonans i seg selv, kanskje reflektere over ting man ikke vil tenke på. Jeg fant det i mange av diktene, i helheten da jeg lukket boken, og det er dette jeg tror appellerer til folk flest og ikke kun et smalt publikum. Det er noe med å slakke på forsvarsverkene vi setter opp rundt sårbarheten, åpne opp for det som er innerst inne, som er for sårt til å vises frem. Det skal så lite til for å nærme seg hverandre, og likevel så mye. Det handler om å ikke ha mye å gi, men likevel alt. Hvor innestengt det føles med hemmeligheter, og drømmen om å bli fri, om å finne ro i uroen. Glede; gleden ved nærhet, kjærlighet og erotikk. Om å bli seg selv, være det som er en selv. Men også kraften som finnes i oss, hvor godt det er å kjenne når energien raser gjennom kroppen - kanskje vi burde slippe den til oftere? Diktene rører ved noe innerst inne i meg, får frem sårbarheten, følelser jeg nødig vil kjenne på. Dette er en svært fin poesidebut!

Innimellom er det lagt inn linker til multimedia som gjør det mulig å høre diktene opplest og tonesatt, samt ekstra dikt og en novelle. Håkonsen har sagt at han nok er mer litterært påvirket av karer som Bob Dyland og Ole Paus. Han er også veldig fascinert av Charles Bukowski og er farget av råheten, humoren og nakenheten hos ham. Nå har jeg enda en grunn til å lese Bukowski, som Heidi har skrevet mye om.

Frode Håkonsen (f. 1966) begynte å skrive dikt i godt voksen alder etter en fuktig aften på byen. Det begynte som en slags renselsesprosess og har etter hvert utviklet seg til en mer helhetlig uttrykksform, og publiserte diktene opprinnelig på bookface (en litterær gruppe på facebook). Han skriver både dikt, essay, kåseri og noveller. Det han skriver og da særlig poesien kommer brått til ham i inspirerte øyeblikk, enten fra egenopplevde situasjoner og innblikk i andres liv, eller gjennom litteratur, film og musikk som berører ham. På nettsiden hans finnes flere dikt og annet som er interessant å lese.

Marengshjerte av Frode Håkonsen
Nova Forlag, 2013
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, lånt

The History of Love ~ Nicole Krauss

Nicole Krauss (født 1974) er en amerikansk forfatter, bosatt i Brooklyn, New York City sammen med sin mann, forfatteren Jonathan Safran Foer og deres to barn. Krauss er best kjent for sine tre romaner, Man Walks Into a Room (2002), The History of Love (2005) og Great House (2010).

The History of Love handler om fjortenåringen Alma Singer som gjør alt hun kan for at moren ikke skal være så trist og ensom. Hun tenker løsningen finnes i en gammel bok som moren holder på å oversette, og forsøker å finne forfatteren. Så er det Leo Gursky, en eldre mann som prøver å holde fast ved livet en stund til. Hans tanker kretser om henne han forelsket seg i for over seksti år siden i Polen, og som inspirerte ham til å skrive en bok. Selv om han ikke vet om det, har boken overlevd. Den krysset hav og generasjoner, og den forandret liv.

Romanen er litt treg i starten, men etter hvert klarte jeg knapt å legge den fra meg og leste den ferdig en uke før julaften. Jeg satt ved frokostbordet, kaffen ble kald og gjøremålene ble utsatt. Dette var en fin historie! Eller, egentlig er det flere historier, de krysser hverandre og jeg liker måten Krauss binder trådene sammen. Til tider er det hjerteskjærende og jeg kjenner på meg at denne boken kommer til å sitte lenge. Kjærlighet, mysterier, tap. Ta for eksempel Alma Singer, som etter farens død forsøker å gjøre moren lykkelig ved å finne en ny kjæreste til henne. Hun er oppkalt etter en person i The History of Love, boken moren oversetter, og jakten på en kjæreste til moren fører henne ut på leting etter sin navnesøster. Leo Gursky på sin side har mange tanker i hodet på tampen av livet, og sin egen leting han strever med. Litt etter litt møtes de parallelle historiene; oppklaringen på mysteriene er overraskende og sår lesing. Jeg opplevde boken som rørende og sterk. Anbefales!  

Once upon a time there was a boy who loved a girl, and her laughter was a question he wanted to spend his whole life answering.

s. 11

De ulike personenes historier blir fortalt etter hvert, det er en form for stream of consciousness, og om den komplekse strukturen har Krauss sagt at hun bestemte seg for at boken ikke skulle ha et plot, men etter hvert som hun skrev kom det flere og flere elementer til; "The plot was just a way of giving everything I was thinking about a place: a street, an alley, a square, a boulevard, a bridge". Krauss' The History of Love og ektemannens Extremely Loud and Incredibly Close ble utgitt samme år, og har visstnok mange likhetstrekk, men sistnevnte har jeg ikke lest. Den står i bokhyllen på syttenåringens rom så jeg tar den nok frem en dag.

The History of Love av Nicole Krauss
Penguin Books, 2006
Engelsk
255 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Utsikten fra Castle Rock ~ Alice Munro

Alice Munro regnes som en av de fremste novellefortatterne og fikk nettopp Nobelprisen i litteratur. Hun ble født i 1931 i Ontario, Canada, hvor hun vokste opp og senere studerte. Munro har vunnet en rekke priser og utmerkelser, blant annet to av Canadas mest ettertraktede, The Governor General's Award og The Scotiabank Giller Prize. I 2009 mottok hun The Man Booker International Prize.

master of the contemporary short story

Den første novellesamlingen, Dance of Happy Shades, kom ut i 1968 og mange av fortellingene finner sted i Canada, slik også Utsikten fra Castle Rock gjør. Skjønt, den første delen handler om forfedrene fra 1700-tallet i Skottland som tidlig på 1800-tallet emigrerte til Canada. I andre del skildrer Monro historier som er inspirert av hendelser fra sitt eget liv. Boken kom ut i 2006, og Munro har skrevet i forordet at hun samlet materiale om familien gjennom flere år. Informasjonen tok etterhvert form som noveller, og selv om dette er en slags slektshistorie og novellene er fortalt innenfor rammene av en sann beretning, har de glidd over i fiksjon.

Så heldig hun er som har brev og erindringer fra generasjoner tilbake! Sånn sett er det synd at brevskriving nærmest har forsvunnet som kommunikasjonsmiddel. Moren het Anne Clarke og faren Robert Eric Laidlaw, det er denne grenen hun skriver om i Utsikten fra Castle Rock. Laidlaw'ene kom fra Ettrick, en dal som omtales i Statistisk årbok for Skottland fra 1799 som et sted uten fortrinn. Tittelen viser til gutten som blir fortalt at det er kysten av Amerika de kan se fra Castle Rock, mens det egentlig er Fife. Drømmen om "den nye verden" fører dem til Canada og det er fantastisk hvordan Munro gir liv til disse skikkelsene fra så lenge siden, og så livaktig! Og like levende skriver hun om opplevelser fra barndommen og videre frem til hun i voksen alder utforsker landskapet i Ontario. Hun beskriver natur og landskap så uttrykksfullt at det ikke var noe vanskelig å se det for meg. Selv om jeg skummet noen deler av fortellingene nøler jeg ikke med å anbefale boken, dette er stor fortellerkunst!

Her er også forbindelser til Brontë-søstrene: En av slektningene skrev en livaktig beskrivelse av en storm som ble trykt i bladet Blackwoods Magazine. Munro skriver at "dette var de unge søstrene Brontës yndlingslesing på prestegården, og når barna lekte og skulle velge en helt, valgte Emily gjeteren fra Ettrick" og hennes store roman, Wuthering Heights (Stormfulle høyder) starter med beskrivelsen av en fryktelig storm.

Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro
Originaltittel: The View from Castle Rock
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2009
Norsk, bokmål
316 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Munro og pelsdott

Det andre vinduet vendte ut mot en grå fjellvegg, skrånende og med hyller og revner der små furuer og sedertrær og bærbusker hadde funnet feste for røttene. Ved foren av veggen gikk det en sti - som jeg skulle følge senere - gjennom skogen til fru Montjoys hus. Her var alt fremdeles fuktig og nesten mørkt, men hvis man strakte seg, kunne man se nesten-hvite himmelflekker mellom trærne på klippetoppen. Nesten alle trærne var strunke, duftende og eviggrønne, med lave grener som ikke lot noen underskog slippe til - intet villnis av bærkratt og vinstokker og tilvekst slik jeg var vant med i løvskogen hjemme. Da jeg så ut av togvinduet dagen før, la jeg merke til at det vi kalte bush, her var forvandlet til en mer overbevisende, ekte skog, der all ødselhet og forvirring og årstidsveksling var borte.

s. 212

Fra siden jeg nettopp har lest i Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro. Pelsdotten under er mest interessert i trange kasser å sove i. 

Julens bøker

Årets siste "Boken på vent", og Beathe spør om det blir noe lesing i julen. Det blir det: jeg skal lese ferdig Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro, starte på Odinsbarn av Siri Pettersen og forhåpentligvis Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Det røde huset av Mark Haddon. Jølsens Brukshistorier og etterlatte arbeider står også høyt, men de må nok vente til neste år siden sannsynligheten for at jeg kommer gjennom den planlagte bunken er liten. Men pytt; lesing blir det uansett!

Til tannfeen

Lappen er mange år gammel, jeg kom over den under en ryddeøkt - ganske sjarmerende!

Bokhyllelesing

Mitt forsøk på å lese bøker fra bokhyllen ble totalt mislykket. Jeg tok Off the Shelf-utfordringen med fem bøker og kun én er lest. Derfor gjør jeg et nytt forsøk og har meldt meg på lesesirkelen til Bjørg, det er så mye gøyere å lese sammen med andre.

2014:

1. Les en skandinavisk bok fra 1900-tallet (3.-9. februar): Löwenskiold-trilogien av Selma Lagerlöf
2. Les en bok fra Afrika (17.-23. mars): Den afrikanske farm del I og Del II av Karen Blixen.
3. Les en europeisk klassiker (28. april-4. mai):
4. Les en bok av en forfatter som skriver på engelsk (9.-15. juni): Den ensomme polygamisten av Brady Udall
5. Les en bok som opprinnelig er skrevet på spansk (21.-27. juli): Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende

~ ~ ~

Oppdatering:

Hedda fortsetter Bokhylle-lesesirkelen :)

For mye lykke ~ Alice Munro

Da den kanadiske forfatteren Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur, satte Bjørg, i gang en samlesing, både for å kunne gjøre seg en oppfatning av forfatterskapet og for å bli kjent med bøkene.

For meg var Munro ukjent, det kommer utvilsomt av at jeg leser sjeldent noveller. For å si det først som sist; det skal det bli en slutt på! Dessuten likte jeg godt novellesamlingen til Etgar Keret og nå har jeg startet på Utsikten fra Castle Rock, som er boken bibliotekaren var så vennlig å nevne at jeg kunne sette meg opp på fordi den hadde kortere ventetid, men det er altså For mye lykke jeg nå har lest siden det var den opprinnelige planen og den ble ledig tidligere enn jeg trodde.

Baksideteksten kan du lese i et tidligere innlegg, så jeg skal ikke gå inn på den her. Derimot skal jeg først si noe om noveller generelt. De kjennetegnes blant annet ved at de er korte, det er få personer og handlingen foregår innenfor et begrenset tidsrom. Bortsett fra å være kort er det spesielle med noveller at de helt fra begynnelsen av forbereder avslutningen som kan betegne et vendepunkt eller en krise, men som i den moderne novelle gjerne representerer et øyeblikk av (mulig) klarsyn og forståelse av dypere sammenhenger (snl). Det blir ofte brukt antydninger fremfor klartekst og en må lese mellom linjene for å forstå hva novellen egentlig handler om. Slutten er gjerne åpen, med rom for flere tolkninger. Noen er overraskende, andre kan invitere leseren til å dikte videre.

Det er akkurat slik jeg opplever For mye lykke, å måtte lese mellom linjene. Allerede den første novellen fikk meg til å skjønne at dette ikke kom til å bli enkelt. I novellene handler det om vanlige liv, vanlige mennesker, og gjenkjennelsen i at det også i de dagligdagse kan være hendelser som har stor innvirkning i våre liv. Det er noe med hvordan Munro formidler dette som jeg liker. Menneskesinnet er ikke klart og entydig, men derimot med irrganger til og med en selv frykter å søke i. Hun skriver om det å kunne konstruere sin egen tilværelse, utvikling av identitet - å speile seg i andre for å oppleve seg selv..."[...]med folk hastende forbi meg [...] underveis til gjerninger de ennå ikke visste de hadde i seg". En av novellene handler om å leve et konvensjonelt liv, men med fjerne øyer i sikte kontra det å leve i øyeblikket, å være strandet på øyer man selv har valgt og være tilfreds med det. Eller er man? En kvinne finner det nødvendig å beskytte seg mot frie radikaler. Som kjent vil et overskudd av disse skade kroppens celler og utløse sykdommer som kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer - best å kvitte seg med! Mange overraskende vendinger.

Novellene tar blant annet opp hvordan enkelte hendelser kan innvirke på resten av livet, hvordan en bærer med seg opplevelser fra barndommen, bevisst eller ubevisst. "Jeg ble voksen, og gammel". Ulike mennesker kan ha ulike opplevelser av hendelser, man eier sin egen opplevelse og følelse. Mens jeg holdt på å øve til artsprøven i naturfag leste jeg novellen "Tre" som har fine beskrivelser av trær og skoglandskap. Munro sammenligner trærne og skogen med menneskenes individualitet og fellesskap, om å leve i skyggen av store trær, som Henningsen sa det, og å erkjenne at opplevelsen av et fellesskap har noe ved seg.

Tittelnovellen "For mye lykke" er ganske lang og handler om Sophia Kovalevsky. Jeg tenkte på essayene Virginia Woolf skrev om kvinner som Brontë-søstrene og Christina Rossetti, og hvordan personene ble levendegjort på en helt annen måte enn i en biografi. Det gjør Munro med Kovalevsky:

Så hadde de gitt hennes Bordinprisen, hadde kysset henne på hånden, holdt taler og gitt henne blomster i de mest elegante, strålende opplyste saler. Men de hadde lukket dørene når det ble snakk om å tilby henne en stilling..[...] Hustuene var voktere på barrikadene, en usynlig, uslåelig armé. Ektemennene trakk oppgitt på skuldrene over hindringene, men lot dem få drive på. Menn med hjerner som blåste gamle forestillinger i fillebiter, var fortsatt slavebundet av kvinner hvis hoder ikke tumlet med annet enn nødvendigheten av at stramt korsett, visittkort og en konversasjon som fylte strupen med en slags parfymeduftende tåke.

s. 298

Og gjett hva dere: Margaret Atwood (hun er jo også kanadier) har skrevet om Alice Munros vei til Nobelprisen, og den var visst ikke enkel! Hun ble født i 1931 og i utgangspunktet betraktet som en husmor som skrev om kjedelige ting som vedrørte hjemmet. "A male writer told her she wrote good stories, but he wouldn't want to sleep with her", hvorpå Munro sarkastik sa at "nobody invited him".

For mye lykke av Alice Munro
Originaltittel: Too Much Happiness
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2010
Norsk, bokmål
339 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

En smakebit på søndag (the history of love)

Først blåste en voldsom storm, feide med seg alt som ikke var bundet fast. Deretter lavet snøen ned slik at alt ble hvitt, og nå regner det bort igjen. Jaja, det gir anledning til lesing for uteaktivitet frister ikke. Dessuten skal jeg ha eksamen i pedagogikk i morgen, noe jeg ikke kan si jeg gleder meg til. Så mange teorier, den har sagt ditt, og den har sagt datt og i følge den så...men så er det ihvertfall skoleferie og jeg har planer om å få lest en del denne måneden. Først ut er The History of Love, som er månedens 1001-bok.  

Once upon a time there was a boy who loved a girl, and her laughter was a question he wanted to spend his whole life answering.

s. 11

Snø på vinduet.

Borte nå.

Porselenspiken ~ Gunn Marit Nisja

Porselenspiken har jeg hatt stående i bokhyllen siden i sommer og da Bjørg anmeldte boken på bloggen sin Mellom linjene kommenterte jeg at boken trolig kom til å bli stående. Årsak: hennes opplevelse var at hun ikke fant plass til seg som leser, og som leser følte hun seg undervurdert fordi hun mener historien er ferdig fordøyd og dermed ikke inviterer leseren til å aktivt delta. En god leseropplevelse definerer hun ved at en tekst utfordrer, "ved å gå inn i ein tekst og utforske dei språklege elementa, oppdage samanhengar og aktivt gjere ein innsats i lesinga, opplever eg at eg blir utfordra, at lesinga gir meg noko".

I forbindelse med Bokbloggerprisen passet det likevel bra å lese Porselenspiken siden den stod no der i hyllen, og jeg leste den med Bjørgs anmeldelse i bakhodet. Det var umulig å la være.

Porselenspiken har fått mange gode omtaler og jeg kan forstå hvorfor. Forfatteren, Gunn Marit Nisja, sier at den handler om mennesker som møtes og hvordan livene deres påvirker hverandre. Det er nettopp dette som treffer, man kjenner seg igjen i mye av det som hovedpersonen, Kristin, opplever og tenker, og ellers i de mellommenneskelige relasjoner som oppstår. Samtidig kan jeg se det som Bjørg mener om å ikke bli utfordret som leser.

Boken handler om Kristin. Hun er i slutten av tredveårene, singel, uten barn. Som odelsjente venter foreldrene på at hun skal "komme til fornuft" når det gjelder gården. Farmoren er den eneste som ikke har presset henne med forventninger, hun er den som gir henne gode råd i form av livsvisdom, kjærlighet, varme og et åpent sinn. Dette gjør Kristin rustet til veien videre - til å velge selv hva hun ønsker å gjøre med livet. I en alder av 33 år tar hun fagbrev som kokk og når faren dør åpner hun sitt eget spisested, kafeen "Små Gryter". Kristin ansetter en ung jente Marta, selv om hun er skeptisk til den magre skikkelsen med utvasket hettegenser, som får stor betydning for hennes vei videre i livet.

Starten av boken er preget av Kristins anstrengte forhold til moren. Dette blir i løpet av historien kun et moment som skyves tilside, noe som er synd fordi det kunne ha vist bedre Kristins behov for å ta Marta under vingene om konflikten ble tatt ut. I stedet får jeg som leser lite innblikk i dette forholdet fordi forfatteren velger å la det ligge til fordel for forholdet mellom Kristin og Marta. Når moren sier at hun er stolt over det Kristin har utrettet med kafeen stusser jeg, hun som var så negativ til det hele. Men etter farens død og Kristins egne valg har hun kanskje innsett en ting eller to? I alle fall synes jeg dette belyses dårlig, om enn ikke i det hele tatt. Dette er til syvende og sist en mangel ved boken, for det blir så overfladisk. Selv om mye er gjenkjennelig blir det lite troverdig fordi teksten går for fort frem. Plutselig jobber moren i kafeen og det er ingen flere konflikter mellom dem, moren blir en perifer person.

Likevel er Kristin en sympatisk person og det jeg nevnte over om at det er en del gjenkjennelig, for eksempel hvordan hun skal få Marta til å snakke om hva som plager henne. Her gjør Kristin noe veldig fint når Marta sier det er ting hun ikke kan snakke med noen om - hun sier "si det du kan", og da kommer hele hennes "historie om vanskjøtsel, skyldfølelse og ensomhet". Det som er synd at personene ikke trer ordentlig frem, jeg blir ikke kjent med dem på en slik måte at jeg får en følelse av hvordan de virkelig har det, føler og tenker. Vi har alle vårt å stri med, men Martas bakgrunn gjør at Kristins problemer fortoner seg som bagateller. Og det er de nok å regne for også, i forhold til hva Marta har opplevd, men uansett har slikt betydning på et individuelt plan. Kristin blir voksen. Hun blir mer bevisst, og det er positivt at boken tar opp forhold som gjelder verdisyn og det å gjøre valg.

Meningen med historien er nok å vise at en kan komme til selverkjennelse ved å møte mennesker som er dårligere stilt enn en selv, men hva gjør Kristin på slutten - jo, hun lager en utvei. Ikke for å finne seg selv eller få større selvinnsikt, for det gjør hun dessverre ikke. Selv om historien ikke til punkt og prikke er gitt på forhånd gir den ingen rom for tankevirksomhet omkring det som skjer fordi jeg som leser hele tiden blir det fortalt. Boken er lettlest, utlest på en lørdagskveld og passer godt når en er på farten, så slipper man å tenke.

Lørdag: meg og Pjusken i sofaen.

Porselenspiken av Gunn Marit Nisja
Juritzen forlag, 2013
Norsk, bokmål
267 sider
Pocket, lesereksemplar

En smakebit på søndag (for mye lykke)

Hun leste skjønnlitteratur også. Alltid skjønnlitteratur. Hun hatet å høre ordet "flukt" om skjønnlitteratur. Hun kunne ha innvendt, og ikke bare for spøk, at det var dagliglivet som var en flukt. Men dette var altfor viktig til å diskuteres.

- fra Frie radikaler i For mye lykke av Alice Munro

Bildet under ble tatt forrige søndag da det var vinter. I dag er snøen borte, men det er kaldt og oppholdsvær foreløbig og fine forhold for en spasertur senere. Gårsdagen gikk med til fotballcup for trettenåringen, den varte utover natten - han og husbonden var ikke hjemme før i firetiden. Gjett om jeg koste meg i sofaen med en bok! Og selvsagt, laget til adventskalenderen. Ønsker alle en fin 1. desember :)

Maktens slør

Margaret Atwood er en interessant dame! Hun skriver romaner, dikt og artikler, er aktiv i sosiale medier og dessuten en svoren miljøaktivist. Dystopien Oryx and Crake har jeg planer om å lese på nyåret, kanskje jeg starter på den før for fremtidsverdenen er ikke helt ulik den i The Handmaid's Tale, som er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut.

Atwood skriver i en artikkel om The Handmaid's Tale at "the title has become a shorthand for repressive regimes against women", og at boken ofte blir omtalt som en feministdystopi, noe hun mener ikke er helt korrekt. I en ren feministdystopi vil mennene ha større rettigheter enn kvinnene, Atwood kaller det et tolags struktur; mennene i det øverste og kvinnene i det nederste. Gilead er derimot et vanlige diktatur, formet som en pyramide; menn og kvinner med mest makt øverst, men generelt rangeres menn og kvinner på samme nivå. Altså synkende nivå av makt og status med menn og kvinner i hvert, helt ned til bunnen hvor de ugifte mennene må tjenestegjøre i gradene før han blir tildelt en hustru.

The Handmaids (tjenerinnene) er en pariakaste innenfor pyramiden; verdsatt for det de kan være i stand til å gi  - sin fruktbarhet - men ellers forbudt å røre ved. Imidlertid gir det høy status å ha en Handmaid, slik det var å ha mange slaver eller et høyt antall tjenere. Siden regimet opererer under dekke av streng puritanisme, er ikke disse kvinnene å betrakte som et harem, deres funksjon er kun å føde barn.

Om Atwoods fremtidsverden er interessant, er det også tankevekkende at bruken av niqab har økt her i landet de siste to årene - plagg som dekker hode, ansikt, hals og med en glipe til øynene. Samtidig finnes det grupperinger som jobber for blant annet høyere status for menn og begrenset skilsmissetilgang for kvinner, motstykket til humanistiske verdier.

Bildet er fra en illustrert utgave.

The Hours ~ Michael Cunningham

Da Virginia Woolf arbeidet med utkastet til romanen Mrs. Dalloway, kalte hun den The Hours, og hun skrev i dagboken sin i 1923:

I have no time to describe my plans. I should say a good deal about The Hours, and my discovery: how I dig out beautiful caves behind my characters: I think that gives exactly what I want; humanity, humor, depth. The idea is that the caves shall connect and each come to daylight at the present moment.

Tittelen The Hours viser til timene gjennom en dag, "studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag" sier Virginia Woolf i essayet Moderne litteratur. Cunningham leste boken som femtenåring uten helt å forstå innholdet eller betydningen av romanen, men kunne se symmetrien i setningene:

I thought, wow, she was doing with language something like what Jimi Hendrix does with a guitar. By which I meant she walked a line between chaos and order, she riffed, and just when it seemed that a sentence was veering off into randomness, she brought it back and united it with the melody.

Å lese Mrs. Dalloway forvandlet ham til en leser. Selv har jeg dessverre ikke lest den, hvilket er synd siden det skal være mange paralleller til romanen som jeg har gått glipp av. Boken står klar i hyllen så den skal jeg lese snarest, men jeg vet at det dreier seg om en dag i Mrs. Dalloways liv hvor hun arrangerer et selskap. Det gjør også The Hours. Cunninghams barndom var uten høydepunkter, og det er en av grunnene til at han liker så godt Mrs. Dalloway. Forstaden han bodde i var et helt vanlig sted, men for ham var det magisk, merkelig, komplisert og enestående, og da han leste Mrs. Dalloway som handler om en vanlig dag i livet til en vanlig person tenkte han sannelig skulle han forsøke det samme, å formidle magien i det vanlige og alminnelige!

The Hours ble utgitt i 1989 og starter med at Virginia Woolf er på vei mot en elv, hun fyller lommene sine med stein og vasser ut i vannet og drukner. Deretter følger vi tre ulike kvinner i tre forskjellige tidsperioder, en dag i deres liv. Utenom Woolf, som arbeider med romanen Mrs. Dalloway i 1923, er det i nåtid Clarissa Vaugne, og i 1949 Laura Brown, som presenteres og kapitlene veksler mellom disse. Romanen fletter sammen historiene; Virginia skriver den, Laura leser den og Clarissa lever den.

For å imitere Woolfs Mrs. Dalloway har Cunningham benyttet teknikken stream-of-consciousness, noe jeg synes han har gjort på en bra måte ettersom strømmen av tanker og følelser gjør at jeg som leser kommer på innsiden av personene. På denne måten kommer handlingen til syne, sammen med en del dialog. Likevel er det nok denne teknikken som har vært vanskeligst å kopiere. Det er når jeg leser om den fiktive Woolf at jeg ikke helt skjønner hvor Cunningham vil, derfor var det så greit å lese om bakgrunnen for hvorfor han skrev boken. For hva kunne han vite om hvordan hun tenkte eller handlet, men så viser det seg at The Hours har ført til at Cunningham er blitt en slags godkjent ekspert på hennes liv og arbeid. Han har visst gjort mye reasearch for å skrive boken.

For eksempel er det mye Clarissa tenker på når hun om formiddagen er på vei for å kjøpe blomster til et selskap hun skal holde. Da hun var atten fikk hun tilnavnet Mrs. Dalloway av, sin beste venn og tidligere elsker, Richard. Hun dveler ved denne tiden, og forsøker å se for seg hvordan livet hadde vært om hun hadde tatt andre valg den gangen, "still, there is this sense of missed opportunity", og hun innser at det faktisk var lykke hun opplevde den gangen for over tretti år siden. Virginia våkner til en god dag og bestemmer seg for å jobbe med romanen, "at this moment there are infinite possibilities, whole hours ahead", men sliter med tilbakevendende hodepine og stemmene hun hører. Og Laura Brown skal lage til bursdags-middag for sin mann, men hun strever med husmorrollen, og befinner seg i en tilstand der hun vakler mellom det hun ønsker å gjøre og det som er forventet av henne - "...overhead was what she loved; life; London; this moment of June" er en setning fra Mrs. Dalloway hun stadig kommer tilbake til. Etter å ha bakt kake, ordnet med middagen og fått pass til sønnen tar hun inn på hotell for å lese ferdig boken.

Det handler om eksistens og væren i verden og i egne liv, om lykke, kjærlighet, identitet. Eller mangel på sådan. På hver sin måte føler de tre kvinnene seg ulykkelige og maktesløse i møte med konvensjonene i tiden de lever, og det til tross for at de er aksepterte medlemmer av samfunnet. Likevel, det er noe som mangler og det er dette Woolf fikk så godt frem i Til fyret, som er den eneste romanen jeg har lest, men også i essayene. Tankestrømmen og refleksjonene omkring disse som jeg likte så godt å lese i Til fyret kommer ikke like godt frem i The Hours. Men for all del, boken er bra! Og med en overraskende sammenfletting av historiene når dagen går mot slutt, litt slik som var Woolf egen intensjon. Dette er den type bøker jeg foretrekker å lese, men denne havner ikke på favorittlisten min, i den forbindelse var jeg nok for skeptisk i utgangspunktet ettersom The Hours blir betraktet som en imitasjon. Det er uansett ingen kopi og forskjellene er kanskje dens styrke, det får jeg forhåpentligvis vite mer om når jeg leser Mrs. Dalloway. Eller kanskje jeg bare var trøtt da jeg leste ut boken i går kveld!

The Hours av Michael Cunningham
Harper Perennial, 2006
Engelsk
226 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Jeg leser: noveller

Innimellom en lang skoledag og personalmøte på jobben hentet jeg boken jeg har ventet på; For mye lykke av Alice Munro som skal blogges om 10. desember. Jeg må si jeg er spent på boken, så jeg skal rett og slett lage litt kakao og sette meg godt til rette i sofaen for å lese den første novellen.

Fra baksiden:

I den første fortellingen får en mor hjelp fra helt uventet hold med å mildne smerten etter å ha mistet sine tre små barn. I en annen reagerer en kvinne på et uvanlig og ydmykende overfall på en kløktig, om enn ikke anbefalelsesverdig måte.

I andre historier avsløres de virkelig dype hullene i et ekteskap, barns uventede ondskap og hvordan en gutt som har et vansiret ansikt, opplever denne skavanken som noe som både henger sammen med det som er bra, og det som er dårlig i livet hans.

Alice Munro gir oss igjen sammensatte, vanskelige hendelser og følelser, og hun bearbeider stoffet til fortellinger på en måte som kaster lys over de uforutsigelige måtene menn og kvinner forholder seg til - og ofte til og med hever seg over - det som skjer i livene deres.

En smakebit på søndag (the hours)

Etter en uke med massive nedbørmengder som resulterte i at veiene var som elver på fredag og husbonden tilbrakte over to timer i bilen for å hente meg og deretter komme hjem, en kjøretur som ellers tar rundt tjue minutter, ja så klarnet det opp i dag. Selv om regnet ikke er langt unna var det også lyspunkt i sikte og jeg fikk tatt dette bildet før kveldsmørket, og redigerte det litt i paint shop pro for bedre å få frem fargene:

Det går tregt med lesingen av bøkene jeg holder på med, og i The Hours har jeg bare kommet til side tjuetre (hvor smakebiten er fra) så for å bli ferdig til bloggdatoen må jeg nok prioritere denne de neste dagene. Men så er det eksamenslesning for tiden og jeg klarer ikke helt å være på andre kanaler. Jeg satser på å bli ferdig i løpet av neste helg! I alle fall; Clarissa er på vei for å kjøpe blomster og stopper ved en bokhandel for å kjøpe en bok til en som har hatt fødselsdag, hvor hun blir stående og tenke på et minne som dukket opp:

Clarissa would have been three or four, in a house to which she would never return, about which she retains no recollection except this, utterly distinct, clearer than some things that happened yesterday: a branch tapping at a window as the sound of horns began; as if the tree, being unsettled by wind, had somehow caused the music. It seems that moment she began to inhabit the world; to understand the promises implied by an order larger than human happiness, though it contained human happiness along with every other emotion. The branch and the music matter more to her than do all the books in the store window. She wants for Evan and she wants for herself a book that can carry what that singular memory carries.

s. 23

Honningkrukken ~ Gert Nygårdshaug

Honningkrukken er første boken i krimserien om Fredric Drum, gastronom og hobbyarkeolog. Han er også vinkjenner og sjef for den lille gourmetrestauranten "Kasserollen" i Oslo. Det er høst og Drum er i Frankrike for å kjøpe vin til restauranten, nærmere bestemt i en kommune i Bordeaux; St. Emilion, vinkjennernes Mekka - "bare navnet hadde en god vins ingredienser i seg; bløte vokaler som trillet og vokste i munnen. Lang ettersmak; etterlyd".

Boken starter in medias res; Fredric Drum faller ned i en underjordisk grotte. Etterhvert kommer det frem hvordan han har havnet der, men ikke hvorfor. Selv tenker han at noen har arrangert "ulykken" for å bli kvitt ham, men jeg synes det er lite sannsynlig utifra det lille jeg vet i begynnelsen av historien. Og lite vet også Drum på det tidspunktet. Jeg synes han nok var litt for konspiratorisk i tankegangen så tidlig. Hvorfor i all verden skulle noen ønske en vin-oppkjøper av veien? Årsakssammenhengene blir tydeligere lengre ut i historien, og på denne måten holdes spenningen vedlike. For spennende er det, og sidene snus i raske vendinger! For etterhvert skjønner jeg jo at Drum har reist rundt i verden og erfart mange farlige episoder i sin søken etter svar på oldtids-myter.

Sittende sammen med vinkjennerne og château-eierne på torget får Drum vite om tragedien som har rammet vinbyen; syv mennesker er sporløst forsvunnet. Drum har alltid med seg en fem-takket krystall som han konfererer med når vanskeligheter oppstår. Som kjent stimulerer krystallene intuisjonen og fremhever den "sjette" sans, og selv om Drum ikke er overtroisk mener han at denne kommuniserer med ham ved at han må tolke fargene. Han har nok bruk for den, for han har altså rotet seg bort i mye i løpet av sine tretti to år.

Romantikk er det også plass til. Fredric Drum drømmer om en var og fin romanse, og det kan endelig se ut til å skje når han møter Geneviéve - hun får hjertet hans til å banke i en helt annen takt. I mellomtiden er han opptatt av hemmelig skrifter, kodeløsing og rebuser, og som utdannet dechiffreringsekspert er hobbyen hans å tyde hittil utydede urspråk. For eksempel har han i mange år prøvd å tyde Linear B, skriften som ble brukt til å skrive det språket som i dag kalles mykensk, en tidlig form av gresk. Til syvende og sist er det dette som hjelper ham i å løse mysteriet med de forsvunne menneskene i St. Emilion. Han dechiffrerer nemlig også mennesker, og det er fort gjort med Geneviéve. Når hun er den neste som forsvinner får Drum bruk for alle sine kodenøkler.

Jeg liker ikke så godt romaner med lydhermende ord, som "splæsj" og "knakk", men heldigvis er dette ikke et påtrengende problem. Drum havner i den ene farlige situasjonen etter den andre, og mange ganger er han centimeter fra døden. Jeg er fremdeles en padawan når det gjelder krim og vet ikke helt hvordan en god krim skal være i følge kriteriene, men at Honningkrukken er spenning er det ingen tvil om! Skjønt; spenning er relativt og noen vil nok finne romanen som en smule saktegående.

Når Drum mener å ha funnet løsningen er det ekstra engasjerende fordi jeg ikke får vite hva det er før mange sider senere, og at kapitlene avsluttes med cliffhangere gjør jo sitt til at jeg ble drevet videre i bladvendingen. Oppklaringen på sin side var overraskende og original, om enn makaber. Knut Faldbakken skrev i sin anmeldelse at dette kanskje var utslagsgivende for at han "bare" fikk annenpris i Aschehougs krim- og spenningsbokkonkurranse i 1985. Det er også hevdet at Nygårdshaug fornyet krimsjangeren (husk vi snakker medio åttitallet) ettersom han brøt med sjangerkravene ved å trekke inn historie, myter og eventyrlige elementer. Bøkene om Drum ble mottatt som spennende og annerledes krim. For meg er det et positivt tegn siden jeg fremdeles famler meg frem i krimverden og ikke vet hva som er en god krimkarakter eller en dårlig, og siden jeg liket Drum tyder det bra for meg.

Det handler mye om vin, men jeg ble ikke like vintørst som Faldbakken siden jeg foretrekker tørr hvitvin og i St. Emilion snakkes det mest om rødvin. Jeg har ikke peiling på vin og ser utelukkende på etikettene for å finne ut om vinen er tørr slik jeg liker den. I boken er det mye om årganger og den slags uten at jeg kan relatere meg til det fordi jeg mangler kunnskaper på området. Likevel; jeg fikk et innblikk i produksjon av vin og ikke minst konkurransen rundt vinproduksjon og handel.

Enkelte ganger stusset jeg litt over hvor overivrig Fredric Drum er til å begi seg ut på farlige veier (les: dumdristige), men spenning er spenning og forbindelsen til Linear B er interessant, spesielt siden oppklaringen gir et nytt spørsmål; om minoskulturen - og jeg får virkelig lyst til å lese neste bok i denne serien for å se om Drum finner ut hvordan denne kulturen bukket under. Det at løsningen ligger i at Drum tolker de urgamle tekstene er ekstra spennende! 

Jepp, jeg fortsetter med høstbladene mine :)

Anita, som er den som fikk meg nysgjerrig på Nygårdshaug, skriver etter at hun var på litterær salong med forfatteren, at han alltid har vært opptatt av myter, arkeologi, mystiske steder og å finne svar på det som ennå er ukjent. Mye av dette kombinerer han i serien om Fredric Drum, og etterhvert Skarphedin Olsen. Nygårdshaug liker å besøke stedene han skriver om, og til tross for slunken lommebok har han smakt årgangen av St. Emilion han skriver om i Honningkrukken. Hun likte boken og jeg nikker gjenkjennende i det hun sier om Drums "overlevelsesinstinkt og humor og type" og at plotet faktisk er "ganske brutalt og bestialsk".

Gert Nygårdshaug var nemlig en fattig forfatter i 1985 da han gjorde research i vinbyen Saint-Emilion. Ikke hadde han råd til hotell og ikke til å kjøpe Bordeaux-vinene han skrev om i Honninkrukken. Turistkontoret innlosjerte ham hos en eldre mann på Château Cardinal Villemaurine som han brukte som utgangspunkt. Til sammen har Nygårdshaug skrevet elleve bøker i serien og jeg har satt dem alle på listen over bøker å lese.

Honningkrukken av Gert Nygårdshaug
Aschehoug & Co., 1985
Norsk bokmål
203 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Anette arrangerte en lesesirkel hvor novemberboken var Honningkrukken og siden hun nå har tatt en bloggpause har jeg likevel fullført boken, sammen med:

Som dagene går

Bildet av meg er tatt i august. Hva jeg tenker på er umulig å huske, men jeg synes å erindre at jeg var så jublende glad for bokhyllene og dessuten lå det en alvorlighet bak; nemlig at jeg kunne samle bøker uten å få lest særlig mange av dem. Sykkelbildet er fra slutten av september. Denne måneden har det blitt lite sykling, det er nok på tide med vask og smøring før sykkelen settes bort for sesongen.

Som nevnt hoper det seg opp med uleste bøker. Det er helt greit, det er en tid for alt, men noe lesing av skjønnlitteratur blir det jo! På biblioteket lånte jeg Honningkrukken og en bok av Alice Munro. Planen var å lese For mye lykke i desember, men det var umulig å oppdrive en Munro-bok. Alle skulle visst lese nobelprisvinneren og den kjekke bibliotekaren foreslo at jeg satte meg opp på en bok som ikke hadde så lang ventetid og så jeg gjorde, men i dag fikk jeg melding fra biblioteket om at For mye lykke lå klar til meg så jeg henter den i morgen og avgjør hvilken som blir desemberboken. 

Jeg har også skaffet meg mitt eget eksemplar av Ragnhild Jølsen - Romaner og fortellinger. Den var ikke å oppdrive noen steder, men etter råd fra Hedda fant jeg den på antikvariat.net og nå står den pent i bokhyllen min :)

Denne uka gikk fort, i overmorgen er det alt onsdag, sa mannen.

En smakebit på søndag (porselenspiken)

I morges våknet jeg tidlig. Veldig tidlig - ute var det mørkt og inne var det bare kattens mjauing som brøt stillheten i huset, hun ville ha mat. Det ville jeg også, og sammen spiste vi frokost. Kaffen måtte jeg drikke alene for katten ville ut, og til den trengte jeg noe å lese. Siden avisen ikke var kommet og The Hours lå igjen på soverommet fant jeg frem Porselenspiken som har stått i bokhyllen siden i sommer. Forfatteren, Gunn Marit Nisja, sier at den handler om mennesker som møtes og hvordan livene deres påvirker hverandre:

Om boken:
Kristin oppfyller sin livsdrøm om å åpne eget spisested. Med dette går hun imot det hun er "født til", hun er nemlig odelsjente, og når faren brått går bort, forventes det at hun skal komme hjem og ta over drifta.

Når Kristin ansetter eksnarkomane Marta på nitten år, forandrer det alt. Marta har kommet fra en annen del av landet og vil starte på nytt. Gjennom å bli kjent med Martas livshistorie, får Kristin nytt perspektiv på sin egen.

På bilturen mot Isfjorden begynte jeg sakte å forstå det, jeg hadde mistet faren min den natta. Jeg så for meg øynene til mamma, fikk ikke lyden fra hjertestarteren ut av hodet. Jeg klarte ikke tanken på å legge meg for å sove med den lyden i ørene. Hendene mine holdt hardt i rattet for ikke å riste for mye.

s. 24 

Kaffe smaker fortreffelig på morgenkvisten!

Timene: Stream of consciousness

Jeg kom over en artikkel om stream of consciousness på Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier da jeg leste Til fyret av Virginia Woolf. Det jeg er interessert i nå er om hvorvidt Michael Cunningham har benyttet seg av denne teknikken i månedens 1001-bok, The Hours. Boken har jeg nettopp startet på og etter å ha lest fjorten sider synes jeg teksten hopper frem og tilbake i tid og rom for på den måten å uttrykke strømmen av tanker og følelser slik de oppstår hos personene. Det forekommer meg at til tross for bare litt over to hundre sider vil lesingen ta tid siden det er mye å dvele ved og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal like boken eller ikke. Jeg må jo gi den en sjanse, det er mange sider igjen, og jeg likte filmen da jeg så den for mange år siden!

Menneskets indre verden, vår psyke, er en åpen kjegle mot dypet, samtidig som den avgrenser hva vi oppfatter i den ytre virkelighet.

- Zéraffa (1972) 

Høstbladene jeg presset i en avis i forrige uke ligger fremdeles klar til bruk,

er de ikke fine?

En smakebit på søndag (honningkrukken)

Etter å ha lukket Hollases krønike startet jeg rett på Honningkrukken av Gert Nygårdshaug. Nygårdshaug har jeg hatt en stund på leselisten siden Anita skriver så entusiastisk om bøkene hans og da Anette arrangerte lesesirkel med hans første bok nå i november meldte jeg meg sporenstreks på. Dessverre har Anette tatt bloggpause, men boken skal jeg lese uansett. Jeg har kommet til side 114 og smakebiten er fra slutten av kapittel 6.

Om boken: 
Fredric Drum befinner seg i et av Frankrikes mest tradisjonsrike vindistrikter, St. Emilion. Uforvarende vikles han inn i et forsvinningmysterium - syv mennesker er blitt borte, antagelig drept, i løpet av de siste månedene. Og mye tyder på at Fredric skal bli det åttende offer...

Klokken ble elleve. Fredric var sunket ned i en slags tanketom apati med hendene under haken ved skrivebordet. Øyene var lukket halvt igjen.
Hvorfor hadde hun ikke kommet?
Klokken var halv ett da han krøp ned under lakenene. Han fikk ikke sove. Tankene på at det hadde hendt Geneviève Brisson noe rispet sinte klor i hodet hans.

s. 114

Det er høst her og det er også høst i Frankrike når Drum er der :) 

Hollases krønike ~ Ragnhild Jølsen

"Ragnhild Jølsen gikk sine egne veier både som privatperson og forfatterinne", skriver Astrid Lorenz i etterordet til Rikka Gan. Tenk å leve i denne tiden, å oppleve endringene som århundreskiftet 1900 - 2000 førte med seg! Kvinnefrigjøringen som gjør at vi kan føle oss så til de grader heldige at disse kvinnene gikk i bresjen for oss! Camilla Collett og Amalie Skram skrev om kvinneundertrykkelse og foreslo løsninger, men var samtidig bundet av samfunnets konvensjoner. Jølsen levde ganske annerledes; som ugift og med arbeid i mange år som telegrafist, hun hadde også prøvd seg som guvernante. Hun skrev med en annen stemme, en hun brukte til å male litterære bilder for å diskutere kvinnesak. Skjønt, beskrivelsene av kvinners følelser, erotiske begjær og lengsler vakte oppsikt og fikk kritikerne til å tvile på om det faktisk var en kvinne som stod bak bøkene fordi tekstene var altfor "ukvinnelige".

Jeg blir full av beundring og respekt med tanke på hvordan dette kunne virke inn på et menneske i et samfunn der pseudonym helst ble brukt når man ikke ville bli avfeid pga feil kjønn når en ønsket å oppfattes som seriøs, og at Jølsen åpent skrev slik hun gjorde! Selv om Jølsen ble anerkjent i samtiden og regnes som en meget original og talentfull forfatter, er bøkene hennes lite lest i dag. Det er som Marianne Bjørneboe sier det, "nærmest en aura av noe lukket, tilbaketrukket og mystisk over både forfatter og verk".

La meg bli som leoparden 

Ved siden av Rikka Gan (1904) er Hollases krønike (1906) et av Ragnhild Jølsens storverk. Den handler om den hensynsløse Hollas som har slått seg ned i en bygd og på uhederlig vis overtatt storgården Munkejord. Boken, som jeg nå har jeg lest sammen med Hedda, åpner med en beskrivelse av Hollas. Hollas, den onde, som smidde mens jernet var varmt, bokstavelig og i overført betydning. Hollas har flyttet inn på Munkejord gård og hvor han kommer fra er uvisst, men første del av boken dveler ved å vise hans vesen: han skyr ingen midler for å få det som han vil og lyver gjerne for å unngå skader på seg selv og for å øke sitt jordiske gods. Det er kun Krumholt, eieren av nabogården, som våger å gå i mot Hollas. Han er like slu og hensynsløs, og han representerer bondelist der Hollas representerer ondskap.

Her er mystikk, overtro og religion, eventyr og sagn. Det er spennende å tenke på at alle historiene og sagnene Jølsen fikk høre fra blant annet sin mor fra området hun vokste opp gjorde sitt til å fargelegge hennes fantasi.

Hollas bruker sine sambygdinger som marionetter. Da han kjøper kirken blir han den mektigste i bygden og får tilnavnet "kirkefyrsten". Når han smir mens jernet er varmt betyr det at han forfalsker penger, men også at han legger planer for hvordan ting skal gå hans vei. Selv om han er oppfarende og impulsiv er handlingene hans gjennomtenkte slik at de en dag skal bære frukt. En dag får han øynene opp for Angelica, prestens søster, som kom til bygden for kort tid siden. Hun er hans motsetning i det at hun søker skjønnhet og maler i lyse farger. Hollas selv har hang til å utsmykke i mer mørke tema. Angelica bestemmer seg for, i en stemning av høytid og hellig begeistring, å male et stort bilde av Kristus, menneskeguden.

Teksten er ispedd gamle sagn, for eksempel om kirketaket som reflekterer landskapet, og ingen kunne vel finne på å spasere på kirketaket som var "[...] laget av bly [...], men  - hva stenger vel ondskap ute?". Hollas bruker også dette til sitt formål, han er sin egen herre, og med sin veltalenhet snakker han presten rundt. I alle fall er presten tvilende og usikker på Hollases fremferd i det at han ønsker å gjøre fromme gjerninger - disse er selvsagt kun for å nå frem til Angelica. Angelica er på sin side forelsket i Otto Kefas, "manndommens gud - mannen - Adam - [...] som vi kvinner gjerne ville gi eplet til, og som godtroende og uten visdom gjerne tar den røde frukt og trøstig biter til."

Jeg ser at jeg har undervurdert mannstypen Jølsen skriver om, da jeg leste de to andre romanene. Otto Kefas er samme type som Daniel Falbe i Rikka Gan, en som kvinner finner ytterst tiltrekkende, men som er vanskelig å oppnå for kvinnen når hun ønsker tilfredsstillelse. Da tenker jeg seksuelt, men også som en leder og som en likeverdig partner. Disse rollene kumulerer i farsfiguren, mannsfiguren, noe kvinnene til Jølsen forsøker å løsrive seg fra og samtidig driver mot. Kan det være tidsånden?

Naturen stod sterkt hos Jølsen, og hun brukte den mye i sin dikting. I Hollases krønike går Angelica til åkeren, som er et bilde på ekte kjærlighetsliv, og har sex med "ham hun attrådde". Det er et skjønt eventyr, "skjønnere enn noengang drømt". Skjønnere enn virkeligheten. Men kan det vare? Neida, Hollas, den onde, manipulerer og spolerer til sitt eget beste og har ingen medlidenhet med andre. Han klarer å veilede Angelica i maleriet, som på sin side er i sin drømmeverden og han i sin egosentriske. Dette kan ikke forenes, og det gjør det heller ikke. Bygdefolket ser at bildet ligner Hollas, den onde djevelen, der Angelica, prestens søster, mente det skulle være Kristus - Otto Kefas. Etter at Angelica har malt over tavlen med svart, ber hun en bønn. En bønn for kvinner og for seg selv. Om at hun må få bli som leoparden; hvis pletter er dens kjennemerke, slik hennes egne nå er blitt, men likevel fri og frank i skogen.

Det skjedde etter denne time, at Angelica, prestens søster nærmest ble å ligne med en eolsharpe. Men den, hvis såre klang bukter seg som spindelvev i blest, river seg løs, flommer så vidt over jord, sukker i sum - om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag de forstår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger.

Hollases forfengelighet krenkes da Angelica maler over kirketavlen, og siden hun er reist fra bygden kan han ikke hevne seg på henne. Dermed blir det andre som får unngjelde. Blant annet lar han en forhekset stokk være veibudstikke som sendes fra hus til hus, resulterende i at pesten bryter ut i bygden. Jølsen innleder ofte kapitler og avsnitt med en formaning. For eksempel: "Men den som graver en grav for andre, skal selv falle i den". Og det gjør Hollas til slutt. Men ikke uten først å lure presten. Kvinners kår og kjærlighetens konflikter preger bøkene til Jølsen, og i Hollases krønike belyses dette på en mer munter måte enn i Rikka Gan, som er mye mørkere. Romanen handler også om striden mellom bondelist og ondskap, og denne striden fortsetter selv etter Hollases død. "Hollas lever evindelig", det er en evig strid mellom godt og ondt.  

Jeg liker å tenke at Jølsen drepte sin engel og ble som leoparden; fri og frank.

Hollases krønike av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger, Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Hollases krønike: 144
Innbundet, lånt på biblioteket

The Handmaid's Tale ~ Margaret Atwood

The Handmaid's Tale. Jeg satte meg ned lørdag formiddag, åpnet et nytt innlegg for å skrive om boken som jeg hadde gledet meg til å si noe om. Den er jo så bra! Med fingrene på tastaturet satt jeg der og stirret inn i skjermen. Hodet var til stede. I historien. I Gilead. Hos Offred. Men fingrene var fremdeles i ro. Skulle det være så vanskelig å skrive om hva det er jeg liker så godt med denne boken! Til slutt endte jeg opp med å drikke kaffe og lese artikler Atwood har skrevet i The Guardian. Blant annet fant jeg at boken har vært forbudt på skoler fordi innholdet er så tydelig seksuelt og den virket støtende på kristne og andre religiøse. Den har blitt filmatisert og laget opera av, og tittelen er blitt en forkortelse for kvinneundertrykkende regimer.

Nytt forsøk i dag: jeg liker at handlingen ikke er kronologisk der all informasjon kommer på løpende bånd. Derimot tok det tid før jeg fikk vite hva boken dreier seg om, nemlig at handlingen er lagt til en nær fremtid i republikken Gilead, tidligere USA. Strålingskatastrofer, forurensning, sykdommer, ufruktbarhet og skremmende lave fødselstall har ført til ekstrem puritanisme, og kvinnene har mistet alle rettigheter i det patriarkalske diktatursamfunnet som er innført.

Skremmende hva-om fortelling

Født i 1939 vokste Atwood opp med George Orwell, hun leste Animal Farm som niåring. Den ble utgitt i 1945 og på det tidspunktet koblet hun ikke boken til historiske hendelser, men ble sjokkert over innholdet: "The fate of the farm animals was so grim, the pigs so mean and mendacious and treacherous, the sheep so stupid". Senere har Orwell hatt stor innflytelse på hennes forfatterskap og hun mener at han ville hatt mye å si om verden etter 9/11. Boken ga henne innsikt i hvor lett de som har styrtet et undertrykkende regime tar over deres vaner, og at det ikke er merkelappene - kristendom, sosialisme, islam, demokrati som er avgjørende, men handlingene utført i deres navn.

A revolution often means only that: a revolving, a turn of the wheel of fortune, by which those who were at the bottom mount to the top, and assume the choice positions, crushing the former power-holders beneath them. We should beware of all those who plaster the landscape with large portraits of themselves, like the evil pig, Napoleon.

Orwells roman 1984 kom i 1949 og handler om hvordan fremtiden kan bli med et totalitært system der individuelle rettigheter er fraværende. Animal Farm viser utviklingen av en idealistisk frigjøringsbevegelse i retning mot et totalitært diktatur ledet av en despotisk tyrann, 1984 beskriver hvordan det er å leve innenfor et slikt system. Atwood har sagt at Orwell ble en modell for henne da hun begynte å skrive, faktisk i 1984 da hun startet på dystopien The Handmaid's Tale, som ble utgitt i 1985. Dette var en tid med konservativ oppblussing på begge sider av Atlanterhavet (Reagan og Thatcher), spenninger fra den kalde krigen og økende militarisme, miljøbevegelser ble marginaliserte og man fryktet at det man hadde oppnådd av rettigheter for kvinner ville reverseres, for eksempel vokste det frem en kristen fundamentalisme som ønsket å oppheve rettigheter som fri abort. Med denne bakgrunnen skrev Atwood The Handmaid's Tale, som viser hvordan samfunnet kan bli dersom dette skjer.    

The Handmaid's Tale er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut. Fortelleren er Offred. Hun er blitt fratatt navnet sitt og hennes nye navn er avledet fra hennes Commander som heter Fred (eller Frederick). The Commander er en høytstående tjenestemann i Gilead, og Offred bor hos ham og hans Wife, Serena Joy. Offred har blitt fortalt at det er et privilegium å være der, men når jeg leste om rommet hun beskriver virker det mer som et fengsel. Hun har ingen personlig tilknytning til rommet og kler på seg upersonlige røde plagg, "the colour of blood, which defines us", the Handmaid's. Atwood har sagt at klærne som skiller de forskjellige samfunnsklassene er inspirert av gamle nederlandske vaskemiddelbokser, men også av viktoriatiden og chadorene i Afghanistan. Privilegiet er å være den som skal gi et barn til the Commander og the Commander's Wife. Offred er nemlig av de få fruktbare kvinnene. Statusen til the Handmaid's er usikker. På den ene siden har de en ærefull posisjon; "the future is in your hands" - de er en nasjonal ressurs, men alle er ikke er enige i dette. Serena Joy snakker kun til henne hvis hun må, for henne er Offred en nødvendig byrde.  

Absolutt alt er kontrollert og når the Commander's sjåfør, Nick, blunker til henne utgjør det en stor risiko for henne. Han kan være en spion, en Eye. Bortsett fra å være fødemaskin har Offred ansvar for husholdets innkjøp. Dette gjøres sammen med en annen Handmaid, Ofglen, slik at de i praksis blir hverandres spioner. Skjønt, det sies at det er for beskyttelse. "The nature of our service" betyr at de skal vises respekt, men de opplever at det ikke alltid er slik. De blir hvisket om og snakket om, sett ned på av andre kvinner. Offred hadde valget mellom to onder. Det var enten dette eller å bli sendt til koloniene, hvor hun hadde måttet være med på å rydde opp giftig avfall. Den sikre død. Offred vil heller sørge for å være i live, for å få vite hva som har skjedd med Luke, hennes mann, og datteren som også ble tatt da de forsøkte å flykte.

Tilbakeblikk gir innsyn i hennes tidligere liv, i tiden før Gilead. Små øyeblikk holde henne oppe, hendelser som for henne betyr litt motstand mot reglene, som også kan være muligheter. Offred fremstår som sympatisk og jeg ønsker at hun skal klare å flykte. Likevel, hun blir ikke med i motstandsbevegelsen som Ofglen snakker om, og etterhvert virker det som hun slår seg til ro med tingenes tilstand selv om minner om datteren og Luke stadig velter opp i henne. Samtidig gjør hun opprør ved å fortelle historien, både ved å snakke ut og ved å nekte regimet kontroll over sitt indre liv. Samfunnet er strengt klasseinndelt, det er angivere over alt og kvinnene er blitt omskolert for å glemme sine tidligere liv. "This may not seem ordinary to you now, but after a time it will. It will become ordinary". Meningen er at de skal fungere som en overgangs-generasjon og de neste vil akseptere situasjonen fordi de ikke kjenner til noe annet. Kroppen er forbundet med skam og redusert til kjøtt rundt en livmor som må fylles for at kvinnene skal være til nytte.

Men fortiden lar seg ikke utslette, og begjær vil absolutt være til stede. Gilead løser problemet med ufruktbarhet ved at de få kvinnene som ikke er sterile må ha sex med menn fra den herskende klassen. Dette gjøres med seremonier og opplesing fra Bibelen, og det seksuelle er kun for reproduksjon. The Handmaid ligger mellom bena på the Wife mens mannen har sex med the Handmaid. Regimet har bestemt at erotikk er tabu fordi sex er nedverdigende for kvinner, men de fleste bryter reglene.    

There is more than one kind of freedom, said Aunt Lydia. Freedom to and freedom from. In the days of anarchy, it was freedom to. Now you are being given freedom from. Don't underrate it.

s. 34

Endringer skjer gradvis. Man ser tegnene, men tenker ikke over følgene. Man er opptatt av det daglige liv. Det som skal til er utnytting av frykt for langsomt å bryte ned demokratiet, og noe av det første det nye regimet i The Handmaid's Tale gjør er å systematisk frata kvinnene borgerlige rettigheter. Det er ganske utrolig at boken er skrevet for så mange år siden og at det for mange er hverdagen i dag. I Saudi-Arabia er det for eksempel forbudt for kvinner å kjøre bil. USA overvåker sine egne borgere og andre land, og den konservative Tea-Party-bevegelsen presser landet mot høyre i politikken. Talibans regime i Afghanistan fratok kvinner alle rettigheter og selv om de fikk rettighetene tilbake etter Talibans fall risikerer de trakassering og trusler hvis de trosser tradisjonelle samfunnsnormer, og sikkerhetssituasjonen tvinger dem til å kle seg i burka når de går ut. Noen steder må kvinner ha et mannlig familiemedlem med seg når de skal ut.

På Wikipedia leste jeg at Atwood har laget sin egen versjon av den bibelske fortellingen om slavinnen Bilha som ble gitt til Jakob som elskerinne da Rakel ikke kunne bli gravid. Barna fikk navn av Rakel som også oppfostret dem, og hun uttalte at "hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne". Oppsettet i The Handmaid's Tale er lik Bibelen og regimet som har etablert det nye samfunnet kaller seg "Sons of Jacob" og boken innledes med tre sitater. Det første er fra fortellingen nevnt over, og Atwood har sagt at dette bør advare leseren mot faren som ligger i å ta alt som står i Bibelen bokstavelig.

Ifølge Atwood inneholder dystopien et lite utopia og omvendt. I The Handmaid's Tale er det to: fortiden (som er vår egen nåtid) og en fremtid utover hovedfortellingen. Atwood beskriver en mulig fremtid som er troverdig. Det kan faktisk skje. Sånn sett er The Handmaid's Tale en advarsel om hvordan verden kan se ut uten feminisme.

People would blithely say, "it couldn't happen here", but this kind of thing can happen anywhere given the right kind of turmoil.

Margaret Atwood

Atwood mener det lenge så ut til at verden forandret seg i positiv retning etter Berlinmurens fall i 1989, men at dette endret seg etter 9/11, med stadig økt statlig overvåkning. Det er skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Som miljøaktivist er Atwood bekymret for fremtiden, men hun mener at trusselen mot planeten er oss, "it's actually not a threat to the planet - it's a threat to us". Hun mener det vil være liv på planeten etter oss, i en eller annen form, og at vi bør ta vare på levedyktige forhold for menneskene heller enn å si "Save the planet". Selv om historiske fakta viser at de beste intensjoner har vært fånyttes, betyr det ikke at vi skal la være å rette opp våre feil. Rådet hennes er at vi bør forsøke å gjøre ting bedre:

We're stuck with us, imperfect as we are; but we should make the most of us. Which is about as far as I myself am prepared to go, in real life, along the road to Ustopia.

Margaret Atwood

Romanen har en åpen slutt. Om The Handmaid's Tale er i ferd med å bli virkelighet har Atwood sagt at det er to fremtider i boken, og hvis den første blir virkelighet, kan også den andre bli det. Boken anbefales på det varmeste, den er ytterst aktuell i dagens samfunn, og både skremmende og en fin beskrivelse av et menneskets indre liv, i en ekstrem situasjon. Som jeg har nevnt før seilte The Handmaid's Tale høyt opp på favoritt-listen min!

Margaret Eleanor Atwood (født 1939 i Ottawa, Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist.

The Handmaid's Tale av Margaret Atwood
Norsk tittel: Tjenerinnens beretning
Bloomsbury Publishing, 2009 for denne utgaven
Engelsk
324 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker