Et innlegg om sommerferiens bøker

Ferien ble tilbrakt høyt til fjells og av fem medbrakte bøker ble tre lest og én påbegynt.

Vår av Ali Smith

Som jeg skrev i en smakebit på boken, er dette tredje del i Smiths romantetralogi. "En umulig fortelling om en umulig tid, " sier forlaget. Og det kan de ha rett i, for Smiths bøker er ganske umulige. I alle fall ved første øyekast. Jeg liker å referere til foredraget av oversetteren Merete Alfsen når jeg skriver om Ali Smith, hvor hun blant annet sier at bøkene ble skrevet fortløpende fordi de skal handle om nå, samtidig som de griper tilbake i tiden. 

Første side kaster meg inn i noe som ligner en tirade, en anklage mot dagens samfunn. Men våren er tid for nytt liv, renselse, vekst, og den første stemmen er... våren, som sier klart i fra om at "kødd med klimaet mitt, så gjør jeg livet surt for dere." Deretter er det Richard, tv- og filmregissør, som står på jernbaneperrongen et sted i Nord-Skottland en tirsdag morgen i oktober 2018. Egentlig bor han i London, men på impuls har han tatt toget nordover, han har forlatt livet sitt. Hans gode venn og kollega, Paddy, er død. Hun beriket livet hans. Og hun hadde kunnskaper om så mangt. 

Mye av teksten handler om Katherine Mansfield og Rainer Maria Rilke, og jeg fikk virkelig lyst til å lese noe av disse to forfatterne ("det de skriver, det forandrer alt. De bryter mønsteret. De er moderne. [...] de to store, hjemløse forfatterne, de store outsiderne."), spesielt Mansfield som også Simone de Beauvoir tidvis henviser til. Men uansett, det er ikke alltid lett å henge med i Smiths romaner. 

I boken tar Smith opp politikk (toryene ved makta igjen, folk på gata igjen), Brexit, #metoo, klimaendringene. Både Trump og andre får passet sitt påskrevet. Fjell har også en fremtredende betydning. Og snøskred. Richard forlot livet sitt, tilsynelatende av ulike grunner, men til syvende og sist på grunn av forandringer. Forandringer som tar fra ham meningen med livet. Han legger seg på togskinnene; for en lettelse å være ferdig med alt sammen! Det er Brit som stanser ham.

Starten på del to er nesten som en dystopisk skrekkfilm, men er i aller høyeste grad her og nå. En annen viktig karakter er jentungen som får til det umulige, som å spasere rett inn i forvaringssenteret hvor Brit arbeider, og får ledelsen til å vaske toalettene. Brits stemme viser en annen side av verden, men samtidig mye av det samme som Richard. "Moren trodde alltid at nyhetene var viktig. Nå for tiden visste alle at det ikke var det man så på for å finne ut hva som virkelig foregikk. Bortsett fra moren. Hun trodde fremdeles på tv. Gamle folk gjorde det." Disse setningene måtte jeg sende på familysnappen, for vi gamle får stadig høre at nyhetene ikke MÅ må sees klokken syv på nrk :D

Måten Smith legger ordene i munnen på sine karakterer minner litt om Atwood. Og det at alt ikke blir fortalt med én gang eller kronologisk, men ting blir klarere etterhvert, og til slutt har man oversikten. I historien er det altså et barn som skaper forandringer, og andre følger henne som en Messias. Det er kanskje det som skal til for å stanse skredet. Man får øye på håpet om en ny og bedre verden. 

Jeg ser allerede etter vårtegn.

~ Katherine Mansfield

Vår av Ali Smith

Originaltittel: Spring, 2019

Oversatt av Merete Alfsen

Forlaget Oktober, 2020
Norsk, bokmål
302 sider

Innbundet, kjøpt

Skyggedanseren av Sara Omar

I juni hørte jeg en direktesending fra Litteraturhuset med Sara Omar og Hilde Sandvik i samtale om æreskultur, sosial kontroll, islam og feminisme; Med pennen som våpen og livet som innsats. Her snakker hun om den nye boken som ble utgitt tidligere i år, og er en fortsettels på historien om Frmesk fra debutboken Dødevaskeren. Vi får høre om oppveksten i Kurdistan på 1990-tallet, og om hennes nye liv i Danmark og Tyskland på 2000-tallet, samt hva som skjedde før Frmesk kom til Danmark. 

Boken har en annen tematikk enn Dødevaskeren, nemlig barneprostitusjon og utnyttelse av barn, og Sara Omar sier den er en slags vasking av de mange jentene som har mistet livet i undertrykkelsen. I Skyggedanseren vises grusomhetene enda verre enn i den foregående boken. Omar forteller at hun har sett og vært vitne til utnyttelse av barn, og at hun i boken åpnet døren til et muslimsk hjem og viser hvordan det kan være. Så er det opp til folk å tenke over det, men at hun ikke skriver noe som ikke har skjedd. Men boken handler også om de unge mennene. Mange ber om råd for hvordan de kan leve annerledes, hvordan de kan slippe å være slik som sin far. Omar kaller det for en bevegelse, en stille revolusjon.

Hilde Sandvik spurte om hvordan det er å utsette seg for fare slik Omar har gjort, og hun svarte: "Jeg er klar over at det er en risiko hver gang jeg snakker om det og skriver om det, for en kvinne med min bakgrunn skal ikke det.", men legger til at mange som har vært kritiske, har etter å ha lest boken og hørt henne snakke om dette, skjønt at det er i orden å stille spørsmål. 

Omar fortalte om den rystende historien om mannen som i februar drepte sin kone og deres åtte år gamle sønn, og mener den danske stat burde brukt pengene for å få døtrene til Danmark for å hindre at de blir utsatt for utnyttelse. 

I Skyggedanseren tar Sara Omar opp den særdeles ubehagelige muligheten til å gifte seg i et såkalt "gledesekteskap". Her er hva jeg noterte av det hun sa om dette:

• gledesekteskap: en imam vier et barn (9-14 år) til en voksen mann
• jeg kaller det for prostitusjon
• imamen tjener penger, jentene er dem det går utover
• når mannen er ferdig med dem, kan han bare gå
• mannen får beskjed om ikke penetrere vaginalt, kun analt, i tilfelle hun skal giftes senere
• det finnes ingen alder hvor kvinnen er gifteklar, hun er klar når familien mener hun er klar
• gledesekteskap er nevnt i hadith

Boken er forferdelig lesing, skikkelig grusomt! Men absolutt nødvendig. Om Frmesk har Sara Omar sagt at "jeg skriver ingenting jeg ikke har opplevd, sett eller hørt. Men om det er meg eller mennesker jeg kjenner jeg skriver om, er egentlig likegyldig. Frmesk er over alt."

Som stein døde jeg og reiste meg igjen som en plante

Som plante døde jeg og reiste meg igjen som et dyr

Som dyr døde jeg og reiste meg igjen som et menneske

Hva her jeg å frykte? Hva her jeg mistet ved døden?

~ Rumi

En må-lese-bok!

Skyggedanseren av Sara Omar
Først utgitt i Danmark, 2020
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Aschehoug, 2020
Norsk, bokmål
440 sider
Innbundet, kjøpt

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff

Jeg har likt de bøkene jeg har lest av Bergljot Hobæk Haff, og denne føyer seg inn i rekken, og som er en historisk roman om attentatet mot den russiske keiser Aleksander II i 1881. Den minner meg bittelitt om Jeg, Bakunin som er "en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført av den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse."

Baksideteksten:

«Terrorisme er krig, bare i mindre målestokk.» Replikken er lagt i munnen på Andrej Zjeljabov, som i 1881 ble dømt til døden for medvirkning til drapet på tsar Aleksander 2. Sammen med ham ble også Sofia Perovskaja dømt og henrettet. Med stor dikterisk kraft tegner Bergljot Hobæk Haff disse to livsskjebnene. Andrej og Sofia er medlemmer i en bevegelse som arbeider for frigjøring av den russiske allmuen. Så driver det undertrykkende tsarregimet dem gradvis over mot terrorvirksomhet, en vei som kulminerer med sprengningen av Vinterpalasset og attentatet mot tsaren. Attentatet er en roman om troskap mot idéer og mennesker, om ordenes styrke og vilje til å skape forandring. Romanen retter søkelyset mot maktmisbruk og en motstandskamp som til sist munner ut i terror, med fortvilte paralleller til vår egen tid.

I romanen følger vi Sofia og Andrej gjennom barndom og frem til dødsstraffen for å ha vært med på attentatet mot keiseren. Hun er fra aristokratiet, han er sønn av livegne bønder, og de møtes som unge aktivister. Hobæk Haff gir et interessant bilde av hvordan de, fra å være fredelige aktivister, blir radikale og tyr til vold for å fremme saken og få slutt på undertrykkingen av folket. Romanen er ikke tørr og kjedelig slik den ved første øyekast kan virke, men er virkelig spennende lesing! 

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004
Norsk, bokmål

257 sider
Innbundet, gave

Smakebit: Vår

Vår er tredje boken i en årtidsserie som starter med Høst og fortsetter med Vinter. Nå gleder jeg meg til den siste boken! Forlaget skriver at romanen "er en umulig fortelling om en umulig tid. Ali Smith skriver poetisk og politisk om utestengelse og umenneskelighet, men også om håpet og verdigheten som fortsatt finnes. Slik åpner hun døren og lar vårlyset sive inn."

 Her er en liten smakebit:

April.
Den lærer oss alt.
Årets kaldeste, mest utrivelige dager kan komme i april. Det gjør ikke noe. Det er april.

[...]

April, den lovløse, siste måneden av våren, det store konnektivet.
Gå forbi en hvilket som helst blomstrende busk eller tre, og du kan ikke unngå å høre det, maskinduren, det nye livet i full gang i tidsfabrikken.

På stedet mil ~ Ali Smith

Å ja, jeg skal nok være glad for å ha lest denne på norsk! Oversetterens første reaksjon var at boken ikke går an å oversette, den engelske skal være så engelsk i engelsken at det er omtrent umulig å se for seg hvordan det kan bli til brukbar norsk. Men Merete Alfsen er ingen nybegynner, og sier at hun har vært opptatt av at den norske utgaven skal fungere på vanlig, folkelig norsk, og da hun hadde fått det til, visste hun at boken lot seg oversette.

Som i The Accidental blir livene til flere mennesker forstyrret av en utenforstående. For i et selskap en dag går en av gjestene ovenpå og låser seg inne på et av rommene, hvor han blir værende. Vertinnen vil ikke ødelegge døren, men skriver om saken i avisen, og snart samles en fascinert folkemengde utenfor huset. Den fremmede, Miles, blir Milo og det oppstår etterhvert en kultstatus rundt hans person.

Ordspill er det mye av, noe som er Smiths varemerke, men slik jeg leste boken var det vel så mye historiene som fenget meg. I boken er det referanser til Middlemarch, både navn og miljø. Man skulle tro at viktigheten av stille og rolige liv i en "celebrity culture" er bannlyst, men ifølge Smith vil den tilbaketrukne og private personen være den mest fascinerende. Det må jeg si meg enig i! Tittelen er temmelig spesiell og jeg så etter koblinger i teksten da jeg leste boken, men da jeg mente å ha funnet den, kom jeg på at tittelen er annerledes på engelsk. Så jeg søkte det opp, og fant at Smith har brukt et kjent engelsk uttrykk, «There but for the grace of god, go I», som skal ha blitt sagt av en engelsk evangelist og martyr tidlig på 1500-tallet. Han var fengslet og ventet på dødsstraffen. Når han så noen andre bli ført til skafottet, ytret han denne setningen, altså et uttrykk for lettelse over at det takket være guds nåde ikke var hans tur ennå. Den norske tittelen passer likevel godt til handlingen i romanen, spesielt tydelig blir det mot slutten da Miles sitter på ergometersykkelen i rommet han har låst seg inne på. Syklende, uten å egentlig komme noen vei. Som Tine sier: "Tittelen på denne romanen gir egentlig ikke mening, verken på norsk eller engelsk, men etter jeg hadde lest bokens 285 sider, ga det litt mening allikevel."

Men! Det er jo det som er så spennende med Ali Smith, for der han sitter frivillig innelåst, skjer det mye på utsiden av rommet. Anna, som han møtte på en ungdomstur, kommer og selv om det ikke får ham ut, får vi likevel glimt av av ham som person. Glimt får vi også gjennom Mark, som er den han ankom selskapet med. Og den demente kvinnen som på sine gamle dager ser tilbake på livet. Men mest av alt gjennom niåringen Brooke, som ikke har møtt ham før. Hun er svært opptatt av historie og faktiske hendelser, og elsker ordspill. På denne måten er det mer de andre personene som driver handlingen fremover, enn han som låser seg inne. Gjennom disse karakterenes erfaringer og tanker ser vi at livet er mer enn det som er faktum. Det er mye mer. Ali Smith har sagt at som forfatter bruker hun mye tid på å sitte å glo ut av vinduet, at det er "et privilegium i en verden der det blir mindre og mindre spillerom for å være alene. Vi er stadig utsatt for avbrytelser, fra mobiltelefoner, sosiale nettverk og så videre. De blinker og beep-er overalt. Det fins en gammel drøm å sitte helt alene og gruble over ting. Presset på den drømmen er veldig sterkt. Vi bruker ikke nok tid på å kjede oss. Gjøre ingenting. Kunne vi gjøre det litt oftere, ville verden blitt et bedre sted å være i." Fordi vi da hadde hatt anledning til å bli bedre kjent med oss selv og hverandre, sett bortenfor alle faktum og oppdaget nye perspektiver.

Som med de andre bøkene jeg har lest av forfatteren, kommer jeg til et punkt hvor jeg undres på hvor historien tar veien. Kanskje jeg er blitt vant med skrivestilen, slik at jeg ikke hang meg så mye opp i det, for med På stedet mil var den tanken ikke like fremtredende. Hvis du ikke har lest Ali Smith, vil jeg absolutt anbefale bøkene! Jeg likte i alle fall På stedet mil veldig godt, og i bokhyllen står den tredje boken i en serie på fire, Vår, som jeg ser frem til å lese i sommer. 

Fra forlaget:

Ali Smith er født i Inverness i Skottland i 1962. Hun debuterte i 1995 med den prisbelønte novellesamlingen Free Love and Other Stories, og i 1997 fulgte romanen Like. Hun har vært finalist til Bookerprisen og Orange-prisen tre ganger, og ble tildelt Whitbread-prisen for romanen Levende bilder i 2005. How to be both utkom i England i 2014, og brakte henne Baileys Women’s Prize for Fiction (tidl. Orangeprisen), Goldsmiths-prisen og Costa Novel Award. Ali Smith bor i Cambridge i England.

På stedet mil av Ali Smith
Originaltittel: There but for the (2011)
Oversatt av Merete Alfsen
Forlaget Oktober, 2012
Norsk, bokmål
285 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

The Accidental ~ Ali Smith

Marsboken i lesesirkelen 1001 bøker ble The Accidental av Ali Smith, en forfatter jeg virkelig har fått sansen for. Det har vært vanskelig å skrive om denne boken, da det er så mye som skjer selv om den ytre handlingen ikke akkurat er full av action. I begynnelsen lurte jeg på hvor forfatteren ville med denne teksten, noe jeg også opplevde med Winter. Ali Smiths bøker har tydeligvis en slik virkning på meg.

Jeg kan starte med det som står bakpå boken:

Arresting and wonderful, The Accidental pans in on the Norfolk holiday home of the Smart family one hot summer. There, a beguiling stranger called Amber appears at the door bearing all sorts of unexpected gifts, trampling over family boundaries and sending each of the Smarts scurrying from the dark into the light.

A novel about the ways that seemingly chance encounters irrevocably transform our understanding of ourselves, The Accidental explores the nature of truth, the role of fate and the power of storytelling.

Strukturen er ganske spesiell. Romanen åpner med at Alhambra forteller om sin unnfangelse "in the town’s only cinema". Så er det tre deler, The beginning, Middle og The End. Hver av disse er delt inn i fire fortellinger sett fra hver person av Smart familiens perspektiv. Det er Astrid og Magnus, moren Eve og hennes mann, Michael. De tre delene avsluttes med førstepersonperspektiv fra Alhambra, som høyst sannsynlig er Amber, familiens selvinviterte gjest. Mesteparten av handlingen skjer i Norfolk, det vil si, etterhvert som dagene går tenker og reflekterer hver og en av dem over fortid, nåtid og fremtid. Bortsett fra Amber, som vi i det hele tatt får vite ytterst lite om. Derimot har hun den virkningen på familiemedlemmene at det skjer en endring hos dem på det personlige planet. Jeg tenker at hun evner å se dem slik de er, og simpelthen ved bare å være der og involvere seg (både positivt og negativt), begynner de å se på sine egne liv og gjør, ubevisst og bevisst, endringer. De får et utvidet perspektiv på sin væren i verden, og hvordan de virker i møtet med andre, spesielt at egne handlinger kan få dramatiske konsekvenser for andre mennesker, men også mindre konsekvenser, men likevel konsekvenser. Sånn sett handler boken også om ansvar og vårt moralske kompass.

Dette ble kort, men det er slik jeg oppfatter denne romanen. Og det er så godt skrevet! På Wikipedia leste jeg at en kritiker har notert seg intertekstualiteten i boken, slik den refererer til en film fra 1968 (året da Amber ble unnfanget) hvor "a mysterious, beautiful stranger [. . .] arrives from nowhere into a family and, simply by virtue of what he is, destroys their merely 'theoretic' coherence." Dette har jeg ikke fått med meg, forståelig ettersom jeg aldri har hørt om den filmen, men jeg skjønner at det kan være andre interessante referanser jeg kan ha gått glipp av. Skjønt, en god del av dem ga utvidede assosiasjoner og gjorde innholdet rikere. Uansett, boken kan absolutt anbefales!

The Accidental av Ali Smith
Penguin Books, 2006
Utgitt første gang, 2005
Engelsk
306 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag: The Accidental

Mens regnet pøser ned her i Bergen, og kvinnedagen skal markeres, man kommer til å bli gjennomvåt i toget (men det er verdt det), leser jeg The Accidental av Ali Smith. Boken har jeg valgt til denne månedens kategori, kvinnelig forfatter, i Lesesirkelen 1001 bøker.

Baksideteksten sier at det er en roman "about the ways that seemingly chance encounters irrevocably transform our understanding of ourselves, The Accidental explores the nature of truth, the role of fate and the power of storytelling."

Jeg holder på med siste del, og liker boken selv om Smith har en særegen skrivestil som ikke alltid lar seg forstå umiddelbart. Fra før har jeg lest Autumn og Winter, som er de første bøkene i en kvartett om brexit og retter blikket mot en splittet nasjon. Autumn har ofte blitt beskrevet som den første post-brexit romanen, men begge de nevnte er mer enn det, noe Spring og den siste, Summer, også vil være.

Her er en smakebit på The Accidental:

There are things that can't be said, because it's hard to have to know them. There are things you can't get away from after you know them. It is very complicated to know anything.

s. 151

Winter ~ Ali Smith

Winter valgte jeg for mars i lesesirkelen 1001 bøker og kategorien kvinnelig forfatter, og etter Autumn må jeg si at jeg har blitt fascinert av Ali Smith. Winter er fortsettelsen på en serie med fire bøker, publisert i 2017, men det er andre karakterer og andre historier. Likevel med samme tema, selv om denne boken var noe mer vrien å få tak i når det gjelder å kunne peke på hva forfatteren ønsker å formidle. Autumn hadde et tydeligere budskap, nemlig et samfunnskritisk blikk på en splittet nasjon. Også Winter har et innhold som er kritisk til endringene i verdensbildet, men som ofte i romaner finnes ikke et direkte og entydig budskap.

Sophia, en pensjonert suksessfull forretningskvinne, blir fulgt rundt i huset av et svevende hode. Et barnehode. Sophia opplever det ikke som skremmende, for hodet er "sweet, and bashful in its ceremoniousness." Beathe skriver i sin omtale at starten på boken er en gjendikting av A Christmas Carol, noe jeg ikke var klar over, men når jeg leste begynnelsen av kortromanen skjønner jeg hvorfor. Sånn sett er kanhende Sophia hjemsøkt av sine egne spøkelser, men det kan også være noe helt annet. Kortromanen har jo også undertittelen Ghost Story of Christmas. Så er det Arthur, kalt Art, som er Sophias sønn. Han skal feire jul hos moren i hennes store hus, og har med seg samboeren. Det vil si, han har kranglet med samboeren, og de har gått fra hverandre. Dermed betaler han en tilfeldig kvinne (Lux) for å late som hun er samboeren. Også morens søster, Iris, kommer. De to har ikke hatt kontakt på mange år, men Arthur har tekstet mye med tanten.

Romanen har mange aspekter og lag, og en del av henvisningene gikk meg hus forbi. Underveis i lesingen har jeg noen steder notert spørsmålet; hvor vil Smith med dette? Som i Autumn, peker hun på ulike endringer i samfunnet. Trolig for å sette ting i perspektiv, for jeg oppfatter det ikke som sentimental nostalgi. Foruten Dickens, preger også Shakespeare Winter. Jeg har lite kunnskap om Shakespeare, men skuespillet Cymbeline spiller en viktig rolle i romanen, og karakterene har ulike oppfatninger av det. Lux sier at "it's like the people in the play are living in the same world but separately from each other, like their worlds have somehow become disjointed or broken off each other's worlds." Med tanke på at Dickens skrev A Christmas Carol i en tid da britene gjennomgikk tidligere juletradisjoner for mulige endringer, kan absolutt ha noe med at Smith valgte akkurat denne fortellingen. Sammen med jul og vinter, selvsagt. Når jeg ser i notatene mine nevner hun kortromanen på side nittifem, som et ledd i sine ordspill.

Det er ikke bare Sophia som ser ting ingen andre ser. “Art is seeing things,” sier Lux. “That’s a great description of what art is,” sier Iris. “Where would we be without our ability to see beyond what it is we’re supposed to be seeing?” Hodet som Sophia ser endrer seg hele tiden, og til slutt forvandles det til en stein, lik hullet i en av Hepworths skulpturer. Dette får meg til å tenke på at man kan se ting på ulike måter, og ha ulike perspektiver på verden. Og slik naturen er omskiftelig, endrer seg hele tiden, slik gjør vi det også. Og endrer samfunnet, verden, underveis. Det gjelder å kunne se både fra innsiden og utsiden, og protestere når man er uenig.

Når de fire personene er sammen for å feire jul, bruker Smith tilbakeblikk for å nøste opp i personenes væremåte og forhold til andre og seg selv. De oppdager nye sider ved seg selv, eller snarere utvikler dem. Sophia for eksempel, som er svært konvensjonell og avskyr søsterens aktivistiske liv, finner på en måte seg selv. Slik hun var som barn, da hun og Iris hadde tettere bånd. Alle personene representerer det jeg oppfatter at Smith mener er alvorlig med endringene; klimaendringene, de politiske endringene, nasjonalismen, brexit. Ved å legge atferd og språk til karakterene får hun frem sitt standpunkt, og med sitt særpregede språk må leseren virkelig tenke og stille spørsmål selv. 

Det er helt forståelig at Merete Alfsen synes Ali Smith kan være vanskelig å oversette, og hun sier også at Smith er en arvtager etter Virginia Woolf og Jane Austen. Det er ikke småtteri! Jeg skrev i anmeldelsen av Autumn at språket er nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Dette gjenkjenner jeg i Winter, og ser at hun nok kan bli en ny favorittforfatter for meg. Alfsen mener at det er "ordspillene, språkbehandlingen". Ja, ordspillene er mange og måten hun leker med språket er fantastisk. Spennende bok, men slett ikke enkel å følge alltid. Som med Autumn satt jeg igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg alt. Ordspillene, referansene, betydningene. Men uansett har jeg hatt et svært positivt møte med Smith, og likte begge bøkene. Det er som med Woolf - "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Winter av Ali Smith
Hamish Hamilton, 2017
Engelsk
322 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Autumn ~ Ali Smith

Som ledd i lesesirkelen 1001 bøker ville jeg lese Winter av Ali Smith i kategorien kvinnelig forfatter, men oppdaget jo at romanen er andre bok i en tetralogi og den første er altså Autumn. Med denne boken ble Ali Smith nominert til Man Booker-prisen i 2017, og Winter havnet på 1001 bøker listen. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men har fått med meg at Autumn ble utropt til den store brexit-romanen.

Handlingen i Autumn er lagt til 2016, like etter at et flertall i folkeavstemningen om utmeldelse av EU har vunnet frem. I denne kaotiske atmosfæren besøker Elisabeth den 101 år gamle Daniel, det er sekstini år mellom dem, og Elisabeth besøker ham på aldershjemmet, hvor han ligger for døden. Hun leser Huxley, Shakespeare, og Dickens for ham. De møttes første gang da hun var åtte år, og siden utviklet de et livslangt vennskap. "What you reading?" spurte Daniel hver gang de så hverandre, "always be reading something, [...] even when we're not physically reading. How else will we read the world?" Om vennskap mellom to med såpass stor aldersforskjell har Smith uttalt at "our young lives and our old lives are umbilically connected. It's all always a matter of birth and rebirth."

Mitt første møte med Ali Smith har vært positivt - språket er så nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Å bli oppslukt av å finne ut hva forfatteren mener om brexit i hvert avsnitt var lite nyttig for leseopplevelsen, for Smith tar det for det meste opp implisitt og dermed oppga jeg det raskt til fordel for språket og handlingen. Men selvfølgelig er det også tydelige referanser til motsetningene folkeavstemningen førte med seg, for eksempel er det gjennomgående at folk "All across the country" følte seg avmektige og splittet. Elisabeth og Daniel prater mye om ord, litteratur, kunst, fiksjon og fakta - ja, om livet, og for Elisabeth åpnes nye perspektiver. Mesteparten av handlingen foregår på innsiden av de to hovedpersonene ved Elisabeths tilbakeblikk og tanker, og Daniels drømmer, noe som utgjør romanens kompleksitet og bidrar til min positive oppfatning av boken.   

Smith har også fokusert en del på før og nå, hvordan nyhetene har forandret seg, klimaet, demokratiet og menneskerettigheter. En viktig del av romanen er historien om den britiske kunstneren Pauline Boty, som Elisabeth skriver avhandling om. Hvilken rolle dette har i romanen er jeg usikker på, men gjennom hennes undersøkelser og tanker får Smith frem at i en uforutsigbar verden er det opp til enhver å konstruere sitt eget liv, og å bryte ned murene som står i veien for friheten.

Det er alltid interessant å lese epigrafer da disse gir signal om romanens innhold, eller sitatet kan være et motto eller en dedikasjon. I Autumn har Ali Smith flere; Shakespeare, Clark, Keats, Graham og ett fra Guardian. For eksempel styrker sitatet fra the Guardian min forståelse av at Smith har en oppfordring eller appell; at vi må lære å se det som skjer rett foran øynene våre: "At current rates of soil erosion, Britain has just 100 harvests left" (Guardian, 2016).

Autumn av Ali Smith
Pantheon Books, 2016
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Winter av Ali Smith

When four people, strangers and family, converge on a fifteen-bedroom house in Cornwall for Christmas, will there be enough room for everyone?   

Christmas Eve morning, 10am, and the disembodied head was dozing. Lacy green growth, leafy looking, a tangle og minuscule leaves and fronds, had thickened and crisped round its nostrils and upper lip like dried nasal mucus and the the head was making the sounds of inhalation and exhalation in such a lifelike way that if anyone standing outside this room heard it he or she'd have been convinced that a real whole child, was having as nap in here.

s. 29

Multitasking