Hvitt hav ~ Roy Jacobsen

Hvitt hav er fortsettelsen på De usynlige fra 2013, en roman som handler om livet på en øy ytterst i havgapet ved Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid. Her vokser Ingrid opp og må lære seg en god del om hvordan man overlever på en slik øy.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk,skjell, garnstein, skifter, sauer, blomster, kassebord, ris..., en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

s. 25

I Hvitt hav er Ingrid blitt voksen. Året er 1944 og hun arbeider på et fiskebruk. Men hun tenker stadig på Barrøy, og beslutter dermed å dra tilbake. Vel fremme installerer hun seg, setter garn og gjør seg klar for vinteren. Etterhvert oppdager hun at hun ikke er alene. Hun finner døde soldater. Men også én som er i live. Såvidt. Og Ingrid pleier ham tilbake til livet. Til kjærligheten. Han heter Alexander, og vi får vite at det er senket et skip. Et skip vi etter historien vet er fangeskipet MS "Rigel" som ble bombet i november 1944, og over 2500 personer omkom, de fleste fanger fra Øst-Europa.

Det er en ganske intens leseopplevelse, både fordi tidsrommet er kort og det at det skjer mye på kort tid. Jacobsen setter også fokus på tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark. I oktober 1944 ble det bestemt at befolkningen skulle flyttes sørover, og da folk satte seg i mot det ble evakueringen gjennomført med tvang. Lengre sørover opplevde de gjestfrihet og at de fikk bo hos lokalbefolkningen. Også Ingrid hadde flyktninger på øyen. Tanten, Barbro, kommer til Barrøy etter et sykehusopphold, og til slutt også sønnen hennes, Lars, med sin familie. Ingrid føder en datter som får navnet Kaja, og Ingrid "kan se de umiskjennelige trekkene, det er russeren, og de fargeløse øynene til tusener av uskyldig drepte på slaveskipet Rigel som alle har glemt, også faren hennes er slått i hjel, Ingrid kan innse det nå, Kaja er Rigels barn."

Hvitt hav er en spennende oppfølger, en oppfølger jeg virkelig kan anbefale! Jeg har merket meg at en anmeldelse hevder boken overgår Wassmo, men det er jeg på ingen måte enig i. Jeg har ikke noe direkte negativt å si om disse to bøkene om Ingrid, men sammenlignet med Wassmo sine karakterer er de et stykke bak målstreken. Uansett, Hvitt hav er sterkt og intenst skrevet om livet ytterst i havgapet, og med krigen som bakteppe. Bøkene får meg til undres over om det ville vært mulig å bo slik i dagens samfunn, og jeg ser frem til den tredje boken, Rigels øyne.

Hvitt hav av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2015
Norsk, bokmål
235 sider
Pocket, kjøpt

De usynlige ~ Roy Jacobsen

Det nærmer seg stemmegivning for Bokbloggerprisen 2013 og nå har jeg lest alle de nominerte bøkene, men er litt usikker på hvilken jeg skal stemme på. I alle fall, De usynlige av Roy Jacobsen var sist ut, en bok jeg likte svært godt.

De usynlige handler om livet på en øy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid, og starter med at presten kommer til øyen for å forberede dåpen av tre år gamle Ingrid. Han tenker om Barrøy at til tross for at den hjemmefra ser ut som en svart stein i horisonten, viser seg som den grønneste hage - slik mange av øyene der ute er.

Ingrid bor på den lille øyen sammen med foreldrene Hans og Maria, bestefaren Martin og tanten Barbro. Forlaget kan opplyse at Jacobsen selv har kjent dette miljøet hele liver og han har uttalt at "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Med De usynlige har Roy Jacobsen klart å synliggjøre livet på en slik øy på mesterlig vis. Ikke bare er språket godt, men beskrivelsene nøkterne og detaljerte slik at jeg som leser drives inn i landskapet, hører bølgene slå mot steinene og kjenner saltsmaken.

Det er ikke enkelt å forlate en øy. Noen ganger er det en som forsøker, men kommer raskt tilbake. For eksempel forsøker Hans å gi søsteren, Barbro, en plass å tjene slik at hun kan klare seg på egen hånd. Men Barbro er ikke helt som andre, og det ender med at hun blir med tilbake. Det er mye som ikke snakkes om, men blikk, kroppsspråk og kommentarer seg imellom gir dem de nødvendige opplysningene om hva den andre mener.

Men Hans kan ikke se på søstera. Han setter seg på den andre siden av rorkulten, så seilet kommer mellom dem. Men han er ikke utenfor Marias blikk av den grunn, hun er syvogtyve år, hun er sterk og kommer fra en annen øy, hun har husmorskole og kunne ha hatt plass hvor som helst, men hun er på Barrøy, med ham, Hans Barrøy, som er femogtredve der han sitter i skjul for sin egen søster og en irriterende skam, det er to sider av samme sak, skammen og skjulestedet, men stadig utsatt for Marias blikk, det viker ikke før han innrømmer at han er en tosk, det holder med et nikk. Da flytter hun blikket ut i bølgene og får det irriterende smilet på leppene som gjør henne enda mer uovervinnelig.

s. 22

Ingrid derimot, stiller spørsmål. Om ting foreldrene ikke kan besvare. Eller vil. For eksempel om hvorfor hun ikke har søsken. Det er uansett et godt liv. Som også byr på utfordringer. Hvert år er Hans borte i tre måneder på Lofotfiske, noe som alltid er hardt for de som blir igjen. Det er tøft å si adjø for de vet aldri om han kommer hjem igjen. Så er det den første vinterstormen - Ingrid må lære det grunnleggende prinsipp: at en øy går aldri under, selv om stormen herjer som verst. Sommeren kan også være hard, med tørke som nesten gjør at både mennesker og dyr bukker under. Da gjelder det å være snarrådig.

Hans er geskjeftig og bygger blant annet kai med hjelp av noen svensker som har flyktet fra krigen. Da de er ferdige og svenskene dratt viser det seg at Barbro er gravid. Det blir en gutt som får navn etter svensken, Lars. Det var et hardt slit, fra morgen til kveld. De var avhengige av god helse, for eksempel når Hans må amputere en tå og ikke kan dra til Lofoten, dermed mister de den inntekten. Når Ingrid begynner på skolen var det to uker skole og to uker hjemme, men det utvider horisonten hennes. Likevel er det nok øylivet som gir henne sterk karakter, og når livet plutselig forandrer seg viser hun seg både fremsynt og handlekraftig. Det handler om øyens fortsettelse.

Som sagt så likte jeg De usynlige veldig godt og synes Jacobsen med denne romanen har gitt et viktig bidrag både til fortellerkunsten og norgeshistorien. For meg har det gitt meg innsikt i livet på en øy lagt ute i havgapet, og samtidig har Jacobsens miljø- og personskildringer vært svært fine å lese. Anbefales!

Roy Jacobsen (født 1954) er en norsk forfatter som debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han er bosatt i Oslo. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004.

De usynlige av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2013
Norsk, bokmål
236 sider
Pocket, lånt av Beathe