Jacob's Room ~ Virginia Woolf

Jacob's Room (1922) er Virginia Woolfs tredje roman, etter The Voyage Out (1915) og Night and Day (1919), og det er med denne at hun for alvor startet med teknikken og skrivemåten som videre med Mrs. Dalloway (1925) viser at hun var med på å fornye romanens form. På grunn av det eksperimentelle, som kom til å prege hennes senere arbeider, i Jacob's Room er den ansett som en viktig modernistisk tekst.

Boken er annerledes enn det jeg hadde sett for meg, mest fordi jeg antok at Jacobs historie ble fremstilt fra hans perspektiv. Men det er gjennom andre at karakteren Jacob trer frem, og det sånn sett flere fortellinger. Det har selvsagt vært skrevet mye om Virginia Woolf, og jeg har blitt virkelig glad bøkene hennes. Etter å ha lest Til Fyret, Orlando, The Waves, Mrs Dalloway, essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, og ikke minst Anka Ryall sin bok om forfatterskapet; Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, var det nå å ta for meg Jacob's Room.

Boken har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker i kategorien kvinnelig forfatter. Den åpner med at Betty Flanders er på stranden i Cornwall med sine barn, lille John, Jacob og Archer. Hun har vært enke i to år, og det er mye for henne uten hjelp av mannen. Helt fra starten er bevissthetsstrømmen tydelig, selv om romanen også har mange passasjer med direkte tale og beskrivelser. Betty har mye å tenke på, og selv om hun er sammen med barna, er hun mentalt fraværende. Romanen drives fremover i tid, men hovedkarakteren får vi ikke vite mye om. Ikke direkte, han er på en måte hele tiden i bakgrunnen. Woolf maler med pennen, og gir beskrivelser av personer nær ham, og personer som tilfeldig dukker opp. Landskapsbeskrivelsene er også nydelige, og på ingen måte klisjeaktige, men på Woolfs særegne måte. Slik følger vi livet til Jacob, fra han vokser opp, utdanner seg ved Cambridge, og til slutt hans brå død i krigen. Den første verdenskrig hører vi lite om, og avslutningsvis ved at moren går gjennom hans rotete rom, men den er der som et mørkt, ullent bakteppe.

Jacob's Room er ikke den boken av Woolf jeg har likt best, men ved å ha lest den, kan jeg se utviklingen til de neste romanene, fra svakt eksperimenterende til virkelig å bruke stream of consciousness som metode. Og det er spennende! Det kan også være krevende, for selv om denne boken er kort må man følge med hele tiden, og det er alltid en del mellom linjene. Den fraviker fra en vanlig oppbygging av plot eller en tradisjonell måte å fortelle en historie, så hva boken handler om blir ikke like enkelt å få tak på. Et annet viktig punkt er hva forfatteren vil med boken. Da jeg leste, kjente jeg på menneskenes strev med å få endene til å møtes, ensomhet og sorg, og det å finne en mening i tilværelsen. Alle har sitt, og det kan være en frustrerende, men også givende reise. I dette tilfellet fikk ikke Jacob oppleve voksenlivet, eller utfordringene menneskene rundt ham hadde, og hvordan det kunne være å finne ut av det. Alt dette skriver Woolf så utrolig godt om, selv den minste trivialitet blir interessant, jeg anbefaler virkelig å lese bøkene hennes!

 

Jacob's Room av Virginia Woolf

Utgitt første gang, 1922

Bibliotech Press, 2018

Engelsk
160 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Gjør meg levende igjen ~ Kerstin Ekman

 

Gjør meg levende igjen er en temmelig kompleks bok, og slett ikke enkel å skrive om. Det er så mye i denne teksten, og det er vanskelig å si akkurat hva den handler om. 

Den aldrende Oda har for mange år siden opprettet en samtalegruppe med noen andre kvinner som alle er ganske ulike både i alder og bakgrunn. Den yngste, Sigge, er litteraturstudent, Ruth jobber på sosialkontoret, og det er Sylvia, Blenda, Kajan og Ulla.

I romanen har Ekman skapt et intertekstuelt forbindelse til Eyvind Johnsons Krilontrilogi fra 1940-tallet, en motstandsroman som han skrev under krigen som protest mot unnfallenhet og den svenske nøytralitetspolitikken, og er en sterk kritikk mot nazisme og fascisme. Selv om jeg ikke har lest denne, får jeg godt nok innblikk i hva det er som driver kvinnene, da spesielt Oda, til å insistere på at samtale er viktig fordi det kan endre tingenes tilstand. Hennes elskede Johan, som døde for mange år siden, trodde på resonnementet, den fornuftige samtalen. Han var med i en samtalegruppe, og deres diskusjonsmønster fører Oda sammen med de andre kvinnene videre (eller er det Johnsons?). Den gangen var bakteppet den andre verdenskrig, nå er det borgerkrigen i Jugoslavia som får tankene om det frie ordet til å blusse opp igjen. Men hjelper det egentlig å snakke om det, blir det noen endring? Baksideteksten sier at gamle idealer som solidaritet, ytringsfrihet, toleranse, forsvinner bak dataskjermene i det moderne IT-samfunnet og erstattes av mer raffinerte former for umenneskeliggjøring, vold og undertrykking. Og hvordan kan man bli hel som menneske under slike forhold?  

 

Parallelt fortelles historien om Mariella som leter etter sin forsvunne storesøster, Rosemarie. Nettopp som et eksempel på tidens kynisme. De syv kvinnene har alle sitt å slite med, gjennom samtalene og det som skjer med dem selv og rundt dem må de revurdere, ta frem og kjenne på glemte og nye følelser og tanker. Kvinnene representerer ulike verdener som får nye betydninger. Det er ingen absolutte sannheter eller endelige løsninger. Til slutt møtes de parallelle fortellingene.

Jeg leste denne tykke boken ganske raskt, for en fortellerkunst! Slik Ekman bruker språket er fascinerende og gjorde at jeg ble slukt inn i handlingen på en medrivende måte. Og akkurat i disse dager er ideen om demokratiet og den frie tankeutvekslingen et tankekors. "Vi får inte glömma! Remember! N’oubliez pas! Glem det ikke! Kom ihåg!" (s. 554), som kvinnene leser leser fra Eyvind Johnsons Krilon själv (les det her). Jeg leste et sted at Gjør meg levende igjen aktualiserer budskapet fra Krilontrilogien om den faste troen på menneskets godhet og nødvendigheten av å stå opp for humanismen og moralen. Men mest av alt er det interessant å lese om hvordan kvinnene finner noe i seg slev, og i hverandre sammen de kan enes om og som setter tankene deres i perspektiv. 

Baksideteksten sier også noe om tittelen, at den "henspiller på Didos sørgesang over Æneas i Purcells opera av samme navn. Re-member me lyder teksten der: Gjør meg hel. For kvinnene i Odas diskusjonsklubb gjelder det nettopp å gjøre livet til et hele. I skildringen av deres forsøk på å finne fotfeste i sin samtid nøster kriminalforfatteren, kvinneforfatteren og sivilisasjonskritikeren Kerstin Ekman på mesterlig vis opp de viktigste trådene i sitt forfatterskap."

Gjør meg levende igjen av Kerstin Ekman
Originaltittel: Gör mig levande igen, 1996

Aschehougl, 1997
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
573 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Wide Sargasso Sea ~ Jean Rhys

Wide Sargasso Sea er skrevet som en oppfølger til Jane Eyre, noe som er direkte årsak til at jeg la meg denne boken på minnet for mange år siden. Nå har jeg endelig lest den, og da sammen med Ina som har bokbloggen I Bokhylla. Vi har litt ulik oppfatning av boken, dels fordi Ina ikke har lest Jane Eyre, og dermed gikk glipp av den meningsfulle intertekstualiteten hvor dialogen mellom de to romanene gir interessante krysninger. Likevel, boken er i tre deler, og de to første gir ingen direkte koblinger til den nevnte teksten, men det er jo absolutt et pluss å ha lest Brontës kjente roman. Inas anmeldelse finner du her.

Handlingen i Wide Sargasso Sea er lagt til tiden før Jane forelsker seg i Edward Rochester, på øyen Dominica i Karibia, hvor Jean Rhys ble født i 1890 (hun døde i Exeter i Storbritannia i 1979). I Jane Eyre skriver Charlotte om det å kunne skape et liv for seg selv som kvinne, å være selvstendig uavhengig av ekteskap og samfunnets krav. Dette tar også Rhys opp i Wide Sargasso Sea, hvor hun poengterer den skjeve maktbalansen mellom menn og kvinner i ekteskapet. Hun skriver også om tema som rase, karibisk historie, slaveri og kolonialisme. 

Introduksjonen forteller at Sargassohavet er et vanskelig område å navigere i, lik situasjonen for romanes karakterer. I dette farvannet skal hovedkarakteren, Antoinette, bevege seg i. Det er for det meste fra hennes perspektiv romanen blir fortalt, men også ektemannens etter at hun giftet seg. Hans navn nevnes ikke, men ut fra hans forbindelser forstås det at han er den mannen Jane forelsker seg i senere, og dessuten nevnes Thornfield Hall mot slutten. Vi følger Antoinette gjennom oppveksten og frem til hun dør, og det spesielle med å lese boken er at jeg vet hva som skjer med henne. Gjennom det hun opplever og situasjonen hun er i, kan jeg se og forstå hva som fører henne frem til å bli The Madwoman in the Attic. I Jane Eyre representerer The Madwoman in the attic det gotiske elementet, mens i Wide Sargasso Sea kommer det mer indirekte til uttrykk ved at det skjulte aldri blir fullt avslørt. Og nettopp dette aspektet gjør romanen så utrolig spennende og interessant! Det at den mentalt syke, innesperret på et loft, får en stemme, opplevelser, følelser og rom for handling og virke. Boken anbefales varmt, spesielt for kvaliteten dens av menneskelig innsikt og hvordan Rhys belyser kvinners kamp for en selvstendig tilværelse.

Jean Rhys (født Ella Gwendolen Rees Williams) var en britisk forfatter, født på Dominica i Karibia. Hun er best kjent for Wide Sagrasso Sea, men har skrevet flere romaner og noveller. Hun debuterte med novellesamlingen The Left Bank i 1927, og er også kjent for romanene Voyage in the Dark (1934), Good Morning, Midnight (1939).

Wide Sargasso Sea av Jean Rhys
Penguin Classics, 1997
Utgitt første gang, 1966
Engelsk
151 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker