Innlandshete ~ Kristine S. Henningsen

Det var en lettelse å være ferdig med norskeksamen i forrige uke, skuldrene senket seg og jeg kunne rydde bort alle pensumbøkene for det faget. Neste eksamen, og semesterets siste, er på tirsdag om en uke og vi får utlevert oppgavene i morgen. Det er en lederprøve i musikk og altså ikke noe å lese til. Så det er herlig å lese noe annet med god samvittighet! Som på mandag. Jeg tok frem Innlandshete som jeg vant hos Beathe tidligere denne måneden og gjorde noe som det er lenge siden jeg har gjort; leste boken fra perm til perm, kun avbrutt av en kort handletur, middagslaging, litt blogging og til og fra kjøkkenet for å hente te eller kaffe. Og vann. Til kvelds hadde jeg jordbær og blåbærskyr - det passet godt i varmen!

Jeg var litt usikker på denne romanen. Presentasjonen på baksidepermen får den til å fremstå som en nervepirrende thriller, eller krim, men det er det ikke. Eller det er det likevel. Når det ramses opp hvordan karakterene har forestilt seg noen dagers rolig ferie, men støter på merkelige mennesker og før de vet ordet av det er toåringen sporløst forsvunnet og marerittet begynner- ja, så forventer jeg at det skal skje det fortløpende. Handlingen starter på mandag, og etter 85 sider er det onsdag uten at noe slikt har skjedd. Det er sikkert bare meg, men førforståelsen min var altså annerledes enn hva lesingen tilsa. Ikke at boken er dårlig av den grunn!

Neida, det er full spenning helt fra starten, in medias res. Julie og Petter har leid et sommerhus på en øy i Danmark hvor de skal feriere noen dager sammen med datteren, Mina, på to år. Fortellerstemmen er hovedkarakteren, Julie, og det som skjer er sett fra hennes perspektiv. Det antydes allerede på bokomslaget at "innlandshete" ikke er noe positivt, og et frempek om dette kommer tidlig da de kjører i et flatt og endeløst landskap, og Julie håper det ikke er langt til sjøen - hun kan ikke utstå innlandshete.

I retrospektiv får jeg som leser innblikk i en vanskelig barndom som litt etter litt kaster lys over Julies personlighet og beveggrunner. For det er tydelig at forholdet mellom henne og Petter er raknende, og Julie tenker mye på før og nå, og hvor ulike de to har blitt. Fremmende for hverandre. For eksempel kommer det frem under en krangel at Julie trodde meningen med ferien var at de skulle være sammen som en familie, mens han trodde det var for at de skulle forsøke å være venner. Før og etter Mina. Ulike behov, ulike måter å håndtere livet på. Og Julie irriterer seg. Hun irriterer seg så kraftig at hun får kvelningsfornemmelser og må pålegge seg selv å ta det rolig. Hun må ha kontroll. På alt. Det er som i seriestripen jeg leste i avisen i går:

Det er ikke før mot slutten av Mina forsvinner, men marerittet startet lenge før første side. Det er barndommen og forholdet til foreldrene som stadig bringes frem som årsak til Julies aversjon mot heten i innlandet, og etter hvert også hvilken betydning det har for hennes eget parforhold. Hun har gjort alt for å unngå å bli som moren, men erkjenner til slutt at likevel er lik henne. Hun hakker på alt Petter foretar seg eller sier, det blir en evig krangling om tema de aldri blir ferdig med. Denne kranglingen og irritasjonen ligger hele tiden og ulmer. Sammen med heten, de mørke skyene som siger mot dem og den klamme luften. Ikke minst de mystiske naboene som trenger seg ubehagelig på. Det blir heseblesende lesing, men det illustrerer også hvordan forholdet som kan sammenlignes med armbåndet Julie kjøpte til Petter; trådene som holder det sammen er i ferd med å slites i stykker. Rutiner og spontanitet, ting de gjorde sammen som bare visnet vekk av seg selv.

Jeg skulle ønske det fantes en fasit, sier jeg [...], - da jeg spurte foreldrene mine om de hadde det bra, sa de alltid at de hadde det bra nok. Hva betyr det? Hva er bra nok? Eller er det bare noe de har bestemt seg for?

s. 309

Det er nesten så jeg irriterer meg over Julie som ikke kan slappe av og la være å tenke på mulige farer og mistanker mot naboene som selv om det viser seg at hun til syvende og sist har rett gjør at hun fremstår som hysterisk. Hun holder på å tippe over. Og er det virkelig slik at men og kvinner er fra to ulike planeter? Er vi så grunnleggende forskjellige at det eneste som kan få et parforhold til å fungere er kurs for å forstå partnerens kommunikasjonsform og følelsesmessige behov?

Henningsen selv har uttalt at boken kan betraktes som en samlivsthriller, og at hun håper å bli nominert til Rivertonprisen. Oppbyggingen er definitivt karakteristisk krim, og spenningen er hele tiden tilstedeværende, i en vid definisjon av krimbegrepet passer boken inn. Men som thriller helt perfekt, det er en "svært spennende historie"! Du kan lese begynnelsen her og se om det frister. Jeg anbefaler ihvertfall boken, lett og grei lesing og med noen tankekors underveis.

- Hjelp! -

Kristine Storli Henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og har skrevet serieromanen Sofia på Måkøya og debuterte skjønnlitterært i fjor med I skyggen av store trær.

Innlandshete av Kristine Storli Henningsen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013

Innbundet

Norsk, bokmål
317 sider
Gave

Jerusalem: Chronicles from the Holy City ~ Guy Delisle

Jerusalem: Chronicles from the Holy City av Guy Delisle er en reiseskildring fra Delisles ettårige tur til Israel sammen med sin samboer, som jobbet for Leger Uten Grenser, og deres to barn. De ankom august 2008, og han oppdaget fort at Jerusalem ikke er helt hva han hadde forventet. Guy Deslie (f. 1966) er en canadisk tegneserieskaper og animatør, og hadde fra før skrevet tre andre reiseskildringer: Shenzhen, Pyongyang og Burma Chronicles.

På forhånd hadde jeg lest en anmeldelse på bokelskere.no og var forberedt på at forfatteren holder en nøytral tone i forhold til Midtøsten-konflikten, og at boken ikke bør tolkes politisk. Men en interessant reiseskildring er det. Og likevel, der boken ikke skal være politisk blir den likevel det. Og skildringene er humoristiske, til tross for konfliktene som hele tiden er tilstedeværende.

De bor i Øst-Jerusalem og mens samboeren jobber, utforsker Delisle byen og omkringliggende steder. Han forteller og illustrerer sik han opplever og ser det ved å beskrive dagliglivet uten å komme med analyser. Selv om jeg visste en en god del om situasjonen i Israel var det interessant å lese om vanskelighetene ved å komme seg frem i Jerusalem, problemene han møter i sikkerhetskontroller og historiene til mennesker han møter. For eksempel det at jøder og arabere har sine egne transportsystemer og bussene kjører kun i sine "egne" steder. er full av motsetninger og kulturelt mangfold. Og da han besøker Vest-Jerusalem er den delen helt annerledes enn østkanten, her er det ordentlige fortau og utendørs kafeer, en park med lekeplass og til og med søppelspann som ikke er overfylte.

9 post-it lapper med notater.

En dag går han til den gamle delen av Øst-Jerusalem og stopper for å spise. 

Her får han en betrakting om grenser fra innehaveren.

Etter en måned ser han delingsmuren, eller separasjonsbarrieren, (som han blir overrasket over er så høy), da han er på vei til kontrollposten i Qalandiya sammen med to kvinner fra en organisasjon kalt "Machsom Watch" eller "Checkpoint Watch". De skal observere og skrive om hva de ser på sin nettside som et vitnesbyrd om hvordan palestinere blir behandlet.

Det er i det hele tatt mange forskjellige organisasjoner, mange jeg aldri har hørt om før.

I løpet av året reiser han rundt og får sett mange av de kjente stedene. Når de får besøk til jul er det ingen problem å finne noe å gjøre, og ettersom Israel har en historie som er knyttet til mange viktige historiske hendelser byr sightseeing i Jerusalem på allsidige opplevelser. 

"The logistics of everyday life".

Noen søndager drar han sammen med en danske han møtt og barna til en strand i Tel Aviv. Det er en helt annen verden! "No kippas, no veiled women, no fundamentalists...".

Etter hvert synes Delisle at det er vanskelig å ha en tro i denne absurde byen. 

Det er så mange delinger, for eksempel i Hebron som er delt inn i to områder: H1, som er kontrollert av palestinere, og H2 som er kontrollert av den israelske hæren for å beskytte bosetningene.  

Vestbredden er delt i tre områder, etter Oslo-avtalen; A, B og C områder. Israel skulle ha full sivil og militær kontroll over C-området (60%), i B-området skulle de palestinske selvstyrmyndighetene ha sivil kontroll, mens Israel beholdt den militære kontrollen (20%) og A-området full palestinsk kontroll (20%). 

Men det er teoretisk, får Delisle vite, ettersom den israelske hæren nesten hver natt kommer inn i Ramallah (som er i område A) for å arrestere og avhøre innbyggere. 

Det er også satt opp utallige kontrollposter og veisperringer som begrenser palestinernes bevegelsesfrihet. 

Mens de er der blir Gaza bombet av Israel, senere referert til Gaza-krigen. Den varte i tre uker og da Delisle senere snakker med med en som hjalp til på sykehusene kan hun fortelle om bombetyper til og med de norske kirurgene ikke hadde sett før ("and they've seen a lot"). Da jeg nevnte dette for husbonden kunne han straks opplyse meg om at legen Mads Gilbert, sammen med sin kollega Erik Fosse, ble internasjonalt kjent da de klarte å komme seg inn i Gaza og dermed ble de eneste vestlige vitnene til krigshandlingene. Jeg husket det da han sa det, at de var mye i mediene og rapporterte fra Gaza, men kom altså ikke på det da jeg leste boken. 

Samfunnet i Israel er svært motsetningsfylt og ulikt, med mennesker fra mange forskjellige land, og mange ulike religiøse grupperinger innen jødedom, kristendom og islam. Til tross for dette går livet sin gang og folk kommer sammen i hverdagssituasjoner som for eksempel på lekeplassen.

Han blir spurt om å bli med på en workshop i Gaza, noe som vil være vanskelig:

"Getting into North Korea was easier!"

For meg var dette en fin måte å utforske Jerusalem og Israel på, og en gang har jeg lyst til selv å besøke byen, det ville vært en spesiell opplevelse - men først skal jeg til Kina, Burma og Nord-Korea!

Boken vant hovedprisen i 2012 for beste album på Seriefestivalen i Angoulême, den største seriemessen i Europa.

Jerusalem: Chronicles from the Holy City av Guy Delisle
Drawn & Quarterly, 2012
Engelsk
336 sider
Lånt på biblioteket

En smakebit på søndag [til fyret]

"Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen," sa fru Ramsay. "Men da må du opp med solen," la hun til.

For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han synes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av et kjøleskap med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede.

s. 5

Jeg kom over en artikkel hvor Til fyret er ført opp på listen over the world's most difficult books, en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen, den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Nå har jeg kun lest de to første sidene i boken, og er tilbøyelig til å tenke at her må det være syntaksen. Sjekk oppbyggingen av setningene!

Det røde rommet ~ August Strindberg

Det røde rommet er August Strindbergs gjennombruddsroman. Den ble første gang utgitt i 1879 og betegnes som svensk litteraturs første moderne roman, og et gjennombrudd for 1880-årenes ideer (se lengre ned). Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter, og er kjent for sine kraftige angrep på samfunnet. Noe denne romanen også er: en satire over det borgerlige samfunn som ble starten på en rekke nordiske romaner om individets prøvelser, og dannelse av karakter og intellekt.

Romanen kan karakteriseres som en utviklingsroman, men også dannelseroman. Noen steder opereres det med et skille mellom de to begrepene, mens andre omtaler dem synonymt. Jeg velger å konsentrere meg om definisjonen på utviklingsroman; en roman som "følger en eller flere personers personlig utvikling gjennom en periode fra deres problem starter til den slutter". Der lærte jeg noe om sjangere, supert! Utenfor Norden var utviklingsromanen som sjanger allerede etablert, med Charles Dickens David Copperfield (1849-50) og Charlotte Brontës Jane Eyre (1848) i England. Tapte illusjoner (1837-45) av den franske Honoré de Balzac ble en inspirasjon for Strindberg til Det røde rommet, med sine beskrivelser fra forskjellige sosiale miljøer. Det røde rommet skildrer forfatterens bohemtid i Stockholm og gjorde ham til en omtalt forfatter ettersom han her går til angrep på Riksdag og regjering, byråkrati, presse, forretningsvesen, kirke og kultur. Men også språklig var romanen nyskapende, og markerte begynnelsen på en ny språkhistorisk periode i Sverige.

I etterordet leste jeg at Strindberg hørte til åttiotalismen, en retning innen svensk litteratur i 1880-årene som trakk samfunnsspørsmål og den vitenskapelige diskusjon inn i litteraturen. Denne romanen førte altså til at naturalismen, en radikal form for realisme innen litteraturen, feide innover Sverige (enda mer kunnskap, det er nesten som romanen førte til en liten utviklingsreise for meg selv!). Tittelen viser til det røde rommet i Berns salonger, en restaurant og underholdningsetablissement i Stockholm som på "denne tiden akkurat [hadde] begynt å spille sin kulturhistoriske rolle i Stockholmslivet" (s. 81). Det røde rommet var en samlingsplass for ungkarer i 1870-årene hvor de møttes til diskusjoner om samfunnets svakheter.


Stockholm i fugleperspektiv

Det røde rommet handler om unge Arvid Falk, Strindbergs alter ego, som vi følger gjennom et år med prøvelser og til slutt tilpasning. Hovedkarakteren presenteres i løpet av de første sidene hvor han blant annet i fugleperspektiv over Stockholm hever en "knyttet neve, som ville han utfordre den stakkars byen, eller true den". Etterordet i boken hevder vi her ser en splittelse; både mellom individ og samfunn, og mellom individ og familie, og at utviklingsromanens prosjekt er gjenforeningen.

Falk virker full av forhåpninger for fremtiden og livet, og av idealisme har han sagt opp sin byråkratiske stilling for å bli forfatter. Han ønsker endringer i samfunnet og vil være de svakes talsmann, men hans venn Struve fraråder ham dette:

Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skal få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mer brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!

s. 18

Falk svarer at han avskyr samfunnet, som er "en vev av løgner" og han ser frem til å flykte fra det.

Barndommen har vært preget av at foreldrene døde og at broren, Carl Nicolaus Falk, har fungert som en farsfigur. Han er Falks motsetning - Arvid Falk er idealist, mens broren er materialist. Carl Nicolaus har ambivalente følelser for Arvid Falk, både velvilje og forakt: "to følelser som ikke var til å adskille hos ham, for han var ikke uvennlig stemt mot dem som stod under ham på et eller annet vis, og han foraktet dem". Dette har vært en del av oppveksten til Falk som har utviklet et negativt selvbilde en "beskjeden og timid natur". Carl Nicolaus betrakter sine venner som "pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser". Det verste som kunne ramme ham var at han kunne bli vanæret, noe han blir da han får vite at broren skriver artikler som går på tvers av alt han står for.

Mye er morsomt å lese, som samtalen mellom de to kunstnerne som skal legge seg til å sove på side 76. Eller på side 81 hvor Berns Salong beskrives som et sted hvor det samlet "seg ved syvtiden skarer av unge mennesker som befant seg i den abnorme tilstand som inntrer når man forlater foreldrehjemmet og varer til man kommer i eget bo; her satt flokker av ungkarer som hadde flyktet fra sitt enslige kammers eller kvistværelse for å få sitte i lys og varme og treffe et menneskelig vesen å samtale med". Det er også artig å lese hvordan man går frem for å finne en redaktør til avisen Gråfrakken. Slik sett er satiren til stede hele tiden.

Senere er Falk tilbake på høyden fra starten av boken, men nå føler han seg gammel, trett, likegyldig. Han ønsket å flykte fra samfunnet, men innser at Struve hadde rett. Veven av løgner finnes overalt, og nå har han mistet selvrespekten. Som forsvarer for de dårlig stilte har han kun blitt møtt med forakt.

Etter hvert som jeg leste ble det mer og mer interessant å finne ut om Falk mister absolutt alle sine idealistiske overbevisninger, eller om han erfarer noe som kan støtte disse. Mot slutten nærmer sommeren seg, Falk er "mindre velpleid og øynene brenner med en illevarslende flamme", og han føler en fortvilelse over å møte sin åndelige død så tidlig. Strindberg lar legen Borg, som også har vært en del av forsamlingen i det røde rommet, fortelle om Falks vei videre. Dette er gjort i brevform, hvor han beskriver "redningen" av Falk og hans tilbakegang til samfunnet.

Som utviklingsroman beskrives hovedkarakterens utvikling, altså Arvid Falk, som dannelsesroman betyr det også at han utvikler seg i en samfunnssammenheng, altså at det er en sosialisering. Det er lett å skjønne at romanen sjokkerte da den kom ut, nå til dags er vi vant til allslags historier. Idealisten Falk med sin destruktive og kritiske innstilling til livet får problemer med å beholde moralen i møte med samfunnets løgnaktighet og skuespill hvor det eneste som betyr noe er kapitalen. Dette belyses med gode beskrivelser av samfunn og mennesker, selv om jeg ikke alltid fikk helt tak på hvorfor karakterene gjorde som de gjorde. Mot slutten må leseren selv sette seg inn i Falks utvikling mot en mer positiv innstilling til livet ettersom den beskrives av en utenforstående. Strindberg lykkes bra med utviklingsromanens prosjekt om gjenforening i Det røde rommet. Falk tilpasser seg samfunnet, selv om han fremdeles holder på sine idealistiske ideer - om enn skjult under en borgerlig fasade. Likevel ender han opp desillusjonert og kynisk, og det spesielle med romanen er den satiriske måten Strindberg fremstiller utviklingsromanens tema på. Miljøskildringene av datidens Stockholm, både selve byen og de forskjellige samfunnsforholdene, er inngående og detaljerte og særlig innledningen med beskrivelsen av utsikten fra Mosebacke har av mange blitt kalt malerisk. Jeg liker å lese utviklingsromaner, og Det røde rommet er intet unntak. Lesingen har til og med gitt meg oppfrisking og ny innsikt i en litterær periode som jeg faglig sett ikke har hatt med å gjøre siden ungdommens skoleår.

Samfunnet fremstilles som forbindelser mellom menn, og kvinnene vi møter er stort sett intrigemakere og femme fatale. Jeg leste et sted at Strindberg ikke delte Ibsens syn på at Nora burde forlate hjemmet, og at hans syn fortsatt er aktuelt og kontroversielt. Likevel stod han for det meste på kvinnens side i kampen for likestilling, men hadde et ambivalent forhold til kvinner generelt. Han beskrev kvinners femme fatale i flere av sine verker og mente at Ibsen hadde altfor ensidige og positive kvinneskikkelser. På slutten av 1800-tallet var kvinnespørsmålet sentralt, men Strindberg så ikke på denne frigjøringen med bare velvillige øyne. Amalie Skram skrev i et brev at "[...]selve stykkerne er heller ikkje til at holde ud. Det er snart nok nu med disse vanvittig ensidige skildringer af fruentimmervampyrer dær eder op sine ægtemager med hud og hår efter ½ års ægteskab og er udrustet med bare luciferlige egenskaber" (1889). Dette ble kanskje en avsporing, men et veldig interessant et synes jeg. Og enda et sidespor, men et artig sådan; romanen finnes også som tegneserie :)

Det røde rommet av August Strindberg
Originaltittel: Röda rummet
Oversatt av Per Qvale
Oktober Forlag, 1995
Norsk, bokmål
325 sider
Lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Boken på vent [the handmaid's tale]

The Handmaid's Tale leste jeg om på listen over "21 Books Written by and About Women That Every Man Should Read", og da jeg fant ut at den også skal leses i Lesesirkelen senere i år og jeg likevel var inne på Tanum for å bestille bøker kjøpte jeg like godt denne også.

I artikkelen jeg linket til over står det:

Margaret Atwood is essential reading no matter your gender, and this chilling depiction of a dystopian future is one of her best. In the Republic of Gilead, women’s rights have been completely eradicated, and the country is ruled by a racist, homophobic, misogynist, ultra-conservative cult. As our editor-in-chief Judy Berman quipped, “This is every woman’s worst nightmare that men have never thought about.” So think about it.

Bakpå boken: 

Denne gleder jeg meg veldig til,

det blir nesten vanskelig å ha den på vent så lenge!

Catching Fire ~ Suzanne Collins

Catching Fire er andre bok i trilogien The Hunger Games, skrevet av den amerikanske forfatteren Suzanne Collins (f. 1962). Den første boken leste jeg i fjor sommer, og syntes det var en spennende historie. Filmen var også bra, og jeg hadde bestemt meg for å lese Catching Fire før filmatiseringen kommer i november - so here it comes!

Collins har tidligere skrevet barne-tv programmer og ble etterhvert inspirert til å skrive barnebøker, blant annet The Underland Chronicle, før hun skrev trilogien The Hunger Games.

Samfunnskritisk dystopi

Etter seieren i the 74th Hunger Games har Katniss Everdeen nå flyttet inn et stort hus i the Victor's Village, sammen med moren og søsteren. I denne gaten står de fleste husene tomme og lenge kun bebodd av Haymitch som er tidligere vinner, og ganske annerledes enn det gamle hjemmet. Boken starter med dagen for en rundreise Katniss og Peeta Mellark må være med på som vinnere, the Victor Tour - "the Capitol's way of keeping the horror fresh and immediate". Ingen skal få glemme hvem som har makten! Romansen mellom Katniss og Peeta var en strategi for å overleve i arenaen, men før turen får Katniss et overraskende besøk av selveste presidenten i Pandem - en nasjon som er oppstått etter ødeleggelsen av Nord-Amerika. Han er lite fornøyd med det at kjærlighetsforholdet mellom henne og Peeta fremstår så utydelig, og pålegger henne å vise at kjærligheten er ekte. Hvis ikke får det følger. For de hun er glad i.

Katniss vil helst glemme hele Hunger Games, men det er umulig. Både fordi det hun har opplevd påvirker henne og det at den rike hovedstaden Capitol fokuserer på det slik at det blir umulig å glemme. Hun kunne likevel ønske hun fremdeles bodde i sitt gamle hjem, som for henne er "my real home" - litt artig med katten som også liker det gamle hjemmet best!

Som jeg skrev i omtalen av den første boken er fortellerstemmen nøktern i beskrivelsene, og det er ingenting som overlates til fantasien. Alt blir nevnt etterhvert som hendelsene skjer. Det brutale i dette post-apokalyptiske samfunnet blir omtalt som normalt, men i mindre grad enn i første bok. Det vil si; Katniss har modnet og ser tingene i større sammenheng, og gjennom hele boken er det større fokus på opprøret som ulmer blant folk.

I det totalitære samfunnet i Pandem blir all informasjon sensurert, folk blir straffet for den minste overtredelse av de strenge lovene og det som Katniss oppdaget om at alt ikke er som det skal være i Capitol får hun til gangs erfare i bok nummer to. Distriktene blir utnyttet på ulike måter for å sikre velstanden i hovedstaden. Alt reguleres, både offentlig og privat, og vanlige borgere har ingen innflytelse, men forsøker å overleve så godt de kan til tross for harde forhold. Historien viser hvordan et samfunn kan bli når det er enorme forskjeller mellom fattig og rik.

På grunn av det gryende opprøret mot Capitol, blir Katniss og Peeta nok en gang nødt til å delta i the Hunger Games, en spesialutgave kalt the Quarter Quell. Presidenten sier til Katniss at hvis en jente fra District Twelve kan utfordre the Capitol "and walk awy unharmed, what is to stop them form doing the same?". Men Katniss og Peeta har et anstrengt forhold. De er ikke kjærester, og Katniss har sitt med Gale, sin beste venn som hun jakter med utenfor distriktet. Fra forrige bok husker jeg at hun ikke har lyst til å gifte seg på grunn av frykt for fremtiden, spesielt for eventuelle barn.

[...] there's only one future, if I want to keep those I love alive and stay alive mysefl. I'll have to marry Peeta.

s. 54

Uten å være klar over det, egger Katniss til opprør. Collins ville med denne serien vise ungdom krigens realiteter, og ved å skrive en fantastisk fortelling blir det lettere å godta samfunnskritikken. Det handler om krig, ikke ungdomstid. Det utvalgte barnet er mye brukt i fantasy-sjangeren, og det viser seg mot slutten av boken at Katniss er symbolet for opprøret. Hun er the mockingjay, en sangfugl det aldri var ment skulle eksistere, et symbol på kamp; dens vilje til å overleve. Til tross for beskjeden fra presidenten om å roe situasjonen, gjør hun stikk motsatt. Mye fordi Gale bestemmer seg for å slutte seg til opprøret, men også fordi det har vært i tankene hennes hele tiden.

I arenaen blir det som sist et spørsmål om å overleve, men følelsene mellom Katniss og Peeta ligger hele tiden under som et tema ingen av dem vil gå nærmere inn på. Inne i arenaen blir tankegangen hos deltakerne ganske forskrudd, og denne gangen finnes det ikke beskyttelse i skogen. Det er ikke ende på hvilke redsler de møter i arenaen!  Og når Katniss er skråsikker på å møte døden gir hun seg selv lov til å kjenne på følelsene hun har for Peeta, og hun innser hvem den egentlige fienden er.

Spennende lesing, og en stor pageturner! Collins fikk ideen til serien da hun zappet mellom tv-programmer og ble forskrekket over å se reality og krig om hverandre, og hun ønsket å advare mot en virkelighet der det blir underholdning å drepe. Dystopien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Catching Fire av Suzanne Collins
Scholastic, 2011
Først utgitt, 2009
472 sider
Engelsk
Kjøpt

En smakebit på søndag [jerusalem]

Boken Jerusalem - Chronicles from the Holy City av Guy Delisle startet jeg på samme dag som jeg hentet den på biblioteket. Det er en reiseskildring fra Delisles ettårige tur til Israel sammen med sin partner og deres to barn. Jeg har ikke kommet lengre enn til side 14 hvor han finner ut at Jerusalem ikke helt er hva han hadde forventet:

Nytt til mitt kommende bibliotek

I fjor sommer hadde jeg ikke plass til alle bøkene, men etter at den eldste flyttet ut fikk jeg mitt eget rom. Det er så greit å ha et sted å trekke seg tilbake til, hvor jeg kan ha bøker, pc, skrivemateriell og papirer uten å måtte ta frem og legge tilbake for hvert bruk. Plass til bøkene har likevel vært et problem; med én bokhylle sier det seg selv at tilgjengelig plass blir brukt kreativt. Men nå har min far sagt at han skal lage bokhyller til meg og jeg gleder meg vilt! Det blir på to vegger foreløbig, og jeg skal nok dokumentere før og etter med bilder. Frem til det fortsetter jeg å samle slik at veggene skal kunne fylles med bøker når tiden er inne, som i går da jeg vant Beathes give away som hun hadde for å feire våren.

Boken er Innlandshete, den siste boken til Kristine S. Henningsen, og den er til og med signert. Med i pakken fikk jeg et artig bokmerke, minnet meg om det jeg fikk av Heidi til jul i fjor. Da fikk jeg føtter, nå en hånd! Den passet godt til omslaget og teksten på baksiden: "Hjelp!"

Boken lå i postkassen allerede i morges - tusen takk Beathe :)

Himmelsk solnedgang

I går kveld fra min altan.

Ønsker alle en fin syttende mai!

Lesestoff fremover

Mye salg på bøker registrerer jeg, det er rene vårsleppet! Og jeg lar meg friste. Jeg klikker energisk på linkene som kommer i de veldig reklamerende e-postene jeg abonnerer på fra forskjellige bokhandlere. Nå ja, ikke så mange, men likevel; de vet å bombardere med siste nytt. En grei måte for meg å holde meg oppdatert på. Poenget er at jeg sjeldent ender opp med å kjøpe bøker det reklameres for. Et godt eksempel er fra tidligere denne måneden da Tanum hadde salg og jeg ble så nysgjerrig; bøkene jeg til slutt hadde i handlekurven var langt fra de som annonseringen rettet seg mot. Til slutt var det disse tre bøker som fant veien hjem til meg: To Kill a Mockingbird, Tåpenes sammensvergelse og The Handmaid's Tale (ikke levert ennå) - alle sammen 1001 bøker som skal leses i løpet av året.

Ellers benytter jeg biblioteket i stor grad. I det siste til å låne filmer, materiell tilknyttet pensum og bøker jeg har lyst til å lese. Jerusalem er en grafisk roman jeg har hatt på min prioriterte leseliste og som jeg bestilte fra biblioteket for ganske lenge siden. I dag fikk jeg melding om at den kunne hentes så første stopp etter jobb var nettopp biblioteket!

Her blir det mye å lese fremover :)

En smakebit på søndag [catching fire]

Catching Fire har jeg hatt på leselisten en stund, og startet på den i forgårs. Det som er fint med pauser er alt jeg får lest som ikke er pensum, og i dag skinner solen - det er nesten ikke til å tro! Kanskje det til og med går an å sitte utenfor og lese. Boken er andre bok i The Hunger Games, og utdraget er fra et besøk Katniss blir beæret med - selveste presidenten: 

"This, of course, you don't know. You have no access to information about the mood in other districts. In several of them, however, people viewed your little trick with the berries as an act of defiance, not an act of love. And if a girl from District Twelve of all places can defy the Capitol and walk away unharmed, what is to stop them from doing the same?" he says, "What is to prevent, say, an uprising?"

s. 25

Margarets frihet ~ Jessica McCann

Jeg hadde hatt denne boken på leselisten en stund da jeg var så heldig å vinne en give away hos Beathe i fjor høst, og Margarets frihet var en av bøkene. En dag i forrige uke hadde jeg glemt igjen Strindberg og grep etter denne fra bokhyllen, og vips! var jeg langt inne i handlingen!

Margarets frihet er forfatterens debutroman, utgitt første gang av Bell Bridge Books i 2011. Jessica McCann (f. 1970) er frilansjournalist og skribent, og hun bor med familien sin i Phoenix, Arizona. Det første jeg sanset ved boken, bortsett fra at omslaget ser tiltalende ut, var den gode følelsen av å holde i det: myk og litt tykt, med opphøyet tittel og forfatternavn.

Jessica McCann skriver i etterordet at boken er inspirert av en sann historie, og handler om Margaret som blir kidnappet i 1837 sammen med sine tre barn og solgt som slave. Selv om hun kjempet hardt for å få tilbake friheten måtte hun utholde store tap og motgang. Prøvelsene førte til en av de viktigste, men minst kjente høyesterett-saker på den tiden: Prigg vs. Pennsylvania. Dommen i denne saken endte med uenighet og regnes som de første misnøyens gnister som til slutt førte til borgerkrig. Historiebøkene vil ha det til at historien er viktig av denne grunnen, men McCann mener den er viktig fordi det hele startet med Margaret. 

Margaret, ja! Hun presenteres godt ved å bruke en innkjøpsdag i byen til å beskrive både henne og andre karakterer, samt miljøet i Pennsylvania. Hun har alltid vært fri og ikke hatt det så tungt som mange andre. Fem år tidligere reiste hun fra Mill Green og familien Ashmore, hun hadde giftet seg og sammen bygget de seg et hjem i den frie staten. Margaret ble født fri ettersom foreldrene fikk sin frihet etter mange år som slaver, men de fikk dessverre ingen papirer på det. Det er dette som kommer til å bli marerittet hennes, for Mr. Prigg bortfører henne på bakgrunn av at Mrs. Ashmore ønsker eiendommen sin tilbake og uten papirer er hun sjanseløs.

Etterhvert som Margaret beveger seg rundt i byen kommer det naturlig frem bruddstykker av tanker og minner fra fortiden, samt betraktninger til hendelser. Hun er lykkelig, og beskrivelsene blir en stor kontrast til det som skjer videre. Mr. Prigg er brutal ovenfor "de skitne niggerne". Margaret og barna blir lenket fast og fraktet til Mill Green. Herfra blir de solgt til en plantasje langt borte, men Margaret gir ikke opp håpet om å bli fri og se sin mann igjen. Hun sier til barna: "Vi har mistet friheten vår, og det er ikke rettferdig. Men når man mister noe, kan man finne det igjen. Det at man ikke lengre ser noe, betyr ikke at det er borte for alltid".

Det er flere måter å være fri på

Margaret lærte å lese på gården hun vokste opp, og det er mange referanser til bøker i historien. For eksempel liker Margaret å lese Nature av Ralph Waldo Emerson og hans forhold til naturen: "Et edlere behov hos menneskene tilfredstilles av naturen, nemlig kjærligheten til det vakre". Dickens nevnes også, han var nemlig for å oppheve slaveriet og kommenterte dette i flere artikler som ble lest i USA.

Jeg trekker paralleller til Toni Morrison's Elskede hvor handlingen er lagt til rett etter borgerkrigen med fokus på slaveriets grusomheter. Boken er dedikert de 60 millioner og mer som ble utsatt for folkemordet, noe som utløste ramaskrik i USA som aldri har forholdt seg til slaveriet som folkemord. 

McCann ønsket å fortelle Margarets historie, som er lik mange andre kvinners historie - generasjoner med hustruer og mødre som kjempet for familien sin og friheten sin i den mørke perioden da det var slaveri i Amerika. Det synes jeg er bra hun gjorde! Hun har også støttet seg på grundige historiske undersøkelser. Boken er lettlest, og historien er troverdig. Gripende og fantastisk, skrev Beathe om boken - det er jeg helt enig i, og jeg kan like gjerne dele linken til slaveriet i USA, slik hun gjorde - det fortjener å bli lest. 

Margarets frihet av Jessica McCann
Originaltittel: All different kinds of free
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Vigmostad & Bjørke, 2012
354 sider
Norsk bokmål
Lest i forbindelse med Off the Shelf

Fugl ~ Lisa Aisato

Denne bildeboken leste jeg først om hos Astrid Terese, som mente at det som først og fremt gjør boken så vakker er tegningene:

Det var vanskelig å finne ett bilde som var vakrere enn de andre, og hun anbefalte at man rett og slett tok turen til biblioteket for å bla gjennom boken selv. Deretter leste jeg om boken hos Julie, og da jeg hin dagen var inne på biblioteket for å bestille Spilletrilleboka (ja, den heter faktisk så) til musikkeksamens-forberedelser, bestilte jeg like godt Fugl også. Og hentet den i går. Og leste den i går. Og er helt enig i at dette er en nydelig bildebok!

Har du noen gang ønsket at du kunne fly?
Det er det eneste jenta i denne boka tenker
på - å kunne fly bort med fuglene når den
kalde vinteren nærmer seg. Dessverre synes
fuglene at jenta er litt for mye menneske og
litt for lite fugl til at de kan ta henne med
seg. Men av og til, hvis man virkelig, virkelig
ønsker seg noe, så kan det merkeligste skje...

Jeg husker godt mine egne drømmer om å kunne fly. Som oftest dreide de seg om å flykte, som oftest fra noe som var på bakken og som forsøkte å ta tak i meg i det jeg lettet. En psykoanalyse kunne helt sikkert funnet ut mer enn jeg selv har gjort ved å gå i dybden av disse drømmene for de var mye mer komplekse enn ønsket om å kunne fly. Og det tenker jeg denne bildeboken også er. For det er så mange spørsmål som dukker opp underveis.

Ettersom vi kun ser henne og bestefaren, kan det tenkes at hun ønsker å reise til foreldrene? Er de døde? Er det derfor hun trenger vinger? Historien er ikke opplagt og åpner for mange måter undre seg på sammen med barn. Hva er det som gjør at hun vil bli en fugl? Vil hun bort fra noe?



Parateksten gir en førforståelse som fungerer svært motiverende for videre lesing av boken: Tittelen Fugl sammen med et fargerikt bilde av en jente kledd som en fugl og en virkelig fugl sittende ovenfor hverandre, baksidepermen som går i ett med fremsiden, og innsidepermen med bilde av en grå, tett befolket by gir assosiasjoner til en forandring. Til og med tittelbladet er med på å gi en forventning om hva som videre skjer i fortellingen, litt hakkete skrifttype og en liten fjær under.

De store oppslagene som fyller dobbeltsidene gir fantastisk liv til historien, og kan bidra til mange samtaler mellom barn og voksne. På flere av oppslagene har jeg lyst til å vende om sidene for å se hva som hender videre. For deretter å vende tilbake bare for å se på bildene. Det er bildene som forteller mest og jeg sitter igjen med alt det som blir sagt mellom linjene. Som Julie nevnte kan boken tolkes på mange måter, og Aisato har selv skrevet om boken at den er en melankolsk fortelling om savnet etter å høre til og om å ønske seg noe som virker umulig.

Hvis man bare ønsker det hardt nok, 

og vil det sterkt nok, 

så kan man faktisk får det til.

Lisa Aisato N'Jie Solberg er født i 1981 og bor i Oslo. Hun er kunstner og har blant annet illustrert barneboken Sølvrevene og Den store Sangboken. I tillegg illustrerer hun bøkene om trollungen Tambar (2010), som skrives av Tor Åge Bringsværd.

Fugl av Lisa Aisato N'Jie Solberg
Gyldendal forlag, 2013
40 sider
Norsk bokmål
Bildedbok

Boken på vent [en halv gul sol]

En halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie har jeg hatt på leselisten siden jeg kjøpte den tidlig på sommeren i fjor. Boken er forfatterens andre roman, og tittelen viser til Biafras flagg, der motivet er en halv sol. Med denne fikk Adichie sitt store internasjonale gjennombrudd som forfatter.

Det er Biafra-krigen hun skriver om, og handlingen utspiller seg i Nigeria på 1960-tallet. Ifølge forlaget er det en sterk og stor episk fortelling om Biafra-krigens redsler, kjærlighetens kraft, svik og forsoning. Om to tvillingsøstre: den ene imøtekommende og vennlig, den andre innesluttet og tøff. Når krigen bryter ut blir de ofre for hendelser som sliter i stykker livene deres. Hjem og familier splittes, og venner settes opp mot hverandre - en skildring av enkeltskjebner før og under borgerkrigen.

Chimamanda Adichie (født 1977) vokste opp i Nigeria. Hun tilhører ibo-folket, som utgjør hovedtyngden av befolkningen av Nigeria som i 1967 forsøkte å løsrive seg under navnet Biafra. Som nittenåring reiste hun etter to års universitetsstudier til USA hvor hun studerte kommunikasjon, statsvitenskap og "creative writing".  I dag er hun gift og veksler på å reise mellom landene, i Nigeria driver hun skriveundervisning. Hun debuterte i 2003 med den kritikerroste Dyprød hibiskus og har vunnet flere litterære priser for bøkene sine. Hun har også skrevet dikt, noveller, essays og skuespill. Senere har hun skrevet romanene Kvelningsfornemmelser (2009) og Americanah (2013).

Om sin start som forfatter har hun uttalt:

I didn't ever consciously decide to pursue writing. I've been writing since I was old enough to spell, and just sitting down and writing made me feel incredibly fulfilled.

Bilde fra Gyldendal Norsk Forlag

En smakebit på søndag [det røde rommet]

Jeg har startet på månedens lesesirkel bok som er August Strindbergs gjennombruddsroman Det røde rommet, og faktisk kommet ganske langt allerede. Forunderlig hvor mye tiden om morgenen med kaffe og bok har å si! Boken er en satire utgitt i 1879 og regnes som svensk litteraturs første moderne roman. Den skildrer hans bohemtid i Stockholm og gjorde ham til en omtalt forfatter ettersom han her går til angrep på Riksdag og regjering, byråkrati, presse, forretningsvesen, kirke og kultur.

August Strindberg (1849 - 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler. Han ble født og oppvokst i et borgerlig miljø i Stockholm, og var en sentral kulturell skikkelse i sin samtid med en produktiv bibliografi som er banebrytende innen flere genre og han ansees generelt som en nyskaper innen det svenske språket.

Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter, og er kjent for sine kraftige angrep på samfunnet. Han blir også omtalt som "det moderne teaterets far" ved at han la opp til et friere teater og representerte et brudd med den klassiske tradisjonen.



En smakebit fra Det røde rommet:

Ved grunnmuren vokste løvetann  brennesle og tungress, alle sammen menneskets trofaste følgesvenner i nøden; og spurvene badet seg i den glohete jorden som føk omkring dem, og unger med store maver og bleke ansikter som så ut som de ble fødd opp på 90% vann, bandt seg halskjeder og armbånd av løvetannstenglene og prøvde forøvrig gjensidig å forbitre sin triste tilværelse med å plage og kjefte på hverandre.

s. 190

Jane Eyre og det gotiske

Mange av de temaene som interesserer meg som forfatter, leser og menneske har jeg funnet i gotikken.

~Kate Morton

Jeg kom på et intervju (pdf.) med Kate Morton som jeg leste for lenge siden (det er fra 2011) hvor det står at Morton  fikk sin litterære oppvåkning med bøkene til søstrene Brontë, Jane Austen og Daphne du Maurier:

Grunnen til at jeg husket det var at jeg googlet Den sanne historien om Muddermannen, i den tro at det faktisk var en ekte bok. Det samme trodde intervjueren. Videre en liste over Kate Mortons ti gotiske favoritter, i kronologisk rekkefølge. Jane Eyre står som nummer tre:

Listen inneholder også Stormfulle høyder, Huset Ushers fall, Bleak House og Rebecca.

Jane Eyre har absolutt et preg av gotisk roman, men er også et første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Når det gjelder sjanger er den ikke så enkel å plassere ettersom den er en kombinasjon av flere, blant annet den gotiske. Mange gotiske elementer er brukt, som store herregårder og øde forblåste heier, torden og regn, og stemmer i natten. Her er mystikk og spøkelser, både frykt og galskap. Og romantikk. 

Mer enn noe annet handler Janes historie om forsoning. I en situasjon der hun burde blitt knust av barndomsårene holder hun ut, og hun forveksler aldri sosial konformitet eller siner læreres fariseiske ondskap med Guds egentlige hensikt. Når hun møter Rochester er det ikke gitt at de til slutt vil finne lykken, men den blir hardt tilkjempet gjennom lidelse, offer og tap. Det er kanskje en mer realistisk skildring av kjærlighet enn den gotiske romanstilen ville få oss til å tro. Når alt kommer til alt er det bare ekte kjærlighet som kan forvandle det som er stygt, ødelagt og forkastet, slik at det blir uventet vakkert.

~ Sophie Lister, Kulturvinduet

En mørk tordenfull kveld denne uken, med øsende regnbyger sett fra "balkongen" min :)

Jane Eyre ~ Charlotte Brontë

Hin dagen så jeg miniserien Jane Eyre som jeg kjøpte fra cdon, og den var skikkelig bra! Anbefaler alle å se den. Og så var det boken da, som jeg har kost meg med så lenge. Føltes litt merkelig å skulle lukke den og ikke lengre ha den i vesken til lesing der det måtte passe. Her er et aldri så lite sammendrag av historien, linkene er til tidligere innlegg om boken:


Jane Eyre har vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847, og ble først utgitt under pseudonymet Currer Bell.

Romanen handler om foreldreløse Jane som vokser opp hos en rik slektning, sin onkel Reed. Dessverre dør han tidlig og hun blir etterlatt i tantens varetekt. Tanten bryr seg mest om sine egne barn som hun gir mengder av ros og oppmerksomhet, men misliker Jane som hun ignorerer og straffer urettmessig. Bessie, en tjener i huset, er den eneste som viser Jane vennlighet, og hun forteller historier og synger for henne. En dag blir Jane straffet for å ha sloss med fetteren og blir stengt inne på det røde rommet hvor onkelen døde. Der inne tror Jane at hun ser onkelens spøkelse, noe som fører til at hun skriker og deretter besvimer. Da hun våkner er Bessie der, samt en besøkende, Mr. Lloyd, som foreslår for Mrs. Reed å sende Jane til en skole. Til Janes glede er tanten enig, og Jane blir sendt til fattigskolen Lowood. Det er en streng evangelisk skole hvor Jane til tross for religiøs disiplin og beskjedne forhold møter elever og lærere som hjelper og oppmuntrer henne.

Jane får en venn på skolen, Helen Burns, som stadig blir straffet og irettesatt. Dette får Jane til å bli nysgjerrig på henne, for hun synes "the punishment seemed [...] in a high degree ignominious, especially for so great a girl" og Jane tenker om henne når de møtes for andre gang at hun vil vise tegn på bekymring, tristhet og skam. Men hun verken gråter eller rødmer. I stedet sier hun nøkternt at hun er sendt til Lowood for å få en utdannelse, og da må hun bli der og gjøre det som kreves.

Synet på barn i den tiden var helt annerledes enn i dag, noe som kommer godt frem i boken, selv om synet endret seg med romantikken og Rousseaus Émilie som ble en mektig inspirasjon. Men før det ble barn sett sett på som ufullstendige voksne og fikk tidlig ansvarsoppgaver. Jane lærer mye av Helen selv om hun er mer opprørsk og ikke kan forstå ideen om å vende det andre kinnet til i møtet med urettferdighet. De to blir etter hvert nære og gode venner til tross for morstetningene, disse er i stedet med på å bygge opp karakteren Jane. Helen dør senere av tyfus i likhet med mange andre av elevene, men Jane klarer seg og fortsetter på skolen. Etter noen år som elev og de to siste som lærer tar hun stillingen som guvernante på Thornfield Hall, et stort herskapshus på landet i Yorkshire, for å undervise den franske jenten Adéle. Herskapshusets eier, Mr. Rochester er hennes formynder, og er sjeldent hjemme på grunn av mye reising.

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester, et stormfylt møte hvor en hest og dens rytter kommer galopperende ut av tåken. Hesten sklir og faller og Jane går for å høre om rytteren er såret eller trenger hjelp. Mannen banner og sverger, er uhøflig og taktløs, men ber til slutt om hjelp til å komme i salen. Jane for senere vite at rytteren er eieren av Thornfield, og det er starten på en stormende forelskelse. Samtalene og stundene med Mr. Rochester gir et innblikk i verden utenfor, og hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende. Jane føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Mr. Rochester på sin side synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, hennes søkende øyne og knivskarpe svar.  

En natt redder hun ham fra en brann, som Mr. Rochester sier ble påtent av tjeneren, Grace Poole. Senere har Rochester med seg gjester hjem som blir værende noen uker. Jane blir fortvilet da det blir åpenbart at han har planer om å gifte seg med den vakre Blanche Ingram. I stedet frir han til Jane, hvorpå hun svarer ja. 

Dessverre inntreffer en hendelse på selve bryllupsdagen: Det kommer frem at Mr. Rochester allerede er gift, som heter Bertha. Ikke bare er hun i live, men hun bor på Thornfield! Innesperret som The Madwoman in the Attic. Rochester forteller henne om sin fortid og at han giftet seg med Bertha som ung mann, uten å vite at det var sinnssykdom i familien. Det var altså henne som startet brannen, og Grace Poole holder henne under kontroll. Jane innser at hun ikke kan leve med ham som hans elskerinne og pakker de få tingene hun har og drar fra Thornfield.

Jane bruker sine siste penger til transport, og blir nødt til å sove ute og tigge mat. Til slutt blir hun tatt inn av tre søsken på et gods. De heter Mary, Diana og St. John Rivers, og Jane blir fort venner med dem. St. John er prest og finner arbeid for Jane som lærer på en veldedighetsskole. En dag får Jane overraskende nyheter av St. John: han forteller at hennes onkel, John Eyre, er død og har testamentert henne en formue på 20 000 pund. Dette kunne han vite fordi det også var hans onkel, hvilket gjør at Jane og Rivers-søskene er slektninger og Jane bestemmer seg umiddelbart for å dele formuen likt med dem. 

St. John har besluttet å reise til India som misjonær og ønsker at Jane skal bli med som hans hustru, men Jane kan ikke gifte seg med ham siden hun ikke elsker ham. En natt hører hun Rochesters stemme som roper navnet hennes over heiene, og Jane reiser sporenstreks tilbake til Thornfield som er nedbrent. Mr. Rochester bor et annet sted sammen med to tjenere og det er her Jane finner ham, enarmet og blind etter å ha prøvd å redde Bertha fra brannen. Historien har en lykkelig slutt, slik kjærlighetsromaner skal.  

Denne språklige perlen av en bok anbefales på det varmeste! 

“A poet's mission is to make words do more work than they normally do, to make them work on more than one level.”

Jay-Z, Decoded

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Språk: Engelsk
Kjøpt