Den fremmede ~ Albert Camus

I 1001-lesesirkelens kategori Forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur har jeg lest Den fremmede av Albert Camus. Dette er både hans debutroman og hans gjennombrudd. Han skrev også filosofiske verk, og fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. På snl ser jeg at han er en av Frankrikes mest kjente og mest leste forfattere. 

Baksideteksten:

Kontorarbeideren Meursault beveger seg som en fremmed gjennom livet. Han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en likegyldig tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne, for hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham.

Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill - enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning.

Historien fortelles av hovedpersonen, Mr. Meursault, og starter med en opplysning: "I dag døde mamma." Men så sier han det kanskje var i går, han vet ikke. Etter hvert som jeg leser skjønner jeg at det er lite, om enn ingenting, han beveges av. Denne likegyldigheten skal koste ham livet. 

Allerede her kunngjør Camus det han mente om at tilværelsen er fullstendig meningsløs. Jeg måtte søke opp Camus sitt forfatterskap for bedre forståelse av boken, og fant at boken "gir uttrykk for den fornemmelsen av meningsløshet og fremmedfølelse som det i de senere verker gjelder å erkjenne til bunns og å overvinne. Som mennesker har vi en trang til klarhet, men i tilværelsens meningsløshet blir dette absurd" (snl).

Jeg spurte copilot: Camus hevder at mennesker naturlig søker orden og klarhet i tilværelsen, men at verden i seg selv ikke inneholder noen iboende mening. Når vi insisterer på å finne mening der det ikke finnes, oppstår det absurde – en følelse av fremmedgjøring og eksistensiell uro. Boken utfordrer leseren til å erkjenne og omfavne denne absurditeten uten å søke trøst i religion eller tradisjonelle verdier.

Den fremmede var interessant lesing, og det å repetere litt om eksistensiell filosofi. Mr. Meursault tar det som kommer. Han er ikke ulykkelig eller misfornøyd med livet sitt. Det er bare det at mye er uten reell betydning, og det at lite gir mening gjør at han havner i absurde situasjoner. I fengselet får han god tid til å tenke. Om han skal dø, så javel! "Alle vet jo at livet ikke er verdt å leve," og da spiller det ingen rolle om det skjer som trettiåring eller syttiåring. Likevel kjenner han uro ved tanken på å kunne ha tjue år igjen å leve. I møtet med fengselspresten får han, rasende, uttrykt sine tanker og følelser om all meningsløsheten ved menneskenes eksistens. Men som han modig levde i, lykkelig til og med, selv om verden er uten noen mening.

Den fremmede av Albert Camus
Originaltittel: L'Étranger, 1942
Gyldendal, 2015
Oversatt av Karin Holter
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, kjøpt

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del II

Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid."

Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.

For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen. 

Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.

Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule. 

Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.

Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket. 

Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien. 

Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret." 

Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly. 

Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall. 

Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder. 

Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes! 

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Plattform ~ Michel Houellebecq

Valg av septemberboken i 1001 lesesirkelen, som var mannlig forfatter, falt på Plattform av Michel Houellebecq. Forfatteren er kjent for sine romaner som har skapt debatt og skandale. De grunnleggende bestanddeler førte til en mediedebatt som raste i over ett år da den ble publisert i 1998, og likeledes med Plattform som kom ut tre år etter. Både i Frankrike og internasjonalt vakte romanen stor oppsikt, og jeg skrev etter å ha lest De grunnleggende bestanddeler at jeg ikke kom til å lese mer av Houellebecq, til det var jeg for uenig i hans beskrivelse av tilværelsen. Likevel, hver gang navnet hans dukker opp blir jeg nysgjerrig, og bestemte meg for å utfordre meg selv. Plattform er også ubehagelig lesing, men er det en dårlig bok?
  

Baksideteksten:

Bokas hovedperson, Michel, er en desillusjonert byråkrat i kulturdepartementet. Ingenting ser ut til å kunne rokke ved hans resignerte livsholdning, inntil han treffer Valérie, som jobber for en av landets største reiseoperatører. Sammen finner de løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet: sexturisme. Det vestlige mennesket har blitt kaldt, rasjonelt og ekstremt individorientert, seksualiteten klinisk og steril. For å kunne bryte dette mønsteret, gjenoppdage kroppens gleder og lære å hengi seg til noe større enn seg selv, er nytelsesreiser til Thailand svaret. Reiser vi ikke alle på ferie for å få et lite eventyr?, spør Michel.

Igjen har Houellebecq skrevet en roman det ikke er mulig å forholde seg likegyldig til. Karakterenes høyst kontroversielle oppfatninger om seksualitet, religion og moral sjokkerer. Men bak de sensasjonspregete ytringene møter vi mennesker som også evner å vekke sympati. Det er noe ubehagelig aktuelt ved denne romanen – både ved Michels usminkede refleksjoner om seg selv og samtiden, og ved den desperasjonen som kommer til uttrykk gjennom hans ekstreme løsninger.

Jeg har ikke tenkt å skrive særlig mye om boken, men den er ikke dårlig. Den tar opp enkelte tema som kan være ubehagelige å lese om, som sexturisme. Og spørsmålet melder seg; er det en menneskerett å ha sex? Begjær, lyst, kåthet. Det er noe alle (tror jeg) kjenner på og ønsker seg. Men har vi rett til å utnytte andre for å få det? I boken argumenteres det for at det ikke nødvendigvis er utnyttelse, men at det har en gjensidig nytteverdi. Det er jo bare tull all den tid vi vet at prostitusjon er utnyttelse av svakerestilte mennesker. Plattform er en roman, men selv om det er fiktivt, vises forfatteren selv gjennom hovedpersonen, som heter Michel (!). Og mye er samsvarende fra De grunnleggende bestanddeler, det at tilværelsen er kjip og hovedpersonens gjennomgående negativitet ovenfor det meste er en irriterende befrielse fra alt det som skal være så korrekt. Nå er det særdeles søkt, at Michel som er en såpass lite imøtekommende fyr skal ende opp med den flotte, unge og seksuelt sultne Valérie. I boken får til og med de prostituerte orgasme på orgasme, det må være en  manns våte drøm. Men akk så usannsynlig. Houellebecq har har nok skrevet om sin fantasi. Det som gjør at boken faktisk kan sies å være bra, er at denne desillusjonerte mannens tanker om det ene og det andre er interessante og relevante for tiden vi lever i. Jeg er overbevist om at hvis vi kun leser om det som interesserer oss og som ligger nært verdiene og livssynet vi har, får vi et begrenset perspektiv. For å få øye på helheten, ubehagelig eller ikke, må vi også få med oss hva som rører seg hos ulike mennesker og på ulike plan.  

Plattform av Michel Houellebecq
Originaltittel: Plateforme (2001)
Oversatt av Per E. Fosser
Cappelens Forlag, 2002
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del I

Wow! For et verk! Jeg skrev et lite innlegg som kan innlede denne anmeldelsen, det kan (og bør) du lese her. Anbefaler også innlegget om boken Det grådige hjerte av Hege Duckert, som inneholder noen tanker om Beauvoir (1908-86). Toril Moi har skrevet et innledende essay i Det annet kjønn hvor hun først redegjør for den store påvirkningen boken har hatt for henne personlig, og så litt om hvem denne kvinnen var, "som har inspirert generasjoner av unge kvinner." For min egen del har jeg vært litt redd for boken, litt redd for personen Simone de Beauvoir. Boken kjøpte jeg i 2013, men det har vært til hjelp å ha lest litt om henne på forhånd, spesielt Toril Mois bok om denne franske forfatter og filosof som skrev om frihet og ansvar, mål og middel, og ikke minst kvinnens stilling i samfunnet. Det hjalp også stort å lese den sammen med Hedda.

For hvem har vel ikke hørt om Simone de Beauvoir og Det annet kjønn? Jeg får en følelse av at jeg bør lese Toril Mois bok om henne om igjen. Tanken om at man ikke fødes som kvinne, man blir det, er virkelig aktuell i dag også. Beauvoir hevdet at kvinnen ble oppdratt til underdanighet, til å hele tiden se seg selv i forhold til mannen; som det andre kjønn. Frihet er et viktig begrep hos henne, og i Det annet kjønn forsøker hun å forstå hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn.

Hva er en kvinne?

Simone de Beauvoir skriver i innledningen om hvorfor hun har skrevet boken, og hva som gjør at hun mener den er viktig. For hva en en kvinne? "Bare det å ta opp problemet antyder straks første svar. Det er betegnende at det er jeg som tar det opp. En mann ville aldri ha kommet på den tanken å skrive en bok om hankjønnets spesielle situasjon blant menneskene". På latin betyr homo menneske, mann eller person. Mannen "oppfatter kroppen sin som et direkte og normalt forhold til verden." Aristoteles sa at "hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," og Thomas Aquinas erklærte at kvinnen er en "mislykket mann", i tråd med Skapelsesberetningen, der Eva blir skapt av et av Adams overflødige ribben. Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. Kvinnen er det mannen bestemmer, derfor blir hun kalt "kvinnekjønnet", hun er et kjønnsvesen. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlig. Han er Subjektet, hun er Objektet.

Begrepet Den andre er viktig, og Beauvoir bruker det for å forklare forskjellen mellom kjønnene, og sier at denne kategorien er like opprinnelig som som selve bevissthet. Hun snakker om en dualisme som alltid er til stede i de mest primitive samfunn og de eldste mytologier, men som til å begynne med ikke var inndelt i kjønn. "Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg," (jf. Varuna-Mitra, Uranus-Zevs, Sol-Måne, Dag-Natt), annetheten er en grunnleggende kategori i den menneskelig tanke. Med Hegels syn på dette, at selve bevisstheten vil være fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet, og at subjektet hevder seg bare ved å stå i opposisjon ved å bekrefte seg selv som det vesentlige og gjøre den andre til det uvesentlige, kan vi se det tydeligere. Men, sier Beauvoir, den andre bevisstheten vil komme med et tilsvarende krav, så hva er det som gjør at gjensidigheten som oppstår blant individer og grupper ikke gjelder mellom kjønnene, men at en av termene er blitt bekreftet som den eneste vesentlige?

Hegel mente altså at det i alle sosiale sammenhenger utspiller seg en dialektikk mellom subjektet (Selvet eller Den første) og objektet (Den andre). Disse tankene utviklet Beauvoir videre da hun mente at det egentlig handler om dialektikk mellom mann og kvinne, og hun bruker teorien hans om herre og trell for å forklare hvordan undertrykkelsen oppstod. Hos Beauvoir står kvinnen utenfor denne dialektikken; mennene kjemper om anerkjennelse seg imellom og bekrefter seg som transcendens overfor hverandre, mens kvinnen har blitt lukket inne i immanensen og berøvet sin frihet og mulighet til å hevde seg som uavhengig, selvstendig bevissthet. Så hvorfor protesterer ikke kvinnene? Den andre har blitt definert av Den ene, fordi vedkommende hevder seg som Den ene. "Men for at Den andre ikke skal forandres til Den ene, må vedkommende underkaste seg denne fremmede synsvinkelen." Hvor kommer denne underkastelsen fra?

Hun går grundig gjennom sine tanker om Den andre, med fakta og eksempler, og hun gir gode sammenligninger og argumenter. Én sammenligning er der majoriteten har lykkes med å dominere et mindretall, men siden kvinnene ikke er et mindretall, er undertrykkelse av kvinnen noe annet enn at for eksempel at industriarbeidere eller etniske grupper (som de sorte i USA) blir undertrykt.

Men det som på en spesiell måtedefinerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre: de vil gjøre henne til en stivnet gjenstand og dømme henne til immanens, fordi hennes transcendens stadig blir transcendendert av en annen vesentlig og herskende bevissthet.

s. 18

Transcendens og immanens, hva er det? Begrepene er av stor betydning. Innimellom bruker Beauvoir mange ord og lange setninger, noe som gjorde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg ganske mye for å henge med, og hente informasjon fra andre kilder. Hvordan forklare dette enkelt? Det er nemlig i det ikke-gjensidige forholdet mellom kjønnene at vi kan finne en forklaring på ulikheten. Ved hjelp av wikipedia, denne artikkelen og denne fikk jeg en følelse av å ha grepet disse begrepene: Mannen bekrefter seg selv som et handlende subjekt, han utvikler seg og grenseoverskrider (transcenderer) seg selv i det han gjør. Han er det vesentlige, Den ene, som definerer hva et menneske er. Kvinnen er fastlåst i den rollen som er påtvunget henne, hun forblir i immanensen (der hun er) som objekt, som den absolutte Andre. Hun er det uvesentlige, hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser, hun har ingen vilje til å gå ut over seg selv.

Beauvoir mener at den menneskelige væren er transcendens, men hun trekker dette lengre enn for eksempel Sartre. Hun sier at det er en norm som må realiseres for at individet skal få virkeliggjort sin menneskelighet, og at det historisk sett er mannen som har definert seg som det absolutte transcenderende subjekt, mens kvinnen er blitt værende i immanens. Her ligger mer av svaret på underkastelsen: hvis kvinnen skulle nekte å være Den andre, ville det bety å gi avkall på alle de fordeler som fører med alliansen med mannen. Kvinnens situasjon er at hun er påtvunget rollen som Den andre, og dermed er hun ikke skyld i undertrykkelsen. Puh! Håper du som leser fant dette forståelig, for jeg har brukt litt tid på å nøste det sammen, til tross for at jeg lærte om Beauvoir, Sartre og eksistensialismen på høgskolen.

Skjebne, historie og myter

Det annet kjønn er i to bind, hvor den første boken er i tre deler og har tittelen Fakta og myter. Av disse til sammen 778 sidene, er bok I på 274 sider. Det er sannelig et stort prosjekt Simone de Beauvoir satte seg! Hvordan har skillet og alliansen oppstått, og hvilke fordeler og privilegier er det snakk om? Her sier Simone de Beauvoir at det finnes biologiske kjensgjerninger som er viktige fordi de spiller en fremtredende rolle i kvinnens historie, men hun avviser tanken på at de utgjør en fastlåst skjebne. Dette legger hun frem interessant og spennende dokumentasjon for. Hun skriver svært levende, og for eksempel etter en lang utlegning om arter og eksistens, sier hun: "men vi må stanse her, for......", og på denne måten blir dette mer enn en tørr vitenskapelig og filosofisk tekst, hun har enkelte saftige uttalelser som gir argumentasjonen et ekstra løft. Beauvoir trekker frem synsvinkler som er både for og imot, hun diskuterer både påstander som hun er enig og uenig i, og lister ikke bare opp fakta som kan støtte hennes egen mening. Hun bruker vel egentlig argumenter hun er uenig i til sin egen fordel.

Beauvoir sier som nevnt at verden alltid har tilhørt mennene. For å finne et svar på hvorfor kvinnen er Den andre, undersøker hun biologien, i den psykoanalytiske og den historiske materialismens synsvinkel, men finner at ingen av dem er tilstrekkelig. For når oppstod dette skillet? Hun sier: "Det er ved å ta opp igjen kjensgjerningene fra forhistorien og etnografien i lys av den eksistensielle filosofi at vi kan forstå hvordan kjønnenes hierarki har etablert seg". Dette viser hun oss utførlig, men sier at det er vanskelig å vite hvordan kvinnens stilling var i tiden før åkerbrukperioden. Sannsynligvis hadde mannen det privilegium å være fysisk sterkest, slik det ennå er. For kvinnen, uansett robusthet, ga "reproduksjonens harde nødvendigheter" et behov for beskyttelse i en fiendtlig verden. Mannen har anledning til å "forme verdens utseende, han skaper nye redskaper, han finner opp ting, han smir fremtiden, og etablerer seg som hersker. Kvinnen blir hans medhjelper, for hun er også et eksisterende vesen, og har i seg transcendensen.

Hunnen er, mer enn hannen, et bytte for arten; menneskeheten har alltid forsøkt å unnslippe sin spesifikke skjebne; ved oppfinnelsen av redskapet er opprettholdelsen av livet blitt en aktivitet og et prosjekt for mannen, mens kvinnen er forblitt uløselig bundet til sin kropp gjennom moderskapet, lik dyret.

s. 75

Videre argumenterer hun for at det er mennenes økonomiske privilegium, deres sosiale verdi, ekteskapets prestisje og nytten av mannlig støtte som gjør at kvinnene er deres medhjelpere, fordi det gir dem den nødvendige beskyttelsen, og at de fremdeles i det store og hele er i en vasallsituasjon (Hegel), og hun ser seg selv slik mannen definerer henne. Et viktig element er at Beauvoir påviser at patriarkatets seier ikke er en tilfeldighet eller resultatet av en voldsom revolusjon, slik mange (menn) ynder å hevde, men at det fra menneskehetens opprinnelse har vært mennenes privilegium å kunne bekrefte seg alene, som vesentlige subjekter, og dermed har kvinnen blitt dømt til å spille rollen som den uvesentlige Andre. Hvis det produktive arbeidet hadde svart til kvinnens krefter, hvis hun hadde blitt hans arbeidskamerat, ville hun kanskje virkeliggjort erobringen av naturen sammen med mannen, sier hun.

Beauvoir gjennomgår de ulike historiske periodene, med fremgang og tilbakeslag, for helt frem til våre dager (i hennes skrivende stund) er kvinnen underlagt mennenes vilje. I det 18. århundret ble det demokratiske og individualistiske idealet gunstig for kvinnene, og "de fleste av filosofene oppfatter dem som menneskelige vesener som er likeverdige med det sterke kjønn". Likevel gjorde heller ikke "Revolusjonen" kvinnenes situasjon bedre, og i det 19. århundre forsterkes de strenge lovene. Beauvoir viser hvordan tenkere og filosofer definerte familien og kjønnenes hierarki, og nevner flere. Men den reformistiske bevegelsen som utviklet seg var positive overfor kvinnebevegelsen, fordi den søkte "rettferdigheten i likeverdigheten." Det foregikk selvfølgelig teoretiske debatter for å rettferdigjorde undertrykkelsen, men så skjer den store revolusjonen som forandrer kvinnenes skjebne og åpner en ny æra for henne. Både Marx og Engels lover kvinnene en frigjøring lik proletariatets. Likevel tar det tid, for det var ingen umiddelbar solidaritet mellom proletariatets sak og kvinnenes sak. Det var først når kvinnene organiserte seg i fagforeningene at de kunne forsvare sine egne interesser.

Et av de mest grunnleggende problemene for kvinnen, sier Beauvoir, er å kunne forene sin reproduserende rolle med et produktivt arbeid. "Den egentlige grunnen, som i historiens begynnelse dømmer kvinnen til hjemmearbeid og forbyr henne å ta del i oppbyggingen av verden omkring, er at hun er slavebundet av reproduksjonsfunksjonen." Her trekker hun frem prevensjon- og aborthistorie, og det er mye interessant å lese! For eksempel visste jeg ikke at abort var tillat i tidlige sivilisasjoner (den orientalske og greske). At kvinnen nå kunne redusere antallet svangerskap og gjøre dem til del i sitt liv på en rasjonell måte, i stedet for å være slave av dem, har hatt stor betydning, og i løpet av det 19. århundre frigjør kvinnen seg fra naturen; hun får herredømme over sin egen kropp. Det er gjennom sammenfallet av disse to faktorene, deltakelse i produksjonen og frigjøring fra reproduksjonens slaveri, at utviklingen av kvinnenes stilling kan forklares. Likevel tar det tid før kvinnen får ta del i det politiske liv, stemmeretten lar vente på seg. Mange land var før Frankrike, som først i 1945 ga kvinner sine politiske rettigheter. 10. desember 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt i Paris, og med det kan det se ut som om slaget er vunnet - "fremtiden kan bare føre til at kvinnen likestilles stadig mer i det samfunnet som før var mannlig."

Men - hun ser at det ikke er likeverdighet mellom kjønnene, og skisserer opp samfunnets områder hvor mannen har større fordel enn kvinnen. Hun undersøker også argumenter mot kvinnesaken, og sier at det er en overgangsperiode fordi verden, "som alltid har tilhørt mennene, er fremdeles i deres hender; den patriarkalske sivilisasjonens institusjoner og verdier overlever for en stor del," og det "faktum som styrer dagens situasjon for kvinnen, er at de eldste tradisjoner overlever på en hardnakket måte i det nye samfunnet som er i ferd med å oppstå." For eksempel ville det være til stor hjelp at kvinnen kunne slippe "utmattende krumspring" for å forene familielivet med et yrke.

Så - historien viser oss at "mennene alltid har hatt all konkret makt," men hvordan skal vi snu dette, hvordan endre på det faktum at kvinnen fortsetter å være bare Den andre? I utgangspunktet har det ikke eksistert frigjorte kvinner som mennene har undertrykt, og kjønnsskillet har aldri dannet en oppdeling i kaster, og selv om det har fantes frie kvinner, har de godtatt mannens herredømme og han har ikke kjent seg truet at et opprør som i sin tur kunne forvandle ham til et objekt. På den måten fremsto kvinnen som det uvesentlige som aldri vender tilbake til det vesentlige, som den absolutte Andre, uten gjensidighet. Beauvoir mener at alle skapelsesmyter gir uttrykk for denne overbevisningen, og nevner som eksempel Skapelsesberetningen som fremstiller kvinnen som mannens privilegerte bytte, hans eiendel. Men, sier hun, man kan aldri egentlig eie noe eller noen, så for å bekrefte at en eiendel er min, er det sikrest å hindre at andre bruker den.

Paradokset er at kvinnen blir undertrykt, samtidig som hun blir elsket og respektert. Skal hun bryte ut og bli fri, har hun ingen annen skjebne enn den hun fritt skaper seg, og det er skremmende for mannen! Denne ambivalente situasjonen for kvinnen gjør at hun, ved å være Den andre også er en annen enn seg selv, en annen enn det som blir ventet av henne, og da kan hun aldri være det hun burde; men blir selve skuffelsen over eksistensen, den som aldri greier å nå seg selv, eller utover seg selv, hun stagnerer. Det er så mye som er verdt å lese, så du må rett og slett anskaffe boken og finne ut av det, for det er noe helt annet å lese hennes tankerekker og analyser som fører frem til hennes berømte hovedtanker.

Toril Moi skriver at selv om Beauvoirs analyse av kvinnenes skjebne, med vekt på kvinners historie, var nytt stoff da boken kom ut, er likevel hennes hovedtese (at kvinner ikke har hatt sin egen historie) like utfordrende i dag som i 1949. Innledningskapitlet presenterer alle hovedtankene i essayet, og er i seg selv et mesterverk i feministisk filosofi. Er ikke det spennende! Til tider er teksten vanskelig, det krever konsentrasjon og ingenting kan skummes gjennom, men den er ikke totalt utilgjengelig, og nå gleder jeg meg til å lese annet bind; Levd erfaring, og mer om hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn. Ikke minst gleder jeg meg til å lese Heddas tanker om boken.

Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen.

- Pythagoras

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

The Art of the Novel: I ~ Milan Kundera

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet og Udødeligheten for mange år siden, og likte dem så godt at da jeg kom over den lille boken The Art of the Novel hos Boksalongen kjøpte jeg den sporenstreks. Boken inneholder syv essay som alle handler om hvordan Milan Kundera ser på den europeiske romanen, hans filosofiske betraktninger i så henseende. Bakteppet er ekstremiteten i det 20. århundret.

Jeg har lest første del av denne boken, som faktisk ikke er lang, tyve sider. Men det er tyve sider med høy tankevirksomhet og dermed målt i tid lang nok, og jeg har ikke klart å komme videre. Derfor skriver jeg nå om disse tyve første sidene og forhåpentligvis leser jeg resten i løpet av året. Jeg anbefaler dere som er interesserte å lese denne artikkelen i Klassekampen. fordi her hevdes det at Kundera mener at kunsthistorien er forgjengelig. Dette får meg til å tenke på Knausgård og hans undring over hva man kan føle når en ser kunst og hvordan det kan påvirke oss.

The crisis of European humanity

Den første teksten, "The Depreciated Legacy of Cervantes", skisserer den europeiske romanens historie. Kundera nevner blant andre Edmund Husserl (1859-1938), som snakket om menneskehetens krise i sine berømte forelesninger rundt om i Europa, og også skrev om dette i boken Krisen i de Europeiske vitenskapene og den transcendentale fenomenologi (1936). Ifølge Kundera mente Husserl at krisens opphav ligger tilbake til begynnelsen av den moderne tid, som startet med Galilei og Descartes i det at de fremhevet viktigheten av den målbare vitenskapen fordi det var det eneste man kunne være sikker på. Dermed ble menneskets eksistens glemt, menneskets livsverden eller 'die Lebenswelt', som Husserl kalte det, kom i bakgrunnen.

Men så sier Kundera at også Cervantes er en av grunnleggerne av den moderne tid, fordi epoken innehar en tvetydighet; både forfall og fremskritt. Han hevder at om de to andre har glemt menneskets eksistens, så formet det seg en storartet kunst hvor nettopp studien av denne glemte eksistens er i fokus, og det er Don Quijote som drar ut i en ugjenkjennelig verden og blir en motpol til den målbare verden. Gud har ikke samme autoritet som før, og Don Quijote opplever at alt er mulig. For Kundera betyr Cervantes roman mye, og han argumenterer med eksempler fra etterfølgende forfattere, og kommer frem til at det han er tilknyttet er nettopp den reduserte arven etter Cervantes.

Denne delen avsluttes med det retoriske spørsmålet: But if the future is not a value for me, then to what am I attached? To God? Country? The people? The individual?

My answer is as ridiculous as it is sincere: I am attached to nothing but the depreciated legacy of Cervantes.

The Art of the Novel av Milan Kundera
Originaltittel: L'Art du roman, 1968
Faber and Faber, 1990
Denne utgave, 2005
Engelsk
165 sider
Pocket, kjøpt

Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

I forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.

Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678

Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker

De grunnleggende bestanddeler ~ Michel Houellebecq

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq var september-boken i lesesirkelen 1001-bøker som jeg er på etterskudd med. Som nevnt hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg leste denne boken, men gjentar at ifølge store norske leksikon førte Houellebecqs gjennombruddsroman til en mediadebatt som raste i over ett år da den kom ut i 1998, spesielt på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme i sine tekster har vakt heftig oppsikt og debatt.

Cappelen skriver om boken at det er "romansensasjonen som fikk franskmennene til å rase" og har tatt med et sitat fra The Independent (1999) som forteller at "Boken omtales nå - med rette, kan man trygt hevde - som den viktigste romanen mot slutten av et millennium".

Hva er det så med denne boken? En ting er i alle fall sikkert, jeg kommer ikke til å lese den om igjen. Eller andre av forfatteren. Uansett klarer jeg ikke å få den ut av hodet. Betyr det at den er bra? Eller fordi om innholdet er ubehagelig betyr det at det var en dårlig leseopplevelse?  

Houellebecq snakker om en metafysisk forvandling, altså "radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde" (s. 5) og fremholder kristendommen som et eksempel. Slikt skjer ikke ofte, men ettersom metafysikken tar for seg de mest grunnleggende spørsmål og kan defineres som "viten om de første prinsipper og årsaker" blir det ytterst interessant når en forandring inntreffer. 

Fra skjebnesamfunn til valgsamfunn

I alle fall, en samfunnsendring har funnet sted innenfor de fleste områder de siste årene. For meg som nå holder på med førskolelærerutdanningen er paradigmeskiftet i synet på barn og barndom interessant. Dette har sammenheng med synet på mennesket. Før ble barn sett på som objekter, tomme kar, som skulle fylles med kunnskap, mens nå er det vesentlig å se barn som subjekter, altså aktive og medskapende til egen kunnskap. De grunnleggende bestanddeler følger Michel og Bruno, to halvbrødre som vokser opp hos bestemødrene sine og på internatskoler fordi foreldrene er opptatt av å realisere seg selv. Moren er midt i en egen frigjøringsprosess blant hippiene i California og fedrene er opptatte på sine kanter. 

Guttene vokser opp og blir særdeles desorientert som individer og i samfunnet, hver på sin måte. Frigjøring sees på i denne boken som noe ekstremt negativt og forfatteren bruker de to brødrene for å vise hvordan. Forfatteren bruker fakta og vitenskapelige ord og vendinger for å få frem sitt poeng, som er kritikk av samfunnet slik det har utviklet seg, og når jeg leste etterordet hadde jeg vanskeligheter med å forstå hvor Houellebecq vil hen - "Denne bok er tilegnet mennesket."

De to guttene har liten tilknytning til voksne, noe som gir dem begrensninger i bagasjen som samfunnsmedlemmer. I vårt nydefinerte samfunn kan man si at mennesket konstruerer sin egen virkelighet, men forfatteren støtter seg til Nietzsche og Kant som mener at moral er absolutt. De grunnleggende bestanddeler tillegger moralen som vesentlig fordi den 

i praksis alltid [er] resultat av en blanding av rent moralske bestanddeler, i variable proporsjoner, og andre bestanddeler av mer hellener mindre obskur opprinnelse, oftest religiøs. Jo viktigere de rent moralske bestanddelene er, jo lenger og lykkeligere vil det samfunnet som bekjenner seg til moralen kunne leve. I sin ytterste konsekvens vil et samfunn som styres etter rent moralske prinsipper kunne leve like lenge som verden selv

s. 35

Michel tenker kun på forskningen sin og har så og si knapt vært sammen med en kvinne, mens Bruno har sex som sin hovedbeskjeftigelse. Som førtiåringer har ingen av dem noen illusjoner igjen, som Bruno tenker, "Men hva hadde han igjen å leve for? [...] Hans viktigste mål i livet hadde vært sex, og han var klar over at det kunne han ikke lenger gjøre noe med. I så henseende var Bruno et uttrykk for sin tid" (s. 65). Det ender dårlig for dem begge, og når Bruno ikke en gang klarer å få seg et knull skyldes det ikke utelukkende samfunnet, men like mye ham selv.

Fra nå av fantes det bare to hypoteser. Enten var de skjulte verdier som bestemte partiklenes atferd ikke stedegne, det vil si at partiklene kunne ha forskjellige slags momentan innflytelse, avhengig av en vilkårlig avstand. Eller man måtte avstå fra teorien om elementære partikler, det vil si grunnleggende bestanddeler som, uten at man hadde kunnet konstatere det, besitter iboende verdier. Man stod med andre ord foran et stort ontologisk tomrom - med mindre man forholdt seg radikalt positiv og nøyde seg med å utvikle en matematisk formalisme som forutsatte konstaterbare størrelser, og definitivt ga avkall på tanken om en underliggende virkelighet. Naturligvis var det dette siste alternativet som vant de fleste forskeres oppslutning.

s. 131 

At dette skal være "den viktigste romanen mot slutten av et millennium" kan jeg ikke helt forstå. Samfunnskritikken er lite konstruktiv og teksten fokuserer utelukkende på påvirkningen mellom samfunn og individ, og de grunnleggende bestanddelene som Houellebecq skriver om er ikke statisk slik jeg ser det. Det kan hevdes at et skikkelig ungdomsopprør trengs hvis en ser på samfunnet som et prestasjonsamfunn, og mye kan diskuteres om hvorvidt dagens livsvilkår er til det positive for alle. Kroppsfikseringen er også et tema som bør være gjenstand for kritisk blikk. Likevel synes jeg ikke denne boken bidrar til dette. Det er ikke det at jeg vegrer meg for å lese sexskildringer eller kynisme slik den råder i De grunnleggende bestanddeler, jeg har ikke behov for å fremstå som politisk korrekt i så måte. Romanen peker på at 60- og 70-tallets ungdomsopprør og frigjøring har spilt fallitt og at det kun er økonomien som faktisk har utviklet seg i liberal retning, og at kjærlighet er reduseres til en alles-mot-alles kamp. Samfunnsutviklingen sees da som økonomisk og seksuell konkurranse, fordi liberalismen som skulle frigjøre mennesket førte til individualisme. Jeg synes det har avgjørende betydning at menneskesynet er endret og at barn nå ses som aktive og kompetente her fra første stund, noe som uten tvil kommer både samfunnet og individet til gode. Å lese om de to brødrene som ser på seg selv som offer for samfunnsomveltningen og ute av stand til å gjøre noe med livene sine, men kun peker på at samfunnet har gjort dem slik, blir heller søkt for meg.

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq
Originaltittel: Les particules élémentaires (1998)
Cappelen Damm, 2000
Oversatt av Per E. Fosser
Norsk, bokmål
332 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Mapuche ~ Caryl Férey

Om smakebiten jeg hadde i april skrev jeg i noen kommentarer at selv om sitatet er fælt er ikke alt like ille, og at hele boken heldigvis ikke er som smakebiten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hele boken er like fæl, men det finnes også deler som ikke er det. Forlaget skriver om boken at den er "rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende." Det har de helt rett i.

Mapuche ble utgitt i 2012 og er Caryl Féreys andre roman som er oversatt til norsk. Han betraktes som fransk thrillerlitteraturs store håp, og mange av bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter. På Wikipedia leste jeg at mapuche (mapudungun for 'folket på jorden' eller 'jordens folk'), er en folkegruppe som hadde kontroll over et territorium i sentrale og sørlige del av Chile og sør i Argentina, og etterkommerne lever fremdeles i området. De er kjent som folket som stod imot ekspansjonen fra inkaene, og som senere holdt stand mot spanske og chilenske styrker.

Handlingen er satt til Argentina etter militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, med tre forskjellige presidenter. I 1976 kom de militære til makten ved et kupp mot presidenten Isabel Martínez de Perón. I deres maktperiode forsvant titusenvis av mennesker som motsatte seg militærregimet, eller som man mistenkte for det. Fra den første arrestasjonsbølgen av samlet mødrene til de forsvunne seg på Maiplassen foran Casa Rosada, presidentpalasset, for å demonstrere.

Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.

Det er flere spor som krysses i romanen og tråder som knyttes sammen, noe forfatteren har gjort på en særdeles spennende og elegant måte. Mye historie om landet blir fortalt, og om utviklingen frem til mot diktaturet og etterpå. Terror og sensur, altomfattende undertrykkelse, dødsskvadroner, frykt og usikkerhet er noen av elementene. Hvem kunne stå i mot de militære? Når man risikerte for å bli beskyldt for konspirasjon om man snakket til ukjente eller arrestert for å gi fyr til en forbipasserende. Kvinnene bestemte seg for å gjøre opprør når ektemenn og barn forsvant, og Mødrene på Maiplassen fortsatte også etter militærdiktaturets fall. Det er farlig å pirke borti gamle forbrytelser, og Jana og Rubén blir utsatt for flere mordforsøk. De opplever også mye som er fælt å lese. Noen ganger har jeg lyst til å lukke øynene, ønsker ikke å vite at slikt faktisk har skjedd. Men det går an, det er mulig. Når man tror en har sett det verste, og skjønner at det verste har ingen grenser, blir det også for meg en opprørende og ubehagelig opplevelse. For selv om handlingen er fiksjon, er forholdene rundt fakta, og nettverkene som overlevde diktaturet gjør hva som helst for at ikke sannheten skal komme frem. I en by hvor 34,9 % av befolkningen (rundt 4,4 millioner) lever under fattigdomsgrensen, er Buenos Aires "blitt en gammel dame som hadde stengt seg inne i de gamle minnene mens hun telte over de siste smykkene sine foran det grå Atlanterhavet, som ikke gadd å se på henne lenger".

Et særdeles høyt spenningsnivå preger hele boken, det var til tider umulig å legge den ned. Jeg leste om kvelden, og våknet med den på dynen. Jeg leste før jeg gikk på jobb og hadde den med med i vesken, og jeg leste før skolen selv om jeg skulle forberedt meg til forelesningene. Jeg fikk vondt i magen, tårene sprengte på bak øyelokkene, det er grusomt å lese og det er vanskelig å forestille seg at slikt har skjedd. Det er rått, brutalt og en får realiteter slengt rett i fleisen. Men jeg sitter igjen med troen på at det finnes håp. Jana og Rubén dras mot hverandre, til tross for alt som skiller dem. Midt oppi alt det grufulle spirer denne ømme, sårbare kjærligheten, som binder dem sammen. Det er fint å lese, og binder sammen deres individuelle fortid med opplevelser ingen skulle vært nødt til å gå gjennom. Samtidig viser romanen at en kollektiv protest kan føre til oppklaring og svar på tilslørt sannhet. Denne boken anbefaler jeg alle å lese! Den gir en ny dimensjon til et lands historie, men også enkeltmenneskers egen historie.

Mapuche av Caryl Férey
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2014
Norsk bokmål
528 sider
Leseeksemplar fra forlaget

En smakebit på søndag (mapuche)

Når påsken kommer stormer vi nordmenn til fjells for å leke oss i isen, Tone skrev det så treffende i en annen smakebit om forklaringen på hvorfor nordmenn forlater våren til fordel for vinteren i påsken, hun hadde lest boken til Odd Børretzen om den første nordmann, han som løp etter isen. Det er dette vi har i genene våre og som gjør at vi skynder oss på fjellet så snart varmen og våren går sitt inntog. Artig teori, artig er det også at påskekrimen er et særnorsk fenomen:

[...]Det begynte 23. mars 1923. Det var lørdagen før palmelørdag, og det var rykket inn en annonse i Aftenposten med teksten: Bergenstoget plyndret i natt. Mange trodde det var en nyhetssak, men det var en annonse for en fersk krimbok.

Den vakte stor oppsikt og skapte varig interesse for påskekrim. Boken om de unge studentene som gikk på ski over Hardangervidda og robbet påsketoget ved Finse, var skrevet av Nordahl Grieg og Nils Lie, under pseudonymet Jonathan Jerv.

Jeg har også valgt å lese krim denne påsken, eller snarere en thriller: Mapuche av Caryl Férey. Dette er ingen kosekrim, det kan jeg si med én gang! Boken er forsåvidt tykk med sine 528 sider og jeg har lest 164 av dem. 

Han la merke til en detalj. Han rettet Magliten mot det rektale området, som var spesielt medtatt: Et eller annet formløst stakk opp, en klump av kjøtt og hår. Han svelget. Var det et kjønnsorgan? Hva skulle det ellers være? Var det den unge fyrens eget kjønnsorgan?

s. 34

Saman er ein mindre aleine ~ Anna Gavalda

Anna Gavalda (f. 1970) er en fransk journalist og forfatter bosatt i utkanten av Paris. Hun debuterte i 1999 med novellesamlingen Eg vil at nokon skal vente på meg og som romanforfatter i 2002. Foruten å skrive skjønnlitteratur er hun fast bidragsyter til magasinet ELLE, og hun regnes som en av de fremste forfattere i sin generasjon i Frankrike.

Saman er ein mindre aleine ble en bestselger i Frankrike da den kom ut i 2004, den er oversatt til mange språk og filmatisert i 2007. Handlingen er lagt til området rundt Eiffeltårnet i Paris. Jeg kjøpte boken etter at Heidi skrev så entusiastisk om den og om forfatteren, og jeg satte den opp på listen over sommerlektyre siden den har stått så lenge i bokhyllen så jeg tok den med meg til Gran Canaria og leste på stranden. Boken likte jeg veldig godt og skal absolutt lese mer av Gavalda. Det muntlige språket med mye dialog utforsker og går i dybden på karakterene, ihvertfall nok til at historiene deres blir troverdige og gir innblikk i årsaker, gjorde at jeg mot slutten satt i sanden med en klump i halsen. Selv om boken i utgangspunktet ikke er en grinebok. Med sine 612 sider virker boken som en murstein. Det er den ikke for de mange dialogene tar plass og lesingen er såpass intens at den er relativt rask å komme gjennom.

Bakpå står det at det er en medrivende fortelling om fire mennesker, Camille, Philibert, Franck og Paulette som av ulike grunner møtes. Det er en roman om kjærlighet, om livet, om relasjoner og kokkekunst. Men etterhvert som jeg leste synes jeg det handlet om så mye mer: den handler om mennesker som strever for ikke å bryte sammen, om å være så redd for ikke å skylde noen noe at en ikke kan slippe andre mennesker for nært inn, om å ramle ned i hull fra barndommen, og andre hull for den saks skyld. Den handler om å føle at en ikke har noe å gi, om å kjempe usynlige kamper og alltid si at det går bra når andre spør selv om en holder på å revne innvendig. Om ensomhet, for "kva er vitsen med kjensler når ein har dei aleine?". Den handler om projisering og kontroll. 

Den handler om å være redd:

Det kjennest ut som eg går ut når eg forsvinn inn i meg sjøl, dessutan...Og vasar rundt der...Det er trass alt stort...

s. 230

Men boken handler også om å innse at fra nede i hullet er det kun én vei, og det er opp. Den handler om å gjøre seg forstått, om å bryte det harde skallet og tørre å slippe noen innenfor. Om å kjenne på at livet er verdt å leve! Om "ein verden som kjem til endes..." Den handler om å finne balansen.

Knips.
Ingen rører seg.
Tida står stille.
Å lykke.

Den handler om å finne litt lykke i tilværelsen, å tørre å stole på den. Å tørre å stole på andre mennesker, tørre å lukke opp. Og plutselig kan livet akselere! Den handler om å kjenne på at en kan være sammen. Og likevel frie. Om å ta ansvar. Om å akseptere gjenferdene og tomheten etter alle skuffelsene. Den handler om å være redd, men satse likevel. Om å hele sårene, få dem til å gro. Og om vennskap - det er alltid noen som synes du er en ... engel. Om å åpne seg. Sammen går det an. Om angst, tvil, om å "senke vindebrua". Den handler om livet!

Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda
Originaltittel: Ensemble, c'est tout
Oversatt av Tove Bakke
Det Norske Samlaget, 2005
Min utgave, 2010
Norsk, nynorsk
612 sider
Pocket, kjøpt

Storm i juni ~ Irène Némirovsky

Irène Némirovsky er best kjent for den posthumt utgitte romanen Suite Française, utgitt på norsk under tittelen Storm i juni, som beskriver hvordan folk i Frankrike opplevde okkupasjonen fra 4. juni 1940 og 1. juli 1941.

Som jeg har nevnt tidligere utgjør forordet i boken en historie i seg selv og som gjorde lesingen av boken spesielt dramatisk. Det handler om Irène Némirovskys liv og da hun i 1941 begynte å skrive på en roman som skulle skildre livene i Paris den måneden Frankrike ble invadert av Tyskland. Hun var allerede en suksessfull forfatter bosatt i Paris og hadde planlagt en serie på fem bøker, men kun Storm i juni og Dolce ble ferdig før hun ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun døde i 1942. Manuskriptet fikk hun gjemt unna i en koffert, som de to døtrene fikk berget. Først på 1970-tallet leste de morens manuskript og den eldste datteren, Denise Epstein, brukte mange år på å maskinskrive notatene og senere lagret på en datamaskin. Søstrene besluttet så å få boken utgitt, i Frankrike kom den ut i 2004, og på norsk ble den utgitt i 2006.

Familien Némirovsky flyktet fra den russiske revolusjonen i 1918 da Irène var tenåring. I Frankrike ble hun en anerkjent forfatter, men var nødt til å flykte fra Paris sammen med mann og barn til en landsby da landet ble okkupert.

I forordet får jeg vite at Irène Némirovsky tviler på at hun får fullført sitt store verk, og 3. juni 1942 skriver hun testamente og instrukser for barnas formynder. Hun har en fornemmelse om at hun ikke kommer til å overleve krigen, og skriver notater som hun kaller Notater om Frankrikes tilstand, samtidig som hun holder på med Storm i juni.

11. juli skriver hun til forlagsredaktøren: "Kjære venn [...] tenk på meg. Jeg har skrevet mye. Jeg går ut fra at det kommer til å bli posthume verk, men det får tiden til å gå." To dager etter blir hun arrestert.

Utgivelsen av romanen har sin egen historie: Formynderen flyktet med de to døtrene, og hadde med seg en koffert med fotografier, familiepapirer og det siste manuskriptet som var skrevet med små bokstaver for å spare på blekk og papir under krigen. I dette siste verket hadde Irène "trukket opp et nådeløst portrett av det veike, beseirede og okkuperte Frankrike". Et øyeblikksfoto av Frankrike og franskmennene, som Myriam Anissimov skriver i forordet.

Det er altså med dette som bakteppe at jeg leser romanen. Leser om menneskene som flykter fra Paris i Storm i juni, fra alle samfunnslag og hvordan krigen og Frankrikes sammenbrudd virker på dem. Dolce skildrer livet i en okkupert landsby, med fokus på enkeltskjebner. En tanke jeg noterte ned etter de to første innledende kapitlene samt forordet, er at jeg glad for at jeg bestemte meg for å være med på lesesirkelen. Det spørs om jeg hadde lest denne boken ellers, men likevel så jeg frem til å bli ferdig med den, starten var treg og det ble ikke bedre før i annen del. Og selv der kommer jeg ikke skikkelig innpå personene.

De to delene kan leses hver for seg, men etter å ha lest notatene fra notisboken til Irène Némirovsky skjønner jeg at Storm i juni kun er innledningen til et større verk. Delene henger sammen og karakterene skal være bindeleddet. I denne sammenheng trer de to bindene bedre frem, og jeg forestiller meg at å lese resten ville gitt en helt annen leseopplevelse.

"Det som knytter alle disse menneskene sammen, er tross alt tiden, utelukkende tiden. Er det nok? Jeg mener: Merker man dette båndet tilstrekkelig sterkt?"

- Fra notisboken, 24. april 1942

"Jeg tror at det som gir Krig og fred den vidden Forster snakker om, ganske enkelt er det faktum at boken i Tolstojs tanker bare var et første bind, som skulle etterfølges av Dekabristene. Det han gjorde ubevisst (kanskje, for jeg er naturligvis ikke sikker, jeg bare forestiller meg det) - nå ja, det har gjorde bevisst eller ubevisst, er svært viktig i en bok som Storm, og så videre. Selv om enkelte personer kommer frem til en konklusjon  må selve boken gi inntrykk av bare å være en episode...slik vår epoke i virkeligheten er, i likhet med alle epoker, naturligvis."

- Fra notisboken, 3. juli 1942

Det siste hun skriver er notater til tredje bind, Fangenskap: "Furutrærne rundt meg. Jeg sitter på den blå genseren min, midt i et hav av gjennombløtt og råttent løv etter nattens uvær, som på en flåte, med bena under meg. I vesken har jeg 2. bind av Anna Karenina, K.M.s dagbok og en appelsin.

[...] Det viktigste her, og det mest interessante, er følgende: Historiske og revolusjonære fakta, og så videre, må bare berøres lett, mens det som skal utdypes, er dagliglivet, følelseslivet og først og fremst den komedien dette utgjør."

- Fra notisboken, 11. juli 1942

Storm i juni av Irène Némirovsky
Oxford University Press, 2008

560 sider

Kjøpt, paperback

Lesesirkel 1001 bøker

Ringeren i Notre Dame ~ Victor Hugo

Boken var ikke enkel å få tak i, men heldigvis var det tilgjengelig et eksemplar på biblioteket. Det vil si, jeg kunne velge mellom en forkortet utgave enten på engelsk eller norsk og den originale i to bind. To bind! Og jeg som forestilte meg en kort historie, for hvor mye kan en vel spinne rundt figurene som opererer i Disney klassikeren? Tenkte jeg. Det er her jeg har mine erfaringer fra denne klassiske romanen. Akk, hvor feil en kan ta!

Funn av memoarer tyder på at Quasimodo-karakteren er inspirert av en av skulptørene som jobbet i katedralen på det tidspunktet Victor Hugo skrev romanen, og at Ringeren i Notre-Dame ikke bare gjorde ham berømt – den reddet også katedralen Notre-Dame de Paris.

Victor Hugo, fransk forfatter som regnes som en av de viktigste forfatterne i Frankrike i romantikken. Da han døde i 1885 hadde han gitt ut poesi, dramatikk og romaner i omtrent 60 år. Hans mest kjente verk anses å være Notre-Dame de Paris fra 1831 og Les Misérables (De Elendige) fra 1862. Notre-Dame de Paris finnes det flere norske utgaver av og den jeg leste er Ringeren i Notre-Dame fra 1949, oversatt av Robert Drevon.

Handlingen i romanen er lagt til renessansens Paris på slutten av 1400-tallet og skildrer byen fra slutten av middelalderen gjennom en spennende og tragisk historie om Pierre Gringoir (filosof og forfatter), Quasimodo (den vanskapte klokkeren), sigøynerkvinnen Esmeralda og presten Claude Frollo.

Historien om den vanskapte klokkeren Quasimodo og den vakre Esmeralda er ganske annerledes enn Disneys fremstilling fylt med musikk, humor og magi og som er en svært snill versjon av Hugos krasse samfunnskritikk, noe som best kommer fram på slutten hvor Disney har valgt en lykkelig slutt mens originalen er alt annet enn lykkelig. Det handler om skam over å være annerledes, fordommer og moralsk forfall. Hovedfokuset i fortellingen er katedralen Notre Dame, der den ligger på øyen Ile de la Cité, midt i Paris.

ANArKH. Gammelgresk ord som betyr ”Den uavvendelige skjebne” går som en rød tråd gjennom romanen. Handlingen starter i 1482 på en dag med stor feiring, nemlig helligtrekongersaften og narrefesten. Beskrivelsene fra Paris får meg til å føle tilstedeværelse i denne byen av ”skjønnhet og sjarm” og når folk venter utålmodig på at ting skal skje kjenner jeg rastløshet, og må smile over setningen: ”Klokkeslettet var det eneste som kom presis.”

Bok tre åpner med en beskrivelse av Notre-Dame, og det er både positivt og negativt å lese om kirken. For eksempel på s. 155 om at ”[den forresten ikke er] hva man kan kalle et komplett, bestemt og klassifisert monument”. Og videre på siden etter: ”Den er et byggverk fra overgangstiden”, som henviser til at kirken har vært gjenstand for en rekke forandringer og ødeleggelser siden byggingen startet i 1163 og den stod ferdig på midten av 1300-tallet. ”Hver epoke fører sitt til, som elven fører slam og grus – det ene lag på det andre. Hver rase setter sitt preg på monumentet, hvert individ bringer sin stein. Slik gjør beveren og biene, menneskene likeså. Babel, arkitekturens store symbol, er i grunnen en bikube. Store bygninger er som store fjell: de er århundrers verk.”

Mange sider er viet katedralen og det er interessant lesning, men i lengden blir det litt i meste laget for en som aldri har satt sine føtter i Paris. Men som Hugo skriver på s.179: ”Man får et godt inntrykk av datidens Paris, og historien.” Avslutningsvis hyller forfatteren Paris: ”Finnes det noe vakrere enn denne byen som er som et eneste stort orkester, hva er skjønnere enn denne mektige symfonien som larmer som en storm?”

I bok fire får vi beretningen om hvordan Quasimodo kom til å bli ringeren i Notre-Dame, det er ingen vakker historie: ”Dersom vi nå forsøkte å trenge helt inn til Quasimodos sjel gjennom denne tykke og harde skorpen, om vi kunne lodde dybdene i dette halvferdige vesenet, var det oss gitt å kunne kikke bakom disse ugjennomsiktige organer med en lysende fakkel, undersøke det mørke indre hos denne uklare skapningen, finne ut av dens dunkle kroker og tåpelige blindgater og plutselig kaste et skarpt lys på den lenkede Psyche i bunnene av grotten, ville vi vel sannsynligvis finne den stakkras damen i en eller annen ynkelig stilling, sammenklemt, krokete og elendig som fangene i blykamrene i Venedig som så alderdommen i møte tvekrokete i en for kort og for lav steinkasse.”

Katedralen var hele Quasimodos verden, bortsett fra Claude Frollo som tok seg av ham fra han var liten. Hverken Quasimodo eller erkedegnen Frollo var godt likt av pariserne, den første for sitt stygge åsyn og den andre for mistanke om trolldom. Da sigøynerkvinnen Esmeralda blir anklaget for å være heks prøver både Frollo og Quasimodo, som begge er forelsket i henne, å redde henne fra galgen. Erkedegnen slites mellom frykten for Guds dom og sitt begjær for Esmeralda, og Quasimodo vet han ikke kan få Esmeralda på grunn av sitt vesen, men han klarer å bringe henne i sikkerhet midt foran den forventningsfulle massen av folk som venter på å få se en hengning. Høyt oppe i et av katedralens tårn får hun være. Det er rørende å lese om deres forhold og hvordan hennes sympati vokser for denne pukkelryggede dvergen, men det hele får "et tragisk endelikt" for de involverte.

Lesesirkel 1001 bøker