Steal Like an Artist ~ Austin Kleon

Steal Like an Artist av Austin Kleon er en liten bok som overrasker med hvor mye den rommer. Den handler om kreativitet, ja - men først og fremst handler den om hvordan vi mennesker påvirkes av hverandre, og hvordan vi kan bruke det som en styrke i stedet for å skamme oss over det. Det er en lettlest bok med tilgjengelig innhold som gjorde at jeg leste uten stans, men samtidig ga den nye perspektiver på hvordan man kan møte både arbeid og hverdagsliv.

Det jeg likte best, er hvordan boken avmystifiserer ideen om originalitet. Kleon minner oss om at alt vi skaper - enten det er kunst, tekst, prosjekter eller valg i livet - bygger på noe som kom før. Vi lærer av mennesker vi beundrer, vi låner ideer, vi blander dem med våre egne erfaringer, og til slutt blir det noe nytt. Det er en befriende tanke i en tid hvor mange føler press til å være unike hele tiden. At ekte kreativitet ikke handler om å finne opp hjulet på nytt, men om å samle, redesigne og transformere andres idéer til din egen unike miks. 

Boken er også full av små, praktiske råd som er overraskende anvendelige, selv om man ikke jobber kreativt. Kleon skriver om viktigheten av å være nysgjerrig, å samle på det som inspirerer oss, å jobbe jevnt og ærlig, og å skape et liv rundt seg som gir rom for gode ideer. Det er like mye en livsfilosofi som en kreativ metode.

For meg ble Steal Like an Artist en påminnelse om at inspirasjon ikke er noe man venter på - det er noe man bygger, litt etter litt, gjennom det man leser, ser, opplever og deler. En lettlest, klok og motiverende bok som passer for alle som ønsker å tenke litt friere, enten i arbeid, hobbyer eller livet generelt.

Steal Like an Artist av Austin Kleon Workman Publishing, 2022 Engelsk 167 sider Pocket

Hodestups og andre noveller ~ Jørn A. Jensen

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Det er noe med å ha mer tid sammen med karakterene og selve historien. Men Hodestup og andre noveller minnet meg på hvor spennende det kan være å bli kastet rett inn i en situasjon, få et glimt av et liv - og så bli stående igjen med en etterklang som varer lenger enn selve teksten.

Historiene åpner seg som små mørke lommer av menneskelighet: ubehag, svakheter, misunnelse, frykt, begjær, tilfeldigheter som går galt. Jørn A. Jensen bygger opp stemningen i historiene slik at leseren aldri helt vet hva som er i ferd med å skje.

Baksideteksten

En hyttetur utvikler seg annerledes enn Tyra har tenkt seg. Høstmørket gjør det enkelt å skjule en uheldig hendelse. To pensjonister drar av gårde for å hente en nedgravd skatt. Revisor Henriksen blir besatt av sjalusi, og en sliten politimann snubler i et avkappet hode. 

For øvrig møter du en farlig barndomskamerat, et forsømt barn, et søskenpar som ikke kommer overens, en misantropisk lege, en konemishandler og mannen som får oppfylt ønskene sine, pluss en middelmådig standup-artist, en nyinnflyttet alenemor og to hverdagskorrupte venner. 

Femten historier om overskridelser og mennesker som ikke får livet på plass.

Det jeg likte best, er at novellene ikke prøver å være større enn de er. De er små øyeblikk hvor mennesker har mistet fotfestet. Beskrivelsene høres dramatisk ut, og det er det også, men Jensen skriver med en ro som gjør det mer urovekkende enn overdrevent.

Det er noe kompromissløst over måten han skriver på. Han forklarer ikke for mye, men lar oss stå i det ubehagelige, og det synes jeg fungerer. Innimellom måtte jeg la historiene synke inn før jeg fortsatte med neste. Selv om jeg ikke er en typisk novelle-leser, ble dette en av de samlingene som minner meg på hvorfor formatet er så sterkt. Det er noe med intensiteten, med det konsentrerte blikket på menneskelige svakheter, som gjør at historiene blir værende i tankene lenge etterpå.

Så - selv om novellesjangeren ikke det jeg foretrekker, var det likevel noe med intensiteten i de korte fortellingene som gjorde at jeg ble sittende og tenke etter hver eneste historie. Hodestup og andre noveller er mørk, skarp og overraskende underholdende. En liten bok med stor effekt - og en fin påminnelse om at noveller kan være akkurat det man trenger når man vil lese noe som setter spor, uten å binde seg til en hel roman.

Hodestups og andre noveller av Jørn A. Jensen
Sirkel Forlag, 2025
Norsk, bokmål
182 sider
Innbundet, lesereksemplar

Jeg som aldri har kjent menn ~ Jacqueline Harpman

 

Det er alltid noe eget ved å oppdage en forfatter man aldri har hørt om før. Jacqueline Harpman var helt ukjent for meg, helt til jeg kom over en anmeldelse på NRK hvor Jeg som aldri har kjent menn fikk en femmer. Det var nok til å vekke nysgjerrigheten min - og det skulle vise seg å være et lite funn. Boken har jeg lest sammen med Ina.

Romanen kom ut på fransk i 1995, og ble oversatt til engelsk to år senere, men forsvant stille ut av bokverdenen, slik bøker noen ganger gjør, selv når de fortjener mer. Men så ble den hentet fram igjen, løftet opp og relansert som en slags «The Handmaid’s Tale for generasjon Z». På TikTok ble den en av de mest omtalte titlene, og lesere over hele verden begynte å oppdage den på nytt. Nå utgis den i nærmere førti land - og endelig også på norsk.

Baksideteksten

I lang tid var den ene dagen nøyaktig lik den neste. Men så begynte jeg å tenke, og alt endret seg.

Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan eller hvorfor de havnet der, og de har bare vage minner om livet de en gang levde.

En ung jente - den førtiende fangen betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner livet utenfor fangenskap, og hun er intenst og altoppslukende nysgjerrig. Snart vil pågangsmotet og livsviljen hennes bli avgjørende for kvinnenes overlevelse i den fremmede verdenen som venter dem der oppe.

En fortelling som kryper inn under huden

Fra første side kjente jeg en blanding av uro og ømhet. Fortelleren, denne unge jenten som aldri har kjent noe annet enn fangenskap, er både fremmed og nær. Hun har ingen minner, ingen fortid, ingen identitet slik vi vanligvis forstår det. Og likevel er det noe i henne som speiler noe dypt menneskelig - en stille lengsel etter å forstå, etter å høre til, etter å være.

Det er en bok der stillheten nesten blir en egen karakter. Når kvinnene kommer ut i verden over bakken, er det som om Harpman lar landskapet speile alt som mangler inni dem. Og inni oss. Jeg kjente på en eksistensiell ensomhet mens jeg leste, men også en merkelig ro. Som om romanen inviterte meg til å sitte i det tomme rommet sammen med fortelleren, uten å fylle det med unødvendige forklaringer. Denne stillheten som traff meg mest gjennom lesingen.

Språket er enkelt, men det gjør vondt på en god måte. Harpman skriver med en nøktern, nesten klinisk klarhet som gjør inntrykket enda sterkere. Setningene er rene, nakne, uten pynt. Det gjør at alt som ligger mellom linjene blir desto sterkere, og førte til at jeg kjente etter på mine egne tanker om identitet, frihet og menneskelighet.

Og så kom slutten

Jeg var ikke forberedt på hvor sårt det skulle føles. Ikke dramatisk, ikke sentimentalt - bare stille og uunngåelig. En sånn slutt som legger seg som en liten stein i brystet. En påminnelse om hvor alene et menneske kan være, og hvor sterkt vi lengter etter mening, selv når alt rundt oss er borte.

Etter siste side ble jeg sittende med boken i hendene, bare satt helt stille. Ikke fordi jeg var tom, men fordi jeg var full av noe jeg ikke helt hadde ord for. For meg ble dette en leseropplevelse som var både sår og vakker. En roman som ikke slipper taket, som får deg til å se på verden - og deg selv - med litt andre øyne. Den etterlot meg med en følelse av både tap og klarhet. Og kanskje er det nettopp derfor den traff så sterkt.

Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman
Originaltittel: Moi qui n'ai pas connu les hommes, 1995
Oktober, 2026
Oversatt av Gøril Eldøen
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, kjøpt

We Used to Live Here ~ Marcus Kliewer

Ny samlesing med Ina, denne gangen en overnaturlig thriller. Marcus Kliewers debutroman, We Used to Live Here, startet som en seriefortelling på Reddit. Den ble raskt anerkjent og vant prisen for Scariest Story of 2021 på NoSleep-forumet, som har over atten millioner medlemmer. Før historien ble utvidet til en hel roman, sikret Simon & Schuster i USA utgivelsesrettighetene. Både Ina og jeg hadde fått med oss at boken ble sammenlignet med House of Leaves, noe jeg kan forstå nå når boken er lest, uten at påvirkningen utgjorde noe negativt for meg.

Baksideteksten:
Young couple Charlotte and Eve can’t believe the killer deal they got on an old house in a beautiful yet remote neighbourhood nestled deep in the mountains. One day, there’s a knock at the door. A man stands there with his family, claiming to have lived there years before and asking if it would be alright if he showed his kids around. People pleaser to a fault, Eve lets them in.

As soon as the family enters their home, strange things start to happen, and Eve wants nothing more than for them to leave and never come back. But they can’t – or won’t – take the hint that they are no longer welcome.

Then Charlie suddenly vanishes, and Eve begins to lose her grip on reality. She’s convinced there’s something terribly wrong with the house and its past inhabitants . . . or is it all in her head?

Hva er det med gamle hus? De kan i alle fall være skremmende, eller kanskje det snarere er beboerne som skaper den skumle atmosfæren. Uansett ble jeg oppslukt av historien (oppslukt vil nok være ironisk med tanke på hva som skjer med folk som blir for lenge i det gamle huset) og synes plotet er skikkelig godt sammensatt. Selv om starten er noe saktegående, gjør det at uhyggen kryper innpå og blir en intens leseopplevelse. Eve er ganske introvert med en "broken spidey-sense", som varsler henne om farer som egentlig ikke er der. En annen av hennes særegenheter er et selvdestruktiv behov for å gjøre andre til lags. Charlie er rake motsetningen, og ville raskt fått familien ut. Men hun er ikke hjemme. Og da går det galt. Etter hvert aner hun uråd, som om det venter en grusom skjebne, noe verre enn døden. Det gjør det.

Parallelt med Eves opplevelser, får leseren innblikk i dokumenter som har forbindelse med den gamle huset og flere inneholder skjulte beskjeder. Alle avsluttes med morsekoder. En smule forvirrende, og jeg fant ikke ut av morsekodene før etter boken var ferdig lest. På Reddit står det mye om dette, hvor folk har diskutert og begitt seg ut på mulige teorier om hva som egentlig foregår. Det er nemlig flere tidslinjer og settinger, og muligens flere steder og ikke kun dette gamle huset langt ute i ingenmannsland. Så det kan være ganske forvirrende selv uten morsekodene. Men historien oppleves likevel etter forholdene lett å følge, jeg liker at det er en del mellom linjene og at det som skjer ikke nødvendigvis har en plausibel forklaring. At jeg ble sittende igjen med mange spørsmål er ikke et minus, for meg viser det at en bok fenger og gir meg noe å tenke på. 

Jeg kan absolutt anbefale denne grøssende historien, også til dere som vanligvis unngår sjangeren, nettopp fordi den ikke er en tradisjonell grøsser. Og - Netflix har sikret seg filmrettighetene, og jeg håper det kommer en dato snart. Ina sitt innlegg kan leses her.

Til slutt: House of Leaves leste jeg i 2021, og det hender jeg fremdeles tenker på den. Tror den må leses på nytt!

We Used to Live Here av Marcus Kliewer
Emily Bestler/Atria, 2024
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt

Den fremmede ~ Albert Camus

I 1001-lesesirkelens kategori Forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur har jeg lest Den fremmede av Albert Camus. Dette er både hans debutroman og hans gjennombrudd. Han skrev også filosofiske verk, og fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. På snl ser jeg at han er en av Frankrikes mest kjente og mest leste forfattere. 

Baksideteksten:

Kontorarbeideren Meursault beveger seg som en fremmed gjennom livet. Han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en likegyldig tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne, for hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham.

Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill - enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning.

Historien fortelles av hovedpersonen, Mr. Meursault, og starter med en opplysning: "I dag døde mamma." Men så sier han det kanskje var i går, han vet ikke. Etter hvert som jeg leser skjønner jeg at det er lite, om enn ingenting, han beveges av. Denne likegyldigheten skal koste ham livet. 

Allerede her kunngjør Camus det han mente om at tilværelsen er fullstendig meningsløs. Jeg måtte søke opp Camus sitt forfatterskap for bedre forståelse av boken, og fant at boken "gir uttrykk for den fornemmelsen av meningsløshet og fremmedfølelse som det i de senere verker gjelder å erkjenne til bunns og å overvinne. Som mennesker har vi en trang til klarhet, men i tilværelsens meningsløshet blir dette absurd" (snl).

Jeg spurte copilot: Camus hevder at mennesker naturlig søker orden og klarhet i tilværelsen, men at verden i seg selv ikke inneholder noen iboende mening. Når vi insisterer på å finne mening der det ikke finnes, oppstår det absurde – en følelse av fremmedgjøring og eksistensiell uro. Boken utfordrer leseren til å erkjenne og omfavne denne absurditeten uten å søke trøst i religion eller tradisjonelle verdier.

Den fremmede var interessant lesing, og det å repetere litt om eksistensiell filosofi. Mr. Meursault tar det som kommer. Han er ikke ulykkelig eller misfornøyd med livet sitt. Det er bare det at mye er uten reell betydning, og det at lite gir mening gjør at han havner i absurde situasjoner. I fengselet får han god tid til å tenke. Om han skal dø, så javel! "Alle vet jo at livet ikke er verdt å leve," og da spiller det ingen rolle om det skjer som trettiåring eller syttiåring. Likevel kjenner han uro ved tanken på å kunne ha tjue år igjen å leve. I møtet med fengselspresten får han, rasende, uttrykt sine tanker og følelser om all meningsløsheten ved menneskenes eksistens. Men som han modig levde i, lykkelig til og med, selv om verden er uten noen mening.

Den fremmede av Albert Camus
Originaltittel: L'Étranger, 1942
Gyldendal, 2015
Oversatt av Karin Holter
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, kjøpt

Song til mor ~ Margreth Olin

 

Baksideteksten:

Margreth Olins mor har aldri vore som andre mødrer. Kanskje skulle ho ha vore kunstnar sjølv. Ho arbeidde på handelslaget, det var ein kunst, det òg. Ho var fylt av song og kjærleik.

Etter tretti år som filmskapar vert Margreth overmanna av livet og veit ikkje korleis ho skal takle det. Som alltid reiser ho heim for å søkje råd hos foreldra sine. Resultatet er filmen Fedrelandet, men slutten blir ikkje som ho hadde tenkt. Natta etter premiereframsyninga i Oldendalen blir Margreth Olins mor brått sjuk. Ho døyr to døgn seinare.

Song til mor skriv seg fram frå sorga. Dette er ei øm forteljing om livslang kjærleik - til naturen, til kunsten, til mor og far.

For en perle av en bok! Poesi fra første til siste side. Sangen fra breen som hun hører fra hun er liten jente. Som binder henne til faren og moren. Til dalen og naturen rundt. Til breen som har gravd ut Oldendalen.

Er det slik at heime ikkje er knytt til ein stad, men til menneske?

s. 11 

Jeg så Fedrelandet da den kom på kino. Den ga et sterkt inntrykk og berørte meg på flere måter. Det samme gjorde denne boken Olin skrev mens hun holdt på med filmen, som var en hyllest til faren. Med Song til mor har hun skrevet om sin kjærlighet til moren. Men den handler like mye om Margreth selv. Hennes minner, lengsel, kjærlighet til den mektige naturen. Innsikten hun får der hun går etter faren på stier formet av generasjoner. Frykten hun kjenner som løser seg opp og blir til aksept og takknemlighet. Det å oppleve foreldrenes kjærlighet til hverandre, å se det som er mellom dem som hun alltid har beundret. Om å være hverandre sitt menneske.

Kjærleik er eit val. Eit arbeid.

Det er menneska sitt finaste arbeid. Å ha eit bilete av nokon som den andre kan vekse inn i, eit rom å falle og reise seg i, endre seg i. Eit rom å vere liten i, eit rom å vere stor i. Eit rom å sole seg i og verte elska i. Dei fekk det med heimanfrå. 

s. 108

Spørsmålene hun stiller seg, som hvem hun er uten moren, og hvem var moren før henne? De er gjenkjennelige. Og livsvisdommen fra faren som forteller henne at det å tenke over livet sitt, hva som kan gjøres bedre, kan føre til at de rundt har det godt. Meningen med det hele er å være, vi må huske å stoppe opp litt og bare nyte tilværelsen. Jeg grein flere ganger. Fordi Olin setter ord på så mange tanker og følelser, hun gjør det med korte setninger og få ord, og utbroderer ikke i det vide og breie. Akkurat det gjør det så virkningsfullt. Noen ganger føler jeg meg som en inntrenger i alle minnene, følelsene og tankene - i Olins opplevelse av at foreldrene nærmer seg døden. Men likevel, det er så fint å få være med på denne hyllesten. Og hvordan hun aksepterer og klarer å gi slipp.

Song til mor av Margreth Olin
Forlaget Oktober, 2024
Norsk, nynorsk
172 sider
Innbundet, kjøpt

Ragnarok: The End of the Gods ~ A.S. Byatt

 

Byatt er en forfatter jeg liker godt og selv om Ragnarok ikke er den beste jeg har lest av henne, synes jeg det var en god leseopplevelse. Boken leste jeg sammen med Ina, som absolutt ikke likte den. Hennes anmeldelse kan du lese her.

Baksideteksten:

As the bombs rain down in the Second World War, one young girl is evacuated to the English countryside. Struggling to make sense of her new wartime life, she is given a copy of a book of ancient Norse myths and her inner and outer worlds are transformed.

Linguistically stunning and imaginatively abundant, Byatt’s mesmerising tale – inspired by the myth of Ragnarok –is a landmark piece of storytelling from one of the world’s truly great writers.

Boken er del av The Canongate Myth Series, en serie med dristige (så står det på nettsiden) gjenfortellinger av gamle myter fra ulike kulturer. Hittil er det utgitt 18 bøker, men ambisjonen er 100. Ragnorak: The End of the Gods ble publisert i 2011. Jeg visste ingenting om boken på forhånd annet enn at den var en del av myte-serien, noe Ina gjorde meg oppmerksom på, og tenkte den utelukkende handlet om myten, men opplevelsen ble annerledes enn forventet. 

Når jeg sitter ved siden av 2-åringen
og skal skrive tanker om boken :D

Historien starter nemlig med et en liten jente, the thin child, som vokser opp på den engelske landsbygden under annen verdenskrig. Hun lærer tidlig å lese, har en stor porsjon fantasi og oppdager Asgard and the Gods som hun leser i mens krigen pågår. Frykten de andre i familien lever med, at krigens ødeleggelser skal være slutten på verden slik de kjenner den, berører også jenten selv om hun er for liten til å forstå rekkevidden av det. Byatts Ragnarok er historien om de norrøne gudenes fall slik barnet leser den sammenvevd med krigen og verden utenfor. Dette grep meg på en intens måte og gjorde myten mer levende og interessant enn å lese den gamle Edda.

Boken avsluttes med et etterord, Thoughts on Myths, hvor Byatt skriver at hun leste Asgard and the Gods i barndommen og for denne historien fant hun på the thin child. Selv om det ikke er henne som sådan, gir det likevel en ny dimensjon til fortellingen å vite at noe er egen opplevelse.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale boken, og har sett i bokhyllen at jeg har Margaret Atwoods The Penelopiad stående ulest. Den fikk jeg jo lyst til å hente frem nå.

Ragnarok: The End of the Gods av A.S. Byatt

Canongate Books, 2011
Min utgave: 2019
Engelsk
179 sider
Pocket, kjøpt

Uvitenheten ~ Milan Kundera

 

Baksideteksten:

Uvitenheten er historien om to tsjekkiske emigranter, Irena og Josef, som tilfeldig møtes da begge er på vei hjem til Praha etter tyve års utlendighet. Irena gjenkjenner raskt Josef som sitt livs tapte kjærlighet, og de avtaler å treffes noen dager senere.
Josef kan på sin side ikke huske å ha truffet Irena før, men blir umiddelbart betatt av henne. Han identifiserer seg med hennes følelse av å være en fremmed i eget land. Men verken stevnemøtet eller det som skulle være Den store hjemkomsten, blir helt som Irena hadde håpet.

Uvitenheten er en sterk og vakker bok om eksil – ikke bare i form av fremmedgjøring overfor fedrelandet, men også som en mellommenneskelig tilstand. Det er en bok om hva som knytter oss til steder og mennesker, men også om det vi ikke vet, det vi ikke ønsker å vite, og det vi har glemt eller misforstått.

Det er fint å være med i lesesirkelen igjen, og Uvitenheten er først ut i kategorien Bok utgitt mellom 1961 og listens ende. Blogging har det blitt lite av, men bøker er blitt lest og innlegg opprettet. Finnes det bokbloggere igjen i det hele tatt? De fleste har kanskje flyttet til andre plattformer. Men jeg har savnet å skrive om bøkene som leses, så jeg gjør et forsøk.

Uansett, Milan Kundera! Jeg fikk sansen for ham da jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet for mange år siden. Kundera (1929-2023) ble født i daværende Tsjekkoslovakia og emigrerte til Frankrike i 1975, i likhet med karakterene i Uvitenheten. Men boken handler mer om å reise tilbake. Kanskje Kundera drømte om det selv etter at han fikk statsborgerskapet fratatt. Han utforsker og filosoferer over begrepet nostalgi, og finner til slutt ut at det betyr "uvitenhetens smerte", fordi den er flettet sammen med hukommelsen. "Jo sterkere nostalgien er, desto mer tømmes den for minner."  

Han bruker også Odyssevs' hjemreise som sammenligning til Irena og Josef sine tilbakekomster. Irena har vært i Frankrike i 20 år, Josef i Danmark. Sånn sett handler ikke boken om at Irena og Josef møtes igjen etter alle disse årene, men hva det gjør med folk å ha vært borte så lenge. Og hva det gjør med de som ble igjen. Den Store Tilbakekomsten: Når Irena møter venner og familie igjen er de uinteresserte i hennes liv. Som Odyssevs kjenner Irena seg som en fremmed når hun returnerer, det er som om de 20 årene amputeres vekk.  

Jeg fikk ikke helt taket på denne historien, kanskje det er karakterene eller kanskje det er skrivemåten. For et første møte med Milan Kundera, ville jeg nok ha satset på Tilværelsens uutholdelige letthet fra 1984 før denne.

Uvitenheten av Milan Kundera
Originaltittel: L'Ignorance, 2000

Cappelen Damm, 2003

Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Norsk, bokmål
149 sider
Pocket, kjøpt

Leve Posthornet! ~ Vigdis Hjorth

Tilbake til gjentakelser og Søren Kierkegaard, en av Hjorths favorittfilosofer. Epigrafen i starten av boken er et sitat fra Kierkegaards Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (1843) hvor hun har hentet tittelen til denne boken. 

Omtale

Fra forlaget:

Ellinor, en kommunikasjonsrågiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben fra Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.

Livets betydning

Leve Posthornet! starter med at Ellinor leser dagboken fra 2000. Det hun har skrevet er fullt av overfladiskhet som gjør henne kvalm - er dette livet hennes? Hun savner sammenheng, bevegelse, alvor og glede. Fortvilelsen øker for Ellinor, hun kjenner på en eksistensiell krise. Hjort klarer å formidle denne fortvilelsen slik at jeg som leser kjenner på den også. Romanen handler mye om kommunikasjon og hvordan vi kommuniserer med verden rundt oss. Det er så bra! Jeg bøyer meg i støvet og blir enda mer nysgjerrig på eksistensialismen. Og kommunikasjon. Ettersom alt er kommunikasjon, hva gjør den med oss? Er det mulig å kommunisere slik at andre faktisk forstår eller oppfatter hva som er meg? Mange spørsmål.

Gjentakelser

Og så er det opplevelsene fra barndommen. Hjort skriver mye om hvordan de former oss som mennesker. Det at de ikke forsvinner, men ligger der under overflaten og kommer opp når vi minst venter det. Eller når vi sover, i nattkinoen. Igjen og igjen. Gjentakelse. Hvordan blir vi fri? 

Nå var Kierkegaard en troende mann som "mente at sannheten kan bli funnet ved å se på hvordan et individ forstår sin egen eksistens. Han mente også at tro var en måte å finne sannhet på, og at den hjalp folk til å forstå seg selv bedre." 

Å leve og å være
Gjentakelser og erindringer. Som ateist kan jeg ikke svelge at en gud skal hjelpe til med å forstå meg selv, men det filosofiske ved vår eksistens som blant andre Simone de Beauvoir har skrevet mye om kjenner jeg at jeg har lyst til å dykke dypere ned i. Litt på siden av en bokanmeldelse, men jeg kan i alle fall anbefale Vigdis Hjorts forfatterskap på det varmeste :)

Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2012
Norsk, bokmål
184 sider
Innbundet, kjøpt

The Silent Companions ~ Laura Purcell

 

Ina og jeg har igjen lest en grøsser, The Silent Companions, en gotisk roman skrevet av Lura Purcell. Det overnaturlige i boken er tilstedeværende helt fra starten, men mer og mer creepy utover i historien. Her kan du lese hennes anmeldelse.  

Baksideteksten:

Newly married, newly widowed Elsie is sent to see out her pregnancy at her late husband's crumbling country estate, The Bridge.

With her new servants resentful and the local villagers actively hostile, Elsie only has her husband's awkward cousin for company. Or so she thinks. For inside her new home lies a locked room, and beyond that door lies a two-hundred-year-old diary and a deeply unsettling painted wooden figure - a Silent Companion - that bears a striking resemblance to Elsie herself...

Handlingen i The Silent Companions er satt til viktoriatiden, i året 1866. Elise er i fengsel, anklaget for å ha satt fyr på The Bridge. Omstendighetene rundt dette har gjort henne stum, hun er fullstendig taus etter traumatiske hendelser som vi etter hvert får innblikk i. På grunn av tausheten har hennes versjon ikke kommet frem, hun har også fortrengt sannheten for seg selv, for hvem vil tro henne? Men en ny lege ankommer for å finne ut av hvordan hun kan være den eneste overlevende, og med nye og moderne metoder prøver han å redde henne fra galgen.

Året før hadde hun kommet som enke til The Bridge sammen med mannens litt tafatte kusine, Sarah. Hun var stresset og i dårlig humør, tjenestefolket uflidd og uten dannelse, huset i dårlig forfatning - alt ser mørkt ut. Og det ville bli mørkere. Lyder fikk henne til å åpne en låst og barrikadert dør hvor noen svært livaktige trefigurer står. De blir kalt Silent Companions. Trefigurer er ikke noe å være redd for, eller? Det er bare det at disse flytter på seg. Og det er creepy! Purcell skriver slik at det går kaldt nedover ryggen, hvis det hadde vært en film ville jeg knepet øynene igjen. Hvem vet hva slike kan finne på...

En mystisk familiehistorie fra 1600-tallet brettes ut fra en gammel dagbok og sånn sett er dette tre historier i en, noe som kan være vanskelig å få til, men Purcell klarer det glimrende. The Silent Companions har det meste en bra gotisk roman skal ha: Det overnaturlige, hjemsøkte bygninger, død, galskap, arvelige forbannelser, lyn og torden, og en helt som står alene mot det som skjer. 

Ina har anbefalt The Shape of Darkness, som hun mener er hakket bedre enn The Silent Companions, så den skal jeg få med meg. Uansett er The Silent Companions et bra valg! 

Laura Purcell er en britisk forfatter av blant annet historisk skjønnlitteratur og horrorbøker. Hun bor i Colchester, den eldste registrerte byen i England, med sin mann og et marsvin. Den mørkere siden av kongelig historie er hun fascinert av og har skrevet to historiske romaner om Hannover-dynastiet.

The Silent Companions av Laura Purcell
Raven Books, Bloomsbury, 2018

Engelsk
371 sider
Pocket, kjøpt

Gjentakelsen ~ Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth altså! Det er noe helt spesielt med måten hun klarer å beskrive vanskelighetene en tenåring går gjennom, og det på såpass få sider! Det er så levende og følelsesladet, og likevel nøkternt språk. Boken, i likhet med Femten år. Den revolusjonære våren, er kort, men intens og med så mye innhold!  

Forlaget skriver at Gjentakelsen "handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus."

Boken leste jeg i september 2023. Året før ble jeg syk av covid 19 og har ennå ikke blitt helt frisk, noe som har resultert i mindre lesing og enda mindre blogging. Utmattelse og hodepine er hovedsymptomene hos meg, og selv om det er blitt bedre er det fremdeles et stykke igjen. I alle fall, jeg var på Litteraturhuset november samme år og hørte Hjorth snakke om Søren Kierkegaards betydning for henne som forfatter og blant annet for boken Gjentakelsen, hvis tittel er hentet fra nettopp Kierkegaards egen Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843 hvor han utforsker det filosofiske begrepet gjentakelsen. Virkelig interessant! 

Men nå var det boken til Hjort som skulle være i fokus. Den starter med en forfatter som observerer en tenåringsjente og sine foreldre i en konflikt, noe som får frem egne minner fra sin tenåringstid. 16 år i 1975 og morens smerte er sentrum i hennes tidlige ungdoms tilværelse. Hjorth skriver så intenst, så inderlig, det er som om jeg er til stede eller mer at jeg kjenner hvordan det er å være 16-åringen som opplever å være skyld i morens lidelse. Morens redsel, sinne og kontrollerende væremåte. Mest av alt det å være voksen og kjenne på at noe rører seg i sitt indre uten helt å få tak på det. For det er som voksen hun forstår morens redsel, og at denne forståelsen gjorde erkjennelsen mulig. 

Forholdet mellom gjentakelser og erindringer er den røde tråden i boken. Gjentakelsen er tilværelsens alvor, skriver Hjorth, den er tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse. Hun har Kierkegaard i tankene, som mente at gjentakelsen er erindringens motsetning, at den innebærer handling rettet mot fremtiden (snl). Det er mye i livene våre som gjentas. Hver dag eller av og til. Gjentakelsen som roman ser jeg på som gjentakelse av tidligere tema som Hjorth har skrevet om, blant annet i Arv og miljø hvor hun også skriver om familiekonflikter og seksuelle overgrep begått av far. Jeg tenker på gjentakelse som forandring. Når Hjorth skriver om minner fra oppveksten igjen og igjen, har det ført til en erkjennelse; at det som hendte faktisk hendte. En erkjennelse kan skape sammenheng i tilværelsen og en forståelse som gir helbredelse og vekst. 

Hjorths forfatterskap anbefales varmt! Selv gikk jeg videre til Leve Posthornet.

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2023
Norsk, bokmål
142 sider
Innbundet, kjøpt

Do You Dream of Terra-Two? ~ Temi Oh

Etter langt fravær her på bloggen oppdaterer jeg med et innlegg om en bok jeg har lest sammen med Ina. Det tok tid å lese den, både fordi det er mange sider og fordi handlingsforløpet er temmelig saktegående og jeg for min del hadde behov for å lese i andre bøker innimellom. Underveis delte vi noen opplevelser med boken som gjorde det klart at jeg likte den bedre enn henne. Hennes anmeldelse kan du lese her.

Do You Dream of Terra-Two? Yes, I do! Dette virket som spennende lesning, en noe annerledes sci-fi. Og det var det. Til dels. Jeg har alltid vært fascinert av ideen om at det finnes en beboelig planet der ute som bare venter på å bli oppdaget. Før vår egen ødelegges totalt. Hvordan vil det være å reise så langt og i flere tiår, sammen med mennesker man ikke har valgt selv. Som man må samarbeide med, akseptere og ikke minst tolerere. Hva skal til for ikke å få klaustrofobi, for ikke å bli fullstendig gal der oppe i det uendelige verdensrommet? Dette var utgangspunktet mitt. Tittelen fenget absolutt! 

Baksideteksten:

Have you ever hoped you could leave everything behind?
Have you ever dreamt of a better world?
Can a dream sustain a lifetime?

A century ago, an astronomer discovered an Earth-like planet orbiting a nearby star. She predicted that one day humans would travel there to build a utopia. Today, ten astronauts are leaving everything behind to find it. Four are veterans of the twentieth century’s space-race.

And six are teenagers who’ve trained for this mission most of their lives.

It will take the team twenty-three years to reach Terra-Two. Twenty-three years locked in close quarters. Twenty-three years with no one to rely on but each other. Twenty-three years with no rescue possible, should something go wrong.

And something always goes wrong. 

Ja, det går galt. Harry, Poppy, Juno, Astrid, Eliot og Ara (hun blir i siste liten erstattet av Jesse) har brukt mesteparten av livene sine for å bli klare til oppdraget og er 18-19 år under oppskytingen. Oppbyggingen er som sagt svært saktegående, noe som fungerte bra i starten, men når det fortsetter over fem hundre sider? Jeg ventet hele tiden på et høydepunkt. Selv om handlingens nåtid hovedsakelig foregår de siste to døgnene før og kun ett år av de 23 som turen skal ta, får vi også vite mye om ungdommenes oppvekst og veien for å bli godkjent til programmet. Innimellom synes jeg det ble litt langtekkelig å lese om hva de har gått gjennom, intriger og tanker som viser at uansett hvor forberedt de er for oppdraget er det en del som ikke er godt nok gjennomtenkt. 

På tross av sakte handlingsforløp og langtekkelige partier likte jeg boken, spesielt nå i ettertid synes jeg Temi Oh behandler det mellommenneskelige aspektet på en nydelig måte med språket, og det at hver av karakterene, noen mer enn andre, viser både sine styrker og sårbarhet. Ungdomsårene betyr jo en modningsprosess og byr på mange forandringer. Dette er på ingen måte en tradisjonell science fiction med mye ytre dramatikk i form av aliens, romkriger eller lignende. Dramatikken ligger på det menneskelige plan, selv om det også skjer tekniske uhell, noe den sakte oppbyggingen bidrar med på en god måte. Oh har konsentrert seg om utfordringene og problemene blant mannskapet, hvordan de løser det eller om de i det hele tatt løser det. Hva som foregår i tankene deres, hvilke drømmer de har. Sånn sett kom nok høydepunktet etter endt lesing. Denne utradisjonelle måten å skrive science fiction på fungerte godt, at spenningskurven er så annerledes enn forventet.

Mange spørsmål melder seg under lesingen, men Temi Oh gir ikke svar på alt. Minst av alt hva som skjer på slutten, som jeg gjerne skulle lest mer om. Men det var kanskje meningen, at leseren skal forestille seg selv fortsettelsen? I så fall klarte forfatteren det. Jeg lærte også mye om romtermologi og ulike fakta om romskip, hva som skal til for å klare seg så lenge der oppe (noenlunde realistisk). Boken kan absolutt anbefales hvis du liker tanken på en langsom science fiction :)

I still dream.

Do You Dream of Terra-Two? er Temi Oh (Temitoyen Ochugboju) sin debutroman, publisert i 2019. Hun fikk Alex Award-prisen for den i 2020, og i 2023 ble hennes andre roman, More Perfect, publisert. Temi Oh er født og oppvokst i London hvor hun utdannet seg innen nevrovitenskap. 

Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh
Simon & Schuster, 2019
Engelsk
520 sider
Pocket, kjøpt

A Girl is a Half-formed Thing ~ Eimear McBride

 

For en leseopplevelse! Intenst, rått, nakent og sårt. Helt annerledes enn noe jeg har vært borti tidligere. Skrevet i en stream-of-consciousnes-stil som nok er mer McBride sin egen stream-of-consciousnes-stemme enn slik vi gjerne tenker oss denne skrivestilen. Måten hun bruker teknikken på er helt unik, jeg bare leste og leste og leste, og klarte ikke å legge boken fra meg lenge om gangen. 

Fra baksideteksten:

Eimear McBride’s award-winning debut novel tells the story of a young woman’s relationship with her brother, and the long shadow cast by his childhood brain tumour. It is a shocking and intimate insight into the thoughts, feelings and chaotic sexuality of a vulnerable and isolated protagonist. To read A Girl is a Half-formed Thing is to plunge inside its narrator’s head, experiencing her world at first hand. This isn’t always comfortable – but it is always a revelation.

Karakterene er ikke nevnt ved navn, stedet hvor handlingen utspilles er uspesifisert og det er heller ingen tidsplassering (bortsett fra at det er i Irland ikke langt fra Dublin og noen få referanser til 1980-tallet). Hovedkarakteren er to år i starten av boken, og broren er rundt fem. En operasjon forlenger livet, men det er ikke håp om at hjernesvulsten vil forsvinne. Faren har flyttet ut, de to søknene står hverandre nært og bor sammen med sin mor, som i det ene øyeblikket er kjærlig og god og det neste full av hån, slag og spark.  

Språket gjør at jeg settes direkte inn i karakterens opplevelser, og det er sterkt. Det er dristig! Mange av tankesprangene er vanskelige å følge, og i dialoger er det krevende å skille hvem som sier hva på grunn av fravær av komma og punktum, iblandet hovedkarakterens tanker. Det er mye sinne og sårhet, og det kommer til uttrykk i tekstens intensitet og denne skrivemåten som nærmest er helt uredigert, men som nettopp av den grunn gjør innholdet så mye sterkere. Følelsene rundt overgrepet hun utsettes for og morens negative holdning og væremåte ovenfor henne blir ekstremt tydelig - det er som om raseriet, avmakten og sårheten skrikes ut over sidene. Jeg forestiller meg at blyanten knekker der den risser inn bokstavene. Fortelleren, den "half-formed girl" påføres mye vondt, og det at hun ikke blir møtt eller sett gjør at hun volder smerte for seg selv, som for å få de vanskelige følelsene på avstand. Men kjærligheten til broren viker ikke for noe. 

Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001 bøker i kategorien Forfatter fra Europa. Eimear McBride har fått en rekke priser for denne debutromanen, blant annet Women’s Prize for fiction, noe som er vel fortjent. En spennende stemme som jeg kommer til å lese mer av!

A Girl is a Half-formed Thing av Eimear McBride

Faber & Faber, 2014
Første gang publisert, 2013
Engelsk
205 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Crooked Thing ~ Mary MacDonald

 

På Instagram følger jeg en kanadisk poet og forfatter som ofte poster tankevekkende og stemningsfylte dikt (gjerne haiku) og som jeg synes utvider bildene. I 2020 utga hun en novellesamling som forlaget sier at "For fans of Alice Munro and Carol Shields comes an emotional and hopeful collection of short stories that delve into the tragedies that befall each of us in the search for goodness and meaning." Spennende! Nå har jeg lest den, og jeg likte disse historiene om det (tilsynelatende) hverdagslige, men vi vet jo at i det hverdagslige ligger selve livet. Med alt det innebærer. Kjærlighet, sorg, savn, lengsler, frykt, gleder og minner. 

Også Norge er nevnt, samt andre land hvor karakterene enten har vært eller reiser til. Det var jo litt artig! Mary MacDonald skriver godt og jeg kan forstå sammenligningen med Alice Munro (Carol Shields har jeg ikke lest, men hun nevnes i Bildøens litterære salong). Som med Munro er det mye mellom linjene, slik det gjerne er med noveller, og det er gjort på en slik måte at karakterene kommer til å huskes lenge. Noen mer enn andre.

Hennes poetiske skrivestil er med på å gjøre historiene mer tankevekkende og bidro til en langsom lesing fordi jeg ønsket å få med meg alt og ikke gå glipp av det mellom linjene eller det lyriske språket. Det er noe gjenkjennbart i karakterenes selvrefleksjon i møte med andre mennesker eller situasjoner, på godt og vondt, som er fint å lese om. Nettopp fordi de er mennesker som meg selv, med tanker og følelser i hverdagen.

Anbefales! 

The Crooked Thing av Mary MacDonald
Caitlin Press, 2020
Engelsk
200 sider
Pocket, kjøpt

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det ~ Thomas Korsgaard

 

To av bøkene i trilogien om Tue er nå lest. Jeg registrerer at bøkene har fått strålende kritikker og selv om jeg ikke ville brukt superlativer som sensasjonelt sterk, så gjør historien absolutt inntrykk. Tue vokser opp på en gård i Nord-Jylland, "ved enden av verdens lengste grusvei." Baksideteksten forteller at det er en roman om fattigdommen i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å vokse opp i en familie uten overskudd og å være overlatt til seg selv. Men det er også en fortelling om en oppfinnsom og kreativ gutt som finner sin vei en vanskelig verden, uten noen gang å glemme hvor han kommer fra. 

Jeg kunne tenkt meg å kommet enda tettere på Tue. Hva han teker om seg selv, om moren og faren, og hva han føler om den vanskelige ungdomstiden. Det kommer frem til dels, men da beskrivende og ikke i form av hva som foregår på innsiden. Først når karakterenes indre liv trer frem synes jeg at en fortelling blir sterkere. Da lever jeg meg mer inn i hvordan deres liv er. Men det er virkelig sårt å lese hvordan gutten Tue blir møtt av sine foreldre. Noen ganger måtte jeg trekke pusten dypt og jeg er sikker på at leppene ubevisst formet seg til en smal strek av harme. Sånn sett fungerer beskrivelsene og den enkle fortellende stilen, og jeg ser frem til den siste boken i serien.

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
Originaltittel: Hvis der skulle komme et menneske forbi (2017)/En dag vil vi grine af det (2018)
Bonnier, 2023
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Norsk, bokmål
281 sider
Innbundet, kjøpt

Brød og melk ~ Karolina Ramqvist

 

Karolina Ramqvist oppdaget jeg for en tid tilbake, og igjen kjenner jeg på dette personlige og nære, og vet at denne teksten har festet seg under huden. Også i denne boken handler det om kvinners liv. Denne gangen i tre generasjoner.

Fra forlaget:

I Brød og melk skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren – og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken.

I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat – og å lage rispudding så datteren vil smake.

Brød og melk er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Mat er kjærlighet. Kjærlighet er mat. Sies det. 

Boken starter med at fortelleren har søkt hjelp hos andre som har et vanskelig forhold til mat, og skal fortelle historien sin, "for det er den eneste måten å bli fri fra dette på, har de sagt." Men det er ikke enkelt. Både fordi hukommelsen er upålitelig, og fordi minnene fremkaller et vell av følelser. Hun tror ikke fortellingen vil befri henne, men prøver likevel. Det blir en reise bakover til barndommen og oppveksten, hvor mat er sentralt. Eller er det hun som gjør det til noe sentralt? 

Hun vokser opp sammen med moren, som ofte er opptatt med jobb, venner eller kjæreste. Spiseforstyrrelser handler som kjent først og fremst om følelser, og den lille jenten er stadig overlatt til seg selv. Hun er engstelig, urolig og ensom. Maten hjelper henne å fortrenge de vonde følelsene. Det er vanskelig å sette ord på dette og at hun har behov for at moren er mer til stede. Mormor og morfar bor lengre unna, men kommer med toget hvis hun trengte pass og hun er ofte hos dem. De står for en lun varme, hun blir sett og akseptert. Og så lager mormoren så god mat. Helt annerledes enn den hun får hjemme hos moren. De vanskelige følelsene fortsetter i voksen alder, "så fort noe ble vanskelig, kom jeg til å tenke på mat."

For meg var maten så mye. Den fysiske sulten var én del, men de andre måtene jeg sultet på, og suget etter det virket som jeg alltid hadde i meg, var større. Jeg hadde blitt vant til å vende meg mot maten for å fylle alle mine behov, og virkningene av spisingen hadde nådd så dypt inn i meg at jeg ikke kunne se omfanget av det.

s. 45

Det enkle språket Ramqvist bruker, og som jeg kjenner igjen fra de andre bøkene, er så kraftfullt! Det at fortellingen er selvbiografisk gjør den mer personlig og sterkere. Selv om spiseforstyrrelse er hovedtema i boken, er dette også en fortelling om oppvekst og familie med mye varme og gode minner. Boken anbefales til alle, enten man selv har et problematisk forhold til mat eller kjenner noen som har det. Ramqvist skriver som sagt bra og lesingen var oppslukende, interessant og jeg hadde vanskeligheter med å legge den fra meg. Nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren!

 

Brød og melk av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Bröd och mjölk (2022)
Gyldendal, 2023
Oversatt av Trude Marstein
Norsk, bokmål
267 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

10:04 ~ Ben Lerner

Jeg er så glad for Lesesirkelen 1001 bøker! Jeg hadde nok aldri kommet over Ben Lerner uten den, og nå ivrer jeg etter å lese mer av ham. Han har to andre romaner som jeg ble nysgjerrig på, og han har også skrevet en del poesi. 10:04 valgte jeg fordi jeg vil lese mer samtidslitteratur, og det finnes en del spennende på 1001-listen. 

Boken åpner med en epigraf, som sier mye om teksten som kommer: 

The Hassidim tell a story about the world to come that says everything there will be just as it is here. Just as our room is now so it will be in the world to come; where our baby sleeps now, there too it will sleep in the other world. And the clothes we wear in this world, those too we will wear there. Everything will be as it is now, just a little different.

Allerede fra første side skjønte jeg at dette ville bli en tekst å bruke tid på, den kunne ikke skummes gjennom. Boken betegnes som autofiksjon, og denne miksen av Lerners eget liv og fiksjon er interessant, men også undrende nettopp fordi jeg innimellom begynner å tenke på hva som er hva. 

Den handler om en ung mann som står ovenfor en usikker fremtid. New York, hvor han bor, rammes av stadige superstormer og sosial uro, han har nylig blitt diagnostisert med en potensiell dødelig sykdom og mottatt et uventet forskudd på en bok, og nå har hans beste venn, Alex, spurt om han kan hjelpe henne med å få barn. Bekymringene hans rundt alt dette gjør at han engstelig funderer over fremtiden. Jeg ble så fascinert av skrivemåten og hvordan han tenker om sin egen eksistens og om verden både generelt og på individnivå. Det satte i gang tankeprosesser og filosoferinger som jeg sjeldent har opplevd at en bok har bidratt til, å se livet i nye og andre perspektiver. Fremtiden, og tilbake til fremtiden (ja, filmen Back to the Future fra 1985) er sentralt, nemlig for hvordan vi ser på vår eksistens i den store sammenhengen, eller rett og slett de små nære tingene. Videre er viser tittelen til det tidspunktet i Back to the Future hvor lynet slår ned i klokketårnet og Marty reiser tilbake til sin egen tid, som er ett av klippene i installasjonen fortelleren og Alex går for å se. Denne 24-timers filmen med klipp av tid og klokker fra ulike filmer satt sammen slik at de tilsynelatende viser reell tid får ham til å fundere over tiden, tidsreiser og dette med at det kan finnes mangfoldige fremtider eller verdener eksisterende parallelt, og om Everything will be as it is now, just a little different.

Underveis i boken viser den seg å være den som fortelleren (altså Ben) skriver for forskuddet han fikk, ganske spesielt og ganske artig! Det er vanskelig å gi et ordentlig handlingsreferat eller en god nok beskrivelse av min opplevelse av boken, men jeg kan absolutt anbefale å lese den!

Benjamin S. Lerner (født i 1979 i Topeka, Kansas, USA) er en amerikansk forfatter, poet, essayist og kritiker. Han har studert politisk teori og poesi ved Brown University, og arbeider som professor i engelsk ved Brooklyn College.

Boken hadde jeg med meg overalt, 

her på telttur i Gulen seint på våren :)

.

10:04 av Ben Lerner

Granta Books, 2015

Første gang publisert, 2014

Engelsk

245 sider

Pocket, kjøpt

1001 bøker

Dei vaksnes løgnaktige liv ~ Elena Ferrante

Fint gjensyn med Ferrante! Fra før har jeg lest Svikne dagar og sett filmatiseringen av Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten), begge ble godt likt. Dei vaksnes løgnaktige liv nådde derimot ikke helt opp, men god lesing var det uansett. For meg har det vært en lykksalig følelse å få lest mer. Siden september har jeg slitt med long covid, og det verste har vært kraftig hodepine og utmattelse. Ute av stand til å verken lese eller gjøre noe av det som hører med til hverdagen. Nå endelig kjenner jeg at det løsner, og jeg er optimistisk med tanke på å bli helt frisk!

Baksideteksten:

Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

Elena Ferrante er ein av vår tids største forfattarar. Med Napoli-kvartetten gjekk ho tett på kvinners liv og vilkår i det 20. hundreåret og skildra vennskap på ein måte som manglar sidestykke i litteraturhistoria.

I «Dei vaksnes løgnaktige liv» er handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Romanen åpner altså med at Giovanna en dag overhører faren si til moren at hun begynner å bli like stygg som sin søster. Før det var livet enkelt. En trygg barndom med foreldre som viste omsorg og øste av sine moderne overbevisninger. Men plutselig er det ikke slik lengre. Hun er tolv år og skoleresultatene er nedslående, sannsynligvis har det å gjøre med puberteten, men faren avfeier det og sammenligner henne med sin forhatte søster, Vittoria. For Giovanna er det et sjokk. Å være i denne berg- og dalbane- fasen av livet hvor den eneste trøsten er å vite at faren verdsetter absolutt alt ved henne, og så krasjer alt! Hun opplever at identiteten hennes omgjøres til en flokete smerte. Finnes det en tråd som kan nøstes opp til forsoning?

Giovanna gjennomgår en prosess hvor hun får voksenlivet kastet på seg, og må finne sin egen vei. Det blir en litt heseblesende lesing å følge henne mot en gryende voksen kvinne. Hvordan navigerer man i dette landskapet? Ferrante er kjent for å skrive fra et kvinneperspektiv og Dei vaksnes løgnaktige liv diskuterer en jentes oppvekst, men også voksnes kvinners vilkår i en brytningstid hvor kjønnsrollemønstrene ble utfordret og hvilke konsekvenser det får for individet. Det er herlig å lese, men også sårt, særlig det at man får høre at alle dører er åpne, men opplever at det ikke er tilfelle. Giovanna får erfare at det i den trygge tilværelsen skjuler seg mye og på leiting etter sin egen identitet og sin egen vei opplever hun et følelsesmessig kaos. Hvem har vel ikke vært der! Skjønt, det er mye å forholde seg til, både for Giovanna og for leseren. Som forfatteren selv sier; "jeg har mistanke om at et stykke ungdomstid alltid dukker opp i alle bøker, i alt man forteller om, nettopp fordi denne tiden er full av lyn og tordenvær, storm og forlis."  

Elena Ferrante skriver godt og medrivende, og det fungerer ypperlig på nynorsk. Det er mange tema i boken, men først og fremst handler den om overgangen mellom barn/voksen og det å bli sett for den man er. Det er en vanskelig balansegang som jeg synes Ferrante formidler på en utmerket måte, selv om karakteren Giovanni til tider uttrykker seg vel modent for alderen. Romanen er i lengste laget, litt for mye av det gode rett og slett. Jeg mistet konsentrasjonen mot midten av boken på grunn av gjentakelser og lange passasjer med grubling og tankekjør. Men alt i alt en bok som er verdt å lese, og det er jo gjerne slik livet er :) 

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
Originaltittel: La vita bugiarda degli adulti, 2019
Oversatt av Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget, 2020
Norsk, nynorsk
400 sider
Innbundet, kjøpt

The Master of Petersburg ~ J. M. Coetzee

Så er andre 1001-boken lest i år, og med mange spennende på listen kan jeg tilgi The Master of Petersburg for å være en smule søkt. Ja, rett og slett anstrengt og til tider fjern. Fjern i den forstand at den var litt vanskelig å få ordentlig tak på. Likevel, jeg likte boken. Den handler om Fjodor Dostojevskij og da er det ikke så rart at Coetzee har skrevet en såpass alvorstung roman, og en ganske annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av ham. 

En mann i slutten av førtiårene ankommer St. Petersburg i en hestedrosje. Det er høsten 1869 og mannen er Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij som har kommet for å hente tingene til sin nylig døde sønn, Pavel Alexandrovich Isaev, som har bodd i et leid rom hos Anna Sergeyevna Kolenkina i St. Petersburg. Pavel er egentlig sønnen til hans første kone og som han har tatt seg ansvarsfullt av etter de giftet seg og siden etter hun døde. Dostojevskij er full av sorg, men også skyldfølelse. Han flytter inn på sønnens rom, tar på seg klærne hans, leser i dagboken hans og prøver å finne ut av dødsfallet. En digresjon: i virkeligheten døde ikke Pavel før i år 1900, så kanskje Coetzee fant at dette passet bra inn i denne fortellingen om Dostojevskij. Nå har det seg slik at jeg ikke har lest mye av Dostojevskij. Faktisk, når jeg tenker meg om, ingenting. Jeg har Idioten stående i bokhyllen, og jeg startet en gang på Forbrytelse og straff. Så før jeg åpnet permene til The Master of Petersburg gjorde jeg litt research for å forstå litt av intertekstualiteten i romanen. 

Jeg fant ut at det særlig er De besatte (utgitt i 1873), "en kritisk fremstilling av et knippe rådende ideologier i dikterens samtid" og en av Dostojevskijs mest kjente romaner, som Coetzee har brukt i The Master of Petersburg, og dette prøvde jeg å ha i bakhodet under lesingen. Men, uten å bli for opphengt i det, for jeg ville ha min egen opplevelse av boken. På mange måter er The Master of Petersburg en dialog med Dostojevskijs liv og arbeid, men boken er altså ikke biografisk korrekt. Det som er interessant med Dostojevskij er at alle de store romanene hans kan sees på "som én fortelling, ett stort prosjekt, og De besatte kan leses som et nytt kapittel i verket han hadde skissert allerede som 18-åring: utforskningen av mennesket." De besatte er den mest politiske av Dostojevskijs romaner, som "har en undertone av religiøs diskusjon, brutt gjennom nihilismen, hvor han også viser "hvordan det går i praksis når man oppkaster seg til Gud"". Nihilismen var "en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå." Og kanskje Coetzee med The Master of Petersburg får frem sin egen motstand mot nettopp nihilisme. 

Dette synes jeg ga nok bakgrunnsinformasjon til å lese The Master of Petersburg. Men kanskje kjedelig for deg å lese, så jeg skal heller si noe om min opplevelse av boken. Altså, Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij møter byråkratisk motstand hos politiet når han skal hente Pavlovs ting. Det viser seg at etterforskningslederen Maximov mener han har bevis for at Pavlov var involvert med revolusjonæren Netsjajev, som var med i nihilist-bevegelsen og kjent for å kjempe med alle tilgjengelige midler. Netsjajev er en sentral karakter i romanen og Dostojevskij møter ham ved flere anledninger. Underveis blir han bedre kjent med Anna Sergeyevna Kolenkina, ja rett og slett forelsket. Han sier til seg selv at sorgen gjør at han ikke vil reise hjem, men vet innerst inne at det er løgn. Etter hvert viser det seg at Pavel hadde en liste som Maximov hevder er navn på personer som skal myrdes, og slites mellom det som kommer fra og sin egen versjon. 

Når vi vet at Dostojevskijs karakterer ofte befinner seg "i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv," er det spennende å følge forfatterens (altså Dostojevskij) grubling over filosofiske spørsmål, og hvordan dette gjør ham temmelig desillusjonert. Selv om The Master of Petersburg til tider er langdryg, er den ikke kjedelig. Det er bare mye å ta inn og mye å tenke over. Slik jeg ser det, har Coetzee klart å få frem det Dostojevskijske ved å la Dostojevskij være hovedperson i sin egen roman, akkurat slik jeg forestiller meg en av hans romaner er.

Vel verdt tiden!

The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
Vintage, 2004

Første gang publisert, 1994
Engelsk
250 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker