Skam ~ Salman Rushdie

Denne boken slet jeg med. Bare det å komme inn i selve historien var vanskelig, og dermed ble det anstrengende å følge med på hva som skjedde. En gang for svært mange år siden leste jeg Harun og historienes hav og i hukommelsen ligger en positiv opplevelse av boken så jeg ga ikke opp, dessuten var dette boken jeg hadde valgt for lesesirkelen 1001 bøker i januar. Jeg har også Sataniske vers, som står ulest, men det er uvisst når den blir lest.

Skam handler hovedsaklig om tre familier i Pakistan; Shakil, Hyder og Harappa. Romanen åpner med at helten, Omar Khayyam Shakil, blir født - i skam, utenfor ekteskap og vokser opp med sine tre mødre. Når han forlater sine mødre har han lært at skamløshet er en dyd. Rushdie har en måte å skrive på som helt klart er både underholdende og tankevekkende, for eksempel om Omar: Svimmel, perifer, omvendt, forgapt, søvnløs, stjernetittende, svermende, tykk - hva er nå dette for slags helt? Etterhvert som jeg leste meg gjennom hendelser av personlig og av politisk art, begynte jeg å undre meg på hvor forfatteren ville. Helt til jeg innså at dette var historien om delingen av Pakistan som varte fra 1947 til 1971, og om politisk maktkamp. Etter endt lesing slo jeg opp i snl og fant at boken er "en vittig og hardtslående satire over pakistansk maktkamp." Og skammen har mange ansikt: "Rushdie predicts uncertainty of political Pakistan, and shame incarnation by the introduction of Omar Khayyam. The mysterious birth of Omar Shakil and the adultery of Shakil sisters give image of uncertain and shameless political situation of newly born nation Pakistan."

Det er i det hele tatt mye som skjer, og etterhvert begynte jeg å like denne skrivestilen som er tørrvittig med en alvorlig undertone. Og fortellerstemmen er ytterst autoral, og henvender seg ofte til leseren. For eksempel på side 66:

Og videre. Nederst på side 67 konkluderer han:

På neste side skriver han at det er en lettelse, "og nå må jeg holde opp med å si hva jeg ikke skal skrive om, for det er ikke noe særskilt ved det. Enhver historie man velger å fortelle, er en form for sensur, den hindrer at andre ting blir fortalt... jeg må tilbake til eventyret mitt, for det er skjedd ting mens jeg har latt munnen løpe av med meg."

Så du skjønner at dette er både underholdende og seriøst på samme tid. For det han omtaler som tull er alt annet enn tull. Jeg vet ikke mer hva jeg kan skrive om denne boken, uten å finne andres analyser og det blir interessant for meg, men kanskje ikke for deg som leser her. Uansett, en spesiell måte å fortelle på, mye som må fordøyes og mye til ettertanke både når det gjelder politisk utvikling, familiesituasjoner og kvinners kår. Anbefaler boken!

Skam av Salman Rushdie
Originaltittel: Shame (1983)
Aschehoug, 1985
Norsk, bokmål
262 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Guden for små ting ~ Arundhati Roy

Litt sent ute med augustboken i lesesirkelen 1001 bøker, Guden for små ting (1997) av den indiske forfatteren Arundhati Roy, men boken ble ferdiglest 14. september og nå endelig har jeg somlet meg til å skrive om den. Dette er første og hittil eneste roman som Arundhati Roy har skrevet, men kunngjorde i 2007 at hun arbeider med sin andre roman. Hun skriver på engelsk og er en kjent aktivist og forfatter av politiske essays. Handlingen i Guden for små ting er lagt til Kerala i India, hvor Arundhati Roy selv vokste opp, og er sentrert rundt en syrisk-kristen familie i det øvre sosiale sjikt. 

Romanen handler om barndommen til tvillingene, Rahel og Estha, og hvordan de små tingene i livet kan endre menneskers liv. Historien fortelles i hovedsak ut fra Rahels perspektiv, men skifter innimellom slik at leseren også kommer mer under huden på andre sentrale karakterer. Allerede tidlig er det tydelig at en hendelse har gått så sterkt inn på Rahel at den har fulgt henne helt inn i voksen alder. Så sterkt at hun ikke kan kvitte seg med den, med skyldfølelsen og det som henger ved en slik destruktiv følelse.

I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få dusin timer kan påvirke utfallet av et helt liv. Og når det skjer, da må disse få dusin timene, liksom bergede rester av et brent hus - den forkullede klokken, det sotete fotografiet, de svidde møblene - gjenreises av ruinene og undersøkes. Konserveres. Gjøres rede for.

Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en historie. På den annen side, å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem, er bare én måte å se det på.

Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. Lenge før marxistene kom. Før britene tok Malabar-kysten, før den nederlandske dominanser, før Vasco da Gama ankom, før zamorinen erobret Calicut. Før tre purpurkledde syriske biskoper som var myrdet av portugiserne, ble funnet drivende i sjøen med kveilede havslanger ridende på brystet og østers i det tovete skjegget. Det kunne havdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan.

Og hvor mye.

s. 33-34

Og derfra kommer hele historien om hva som skjedde i 1969 da tvillingene var syv år gamle. Hendelsen i som førte til at Rahel ikke klarer å slå seg til ro, men driver rotløs omkring etter at hun flyttet hjemmefra og etter mange år vender hun tilbake, trettien år gammel. Hun er kommet for å treffe broren, Estha, som hun ble skilt fra da de var barn. Men historien presenteres ikke kronologisk, og det er noe jeg liker godt. Den hopper frem og tilbake i tid og alt er ikke åpenbart logisk. Det er rett og slett en fornøyelse at brikkene kommer på plass litt etter litt, som et intrikat puslespill. En rekke sidehistorier bidrar til det jeg nevnte om å bli kjent også med andre karakterer, men først og fremst får en forståelse for hvordan ting kunne gå som det gikk. "Ting kan endre seg på en dag." Og så må en streve med å finne en måte å leve med det som var skjedd på. 

Jeg synes boken retter fokus mot barndom og hvor prisgitt barn er menneskene rundt seg, men også hvordan samfunnet er innrettet. For eksempel blir mennesker i Indias kaste- og klassesystem delt inn i høyere og lavere samfunnslag, og selv om det i dag er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av kaste har den likevel relevans særlig på landsbygden og i visse sammenhenger. I tidsrommet som hovedhandlingen i romanen dreier seg rundt er dette fremdeles praktisert og viser begrensningene i livet som en slik tradisjon medfører. Heldigvis har synet på barn endret seg og forhåpentligvis også i India. Begrensningene omfatter også hvem man kan gifte seg med og hvem man kan elske. Da er det best å holde seg til de små tingene. De store tingene vil alltid lure innenfor. 

De små tingene. Som i den store sammenhengen slett ikke er så små. De er betydningsfulle. De viser det som ikke kommer frem, ordene mellom linjene. De store tingene. Som man vet, men ikke kan snakke om.

Boken anbefales!

Guden for små ting av Arundhati Roy
Originaltittel: The God of Small Things (1997)
Pax Forlag, 1997
Oversatt av Ragnfrid Stokke
Norsk, bokmål
277 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag (guden for små ting)

I helgen startet jeg på Guden for små ting av Arundhati Roy som er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel. Boken er Arundhati Roys første og så langt hennes eneste roman, utgitt i 1997 og den vant Bookerprisen samme år.

Baksideteksten forteller at handlingen foregår i en landsby i Kerala, sentrert rundt en syrisk-kristen familie, i det øvre sosiale sjikt i lokalsamfunnet. Romanen er en familie- og kjærlighetshistorie, med uforglemmelige enkeltpersoner og det indiske kaste- og klassesamfunnet som bakgrunn. 

Fra spisestuevinduet der hun stod med vinden i håret, kunne Rahel se regnet tromme ned på det rustne blikktaket på det som en gang hadde vært bestemorens pickles-fabrikk.
Paradise Pickles & Hermetikk.
Den lå mellom huset og elva.
De hadde laget pickles, saft, syltetøy, karripulver og hermetisk ananas. Og banansyltetøy (ulovlig) etter at næringsmiddelkontrollen nedla forbud mot det fordi det ifølge deres spesifikasjoner verken var syltetøy eller gelé. For tynt til gelé og for tykt til syltetøy. En ubestemmelig, uklassifiserbar konsistens, sa de.
Ifølge deres regler.
Når Rahel tenkte seg om, slo det henne at disse problemene som familien hadde med klassifisering, stakk mye dypere enn spørsmålet om syltetøy eller gelé.
Kanskje var det Ammu, Estha og hun selv som var de verste synderne. Men det var ikke bare de. Det var de andre også. Alle sammen brøt de reglene. Alle sammen krysset de grenser til forbudt territorium. Alle sammen tuklet de med lovene som fastslår hvem som skal elskes og hvordan. Og hvor mye. Lovene som gjør bestemødre til bestemødre, onkler til onkler, mødre til mødre, kusiner til kusiner, syltetøy til syltetøy og gelé til gelé.
Det var en tid da onkler ble fedre, mødre elskerinner, og kusiner døde og ble begravd.
Det var en tid da det utenkelig ble tenkelig og det umulige virkelig skjedde.

s. 31-32

Arundhati Roy, indisk forfatter som skriver på engelsk. Hennes mest kjente verk er den internasjonale bestselgeren The God of Small Things fra 1997. Roy har senere blitt kjent som aktivist og forfatter av politiske essays (fra Store norske leksikon).