mandag 24. oktober 2022

Femten år. Den revolusjonære våren ~ Vigdis Hjorth

Med Femten år. Den revolusjonære våren kan jeg føye til enda en Vigdis Hjorth-bok til leste-bøker-listen. Flere skal det bli, for jeg liker måten Hjorth skriver på. Denne boken egner seg særlig godt for unge da den kan bidra til å lette egne opplevelser av identitetsutvikling og det å få større bevissthet om sin søken etter en egen livsretning. Den kan gi innsikt og forståelse. For meg ble det mye gjenkjennelse og dessuten ga lesingen et innblikk i hvordan et barn kan oppleve sine omsorgspersoner og sine omgivelser.

Romanen handler om Paula som lever et trygt og godt liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror. "Det var en rytme i tilværelsen. Det hadde det antagelig alltid vært, men først da hun var ti-elleve, ble hun bevisst om den og følte trygghet ved den, at dagene i hovedsak var forutsigelige." Det at ting ikke forandret seg var så fint. Men selvfølgelig forandrer det seg likevel. 

For å få frem Paulas gryende fremmedfølelse og oppvåkning har Hjort tatt i bruk kontraster. Som Karen, bestevennen hennes. De har det ganske ulikt hjemme og hun merker stadig oftere at forskjellen på dem er at Karen ikke "har den tyngden, det loddet i hjertet som hun." Det er som om hun har en vulkan i kroppen. En utålmodighet og en uro som ikke forsvinner. Karen er derimot mer tilfreds og virker lykkelig med en større ro. Hjemme hos henne er det helt legitimt å ikke få gode karakterer og å kunne si det man tenker, i motsetning til hos Paula. Karen gir henne andre perspektiver.

Paula har sine metoder for å kvitte seg med tyngden. Hun går ut i naturen, sitter under en diger gran, skriver. Moren og barna tilbringer somrene i Østfold hos farmor og farfar, eller hos mormoren på Vestlandet. Besteforeldrene har sterk autoritet. Så sterk at foreldrene later som om tilværelsen er annerledes enn den er. De setter opp en fasade for å vise en mer vellykket utgave av familien. Og når Paula oppdager at moren skriver direkte usannheter til mormoren, begynner hun å tenke over hvordan livet egentlig er og essensielle spørsmål dukker opp. Vigdis Hjort skriver slik at jeg nærmest kan kjenne spenningen i familien dirre. Paula observerer moren, observerer faren, observerer søsteren, observerer lillebroren. Hun ser at de også har mer på innsiden som ikke kommer ut, men blir fortiet og fortrengt. 

Noen ganger frykter hun at vulkanen inni henne skal få utbrudd. Familiens rytme er brutt, Paulas rytme i familien er brutt. Det er både sårt og fint å lese hvordan den unge Paula strever med sine tanker og prøver å få innsikt i en verden som fortoner seg falsk og løgnaktig, men samtidig vakker og innbydende. Dette avsnittet illustrerer akkurat dette, hvor sikker hun blir på sin beslutning om å bryte ut:

Når hun streifet omkring i skogene over Tovevann i lange og lyse sensommerettermiddager, kjente hun at noe løste seg opp i henne samtidig som noe sterkt og vondt og rått vokste fram, og hun tenkte at om hun bare lot det vokse, ville hun få krefter nok. Og familien forstod ikke hva som løste seg opp og i hvert fall ikke hva som vokste fram i deres egen midte, i den ustadige, for det var utenkelig for dem. Men begge prosessene, oppløsningen og veksten, var smertefulle og krevende, så hun gjemte seg i skogene for å skrike av smerte som kattene som fødte i mørket på den fuktige jorda under hagens stikkelsbærbusker, hun var i ferd med å føde seg selv og ønsket sitt nye jeg velkommen, og det var vondt, men hun tålte det på hemmelige glenner i skogen hun fant fordi hun tillot seg å gå vil. Og hun ropte på seg selv liggende på marken, ropte navnet sitt, først hviskende, Paula, men så høyere og til slutt som om hun ropte på en hund som hadde rømt og som hun håpet skulle komme tilbake, og etter en stund var det som om hun ikke ropte, men jorda. 
s. 129-130

Hvor vanskelig er ikke denne tiden! Det å være ung, finne sin egen retning og identitet. Paulas utvikling, fra den trygge rammen i barndommen til opprøret, skildres helt nydelig. Langsomt, for Hjort bruker tid, noe som er flott med tanke på denne utviklingens forløp som rett og slett tar tid. Jeg kjenner nærmest på kroppen hvor sorgfullt og vondt det er, og befriende.

Femten år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2022
Norsk, bokmål
192 sider
Innbundet, kjøpt


2 kommentarer:

  1. For en fin omtale Birthe! du får så fint frem all observeringen Paula gjør, og hva det gjør med henne å se familien i nytt lys.
    Glad du også likte denne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk så mye, Tine! Ja, dette er virkelig en fin bok :)

      Slett