Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det ~ Thomas Korsgaard

 

To av bøkene i trilogien om Tue er nå lest. Jeg registrerer at bøkene har fått strålende kritikker og selv om jeg ikke ville brukt superlativer som sensasjonelt sterk, så gjør historien absolutt inntrykk. Tue vokser opp på en gård i Nord-Jylland, "ved enden av verdens lengste grusvei." Baksideteksten forteller at det er en roman om fattigdommen i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å vokse opp i en familie uten overskudd og å være overlatt til seg selv. Men det er også en fortelling om en oppfinnsom og kreativ gutt som finner sin vei en vanskelig verden, uten noen gang å glemme hvor han kommer fra. 

Jeg kunne tenkt meg å kommet enda tettere på Tue. Hva han teker om seg selv, om moren og faren, og hva han føler om den vanskelige ungdomstiden. Det kommer frem til dels, men da beskrivende og ikke i form av hva som foregår på innsiden. Først når karakterenes indre liv trer frem synes jeg at en fortelling blir sterkere. Da lever jeg meg mer inn i hvordan deres liv er. Men det er virkelig sårt å lese hvordan gutten Tue blir møtt av sine foreldre. Noen ganger måtte jeg trekke pusten dypt og jeg er sikker på at leppene ubevisst formet seg til en smal strek av harme. Sånn sett fungerer beskrivelsene og den enkle fortellende stilen, og jeg ser frem til den siste boken i serien.

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
Originaltittel: Hvis der skulle komme et menneske forbi (2017)/En dag vil vi grine af det (2018)
Bonnier, 2023
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Norsk, bokmål
281 sider
Innbundet, kjøpt

Dei vaksnes løgnaktige liv ~ Elena Ferrante

Fint gjensyn med Ferrante! Fra før har jeg lest Svikne dagar og sett filmatiseringen av Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten), begge ble godt likt. Dei vaksnes løgnaktige liv nådde derimot ikke helt opp, men god lesing var det uansett. For meg har det vært en lykksalig følelse å få lest mer. Siden september har jeg slitt med long covid, og det verste har vært kraftig hodepine og utmattelse. Ute av stand til å verken lese eller gjøre noe av det som hører med til hverdagen. Nå endelig kjenner jeg at det løsner, og jeg er optimistisk med tanke på å bli helt frisk!

Baksideteksten:

Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

Elena Ferrante er ein av vår tids største forfattarar. Med Napoli-kvartetten gjekk ho tett på kvinners liv og vilkår i det 20. hundreåret og skildra vennskap på ein måte som manglar sidestykke i litteraturhistoria.

I «Dei vaksnes løgnaktige liv» er handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Romanen åpner altså med at Giovanna en dag overhører faren si til moren at hun begynner å bli like stygg som sin søster. Før det var livet enkelt. En trygg barndom med foreldre som viste omsorg og øste av sine moderne overbevisninger. Men plutselig er det ikke slik lengre. Hun er tolv år og skoleresultatene er nedslående, sannsynligvis har det å gjøre med puberteten, men faren avfeier det og sammenligner henne med sin forhatte søster, Vittoria. For Giovanna er det et sjokk. Å være i denne berg- og dalbane- fasen av livet hvor den eneste trøsten er å vite at faren verdsetter absolutt alt ved henne, og så krasjer alt! Hun opplever at identiteten hennes omgjøres til en flokete smerte. Finnes det en tråd som kan nøstes opp til forsoning?

Giovanna gjennomgår en prosess hvor hun får voksenlivet kastet på seg, og må finne sin egen vei. Det blir en litt heseblesende lesing å følge henne mot en gryende voksen kvinne. Hvordan navigerer man i dette landskapet? Ferrante er kjent for å skrive fra et kvinneperspektiv og Dei vaksnes løgnaktige liv diskuterer en jentes oppvekst, men også voksnes kvinners vilkår i en brytningstid hvor kjønnsrollemønstrene ble utfordret og hvilke konsekvenser det får for individet. Det er herlig å lese, men også sårt, særlig det at man får høre at alle dører er åpne, men opplever at det ikke er tilfelle. Giovanna får erfare at det i den trygge tilværelsen skjuler seg mye og på leiting etter sin egen identitet og sin egen vei opplever hun et følelsesmessig kaos. Hvem har vel ikke vært der! Skjønt, det er mye å forholde seg til, både for Giovanna og for leseren. Som forfatteren selv sier; "jeg har mistanke om at et stykke ungdomstid alltid dukker opp i alle bøker, i alt man forteller om, nettopp fordi denne tiden er full av lyn og tordenvær, storm og forlis."  

Elena Ferrante skriver godt og medrivende, og det fungerer ypperlig på nynorsk. Det er mange tema i boken, men først og fremst handler den om overgangen mellom barn/voksen og det å bli sett for den man er. Det er en vanskelig balansegang som jeg synes Ferrante formidler på en utmerket måte, selv om karakteren Giovanni til tider uttrykker seg vel modent for alderen. Romanen er i lengste laget, litt for mye av det gode rett og slett. Jeg mistet konsentrasjonen mot midten av boken på grunn av gjentakelser og lange passasjer med grubling og tankekjør. Men alt i alt en bok som er verdt å lese, og det er jo gjerne slik livet er :) 

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
Originaltittel: La vita bugiarda degli adulti, 2019
Oversatt av Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget, 2020
Norsk, nynorsk
400 sider
Innbundet, kjøpt

Femten år. Den revolusjonære våren ~ Vigdis Hjorth

Med Femten år. Den revolusjonære våren kan jeg føye til enda en Vigdis Hjorth-bok til leste-bøker-listen. Flere skal det bli, for jeg liker måten Hjorth skriver på. Denne boken egner seg særlig godt for unge da den kan bidra til å lette egne opplevelser av identitetsutvikling og det å få større bevissthet om sin søken etter en egen livsretning. Den kan gi innsikt og forståelse. For meg ble det mye gjenkjennelse og dessuten ga lesingen et innblikk i hvordan et barn kan oppleve sine omsorgspersoner og sine omgivelser.

Romanen handler om Paula som lever et trygt og godt liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror. "Det var en rytme i tilværelsen. Det hadde det antagelig alltid vært, men først da hun var ti-elleve, ble hun bevisst om den og følte trygghet ved den, at dagene i hovedsak var forutsigelige." Det at ting ikke forandret seg var så fint. Men selvfølgelig forandrer det seg likevel. 

For å få frem Paulas gryende fremmedfølelse og oppvåkning har Hjort tatt i bruk kontraster. Som Karen, bestevennen hennes. De har det ganske ulikt hjemme og hun merker stadig oftere at forskjellen på dem er at Karen ikke "har den tyngden, det loddet i hjertet som hun." Det er som om hun har en vulkan i kroppen. En utålmodighet og en uro som ikke forsvinner. Karen er derimot mer tilfreds og virker lykkelig med en større ro. Hjemme hos henne er det helt legitimt å ikke få gode karakterer og å kunne si det man tenker, i motsetning til hos Paula. Karen gir henne andre perspektiver.

Paula har sine metoder for å kvitte seg med tyngden. Hun går ut i naturen, sitter under en diger gran, skriver. Moren og barna tilbringer somrene i Østfold hos farmor og farfar, eller hos mormoren på Vestlandet. Besteforeldrene har sterk autoritet. Så sterk at foreldrene later som om tilværelsen er annerledes enn den er. De setter opp en fasade for å vise en mer vellykket utgave av familien. Og når Paula oppdager at moren skriver direkte usannheter til mormoren, begynner hun å tenke over hvordan livet egentlig er og essensielle spørsmål dukker opp. Vigdis Hjort skriver slik at jeg nærmest kan kjenne spenningen i familien dirre. Paula observerer moren, observerer faren, observerer søsteren, observerer lillebroren. Hun ser at de også har mer på innsiden som ikke kommer ut, men blir fortiet og fortrengt. 

Noen ganger frykter hun at vulkanen inni henne skal få utbrudd. Familiens rytme er brutt, Paulas rytme i familien er brutt. Det er både sårt og fint å lese hvordan den unge Paula strever med sine tanker og prøver å få innsikt i en verden som fortoner seg falsk og løgnaktig, men samtidig vakker og innbydende. Dette avsnittet illustrerer akkurat dette, hvor sikker hun blir på sin beslutning om å bryte ut:

Når hun streifet omkring i skogene over Tovevann i lange og lyse sensommerettermiddager, kjente hun at noe løste seg opp i henne samtidig som noe sterkt og vondt og rått vokste fram, og hun tenkte at om hun bare lot det vokse, ville hun få krefter nok. Og familien forstod ikke hva som løste seg opp og i hvert fall ikke hva som vokste fram i deres egen midte, i den ustadige, for det var utenkelig for dem. Men begge prosessene, oppløsningen og veksten, var smertefulle og krevende, så hun gjemte seg i skogene for å skrike av smerte som kattene som fødte i mørket på den fuktige jorda under hagens stikkelsbærbusker, hun var i ferd med å føde seg selv og ønsket sitt nye jeg velkommen, og det var vondt, men hun tålte det på hemmelige glenner i skogen hun fant fordi hun tillot seg å gå vil. Og hun ropte på seg selv liggende på marken, ropte navnet sitt, først hviskende, Paula, men så høyere og til slutt som om hun ropte på en hund som hadde rømt og som hun håpet skulle komme tilbake, og etter en stund var det som om hun ikke ropte, men jorda. 

s. 129-130

Hvor vanskelig er ikke denne tiden! Det å være ung, finne sin egen retning og identitet. Paulas utvikling, fra den trygge rammen i barndommen til opprøret, skildres helt nydelig. Langsomt, for Hjort bruker tid, noe som er flott med tanke på denne utviklingens forløp som rett og slett tar tid. Jeg kjenner nærmest på kroppen hvor sorgfullt og vondt det er, og befriende.

Femten år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2022
Norsk, bokmål
192 sider
Innbundet, kjøpt

Lives of Girls and Women ~ Alice Munro

I Lives of Girls and Women følger vi Della (Del) Jordan fra hun er barn og vokser opp i utkanten av en liten by i Canada. Historiene har en sammenheng som gir en helhetlig mening, men i motsetning til en roman har hvert kapittel ulike tema, og dette kalles novellesyklus. Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001-bøker til kategorien bok utgitt mitt fødselsår. Fra før har jeg lest to av hennes novellesamlinger For mye lykke og Utsikten fra Castle Rock som jeg likte godt. Og - nå har jeg hatt denne siden oppe lenge uten evne til å sette ord på min opplevelse av den. Sitter med fingrene på tastaturet og ser ut i luften, kjenner på at denne boken kommer til å bli med meg videre i tankene. Jeg skal gjøre et forsøk, og har bestemt meg for et lite sammendrag først:

Alice Munro regnes som en av de fremste novelleforfatterne og ble i 2013 tildelt Nobelprisen i litteratur. Hun skriver om mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv, og i Lives of Girls and Women skildres Dels oppvekst på det avsidesliggende stedet skildres svært levende. Hennes oppdagelser i området rundt samt det som skjer i de voksnes verden blir spennende lesing selv om det ikke skjer så mye hele tiden. Likevel, ytre hendelser påvirker henne på det indre plan og hun gjennomgår mange kriser og da særlig i form av hvilke valg hun skal ta. Fra enklere valg til mer eksistensielle, som for eksempel spørsmålet om Gud, og hun ønsker klare svar. Moren har en betydningsfull rolle for henne, hun er opptatt av vitenskap og kunnskap og mener at jenter må ta utdannelse for å kunne styrke sin livssituasjon. Hennes forsøk på å endre kvinners situasjon gjør at hun faller i unåde av lokalsamfunnet og noen ganger skammer Del seg over moren. Del forstår etter hvert at foreldrene ikke er lykkelige sammen slik hun har trodd, og moren flytter med barna inn til byen.

Noen ganger er gode bøker vanskelig å skrive om. Og man kan jo undres over viktigheten av en bok med fortellinger av vanlige folks hverdagsliv. Likevel, det er nettopp det jeg liker å lese. Vel og merke når forfatteren beskriver det slik at det blir interessant og jeg må ha boken med meg overalt. Slik er det med Alice Munro og Lives of Girls and Women. Jeg blir engasjert i Dels oppvekst og hennes ungdomsutprøvinger, hennes søken etter sin egen identitet. Og Munro skriver om alle de små hendelsene som utgjør et liv, hun gjør det slik at vi skjønner at de små hendelsene slett ikke er små, men viktige opplevelser. Alt det som foregår på innsiden av hver av oss som gjør livet dramatisk og storslagent, dette skriver Munro om så overbevisende og levende! Kvinners liv. Vanlige liv levd med individuelle erfaringer og opplevelser som gjør hvert enkelt liv uvanlig. Dette er noe av essensen jeg slet med å få frem. Boken anbefales :)

Lives of Girls and Women av Alice Munro

Utgitt første gang, 1971
Vintage Books, 2015
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Tante Ulrikkes vei ~ Zeshan Shakar

Jeg kjøpte Tante Ulrikkes Vei en dag jeg var innom Norli og den var på salg, faktisk ekstra tilbud om man var medlem, så jeg meldte meg like godt inn for å få den til nittini kroner. Hun i kassen anbefalte boken sterkt, og jeg fortalte henne at jeg hadde lest rosende anmeldelser av boken. Og kanskje det var nettopp det. De svært overstrømmende lovordene gjorde at forventningene mine ble skrudd temmelig høyt opp. Det er absolutt ingen dårlig bok, det er ikke det. Og jeg sier meg enig i alle som mener den et et viktig bidrag til forståelse av og innsikt i hvordan det kan oppleves å vokse opp med innvandrer-bakgrunn i en drabantby utenfor Oslo sentrum.

Tante Ulrikkes Vei handler om to gutter, født i Norge av førstegenerasjons innvandrere. Det er via et forskningsprosjekt vi får høre guttenes historier, der de sender inn rapporter til en levekårsundersøkelse blant innvandrerungdommer fra 2001 til 2006. De to guttene har svært ulike stemmer og historier. Mo (Mohammed) er flink på skolen og kan nesten ikke vente til videregående er ferdig slik at han kan studere på universitetet, få seg en god jobb og et godt liv. Foreldrene er ambisiøse på hans vegne, og Mo kjenner på presset, men deres verdier, holdninger og normer er likevel internalisert. Ikke at han ønsker å gå en annen vei, for hva skulle det være? Jamal er rake motsetningen. Han bor sammen med sin psykisk syke mor og lillebroren, forstår lite av undervisningen på skolen og dropper ut på videregående. Han tar gjerne keef sammen med kompisene, og hører på ghetto-musikk.

Under lesingen tenker jeg på programmet hvor Leo Ajkic reiser til Malmø for å finne ut mer om vår frykt for "svenske tilstander". Bydelen Rosengård blir ofte omtalt i forbindelse med dette begrepet fordi det er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse. Og jeg tenker på diskusjonene jeg opplever angående innvandring; og spørsmålet; hva kan vi gjøre for å unngå "svenske tilstander". Likevel, mye av romanens innhold er slik at disse tankene ikke er overdøvende, nettopp fordi den dreier seg mest om guttenes hverdag. Deres tanker om skole, fritid, venner, kjærester, familie. Ja, om livet. Men de små tegnene på at guttene opplever stigmatisering utvides etterhvert, og får større betydning i livene deres. I utgangspunktet velger de løsninger som står langt fra hverandre, men som møtes mot slutten. Og det er da jeg undres - finnes det håp? De siste rapportene fra guttene gir et tynt håp, i alle fall om å skulle klare seg videre i livet uten å gå skikkelig på trynet. Karakterene er sympatiske, og som leser blir jeg godt kjent med dem, nok til at de fremstår realistiske. 

Boken minner meg om Pakkis, som jeg leste da den kom ut i 1986. Dette er den første boken som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer, og fikk stor stor betydning for både norsk litteratur og norsk innvandrerungdom. Spesielt fordi den tok opp vanskeligheter med innvandring, sett fra en innvandrers eget ståsted (Wikipedia). Og det er klart det er viktig å få innsikt i! Det bare ble litt for langtekkelig å lese om over firehundreogtretti sider. Mye skumlesing, med andre ord. Enten det var de høye forventningene, eller språket, men det tok meg seks dager å lese boken, og jeg er en sakteleser. Uansett, Shakar viser en side ved det norske samfunnet som det nok finnes mindre kunnskap om. Han vokste selv opp på Stovner i Oslo, og sier at det ikke er mange skurker i romanen. Det er summen av de små tingene, men at den offentlige debatten kan sees på som uten evne til selvkritikk og at det er her det først og fremst trengs en opprydning. Stovner har vært mye i mediene på grunn av skudd som har blitt avfyrt, slåsskamper og narkotika. Her synes jeg forfatteren klarer å få frem nyanser der mediene viser et ensporet bilde, noe som er interessant, og ikke minst tankevekkende. Så at boken er viktig med et aktuelt tema er det ingen tvil om.

Det kan være greit å merke seg at Beathe har en samleside over hva bokbloggere mener om Tante Ulrikkes vei: Hva snakker vi om når vi snakker om T.U.V.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2017
Norsk, bokmål
430 sider
Innbundet, kjøpt